Markeder har eksistert i ulike former gjennom store deler av menneskets historie og fikk betydelig omfang allerede i de første sivilisasjonene. I mesteparten av førmoderne tid var likevel markedene mindre stabile, mer geografisk begrensede og involverte færre aktører og færre varer og tjenester enn det som ble vanlig i moderne tid.
Mange typer transaksjoner, for eksempel kjøp og salg av de fleste produkter og tjenester, var i lange perioder underlagt en lang rekke lover og regler, blant annet i form av laugs- og privilegiesystemet, som begrenset antall markedsdeltagere og påvirket vilkårene for transaksjonene. Store deler av befolkningen drev naturalhushold og var ikke avhengige av markeder.
Fremveksten av den moderne markedsøkonomien hang nøye sammen med et gradvis oppbrudd fra tidligere statlig reguleringspraksis. Dette oppbruddet knyttes gjerne til liberalismen. Oppbruddet skjedde i første rekke i England og de nord-amerikanske koloniene, og deretter, fra slutten av 1700-tallet, i Frankrike og flere av de vest-europeiske landene, deriblant Norge. Gjennom 1800-tallet ble privilegie- og laugssystemene avviklet i store deler av Europa til fordel for næringsfrihet, økt vern om privat eiendomsrett og avvikling av begrensninger på inn- og utførsel av varer (frihandel). Etableringen av troverdige pengesystemer ga grunnlag for økt spesialisering og dermed også økt markedsdeltagelse fra ulike grupper. Sammen med rask teknologisk utvikling la disse endringene grunnlaget for en kraftig ekspansjon i markedenes betydning nasjonalt og internasjonal gjennom 1800-tallet frem til utbruddet av første verdenskrig.
Årene fra omlag 1870 til 1970 så en generell politisk utvikling i retning mer aktiv statlig inngripen i og kontroll med nasjonale og internasjonale markeder. Dette var mest ekstremt i etableringen av planøkonomier og dermed avviklingen av en rekke sentrale markeder i kommuniststatene fra 1917. Men også de vestlige statene grep inn ved hjelp av forskjellige nye institusjoner og virkemidler. Denne utviklingen ble særlig drevet fremover av de to verdenskrigene, men også av en del økonomiske kriser, ikke minst den store depresjonen, og en økt skepsis til markedenes evne til å løse økonomiske og sosiale problemer.
Kommunistisk planøkonomi og vestlig, regulert markedsøkonomi fremsto ved utgangen av perioden som to motstridende alternativer for økonomisk organisering av et samfunn (se Den kalde krigen).
Tiden fra 1970 og til i dag har sett en skrittvis utbygging av nasjonale og internasjonale markeders betydning. Markedsbaserte økonomiske systemer kan sies å ha fått et globalt gjennombrudd som økonomisk organisasjonsform.
En lang rekke vestlige stater har siden 1980-årene søkt å moderere sin egen aktive involvering i en rekke markeder, blant annet ved å avvikle reguleringer på priser og nedbygging av subsidier, men også ved å bygge ned statlig eierskap. Denne utviklingen blir ofte assosiert med et mer positivt syn på markedsmekanismene blant vestlige politikere sammenlignet med perioden før, et syn som knyttes til begrepet nyliberalisme.
I samme periode har en lang rekke land som tidligere praktiserte ulike grader av planøkonomi, slik som blant annet det tidligere Sovjetunionen og Kina, men også en lang rekke mindre utviklingsland, siden 1980-årene tatt store skritt i å tillate friere private markeder. Utbygging av en rekke regionale og internasjonale handelsavtaler har, sammen med den teknologiske utviklingen, bidratt til å integrere de nasjonale markedene i en grad verden aldri tidligere har sett.
Kommentarer (3)
skrev Markus Svendsen
svarte Svein Askheim
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.