Paul Kagame

Kagame vokste opp i eksil i Uganda, etter at familien måtte flykte fra Rwanda på grunn av hutuopprøret i 1959. Tidlig på 1980-tallet begynte Kagame sin militære karriere i Yoweri Musevenis opprørshær National Resistance Army (NRM), og deltok i det som også kalles «Ugandas bush-krig» fra 1981 til 1985. I 1986 ble Kagame sjef for etterretningstjenesten i NRM, og ble betraktet som en av Musevenis nærmeste allierte.

Sammen med andre eksiltutsier dannet Kagame Front Patriotique Rwandais (FRP) i 1987. Organisasjonen hadde som mål å overta makten i Rwanda med militære midler, og mens Kagame i 1990 deltok i militærtrening i Fort Leavenworth i Kansas, invaderte RPF-soldater Rwanda for å styrte hutu-president Juvénal Habyarimana. Daværende leder for RPF, Fred Gisa Rwigyema (1957–1990), ble drept under det som var starten på den rwandiske borgerkrigen, og Kagame tok deretter over som leder for RPF. Invasjonen økte de etniske spenningene i Rwanda, og 6. april 1994 ble president Habyarimanas fly skutt ned av to raketter da det skulle gå inn for landing i Kigali. Det er omdiskutert hvem som sto bak nedskytningen, men den politiske ledelsen i Rwanda hevdet at det var RPF og Kagame som sto bak angrepet.

Folkemordet hadde vært planlagt av medlemmer i den hutudominerte regjeringshæren og ekstremistiske hutu-militser i flere år, og det er anslått at mellom 800 000 og én million tutsier og politisk moderate hutuer ble drept under borgerkrigen.

7. april, dagen etter at folkemordet startet, gjennomførte RPF og Kagame angrep fra tre fronter nord i Rwanda. Etter at FNs sikkerhetsråd stemte for å trekke ut 90 prosent av styrkene 21. april, sto Kagame nærmest alene igjen med en styrke på mellom 10 000 og 14 000 soldater som kjempet mot regjeringshæren. Ved blant annet å bruke langtrekkende artilleriangrep mot regjeringsstyrkenes stillinger, lyktes Kagame å minimalisere tapene og gjenerobre hovedstaden Kigali 4. juli. 17. juli erklærte RPF at krigen var over, og opprettet en midlertidig regjering i Kigali.

Etter folkemordet ble det inngått en avtale som gjorde Kagame til visepresident og forsvarsminister, mens hutuen Pasteur Bizimungu ble president. Kagame høstet lovord for sin krigsinnsats og for å ha stoppet folkemordet, men ble også anklaget for å ha angrepet ubevæpnede sivile og foretatt gjengjeldelsesdrap på hutuer. Som leder for hæren ble Kagame også holdt ansvarlig for Rwandas innblanding i Kongo-krigene i 1996–2003, der anslagsvis 200 000 hutuer ble drept.

Etter anklager fra Kagame om blant annet korrupsjon, gikk Bizimungu av som president i 2000. I april samme år ble Kagame tatt i ed som den første tutsi-president i landet. 25. august i 2003 vant han det første nasjonale valget siden folkemordet i 1994 med mer enn 90 prosent av stemmene. Kagame ble gjenvalgt som president i 2010 og 2017, og fikk også ved disse valgene mer enn 90 prosent av stemmene. I 2015 ble grunnloven endret etter forslag fra nasjonalforsamlingen, slik at Kagame kan sitte som president til 2034.

Etter en årlig økonomisk vekst på rundt sju prosent ble Kagame raskt en favoritt hos vestlige politikere og bistandsorganisasjoner. I tillegg iverksatte han en rekke reformer i det som var et av verdens fattigste land før folkemordet. Blant annet har han innført en enkel syketrygd, kjempet for kvinners rettigheter, arbeidet for nasjonal forsoning mellom hutuer og tutsier og prioritert satsing på IT og utdanning.

Kagame har imidlertid også fått sterk kritikk fra organisasjoner som Amnesty og Human Right Watch for brudd på menneskerettighetene gjennom diktatorisk styring. Uavhengige observatører har blant annet rapportert om drap på politiske motstandere, vold mot journalister og valgfusk.

• Rwandas politiske system
• Rwandas historie
• folkemordet i Rwanda
• Rwanda
• tutsi
• hutu