wolframforbindelser

Wolfram(III)oksid, også kalt wolframtrioksid, med kjemisk formel WO₃, er et fast, gult stoff som er flyktig ved temperaturer over 1750 °C. Det løses ikke i vann eller syrer, men det løses i sterke alkalier under dannelse av tetraoksowolframat(IV). Wolframtrioksid er et viktig mellomprodukt ved fremstilling av wolfram. Se også wolframater.

Wolframbronser er ikke-støkiometriske forbindelser med sammensetning Me_xWO₃, der x er et tall mellom 0 og 1 og Me vanligvis er et alkalimetall. Wolframbronsene er kjemisk motstandsdyktige, intenst metallglinsende fra gull-gult og purpurrødt til blåsvart, og utmerkede elektriske ledere.

Wolfram(IV)sulfid (wolframdisulfid), WS₂, er et mykt, gråsvart, fast stoff som kun løses i oksiderende syrer. I likhet med molybdendisulfid og grafitt er det et effektivt smøremiddel med en rekke tekniske anvendelser.

Wolframkarbider er kjent i valensene +II til +VI. Det viktigste er monokarbidet, WC, ofte kalt wolframkarbid, som er et grått, metallglinsende stoff. Det er stabilt opp til 2800 °C, nesten like hardt som diamant, og fremstilles ved at man lar wolfram reagere med karbon ved høy temperatur. Wolframkarbid er industrielt den viktigste wolframforbindelsen. Det inngår i hardmetaller, som blant annet brukes i fjellbor, borekroner og annet slag- og skjæreverktøy.

Med nitrogen danner wolfram ulike nitrider, blant annet diwolframnitrid, W₂N, wolframdinitrid, WN₂, som dannes i nitrogenfylte lamper, og wolframtrinitrid W₂N₃. Wolframnitrid og wolframborid, WB, har tilsvarende egenskaper og anvendelsesområde som wolframkarbid.

Wolframheksakarbonyl, W(CO)₆, er et hvitt, krystallinsk karbonylmetall som har vært brukt ved wolframbelegging av andre metaller.

De viktigste halogenene av wolfram er wolframheksaklorid, WCl₆, og wolframheksafluorid, WF₆. Disse anvendes som belegg på flater. Kloridet brukes også som katalysator.

• wolfram
• wolframater