– Vi har litt å gå på fortsatt! 

Etter 30 år på vegen land og strand rundt, må det sjølsagt markeres skikkelig. Høydepunktet for feiringa av Sie Gubba blir konserten i Hovet i Ålen til høsten. 1. mars kom den første singelen fra nytt album, og neste slippes allerede fredag. 

– Tittelen er jo ikke helt tilfeldig, fastslår gitarist Magne Almås, som få dager før har landet fra tur til vingården i Moldova der Sie Gubbas egne viner «Finast jenta» og «Fjellrypa» er produsert. To singler og to viner, en hvit og en rød, er starten på feiringa. 

– Vi skal jo på en sommerturne, først og fremst. Vi begynner i mai, og holder på faktisk helt til jul. Det som vi ser veldig fram til, er å feire på hjemmebane i Ålen 11. oktober. Da skal vi ha med oss litt gjesteartister og ordne til noe sprell der. Det blir god, gammeldags storfestm lover Almås, og sier det er flere hemmeligheter på lager. Det viktigste gjennom 30 år, har vært å lage musikk. For sju-åtte år siden, kom ideen om å ha sin egen vin. 

Tilfeldigheter

– Vi er jo rundt og spiller og turnerer, og høydepunktet er middagen når vi er rundt omkring. Da må vi ha et glass vin, og det kan jo være litt av begge deler kvalitetsmessig, humrer gitaristen. 

Tilfeldigheter gjorde at de i fjor fant en lokal importør i Trondheim som tente på ideen. I forrige uke ble det besøk på vingården til produsenten Radacini.

– Moldova er et lutfattig land med en konfliktfylt historie, men de har veldig god vin! Vi har hatt flere runder hvor vi har fått smake oss fram til hva som skal være vår vin. Det viktigste er at damene liker den, blunker Almås. Navna er heller ikke tilfeldige, fra to av de mest populære låtene i katalogen. 

– Vi prøver jo å være folkelige og jordnære og holde oss nedpå jorda, vi. Vi tar ikke av. Men vi hadde nok ikke forestilt oss for 30 år siden at det skulle være jubileumsturne og egen vin, fastslår han. 

Publikum bestemmer

– Det vi driver på med mest, er å kjøre bil. Vi kjører i ti timer for å spille i 90 minutter. Og så skal vi videre klokka sju neste dag til neste plass. Det er ikke rom for så mye festing lenger. Så lenge folk ringer og vil at vi skal komme og spille og synge, så må vi jo stille opp. Vi er jo privilegerte, som har den jobben her. Det er opp til folket som bestemmer hvor lenge vi skal holde på, sier Almås. 

Etter 30 år med egne låter begynner noen av temaene å bli brukt opp. Både bilkjøring, skuterkjøring og traktor har vært brukt om og om igjen. 

– Det handler om de store, viktige tingene i livet, humrer Almås, og fastslår at det blir stadig vanskeligere å få til en god tekst. 

– Men så kommer det en luring nå. Den nye låten er litt annerledes, litt mer underfundig kanskje. På en måte er den en slags oppsummering, men også utypisk Sie Gubba-låt, litt mer i countrygata. Det er til og med trekkspill på den, og det er det jo nesten ingen som bruker lenger, utbryter Almås. 

– Det er jo nesten ingen som bruker instrument lenger. Vi som spiller både trekkspill og fele og gitar merker det når vi drar rundt. Vi er litt gammeldags der, som ikke kommer med bare en PC. Alt er laga på gitaren min, og alle spiller. Fela er det bærende i lydbildet, og den henger jo igjen fra den tida vi begynte. Vi var mer et gammeldags folkemusikk-band, litt vømmølband kan du kalle det, sier Almås, og legger til at det har vært en bevisst plan å dreie over mot rock. 

Mer skjerpa

– Jeg har jo vært en rocker hele livet, jeg vokste opp med Kiss og Iron Maiden. Den gangen vi begynte, så var liksom vømmøl, et band fra Namsos og et band fra Hallingdalen som var store. Vi tenkte at «om vi blander dette, så kan det bli bra», forteller han. Fjellrypa var den første låten som virkelig plasserte Ålen-bandet på plakaten i Musikk-Norge, særlig ved hjelp av spredninga på blant annet Svisj. Enda mer takeoff ble det med deltakelsen i Melodi Grand Prix i 2011. Fire lørdager på rad klarte de å overbevise publikum, og kom helt til den siste gullsjansen. Nå har musikkbransjen forandret seg, og det handler mer om enkeltlåter enn fysiske plater. 

– Det er nesten ingen som gir ut ei plate med ti låter lenger, nå er det låt for låt som gjelder. Det gjør at vi må være mer skjerpa, fastslår Almås. Når de står på scenen en lørdag kveld foran tusen feststemte publikummere, er det likevel noe som skjer. Enkelte låter sørger for et ekstra trøkk i publikum. Hvor lenge gubban står på scenen, er det ingen som vet. 

– Om jeg skal bruke nynorsk, så kan man jo si at det er å booste egoet. På ålbygg er det bare gørartugt. Vi er ikke helt tomme ennå, Åge gir seg jo nå, og han er 76 år, så vi har litt å gå på fortsatt!