Tenåringspappa En far med stort hjerte

Folk snakker mye om småbarnsperioden. “Åh, det er så slitsomt!” sier de mens de triller barnevogner og klager over bleieskift og søvnmangel. Men vet du hva som er ekte krevende?

Tenåringer.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Og ikke bare én. Nei, jeg har vært der – i det hormonelle villniset med tre tenåringer samtidig. Det har vært som å bo i en konstant realityserie, med stemmeskift, passive-aggressive sukk, og et matbudsjett som kunne utfordret Norges BNP.

Men nå… nå skjer det noe stort.

Jeg har snart bare ÉN tenåring igjen.

Ett. Eneste. Barn. I. Puberteten.

Cue konfetti, glitter og dansende flamingoer!

Ting jeg ser frem til:

Å kun høre én dør smelle om gangen. Dette reduserer sjansen for hjerteinfarkt betraktelig.

Kun én person som roper “hvor er laderen min?!”, som om jeg driver en hemmelig sort-hull-operasjon for mobilladere.

Kun én tenåring som sitter med panikk kl. 22:30 fordi de “glemte” at de har en presentasjon om Den Franske Revolusjon dagen etter. Og mamma, har vi en guillotine jeg kan låne?

Men det er også rart.

For når man har vært i tenåringslandet en stund, så skjer det noe… rart. Man begynner nesten å bli vant til det. Man blir god på å tolke grynt. Man utvikler en slags sjette sans for “nå trenger du en klem, selv om du kommer til å benekte det med hele sjelen din”.

Og plutselig – POOF – så er det bare én igjen.

Jeg ser på den siste tenåringen min nå og tenker: “Du er den siste mohikaner. Den siste som kaller meg cringe, den siste som ikke skjønner at jeg var kul i 2003, og den siste som plutselig kan begynne å gråte fordi en eller annen random kjendis slo opp med kjæresten sin på TikTok.”

Men jeg elsker deg for det. Og jeg er klar. Vi to skal klare det her. Jeg har overlevd flere tenåringer før deg. Jeg er herdet. Jeg er battle-tested.

Og når du en dag også er ferdig med puberteten?

Vel, da skal jeg sprette en flaske bobler (eller Pepsi Max, vi er realistiske her), lene meg tilbake og si:

“Jeg vant. Jeg overlevde tenåringene.”

–Tenaaringspappa–

Ah, påsken. Den tida på året hvor vi feirer at Jesus stod opp fra de døde, ved å male egg, gå på ski, spise oss kvalme på kvikklunsj og lese krim. Fordi… hvorfor ikke?

La meg ta deg med på en liten reise gjennom påskens mange mysterier. Spoiler alert: Ingen av dem har noe med Egypt å gjøre, men du vil fortsatt føle deg litt som Moses som prøver å finne veien ut.

Påskepynt: Når gule fjær og doruller møtes

Først ut har vi påskepynten. Hvem bestemte at gul var påskens farge? Jeg vil møte den personen og spørre hva som gikk galt i barndommen. Gule kyllinger, gule lys, gule servietter. Det ser ut som påskeharen har fått omgangssyke og kastet opp over hele interiøret.

Og apropos påskeharen – hva gjør egentlig den? Lurer den rundt i nabolaget og legger egg? Har noen tenkt på hvor creepy det egentlig er? En gigantisk hare med et urealistisk egg-overskudd sniker seg rundt som en fertil påskeversjon av påske-Nissefar. Den legger egg, men det er et pattedyr. Vitenskapen gråter.

Sjokolade: Religionens egentlige mirakel

La oss være ærlige – det egentlige påskemirakelet er hvor mye sjokolade et menneske kan konsumere på tre dager uten å spontant kollapse. Vi snakker mengder som får en Oompa Loompa til å si “ro ned litt nå, kompis”.

Du vet det har gått for langt når du finner deg selv i en dyp samtale med et påskeegg klokken 02:17 om livets mening, mens du har melkesjokolade i håret og et smålig sukkersjokk som får deg til å høre farger.

Påskekrim: Fordi ingenting sier “oppstandelse” som mord

Ingen vet helt hvordan dette startet, men Norge bestemte seg en gang for å gjøre drap og bedrag til en påsketradisjon. Resten av verden maler egg og synger halleluja, mens vi tenker “hva om presten egentlig er morderen, og det var gift i altervinen?”

Og det beste er at dette skjer mens vi sitter i en hytte uten innlagt vann, men med tre krimbøker, to kubbelys og null dekning. Om noen faktisk blir drept i påsken, må vi løse det med intuisjon og en gammel påskequiz fra 2004.

Fjell, hytte og sosial kollaps

Så kommer selvfølgelig påskens mest klassiske element: hytteferien. Vi stapper oss selv og hele slekta inn i en tømmerhytte med plass til fire, men 13 personer og en hund. Der sitter vi, svette etter skitur, i fleece og dårlig ånde, og later som vi koser oss mens vi koker vann på primus og later som det er “koselig” at doen er et hull i bakken og -8 grader.

Mor: “Er det ikke deilig å komme seg vekk fra alt?” Far: snubler ut etter å ha måkt snø i 6 timer Barn: “Vi har ikke internett!!” Hund: spiser en påskelilje og blir akutt dårlig

Og Jesus da, midt oppi alt?

La oss ikke glemme det opprinnelige budskapet. Jesus døde og stod opp igjen. En skikkelig dramatisk helg. Hvis han hadde hatt Instagram, ville storiesene vært helt vilt:

Fredag: “Ting går litt trått i dag. Long story short: korsfestelse. #prayforme”
Lørdag: Stillhet. Kanskje et bilde av en gravstein og noen blomster
Søndag: “Surpriiiiiise! Jeg lever! #ResurrectedAndReady #Blessed”

Oppsummering:

Påsken er en salig blanding av religion, kos, fjell, sukker, forvirring og et snev av existensiell krise. Akkurat slik vi liker det. Om du feirer med egg, med Gud, med mordmysterier eller med kvikklunsj i sofakroken – husk én ting:

Du er ikke alene i kaoset. Vi er alle bare forvirrede mennesker med sjokolade på haka og en dorullkylling i vinduet. God påske, og måtte påskeharen ikke legge egg i sokkeskuffen din.

God påske kjære leser

-tenaaringspappa-

Du tror kanskje du er en familiens mann eller kvinne. Du tror kanskje du er tett på barna dine, partneren din eller katten som egentlig bare tolererer deg fordi du har tommel og kan åpne boksmat.

Men visste du at du faktisk tilbringer mer tid i våken tilstand med dine kolleger enn med din egen familie?

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Ja, du hørte riktig. Per fra regnskap ser deg mer enn kona di gjør. Og han har ikke engang lagt merke til at du har byttet hårsveis. Uforskammet

La oss gjøre matten (jeg vet, det er vondt)

La oss si du sover 8 timer om natta (haha, optimist!). Det etterlater 16 timer med våken tilstand. Du er på jobb i 8–9 av dem. Legg til reisevei, Teams-møter som burde vært e-poster, og den ekstra halvtimen du bruker på å lete etter kaffemaskinen som faktisk fungerer. Det er basically halve døgnet.

Når du endelig kommer hjem? Da er det middag, kveldskaos, og så plutselig står du der og bretter sokker i 45 minutter mens barna ignorerer deg og partneren har startet en ny krimserie uten deg.

Du og kontorstolen: et kjærlighetsforhold

Kontorstolen kjenner alle dine former. Den støtter deg mer enn enkelte slektninger. Og PC-skjermen? Den har sett deg gråte under kvartalsrapporten, fnise under Zoom-møter når noen har glemt å mute seg, og stirre tomt ut i intet i den eksistensielle pausen mellom lunsj og “jeg gir opp”.

Familien din begynner å lure…

Barna dine begynner å spørre: “Hvem er den mannen som dukker opp og sier han bor her?” og partneren din har begynt å omtale deg som “fremmed leieboer med tannbørste”.

Imens vet kollegene dine hva du hadde til lunsj, hva du gjorde i helga, og at du aldri svarer på Slack-meldinger etter kl 16:01. De vet også at du har en tendens til å rope “YES!” høyt når printeren faktisk funker.

Så hva gjør vi med det?

Vel… vi kunne selvsagt slutte i jobben og flytte til en øde øy med våre nærmeste.

Men realistisk sett? Kanskje vi bare skal innse at kollegene er en slags jobb-familie. En litt merkelig familie, hvor du trolig aldri ville valgt dem selv, men nå er dere liksom stuck sammen i et slags Stockholm-syndrom med kaffe og Excel.

Så gi Per fra regnskap et nikk neste gang du ser ham. Kanskje til og med et klapp på skulderen. Ikke fordi han har gjort noe spesielt. Bare fordi, vel, han er basically svoger’n din nå.

Nyt dagen akkurat som den er

-Tenaaringspappa-

Kjære kalender, jeg vil bare takke deg for at du aldri svikter. For hver grå mandag, hver slitsom tirsdag, hver “hvordan-er-det-ikke-helg-enda”-onsdag, og hver halvhjertet torsdag – så kommer du alltid med en gave: Fredag.

Ah, fredag. Lyden av helg som knitrer i bakgrunnen.

Fredag er som den kule vennen i vennegjengen. Du vet, den som dukker opp med pizza, gode vibes og sier: “La oss ignorere alle ansvar til mandag.” Fredag bryr seg ikke om møter, regninger eller det faktum at du fortsatt har 24 uleste e-poster fra tirsdag. Fredag sier: “La det vente. Nå skal det fredages!”

Fredag morgen: Du våkner opp og tenker: “OK, én arbeidsdag igjen, så er jeg fri!” Du spretter nesten ut av sengen. Nesten. I praksis ligger du som en menneskelig burrito i dyna og prøver å finne motivasjonen i kaffekoppen. Men det er en fredagkaffe. Og det er en annen slags kaffe. Den smaker håp.

Fredag kl. 12:00: Lunsjen smaker bedre. Brødskiva har aldri vært mer delikat. Til og med den litt slitne salaten smiler til deg og sier: “Snart er det helg, baby.” Du vurderer å ta en liten dans i kantina, men nøyaktig ingen andre er med på det. Så du gjør det i hodet ditt. Med stil.

Fredag kl. 15:59: Hvis noen sender deg en e-post nå… de er ikke ekte venner. På dette tidspunktet later du bare som du jobber mens du egentlig googler “hvordan overleve småprat i helgeselskap” og “kan man bruke pizza som en ernæringsmessig grunnpilar”.

Fredag kl. 16:01: Datamaskinen lukkes med en slags seremoniell eleganse. Du logger av som om du har vunnet en Oscar: “Takk for meg, det var en ære å svare på Teams-meldinger og late som jeg ikke så dem før det var for sent.”

Og så… helg!

Tightsen på, BH-en av (eller hva nå enn som representerer frihet for deg), chipsposen sprettes som en konfetti, og du innser at du faktisk har klart det. Du har overlevd uka. Nå skal det fredages så hardt at mandagen blir sjalu.

Så til alle dere der ute som tenker “det er bare en dag”: Nei. Det er Fredag. Dronningen av ukedagene. Og hun fortjener å bli feiret med latter, snacks, og en solid dose “jeg skal ikke gjøre noe nyttig på to dager”.

God helg – og husk å fredage med stil!

–Tenaaringspappa–

Det er på tide å innse det, folkens: Dagens ungdom er smartere enn oss voksne. Jepp. Der sa jeg det. Og jeg vet at noen av dere sitter og knuger fast i kaffekoppen akkurat nå, klare til å hamre ut en rasende Facebook-kommentar om at “barn i dag ikke kan lese en analog klokke!” eller “de vet ikke hva en kassettspiller er!”. Men hør nå her – kanskje det er vi som ikke er så smarte likevel?

De kan alt – uten å late som

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Vi voksne later ofte som vi forstår ting vi egentlig ikke har peiling på. Som å nikke alvorlig når mekanikeren sier at “kamakselen er slitt” eller fake en interesse for vin ved å mumle noe om “jordlige undertoner”. Ungdommen derimot? De googler. De sløser ikke bort tid på å late som, de finner svaret på 3,2 sekunder og går videre i livet uten et eneste snev av skam.

De er multitasking-mestere

Vi voksne blir overveldet av én liten distraksjon. Om vi skriver en e-post og noen snakker til oss samtidig, blir vi sittende og stirre tomt ut i luften som om hjernen har låst seg som en gammel Windows-PC. Ungdommen? De kan gjøre lekser, se på TikTok, svare på fem meldinger, og redigere en YouTube-video samtidig – og de presterer på alle områder. Hvordan? Ingen vet. Kanskje de er cyborgs?

De har en naturlig bullshit-detektor

Den gang da vi vokste opp, trodde vi på alt. Vi slukte hver eneste fjær som ble til ti høns i ukebladene, og var overbevist om at “hvis du svelger en tyggegummi, blir den værende i magen i sju år”. Dagens ungdom? De er faktasjekkere av natur. Prøv å fortelle dem noe tvilsomt, og de har allerede funnet fem motargumenter på Reddit før du rekker å avslutte setningen.

De er så klimabevisste at vi skammer oss

Vi voksne prøver så godt vi kan – vi kildesorterer, kjøper en fancy handlenett og låtsas som vi aldri har drukket vann fra en plastflaske. Ungdommen? De tar toget, kutter ut kjøtt, arrangerer klimastreiker, og får oss til å skjemmes over den gangen vi lot motoren gå på tomgang i oppkjørselen.

De vet hvordan man bruker teknologi – ordentlig

Vi voksne liker å tro at vi er “ganske gode” med teknologi. Så lenge det innebærer å skrive et Facebook-innlegg eller Google “hvordan få smart-TV til å funke”. Men så snart vi møter et problem uten en fysisk av/på-knapp, går vi i panikkmodus. Ungdommen? De hacker WiFi-et til naboen om de må, setter opp en gaming-PC fra bunn av og koder en app på en ettermiddag. Og her sitter vi og banner over at “denne nye fjernkontrollen er så komplisert!”.

Så la oss bare innrømme det

Vi kan late som vi er de smarte i samfunnet, men sannheten er at vi er i ferd med å bli de klønete gamlingene som “ikke forstår denne nye teknologien”. Og vet du hva? Det er greit. Så lenge vi har ungdommen der til å hjelpe oss med internett, redde planeten og forklare oss hva som skjer i den nyeste TikTok-trenden, skal vi nok overleve.

Men seriøst – kan noen vise meg hvordan jeg bytter til dark mode på telefonen min?

Nyt dagen!

Natt til søndag var vi alle med på en av årets mer forvirrende kollektivt delte opplevelser – vi stilte klokka én time frem. Ja, du leste riktig, én hel time. Jeg vet, noen ganger føles det som om hele livet er ett langt forsøk på å komme seg gjennom tidssoner og tidsfrister, og nå har vi faktisk gjort en tidshopp på egen hånd, helt uten at noen trengte å dra til New York for å «hoppe» i tid.

Men ærlig talt, når klokka ringer på morgenen, og du har presset snooze-knappen så mange ganger at du egentlig burde fått et diplom for «Snoozeing Excellence», er det ikke akkurat en stor seiersgest å stille klokka frem. Det er som å være den typen som prøver å overbevise seg selv om at man “bare” har stått opp tidlig fordi klokka viser 10:00, men den er egentlig 09:00. Livet er fullt av triks og bedrag.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Hvordan fikk vi det til? Jeg kan ærlig talt ikke skjønne hvorfor vi hele tiden gjør dette med klokka. For hvem har egentlig laget denne avtalen om at vi skal gå rundt og dytte den ene timen frem hvert eneste år? Hva er vitsen, egentlig? Ja, vi får mer lys om kvelden. Ja, det er sol til klokka 22. Ja, vi har vært “enige” om dette siden 1970-tallet, men jeg føler at vi er på vei til å gjøre tid selv til et ikke-tema. “Skal vi reise tilbake til steinalderen?” spør noen. “Nå skal vi få tilbake timene våre”, sier andre. Men det er visst ingen vei utenom, vi skal leke med klokken igjen.

“Første gang du ser klokka, er den plutselig en time mer.” Og det er faktisk ikke bare den fysiske klokken du har rundt håndleddet som roter det til. Nei, det er den digitale klokken på mobilen, den dataskjermen på PC-en og til og med mikrobølgeovnen som insisterer på å være på “ferie-mode” når vi egentlig trenger at den viser nøyaktig tid. Du vet, en av de små hverdags-tingene som gir deg ekstra angst fordi du ikke er helt sikker på hva du skal stole på i livet ditt. Eller på klokken.

Så hvorfor gjøre det? Noen sier at dette er for å tilpasse oss solens rytme, at vi egentlig er i et perfekt forhold med naturen hvis vi stiller klokka riktig. Jeg vil si at dette er som å forsøke å kurere din frykt for å gå til legen ved å gå på et wellness-senter og meditere. Det er en god idé, men i bunn og grunn er det bare én ting som kan hjelpe – søvn. Men, hei, hvem har tid til det?

Når alt kommer til alt… Så nå, etter å ha justert de elektriske duppedingsene som har som oppgave å minne oss på hvordan vi bruker tid, er det bare én ting å si: Nyt den ekstra timen med dagslys (det betyr at du faktisk kan bli solbrent kl. 21 på kvelden!), og husk at det er helt normalt å stille klokken feil i begynnelsen. Hvem bryr seg om én time? Vi kommer uansett til å være forvirret når alarmen går av.

Skulle vi bare gå tilbake til steinalderen? Nei, klokka tikker, og vi har alle fått én time til å prøve å gjøre livet vårt litt lysere. Det er tross alt nesten sommer!

Nyt dagen!

La oss bare innse det: Foreldre kan være skikkelig kjipe. Altså, vi snakker profesjonelt utdannet i kunsten å være irriterende. Hvis det fantes en OL-gren i “å være kjip,” hadde mamma eller pappa garantert tatt gull. Og så kommer de alltid med den legendariske linja: “Du kommer til å takke meg senere.” Vel, “senere” kan ta seg en bolle.

1. Wi-Fi-tyranniet
Ingenting sier “kjip” som en forelder som truer med å ta fra deg Wi-Fi-en. Det er som om de vet at hele livsgrunnlaget ditt hviler på en stabil internettforbindelse. Og når de faktisk skrur det av? Det er et overgrep mot menneskerettighetene. “Vi hadde ikke internett da jeg var ung,” sier de. Ja vel, pappa, men du hadde heller ikke Snapchat streaks eller TikTok-danser som må holdes i live, så det teller ikke!

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

2. Den evige “hvorfor”-testen
Hvorfor skal du rydde rommet? Hvorfor kan du ikke ha pizza til frokost? Hvorfor skal du gå ut når du har det så fint inne? Foreldre er som omvandrende eksamensoppgaver i kritisk tenkning. Og de elsker å stille spørsmål du ikke har noe godt svar på. “Fordi jeg vil” teller visst ikke som gyldig argument.

3. Kleskodepolitiet
Hvis du noen gang har forsøkt å gå ut døra i noe annet enn en boblejakke på vinteren, vet du hva jeg mener. “Du kommer til å fryse,” sier de, som om kroppen din ikke er i stand til å produsere varme. Og glem å bruke noe som er litt for kult eller uvanlig – da blir du stoppet før du rekker å si “fashionista.”

4. Helt unødvendige regler
Er det virkelig nødvendig å ha en “ingen mat på rommet”-regel? Hva tror de skjer der inne? At pizzaen plutselig får bein og går til angrep? Og så er det alltid en haug med tidspunkter: leggetid, skjermtid, middagstid – og alle er som skapt for å ødelegge moroa.

5. Pinlighetsfaktoren
Foreldre har en medfødt evne til å være pinlige på verst mulig tidspunkt. Som når mamma plutselig begynner å danse midt i matbutikken, eller når pappa slipper en ordentlig “pappavitser” foran vennene dine. Og la oss ikke snakke om når de kommenterer innleggene dine på sosiale medier med ting som “Så søt du er, lille gullet mitt.”

Men … kanskje de ikke er SÅ kjipe?
Ok, greit. De betaler regningene, kjører deg rundt som en privatsjåfør, og lager faktisk ganske god mat (selv om de nekter deg pizza til frokost). Og kanskje – bare kanskje – kommer du til å takke dem senere. Men frem til da, ønsk meg lykke til i kampen mot “ingen mat på rommet”-regelen. Jeg kjemper for alle oss pizza-elskere der ute!

Nyt dagen, og du god helg´a !

–Tenaaringspappa–

Foreldre til småbarn tror de har det tøft. Søvnmangel, bleieskift og evig oppmerksomhet på en toåring som har bestemt seg for å stikke hodet inn i en stekeovn. Men la meg fortelle dere en hemmelighet: Småbarnstiden er barnemat (bokstavelig talt, siden gulpeflekker er en del av interiøret).

Den virkelige testen begynner når de blir TENÅRINGER.

1. Kommunikasjon – eller mangelen på den

Når barna er små, skravler de konstant. “Mamma, se her! Pappa, hva er det? Hvorfor er himmelen blå? Kan jeg spise dette?” Men en dag våkner du opp, og de eneste ordene du får ut av tenåringen er:

– “Mhm.”
– “Vet ikke.”
– “Greit.”
– Grynt

Du prøver å føre en samtale:
– “Hvordan var skolen?”
– “Mhm.”
– “Har du lekser?”
– “Vet ikke.”
– “Hva vil du ha til middag?”
– Grynt.

Gratulerer, du har adoptert en huleboer med mobiltelefon.

2. Matinntak – en økonomisk katastrofe

Har du noen gang sett en dokumentar om gresshoppesvermer som ødelegger avlinger på sekunder? Velkommen til kjøkkenet ditt når du har tenåringer. Du kan handle for 3000 kroner på mandag, og på tirsdag er kjøleskapet like tomt som bankkontoen din.

Og selvfølgelig liker de plutselig ikke lenger den maten de elsket i forrige uke. Kjøpte du fem pakker yoghurt fordi de sa de elsket det? Haha, nå liker de det ikke lenger.

3. Klesvask – en endeløs krig

Du tror du har kontroll på klesvasken? Feil. Tenåringer har en superkraft: De kan produsere enorme mengder skitne klær uten å faktisk skifte klær. Du vasker, bretter, legger sammen – men likevel finner du klærne dine strødd utover rommet deres som om en tornado har gått gjennom.

Og den største mysteriet av alle: hvordan kan de ha EN sokk igjen etter hver eneste vask?!

4. Lukten – send inn ekspertene

Det er et punkt hvor tenåringsrommet ikke lenger er en del av huset, men en biologisk krigssone. Det lukter som en blanding av svette, gamle pizzaskorper og en ukjent ingrediens som antagelig er ren ondskap.

Du vurderer å sende inn et team med hazmat-drakter, men innser at det ikke er verdt risikoen.

5. Kjærlighetslivet – foreldre vs. Instagram

Du oppdager plutselig at tenåringen har begynt å dusje oftere. De spør til og med om deodorant. Mistenkelig. Så kommer det skjulte smilene til mobilen, og plutselig har du en detektivrolle du ikke ba om.

Du prøver forsiktig å spørre:
– “Har du en kjæreste?”
– “Nei!” (rødmer)
– “Ok…”
– “Og IKKE se på telefonen min!”

Jada, Sherlock.

Konklusjon

Å være forelder til tenåringer er som å være på en vill ekspedisjon: Du vet aldri hva som venter deg, du er konstant sulten (fordi all maten er borte), og du håper bare å overleve uten varige skader. Men til tross for alle de rare, frustrerende og mystiske sidene ved tenåringslivet, så elsker vi dem likevel.

(…selv om vi noen ganger vurderer å leie ut rommet deres på Airbnb.)

–Tenaaringspappa–

Ah, våren – tiden for blomster, fuglekvitter og… ukontrollert nysing. Ja, mine damer og herrer, det er den tiden igjen. Pollenstormen er på vei, og den er ikke her for å koseprate. Den er som en invaderende hær, og nesen din er slagmarken.

Pollen er naturens måte å si: “Velkommen til våren, håper du liker å klø overalt.” Det starter uskyldig – en liten nysing her, litt kløende øyne der. Men plutselig er du en gående, snufsende katastrofe som bruker mer penger på lommetørklær enn på strømregningen.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Hva er greia med pollen, egentlig? Har trærne en hemmelig plan om å ta over verden ved å gjøre oss alle til snørrete, rødsprengte zombier? Det føles i hvert fall sånn når du våkner opp med øyne så hovne at du ser ut som du har vært i en boksekamp med en bjørk.

Og hvorfor er det alltid de mest uskyldige tingene som slår hardest? Trær, gress, blomster – de ser så søte og fredelige ut, men innerst inne er de bare botaniske bøller med ett mål: Å forvandle livet ditt til en evig nysedans.

Pollenallergikere kjenner kampen. Du går ut i vårsola og tenker: “Så deilig!” Tre sekunder senere kommer en usynlig bølge av pollen inn som en ninja og treffer bihulene dine som et godstog. Plutselig sitter du der med rennende nese, røde øyne og en følelse av at kroppen din har forrådt deg.

Her er noen tips for å overleve pollensesongen med verdigheten (noenlunde) intakt:

1. Utstyr deg selv: Antihistaminer, nesespray og solbriller – pollensesongens “overlevelseskit”. Bonuspoeng hvis du også har en eske lommetørklær i hver eneste lomme.
2. Unngå naturen (hvis mulig): Hvis du ser en blomstereng – løp. Hvis naboen klipper plenen – barrikadér deg innendørs som om det er en zombieapokalypse.
3. Kle deg som en pollen-ninja: Store solbriller, hatt, ansiktsmaske – jo mer du ser ut som en mystisk kjendis som prøver å unngå paparazziene, jo bedre.
4. Aksepter din skjebne: På et tidspunkt må du bare innse at du kommer til å høres ut som en snorkende flodhest resten av våren. Og vet du hva? Det er greit.

Husk: Pollen kan ta nesen din, men den kan aldri ta humoren din. Og hvis alt annet svikter – vi er bare noen måneder unna vinteren, hvor naturen gir deg fred… og frost!

-Tenaaringspappa-

La oss være ærlige: Å være mann er ikke alltid like glamorøst. Jeg vet at verden forventer at jeg skal være en slags kombinasjon av en handyman, Michelin-kokk, romantisk poet og James Bond. Men sannheten? Jeg er bare en mann. Og det betyr at jeg prøver, feiler og stort sett lever livet i en konstant tilstand av mild forvirring.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

1. Jeg kan ikke finne ting – selv når de er rett foran meg

Hvis du noen gang har sett en mann lete etter noe, vet du at dette er en universell svakhet. Eksempel:
– Meg: «Hvor er ketsjupen?»
– Partner: «I kjøleskapet, der den alltid står.»
– Meg: «Jeg har sett overalt, den er ikke her!»
– Partner (går til kjøleskapet, tar ut ketsjupen som stod rett foran meg): «Hva er dette?»
– Meg: «Trolldom.»

Det er ikke min feil. Det er et genetisk problem. Menns hjerner er programmert til å ikke se ting før de kastes mot oss i frustrasjon.

2. Jeg tror jeg kan fikse ting (helt til jeg faktisk prøver)

Det starter alltid med selvtillit: «Hvordan vanskelig kan det være?» Og så, 20 minutter senere, står jeg der med et bord som har tre bein, en hammer i hånden og et oppgitt blikk fra min bedre halvdel.

YouTube-tutorials? Jada, jeg ser på dem. Men halvveis inn i videoen bestemmer jeg meg for at jeg sikkert kan improvisere. Spoiler: Jeg kan ikke improvisere.

3. Jeg forstår ikke tekstmeldinger med underliggende betydning

Hvis noen skriver «Greit» til meg, antar jeg at det betyr «greit». Men nei, det viser seg at det kan bety «Jeg er sur, og du burde vite hvorfor». Det er en egen vitenskap å tolke disse kodede meldingene. En dag skal jeg skrive en doktorgrad om det – hvis jeg overlever alle gangene jeg ikke har forstått hva «gjør hva du vil» egentlig betyr.

4. Shopping er en maraton jeg aldri er trent for

Jeg går inn i en butikk med en plan: «Jeg trenger bare én ting.» To timer senere er jeg svett, forvirret, og lurer på hvorfor jeg er i en butikk som selger duftlys og pynteputer.

Menn handler ikke – vi jakter. Vi går inn, finner byttet (produktet), betaler og forlater stedet så fort som mulig. Men noen ganger blir vi lurt inn i en labyrint av «bare en rask tur innom» – og da er vi dømt.

5. Jeg tror jeg kan bære alle handleposene på én gang

Det spiller ingen rolle om jeg risikerer å miste en arm i prosessen – jeg GÅR IKKE TO GANGER. Det er et prinsipp. Hvis jeg skal inn i huset, skal alt bæres på én tur, selv om fingrene mine får permanent nerveskade av all vekten.

6. Jeg er ikke så komplisert

Jeg trenger ikke mye for å være fornøyd. En sofa, noe mat, kanskje en fotballkamp på TV – livet er ganske enkelt. Men av en eller annen grunn blir jeg alltid overrumplet av spørsmål som:
– «Hva tenker du på?» (Svaret er sannsynligvis «ingenting» eller «hvorfor heter det egentlig en brødkniv?»)
– «Merker du noe nytt?» (Hvis svaret er «nytt lys på badet» og ikke «ny hårfarge», så er jeg ute å kjøre.)

Konklusjon: Jeg prøver mitt beste

Jeg er kanskje ikke den mest observante, romantiske eller teknisk begavede personen. Men jeg prøver! Og til tross for mine mange svakheter – eller kanskje nettopp på grunn av dem – så er jeg bare en mann. Og det får holde.

Nå, hvis du unnskylder meg, må jeg finne fjernkontrollen. Jeg la den et sted, men nå er den borte.

Ønsker deg en fin dag  og husk du er god nok akkurat sånn som du er!

-tenaaringspappa-