Wikipedia

Bergart

naturlig forekommende solid aggregat av en eller flere mineraler eller mineraloider
«Stein» omdirigeres hit. For annen bruk, se Stein (andre betydninger).

Bergart er innenfor geologien en fast samling av en eller flere slags mineraler.[1] Bergartene karakteriserer steinmaterialet i naturen og er relativt klart definert og kartlagt, selv om grensene mellom den kan være flytende på grunn av ofte sterk blanding av mineraler og bergarter. Læren om bergartene kalles petrologi, som omfatter de bergartdannende prosessene i og på overflaten av jorden, men mest klassifikasjonen av bergartene ut fra strukturen og hvilke mineraler de er bygd opp av.

Bergarter er dannet av mineraler og materiale fra eldre forvitrede bergarter, og er kjemisk sammensatt. Men også kalkrike rester fra dyr (Kalkstein og marmor) kan inngå i en bergart. Det er måten bergarten er blitt dannet på og sammensetningen av mineralene som gir bergartene forskjellige egenskaper.

Tre hovedgrupper av bergarter

rediger

Det skilles mellom tre hovedgrupper av bergarter, ut fra hvordan de har blitt dannet.

Magmatiske bergarter, også kalt eruptive bergarter, størkningsbergarter eller vulkanske bergarter, er bergarter som har blitt dannet ved størkning av magma fra jordens indre. Dette kan skje på jordoverflaten i forbindelse med vulkanisme hvor hurtig størkning danner finkornete dagbergarter - som andesitt, rhyolitt og basalt, avhengig av silisium-innholdet. Store flater av basalt finner vi blant annet i det vestlige Irland og i Sibir. Bergarter som størkner i sprekker eller ganger nær overflaten blir mer grovkornede gangbergarter - som doleritt (diabas) eller den granittiske pegmatitt. En stor slik «intrusiv» gangbergformasjon finner vi i Midt-Sverige. Bergartene kan også bli dannet ved at magma størkner ned i jordskorpen et godt stykke under overflaten, og blir da grovkornede dypbergarter - som dioritt, anortositt, kimberlitt, granitt og gabbro. Kimberlitt dannes gjerne underveis i vertikale vulkanrør (varmeflekker), det finnes i Fensfeltet i Telemark og i Sør-Afrika. Granitt opptrer vanlig i jordskorpe, og utgjør store deler av Sørøst-Norge og Sør-Sverige (det svekonorvegiske grunnfjellet), samt Dartmoor i England, og Sierra Nevada i California. Gabbro oppstår normalt i havbunnsskorpe, og vi har en del av det i høyfjellet i nordlige Agder og på Vestlandet. Når dypbergarter står opp i dagen etter erosjon av høyere berglag, inngår de gjerne i den synlige delen av grunnfjellsskjold som ofte har høy alder, mens vulkanske bergarter ofte er nydannede.

Bergarter som størkner til jordskorpe er som regel lyse, lette og sure, mens bergarter av havbunnsskorpe gjerne er mørke, tyngre og basiske.[2] Denne inndelingen er etter hvert blitt foredlet i Streckeisens klassifikasjonssystem som deler størkningsbergartene etter deres innhold av henholdsvis kvarts, alkalifeltspat, plagioklasfeltspat, feltspatoider, og mafiske (mørke) mineraler.[3]

Sedimentære bergarter, også kalt avsetningsbergarter eller lagbergarter, er bergarter som har blitt dannet ved at fjellmasser slites ned av vær og vind og fraktes vertikalt nedover av elver og isbreer, hvorpå massene av sand og leire avsettes (sedimenteres) enten langs elveleier eller oftest helt ute i havet. Tykke lag av sand eller leire presses sammen av nye lag, og synker ned i dypet hvor de utsettes for økt trykk og varme. Vannet som omgir kornene vil ved økt temperatur lettere avgi mineraler som kvarts, kalsiumkarbonat eller silisium, og slike mineraler bidrar til å binde eller «kitte» sammen sandkornene.[4] Når sandkorn presses sammen oppstår sandstein - eksempelvis i Finnmark, Hedmark og Danmark. Når leire presses sammen dannes det leirskifer - som i Alta i Finnmark. Dersom rester av skjell, døde havdyr og plankton faller til bunns og presses sammen og kittes med kalkspat kan det dannes hvit kalkstein - som i Indre Oslofjord. Og dersom rester av planteplankton og alger faller til bunns kan de danne basis for kritt[5] - som vi finner det ved Dover i England eller Møns Klint i Danmark. Vinden kan også avsette sandkorn i tykke lag og danne sedimentære sandsteiner inne på land.

Metamorfe bergarter, også kalt omdannede bergarter eller forvandlingsbergarter, er bergarter som er dannet på nytt av en eller flere bergarter. En metamorf bergart er dannet fra magmatiske- eller sedimentære bergarter, eller fra en blanding av begge. Omdanningen (metamorfosen) skjer når en bergart (eller flere) blir utsatt for høyt trykk og temperatur, slik at den smelter og rekrystalliserer seg. Dette kan skje ved at bergarten synker ned i dypet ved en platekollisjon, eller at den utsettes for høyt trykk under en fjellfolding. Bergarten vil da bli omstrukturert og mineralene vil bli helt eller delvis omkrystallisert, og den omdannede bergarten blir hardere og mer motstandsdyktig enn sedimentære bergarter. Sandstein vil gjerne bli omdannet til kvartsitt eller kvartsskifer. Leirskifer vil først omdannet til en lys glimmer som kalles fyllitt, eller glimmerskifer dersom omdanningen er sterkere.[6] Kritt og kalkstein kan omdannes til flint, dolomitt eller marmor - eksempelvis finnes dolomitt i Alta. Ofte vil metamorfe bergarter ha en helt eller delvis lagdelt struktur, som følge av bevegelsene under folding eller platebevegelse.[7] På riktig store dyp kan det oppstå sterkt omdannede blandingsbergarter - såkalte migmatitter. Mineralkornene fliker seg oftest inn i hverandre slik som i magmatiske bergarter, dette ser vi for eksempel i den sterkt omdannede dypbergarten gneis.[8] Ved større innhold av det mørke mineralet hornblende, vil det ved omdanning av oftest eruptive bergarter dannes amfibolitt. Metamorfe bergarter kan også inngå i grunnfjellsskjold, ikke minst gneisen.

I tillegg til disse tre bergartsgruppene, har man også meteoritter som er bergarter som tilføres jorda fra meteornedslag, og disse kan på grunn av stort trykk og varmeutvikling under nedslaget danne nye, metamorfe bergarter med de opprinnelige bergartene de slår ned i.

Norges nasjonalbergart

rediger

Larvikitt ble i 2008 kåret til norges nasjonalbergart. Kåringen ble holdt i sammenheng med Norges geologiske undersøkelses (NGU) 150-årsjubileum.

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Ivar B. Ramberg (red): Landet blir til – Norges geologi, Norges Geologiske Forening 2006, ed 2007, side 31.
  2. ^ Michael D Krom, «Earth geology and tectonics», i: Joseph Holden (red), An introduction to Physical Geography and the Environment, Pearson, Essex 2005, utgave 2012, side 30.
  3. ^ Ivar B. Ramberg (red): Landet blir til – Norges geologi, Norges Geologiske Forening 2006, ed 2007, side 33.
  4. ^ Michael D Krom, «Earth geology and tectonics», i: Joseph Holden (red), An introduction to Physical Geography and the Environment, Pearson, Essex 2005, utgave 2012, side 31.
  5. ^ Michael D Krom, «Earth geology and tectonics», i: Joseph Holden (red), An introduction to Physical Geography and the Environment, Pearson, Essex 2005, utgave 2012, side 33.
  6. ^ Olaf Holtedahl, Hvordan landet vårt ble til, Cappelen, Oslo 1968, side 20.
  7. ^ Michael D Krom, «Earth geology and tectonics», i: Joseph Holden (red), An introduction to Physical Geography and the Environment, Pearson, Essex 2005, utgave 2012, side 33.
  8. ^ Ivar B. Ramberg (red): Landet blir til – Norges geologi, Norges Geologiske Forening 2006, ed 2007, side 31.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bergart&oldid=24764420»