stridsvogn

Det ble tidligere skjelnet mellom lette (opptil 25 tonn), middelstunge (opptil 50 tonn) og tunge (over 50 tonn) stridsvogner. I nyere tid blir stridsvogner delt opp i to klasser, hovedstridsvogn (Main Battle Tank eller MBT på engelsk) og lett stridsvogn.

For å løse spesielle oppdrag kan stridsvognen være utstyrt med flammekastere, bulldoserskjær, ferdige broer eller andre spesialkonstruksjoner som kjøres frem fra stridsvogn, for eksempel for å åpne kanaler gjennom minefelt. Enkelte stridsvogner kan passere vassdrag på inntil fem meters dybde ved hjelp av snorkel, andre har spesialkonstruksjoner som gjør dem flytende (amfibiske) på kort tid. Visse typer som primært er utformet for å nedkjempe pansrede kjøretøyer, kalles panserjagere.

Eksempler på dagens stridsvogner er den britiske Challenger 2 på 62,5 tonn, den franske Leclerc på 56,5 tonn, den amerikanske M1 Abram på 62,5 tonn, de russiske T-80 på 46 tonn og T-90 på 46,5 tonn, den japanske type 10 på 40 tonn, den sør-koreanske K2 Black Panther på 55 tonn og den tyske Leopard 2 (55,15 tonn).

I Norge fikk Hæren første gang en stridsvogn for utprøvning i 1937. Dette var en svensk lett stridsvogn levert uten tårn og bestykning, som i Norge ble kjent som Norgestanken og Rikstanken. Utprøvningene førte ikke til innkjøp av flere stridsvogner, og Norgestanken ble satt på lager i 1939.

Etter andre verdenskrig fikk Hæren den amerikanske stridsvognen M24 Chaffee og tok i bruk tyske Panzerkampfwagen III som stod igjen etter tyskerne i Norge. Fra 1963 fikk Hæren den amerikanske M48 Patton, og fra 1969 den tyske Leopard 1. Fra 2002 ble Leopard 1 erstattet av annengenerasjonsutgaven Leopard 2A4, som Norge kjøpte brukt fra Nederland.

I 2023 besluttet Norge å kjøpe inn 54 nye Leopard 2A7 stridsvogner, fra tyske Krauss-Maffei Wegmann (KMW), med opsjon for ytterligere 18, etter også å ha vurdert K2 Black Panther fra koreanske Hyundai Rotem

Stridsvognen var i eldre tid en lett, tohjulet vogn med en liten plattform med karm for kjørekaren og et par krigere. Den ble skapt i Eufrat-området ved midten av tredje årtusen fvt., og spredte seg til Egypt, Indusdalen, de sentral-russiske stepper, Lilleasia og Kreta mellom omkring 2500 og 1900 fvt. I Hellas kjennes den fra omkring 1500 fvt., i Mellom- og Nord-Europa omkring 1000 fvt., mens den på De britiske øyer først forekom omkring 500 fvt.

I de bøhmiske kriger 1410–1422 brukte den tsjekkiske hærfører Ziska en form for stridsvogn. Skottene gjorde det samme i 1456. Leonardo da Vinci tegnet også et utkast til en stridsvogn. De fleste av eldre tiders stridsvogner var hestetrukket. En del, blant annet Leonardo da Vincis, ble drevet ved hjelp av håndkraft. I 1854 lyktes et forsøk av James Cowan i å utnytte dampmaskinen som drivmiddel i en stridsvogn. Denne type fikk imidlertid aldri noen praktisk betydning. Først etter oppfinnelsen av forbrenningsmotoren hadde man en drivkraft som passet for 1900-tallets stridsvogn.

Under første verdenskrigs utpregede stillings- og skyttergravskrig søkte man etter midler som igjen kunne sette bevegelse i krigføringen. De første stridsvogner brukt i kamp var britiske av typen Mark I og rullet mot de tyske linjer ved Somme i Frankrike 15. september 1916. De kom som en fullstendig overraskelse. Under produksjonen og transporten til fronten var de betegnet som «vanntanker til troppene i Mesopotamia», derav navnet tank. Somme-slaget var ingen absolutt suksess for stridsvognene, vesentlig fordi de ikke ble fulgt opp godt nok med infanteri. Ved Cambrai i november 1917 fikk imidlertid stridsvognene sitt store gjennombrudd. Enda stridsvogner mot slutten av krigen spilte en meget viktig rolle, holdt ikke interessen seg for dem etter krigens slutt. Stridsvognens eneste oppgave hadde vært nærstøtte for infanteri i den avgjørende fase av striden.

Flere fremkastet etter første verdenskrig imidlertid ideen om å bruke stridsvogner ikke bare som et støttevåpen, men mer som eldre tiders kavaleri i form av egne panseravdelinger med motorisert infanteristøtte og flystøtte, blant annet den britiske offiseren J.F.C. Fuller, den britiske militærforfatteren B.H.L. Hart, den franske offiseren og senere president Charles de Gaulle, og den tyske offiseren Heinz Guderian. Sistnevnte, som i 1937 gav ut boken Achtung, Panzer! hvor han beskrev denne taktikken, var den eneste av disse som fikk sjansen til å prøve ut ideene sine, noe som gav Tyskland et taktisk overtak ved utbruddet av andre verdenskrig. Tyskerne utviklet et sterkt panservåpen som ble prøvd i den spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939, og det la grunnlaget for deres bruk av stridsvogner og for den såkalte blitzkrieg, «lynkrigen», i første del av andre verdenskrig. Under denne krigen ble stridsvognen brukt av alle parter til tre hovedoppgaver: nærstøtte for infanteriet, uavhengige operasjoner og nedkjempelse av fiendtlige stridsvogner.

Mens man i mellomkrigstiden, under andre verdenskrig og en periode etter krigen hadde utviklet og brukt spesialiserte stridsvogner for de forskjellige hovedoppgavene, for eksempel brukte Storbritannia Infantry Tanks med sterk pansring på bekostning av hastighet for infanteristøtte, og Cruiser Tanks med høy hastighet og bedre fremkommelighet på bekostning av pansring for uavhengige operasjoner, og lette stridsvogner for oppklaring. USA grupperte stridsvogner inn i lette, middelstunge og etterhvert tunge stridsvogner. Etter krigen begynte man å utvikle det som skulle bli kjent som Main Battle Tanks eller hovedstridsvogner, som kunne utføre alle hovedoppgavene, og som erstattet de mer spesialiserte typene med unntak av lette stridsvogner som fremdeles brukes for oppklaring og tunge stridsvogner som viste seg upraktiske og ikke brukes lenger.

• artilleri
• norsk forsvarshistorie
• første verdenskrig
• andre verdenskrig