Geir

Jeg skulle ønske jeg hadde lest den i 1998 da den ble gitt ut. Da hadde kanskje mitt perspektiv på identitet vært helt annerledes og gitt meg kraft til handling - der handling trengs. Identitet og religion hører ikke sammen, er en av Maaloufs postulater. Det er en farlig blanding, det kunne vært sagt av Kierkegaard, og jeg tror Maalouf har rett. En tunglest bok, men det er verd slitet - og kanskje er den lettere å forstå i norsk oversettelse.

Den beste boken jeg har lest? Mulig. I hvertfall en av de som mest har revet meg med.

Dette er nok min absolutte favoritttype bøker, i samme kategori som Peter Mathiesens African Silences og Edward Gargans A River's Tale: A year on the Mekong. Det de har til felles er en kontakt med naturen som ser ut til å gi dem uendelig med tid til å skrive det de vil skrive - det haster ikke med å komme videre, selve lesingen er å være i det øyeblikket som beskrives - ingen slutt å dras mot, og det gjør svært godt.
Tematisk er de bøkene forskjellige, Gargan beskriver et års reise langs Mekong-elven, Peter Mathiessen skriver om sakte tilstedeværelse i afrikanske landskaper, Dillard skriver korte essays og historier uten større poenger enn kontakt med livet. Anbefales sterkt!

Det er noe med klassikerne: selve lesingen er ikke alltid like oppslukende, og ofte stusser jeg over hvor banalt mye av det som blir skrevet er, likevel lukker jeg sånne bøker og tenker at jeg har fått med meg noe utenom det vanlige. Fiesta/The Sun also Rises er sånn. Jeg tror det er fordi de klarer å åpne hele verdener og drar meg inn i det - med få ord.

I miss my President, even if he ended up as a caricature of himself at the end.