Weddellselen tilhører selfamilien, og har en sirkumpolar utbredelse rundt hele Antarktis. Navnet fikk arten fra den britiske selfangstskipperen James Weddell, og den regnes som den sørligste av alle selarter.
De voksne weddellselenes kroppsfarge er mørk grå og marmorert på ryggen, lysere grå under buken. Pelsen har også lyse flekker langs sidene. Kroppsfargen kan endre seg litt gjennom året slik at den blir mer brunaktig når det nærmer seg hårfelling om sommeren. Som nyfødte er ungene helt dekket av en fyldig ungepels med en lysere gråfarge enn de voksnes, denne røytes av etter 4–5 uker.
Kroppsvekta hos voksne weddellseler ligger vanligvis mellom 300 og 500 kilo, men individer på nærmere 600 kilo er observert. Hunnen blir litt større enn hannen og kroppslengden kan bli opptil tre meter. Kroppen er rund og plump, og framsveivene relativt korte i forhold til kroppslengden. Hodet er lite med en kort snute og lange, bartelignende værhår. Tennene er kraftige og kvasse, og brukes til å holde åpne hull i pakkisen. Weddellselene kan antakelig bli 25–30 år gamle.
Weddellselene er utbredt rundt hele Antarktis, både i områder med fast is, pakkis og nært land i isfrie kystområder. Hovedutbredelsen er i beltet mellom den faste isen lengst i sør og nordkanten av pakkisbeltet, men arten er også observert ved mange antarktiske øyer og langs de aller sørligste kystene av Sør-Amerika, Afrika og Australia. Når arten forekommer i slike isfrie områder, oppholder dyrene seg gjerne kystnært.
Hunnene blir kjønnsmodne når de er 3–6 år gamle, hannene noe seinere (7–8 år). Det er den sørlige sommeren som er artens yngletid. I yngleperioden samles dyrene i større og mindre kolonier nær områder med permanent is, med andre ord så langt sør man kan komme i Antarktis. I slike ansamlinger av dyr ligger gjerne hvert par av mor og barn med behørig avstand til naboparene. Hannene holder seg i vannet og etablerer undervannsterritorier i nærheten av råker og pustehull som brukes av hunnene når de skal ut i vannet. Hannene markerer territoriene sine ved flittig bruk av mange ulike og kraftige lyder. Slåsskamper hanner imellom er vanlig.
De fleste ungene fødes i slike områder i Antarktis i oktober–november. Regelen er at hver hunn får én unge, men sjeldne tilfeller av tvillingfødsler er observert. Nyfødte unger veier rundt 25–30 kilo, når dieperioden avsluttes etter 7–8 uker er ungevekta på mellom 70 og 130 kilo. Hunnene faster i første del av dieperioden, men gjenopptar beiting etter noen uker. De kommer vanligvis i brunst når det er rundt én uke igjen av dieperioden. I denne fasen går de stadig i vannet gjennom råker og åpne pustehull som voktes av oppvartende hanner – paringen skjer i vannet. Rundt 70–80 prosent av de kjønnsmodne hunnene blir drektige hvert år, drektighetsperioden er på rundt elleve måneder inkludert to måneders forsinket implantasjon. Etter paring og avvenning forlates ungene for godt, og de voksne dyrene sprer seg og drar ut på matsøk i mer åpne farvann. I januar–februar returnerer dyrene til mer fast is igjen for den årlige hårfellingen. Også i denne perioden samles dyrene i kolonier. Etter hårfellingen dra dyrene ut på matsøk, noen i nærheten av koloniene mens andre drar ut på lange beitevandringer.
Weddellselene dykker regelmessig ned til 200–400 meteres dyp, men også dykk av mer enn én times varighet til dybder over 700 meter er registrert. Denne dykkeadferden gjør dem i stand til å beite på så vel epipelagiske som mesopelagiske og bentiske byttedyr. Artens meny består nesten utelukkende av fisk, i særlig grad av antarktisk sølvfisk og tannfisk, arter av den antarktiske slekten Notothenia som kalles «rock cod» på engelsk, samt lysprikkfisker. I tillegg spiser dyrene litt reker, krill og blekksprut.
Det er en utpreget sesongmessig variasjon i dyrenes matvalg, og dietten varierer også mellom ulike områder. Weddellselene beiter hovedsakelig om natta – på dagtid legger de seg gjerne opp på isen eller en strand. Dette har mest sannsynlig å gjøre med byttedyrenes vertikalvandringer. Under sommerens lyse årstid kan dyrene være oppe av vannet i mer enn 40 prosent av tiden, mens den i mørketida på høst og vinter er betydelig lavere (rundt 15 prosent).
Når weddellselene holder til i den mer kompakte isen i yngleperioden er den godt beskyttet mot predatorer. På beiting i pakkisen og i mer åpne farvann er dyrene langt mer sårbare, og jaktes i særlig grad av spekkhoggere. Årsungene er også populær mat for sjøleopardene.
Sjøl om weddellselene tilsynelatende kan oppholde seg på land uten store problemer, er det rimelig å anta at klimaendringer med økt temperatur og redusert isdekke vil kunne bli en utfordring for arten. Per i dag er det ingen kjente konflikter mellom fiskerier og weddellsel, men økt interesse for fiskerier i Antarktis kan naturligvis endre på dette. Også økt aktivitet med økoturisme i dyrenes viktigste områder kan bli en utfordring.
Det antas at bestanden av weddellsel i dag består av et sted mellom 800 000 og én million dyr. Dette gjør arten til den nest mest tallrike av selene i Antarktis, kun krabbeeterselene er mer tallrike.
Dyrenes utbredelse fjernt fra mennesker og spredt over store områder i pakkisen rundt Antarktis, gjør at weddellselene ikke har vært utsatt for noen form for industriell fangst. Arten har like fullt alltid vært viktig som mat for både folk og hunder på ekspedisjoner i området.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.