verdensutstillinger

Allerede fra 1798 hadde franske produsenter med få års mellomrom stilt ut sine arbeider i overdådig stil på industriutstillinger. Først da britene i 1851 med dronning Victorias prinsgemal Albert og Royal Society for the Encouragement of Arts, Manifactures and Commerce (RSA) i spissen kopierte konseptet, ble det en utstilling åpen for alle land og en stor verdensbegivenhet.

Den første verdensutstillingen fant sted i London i 1851 og ble kalt The Great Exhibition of the Works of Industry of all Nations. Som et konkret uttrykk for viktoriatidens sterke framskrittstro ble Crystal Palace (Krystallpalasset) reist for anledningen. Det 563 meter lange og 33 meter høye drivhuset ble oppført i Hyde Park i London. Det britiske imperiet skapte på denne måten en spektakulær ramme rundt historiens første verdensutstilling og oppfordret til økt internasjonal handel.

Crystal Palace, tegnet av gartneren, botanikeren og arkitekten Joseph Paxton, ble bygd i jern og glass og av prefabrikerte og gjenbrukbare deler. Ideen og bygget ble både møtt med entusiasme og heftig mistro til at det fysisk kunne være gjennomførbart. Kritikken ble gjort til skamme da verdensutstillingen ble en stor verdenssuksess med seks millioner besøkende, deriblant Charles Darwin, Karl Marx og den franske kongefamilien. Maskinen som redskap oppnådde høy status, og industriproduktene ble vitner om en ny æra; en åndelig og materiell framgang som hadde tatt verden et steg videre.

Etter 1851 eksploderte verdensutstillingene i antall. De har blitt arrangert mer enn 50 ganger i en mengde ulike land. Den første byen som etter London arrangerte den prestisjefylte verdensutstillingen var Paris. Exposition Universelle, som den het i Frankrike, fant sted i 1855. I 1862 kom verdensutstillingen igjen til London, for i 1867 å vende tilbake til Paris. For første gang ble det nå stilt egne paviljonger til rådighet for deltakerne. Norge, som var i union med Sverige, løftet fram egen folkekultur gjennom å vise et stabbur.

Blant verdensutstillingene som fulgte utover på 1800-tallet, skiller den i Paris i 1889 seg ut. Frankrike skulle igjen være vertsland. Temaet for utstillingen skulle markere at det var 100 år siden den franske revolusjon fant sted gjennom stormingen av Bastillen i 1789. Det ble i den anledning utlyst en arkitektkonkurranse om å tegne et 300 meter høyt tårn.

Den 55 år gamle arkitekten og ingeniøren Gustave Eiffel vant den prestisjefylte konkurransen. Eiffel hadde allerede høstet stor berømmelse for sitt arbeid med å forme og bygge med smijern. Utenfor Frankrike hadde særlig det amerikanske nasjonalmonumentet Frihetsgudinnen i New York gjort ham kjent. Etter 5300 tegninger som beskrev på millimeteren hvor de enkelte delene skulle plasseres, gikk han i januar 1889 løs på byggeprosjektet som arbeidsleder.

Etter to utfordrende år var verdens høyeste konstruksjon reist. Gustave Eiffel kunne heise trikoloren i toppen av tårnet og erklære konstruksjonen som ferdig. Nye byggemetoder hadde gjort det mulig å ferdigstille tårnet på rekordtid. Eiffeltårnet ble raskt en av byens største turistattraksjoner, og ble derfor stående permanent. Rekorden som verdens høyeste konstruksjon ble beholdt fram til art deco-bygget Chrysler Building i New York så dagens lys i 1930.

Verdensutstillingene har gjerne vært organisert rundt et tema. Vertslandene tiltrekker seg stor internasjonal oppmerksomhet, noe som er av stor betydning for utveksling av næring og kultur.

• Specialised Expo 1998 – Lisboa, Portugal
• World Expo 2000 – Hannover, Tyskland
• World Expo 2005 – Aichi, Japan
• World Expo 2010 – Shanghai, Kina
• Specialised Expo 2012 – Yeosu, Sør-Korea
• World Expo 2020 – Dubai, De forente arabiske emirater (gjennomført i 2021 på grunn av covid-19)

• Specialised Expo 2023 – Buenos Aires, Argentina – Norsk deltakelse ikke besluttet
• World Expo 2025 – Osaka, Japan – Norsk deltakelse ikke besluttet

1) Utenfor rammen av Pariskonvensjonen 1928

• kunstutstillinger

• Bureau International des Expositions
• Crystal Palace Museum