Merket for unionen mellom Norge og Sverige ble brukt både på det svenske og det norske flagget. Merket ble kalt «Sildesalaten».
Fra 1814 til 1905 var Norge og Sverige sammen i en union. De to landene hadde felles konge, som var svensk og bodde i Stockholm. Likevel fikk Norge stort sett bestemme over seg selv, og Norge hadde derfor sin egen regjering og sin egen statsminister.
Etter hvert var det mange i Norge som ønsket at landet skulle bli helt selvstendig. Norge og Sverige var også uenige om flere viktige politiske saker. I 1905 klarte landene å bli enige om å løse opp unionen, uten å gå til krig mot hverandre.
Før 1814 hadde Norge vært en del av Danmark-Norge i flere hundre år, og ble styrt av danske konger.
I Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet havnet Danmark-Norge på Napoleons side. På den andre siden, som kjempet mot Napoleon, var Sverige og mange andre europeiske land. Det endte med at de som støttet Napoleon tapte. Danmark-Norge var altså på den siden som tapte.
I januar 1814 ble Sverige og Danmark-Norge enige om å inngå en fredsavtale som avsluttet krigen i Norden.
I fredsavtalen skrev den danske kongen under på at han ga Norge til den svenske kongen. Til gjengjeld fikk Danmark noen landområder som hadde vært svenske, og som i dag er i Tyskland.
Det var mange som var imot at Sverige skulle få Norge. En av dem var den danske prinsen Christian Frederik.
Christian Frederik ville gjerne styre et selvstendig land. Han og flere andre jobbet for at unionen med Sverige ikke skulle bli noe av. De skrev blant annet en egen grunnlov for Norge, og valgte Christian Frederik til konge.
Men Sverige ville likevel ha Norge, siden det stod i avtalen med Danmark. Derfor gikk de til krig mot Norge. Krigen varte bare noen få uker, og Norge tapte. Norge måtte gå inn i union med Sverige, men Norge fikk ha sin egen grunnlov og sitt eget storting.
Norge kunne utvikle seg ganske fritt selv om landet var i union med Sverige. Norge fikk sin egen bank, og kunne starte opp sin egen industri. De kunne også drive egen handel med andre land, og utvikle sin egen kultur.
Etter hvert ble det startet organisasjoner som ønsket at Norge skulle bli selvstendig, og som var veldig opptatt av alt som var særegent norsk. Dette var en form for nasjonalisme.
Utover på 1890-tallet var det mange som mente at unionen var på vei mot å bli oppløst. Det var særlig én politisk sak som ble viktig. Norge hadde lenge ønsket å ha egne, norske konsuler som kunne lage gode avtaler med andre land. Men den svenske kongen nektet å godkjenne loven om norske konsuler. Det var blant annet denne saken som bidro til at unionen ble oppløst.
