Verktøylinje
Lov om atomenergivirksomhet [atomenergiloven]
Trykk Escape for å lukke innholdsfortegnelse
- Atomenergiloven - atomenl
-
Kapittel I. Definisjoner m.m. (§§ 1 - 3)
- § 1. (definisjoner)
- § 2. (unntak)
- § 3. (flere anlegg på samme område)
Ditt søk ga dessverre ingen treff.
Del dokument
Lov om atomenergivirksomhet [atomenergiloven]
Kort om loven
Sist endret 07.06.2024
Atomenergiloven er en norsk lov som regulerer kjernekraftverk, anlegg som trengs i forbindelse med drift av kjernekraftverk, kjernebrensel som uran eller plutonium til kjernekraftverk samt andre radioaktive produkter.
Loven ble vedtatt i 1972, og på den tiden så man for seg at større kjernekraftverk kunne være en aktuell mulighet i Norge. Loven har lenge først og fremst vært relevant for transport og deponering av radioaktivt avfall. Den har fått ny aktualitet på grunn av større offentlig interesse for utbygging av kjernekraftverk den siste tiden, med bruk av små modulære reaktorer under 300 MW. For å sikre fornuftig innretning av et slikt prosjekt og saksbehandling i forkant av tildeling av myndighetstillatelser, vil loven trenge betydelig modernisering – det har vært få endringer siden ikrafttredelsen.
Les mer i Store norske leksikon.
Kapittel I. Definisjoner m.m.
§ 1.(definisjoner)
I denne lov menes med
spaltbart stoff som består av uran eller plutonium i metallisk form, i legering eller i kjemisk forbindelse, samt annet spaltbart stoff som departementet måtte bestemme;
annet radioaktivt stoff (herunder avfall) som er dannet eller blitt radioaktivt ved bestråling i forbindelse med framstilling eller bruk av atombrensel;
atombrensel, bortsett fra naturlig uran og utmagret uran, samt radioaktivt produkt, unntatt radioisotoper som brukes til industrielt, kommersielt, jordbruksmessig, medisinsk, vitenskapelig eller undervisningsmessig formål eller som er bestemt for og uten videre brukelige til et slikt formål;
innretning som inneholder atombrensel under slike forhold at spalting av atomkjerner kan oppstå i den og selv holde seg ved like i kjedereaksjon uten neutrontilførsel fra annen kilde;
atomreaktoranlegg;
fabrikk for framstilling eller behandling av atomsubstans,
fabrikk for separasjon av isotoper i atombrensel,
fabrikk for opparbeiding av bestrålt atombrensel,
innretning for lagring av atomsubstans, bortsett fra innretning som er bestemt til bare å brukes til midlertidig oppbevaring under transport,
anlegg for deponering av atomsubstans,
reaktor, fabrikk, innretning eller anlegg av nevnte slag som er under nedlegging,
og etter departementets nærmere bestemmelse annen innretning der det fins atombrensel eller radioaktivt produkt;
den stat som et bestemt atomanlegg ligger i eller – om anlegget ikke ligger på noen stats område – den stat som driver eller har godkjent anlegget;
den som har konsesjon til å drive anlegget – eller i mangel av konsesjon – den som rår over anlegget eller som departementet har utpekt, eller for så vidt angår anlegg i utlandet, den som anses for innehaver etter lovgivningen i anleggstaten;
skade som faller under § 21 nr. 1 og som skyldes ioniserende stråling som et resultat av radioaktive egenskaper eller en forening av radioaktive og giftige, eksplosive eller andre farlige egenskaper ved
en hending som forårsaker atomskade eller en rekke hendinger som har samme opphav og forårsaker atomskade;
den konvensjon om erstatningsansvar på atomenergiens område som ble inngått i Paris 29 juli 1960 og endret ved protokoller 28 januar 1964, 16 november 1982 og 12 februar 2004;
den konvensjon til utfylling av Pariskonvensjonen som ble inngått i Brussel 31 januar 1963 og endret ved protokoller 28 januar 1964, 16 november 1982 og 12 februar 2004;
den konvensjon om erstatningsansvar for atomskade som ble inngått i Wien 21 mai 1963, og som med virkning for noen stater er endret ved protokoll 29 september 1997;
stat som er tilsluttet Pariskonvensjonen;
den fellesprotokoll i tilknytning til Wienkonvensjonen og Pariskonvensjonen som ble inngått i Wien 21 september 1988.
§ 2.(unntak)
§ 3.(flere anlegg på samme område)
Kapittel II. Konsesjon, løyve, tilsyn m.m.
§ 4.(konsesjon for atomanlegg)
Uten konsesjon av Kongen kan ingen oppføre, eie eller drive atomanlegg. Konsesjonen skal gjelde for et bestemt driftssted. Varigheten bør som hovedregel være begrenset til et bestemt angitt tidsrom. Overføring av atomanlegg eller dets drift til ny eier eller innehaver trenger særskilt konsesjon.
Konsesjon til bygging av atomkraftverk bør ikke gis før Stortinget har gitt sitt samtykke. Saken bør forelegges Stortinget når forslag om byggested for atomkraftverk foreligger og innehaver/eierforhold er klarlagt.
§ 5.(løyve for å inneha atomsubstans m.m.)
§ 6.(forskrifter)
Kongen kan gi nærmere forskrifter om oppføring og drift av atomanlegg. Kongen kan også gi nærmere forskrifter om fremstilling, behandling, pakking og merking, transport, lagring, omsetting og annen innehaving av atomsubstans eller annet atombrensel eller radioaktivt produkt.
Kongen kan ved forskrift eller enkeltvedtak gi nærmere regler om internkontroll og internkontrollsystemer for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av denne loven overholdes.
§ 7.(søknad om konsesjon og løyve)
§ 8.(vilkår for konsesjon og løyve)
§ 9.(tilbakekalling av konsesjon og løyve)
Konsesjon eller løyve kan kalles tilbake når:
§ 10.(Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet)
Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet er det øverste faglige organ når det gjelder sikkerhetsspørsmål. Direktoratet er innstillende og rådgivende instans for vedkommende departement. Direktoratet skal forberede og avgi innstilling om alle søknader om konsesjon og løyve. Direktoratet skal på eget initiativ treffe de tiltak det finner påkrevd av sikkerhetsmessige grunner. Det påhviler direktoratet å føre kontroll med overholdelse og gjennomføring av alle sikkerhetsmessige forskrifter og vilkår, samt pålegg gitt med hjemmel i denne lov.
§ 11.(oppføring og igangsetting av atomanlegg)
§ 12.(endringer i anleggs- og driftsforhold)
Dersom en innehaver akter å gjennomføre en endring i anleggets konstruksjon, drift eller ledelse som avviker fra det som lå til grunn for godkjenning etter § 11 nr. 2, og som kan ha betydning for sikkerheten, plikter han før endringen settes i verk å legge saken frem for Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet til godkjenning.
§ 13.(tilsyn med driften)
§ 14.(inspeksjon, iverksetting av pålegg m.v.)
§ 15.(plikt til å sikre mot skade)
§ 16.(melding om driftsforstyrrelser og uhell)
Innehaver av atomanlegg plikter uten opphold å melde fra til Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet om ethvert uhell og enhver driftsforstyrrelse som kan ha betydning for sikkerheten. Tilsvarende gjelder for den som driver virksomhet som er pålagt løyvetvang eller meldeplikt i eller i medhold av § 5, likevel slik at tilsynsmyndigheten etter § 13 nr. 3 i tilfelle trer i stedet for Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet.
Ved ulykke eller hendelse ved atomanlegg eller under transport av atomsubstans som medfører nær forestående trussel mot folkehelsen eller miljøet, skal Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet eller det organ som har ansvar for atomulykkeberedskapen sikre at befolkningen straks gis informasjon som gjør det mulig å treffe tiltak for å forebygge eller redusere skade. Dersom det oppstår konflikt mellom informasjonsplikt etter denne bestemmelse og taushetsplikt etter § 53, går informasjonsplikten foran. I slike tilfeller skal taushetsplikten opprettholdes i den utstrekning dette ikke er til hinder for at informasjonsplikten oppfylles.
Departementet kan ved forskrift eller enkeltvedtak gi nærmere bestemmelser om gjennomføring av meldings- og informasjonsplikten.
§ 17.(skipsreaktorer m.m.)
Kongen kan gi særskilte forskrifter om atomanlegg som nyttes eller er bestemt til å nyttes i fartøy eller annet transportmiddel, og om slike transportmidlers adgang til og ferdsel på norsk område. Dersom særlige forhold taler for det, kan det i forskriftene gis regler som avviker fra bestemmelsene i denne lov, herunder om tilsyn, konsesjon og kompetent myndighet.
Kapittel III. Erstatning og forsikring (atomansvaret).
§ 18.(stedlig virkeområde)
§ 19.(innehaverens ansvar for ulykke i atomanlegg)
Innehaveren skal erstatte atomskade voldt ved atomulykke som skjer i innehaverens atomanlegg. Dette gjelder likevel ikke atomskade som utelukkende skyldes deltakelse av atomsubstans som bare midlertidig er oppbevart i anlegget under transport, såfremt en annen innehaver er ansvarlig for skaden etter skriftlig avtale og slikt ansvar er forenlig med reglene i § 22, jf. §§ 24 og 25.
§ 20.(objektivt ansvar m.m.)
§ 21.(tapsposter som omfattes)
§ 22.(ansvar i transportforhold)
§ 23.(innehaverens ansvar i andre tilfelle)
Er skadevoldende atomsubstans på ulykketiden ikke i noe atomanlegg og heller ikke under transport, skal ansvaret for atomskaden ligge hos den innehaver av atomanlegg i en konvensjonstat som på ulykketiden eller senest før ulykken hadde atomsubstansen i sin besittelse, eller som uttrykkelig har påtatt seg ansvaret i skriftlig avtale. Men hadde atomsubstansen vært under transport uten at noen innehaver i en konvensjonstat hadde fått den i sin besittelse mellom transportens avbrytelse og ulykken, skal skaden erstattes av den innehaver eller annen person som ved transportens avbrytelse var ansvarlig etter reglene i § 22 for atomulykke under transporten. Var atomsubstansen på annen måte sist kommet fra en stat som ikke er konvensjonstat, uten at noen innehaver i en konvensjonstat hadde fått substansen i sin besittelse før ulykken, gjelder § 22 nr. 5 tilsvarende.
§ 24.(krav om økonomisk interesse ved innehaverens overtakelse av ansvar)
Ansvar etter §§ 22 og 23 går bare over fra en innehaver av et atomanlegg til en annen innehaver dersom den overtakende innehaveren har en direkte økonomisk interesse i den aktuelle atomsubstansen.
§ 25.(fraktførers overtakelse av ansvar)
Kongen kan etter søknad fra en fraktfører eller liknende som utfører transport som omhandlet i § 22, bestemme at søkeren skal være ansvarlig istedenfor innehaveren av et atomanlegg her i riket for atomulykke som måtte skje under transporten. Slik bestemmelse kan ikke treffes uten innehaverens samtykke og ikke uten at det foreligger garantierklæring i samsvar med § 37. Treffes slik bestemmelse, skal det som etter denne lov gjelder for innehaveren, isteden gjelde for søkeren for så vidt angår atomulykke under transporten. Det samme gjelder dersom tilsvarende bestemmelse treffes etter loven i en annen konvensjonstat med hensyn til skade som innehaveren av atomanlegg i den staten ellers skulle være ansvarlig for.
§ 26.(skadelidtes medvirkning)
Er det fra skadelidtes side forsettlig eller grovt aktløst medvirket til skaden, kan erstatningen lempes.
§ 27.(krav mot andre enn innehaveren)
§ 28.(regress mot innehaver)
§ 29.(skade som likestilles med atomskade m.m.)
§ 30.(ansvarsbegrensning)
§ 31.(skade voldt av flere anlegg)
§ 32.(fordeling av krav som overstiger begrensningsbeløpet)
§ 33.(regress fra innehaver)
Innehaver som er ansvarlig etter kapitlet her eller tilsvarende regler i en annen konvensjonsstat, har ikke rett til å søke regress hos andre for dette ansvar, med mindre vedkommende
§ 34.(foreldelse)
Blir domsmyndigheten lagt til Norge ved avgjørelse som nevnt under bokstav a eller b foran, faller virkningen av den rettidige påtale eller begjæring bort, dersom ikke kravet deretter blir gjort gjeldende her i riket innen den frist som måtte bli fastsatt av nevnte internasjonale domstol eller på annen konvensjonsbestemt måte, eller – om noen slik frist ikke blir fastsatt – innen seks måneder etter avgjørelsen.
§ 35.(forsikring eller annen garanti)
§ 36.(fritak for staten; sikkerhet i form av statsgaranti)
§ 37.(garantierklæring)
§ 38.(garantisertifikat for transport)
§ 39.(statsansvar for at innehaverens ansvar blir oppfylt)
§ 40.(tilleggsytelser av statsmidler etter tilleggskonvensjonen)
Ansvaret for den norske stat etter paragrafen her gjelder bare dersom norske domstoler har domsmyndighet for krav mot innehaveren eller dennes garantist etter § 44, og denne domsmyndigheten bygger på Pariskonvensjonen artikkel 13.
§ 41.(begrensning av tilleggsytelser m.m.)
§ 42.(statsansvar for visse senskader)
§ 43.(statens regressrett)
Om ikke annet er særskilt bestemt i medhold av dette kapittel eller overenskomst med fremmed stat, kan staten for utlegg etter §§ 40 til 42 bare kreve regress hos enkeltperson som selv måtte ha voldt skaden forsettlig, hos den som måtte være ansvarlig for ioniserende stråling som nevnt i § 29 nr. 2, eller i henhold til avtale hos noen som uttrykkelig har påtatt seg å dekke skaden. Tilsvarende gjelder om regress for ytelser som ellers er gitt i medhold av Tilleggskonvensjonens bestemmelser i anledning atomulykke som innehaver av atomanlegg her i riket eller i annen konvensjonstat har ansvaret for etter lovgivningen i noen slik stat.
§ 44.(norsk domsmyndighet)
§ 45.(lokalt verneting her i riket)
§ 46.(representasjon på vegne av skadelidte mv.)
§ 47.(anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske dommer)
§ 48.(skipsreaktor m.m.)
Kapittel IV. Forskjellige bestemmelser.
§ 49.(offentlig sikringstiltak)
Kongen kan bestemme at regionale helseforetak og kommunale og fylkeskommunale myndigheter i det område et atomanlegg er eller blir oppført, eller i fareområdet omkring, skal samarbeide med innehaveren om sikringstiltak til vern for befolkningen i området. Etter nærmere regler som Kongen gir, bør det utarbeides en plan for sikrings- og hjelpetiltak i ulykkestilfelle, herunder om nødvendig også tvungen evakuering.
§ 50.(registrering m.m. av skader)
Når det er inntruffet en atomulykke, kan departementet påby at alle personer som har vært i fareområdet på ulykkestiden, skal melde fra til kommunelegen eller politiet herom innen en fastsatt frist og gi de opplysninger som kreves for registrering av skader og skademuligheter, samt fremstille seg til legeundersøkelse etter nærmere innkalling eller kunngjøring fra helsemyndighetene.
§ 51.(kontroll med fredelig utnytting av atomenergi)
Kongen kan gi de forskrifter som trengs for å sikre og føre kontroll med at atomanlegg, utstyr for atomanlegg, atombrensel, radioaktivt produkt og andre materialer for atomenergiformål som er underlagt internasjonal sikkerhetskontroll etter avtale som Norge er tilsluttet, bare blir benyttet til fredelige og ikke-eksplosive formål. Norske inspektører skal i kontrolløyemed ha adgang til atomanlegg og til andre steder der materiale og utstyr som nevnt finnes eller antas å finnes. Inspektørene har rett til å få de opplysninger de finner nødvendige for å kunne fastslå om slikt anlegg, utstyr eller materiale bare nyttes til fredelige og ikke-eksplosive formål. I den utstrekning det følger av avtale om internasjonal sikkerhetskontroll som Norge er tilsluttet, skal også utenlandske inspektører ha slik rett til opplysninger og, ledsaget av norske inspektører eller bemyndigete personer, ha adgang til atomanlegg m m i samsvar med annet punktum.
§ 52.(forkjøps- og rekvisisjonsrett)
Når det trenges for å sikre tilførsel til offentlig behov, kan staten mot erstatning rekvirere atombrensel og radioaktive produkter. For så vidt stoffet trenges i kontrolløyemed, kan det rekvireres uten erstatning.
§ 53.(taushetsplikt)
Med de begrensninger som følger av denne lov plikter enhver å bevare taushet om det vedkommende i stillings medfør etter loven får kjennskap til om
Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet tjenesten eller arbeidet. Vedkommende kan heller ikke utnytte opplysninger som nevnt i denne paragraf, i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre.
For øvrig gjelder bestemmelsene i forvaltningsloven §§ 13-13 f så langt de passer.
Taushetsplikten etter første ledd skal ikke være til hinder for utveksling av informasjon (samordning) som forutsatt i lov om Oppgaveregisteret eller som følger av internasjonale forpliktelser.
Opplysninger om utslipp og fare for utslipp skal være offentlige.
§ 54.(forskrifter til utfylling av loven)
Kongen kan gi nærmere forskrifter til utfylling av loven.
§ 55.(straffebestemmelser)
§ 55 a.(overtredelsesgebyr)
§ 56.(inndragning)
Atombrensel og radioaktivt produkt som noen har hatt befatning med i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av kap. II eller §§ 51 eller 54, kan ved dom inndras hos den skyldige eller den han har handlet på vegne av, uten at straffesak behøver å være reist eller kunne reises mot noen.
§ 56 a.(tvangsmulkt)
Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet kan treffe vedtak om tvangsmulkt i form av engangsmulkt eller løpende dagmulkt for å sikre at bestemmelsene i denne lov eller vedtak i medhold av loven blir etterlevd.
Tvangsmulkt pålegges den ansvarlige for overtredelse av bestemmelsene i loven eller vedtak gitt i medhold av loven.
Tvangsmulkt kan fastsettes når overtredelse er oppdaget og begynner å løpe når den ansvarlige oversitter fastsatt frist for retting av forholdet. Tvangsmulkt kan også fastsettes på forhånd og løper da fra overtredelsen tar til.
Departementet kan gi forskrifter om fastsettelse, beregning og innkreving av tvangsmulkt.
§ 57.(gebyr og avgift)
§ 57 a.Klageinstans
Departementet er klageinstans ved klage på vedtak fattet av Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet etter denne loven.
§ 58.(ikrafttredelse m.m.)
Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer1. Paragrafene 40 og 41 kan settes i kraft fra et senere tidspunkt2 enn loven ellers.
Loven gjelder også på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland, med mindre Kongen bestemmer noe annet. Kongen kan fastsette endringer som de stedlige forhold måtte gjøre påkrevet.
– – –
§ 59.(endringer i andre lover)