Georg Sauerwein var sin samtids største språkgeni og behersket ca. 75 språk. Til sitt livsopphold tjente han som korresponderende språkkonsulent for British and Foreign Bible Society. Berømmelse oppnådde han som forfatter, samfunnskritiker og talsmann for språklige minoriteter i det tyske keiserrike. Utenom Tyskland bodde han i Storbritannia og særlig i Norge.
Sauerwein ble født i Hannover, men vokste opp i Schmedenstedt og Gronau, hvor hans far var evangelisk prest. Etter studenteksamen 1848 studerte han bl.a. klassiske og orientalske språk ved universitetet i Göttingen, men 1851 avbrøt han studiene uten eksamen for å bli privatlærer, først i Wales, hvor møtet med walisisk kultur og britisk frihetstenkning ble retningsgivende for hans kulturpolitiske virke, deretter for prinsesse Elisabeth av Wied, den senere dronning av Romania.
1857–96 kontrollerte og rettet Sauerwein et dusin bibeloversettelser for det britiske bibelselskapet og oversatte selv deler av Det gamle testamente til madagassisk og Johannesevangeliet til kabylsk. Bortsett fra en engelsk-tyrkisk ordbok etterlot han seg ikke språkvitenskapelige arbeider. 1873 ble han utnevnt til doktor ved universitetet i Göttingen.
Sauerwein er særlig kjent for sin kamp for litauerne i Øst-Preussen og for sorberne (venderne) i Lausitz i perioden 1875–1900. Han oppholdt seg jevnlig i Spreewald nær Berlin og i Memel (Klaipėda) og Tilsit, hvor han opptrådte som dikter, folketaler og politiker. Han stilte fire ganger til valg til den prøyssiske landdag og en gang til den tyske riksdag, men ble aldri valgt. Han ble slått i hartkorn med både den welfiske (separatistiske) og den panslaviske bevegelse, som tyskerne betraktet som en trussel mot germansk kultur og egenart. Myndighetene og pressen beskyldte ham for upatriotisk virksomhet. Forgjeves hevdet han tvert om å ville tjene fedrelandet ved å fjerne vekstgrunnlaget for panslavismen – undertrykkelsen av minoritetene: Ved å la dem i fred med sin egen kultur ville de forbli like trofaste borgere av riket som tyskerne.
I romantikkens ånd mente Sauerwein at folkediktningen måtte være fundamentet for en ny litteratur på minoritetsspråkene. Hans egne dikt og sanger bygger på dette grunnlaget, og med dem sikret han seg plass blant pionerene i litauisk og sorbisk diktning med eposet Nemunyčiai (Memelfolket) og Serbske štucki (Sorbiske sanger). Hans prøyssisk-litauiske fedrelandssalme synges fremdeles og pryder hans statue i Klaipėda.
I lengre tid førte Sauerwein striden mot det han kalte tysk hypernasjonalisme fra Norge, som ble hans annet hjemland. Han følte seg utrygg i Tyskland og beskrev norgesoppholdene som selvvalgt eksil. I Norge hadde han dessuten adgang til en fri presse, og omkring 1900 slapp han ofte til i norske blad med redegjørelser om forholdene i Litauen og Lausitz.
I tidsrommet 1874–1904 bodde Sauerwein til sammen 11 år i Norge, mest på Dovre – “my winter sanatorium and laboratory of mental effusions” – siden i Kristiania, hvor han døde. Han var begeistret for den nynorske språk- og nasjonalitetsbevegelse, som hadde fellestrekk med baltisk og slavisk kulturreisning. Om dette utgav han skrifter på både dansk og norsk. Best kjent er diktsamlingen Frie Viso ifraa Viggu'n (1885) på dovredialekt – den første hele bok utgitt på dølamål.
På lignende vis som i Litauen og Lausitz ville Sauerwein gjenopplive folkesangen i Gudbrandsdalen som grunnlag for ny diktning. Det var en hovedhensikt med Frie Viso, som er tilegnet Ivar Aasen og innledet de følgende årtiers lyriske tradisjon i Gudbrandsdalen. Budskapet ligger i tittelen: Fritalende viser på et fritt språk om og for et fritt folk. Dikteren hedrer det frie norske samfunn og tør laste ufriheten i Tyskland uten risiko for sensur. Sine siste år viet Sauerwein fredssaken som publisist og foredragsholder, bl.a. i Kristiania Fredsforening.
1990 hedret dovringene ham med å kalle en vei i Dovre sentrum Sauerwein-geilin. Dermed er Dovre i selskap med de litauiske byer Klaipėda og Šilutė, med Gronau og Hannover samt Burg i Spreewald, som også har gater oppkalt etter ham.