Afrikansk sovesyke er en infeksjonssykdom som skyldes protozoene Trypanosoma brucei gambiense og Trypanosoma brucei rhodesiense. Førstnevnte forekommer i Vest-Afrika og Sentral-Afrika, og sistnevnte i østlige deler av Afrika.
afrikansk sovesjuke
Både dyr og mennesker kan være reservoar for parasitten, som overføres med en vektor kalt tsetsefluer. Tsetsefluer er arter i slekten Glossina.
Afrikansk sovesyke forekommer i de fleste land mellom Sahara og Sør-Afrika, og 70 millioner mennesker ansees å leve i risikoområder, det såkalte «tsetsebeltet». Infeksjonen utgjør en trussel i 36 land i Afrika.
Ifølge WHO var 97 % av rapporterte tilfeller av afrikansk sovesyke forårsaket av infeksjon med T. brucei gambiense i 2023, og det ble rapportert at 675 mennesker fikk påvist infeksjonssykdommen. Det ble rapportert 24 nye tilfeller av den østafrikanske varianten av sovesyke, som skyldes protozoen T. brusei rhodesiense i 2023.
Antallet nye tilfeller er redusert betydelig de siste 20 årene, og er i dag på et historisk lavt nivå. Dette skyldes innføring av overvåkningsprogram og forebyggende tiltak, inkludert blant annet vektorkontroll.
Det finnes ingen vaksine mot sykdommen, og ingen legemidler man kan bruke som forebyggende medisin. For å unngå å bli smittet, er det derfor viktig å unngå stikk av tsetsefluer i områder hvor det er kjent at sovesyke forekommer.
Risikoen for å bli smittet ved opphold eller reiser i Afrika er erfaringsmessig liten.
På stikkstedet dannes ofte, særlig ved den østafrikanske formen, en hevelse og eventuelt et sår. Fra såret kan protozoene spre seg i blod og lymfe, og gi allmennsymptomer som feber, hodepine og lignende. Det kan også komme symptomer fra en rekke andre organer, men etter hvert spesielt fra hjernen og hjernehinnene. Hvis hjernen og hjernehinnene rammes (meningoencefalitt), blir pasienten økende trett og får andre nevrologiske symptomer, og etter hvert bevissthetstap, derav navnet sovesyke.
Det kliniske bildet ved den østafrikanske formen er mer akutt og generelt mer alvorlig enn ved den vestafrikanske, hvor forløpet er langtrukkent og kan vare i månedsvis.
Ubehandlet har sykdommen 100 prosent dødelighet. T. b. rhodesiense gir en akutt infeksjon som kan ende med døden i løpet av få uker, mens T. b. gambiense gir en kronisk infeksjon som pasienten kan gå med i måneder og år før alvorlige symptomer opptrer.
Diagnose stilles vanligvis ved å påvise parasitter i blod eller spinalvæske. Ved T. b. gambiense kan det være vanskelig å påvise parasitter i blod, særlig i sent stadium. Ved T. b. gambiense kan parasitter ofte påvises i aspirat fra lymfeknuter i nakken. Aspirat fra beinmarg kan også noen ganger være en nyttig diagnostisk metode. Også serologiske undersøkelser kan også gi sterke holdepunkter for diagnosen.
Medikamentene som brukes i behandlingen av sovesyke har betydelige mangler eller har vært beheftet med betydelige bivirkninger.
Når man skal velge medikamentell behandling, er det svært viktig å avgjøre om infeksjonen har gått over fra blod til sentralnervesystemet. Ubehandlet vil pasienter med sovesyke dø av infeksjonen og ledsagende betennelse i hjernen og hjernehinnene (meningoencefalitt).
Suramin brukes vanligvis til behandling av tidlig stadium av T. b. rhodesiense. Tidlig stadium av T.b. gambiense behandles oftest med pentamidin. Sent stadium av begge typene kan behandles med melarsoprol, men ved T. b. gambiense brukes også eflornitin.
Selv om sovesyke er et betydelig helseproblem i deler av Afrika, er risikoen for å bli smittet av sovesyke under opphold i Afrika erfaringsmessig liten. Man må derfor tilstrebe å redusere mengden tsetsefluer og unngå å bli stukket av fluene. Det finnes ingen vaksine.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.