uadressert postreklame

Postverket innførte i 1930 en tjeneste med distribusjon av trykksaker og vareprøver uten at navn og adresse var påført sendingene. I stedet ble det valgt ut ensartede mottakergrupper i nærmere definerte geografiske områder.

Portoen var som for tilsvarende adresserte sendinger, men med rabatt for store volum. Senere kom egne portotabeller og rabattsatser for uadresserte sendinger. Fra 1971 ble det også mulig å sende småpakker uadressert, og fra 1984 var det ingen krav knyttet til innholdet.

Alt fra starten var dette en ordning for reklamedistribusjon, men lenge hadde tjenesten navn som forklarte forskjellen fra andre postsendinger. Det startet med adresseløse forsendelser, som ble adresseløse sendinger fra 1944 og gruppekorsbånd fra 1959. Fra 1984 ble dette uadressert post (C-post) fra 2002 postreklame volum og postreklame standard, deretter uadressert reklame og DM, og per 2020 uadressert post og reklame.

Til alle tider har det selvsagt vært mulig å benytte tjenesten til annen informasjon. Politiske partier sendte ut valgmateriell, og kommunene kunne informere innbyggerne på denne måten. Gratisaviser som oppsto på 1980-tallet kom i postsammenheng inn under reklamesendinger.

Det var 1,2 millioner uadresserte reklamesendinger i 1935. I 1960 var det 19,8 millioner, som gradvis økte til 100,5 millioner sendinger i 1975. De senere årene har det vært en nedgang.

Den første definerte mottakergruppen var husholdninger, og like etterpå kom også gruppene gårdbrukere, småbrukere og husmenn, samt handlende og kontorer. Husmenn ble fjernet som gruppe i 1951, og i nyere tid ble gårdbrukere og småbrukere slått sammen, mens handlende og kontor ble delt i egne mottakergrupper. I tillegg kom en ny mottakergruppe, nemlig leiligheter i villaer og småhus. Ved henvendelse til Posten fikk man en detaljert katalog over antall mottakere i ulike områder.

Geografisk kunne man velge fylke, kommune eller et enkelt poststed eller budrute. Da postmesteren i Kristiania på eget initiativ startet en lokal tjeneste i 1900 (som varte til 1930), annonserte han med «modtagelse av minimum 250 tryksager for utdeling til visse klasser av personer eller til beboere i visse bydele».

Formålet med gruppedeling var å kunne målrette budskapet ut fra hva man skulle selge. For eksempel var tilbud om maling og hagemøbler mer relevant for de som hadde eget hus enn for husholdninger i en boligblokk. I nyere tid har informasjon fra Statistisk sentralbyrå vært benyttet til mer treffende segmenter basert på blant annet demografi (kjønn, alder, med mer).

Avisutgivere opplevde naturlig nok postkassereklamen som konkurrent til avisannonsene og støttet miljøforkjempernes engasjement på 1980-tallet for å få redusert postkassereklamen. Det resulterte i at Posten selv utviklet klebeetiketter med påskriftne «nei takk til postreklame» som kunne klebes på postkasser eller postbokser. Fire år senere hadde rundt 50 000 av rundt to millioner husstander reservert seg, og andelen har økt noe i senere tid. En ulempe var at de heller ikke fikk det de selv definerte som nyttig informasjon. Senere ble avsendere gitt anledning å merke med Informasjon, og disse leverer Posten også til de som har reservert seg mot reklame.

Ikke all reklame i postkassene er distribuert av Posten. Både egne private selskaper og avishus har i flere tiår hatt tilbud om distribusjon av uadressert reklame. Mye kommersiell reklame blir også distribuert som innstikk i avisene, men det har ikke blitt lagt like mye vekt på reservasjonsrett for disse reklamebrosjyrene. For øvrig er fysiske reklamesendinger under stort press fra annonsering på elektroniske plattformer.

• gruppekorsbånd

• Bring: Uadressert post og reklame