47!

I dag har jeg gått til jobb. Utrolig deilig. Jeg har jo hatt noen forsøk med brodder i forskjellige utførelser, men summa summarum, det har vært for glatt på isen med vannet oppå. I dag var det bart store deler av veien. Juhu, juhu, juhu.

I dag har jeg også bursdag, i går kveld hadde vi en samtale i hjemmet som var sånn:

The Stig: Han Jendor vil ha kjøttkaker i mårn, det e vel greit?

Meg: Men æ trudde vi hadde bestemt at vi sku gå ut å spis på bursdagen min?

Skrekkslagne blikk fra de to i sofaen. Tre minutter senere var de på vei ut døra for å eh sykle. 

Ærlig talt, jeg har bursdag fjorten og fire dager etter de to andre. Det kommer ikke som en overraskende dag midt i september akkurat. Ærlig talt. 

Jeg blir 47. Det gir meg lett aldersangst faktisk, men jeg vet jo at alternativet er verre og har såklart sykt lite lyst på kreft igjen eller det som verre er, så hurra for 47. Snart setter roen og visdommen inn.

 

I går sende jeg en ny mail til Elkjøp, kontaktet dem på veggen deres på FB, la ut en lengre hjertesukk/pekefinger/oppkjefting på min egen side, og nå er det altså gått sånn ca to uker siden de skulle kontakte meg. Bra er det jo ikke. Men det er bare en datamaskin. Man må ikke få infarkt. Man er tross alt 47.

 

Nå skal jeg internettshoppe litt. Det er en tekanne jeg har så lyst på. 

Og da går det jo i stå for meg, vet dere. Kan jeg kjøpe tekanne? Jeg HAR jo tekanne! Jeg har til ogmed fler. To jeg har fått i foreæring av tidligere stemor, og en som mannen fikk i foræring av et visningssted da han stilte ut, som egentlig var gul men som ble byttet til blå fordi jeg var gravid og ble kvalm av gult. 

Jeg synes det er moralsk forkastelig å kjøpe nytt når man har. Bare for man er LEI, liksom. Og jeg er SÅ LEI av middagstallerknene våre. Jeg vil ha nye middagstallerkner. Vi har fire hvite sånne iittala-talerkner med høy kant. Vi er jo bare tre personer så hva skulle vi med fler, jeg har dessuten et pen-servise som jeg min mor har latt meg arve av min stefar og som han lett forvirret synes det er noe kjent med hver gang han spiser hos oss. Nå vil jeg ikke ha fire hvite tallerkner med høy kant mer, jeg vil ha noen andre, noen fine, fler, men er det LOOOOOV?

Jeg tror tildels denne refleksen kommer av å alltid ha hatt lite penger, ikke egentlig reell moralsk overlegenhet.

Og jeg blir jo ikke moralsk opprørt når jeg spiser hos folk og de ikke har rosa og lyseblå tallerkner fra åttitallet, selv om de sikkert kjøpte middagstallerkner på åttitallet også...men jeg synes det må bli et mål å være mer fornøyd med det man har. For alle. Hva skal man med nytt hvis man har? 

Jeg tror heller ikke miljøet ramler tvert sammen om jeg kjøper en tekanne. Jeg har et hus med stort sett bare brukte møbler, fått funnet kjøpt brukt, så der gjør jeg det brukbart, men hvis jeg kjøper en tekanne nå, så er det jo plutselig tre tekanner der jeg ikke kommer til å bruke. For et sløseri. Med ressursene.

Men jeg har jo bursdag. Jeg har litt lyst på en tekanne jeg har valgt selv. 

Det spørs om jeg klarer løse denne floken i løpet av dagen. 

Jeg gjetter på nei.

 

 

Per Spelmann han hamster en ørliten sangfugl (som han kjøpte billig på Biltema)

Det artigste Jendor vet, i absolutt hele verden, er når jeg synger og finner på en annen tekst mens jeg synger. Hvis jeg synger om en grevling i taket og den har solfaktor 38 på fingrene og mister taket, da ler han så han kitner av. I går sang jeg noe på Å var jeg en sangfugl, men skjønte halvveis inn i andre vers at jeg sang den på melodien til Per Spelman, hvilket hadde vanskeliggjort improvisasjonen noe, naturlig nok.

Men dette førte til at jeg begynte å fundere på etternavnet til Per Spelman. Var det Fredriksen? Var han i den der Fredriksen-tradisjonen? Dette førte igjen til avsløringen at mannen, husets eneste renrasede nordmann, ikke visste at per Spelmann var en virkelig person. Eller, at personen kom før sangen, ikke at personen oppsto med sangen. Heldigvis er han sammen med noen som har drevet med kulturell appropriasjon i sine formative år, og vet bedre nå. 

Men ingen hjelp å få der altså.

Jeg sendte en melding til Polly, som jeg gikk i klasse med da jeg studerte folkemusikk, og det er rart med det, nå er det riktignok lenge siden, men jeg husker ikke hva faget het, jeg husker læreren, men måtte google hva han het, jeg husker ikke hva vi lærte (Fredriksen-linja? Var det i Setesdal de bodde? Spilte med andre ord Per Spelmann hardingfele eller flatfele?) men jeg husker hvilke jenter han hadde et forhold til da vi var førsteårsstudenter og hvilke førsteårsstudenter han hadde forhold til da vi var andreårsstudenter. Og hvilke instrumenter de hadde som hovedinstrument. Og endel detaljer jeg skulle vært foruten. Og at han satte seg på pulten min i pausene og at jeg var tydelig med at jeg ikke liket det. Men det faglige inneholdet? Borte. Og det er ikke mer enn et knapt år siden jeg kastet notatene da jeg ryddet. Polly, viser det seg, har notatene på loftet, men hun mente at Per Spelman ikke var Fredriksen, men Kringelhaug, fra Lom såklart, og det er jo passe nasjonalistisk av henne siden det er den tradisjonen hun selv spiller i, men jeg skal passe meg litt der, for det at jeg tviholder på Fredriksen, betyr at Per Spelman var tater, og det passer jo meg som same bra. Minoriteter for minoriteter. 

Jeg skal til Oslo i mai og ha kollokviegruppe med Mari og notatene hennes. I think Fredriksen. Faktisk. 

I morrest startet jeg og min uopplyste, nå opplyste, mann dagen på Biltema, som skal legge ned. Sammen med resten av østfylkets befolkning. Vi samles i krisetider. De som måtte bo i litt mindre grisgrendte strøk synes kanskje dette er å gå i overdrift, men det er åtte timers kjøretid til neste Biltemabutikk, postgangen til gokk tar ca 7 dager, så nå må store og små prosjekter planlegges i mye større grad framover. Men først hamstrer vi. Det viste seg også at alt under 500 kroner var på 50%, så vi både hamstret og sparte. 

Nå kom jeg på at jeg glemte å kjøpe hjul i lausvekt. Må vel dra en tur til da. Sukk. Køen.

Men først: en arbeidsdag, nå sitter jeg på jobb og her var det 26 grader da jeg kom, radiatorene er med andre ord i gang igjen, men nå er det jo for varmt. Rart det der, ti små grader fra eller til og så er man helt satt ut. I begge ender av skalaen. Utrolig finstilt, naturen. 

Men trykkene har endelig tørket. 

HEI!

Makro, mikro, og luft i radiatorene

Det lukter etterbarberingsvann på kontoret. Særlig sterkt lukter det når jeg går forbi kontoret til håndtverkerne på kontoret vegg i vegg, men også inne hos meg lukter det mye. Og det er noen meter imellom oss. 

 

I går holdt jeg på å kjede meg tvert ihjel på jobb. Jeg blir så frustrert av å kjede meg. Og ikke at jeg ikke hadde noe å gjøre heller, jeg måtte pakke og dokumentere et verk, men ingenting er kjedeligere enn å pakke verk. Veldig vanskelig å komme i gang med det. Og så var det så kaldt, og da har jeg på ullundertøy, og da blir det så varmt med en gang jeg begynner å røre på meg, så jeg satt heller kald og kjedet meg frustrert, enn varm og frusterert i ullundertøyet. Det var tross alt et valg. 

I dag har jeg ikke ullundertøy, har pakket verket, og sender mail innpakket i ullteppe. Det fungerer bedre. 

Men jeg gjør bare det jeg må. Jeg driver ikke og utvikler nye ting. Hvordan kommer jeg dit? Det vil si, jeg trykker jo. Men det tar lang tid, særlig når det er så kaldt på tegnekontoret. 

Jeg får vurdere å tillate meg selv en liten nedeperiode. 

Stakkars Kirkenes har nedeperiode. Den ene etter den andre bedriften legger ned. Tildels er det russerne, som var en stor del av kundegrunnlaget til de fleste bedrifter, tildels er det...covid? At vi har vent oss til å handle på internett? Det er de store som legger ned, Elkjøp, Biltema, Skoringen, men det var nå praktisk å ha dem da. Kjedene. Og Fretex! Tilbake står faktisk de små lokale butikkene, og det er bra, for det de har overlevd på er vel service. At de overhodet har det faktisk, mener jeg. Men så er det jo endel høyere priser igjen. Jeg tror at det er bra med begge deler og det blir jo fryktelig upraktisk å måtte bestille fem ruller med rød tape på internett istedet for å rusle opp på Biltema. Tomme lokaler, en kommuneøkonomi i krise...og folk som pusser opp som gale. Eller gjør de ikke det lengre kanskje? Jeg kjenner strengt tatt bare til min egen økonomi og som kunstner er den alltid kriserammet. Å ikke ha Netflix og å måtte si opp Fabel er ikke et tegn på krise i min økonomi iallefall. (Men akkurat nå har vi faktisk Netflix!)

Nå kom det noen for å lufte radiatorene mine og jeg ble helt ukonsentrert i teksten. 

Summering: Det går dårlig for samfunnet men hvor dårlig går det egentlig for privatpersonene, de det er det vanskeligere å svare på. 

Hei! (Som betyr hadet på mange dialekter, blant annet min.)

(De lufter fortsatt radiatorer, derav denne dårlige avslutningen)

 

Jeg, gammelkommunisten, eurobonusmedlemmet, lutheraneren, inn i arbeidsuka

Påsken er over. Det er 16 grader på atelieret, trykkene har mugnet mens de tørket men i en ganske fin farge, for å være ærlig. Jeg er ikke helt klar for dette, kjenner jeg. Jeg har også innsett at den der sommerferien 2024, den kommer jeg ikke til å ta ut. Det skjer ikke. Hva skal jeg med den? Tutle rundt hjemme? Kjede meg og spille spill på mobilen? Blæh. Man må ha et prosjekt om man skal ha fri. For øyeblikket har jeg ikke helt det prosjektet. Jeg har ikke engang lyst på det. 

Men! Vi skal, som familie, reise til Oslo om en tre ukers tid. Mamma skal hit og oppdatere viltkameraet, vi skal låne leiligheten hennes der. Det blir en fin liten ferie. Ja, vi flyr. (Men jeg tror faktisk jeg ligger ganske nært syv klesplagg i året? Der gjør jeg det bra.) Ikke bare flyr vi, vi flyr tilogmed på bonuspoeng. Det er nå engang sånn man reiser når man bor her. Ikke at man har noe valg. Tre dager i buss med bytte midt på natten steder der de ikke har mer en maks et busskur, sannsynligvis ikke det engang, med en tiåring, det er i praksis ikke gjørbart.

I tillegg er jeg kommunist.

Det kan man ikke si uten at folk hører noe i linje med "og i tillegg er jeg nazist". Eller her i nord kan man det, men mine amerikanske venner osv. Jeg er klar over at det aldri har fungert. Og jeg er jo kommunist, ikke maoist eller stalinist. Gi etter evne, få etter behov. Det tror jeg på. Solidariteten i det. Eller hva sier jeg, jeg tror ikke på det, for jeg tror ikke på menneskeheten, men hadde ikke det vært fint? Jeg er oppvokst i en kommunistfamilie, tenker jeg uskyldig, og hører på ingen måte meg selv si "ja, jeg kommer jo fra en familie med gammelnazister jeg da smilefjes smilefjes smilefjes". 

Kanskje jeg ikke helt tror at noen ideologier som gir enkeltmennesker makt til å utnytte andre, kommer til å fungere i praksis. Og det er vel alle. Men det er klart familien min strakk seg etter det å gi etter evne, få etter behov. De ga jo allerede etter evne, fiskerne, veiarbeiderne, fjøspikene, sveiserne. Skulle de ikke få etter behov?

I tillegg er jeg litt bakfull, merkes det? Min venninne den forhendværende eks-stesøsteren var innom, the Stig hadde kjøpt øl til oss i anledningen. Jeg kan drikke tre øl. Det er maks. Etter det blir jeg full. Men det betyr jo ikke at tre øl er som null. Det er ikke som null. 

I tillegg venter jeg på at Elkjøp skal ringe og si DET OOOORDNER SEG! VI TAR ANSVAR! og ja, innerst i hjertet mitt tror jeg faktisk at det er det som kommer til å skje enda all erfaring tilsier at dette ikke kommer til å skje. Men jeg har jo rett? Så da ringer de nok snart og ordner opp. Nå må de gi etter evne, så jeg får etter behov.

Én til

Samiske samfunn har ganske høy selvmordsrate. Kirkenes er ikke, ikke utad iallefall, egentlig et samisk samfunn, men der skiller vi oss ikke ad. Selv om det slår hardest ut blant sørsamiske menn i reindrifta, mister vi også gutter.

Så når kirka plutselig annonser at de holder åpent, tror jeg aldri at det har hendt en ulykke. Jeg åpner lokalavisens nettsider, men som ventet står det ingenting. Da er det ikke en ulykke og selvmord skal det ikke skrives om. Litt etter begynner folks vegger å fylles med telefonnummere til mental helse, nødnumre, hjelpetelefoner, og da vet man. Men man vet jo ikke hvem enda.  

Så må man høre litt rundt, det er gjerne treff hos den første man spør med ungdommer i hus. 

Og så er det ny begravelse og enda en gravstein som fylles opp med fine steiner, ting, engler, fotballflagg, krakker, ski, minner, på og rundt gravsteinen, en ungdom man ikke klarer slippe og som man tenker ikke skulle sluppet taket. 

Ofte er det i fylla og jeg tror jeg er like redd for selvmord som for krig. 

Denne gangen var det ingen vi kjente, og man føler seg litt snokete som spør rundt, men det er greit å ikke plumpe uti med noe overfor noen som er involvert på noe vis. Det er faktisk greit å vite. 

Og så må man håpe at det ikke sprer seg, dette er det andre på ganske kort tid, da jeg gikk på gymnaset var det plutselig mange. Jeg har hørt at det med at det blir en selvmordsbølge er en myte, og nå er det lenge siden jeg gikk på gymnaset og det har ikke vært sånne klynger siden da, tror jeg. Men nå og da. Ved siden av pappas grav er det iallefall to som har kommet til siden den gang han døde. Som liksom er min måleenhet, andres graver. Tre, fire, fem, teller jeg videre inni meg, de gravene ved jeg ikke hvor er og den siste har ingen grav, han døde i går. 

Dette er ingen bloggpost man kan vikle seg elegant ut av. Og man kan ikke hjelpe dem når de er døde. 

Det er for trasig.

Liveoppdateringer fra stillstand

Alle kan få gjette tre ganger om Flesland har ringt. 

Altså, det er bare en datamaskin. Jeg har opplevd adskillig verre ting i livet. Men jeg blir jo så enormt stressa av å måtte krangle med folk, så jeg klarer ikke skru det av heller. 

Jeg sendte en (litt for lang) epost til Elkjøp, vi har jo etterhvert en ganske lang eposttråd på denne saken, og denne gangen var jeg sur. Skikkelig sur og kalte saken svindel. Jeg jobber jo elles hardt for å ikke lage dårlig stemning i hodet på den som er satt til å løse problemer de ikke har skapt, men det fører jo alltid og uten unntakt til at folk bare overkjører meg. 

Men det er bare en datamaskin. Som jeg har kjøpt. Og ikke lengre aner hvor er. 

I dag blir det reker til middag, det blir en fest, jeg liker reker bedre enn krabber (som vi hadde i overigår og i forrioverigår) og i morgen skal vi dra på hytta og prøve å spidde noen flere krabber, jeg og bárdni legger opp til spillkveld her og der, han vil helst være med venner og det er et sunnhetstegn, men også litt styr at det er tre i familien som driver og lager separate avtaler. 

For eksempel nå vil alle spise disse rekene, men bárdni er på rek og svarer ikke i telefonen og har muligens spist middag hos en kompis. 

 

men! fem adeniumer har tittet opp av jorden! 

Hvis jeg klarer å holde liv i dem kan jeg gi noen bort til de der som pleier å gi meg av sine planter. Det blir fint. 

Liveoppdatering fra telefonkø

Ja men ja. Elkjøp. Vet dere. Jeg kjøpte jo en macbook air. Den viste seg å være både betydelig slitt og dessuten ødelagt. Jeg måtte krangle meg til å få levert den til reperasjon. Den macen ja. 

Når man leverer noe til reparasjon, får man en sånn link der det står hvordan det går. Og jeg skjønte det ikke med en gang, jeg trodde bare postgangen var usedvanlig treg, men den linken fungerte ikke. Ifølge den linken er macen fortsatt på vei fra Kirkenes til Elverum eller Kongsvinger eller hvor den nå skal.

I virkeligheten har den vært der, blitt sendt tilbake til Kirkenes, og faktisk, blitt sendt avgårde igjen, fordi den ikke var reparert. Det fikk jeg akkurat vite, for jeg hadde snakket med elkjøp på chatten i forrige uke et par ganger og de sa den ER jo i Kirkenes, bare gå og hent den. Jeg syntes det var litt rart, men ikke uforklarlig, at jeg ikke hadde fått hentemelding, men det viste seg altså å være fordi den  fantastiske Kristina, Elkjøpe eneste ansatte med yrkesstolthet, hadde pakket den opp da den kom, FOR Å SJEKKE DEN, og den var jo ikke reparert. Og da hadde hun returnert den til verkstedet. 

Så nå sitter jeg her. I telefonkø. På nittende minuttet.

 

Nå tok Anna telefonen. Vi snakker svensk sammen. Det er ganske trivelig, jeg må ikke glemme at jeg er sur. Dette er jo faktisk helt latterlig. 

Anna setter meg på vent for å forsøke å løse problemet. det er lyseblå fløyter først, nå har vi byttet til et instrument jeg ikke klarer å plassere? Det er nok fordi synth-etterligningen ikke er så bra. Kanskje klarinett? Sopransax?

 

27 minutter med synth-musikk avbrutt av noen minutter med Anna. 

Nå er det gitar! Rocka rocka!

 

Litt pianokomp.  

Fløytene er tilbake, piano og gitar ligger i bakgrunnen. 

Anna sitter på jobben sin og forsøker forhåpentligvis å løse problemet? Jeg er så positivt innstilt til menneskene. Jeg tror de skal hjelpe meg. Det er kanskje derfor jeg blir lurt hele tiden. 

Jeg har 27% batterikapasitet. 

Obo! Det er nok en obo, ikke klarinett. Evt fagott. Det kan det jo være. 

Elgitar! Tror jeg. Den var ny i kompet. Inn med obofagotten. 

Jeg nyser ni ganger og er glad ikke Anna kom på linja akkurat da. 

Nå begynner jeg å bli lei av obofagotten. 

Nå kom Anna tilbake og sa at Elkjøp Flesland skal ta kontakt...

De som er så frekke og ufine og uhjelpsomme? Ja, de, sier hun. 

 

Jaha. Sånn går det når man tror på menneskeheten. Fortsettelse følger vel da. 

Inn i påsken (pessblaut) men med tilgang til kaffe og fjord

Jeg vil si det var en forholdsvis godt gjennomført barnebursdag. Ungene var ute, de lekte hele tiden, jeg hadde noen leker i bakhånd som man jo har i bursdager men det var ikke nødvendig, de lekte gruvedrift i en nærliggende snøhaug, kom innom for litt pizza og brus og noen marshmallows innimellom, dett var dett.

Vi hadde et lite tilfelle av kulturkræsj, som norske foreldre er man jo vant til at ungene kommer til bursdagen når den begynner, ikke tyve minutter før, men IHVERTFALL er man klar for at de blir hentet når bursdagen ENDELIG er over, ikke at barnet får en telefon om at det bare kan være der litt til. Haha! Jeg ville det skulle være over! Jeg ville ha vin! Gå hjem nå! Da vi var i bursdag til selvsamme barn, ble vi voksene invitert inn og fikk sushi og en blanding av sprit og cava og ikke noe gå hjem! der ikke, så helt klart forskjellige kultursfærer. Det viste seg også at dette barnet nå er sykt, et resultat av å være ute en hel bursdag. Vi driver og venner oss til hverandre.

Dagen etter var det liksom første påskedag, enda påsken ikke er begynt, men påskeferien i skoleverket er det, og jeg så søskenbarnet mitt kjøre avgårde med skuter på henger ganske tidlig, selv er vi så utrooooolig trege, det er alltid noe som skal gjøres ferdig, bare litt til, bare, bare. Ved lunsj var vi på veiene. Vi tilbrakte dagen ved fjorden, stakk et par krabber så vi hadde til middag, men det var egentlig for mye vind og vi ble fort litt for våte og måtte kle oss i det som hang igjen fra andre familiemedlemmer. Vi kastet aske over krabbeteina som har sunket ned i isen, men den er ikke akkurat tilgjengelig for fiske på en stund enda. Det som er fint med dette sinnsyke været, er at snøen er steinhard. Skara er som asfalt. Det er ikke fint for dyrene såklart. Det er helt grusomt. Men man kan gå overalt. Oppå snøen. Som om man hadde truger på. Det er litt magisk. 

Det som ikke er magisk er Elkjøp, det viser seg at maskinen min faktisk ligger her hos den lokale elkjøp, og de har sagt at joho de sender VISST ut hentemeldinger enda de har lagt ned serviceavdelingen, men det er nå mystisk at frakten skal ta fjorten dager, enda jeg bor i gokk, så jeg kontakta elkjøp sentralt og de sier at den ligger der og det har den gjort siden torsdag. Så med litt medvind får jeg vel henta den i morgen? Ulidelig spennende dette. 

Og i dag er i dag, solen skinner men det er litt sur vind, så mens Bárdni og en kompis som ikke har blitt syk av å være i bursdag var hjemme og tegnet på påskeegg og spiste siste rester av bursdagskake, gikk jeg og the Stig en tur, ikke der vi vanligvis går, på grunn av vind, og det første som skjer er at vi blir spruta rett ned av en bil som tar null hensyn til vann og snøsmelting. Jeg tuller ikke, jeg hadde vann i skoene. Paret bak oss prøvde å hoppe ut i grøfta, men hadde barnevogn, så lyktes ikke, og ble like våte. Men kjører man i en bil der det står TANA VIDEREGÅENDE SKOLE over hele fronten, da får Tana videregående en mail. Det er da det minste jeg kan by på. 

Jeg forventer vel at det har ca null virkning. 

Og nå har jeg påskeferie langt inni sjelen, og det trenger jeg. Væmeldingen får bestemme hva vi finner på, vi drar ikke til hytta ved elva med dette været, men hytta ved fjorden er lett å komme seg til. Så det kan jo skje. Og så har vi en fin veranda med leskjerm og masse veldig bra kaffe på spiskammerset.

Hurra!

I går hadde jeg en niåring, i dag har jeg en tiåring. Jeg prøvde å fortelle ham når på dagen han er født, men det har jeg glemt. Det var på nattmorgenen en gang. Jeg husker at fødselen tok ca 30 timer iallefall, og at alle trodde han skulle komme den niende, og det syntes jeg var så fint for mamma er født fjerde i niende. Men så satte han seg fast på vei ut da. Og så ble det både tiende og ellevte og så skar de ham ut og værsågod, her er babyen din. Og nå er det ti år siden. Gratulerer med dagen til Jendor Spekulasi Førstevann! Han synes det er veldig stas å ha bursdag. I fjor feiret vi ikke og reiste bort, i år er det noe helt annet, det er virkelig en greie å være den som fyller år. Nesten som da han fylte fire, som jeg tror er det første året han virkelig skjønte hva det betydde å ha bursdag. 

Vi har muligens ikke lært av tidligere års feil, og inviterer til barnebursdag hjemme hos oss. Men i år kommer det bare tre. Vi har invitert til utebursdag, og jeg sjekket værmeldingen i morrest og der var det kommet opp gul varseltrekant. Det viste seg å være moderat fare for ising på skip, og det tror jeg ikke kommer til å påvirke oss så veldig, vi skal være på land. Derimot hvis det blåser opp, men da går vi bare inn. Og det er bare to timer og så er det over. Og alle ungene er Jendors beste venner så det bør gå bra. Kryssede fingre. 

 

I dag er i dag og vi skal ha barnebursdagen og så er det påske. Inni der er det the Stig sin bursdag, den føler jeg at jeg er litt dårlig forberedt på. Så er det min, det regner jeg med alle er veldig dårlig forberedt på. 

Jeg for min del gleder meg veldig til påskeferien. Jeg trenger den. Håper alle holder seg friske i år, i forfjor var det spysjuka, i fjor var det vannkopper. I år kanskje det bare kan være vanlig ferie. Og våren kommer stadig nærmere.

Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye hadde jeg igjen

Jeg har en venn jeg bare hører fra når han trenger penger. Og da vet jeg aldri helt hvordan jeg skal reagere. 

Vi jobber innenfor samme nisjefelt, og samme nisje innenfor nisjefeltet, og samme nisje innenfor der igjen. Før snakket vi masse sammen, om nisje-nisjen, og det er mulig det ble litt ensidig fra min side at jeg viste ting jeg hadde gjort mens han ikke viste ting han hadde gjort, men samtidig vil jeg ikke helt ta det på min kappe at han ikke gjorde det samme. Min nisjevenn har flere ganger sagt han skal forlate nisjen, men ikke gjort det, og er ærlig talt ganske høylydt misfornøyd med sin posisjon i nisjen, samtidig som vedkommende både får stipender og utstillingsplasser andre ikke får så det virker ikke helt velplassert, men det kommer vel fra en plass. Og så er det vel en del av dette, at min venn ikke er særlig godt likt verken av folk i nisjen, nisjenisjen, nisjenisje-nisjen, eller nisjenisjenisje-nisjen (som jeg ikke er en del av) og jeg skal ikke si at jeg overhodet ikke skjønner hvorfor, men jeg liker ham. Ikke som den eneste i verden altså, men kanskje i en krympende gruppe. Det er en vanskelig person. Ifølge opinionen. Som tildels har rett. 

Og tildels har nok med seg selv. 

I morrest fikk jeg en melding igjen, han vil låne penger, og hvordan går det med meg, og hva skjer i livet, fortell! og jeg kjenner at blæh. Jeg kan ikke huske sist han spurte uten at det var koblet til et lån. (Jeg får alltid pengene tilbake). Og jeg blir litt less. Jeg har ikke lyst å svare på hvordan det går, jeg vil egentlig bare overføre pengene og være ferdig med det. 

Men da er jeg jo SUR. 

Samtidig synes jeg kanskje ikke at jeg skylder vedkommende noe mer enn det. 

Samtidig, litt almenn vennlighet kan man vel by på. 

Samtidig, det er kanskje ikke så mye vennskap igjen, annet en det nettbanken står for.

Rapport fra ressursen

Ja huhei der var det gått en uke som sin egen største ressurs. Det er litt vanskelig å si hva den har blitt brukt på. Jeg har gjort ferdig årsregnskap og selvangivelse da. Ringt mamma 148 ganger. (Hun er regnskapsfører). Jeg har kommunisert litt med Elkjøp siden macen ifølge den lenken jeg har fått fortsatt er på vei til verkstedet, og selv om jeg bor i gokk skal det da vitterlig ikke ta tre uker med frakt, og Elkjøp sier at det ser ut som det er noe i veien (neeeeeei.....?) med den linken og at maskinen er reparert og på vei tilbake. Juhu. Men at det kan bli litt vanskelig å få tak i den siden min lokale elkjøp har lagt ned servicavdelingen og ikke kommer til å varsku når den kommer. Buhu. 

Vi planlegger the Twig sin tiårsdag, sjelden er det vel en aktivitet som deler husholdningen så skarpt mellom gruer/gleder som barnebursdag, men han vil bare invitere tre så det bør jo gå greit. 

Vi har kjøpt ski på salg til the Twig, ikke bursdagsrelatert egentlig. Det kunne det jo vært men føler det er litt som å få sjampo i bursdagsgave. Man må jo ha det. Nå er det salg.

Da vi var på polet i forbindelse med aktiviteten diverse innkjøp, ikke pol-realatert, til barnebursdagen, kom det fram at den dunken med rødvin som vi hadde kjøpt inn til jul, og som var sånn en skuffelse, sannsynligvis var gåen på noe vis, for de hadde fått en haug i retur. Det  hadde ikke vi tenkt på engang. Vi tenkte bare Meinklang på flaske er lik hurra, Meinklang på dunk er lik ingen topp match, enda den hadde jo fått stjerne i boka av Aftenposten anmelder og alt. Underlig tenkte vi. Æsj, tenkte vi. Og drakk opp hele dunken. For vi hadde jo tross alt kjøpt dunk, og det gjør vi jo ikke ellers, så det føltes så luksuriøst men også så skuffende. Se, man trykker her, og det kommer ENDA mer vin ut! Juhu! Den er ikke god! Men se, nå kommer det mer! 

Kjøpte flasker denne gangen.

Jeg har vært på garasjesalg hos onkel, det vil si han er død så hos søskenbarna mine, kjøpte et spett og en sleiv og noen spoler med hyssing, ikke sånt jeg er i akutt behov av men jeg synes det er fint å ha noe etter onkel. Mamma er litt fortvilet over at de selger ting fra mine oldeforeldres hus, men hun har ikke tenkt å overta det selv heller og da tenker jeg at jeg ikke heller vil overta det ansvaret. Jeg må ikke bli familiens musevar. Museal. Museumsansvarlige. Grensen går ved hyssing. Og et par russiske lommkniver. Jeg oppdaget også da jeg var på garasjesalget at mammas utebod (de bodde vertikaldelt så jeg var liksom hjemme hos mamma og utførte mine vaktmesterplikter samtidig) sto full av smeltevann så da fikk jeg bruk for spettet jeg akkurat hadde kjøpt og måtte hakke kanaler og renner og lense garasjebod til langt etter at garasjesalget hadde stengt porten og folk var dratt hjem.

Ooooog....ikke så mye annet ellers? Det er som sagt ganske rolige tider. Jeg burde slått til og tatt ut sommerferien 2024, men nå er det jo påske snart. 

Jeg ressurser meg videre inn i uken. Hepp!