stavskrift

Stavskrift er en type håndskrift med stående, runde bokstaver uten løkker, i motsetning til løkkeskrift.

Stavskrift ble utviklet på 1800-tallet for bruk i skolen, med idealer fra eldre håndskrift og for å lette innlæringen av bokstavene. Storbritannia ble det første landet som reformerte skoleskriften, og på slutten av 1800-tallet var stavskrift omtrent like mye brukt i det britiske skoleverket som den klassiske løkkeskriften.

Dette nye synet på håndskrift fikk tilhengere også i Norge, og i 1893 satte Kirke- og undervisningsdepartementet ned en nemnd som skulle greie ut spørsmålet, men uten konkrete resultater. I mellomkrigstiden ble skoleskriften endret i mange europeiske land, og det ble innført nasjonale normer for både løkkeskrift og stavskrift. Først etter andre verdenskrig ble stavskrift vanlig i norsk skole. Fra 1947 påvirket Alvhild Bjerkenes’ bøker om formskrift den norske skoleskriften, men løkkeskrift var fortsatt dominerende i det norske skoleverket fram til ca. 1970.

Lenge lærte elevene begge håndskrifttypene, samtidig som det var diskusjon om hvilken form som var mest hensiktsmessig å lære elevene. Fra 2020 er det krav i læreplanene at elevene skal utvikle en personlig håndskrift, og ikke lenger krav om at elevene skal lære seg sammenhengende skrift (løkkeskrift).

Stavskrift er i dag den dominerende håndskriften i skoleverket.