Superego er en av tre instansene, de to andre er id og ego, som hører til Sigmund Freuds strukturteori eller den andre topografiske modell over psyken. Denne nye modellen for psyken ble introduserte med artikkelen Das Ich und das Es fra 1923. Det diskuteres i hvilken grad den kom til å erstatte den første topografiske modellen, som hadde det ubevisste, førbevisste og bevisstheten som sentrale elementer.
I utgangspunktet så Freud en nær forbindelse mellom superego og samvittighet. I superegoet mente Freud at man kan høre fars stemme. Men det er ikke nødvendigvis slik far var, men slik barnet husker ham. Så selv om foreldrefigurene utgjør en sentral kilde for dannelsen av superego, reflekterer ikke superego hva barnet faktisk har opplevd eller vært utsatt for. Freud kunne bli overrasket over superegoets strenghet, som kunne være langt strengere enn foreldrene var.
Superego har med moral å gjøre, men det må ikke derfor bare ses som en rasjonell instans i vårt indre. Det kan også være vanskelig å føye superegoet, man skal være som far og samtidig ikke være far. Og selv om flere positive kvaliteter kan føres tilbake til superegoet, framtrer det heller ikke som et kompass man kan styre livet sitt etter. En person som utelukkende er styrt av sitt superego er annerledes enn en som handler etter sin samvittighet. Sistnevnte kan mer finne ut hva han tror på og slik i større grad stille seg bak sine handlinger. En person som styres av superegoet kan på sin side henfalle til moralisme. Her blir frykt for straff blir et sentralt motiv.
Et paradoks Freud støtte på noen år etter han lansert dette begrepet var at en dydig person kan ha et strengere superego enn en som lever på kant med samfunnet. Hvordan kan man forstå det uten å henfalle til ideer om at det er onde og gode mennesker? Freud mente at det som ga superegoet kraft eller energi, det kom fra frustrerte drifter eller ønsker. Den som avstår fra mye vil derfor også kunne lide under et strengere overjeg.
Det kan være lett å tenke at superego, i motsetning til id, kan løfte menneske ut av selvopptatthet og et ensidig jag etter lyst. Det som kan overraske er at superego kan ta farge av id; det kan da bli straffende og uforsonlig. Dette kan vise seg i klinikken, pasienter som ikke vil leges. Det var det Freud kalte negativ terapeutisk reaksjon. Det kan være at en pasient mot slutten av behandlingen kan få en forverring av sine plager. Freud mente at en ubevisst skyldfølelse kunne ligge til grunn. En annen måte å si dette på er at vi har med et sadistisk superego å gjøre som slår ned på at den enkelte er i ferd med å få det bedre.
Melanie Klein mente at superegoet gjorde seg gjeldende enda tidligere enn Freud. Freud knyttet det til utgangen av ødipuskomplekset. For Kleins del, betydde det at forbindelsen mellom superego og samvittighet ble enda svakere. Frykt og gjengjeldelse var til gjengjeld mer framtredende. Dette er følelser og affekter som også kan gjøre seg gjeldende hos den voksne. I den kleinianske tradisjonen arbeides det derfor mye med det en kaller superego-patologi, hvor den enkelte lider av selv-fornedring og en dyptsittende skyldfølelse. Disse destruktive følelsene inngår som del av et arkaisk superego, men kan gjennom behandling svekkes og i større grad gi plass til kjærlighet og tillit.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.