Første verdenskrig

Første verdenskrig var en global konflikt, utløst av skuddene i Sarajevo, med sentrum i Europa, som varte fra 1914 til 1918. Mer enn 70 millioner soldater ble mobilisert, over 9 millioner stridende og over 7 millioner sivile ble drept. Krigen omfattet datidens stormakter: ententemaktene (opprinnelig Frankrike, Russland og Storbritannia, USA fra 1917) og sentralmaktene (Tyskland, Østerrike-Ungarn, kort etter krigsutbruddet det osmanske rike). Begge alliansegrupper forsøkte å mobilisere hele samfunnet i en total krig, også kvinner bidro i krigsproduksjon. Sentrale årsaker til krigen var de europeiske stormaktenes imperialisme og militarisme, drevet frem av rasisme og nasjonalisme, i land preget av klassemotsetninger og diskriminerende kjønnsroller.

Første verdenskrig
Dato 28. juli 1914–11. november 1918 Sted Verdenskrig Resultat Seier for ententen, oppløsning av Det tyske rike, Det russiske keiserdømmet, Det osmanske rike og Østerrike-Ungarn.
Stridende parter
Ententemaktene: Russland Frankrike Britiske imperiet USA, m.fl.	Sentralmaktene: Tyskland Østerrike-Ungarn  Det osmanske rike Bulgaria (fra 1915)
Kommandanter og ledere
Nikolaj II Clemenceau D. Lloyd George Woodrow Wilson	Frans Josef I Wilhelm II
Styrker
12 000 000 8 841 541 8 660 000 4 743 826 Totalt: 42 959 850	13 250 000 7 800 000 2 998 321 1 200 000 Totalt: 25 248 321
Tap
Militære, døde: 5 421 000 Militære, sårede: 12 800 000 Sivile døde: Anslag 4-6 millioner	Militære, døde: 4 029 000 Militære, sårede: 8 400 000 Sivile døde: Anslag 3-5 millioner

Den 28. juli 1914 erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia, mens dets alliansepartner Tyskland angrep Belgia og Frankrike i vest, og Russland angrep Tyskland i øst. Etter noen måneder låste kampene på vestfronten seg, og frem til våren 1918 ble frontlinjene ubetydelig endret. På østfronten var frontlinjene mer bevegelige, og krigen endte med sentralmaktenes seier etter de russiske revolusjonene i 1917. Kampene i Afrika brøt ut i august 1914, da konflikten ble spredd fra de imperialistiske statene i Europa til koloniene. Fra 1915 iverksatte Det osmanske rike folkemordet på armenerne. Etter Russlands kapitulasjon (nederlag) i 1918 konsentrerte Tyskland sine styrker på vestfronten, men den tyske våroffensiven stoppet etterhvert opp. Ententemaktenes hundredagersoffensiv presset den tyske hæren tilbake, og landet måtte undertegne våpenhvile den 11. november 1918.

Ved krigens avslutning ble mange lands grenser tegnet om, og nasjoner ble igjen selvstendige eller ble opprettet. Det osmanske rike ble oppløst. Østerrike-Ungarn ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater. Tyskland ble omformet fra keiserdømme til republikk. Under fredskonferansen i Paris i 1919 ble de fire stormaktene (Storbritannia, Frankrike, Italia og USA) enige om vilkår for de tapende nasjonene i en rekke avtaler (blant annet Versaillestraktaten), og Folkeforbundet ble opprettet. Begynnelsen til avkolonisering kobles av historikere til første verdenskrig, og dens ettervirkninger. Første verdenskrig avsluttet Europas århundrelange hegemoni over resten av verden. En rekke faktorer knyttet til følgene av første verdenskrig, som revolusjoner, store økonomiske svingninger (den store depresjonen), og tysk følelse av å ha blitt ydmyket (oppildnet av nasjonalistisk propaganda, som i dolkestøtlegenden), bidro til utbruddet av den andre verdenskrig.

Bakgrunn

Utdypende artikler: Europas historie 1789–1914 og bakgrunn til første verdenskrig

Navn

Til tross for at krigen 1914–1918 omtales som «den første verdenskrigen», var det flere verdensomspennende kriger mellom europeiske makter før den tid; den første var syvårskrigen (1756–1763). Frem til begynnelsen av den andre verdenskrig, ble første verdenskrig vanligvis bare omtalt som «Verdenskrigen» eller «Den store krigen» (the Great War på engelsk).

Stormakter i verden 1871–1914

Maleriet «Den svarte flekken» (fransk: La Tache Noire). Kongeriket Preussen hadde vunnet den fransk-tyske krig, og Alsace-Lorraine ble annektert, men Frankrikes skolebarn skulle ikke glemme tapet.

Malt av: Albert Bettannier (1851–1932) i 1887

Etter Napoleonskrigene (1803–1815) var Tyskland delt opp i mange stater; de fleste var små, løst sammenknyttet i det tyske forbund. I 1860-årene var Preussen, under ledelse av rikskansler Otto von Bismarck den drivende kraft i arbeidet for en tysk samling, mot rivalen Keiserriket Østerrike. Preussen beseiret Danmark i andre slesvigske krig i 1864 og Østerrike i den østerriksk-prøyssiske krig i 1866–1867 i konflikter om landområder. Et tilnærmet samlet Tyskland beseiret Frankrike i den fransk-tyske krig i 1870. Alsace-Lorraine ble etablert som en prøyssisk provins (Reichsland Elsaß-Lothringen). Tysklands samling ble 18. januar 1871 proklamert i Speilsalen i Versailles. Dette skapte bitterhet og revansjisme – hevnlyst og krav om å få tilbake de avståtte områdene – i Frankrike. Med seieren ble også Tyskland den kontinentale stormakten i Europa. Tyskland ble både fryktet og en del av stormaktsspillet.

De neste 19 årene, til 1890, ble dominert av Bismarcks diplomatiske system, der han fokuserte på å holde fred i Europa ved å holde Frankrike isolert politisk, og at Tyskland var på parti med minst to av de andre europeiske stormaktene. Ett av trekkene var å opprette trekeiserforbundet med Østerrike-Ungarn og Russland i 1873. I 1890 avsatte Wilhelm II av Tyskland Bismarck. Under Wilhelm II nedprioriterte rikskanslerne diplomatiske avtaler med Russland, som da gikk inn i forhandlinger med Frankrike og i 1894 inngikk en allianse. Dette var et problem både for Tyskland, som ble inneklemt, og Storbritannia, som var Frankrikes imperialistiske rival i Afrika og Russlands i Asia, i årene 1895–1905 var særlig Storbritannia isolert i Europa. En allianse mellom to av Storbritannias rivaler ville tidligere ført til en britisk-tysk allianse. At så ikke skjedde var dels grunnet britisk tilbakeholdenhet, dels amatørmessig tysk diplomati, men særlig den tyske flåteopprustningen.

Historien om tilbakeliggende land i det nittende og tyvende århundre er historien om forsøkene på å nå igjen de mer utviklede landene, ved å imitere de.

Historikeren Eric Hobsbawm i boken On History

Ved århundreskiftet hadde Tyskland hjulpet Frankrike og Russland i Kina, mens britene hadde hindret dem. Forsøk på allianse, eller i det minste en overenskomst, mellom Storbritannia og Tyskland mislyktes. Først i 1904 kom en avgjørelse, da Storbritannia og Frankrike signerte Entente cordiale (en avtale, opprinnelig kun knyttet til grenser for landenes kolonier). Tyskland betvilte styrken til denne overenskomsten, og året etter reiste keiser Wilhelm II til Marokko for å støtte landets uavhengighet. Marokko var kontrollert av Frankrike, og Wilhelms besøk ble oppfattet av Frankrike som en provokasjon. Dette ble kjent som den første Marokkokrisen, og den endte i diplomatisk nederlag for Tyskland, mens ententen kom styrket ut. Også andre tyske fremstøt endte med å styrke ententen. I 1911 blusset det opp en konfrontasjon i Marokko, Agadirkrisen, og igjen kom Tyskland tapende ut.

Gjennom store deler av 1800-tallet hadde Russland og Storbritannia vært rivaler i det store spillet (rivaliseringen mellom Russland og Storbritannia over Afghanistan og tilstøtende områder). Rivaliseringen ble avsluttet ved at Russland ble en del av ententen, nå kjent som trippelententen. Av de fem stormaktene var tre på samme side, og Tyskland og Østerrike-Ungarn var i mindretall. Både før og etter Balkankrigene (1912–1913) var det osmanske rike ute etter en sterk alliert. Tyskland hadde investert i jernbanen Berlin-Bagdad, og bisto med militær opplæring og rådgivning. Det osmanske rike hadde hatt en rekke kriger mot Russland, og ettersom Russland var alliert med Frankrike og Storbritannia, var det antirussiske alternativet gunstigst. Det var imidlertid ingen formell allianse med Tyskland – både Storbritannia og Frankrike hadde også militære rådgivere i landet.

• 
  Berlin-konferansen i 1884–1885 hadde europeiske stormakter som deltakere, og foretok en oppdeling av kolonier i Afrika

  Tegning av: Adalbert von Rößler
• 
  Losen går fra borde, karikatur av keiser Wilhelms avskjedigelse av kansler Bismarck, i tidsskriftet Punch

  Tegning av: John Tenniel (1820-1914)
• 
  Trippelententen, (Frankrike, Russland og Storbritannia) i grønn, trippelalliansen (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia) i brun.
• 
  Det revolusjonerende britiske slagskipet «Dreadnought» var en sjømilitær nyvinning og et symbol på kappløpet i bygging av nye krigsskip
• 
  Kartskisse over etniske grupper og språkområder i Østerrike-Ungarn før første verdenskrig
• 
  Oversikt over ulike lands kolonier i verden i 1914

Rasisme, imperialisme og rustningskappløpet

Bakgrunnen for første verdenskrig var en i hovedsak europeisk nasjonalisme, fundert på rasisme, som for de større nasjonene (særlig Storbritannia, Frankrike og Tyskland) førte til etablering av kolonier, eller rivalisering om dem. Fra 1880-årene var det en ny bølge av kolonisering, kjent som ny-imperialisme (engelsk: new imperialism) eller høyimperialisme. Ifølge historikeren John Morrow jr. kan første verdenskrig ikke forstås uten å se den i sammenheng med datidens imperialisme. Offisielt ble ekspansjonen forklart ved behov for råmaterialer og markeder, geopolitisk vinning ved kontroll av strategiske områder, økt nasjonal prestisje og for å sikre bosetning for hjemlandets overflødige befolkning. Ny-imperialismen spiret fra og forsterket den utbredte rasistiske nasjonalismen i Europa mot slutten av 1800-tallet, basert på sosialdarwinisme. Datidens rådende forståelse av sosialdarwinisme - at statene var dømt til å kjempe mot hverandre - spilte også en stor rolle for samtidens syn på krig.

Naturligvis må jeg ønske at vi seirer og håper på det ettersom vi er den sunnere, oppadstigende rasen. Dette viser seg ikke bare gjennom den bedre kroppslige kondisjonen, den større disiplinen og unektelig større påliteligheten hos tyskerne jevnført med franskmennene, men også gjennom deres bedre moralske tilstand.

Den østerrikske fysikeren Lise Meitner i brev til den svenske fysikeren Eva von Bahr, høsten 1914. Meitner hadde jødisk bakgrunn, og måtte flykte fra Tyskland i 1938.

Imperialisme og demokrati

Den kraftige styrkelsen av imperialismen (kjent som nyimperialismen) og militarismen mot slutten av 1800-tallet var ifølge professor Rolf Hobson nært knyttet til utstrakt demokratisering i europeiske land. Ved at større grupper av befolkningen fikk stemmerett, ble det også økt folkelig deltakelse i landenes utenrikspolitikk. De tidligere elitenes kontroll over statens mest sentrale saker ble utfordret av en nasjonalisme som omfattet stadig økende deler av innbyggerne. Krimkrigen, de tyske og italienske samlingskrigene oppsto dels og ble intensivert av nasjonale fiendebilder. Perioden er ifølge Hobson et eksempel på at demokratisering ikke nødvendigvis fører til en fredeligere verden.

Kulturen i perioden med ny-imperialisme var gjennomsyret av tanken på krig, den europeiske over- og middelklassens menn bokstavelig talt lengtet etter å utmerke seg i kamp. Ulike organisasjoner, fra speiderbevegelsen i Storbritannia, til wandervogel i Tyskland, skulle forberede ungdommen på krig. Imperialistisk tankegang preget europeernes syn på seg selv, og på andre europeere, til den grad at ulike nasjonaliteter ble oppfattet som forskjellige raser.

Imperialismen var til en stor del statlig organisert plyndring, muliggjort av overlegen militærmakt.

Professor Rolf Hobson, s. 314 i boken Europeisk politisk historie: 1750–1950

Under utenriksminister Bernhard von Bülow lanserte Tyskland mot slutten av 1890-årene en strategi de kalte Weltpolitik (global politikk). Bakgrunnen var innenrikspolitisk, men resultatet var et ønske om kolonier, og derved også en vesentlig større marine. Som følge av den tyske flåteutvidelsen vedtok Storbritannia å bygge opp, og konsentrere en stor flåte i Nordsjøen, med base i Skottland. Denne strategien ble støttet ved britiske avtaler med Frankrike, Japan og USA, hvor de tre sjømaktene påtok seg å dekke andre områder enn Nordsjøen. Erfaringene fra den russisk-japanske krig (1904–1905) ble studert av de europeiske stormaktene, den tyske generalstaben innså fordelen med skyttergraver og mobilt tungt artilleri.

I årene rett før 1914 mente en del europeiske ledere, særlig i Tyskland og Frankrike, at en storkrig i Europa nærmest var uunngåelig Dette var et resultatet av endringene i maktbalansen, og de store militære opprustningene som startet med flåtekappløpet, maktbalansen ble militarisert. Tyskland var den største landmilitære makten, og hvis den store krigen var uunngåelig, var det mange tyske offiserer som hevdet at den burde komme raskt. De hadde ikke råd til å vente på resultatene av de store militære opprustningene i Frankrike og Russland. Andre ledere, spesielt i Storbritannia, mente at Europa var så sammenknyttet økonomisk at en storkrig i praksis var umulig. Det internasjonale finansmarkedet viste heller ingen særlig bekymring for krig før de siste dagene i juli 1914, først da begynte frykten for konflikt å vises i lavere priser på statsobligasjoner.

Det generaloppgjøret som brøt ut i 1914, var en nesten uunngåelig følge av nasjonalisme, imperialisme og rustningskappløp.

Professor Rolf Hobson, s. 306 i boken Europeisk politisk historie: 1750–1950

I årene fra 1908 til 1913 økte de europeiske maktenes militære utgifter med 50 %, rustningskappløpet, særlig det på land, var en hovedårsak til krigsutbruddet. Fra 1911 var det en kraftig økning av antallet soldater i de kontinentale stormaktenes arméer, i juli 1914 var 3,6 millioner menn i aktiv tjeneste, før selve mobiliseringen begynte. Østerrike-Ungarn var unntaket, de hadde en mobiliserbar styrke rundt halvparten av hva Tyskland eller Frankrike hadde.

Krigsplaner og tofrontskrig

Kartskisse over Belgia og den nordlige delen av Frankrike, med tysk fremrykking etter Schlieffen-Moltkeplanen og en planlagt fransk motoffensiv

Alle de europeiske maktene hadde utarbeidet krigsplaner før krigsutbruddet. Mens planer for én konkret krig er kjent allerede fra Aleksander den store (356–323 f. Kr), var generelle krigsplaner et produkt av 1800-tallet. Utbygging av jernbaner og etablering av militære stabsskoler la grunnlaget for detaljerte planverk for hvordan kriger kunne utkjempes. Mens stormaktenes krigsplaner var både offensive (angrep) og defensive (forsvar), var de mindre maktenes krigsplaner stort sett kun defensive, de var avhengig av hva stormaktene gjorde. De ulike lands hær- og marinestyrker la hver sine planer, og de ble sjelden samordnet. Statenes øverste ledelse var ofte ukjent med krigsplanene. Den tyske statsministeren Theobald von Bethmann Hollweg ble således ikke fortalt om landets krigsplan før i desember 1912, selv om planen hadde vært forberedt siden 1905. Tilsvarende ble øverstkommanderende for Italias marine, ikke på forhånd underrettet om hærens beslutning om å gå til krig mot Østerrike-Ungarn. Underretningen kom frem til admiralitetet samme dag som krigserklæringen ble avgitt. Overordnet de detaljerte krigsplanene lå hos begge alliansene en antagelse om en kort krig, avgjort ved offensiver rett etter krigsutbruddet, da en lengre krig av ulike grunner ble ansett som umulig.

Det tyske keiserrikets krigsplan (ofte omtalt som Schlieffenplanen, mer korrekt Schlieffen-Moltkeplanen) forberedte en tofrontskrig, mot Russland i øst og Frankrike i vest. Ved mobilisering skulle fronten mot russerne forsvares med en mindre styrke, mens hovedstyrken angrep franskmennene. Siden festningene langs den tysk-franske grensen ble ansett som for sterke til å trenge igjennom, skulle det tyske angrepet gå gjennom det svakere Belgia, og deretter inn i Frankrike fra nord. Etter at Paris var inntatt og Frankrike var slått, skulle store deler av de tyske styrkene transporteres østover med jernbane for å avgjøre krigen mot russerne. Analyser etter krigen har vist at Schlieffen-Moltkeplanen var en logistisk umulighet.

Den franske krigsplanen ble forandret fra århundreskiftet, og frem mot 1914. Fra et defensivt forsvar ved grensen, ble planen endret til angrep på Tyskland, og gjenerobring av Alsace-Lorraine. Mens en mindre styrke skulle beskytte grensen mot Belgia overfor et mulig angrep fra Tyskland, skulle den franske hovedstyrken angripe Tyskland i øst, og trenge frem mot Rhinen. Bakgrunnen for endringen fra defensiv til offensiv strid, var dels en utvidelse av den franske hæren, dels et ønske om å bidra så sterkt som mulig til å nedkjempe Tyskland, sammen med Frankrikes viktigste allierte, Russland. De fransk-russiske krigsplanene var basert på at krigen ville bli avgjort i løpet av de første seks ukene, derfor var rask innsats av store styrker fra begge land avgjørende.

Den russiske krigsplanen var preget av landets store avstander og at styrkeoppbygging derfor ville ta tid. En mulig tofrontskrig mot Tyskland i vest og Østerrike-Ungarn i sørvest, var også en utfordring. Den russiske hæren ble stadig sterkere frem mot 1914, og i 1910 ble krigsplanen endret fra defensivt forsvar til å skulle angripe Tyskland. Den russiske overkommandoen anså et angrep på Tyskland som nødvendig for å hindre fransk isolasjon ved utbrudd av en krig.

Østerrike-Ungarn var den svakeste av de europeiske stormaktene. Det anså seg truet av Serbia, som igjen var støttet av Russland. En konflikt ville derfor også for dem bli en tofrontskrig. Hæren skulle derfor deles i tre, den sterkeste gruppen skulle gå mot Russland i nordøst, en mindre del mot Serbia, mens en tredje gruppe skulle være reserve for begge frontavsnitt.

Britiske krigsplaner skilte seg ut som følge av at Storbritannia var et øyrike, og i motsetning til andre europeiske land var marinen den primære forsvarsgrenen. Landet hadde små stående styrker, og i motsetning til alle andre europeiske land, hadde de ikke verneplikt. Uten å ha avgitt noen formell forpliktelse var landet åpent for å delta med en styrke (British Expeditionary Force, BEF) på fransk side. Den britiske marinens plan var fjernblokade (blokade hvor skip ble stoppet langt fra kysten) av Tyskland, defensive operasjoner og avskrekking.

Belgias krigsplaner hadde Londontraktaten av 1839 som grunnlag. De belgiske styresmaktene var fast bestemt på å ikke binde seg til noe land, slik at deres egen nøytralitet ikke kunne bestrides av noen av landene som hadde signert traktaten. De belgiske styrkene skulle konsentreres sentralt i landet, med den befestede havnebyen Antwerpen i ryggen. I denne posisjonen kunne styrkene forsvare seg mot et angrep, enten det kom fra Tyskland, Frankrike eller Storbritannia.

Skuddene i Sarajevo og julikrisen

Utdypende artikler: Skuddene i Sarajevo og Julikrisen

Kartskisse som viser når ulike land ble dratt med i første verdenskrig, sentralmaktene i gult, ententemaktene i grønt.

Striden mellom Serbia og Østerrike-Ungarn tilspisset seg da Østerrike-Ungarn formelt annekterte Bosnia-Hercegovina i 1908. Dette var et område Østerrike-Ungarn hadde okkupert siden 1878, da de erobret det fra Det osmanske rike. Mange av innbyggerne var serbere, men samlet var bosnjaker (stort sett bosniere med muslimsk bakgrunn) og kroater i flertall. Serbia ønsket å innlemme Bosnia-Hercegovina i en større sør-slavisk stat.

Konfliktnivået var dermed allerede høyt da den østerrikske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans kone Sophie besøkte Sarajevo, hovedstaden i Bosnia, den 28. juni 1914. Der ble begge myrdet i et politisk attentat, av den unge bosniske serberen Gavrilo Princip. Attentatet gikk over i historien under navnet «Skuddene i Sarajevo».

Vi var dømt til å dø. Vi kunne selv velge hvordan vi skulle dø, og vi valgte den verste måten.

Utenriksminister Ottokar Czernin om Østerrike-Ungarns undergang

«Den blanke sjekken»

Tysklands ubegrensede støtte til Østerrike-Ungarn i begynnelsen av juli 1914 (omtalt som en blank sjekk, altså et verdipapir hvor verdien ikke er angitt) bidro til at krisen endte med krig, og er siden sterkt debattert blant historikere. Noen mener at det var et forsøk på å utvide en lokal konflikt til en europeisk storkrig, mens andre mener at det var et forsøk på å begrense konflikten. De fleste historikere anser at «den blanke sjekken» var en seier for de kreftene i Wien som ønsket krig mot Serbia.

Begivenhetene som fulgte er kjent som «julikrisen». I Tyskland erklærte kansler Theobald von Bethmann Hollweg at de ville støtte Østerrike-Ungarn militært hvis Russland blandet seg inn (i ettertid kjent som «den blanke sjekken»). Østerrike-Ungarn trodde derfor at Russland ville forholde seg nøytralt, og Bethmann Hollweg anså innledningsvis at krisen kunne begrenses til Balkan. Den 23. juli 1914 stilte Østerrike-Ungarn et ultimatum på ti punkter overfor Serbia med frist på 48 timer. Hvis ikke Serbia sørget for å slå ned på anti-østerrikske og nasjonalistiske strømninger, ville østerrikerne gå inn militært i Serbia. Serbia sendte 24. juli en appell til tsar Nikolaj II, og ba om hjelp da de anså kravene som nedverdigende og tidsfristen for kort. Tsaren svarte at ultimatumet var ydmykende for Serbia, og at Østerrike-Ungarn fremprovoserte en krig. Den 26. juli startet Russland mobiliseringen, selv om den offisielle mobiliseringsordren ikke ble gitt før 30. juli.

Storbritannia ønsket i det lengste å løse krisen diplomatisk, og inviterte 26. juli Tyskland og Frankrike til å diskutere situasjonen. Tyskland avslo, og presset Østerrike-Ungarn med at invasjonen måtte komme raskt. Samtidig kom de første svake hentydningene fra Storbritannia om at de ville støtte Frankrike hvis Tyskland angrep. Den 25. juli brøt Østerrike-Ungarn samtalene med Serbia, og 28. juli kom krigserklæringen i form av et telegram. Da Tyskland 1. august 1914 kom med sin krigserklæring mot Russland, betydde dette i praksis også en krigserklæring mot Frankrike (de to land var i allianse). Lederne for de to alliansene fryktet at krig ikke ville bli akseptert av arbeiderklassen. Deler av sosialistbevegelsen mente det samme, men under trusselen av det de fleste oppfattet som forsvarskrig, forble sosialistene og arbeiderne lojale mot sine ulike land, og organisasjonen den andre internasjonalen ble splittet.

Da Storbritannia 4. august erklærte krig, var den direkte årsak at Tyskland invaderte Belgia som et ledd i invasjonen av Frankrike. Storbritannia hadde i Londontraktaten av 1839 garantert for Belgias uavhengighet. En underliggende viktigere grunn var tysk kontroll over det kontinentale Europa, om Frankrike led nederlag, det ville ledet til at Storbritannias rivalisering med Russland og Frankrike om kolonier hadde fortsatt, og at landet måtte alliert seg med Tyskland. Av landene i de to alliansegruppene var det bare Italia som i første omgang holdt seg utenfor krigen. Ved krigens utbrudd hadde sentralmaktene (Tyskland og Østerrike-Ungarn) 136 divisjoner, mot ententens (Russland, Frankrike og Storbritannia) 182 divisjoner.

• 
  Fransk propagandaplakat fra 1914
• 
  Britisk propagandaplakat som spiller på menns ære for å få rekrutter
• 
  Tysk propagandaplakat fra 1914
• 
  Imperiet må stille opp - britisk rekrutteringsplakat
• 
  Østerriksk propagandaplakat fra 1914
• 
  Fransk propagandaplakat fra 1914
• 
  Britisk propagandaplakat hvor Londontraktaten er tema

Første verdenskrigs forløp

1914: invasjon av Belgia, Frankrike og Tyskland

Hærstyrker i 1914

De fleste soldater og offiserer var sivile som ble mobilisert ved krigsutbrudd, og så fraktet til grenseområdene med jernbane. Tyskland satte opp rundt 11 tusen togsett i mobiliseringsperioden, Frankrike rundt 7 tusen togsett.

Fra grenseområdene forflyttet infanterister (fotsoldater) seg stort sett til fots. Fremrykking skjedde med samme fart som under Napoléon Bonapartes eller Julius Cæsars tid. Med en oppakning på rundt 25 kilo var standard dagsmarsj rundt 20 km. Forsyninger og tyngre utstyr ble for det meste trukket av hester, forholdet hester og soldater var omtrent 1:3.

I 1914 besto en tysk infanteridivisjon av 17 500 soldater og offiserer, og 72 kanoner, en fransk infanteridivisjon 15 000 soldater og offiserer, og 36 kanoner, mens en britisk infanteridivisjon hadde 18 073 soldater og offiserer og 76 kanoner. Alle tre lands divisjoner hadde 24 maskingeværer.

En armé (fra 50 til 250 tusen soldater) besto av to eller flere korps, som igjen vanligvis hadde to infanteridivisjoner. De var igjen inndelt i brigader (4-5 tusen mann), regimenter (2-3 tusen mann), bataljoner (600-1000 mann), kompanier (100-200 mann), tropper (30-50 mann), og lag (8-11 mann).

Uenighet om sentralmaktenes strategi

Sentralmaktenes strategi ved krigens start ble preget av manglende koordinering. Basert på Schlieffen-Moltkeplanen konsentrerte Tyskland først sine styrker for angrep mot Frankrike i vest. En mindre styrke skulle føre oppholdende strid mot Russland i øst. Tyskland hadde lovet å støtte Østerrike-Ungarns invasjon av Serbia, men de to landene hadde en sprikende forståelse av hva dette egentlig medførte.

Lederne i Østerrike-Ungarn trodde at Tyskland ville bidra til å dekke deres nordlige flanke mot Russland, mens de angrep Serbia. Ledelsen i Tyskland så derimot for seg at mesteparten av de østerriksk-ungarske troppene ble satt inn mot Russland, mens Tyskland tok seg av Frankrike. Denne misforståelsen tvang Østerrike-Ungarn til å avsette større styrker for fronten mot Russland og mindre mot Serbia, enn det som var nødvendig for å slå Serbia.

Østerrike-Ungarns mislykkede felttog i Serbia

Utdypende artikkel: Serbiafelttoget (første verdenskrig)

Østerrike-Ungarn invaderte Serbia og utkjempet slaget om Cer i august 1914. De serbiske styrkene var overlegne i antall, hadde krigserfaring og kjente det vanskelige terrenget. De østerriksk-ungarske styrkene var uerfarne, og ledelsen undervurderte motstanderne. I løpet av de neste to ukene ble de østerriksk-ungarske styrkene slått tilbake med store tap, og håpet om en rask seier over Serbia ble knust. Som et resultat måtte Østerrike-Ungarn holde store styrker på den serbiske fronten, noe som svekket keiserdømmets innsats mot Russland. Etter et serbisk motangrep inn i Bosnia-Hercegovina invaderte Østerrike-Ungarn på ny, og slaget om Kolubara ble utkjempet i november-desember 1914. De serbiske styrkene slo igjen tilbake invasjonen, og drev i desember 1914 nok en gang de østerriksk-ungarske styrkene ut av Serbia. De østerriksk-ungarske styrkene gikk brutalt frem mot den serbiske sivilbefolkningen under det korte felttoget, mellom 3500 og 4000 sivile ble massakrert.

Vestfronten, tysk invasjon av Frankrike og nederlag ved Marne

Utdypende artikler: Vestfronten (første verdenskrig) og den tyske invasjonen av Belgia (1914)

Skisse av krigføringen i Belgia og Frankrike august-september 1914: det tyske angrepet, de alliertes motangrep og stabiliseringen av fronten.

Kartskisse av: Vitor

Det tyske hovedangrepet i vest hadde utgangspunkt i byer langs grensen mot Belgia, Luxembourg og Frankrike (som Aachen, Trier og Metz), hvor styrkene ankom med tog. Derfra måtte soldatene marsjere til fots, gjennom Belgia og Luxembourg mot Frankrike. Totalt utgjorde de tyske styrkene i vest, 78 infanteridivisjoner og 10 kavaleridivisjoner, fordelt på 7 arméer. De første troppene angrep Belgia 4. august 1914, og besto av tre arméer med totalt 16 korps. Tyskerne regnet med at belgierne ville akseptere de tyske styrkenes gjennommarsj, slik det hadde skjedd i Luxembourg. Men de belgiske styrkene motsatte seg invasjonen. Sterke belgiske fort i Liège og Namur forsinket den tyske fremrykkingen. Den tyske invasjonen av Belgia var ulovlig i henhold til internasjonal rett, og i tillegg brøt de tyske styrkene med folkeretten ved å summarisk skyte over fem tusen sivile, deportere rundt 13 tusen sivile til Tyskland, og ødelegge mellom 15–20 tusen bygninger. Invasjonen av et lite, nøytralt land, og de tyske soldatenes fremferd, ga det tyske keiserriket et omdømmetap det aldri klarte å rette opp.

Mens de tyske styrkene rykket frem gjennom Belgia og Luxembourg i nord, angrep den franske styrken med 1. og 2. armé den 14. august 1914 Tyskland fra nordøst i Frankrike. Målet var å gjenvinne områdene i Alsace-Lorraine, som Frankrike hadde tapt under den fransk-prøyssiske krigen i 1870. Offensiven startet bra, og byen Mulhouse ble erobret. Kort tid etter gikk imidlertid de tyske 6. og 7. arméer til motangrep, og de franske styrkene ble slått tilbake i slutten av august 1914. De stridende motpartenes styrker ved vestfronten var omtrent like store, men de franske soldatene var dårligere trent og utstyrt enn de tyske.

Den franske øverstkommanderende, general Joseph Joffre, ble nokså sent i august klar over at den tyske hovedstyrken rykket frem gjennom Belgia. Han begynte derfor å omdisponere styrker for å møte det tyske angrepet. Den franske 3. og 4. armé forsøkte 21.–23. august å angripe i slaget om Ardennene, men ble slått tilbake av angripende tyske styrker. Den franske femte armé ble slått og led store tap i slaget om Charleroi 21.–23. august. Etter harde kamper under slaget om Mons 23. august, trakk British Expeditionary Force (BEF) seg tilbake. Beleiringen av Liège ble avsluttet med tysk erobring den 16. august, mens fortene i Namur ble erobret den 24. august. Ved sin seier i det som senere ble kjent som slaget om grensene 21.–24. august, presset de tyske arméene seg inn i Frankrike fra nord.

Den 23. august befant de franske og britiske styrkene seg i en sterkt presset situasjon. Dagen etter beordret general Joffre en generell retrett, senere kjent som den store retretten. De påfølgende ukene foretok de franske og britiske styrkene en massiv tilbaketrekning og marsjerte sørover, tett fulgt av tyske styrker. Parallelt med retretten ble store franske styrker overført fra den stabiliserte fronten i nordøst. Den 23. august sto 24 tyske divisjoner mot 17 franske og britiske ved fronten nær Paris. I begynnelsen av september 1914 var styrkeforholdet endret til 41 franske og britiske divisjoner, mot 27 tyske. Den tyske fremrykkingen var dårlig koordinert fra generalstaben, med lange forsyningslinjer. I tillegg ble styrken redusert. Ett korps ble avsatt til å dekke belgiske styrker i Antwerpen og to korps ble sendt til østfronten. Den tyske generalstaben var tvunget til å lede de fremrykkende styrkene uten effektiv etterretning og kommunikasjon. De franske forsvarerne kunne på sin side bruke landets telefon- og telegraflinjer.

Den 5. september ble den fransk-britiske retretten avsluttet, og de tyske styrkene ble angrepet i det som senere ble kjent som slaget ved Marne. Det var en rekke sammenhengende kamper over en frontlinje på om lag 160 km, hvor begge parter angrep og hvor mye av striden var i tysk favør. I tillegg til at de franske styrkene, støttet av britene, i antall var overlegne (25 tyske, mot 41 franske og britiske divisjoner), hadde den tyske 1. og 2. armé under generaloberstene Kluck og Karl von Bülow rykket frem i en retning som gjorde dem sårbare for angrep i flanken. Etter råd fra sin etterretningssjef oberstløytnant Richard Hentsch bestemte den tyske generalstabssjef (i praksis øverstkommanderende), generaloberst Helmuth von Moltke, at videre fremrykking var for risikabelt, og de tyske styrkene ble beordret til retrett. Det var et strategisk nederlag for Tyskland, planen om en rask seier i vest var uoppnåelig, og landet sto overfor en to-frontskrig som det ikke kunne vinne. Ved den tyske retretten gikk prosentandelen okkupert fransk land ned fra 7,5 % til 4 %, men med de viktige industriområdene i nord og malmfeltene i Lorraine under tysk okkupasjon.

De tyske styrkene trakk seg tilbake til høydedrag langs elven Aisne som ga gode forsvarsstillinger. Der gravde de skyttergraver for å møte franske angrep. De frigjorde dermed styrker som ble sendt mot nordvest, for å forsøke å omgå de allierte styrkene, det såkalte kappløpet mot havet. I ettertid har Erich von Falkenhayn, ny sjef for den tyske generalstaben, forsøkt å fremstille det som en sikring av flanken, med tanke på en langvarig krig. Historikeren Hew Strachan mener det er rasjonalisering av Falkenhayn, og at de tyske styrkene gjorde et siste forsøk på en rask seier i Frankrike. Ved den belgiske byen Ieper (fransk: Ypres) utkjempet de stridende det første slaget ved Ypres fra slutten av oktober til slutten av november. Men tross store tap klarte hverken tyskerne eller franskmennene og britene å få noe gjennombrudd. Mot slutten av 1914 var fronten i vest stabilisert fra den engelske kanal til Sveits, i en lengde av totalt 700 km.

• 
  Tyske soldater ved Maubeuge, august 1914

  Foto: Bundesarchiv, Bild 115-2087 / CC-BY-SA 3.0
• 
  Taxier fra Paris, brukt for å frakte tropper til fronten
• 
  Fransk infanteri under angrep med bajonetter

  Foto: Georges Scott
• 
  Franske soldater fra Algerie angriper tysk artilleri i 1914
• 
  Franske soldater tar en pause i 1914, bemerk luer, ikke hjelmer, og fargerike bukser
• 
  Fransk kavalerist fra Algerie i Frankrike, 1914
• 
  Scene fra slaget ved Marne, fra tysk film, laget etter krigen

Østfronten, Russlands invasjon av Tyskland og Østerrike-Ungarn, russisk nederlag ved Tannenberg, og fremgang i Galicja

Kartskisse for slaget ved Tannenberg og slaget om Galicja i 1914

Kartskisse av: Bearbeidet fra opprinnelig av The Department of History, United States Military Academy

Utdypende artikkel: Østfronten (første verdenskrig)

Russland innledet angrepet i øst med to arméer mot Øst-Preussen i Tyskland, og fire arméer mot Galicja i Østerrike-Ungarn. De tyske styrkene var under halvparten av de russiske, og besto av ni infanteridivisjoner og tolv brigader med Landwehr (garnisonsenheter med menn som var for gamle, eller for dårlig trent for felthæren). Etter innledende motgang i slaget ved Stallupönen og slaget ved Gumbinnen ble den tyske øverstkommanderende skiftet ut til fordel for general Paul von Hindenburg og general Erich Ludendorff som hans stabssjef. I slaget ved Tannenberg (vanlig betegnelse for en serie kamper mellom 27. og 30. august), og slaget om de masuriske sjøer i begynnelsen av september, ble de russiske styrkene slått. De tyske styrkene seiret ved dels å utnytte sin lokalkunnskap om de masuriske sjøer, dels ved å forflytte styrker ved bruk av jernbane (såkalte interne linjer). De var derfor stort sett likeverdige eller overlegne i de enkelte slag. Dårlig planlegging fra den russiske overkommandoen (Stavka) bidro sterkt til tysk styrkeoverlegenhet i de enkelte slag.

De russiske styrkene hadde også store interne problemer. Koordinering mellom de to armégruppene var nærmest ikke-eksisterende. De russiske tapene var store, men tyskerne tapte også mange mann. Den tyske seieren var en lokal suksess, men det skjedde intet strategisk gjennombrudd. Generalene Hindenburg og Ludendorff reddet Tyskland fra en russisk invasjon. Det ga dem et renommé som etterhvert etablerte landet som et tilnærmet militærdiktatur. Den russiske invasjonen av Øst-Preussen vekket sterke følelser i hele landet. I en kort periode var rundt to tredjedeler av provinsen besatt av russiske styrker. Nyheter om de russiske styrkenes harde fremferd og herjinger spredte seg over hele riket, gjorde et stort inntrykk på befolkningen, og levnet ingen tvil om hva som ville skje om Tyskland tapte krigen.

Felttoget i den sørvestre delen av russisk Polen, november-desember 1914

Kartskisse av: Fra The Department of History, United States Military Academy

For Østerrike-Ungarn gikk det verre, keiserrikets hovedproblem var manglende koordinering med alliansepartneren Tyskland, og derved sprikende oppfatning av ansvarsområder. Som følge av dårlig planlegging og forvirringen med hensyn til fordeling av tropper mot henholdsvis Serbia og Russland, klarte de heller ikke å dra fordel av den antatt tregere russiske mobiliseringen. Fordelt på tre arméer hadde Østerrike-Ungarn etter fullført mobilisering og utplassering om lag 37 divisjoner i Galicja, mens Russland hadde 50 divisjoner fordelt på 4 arméer som rykket frem fra nord og øst. Hovedstyrken til Østerrike-Ungarn var plassert ved Lemberg (dagens Lviv i Ukraina) og til tross for sin underlegne posisjon angrep de i slutten av august 1914 russisk Polen. Angrepet gikk først med en viss suksess i det som senere ble kjent som slaget om Galicja. De ble deretter påført store tap av fremrykkende russiske styrker. Da trakk de østerriksk-ungarske styrkene seg tilbake, og oppga Lemberg uten kamp. Østerrike-Ungarn samlet deretter styrker ved beleiringen av Przemyśl. Det var krigens største og lengste beleiring, som endte med russisk erobring i mars 1915. I løpet av 4 måneders krig hadde Østerrike-Ungarn tapt rundt 950 tusen mann, sin status som stormakt, og var helt avhengig av Tyskland. De østerriksk-ungarske styrkene behandlet den rutenske sivilbefolkningen i det østre Galicja som fiender, og mellom 25–30 tusen rutenere ble myrdet i forbindelse med krigføringen høsten 1914. De russiske erobrerne på sin side var spesielt ute etter den jødiske delen av befolkningen, de ble plyndret, mange kvinner voldtatt og mange ble myrdet.

I midten av september samlet russerne styrker sør for Warszawa. Planen var å invadere det tyske området Øvre Schlesien, som hadde mye industri og var dårlig forsvart. Tre tyske korps fra Øst-Preussen ble transportert sør til Kraków. Sammen med østerriksk-ungarske tropper angrep de de russiske styrkene fra månedsskiftet september-oktober, ved å gå over elven Weichsel (dagens Wisła), og kampene fortsatte ut oktober. Begge parter hadde store tap, russerne størst, men de tyske styrkene klarte ikke å stå mot de i antall overlegne russiske og trakk seg i slutten av oktober tilbake over elven Weichsel. Ved avlytting av russiske radiomeldinger ble de tyske styrkene klar over at russerne planla et nytt angrep inn i Tyskland. Tyske styrker ble fraktet med jernbane til Thorn (dagens Toruń), hvor de angrep russiske styrker den 11. november. I løpet av én uke tok tyskerne om lag 130 tusen russiske soldater som fanger, men fikk problemer med forsyninger etterhvert som de nærmet seg Łódź. De russiske forsvarerne hadde tilsvarende fordel av at Łódź var et forsyningsknutepunkt for den russiske hæren i russisk Polen. Etter overføring av ytterligere fire korps fra vestfronten, klarte tyskerne å erobre Łódź i begynnelsen av desember. Etter også å ha kjempet mot styrker fra Østerrike-Ungarn, først i slaget ved Kraków, og så i slaget ved Limanowa, ga de russiske styrkene opp angrepsplanene mot Tyskland, og inntok defensive stillinger vest for Warszawa.

Britisk/fransk overtak, Boeroppstand, tysk utholdende strid i Øst-Afrika

Utdypende artikler: Felttoget i Øst-Afrika (første verdenskrig) og felttoget i Sørvest-Afrika

Første verdenskrig i Afrika var et resultat av spredning av konflikten fra sentrum til periferi, fra de imperialistiske statene i Europa til koloniene. Over 2 millioner afrikanere deltok (som soldater eller arbeidere, stort sett bærere) og mer enn ti prosent døde, tapstall som tilsvarer dem på vestfronten. I motsetning til i Europa var de største tapene under krigen i Afrika knyttet til sykdom.

Kampene ble utkjempet rundt de spredte tyske koloniene: Tysk Kamerun (dagens Kamerun), Togoland (deler av det er dagens Togo, mens noe er del av Ghana), Tysk Sørvest-Afrika (dagens Namibia) og Tysk Øst-Afrika (dagens Tanzania). Styrkene var i hovedsak lokale soldater, samt en del indiske. Særlig Frankrike rekrutterte i tillegg soldater fra Afrika til kampene i Europa. De tyske koloniene var omringet av ententemaktens kolonier, og var avskåret fra forsyninger sjøveien da ententemaktene hadde herredømmet til sjøs. De tyske styrkene på alle frontavsnitt i Afrika led derfor under mangel på forsyninger, særlig våpen og ammunisjon. Både i Øst-Afrika og i Sørvest-Afrika angrep ententemaktene de tyske koloniene, og nådde sitt viktigste mål etter tre uker, erobring av radiostasjonen i Kamina i Togoland. Med det ble all tysk kommunikasjon med koloniene brutt. Mens britene satset på å kontrollere kysten med sine sjøstridskrefter, var den tyske strategien å trekke inn i landene. Der skulle de holde stand lengst mulig mot en overlegen motstander. Formålet var dels å fastholde kravet på landområdet etter krigen, dels å binde opp styrker for å forhindre at disse i stedet ble satt inn på vestfronten. Sistnevnte strategi lå til grunn i Øst-Afrika, hvor de tyske styrkene dels gikk seirende ut av kamper, og dels var de eneste tyske enhetene som klarte å flytte kamphandlingene inn på britisk kontrollert territorium. Ententens styrker i Øst-Afrika var i praksis mest lokale, og lite egnet for andre områder. Mens kampene de andre stedene i Afrika tok slutt relativt tidlig, varte kampene i Øst-Afrika hele krigen, den siste trefningen mellom tyske og britiske styrker fant sted 12. november 1918, og formell tysk kapitulasjon skjedde 25. november 1918.

I Vest-Afrika ble Togoland inntatt av britiske styrker allerede 27. august 1914. Tysk Kamerun (et landområde på størrelse med Tyskland og Frankrike samlet) ble så angrepet både av britiske styrker fra Nigeria og franske fra Fransk Ekvatorial-Afrika. En britisk-fransk flåtestyrke angrep og erobret hovedstaden Douala i september 1914. Selv om ententens styrker var overlegne (ett tusen tyske soldater og tre tusen innfødte, mot ententens 25 tusen) tok erobringen av resten av landet tid. De tyske styrkene forskanset seg i det indre. De holdt ut til februar 1916, da hovedstyrken trakk seg tilbake til det nøytrale området Rio Muni (Spansk Guinea, dagens Ekvatorial-Guinea), og ble internert der.

Tysk Sørvest-Afrika var stort (seks ganger Englands størrelse), men svært tynt befolket. Den tyske garnisonen besto av 3 tusen soldater, supplert av 7 tusen menn blant kolonistene. De britiske styrkene på totalt 60 tusen mann, angrep fra Sør-Afrika i sør, og fra Bechuanaland (dagens Botswana) i øst. Felttoget ble forsinket av et opprør i deler av den sørafrikanske styrken. Det var kun 12 år siden den andre boerkrigen. Tyskland hadde gitt boerne støtte, og boersoldatene hadde stor sympati for de tyske kolonistene. Først i januar 1915 var opprøret endelig slått ned, og de sørafrikanske styrkene kunne rykke frem. Hovedstaden Windhoek ble erobret i mai. De tyske styrkene var i en håpløs situasjon, og kapitulerte betingelsesløst 9. juli 1915.

I Øst-Afrika vant de tyske styrkene under oberstløytnant Paul von Lettow-Vorbeck mot en overlegen britisk styrke i slaget ved Tanga (en havneby nord i dagens Tanzania) 5. november 1914. Våpnene og ammunisjonen som britene etterlot seg ved flukten, bidro til å støtte von Lettow-Vorbecks styrker i 1915. Det var ikke før 1916 at britene fikk etablert en styrke under general Jan Smuts for å slå ut Lettow-Vorbecks styrker. Gjennom 1916 brukte von Lettow-Vorbeck sine innfødte soldater til å bekjempe de større britiske styrkene med oppholdende strid, trakk seg tilbake når overmakten ble for stor, og ødela bruer og jernbanelinjer under retretten. De stridende partenes konfiskering av lokale matforsyninger førte til en utstrakt hungersnød, og rundt 300 000 sivile døde i de tysk-kontrollerte områdene.

• 
  Radiomaster ved Kamina i Togoland, britenes primære mål

  Foto: Deutsche Kolonialgesellschaft (DKG)
• 
  Tysk flyangrep mot alliert leir i Sørvest-Afrika

  Foto: Paul Fiedler
• 
  Tysk Kamerun i 1914

  Kartskisse av: The Times
• 
  Felttoget i Sørvest-Afrika (dagens Namibia)

  Kartskisse av: Eduard Rothert (1839-1916)
• 
  Kart over tysk Øst-Afrika

  Kartskisse av: H. C. (Herbert Charles) O'Neill, 1879-1953
• 
  Tyske styrker i stilling

  Foto: Walther Dobbertin (1882–1961), Bundesarchiv, Bild 105-DOA3109 / Walther Dobbertin / CC-BY-SA 3.0
• 
  Maskingeværlag fra krysseren «Köningsberg»

  Foto: Bundesarchiv, Bild 183-R36256 / CC-BY-SA 3.0
• 
  Kartskisse over felttoget i tysk Øst-Afrika

  Kartskisse av: Mehmet Berker
• 
  Tyske innfødte soldater, såkalte askari, spiller kort

  Foto: Bundesarchiv, Bild 105-DOA3104 / Walther Dobbertin / CC-BY-SA 3.0
• 
  Dampskipet «Rubens» brakte forsyninger til de tyske styrkene fra Europa

  Foto: Bundesarchiv, Bild 105-DOA3040 / Walther Dobbertin / CC-BY-SA 3.0

Midtøsten, Osmanenes angrep i Kaukasus, nederlag og tap

Utdypende artikler: Kampene i Kaukasus og felttoget i Persia (første verdenskrig)

Frontene mellom osmanske og russiske styrker i Kaukasus, 1914–1916

Under julikrisen og utbruddet av krigen var styresmaktene i Det osmanske rike splittet, en del arbeidet for å holde landet nøytralt, mens andre støttet en allianse med sentralmaktene. Deler av statsledelsen inngikk en allianse med Tyskland 2. august 1914, men landet var ikke klart for krig, og begynte mobilisering mens det forsatte å være nøytralt. I slutten av oktober 1914 fremprovoserte osmanske sjøstridskrefter, hovedsakelig bestående av to forhenværende tyske kryssere (SMS «Goeben» og SMS «Breslau»), et brudd med ententemaktene ved å angripe russiske havner ved Svartehavet. Ententemaktene erklærte så Det osmanske rike krig, og det sluttet seg til sentralmaktene. Storbritannias mangeårige støtte til landet, for å demme opp for Russland, ble med det reversert. Et forsøk på å oppildne muslimer under britisk, fransk og russisk styre til å kjempe Jihad (hellig krig), fikk så godt som ingen oppslutning.

Dels for å svekke Russland med en tofrontskrig, og dels med bakgrunn i turanisme (ideologi som legger til grunn et felles folkeopphav for de tyrkiske folk) angrep osmanske styrker først i øst, mot russiske styrker i Kaukasus. De osmanske styrkene var dårlig utrustet, og vinteren i fjellområdene var svært hard. Ved årsskiftet 1914–1915 måtte de trekke seg tilbake med store tap. Av en styrke på rundt 150 tusen mann var tapene 80–90 tusen mann. Den russiske seieren i det som senere ble kjent som slaget ved Sarıkamış var strategisk viktig, den stoppet osmansk fremrykking mot oljeforekomstene i Baku, og ga Det osmanske rike et negativt omdømme som senere seire ikke kunne endre.

Asia og Stillehavet, Japans seier og erobring av tyske kolonier

Utdypende artikkel: Asia og Stillehavet under første verdenskrig

Kamphandlinger i Asia og Stillehavet under første verdenskrig var hovedsakelig erobringen av de tyske koloniene i Stillehavet og i Kina. Japan erklærte seg nøytral 4. august, en posisjon støttet av både Storbritannia og Kina, men Storbritannia endret kort etter standpunkt, ba om støtte fra Japan og den 15. august ga Japan et ultimatum til Tyskland. Den viktigste og største militære operasjonen var beleiringen av Tsingtao (dagens Qingdao), i dag en del av Kina. Japan sluttet seg til alliansepartneren Storbritannia, ikke ententen, og angrep den tyske befestningen med 60 tusen soldater. De tyske styrkene overga seg etter et par måneder, og Japan avsluttet sin aktive innsats med små tap. Sentralt for Japans deltakelse var muligheten for å bruke krigen til å overta deler av Tysklands kolonier i Asia, utvide sin innflytelse i Kina og få støtte innenlands for opprustning for å avskrekke Russland.

Bortsett fra mindre kamper i slaget ved Bita Paka og beleiringen av Toma i Tysk Ny-Guinea, falt alle andre tyske og østerriksk-ungarske besittelser i området uten kamp. Ententemaktenes sjømilitære styrker dominerte Det indiske hav og Stillehavet, de støttet opp under invasjonene av tyske områder og ødela de tyske sjømilitære kreftene i området. I løpet av noen måneder hadde ententemaktene full kontroll i Asia.

• 
  Tyske soldater i jernbanevogn i 1914, på vei til vestfronten
• 
  Belgiske sivile på flukt i august 1914
• 
  Kartskisse over tyske, franske og britiske arméer i august 1914

  Kartskisse av: Lvcvlvs
• 
  Tysk felttelefon i bruk i 1914

  Foto: Bundesarchiv, Bild 146-1970-038-68 / CC-BY-SA 3.0
• 
  Slaget ved grensene

  Kartskisse av: The Department of History, United States Military Academy
• 
  Fransk bondefamilie på flukt

  Foto: Bundesarchiv, Bild 183-R05939 / CC-BY-SA 3.0
• 
  Frontlinjen ved Tsingtao

  Foto: Bundesarchiv, Bild 134-C1299 / CC-BY-SA 3.0
• 
  Japanske sjøfly under kampene ved Tsingtao

  Foto: Den keiserlige japanske marine
• 
  Japanske soldater under erobringen av Tsingtao
• 
  Tyske kryssere i Asia og Stillehavet, juni 1914 til mars 1915

  Kartskisse av: Telaneo
• 
  Skisse av slaget ved Coronel, det første britiske nederlag til sjøs siden Napoleonskrigene
• 
  Tysk krysser synker under slaget ved Falklandsøyene

  Malt av: William Lionel Wyllie (1851–1931)
• 
  Russiske tropper marsjerer mot fronten.

  Foto: George H. Mewes

Krigen til sjøs, sentralmaktenes underlegenhet, ubåtangrep på handelsskip, senkning av tyske kryssere

Sjøstridskrefter i 1914–1915

Styrkemessig var ententemaktenes sjøstridskrefter overlegne. De hadde også fordel av å ha brutt tyske sjømilitære koder og visste stort sett hva planer tyske overflatestyrker hadde.

De tyske ubåtene var den største trusselen mot forsyninger til Storbritannia. Deres slagkraft ble de første månedene av krigen begrenset ved at de fulgte folkeretten, og varslet handelsfartøy før de torpederte dem.

Fra februar 1915 erklærte tyskerne uinnskrenket ubåtkrig (ubåtene skjøt torpedoer fra undervannsstilling, uten å varsle handelsfartøyer), en fremgangsmåte som var et brudd på folkeretten. Begrunnelsen var ententemaktenes blokade av sentralmaktene, ifølge professor Rolf Hobson var den britiske blokaden et bevisst brudd på folkeretten.

Ved utbruddet av krigen beholdt det tyske keiserriket sin hovedstyrke av slagskip i tyske havner ved Nordsjøen. Strategien var å binde opp britiske styrker ved trusselen om et mulig utbrudd i Atlanterhavet. Raidene på Scarborough, Hartlepool og Whitby i desember 1914 var den eneste gangen under krigen hvor den tyske flåten hadde lokal overvekt, og hadde mulighet for å nærme seg likevekt ved å senke en del av den britiske flåten. En relativt beskjeden flåte av ubåter var tyskernes mest virkningsfulle våpen. Mens ententemaktenes sjøstridskrefter bidro til blokaden av sentralmaktene, var de tyske ubåtene aktive med å senke handelsfartøy for å begrense tilførslene til Storbritannia.

Det var liten trøst for herr Britling i tanken at britiske hjem, kvinner og barn, tross alt, kun gjennomgikk den samme slags opplevelse som våre skip har påført mange ganger tidligere på uskyldige mennesker i landsbyer i Afrika og Polynesia...

Forfatteren H.G. Wells i boken Mr. Britling Sees It Through, om de tyske raidene på Scarborough og Whitby

Et mindre antall tyske kryssere var ved krigens utbrudd stasjonert i ulike deler av verden. Noen av dem ble benyttet til å angripe ententemaktenes handelsfartøy. Grunnlaget for utplassering av kryssere var dels at det dro britiske fartøy vekk fra Nordsjøen, derved ble forholdet mellom tyske og britiske sjøstridskrefter der bedre for Tyskland. Britiske Royal Navy begynte en systematisk jakt for å spore dem opp og senke dem. De tyske fartøyene hadde en viss suksess i de første månedene. Krysseren SMS «Emden» klarte å senke eller overta 23 skip, blant de en russisk krysser og en fransk jager, før hun ble senket av HMAS «Sydney» i november 1914.

Den tyske hovedstyrken i Øst-Asia utfordret de britiske styrkene. I slaget ved Coronel, ved kysten av Chile, ble to britiske kryssere senket. Det var det første britiske nederlag til sjøs siden Napoleonskrigene, og den tyske seieren vakte enorm oppmerksomhet i Storbritannia. Da den samme tyske styrken møtte britiske slagkryssere i slaget ved Falklandsøyene, var britene overlegne, og i alt ble seks tyske fartøy senket. Kun krysseren SMS «Dresden» unnslapp, den ble senket av egen besetning i mars 1915 ved Isla Robinson Crusoe vest av Chile.

1915: Gallipolli, Gorlice-Tarnow, Isonzo og okkupasjonen av Serbia

Vestfronten, mislykket britisk og fransk angrep, bruk av stridsgass

Kartskisse over offensiver på vestfronten, 1915–1916

Kartskisse av: The Department of History, United States Military Academy

Etter at det tyske angrepet høsten 1914 mislyktes i å slå ut Frankrike, var det i den tyske generalstaben heftige diskusjoner om hvor en skulle sette inn offensiver. Krigsminister Erich von Falkenhayn argumenterte for vestfronten, mens Hindenburg ville overføre styrker og angripe på østfronten. Hindenburgs syn vant frem, og mot slutten av 1914 ble de tyske styrkene på vestfronten reorganisert. Infanteridivisjonene i vest ble redusert fra fire til tre regimenter, og dette ga en strategisk reserve som kunne brukes på østfronten.

Både franskmennene og britene anså det som viktig å gå til offensiv på vestfronten, og britene angrep først. Den 10. mars 1915 begynte den britiske offensiven med rundt 60 tusen mann, ved landsbyen Neuve Chapelle i regionen Artois i Frankrike. Etter intense britiske forberedelser (basert på etterretning og beregning av behovet for artilleri for å slå ut de tyske skyttergravene) gikk den første delen av angrepet bra. Etter et artilleribombardement rykket troppene frem, den fremste delen av den tyske frontlinjen ble erobret, men så stoppet det opp. Dårlig kommunikasjon på britisk side, og tysk motangrep fra forsterkninger i sikre områder, førte til at angrepet ble slått tilbake. Dette var et mønster som kom til å gjenta seg for begge sider, i løpet av de neste årene. Slaget ved Cambrai viste at det ved nøye forberedelse var mulig å ødelegge de fremste stillingene og rykke frem 1–2 kilometer, med begrensede tap. Men slaget viste også at om fiendens artilleri ikke var slått ut (noe som på dette tidspunkt ikke var mulig) så ville tapene øke i dagene som kom. Nok en lærdom var at kavaleri (soldater på hest) ikke hadde noe å gjøre på en moderne slagmark.

Den 22. april 1915 gikk tyske styrker til en begrenset offensiv ved Ypres (senere kjent som det andre slaget ved Ypres). Formålet var dels å dekke over at de overførte styrker til østfronten for vårens og sommerens offensiver, dels å prøve ut et nytt våpen, stridsgass basert på klor. De franske og kanadiske styrkene var ikke forberedt på gass, og tyskerne hadde noe lokal fremgang, men en del tyske soldater døde også av manglende beskyttelse mot gassen. I mai gikk både britene og franskmennene til angrep i regionen Artois. De britiske styrkene angrep Aubershøyden (engelsk: Aubers Ridge), mens franskmennene rykket frem mot Vimyhøyden (engelsk: Vimy Ridge). Igjen hadde angriperne noe fremgang, men den stoppet opp som følge av dårlig kommunikasjon. Både britiske og franske styrker ble deretter presset tilbake med store tap som følge av motangrep fra tyske forsterkninger.

Etter forberedelser gjennom hele sommeren, ble den franske og britiske offensiven gjenopptatt utpå høsten. De britiske styrkene angrep i slaget ved Loos 25. september 1915. Det franske angrepet som startet samme dag, ble kjent som det andre slaget om Champagne. Slaget ved Loos var første gang britene brukte stridsgass. Det var også det første slaget der større enheter av britiske frivillige deltok (den såkalte Kitchener's Army). De tyske forsvarerne var vel forberedt på angrepene, og mens frontlinjen knapt flyttet seg, ble tapene store. Da offensivene endte i slutten av oktober, hadde tyskerne tapt rundt 60 tusen soldater (døde, sårede og tatt som fanger). Britene og franskmennene tapte til sammen rundt 250 tusen soldater.

Østfronten, Østerrike-Ungarn unnsettes av Tyskland, strategisk russisk retrett

Utdypende artikler: Den store retretten og den svarte-gule offensiven (1915)

Østfronten i 1915 under og etter offensiven ved Gorlice-Tarnow

Kartskisse av: The Department of History, United States Military Academy

De tyske styrkene begynte en offensiv ved De masuriske sjøer i februar 1915. De russiske styrkene hadde dårlige forsvarsstillinger og ble overrumplet. I løpet av et par uker hadde de russiske styrkene store tap, og et armékorps overga seg. Etter et russisk motangrep den 22. februar stoppet den tyske fremrykkingen, men russiske styrker var for resten av krigen drevet ut av Tyskland. De østerriksk-ungarske styrkenes vinteroffensiv i Karpatene var derimot en katastrofe. Generalstabssjef Conrad von Hötzendorf angrep de russiske styrkene som hadde trengt inn i fjellpassene sør i Galicja. Bakgrunnen var dels å lette presset på den beleirede garnisonen i Przemyśl, dels å avskrekke Italia fra å gå inn i krigen på ententemaktenes side. De russiske styrkene sto imot offensiven, og gikk selv til motangrep. Resultatet var østerriksk-ungarske tap på rundt 800 tusen mann.

Våren 1915 var tyskerne bekymret for at Østerrike-Ungarn skulle bryte sammen og eventuelt inngå separatfred med Russland. Tyskerne overførte derfor fire korps (åtte divisjoner) til Galicja for å støtte Østerrike-Ungarn. I Gorlice-Tarnow-offensiven, som begynte 2. mai, fikk tyskerne et stort gjennombrudd. Bakgrunnen for gjennombruddet var dels at de tyske styrkene benyttet en ny form for krigføring, især samvirke mellom infanteri og artilleri. De russiske styrkene ble drevet ut av Galicja, Przemyśl ble gjenerobret 3. juni og Lemberg ble gjenerobret den 22. juni ved slutten av det andre slaget om Lemberg. Ved fronten i nord gikk Hindenburgs styrker til angrep, og erobret store deler av Baltikum. Tyske styrker inntok Warszawa 5. august. De russiske styrkene trakk seg langt tilbake i en strategisk retrett hvor de forlot den polske lommen (den delen av Russland som lå klemt mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn). Dermed forkortet russerne frontlinjen til nær det halve, og sparte tilsvarende med tropper. Først i september 1915 ble fronten stabilisert. Russerne hadde tapt rundt 1,4 millioner mann, over halvparten av dem krigsfanger. Den tyske offensiven for å støtte Østerrike-Ungarn, ble en av sentralmaktenes største suksesser under krigen. De sivile i og ved krigsområdet betalte en høy pris, mellom tre og ti millioner flyktet.

For regimet i Russland ble Gorlice-Tarnow-offensiven og den store retretten begynnelsen på slutten, tsarveldet klarte aldri å virkelig reise seg etter dette tapet. For Østerrike-Ungarn betød seieren at keiserriket fikk nok tropper tilgjengelig og høynet moral, til å stå imot angrepet fra Italia.

• 
  Afrikanske soldater på vei til fronten i Frankrike
• 
  Tysk artilleriild om natten

  Foto: George G. Nasmith
• 
  Sentralmaktenes invasjon av Serbia mot slutten av 1915

  Kartskisse av: Boldair
• 
  Kartskisse over områder for fremrykking gjennom Sinaiørkenen

  Foto: E.G. Keogh
• 
  Indiske styrker i Sinaiørkenen i 1915

Midtøsten, osmansk angrep på Suezkanalen slås tilbake, ententemaktenes tap ved Gallipoli

Utdypende artikler: Felttoget i Mesopotamia (første verdenskrig), kampene i Sinai og Palestina og slaget om Gallipoli

Osmanske styrker ved Dardanellene i april 1915

Osmanske styrker under tysk ledelse, forsøkte i januar 1915 et fremstøt mot den strategisk viktige Suezkanalen fra det sørlige Palestina. Angrepet på Suezkanalen ble imidlertid slått tilbake 4. februar av britiske styrker, uten store tap for britene. Dels var de osmanske styrkene underlegne (19 tusen osmanske soldater, mot 70 tusen britiske soldater), dels var forsyningslinjene lange og hadde begrenset kapasitet. For tyskerne var Suezkanalen målet, selv uten å lyktes ville det trekke britiske tropper fra andre frontavsnitt. Hvis angrepet lyktes, ville britisk handel rammes sterkt, følgelig var fremstøtet knyttet til den videre utvikling av krigen. For osmanerne var ønsket om å få tilbake tapte områder det sentrale, både Khedivatet Egypt, og Libya, sistnevnte ble tapt til Italia så sent som i 1912. For å lykkes var det osmanske angrepet avhengig av at innbyggerne i Egypt gjorde opprør, noe som heller ikke skjedde.

I januar 1915 ba den russiske overkommandoen de andre ententemaktene om et avledende angrep for å lette presset på fronten i Kaukasus. Britene og franskmennene ble enige om å forsøke å trenge gjennom Dardanellene til Bosporus og Konstantinopel (dagens Istanbul) med sjøstridskrefter. Det var et smalt løp, minelagt, befestet med kystartilleri og forsvart av infanteri. Den 19. februar 1915 begynte en britisk-fransk flåtestyrke å beskyte osmanske kystartilleristillinger. Det ble snart klart at det var nødvendig å sette inn større styrker for å kunne trenge gjennom, og 18. mars forsøkte en flåte med blant annet tolv britiske og fire franske slagskip, støttet av mindre fartøy og minesveipere. Det begynte bra, men dels klarte ikke slagskipene å slå ut alt osmansk artilleri, dels ble flere av slagskipene minesprengt. Styrken måtte etterhvert trekke seg tilbake etter tapet av tre slagskip.

Etter det mislykkede forsøket med sjøstridskrefter, ble det klart at en invasjon av halvøya var nødvendig, om ententemaktene skulle kunne seile inn Dardanellene til Konstantinopel. Den 25. april 1915 ble franske og britiske styrker (sistnevnte for det meste bestående av soldater fra Australia og New Zealand) satt i land. Terrenget på halvøya var krevende, og de osmanske forsvarerne hadde fordelen av å beherske høydene. I tillegg var de ledet av den dyktige generalen Mustafa Kemal (senere Tyrkias president, kjent som Atatürk). Han hadde den tyske generalen Otto Liman von Sanders som rådgiver. Ententestyrkene klarte ikke å trenge videre inn på halvøya. Utover sommeren og høsten fortsatte stillingskrigen med store tap. Mot slutten av desember begynte ententestyrkene evakueringen, og de siste forlot halvøya 8. januar 1916. Mens de osmanske styrkene tapte rundt 300 tusen (døde, sårede og savnede), var ententemaktens tap på rundt 265 tusen. Forholdsmessig hadde de australske og newzealandske styrkene svært store tap, og i ettertid har invasjonen den 25. april blitt markert i Australia og New Zealand som ANZAC-dagen.

I oktober 1915 ble den tyske feltmarskalken Colmar von der Goltz gitt kommando over de osmanske styrkene i Mesopotamia. Irak og Persia skulle anses som ett frontavsnitt, og Persia skulle sikres for sentralmaktene, deretter skulle en krig mot Britisk India forberedes. I november 1915 forsøkte tyske agenter å gjennomføre et kupp i Persia, så regjeringen gikk over til å støtte sentralmaktene, men kuppforsøket mislyktes, og russerne og britene fortsatte sin de facto kontroll med landet.

Italia: Angrep på Østerrike-Ungarn, minimal fremgang og store tap

Utdypende artikler: Italiafronten (første verdenskrig) og slagene ved Isonzo

Frontlinjen mellom Italia og Østerrike-Ungarn, 1915–1917

Kartskisse av: The Department of History, United States Military Academy

Til tross for alliansen Italia hadde med Tyskland og Østerrike-Ungarn, avsto Italia fra å slutte seg til sentralmaktenes side ved krigsutbruddet. Etter fristende tilbud fra begge de krigførende koalisjonene valgte landet i stedet å erklære det hardt pressede Østerrike-Ungarn krig 23. mai 1915. Ved å slutte seg til ententemaktene håpet Italia (med bakgrunn i Irredentisme, det vil si samling av språkområder) å erobre provinsene Trentino, Sør-Tirol, Istria med havnebyen Trieste og Dalmatia. Italia satset på en overraskende innledende offensiv som skulle sikre de italienske målene.

Den italienske hæren var den dårligst utrustede og svakeste blant de større europeiske maktene. Grenseområdene mot Østerrike-Ungarn var dessuten blant de minst egnede for krigføring. Høye fjell ga gode forsvarsstillinger for de østerriksk-ungarske styrkene. Med små og improviserte avdelinger ble de italienske angrepene stoppet ved elven Isonzo. Deretter utviklet striden seg til en skyttergravskrig, ikke ulik den på vestfronten. Etter fire resultatløse angrep hadde de italienske styrkene ved utgangen av 1915 tapt 235 tusen mann, av dem 54 tusen døde.

Balkan: Nytt angrep på Serbia

Utdypende artikler: Balkanfronten (første verdenskrig), Serbiafelttoget (første verdenskrig) og Kosovooffensiven

De serbiske styrkene fikk nesten ett års pause etter å ha slått de østerriksk-ungarske angriperne. Den 5. oktober 1915 ble de på ny angrepet, denne gangen også av tyske og bulgarske styrker. Målet for sentralmaktenes felttog var å okkupere Serbia, for derved å åpne forbindelse til Konstantinopel via Beograd. De serbiske styrkene var underlegne både i antall og utstyr. De hadde 200 tusen soldater og 300 kanoner, mot sentralmaktenes 330 tusen soldater og 1200 kanoner. Under invasjonen ble sivilbefolkningen grusomt behandlet, særlig bulgarske styrker i Kosovo gikk hardt frem mot de serbiske og greske minoritetene.

Sentralmaktenes offensiv ble ledet av den tyske generalfeltmarskalk August von Mackensen. Han forsøkte flere ganger å omringe den serbiske styrken. Serberne unnslapp og trakk seg ut av Serbia i vest, til Montenegro og Albania. Derfra ble de 140 tusen serbiske soldatene som hadde overlevd felttoget og retretten, evakuert videre med italienske skip til Korfu. Franske og britiske styrker forsøkte med utgangspunkt i Thessaloniki i Hellas å komme Serbia til unnsetning. De ble imidlertid slått tilbake av bulgarske styrker, og måtte trekke seg tilbake til Thessaloniki. Militært var det deretter lite behov for styrken, men av politiske og strategiske grunner bestemte franskmennene med støtte av britene, at styrken skulle holdes der. Frem mot 1918 økte den til om lag en halv million soldater.

1916: Slagene ved Verdun, Somme og Brusilov-offensiven

Vestfronten, tysk angrep ved Verdun, britisk/fransk angrep ved Somme, massive tap for alle

Generalenes brutalitet

Både under og etter krigen ble generalene kritisert for store tap, samtidig som de selv hadde et behagelig liv bak frontlinjene. Historikeren John Keegan hevder at kritikken dels er feil og dels misforstått. Feil, fordi forholdsmessig døde en god del flere generaler i første, enn i for eksempel andre verdenskrig. Misforstått, fordi styrkene var så store at de måtte styres fra hovedkvarteret et stykke fra frontlinjene.

Mens Wellington og Napoléon under slaget ved Waterloo hadde oversikt over det meste av slagfeltet og ledet styrkene fra frontlinjen, hadde en slik plassering under første verdenskrig gjort at øverstkommanderende ville ha mistet den lille oversikten han hadde.

Samtidig hadde alle de krigførende landstyrkene det samme problemet med å kontrollere troppene så snart en offensiv ble satt igang eller de ble angrepet. Felttelefonlinjer ble brutt, ordonnanser brukte lang tid på å komme frem, om de ikke ble drept underveis. Særlig den viktige koordineringen mellom artilleri og infanteri ble på denne måten vanskeliggjort. At britene hadde mistet de fleste av sine soldater og i praksis satte inn en tilnærmet ny hær, ledet av offiserer forfremmet langt over sine kunnskaper, gjorde ikke oppgaven lettere.

Det var først med utviklingen av mindre radiosett for fly, artilleri og infanteri, at man effektivt kunne kontrollere store troppestyrker. Men slikt utstyr ble ikke utviklet og tatt i bruk før under andre verdenskrig.

Vestfronten, tysk angrep ved Verdun, britisk/fransk angrep ved Somme, massive tap

Ententemaktene hadde sett hvordan tyskerne flyttet styrker mellom sine frontavsnitt ved bruk av interne linjer. Dette førte til at de for 1916 planla koordinerte offensiver, både på vestfronten, østfronten og i Italia. På vestfronten planla franskmennene og britene en offensiv ved Somme, samtidig som russerne skulle angripe i øst og italienerne mot Østerrike-Ungarn i sør.

Ved årsskiftet 1915/1916 var den tyske generalstabssjefen Falkenhayn overbevist om at Russland var ute av stand til å starte en offensiv, og at tiden var inne for å rette et avgjørende slag mot Frankrike. Festningsbyen Verdun ble valgt som mål for det som i ettertid er kjent som slaget ved Verdun. De tyske styrkene gjorde hva de kunne for å skjule forberedelsene til angrep. Tropper og ammunisjon ble forflyttet om natten. Rundt 170 fly ga dem luftherredømme og forsøkte å hindre franske rekognoseringsfly i å avsløre oppbyggingen. Noen franske rekognoseringsfly klarte å ta bilder som viste forberedelsene til angrepet, dette ble også bekreftet av tyske desertører. Angrepet begynte 21. februar 1916. Noen historikere (som Hew Strachan) mener målet var å rykke frem så raskt og så langt som mulig. Andre (som John Keegan og David Stevenson) hevder at den tyske strategien var å påføre de franske styrkene størst mulig tap. Uansett tyskernes hensikt, så var ikke Verdun strategisk viktig for Frankrike, det var ingen vitale kommunikasjonslinjer eller fabrikker nær Verdun og åsene vest for byen ga gode stillinger for å stoppe videre tysk fremrykking.

Etter et voldsomt innledende artilleribombardement hadde de tyske styrkene fremgang, og den 25. februar var Verdun truet. De franske styrkene valgte å forsvare byen, til tross for at de ved å trekke seg noe tilbake kunne fått bedre forsvarsstillinger. Kampene fortsatte gjennom sommeren, men selv om franskmennene hadde enorme tap holdt de Verdun. Samtidig hadde de tyske styrkene også store tap. Slaget om Verdun ble avsluttet i desember 1916, med tap for de tyske styrkene, deres første klare nederlag. De franske styrkene hadde da tapt rundt 377 tusen (av dem 162 tusen døde) og tyskerne rundt 337 tusen (av dem 143 tusen døde).

Slaget ved Somme begynte 1. juli 1916 med det til da kraftigste britiske og franske artilleribombardement. De franske styrkene hadde noe fremgang, mens de britiske styrkene ikke klarte å rykke frem. Britene fikk sitt største tap på én dag noensinne, med nær 60 tusen døde og sårede. Noe av årsaken til katastrofen var de svært godt befestede tyske stillingene, som var de sterkeste på vestfronten. En annen grunn var at artilleribeskytningen som gikk foran de angripende styrkene, ikke var presis nok. Den viktigste årsaken til tap av soldater ved Somme (som ved de fleste slag på vestfronten), var at ubeskyttede soldater angrep en sterkt befestet fiendtlig stilling. En britisk forbedring under slaget ved Somme var fremrykking av infanteri tett bak artillerinedslag (engelsk creeping barrage). Det gjorde at forsvarerne ikke fikk tid til å komme seg ut av tilfluktsrom og bemanne stillinger, og ble etterhvert tatt i bruk over hele vestfronten.

Slaget ved Somme fortsatte til november. Fremrykkingen var ubetydelig (3–4 kilometer), men tapene var enorme. Over 400 tusen mann for britene, rundt 200 tusen for franskmennene, og over 400 tusen for tyskerne. I desember 1916 ble den franske generalstabssjefen Joseph Joffre avsatt, grunnet stadig økende misnøye fra regjeringen etterhvert som tapstallene økte ved Verdun. Ny sjef ble general Robert Nivelle.

Østfronten, Russland mislykkes i nord, men får gjennombrudd i sør

Det russiske bidraget til den allierte krigsplanen for 1916 var hovedsakelig ment å være en offensiv ved innsjøen Narots, øst av dagens Vilnius. Byen skulle tas tilbake etter å ha blitt erobret av tyskerne året før. De russiske styrkene var overlegne både i soldater og artilleri da de angrep i midten av mars. Angrepet mislyktes, dels grunnet dårlig koordinering av artilleriet. Etter et motangrep i april tok de tyske styrkene tilbake det de hadde tapt. Mens de russiske styrkene mistet over 100 tusen mann, var de tyske tapene på rundt 20 tusen. Den russiske generalstaben, Stavka, var innstilt på et nytt angrep i nord, denne gang gjennom Pripjatmyrene, men kommandantene i nord var nølende. Den russiske generalen ansvarlig for fronten i sør, Aleksej Brusilov, mente derimot at et angrep i sør kunne lykkes, dersom det ble grundig forberedt.

Den 4. juni 1916 begynte russiske styrker Brusilovoffensiven. Selv med en relativt beskjeden overvekt av soldater, klarte de å overraske og bryte igjennom de østerriksk-ungarske linjene. I løpet av den første uken tok de 200 tusen fanger. Den tyske generalstabssjefen Erich von Falkenhayn ble tvunget til å overføre fire divisjoner fra vestfronten. Den russiske seieren førte til at Erich von Falkenhayn ble avsatt som tysk generalstabssjef, og Paul von Hindenburg overtok stillingen. Seieren kostet Russland dyrt, rundt én million russiske soldater gikk tapt, mange av de som fanger eller desertører.

Italia, Østerrike-Ungarn angriper, nye italienske angrep

Den østerriksk-ungarske øverstkommanderende Conrad von Hötzendorf anså ved årsskiftet 1916 fronten mot Russland som stabilisert. Han flyttet styrker til fronten mot Italia for å gå til offensiv der. Av Østerrike-Ungarns totalt 65 divisjoner i 1916 var 35 ved fronten mot Italia. De holdt stand mot stadige italienske angrep ved Isonzo (fire i 1916), hvor de italienske styrkene hadde store tap og minimal fremgang. I mai 1916 gikk de også til angrep mot byen Asiago, og angrepet gikk i retning av de rike landbruks- og industriområdene på Posletten. Dette ble senere kjent som Trentino-offensiven. Til tross for kraftig artilleribeskytning holdt de italienske styrkene stand. De østerriksk-ungarske styrkenes fremrykkning på 10–15 kilometer, truet ikke den italienske hovedstyrken ved Isonzo med avskjæring. Brusilovoffensiven i juni tvang Østerrike-Ungarn til å flytte styrker til østfronten. De avbrøt Trentino-offensiven, og oppgav en del av områdene de hadde erobret, dette som følge av mangel på tropper til å holde dem. Brusilovoffensiven var andre gang i løpet av to år som østerriksk-ungarske styrker tapte hundretusener av soldater. Tyske offiserer som tjenestegjorde sammen med de anså at årsaken til de østerriksk-ungarske offiserenes inkompetanse var deres distanse, både psykologisk og fysisk, fra soldatene de var satt til å lede.

• 
  Indisk soldat, utsultet etter beleiringen av Kut
• 
  Kartskisse over slaget ved Verdun
• 
  Franske soldater fra det som i dag er Senegal i marsj mot fronten ved Verdun
• 
  Foto fra slagfeltet ved Verdun i 2005
• 
  Kartskisse over slaget ved Somme
• 
  Britisk soldat i skyttergrav under slaget ved Somme

  Foto: John Warwick Brooke
• 
  Tyske fanger og sårede britiske soldater

  Foto: Ernest Brooks (1878–1957)
• 
  Østfronten før Brusilovoffensiven

  Kartskisse av: The Department of History, United States Military Academy
• 
  Brusilovoffensiven, utgangsposisjon og fremrykking 4. juni til 20. september

  Kartskisse av: The Department of History, United States Military Academy
• 
  Jyllandsslaget, britiske og tyske marinestyrkers bevegelser
• 
  HMS «Queen Mary» eksploderer under Jyllandsslaget
• 
  Fronten i Romania

  Kartskisse av: The Department of History, United States Military Academy
• 
  Ententesoldater av ulik nasjonalitet
• 
  Makedoniafronten og Monastiroffensiven

  Kartskisse av: The Department of History, United States Military Academy

Balkan, Romania bytter side og blir angrepet og okkupert

Utdypende artikkel: Makedoniafronten

De russiske styrkenes fremgang under Brusilovoffensiven bidro til å bringe Romania på ententemaktenes side i krigen i 1916. De angrep Transilvania i slutten av august 1916. Dette var en del av Østerrike-Ungarn som Romania lenge hadde ansett å høre til landet. Kort etter ble det satt i gang en felles tysk, østerriksk-ungarsk og bulgarsk offensiv mot Romania. I løpet av et raskt felttog ble 2/3 av landet erobret innen desember 1916. Med hjelp av den russiske hæren ble fronten stabilisert ved Moldova. Ententemaktenes forsøk på et angrep mot Bulgaria fra Thessaloniki–Monastiroffensiven, for derved å avlaste Romania, ga ingen videre fremgang. Deltakelsen i krigen ble en katastrofe for Romania. I løpet av noen måneder tapte de rundt 300 tusen mann (om lag halvparten som krigsfanger), og oljeforekomstene i Ploiești kom under tysk kontroll.

Midtøsten, britisk-indisk styrke overgir seg ved Kut, osmanene mislykkes igjen ved Suez

Ved beleiringen av Kut (også kjent som det første slaget om Kut) ble en britisk-indisk styrke som forsøkte å rykke frem mot Bagdad beleiret av osmanske styrker fra begynnelsen av desember 1915. Unnsetningsstyrker forsøkte i alt fire ganger å bryte beleiringen, uten å lykkes. Den britisk-indiske styrken overga seg 29. april 1916. Sammen med nederlaget i invasjonen ved Gallipoli vakte overgivelsen ved Kut sinne mot den britiske regjeringen. Statsminister Herbert Asquith måtte sette ned flere granskningskommisjoner, og de bidro til å ødelegge regjeringens allerede synkende tillit. Russiske styrker presset de osmanske styrkene ved fronten i Kaukasus, og fra februar til august rykket de frem til og inntok Trabzon.

Et osmansk angrep mot Suezkanalen ble stoppet av britiske, australske og newzealandske styrker i august 1916 i slaget ved Romani. Ententestyrkene rykket så frem til grensen mot Palestina ved slutten av året. Ententemaktene fikk støtte gjennom det arabiske opprøret som brøt ut i de palestinske områdene i 1916, og varte ut resten av krigen.

Krigen til sjøs, britisk-tysk slag ved Jylland, britiske tap størst, tyske styrker fremdeles underlegne

Etter stort sett å ha vært uvirksom siden begynnelsen av krigen, bestemte den tyske marineledelsen i mai 1916 å forsøke å lokke den britiske flåten i en felle. Tyske slagkryssere skulle trekke til seg de britiske slagkrysserne så de kom innenfor rekkevidde av de sterkere (men ikke så raske) tyske slagskipene. Tyske ubåter skulle også benyttes for å forsøke å senke britiske fartøy. I det som senere ble kjent som Jyllandsslaget kjempet rundt 100 tusen mann i 250 skip fra 31. mai til 1. juni. Den tyske flåten hadde minst tap både av mannskap og skip, men den britiske flåten var, selv etter tap, totalt overlegen, og fortsatte å bidra til blokaden av Tyskland resten av krigen.

Ententemaktenes blokade hadde siden krigsutbruddet vært negativt vurdert i USA. Motstanden økte så mye i 1916 at det truet med å føre til et brudd mellom Storbritannia og USA. Kongressen vedtok en kraftig utvidelse av US Navy som truet Royal Navys overlegenhet. I valgkampen brukte president Wilson det at han hadde holdt USA utenfor krigen som et argument for å gi ham fire nye år, i ettertid forstått som krigen i Europa, mens i samtiden var en mulig krig mot Mexico vel så relevant.

1917: Ubåtkrig, russisk revolusjon og USAs inntreden i krigen

Vestfronten, nye britiske og franske offensiver, minimal fremrykking, store tap og mytteri i franske styrker

Vestfronten i 1917

Kartskisse av: The Department of History, United States Military Academy

USAs inntreden i krigen på ententemaktenes side i 1917 ga ingen umiddelbar økning av antallet soldater. Både amerikanerne selv og tyskerne anså at det ikke ville være nok amerikanske vernepliktige til å gi et avgjørende bidrag på vestfronten før tidligst 1919. At USA ble med var derimot avgjørende for ententemaktenes økonomi. De var svært avhengig av amerikanske leveranser, og ble reddet fra økonomisk krise av USAs inntreden.

I motsetning til ved årsskiftet 1915/1916 hadde ikke ententemaktene en koordinert offensiv for 1917; hverken russerne eller italienerne kunne forplikte seg til større angrep på sine frontavsnitt. Den nye franske øverstkommanderende, general Robert Nivelle, hevdet at det var mulig å trenge gjennom de tyske linjene ved et massivt angrep. I mars 1917 foretok deler av de tyske styrkene en overraskende tilbaketrekning til en ny forsvarsstilling, Hindenburglinjen. De tyske styrkene som ble trukket tilbake, fikk bedre forsvarsstillinger. Forkorting av frontlinjen frigjorde rundt 13 divisjoner, som ble benyttet til en strategisk reserve. Den tyske tilbaketrekningen og manglende russisk offensiv hadde en negativ innvirkning på Nivelles planlagte offensiv.

Nivelleoffensiven ble uansett innledet i midten av april 1917 med over 800 tusen soldater; mot dem sto rundt 500 tusen tyske soldater. Britiske, australske og kanadiske tropper begynte offensiven i slaget om Arras, hvor hovedmålet var å trekke tyske styrker vekk fra de franske styrkene som kort etter innledet det andre slaget ved Aisne. Slaget om Arras viste, etter vestfrontens standard, god fremgang for angriperne. I slaget om Vimyhøyden erobret de kanadiske styrkene et viktig høydedrag. Det gikk dårligere med de franske styrkene. Selv om de hadde en viss fremgang uteble Nivelles gjennombrudd. Mot slutten av april ble offensiven avblåst etter store tap, og kort etter tok general Philippe Pétain over som øverstkommanderende. Et resultat av Nivelleoffensiven var sterk økning av mytterier i den franske hæren. Den franske generalstaben under Pétain møtte til dels mytteriene med krigsrett, mange hundre ble dømt til døden, men de fleste ble benådet. Pétain valgte også å skrinlegge nye offensiver, samtidig som soldatene fikk mer hvile og flere permisjoner. Et annet resultat var redusert britisk tillit til de franske styrkene, og fortsatt motstand mot en enhetlig overkommando, noe som særlig fikk negative konsekvenser året etter under de siste store tyske offensivene på vestfronten.

Vi må vente på amerikanerne og stridsvognene.

General Philippe Pétain om nødvendigheten av å unngå nye store offensiver etter mytteriene våren 1917.

I slaget ved Messines i mai–juni 1917 seiret britiske styrker mot underlegne tyske, og gjenerobret et viktig høydedrag. De britiske styrkene begynte en ny offensiv i månedsskiftet juli/august, da de satte inn rundt 50 divisjoner i slaget ved Passchendaele (også kalt det tredje slaget ved Ypres). Til tross for et innledende bombardement på rundt 4 millioner artillerigranater over to uker, ga angrepet lite fremgang. Begge sider led store tap, men de tyske forsvarerne holdt stand. Da offensiven ble avsluttet i november, hadde britene og deres allierte tapt rundt 275 tusen mann, av dem om lag 70 tusen døde. Tyskerne tapte rundt 200 tusen mann, av dem om lag 50 tusen døde. Slaget var omstridt på britisk side allerede mens det ble utkjempet. Det har i ettertid nærmest blitt symbolet på meningsløs nedslakting under første verdenskrig.

Den siste offensiven på vestfronten i 1917 var britenes i slaget ved Cambrai, som begynte 20 november. Angrepet var det første hvor stridsvogner ble brukt i større omfang, og de britiske styrkene hadde en del fremgang de første dagene. Stridsvognene fikk dels tekniske problemer og brøt sammen, dels ble de ødelagt av tysk artilleri. De tyske styrkene organiserte et motangrep som presset de britiske styrkene tilbake. Britene tapte rundt 45 tusen soldater, omtrent samme tap som de tyske styrkene. Selv om britene ikke klarte å utnytte fremgangen var slaget ved Cambrai en milepæl i bruk av store grupper stridsvogner.

• 
  Tysk ubåt «U-14», brukt under første verdenskrig
• 
  Områder hvor uinnskrenket ubåtkrig fant sted, kartskisse fra 1917
• 
  Amerikansk plakat med agitasjon for at landet skal forbli nøytralt
• 
  Zimmermann-telegrammet, dekodet av britenes Room 40, bidro til å få USA med i krigen
• 
  «Fristelsen», amerikansk avistegning om Zimmermann-telegrammet
• 
  Amerikansk plakat for rekruttering
• 
  Tyske soldater skyter på angripende franske i Flandern, sannsynligvis fra slaget ved Passchendaele
• 
  Britiske sanitetssoldater under slaget ved Passchendaele, de vasser i gjørme til knærne.

  Foto: John Warwick Brooke (1886–1929)
• 
  Australsk infanteri med gassmasker i 1917
• 
  Tyske soldater forsøker å berge en etterlatt britisk stridsvogn ved Cambrai

  Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 104-0941A / CC-BY-SA 3.0
• 
  Skisse over østfronten med Kerenskijoffensiven i juli 1917

  Kartskisse av: The Department of History, United States Military Academy
• 
  Artillerister fra Britisk India under erobringen av Palestina i 1917
• 
  Det britiske imperiets kamelkorps ved Beer Sheva i 1917
• 
  Australske soldater i område lagt øde under slaget ved Passchendaele

  Foto: Frank Hurley (1885–1962)
• 
  Møte mellom russiske og tyske soldater, den tyske overkommandoen brukte det som et middel for å bryte ned russisk stridsmoral
• Stumfilm fra United States Army om bakgrunnen for USAs inntreden, og landets innsats i krigen

Østfronten, revolusjon i Russland, kort og mislykket russisk offensiv om sommeren

Omtrent samtidig som USA kom med i krigen i 1917, fjernet en revolusjon tsarstyret i Russland. I juli 1917 forsøkte de nye styresmaktene å angripe sentralmaktene, i det som senere ble kjent som Kerenskijoffensiven. Etter noe innledende fremgang ble det russiske angrepet slått tilbake og mislyktes, mye grunnet stadig økende oppløsning av de russiske styrkene. Offensiven ble avsluttet etter et par uker. De tyske og østerriks-ungarske styrkene gikk så til motoffensiv og rykket frem opp til 160 km. Med fremrykkingen var Galicja, og derved hele Østerrike-Ungarn, fritt for russiske tropper. I september gikk tyske styrker til angrep i nord, og etter seier i slaget om Riga ble byen inntatt av tyske styrker. Slaget ved Riga var det første hvor tyske styrker i stor målestokk brukte ny taktikk for infanteri og taktikk, i stor grad utviklet av oberst Georg Bruckmüller. Det var en suksess og ble deretter brukt både ved fronten mot Italia høsten samme år og på vestfronten våren 1918.

Balkan, stort sett uvirksom ententestyrke sterkt rammet av malaria

I 1917 ble Hellas med på ententens side. Til tross for at Hellas da var nøytralt, hadde ententemaktene siden 1915 hatt en større troppestyrke i og rundt byen Thessaloniki. De britiske og franske divisjonene var likevel stort sett uvirksomme. De var sterkt plaget av sykdom, særlig malaria, og hadde ingen større offensiver i 1917.

Italia, østerriksk-ungarske og tyske styrker til angrep, stor seier for sentralmaktene

Kart over Caporetto-offensiven

Kartskisse av: The Department of History, United States Military Academy

De italienske styrkene angrep de østerriksk-ungarske styrkene både i mai og august 1917 (det tiende slaget ved Isonzo og det ellevte slaget ved Isonzo), med begrenset fremgang. I løpet av 27 måneder og elleve slag hadde ikke de italienske styrkene rykket frem mer enn om lag 10 km, og med store tap. I det ellevte slaget tapte de rundt 160 tusen soldater.

Tyske styrker ble høsten 1917 satt inn på dette frontavsnittet for å hjelpe sine østerriksk-ungarske allierte. Etter et kort innledende bombardement ble de italienske styrkene den 24. oktober 1917 drevet på flukt under det som ble kjent som Caporetto-offensiven. Sentralmaktenes gjennombrudd presset de italienske styrkene tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet, helt til Piave-elven, ikke langt fra Venezia. På elleve dager måtte de trekke seg tilbake om lag 130 kilometer. De italienske styrkene brøt sammen, og tapte rundt 700 tusen soldater, av dem kun rundt 40 tusen drepte og sårede. Om lag 280 tusen italienske soldater ble tatt til fange mens rundt 350 tusen soldater deserterte. Caporetto var en stor seier for sentralmaktene, og et tilsvarende nederlag for Italia og ententemaktene. Nederlaget bidro til at ententemaktene etablerte et felles krigsråd i Versailles for å koordinere krigsinnsatsen.

Midtøsten, britiske offensiver tar Basra, Palestina og Jerusalem

Etter at den britiske styrken ved Kut kapitulerte året før, samlet britene utover høsten 1916 en ny styrke ved Basra. Den britiske offensiven begynte i desember 1916, med totalt 50 tusen mann, størsteparten var soldater fra Britisk India. Styrken rykket langsomt frem mot Bagdad langs elven Tigris, og erobringen av Bagdad fant sted i mars 1917.

I slaget ved Rafah i januar 1917 fikk de britiske styrkene endelig kontroll med Sinaihalvøya, og det var mulig å angripe Palestina. Det første slag om Gaza ble utkjempet mot slutten av mars 1917. De britiske styrkene hadde god fremgang, men frykt for en uoversiktelig situasjon ved mørkets frembrudd gjorde at de ble trukket tilbake og byen forble kontrollert av osmanske styrker. Under et nytt angrep i midten av april, kjent som det andre slag om Gaza, led de britiske styrkene igjen tap og måtte trekke seg tilbake.

I oktober angrep de britiske styrkene igjen og vant i slaget ved Beersheba. Seieren åpnet for videre britisk fremrykking og fra november ble slaget om Jerusalem utkjempet. Jerusalem, og omliggende områder ble erobret innen utgangen av året. Relativt små arabiske opprørsstyrker - hvor blant annet Thomas Edward Lawrence deltok - spilte en viktig rolle ved å forstyrre osmanske forsyningslinjer, de bandt opp mellom 100 og 1000 så mange osmanske soldater som det var opprørere.

Krigen til sjøs, tysk uinnskrenket ubåtkrig fra første februar, 860 tusen tonn med skipstonnasje senket i april, britene begynner med konvoier

Til tross for frykt for USAs reaksjon, var det ved årsskiftet 1916/1917 sterke diskusjoner på tysk side om hvorvidt man igjen skulle gå til uinnskrenket krig med ubåter. Dette innebar i så fall at tyskerne torpederte handelsfartøyer fra undervannsstilling, uten å gi varsel. Den tyske marinestaben hevdet i desember 1916 at ved uinnskrenket ubåtkrig ville britenes forsyninger bli stoppet, og krigen ville vinnes innen høsten 1917. Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig fra 1. februar 1917. Det førte til at USA brøt de diplomatiske forbindelsene, og sammen med at Zimmermann-telegrammet ble kjent, bidro det til at USA erklærte sentralmaktene krig i april 1917. Det sentrale grunnlaget for at USA ble med i krigen var imidlertid et annet, nemlig ønsket om å kunne bidra til en bedre fredsavtale, med felles sikkerhetssystem (Folkeforbundet) demokrati og selvbestemmelsesrett for små nasjoner.

Den tyske marinestaben hadde anslått at ved å senke rundt 600 tusen tonn i måneden, måtte britene gi seg i løpet av fem måneder. Med 520 tusen tonn i februar, 560 tusen tonn i mars og 860 tusen tonn i april, så det en stund ut som de rundt 100 tyske ubåtene skulle klare å tvinge Storbritannia til å gi opp. Mot slutten av april 1917 iverksatte det britiske admiralitetet bruk av konvoier, at mange handelsskip seilte sammen, vanligvis under beskyttelse av marinefartøyer. Konvoier hadde ikke vært i bruk siden Napoleonskrigene, og motstanden var stor. Den positive effekten for britene med konvoiseiling kom raskt, selv om tyske ubåter så sent som i august fremdeles senket 511 tusen tonn. At US Navy etter USAs inntreden i krigen kunne bidra med sine mange jagere, var avgjørende for konvoisystemets funksjon. Britene la også 70 tusen sjøminer mellom Skottland og Norge for å stenge tyske ubåter inne i Nordsjøen.

1918: Frontlinjene i bevegelse, tysk nederlag

Vestfronten, tysk våroffensiv stoppet, ententemaktene til motangrep, tyskerne presset ut av Frankrike

Taktikk for angrep

I 1914 hadde krigen låst seg i en skyttergravskrig. I løpet av 1917 og 1918 endret dette seg, først på østfronten og ved fronten i Italia, og fra våren 1918 ble ny taktikk også tatt i bruk på vestfronten. Tyskerne utdannet såkalte stormtropper. Godt utstyrt med våpen rykket de frem i tet, beskyttet både i front og på sidene (flankene) av sperreild fra artilleriet. Den nye tyske taktiske bruken av artilleri, utviklet av oberst Georg Bruchmüller, ble først prøvd i stor skala under angrepet på Riga i september 1917. Det var en suksess, og ble så brukt ved Caporetto-offensiven ved fronten mot Italia i oktober, igjen med suksess.

Ententemaktene utviklet tilsvarende bruk av artilleriet, ga enhetene mer og tyngre våpen, og i tillegg hadde de under fremrykningene ettersommeren og høsten 1918 fordel av overvekt i antall og materiell. De gjorde også utstrakt bruk av artillerilydpeiling så plassering av tyske kanonbatterier kunne bestemmes så nøyaktig at mange kunne slås ut av artilleri. En forskjell i taktikk var støtte av artilleri etter gjennombrudd. Mens tyske stormtropper rykket langt frem, med lite eller ingen støtte av artilleri, stoppet ententemaktene sine angrep før de mistet dekning.

Etter at fredstraktaten med Russland (freden i Brest-Litovsk) var undertegnet i mars, kunne Tyskland frigjøre styrker fra østfronten. Rundt 50 divisjoner ble overført til vestfronten. Før offensiven i vest hadde tyskerne 192 divisjoner, mot ententens 178. Materielt var tyskerne underlegne, de hadde 3 700 fly mot ententens 4 500 fly, 14 tusen kanoner mot ententens 18 tusen kanoner og 10 stridsvogner mot ententens 800 stridsvogner. For å vinne var Tyskland avhengig av å slå de franske og britiske styrkene, før amerikanske styrker ankom i større antall.

Den tyske våroffensiven begynte 21. mars 1918. Den besto av fire angrep på ulike frontavsnitt, fra 21. mars til 17. juli. Hovedfremstøtet gikk mot de britiske troppene. Planen var å slå britene slik at de trakk seg ut av krigen. Etter dette håpet de tyske angriperne at de franske styrkene ville be om våpenhvile. I begynnelsen var den tyske fremgangen stor. De fremre enhetene i den britiske femte armé som dekket det første tyske angrepsfeltet bortimot kollapset. Den første dagen ble 21 tusen britiske soldater tatt til fange. Våroffensiven ga den største endringen av frontlinjene langs vestfronten, etter at de ble etablert høsten 1914.

Ententemaktene var under sterkt press, og et symbolsk viktig resultat var at general Ferdinand Foch ble utnevnt til alliert øverstkommanderende den 26. mars, noe britene i årene før sterkt hadde motarbeidet. Paris ble beskutt med langtrekkende tyske kanoner. Rundt én million sivile flyktet fra den franske hovedstaden, og den britiske regjeringen diskuterte i begynnelsen av juni om British Expeditionary Force (BEF) måtte evakueres fra Frankrike. Etterhvert som offensiven utviklet seg, førte en blanding av lange tyske forsyningslinjer, manglende støtte fra artilleri, innbitt motstand fra ententemaktene, og stadig økende tap til at den tyske offensiven ble bremset. Selv om situasjonen fremdeles fremsto som kritisk, var faren for et sammenbrudd for ententemaktene reelt sett over i midten av juni. Den tyske offensiven ble endelig avsluttet i midten av juli 1918. Etter fremrykkingen var over måtte de reduserte tyske styrkene holde en frontlinje som var dobbelt lengde av den de hadde i mars.

Etter å ha stoppet de tyske angrepene, var ententemaktene klar for offensiv for å presse de tyske styrkene ut av de okkuperte delene av Frankrike og Belgia, og tvinge dem til å avslutte krigen. Den 8. august startet det som senere ble kjent som hundredagersoffensiven. Det var en serie med angrep (som Meuse-Argonne-offensiven) mot de tyske styrkene, hvorav den første var slaget om Amiens. I tillegg til overlegenhet i tropper hadde ententemaktene også et stort antall nyutviklede stridsvogner, og deres luftstyrker var overlegne. Gjennom fire års krigføring på vestfronten hadde de utviklet samvirket mellom artilleri og infanteri for å kunne trenge gjennom ved offensiver. Mens de tyske styrkene hadde hatt store tap under våroffensiven, tap de ikke kunne erstatte, og britene og franskmennene også hadde store tap, så kom det fra mai av hver måned over 200 tusen nye amerikanske soldater til Frankrike.

I løpet av august, september og oktober ble de tyske styrkene tvunget ut av mesteparten av det nordvestlige Frankrike, tilbake til Hindenburglinjen, og videre, med en stadig dårligere moral som resultat. Mens tyskerne 1. april hadde 98 divisjoner fullt klar for strid, falt antallet til 47 den 1. september, 14 den 4. oktober og bare 4 divisjoner den 11. november (dagen for våpenhvile). I slutten av oktober trakk general Ludendorff seg fra generalstaben. Etter at Østerrike-Ungarn ved månedsskiftet oktober-november inngikk våpenhvileavtale, sto Tyskland alene mot Frankrike, Storbritannia og USA i vest. De tyske styrkene fortsatte å kjempe den første uken i november, men den 9. november ble det innledet forhandlinger om våpenhvile. Den tyske keiseren Vilhelm II ble tvunget til å abdisere, og han søkte politisk asyl i Nederland. Våpenhvilen som avsluttet første verdenskrig trådte i kraft klokken 11 den 11. november 1918.

• Film av stridsvogner fra første verdenskrig
• 
  Områder kontrollert av «de røde» i rødt og «de hvite» i blått i begynnelsen av den finske borgerkrigen februar 1918
• 
  Byen Tammerfors ødelagt etter slaget om Tammerfors i mars-april 1918
• 
  Grensene i Øst-Europa etter freden i Brest-Litovsk
• 
  Tyske tropper og forsyninger transporteres til fronten, der jernbanene sluttet ble hester brukt

  Foto: Bundesarchiv, Bild 104-0984A / CC-BY-SA 3.0
• 
  Skisse over den tyske våroffensiven 1918

  Kartskisse av: The Department of History, United States Military Academy
• 
  Kampene mellom osmanske og lokale styrker i Kaukasus, 1918
• 
  Ententens gjennombrudd på Balkan, høsten 1918

  Kartskisse av: The Department of History, United States Military Academy
• 
  To amerikanske soldater angriper, to tyske ligger døde på bakken. Muligens arrangert, så viser det uansett en realistisk situasjon og amerikansk innsats

  Foto: H. D. Girdwood (1878–1964)
• Flashes of Action, film fra US Army over innsatsen i Frankrike
• 
  Diagram over styrkeforhold på vestfronten, fra juni 1918 hadde ententemaktene overtaket, takket være over 200 tusen nye amerikanske soldater hver måned
• 
  Ententens gjennombrudd på vestfronten, høsten 1918

  Kartskisse av: The Department of History, United States Military Academy
• 
  Representanter for Tyskland og ententemaktene ved inngåelse av våpenhvilen 11. november 1918

Østfronten, tysk erobring, fredsavtale mellom Russland og sentralmaktene, osmansk fremrykking

Utdypende artikkel: Kampene i Kaukasus

De nye russiske makthaverne møtte representanter for sentralmaktene i Brest-Litovsk for fredsforhandlinger ved årsskiftet 1917/1918. De russiske forhandlerne trenerte forhandlingene, og sentralmaktenes forhandlere aksepterte det. De antok at jo lenger forhandlingene dro ut, jo flere russiske soldater ville desertere og dra hjem. Etter flere måneders russisk uthaling stilte sentralmaktene et ultimatum og gikk igjen til angrep i midten av februar 1918. I løpet av knappe to uker under offensiven Operation Faustschlag (også kjent som ellevedagerskrigen) erobret de store russiske områder, uten noen russisk motstand. De russiske forhandlerne ble derved presset til å akseptere sentralmaktenes krav, og undertegnet den 3. mars freden i Brest-Litovsk. Russland som stat var dermed ute av krigen.

Ved den russiske revolusjonen ble det åpnet for uavhengighet for de landområder som ønsket det, og de baltiske statene Estland, Latvia og Litauen ble etablert som satellittstater under Tyskland. I Finland var det uenighet om tilknytningen til Tyskland, og det endte med at den finske borgerkrigen brøt ut i januar 1918. De revolusjonære styrkene, kjent som de røde var størst, med rundt 90 tusen mann. Mens den borgerlige styrken, kjent som de hvite, kun hadde rundt 40 tusen mann som besto de av en kjerne finske frivillige som hadde vært offiserer på tysk side. De hvite var ledet av den anerkjente generalen Carl Gustav Mannerheim. I tillegg gikk en tysk styrke i land i Hangö i april, og inntok Helsingfors kort etter. Innen midten av mai 1918 var de røde styrkene slått, russerne trakk sine siste styrker ut, slik at Finland ble en selvstendig nasjon. Landet måtte gi viktige konsesjoner til Tyskland med hensyn til økonomi, utenrikspolitikk og en tysk prins som regent (Kongeriket Finland).

Mindre konflikter fortsatte, både som en del av borgerkrigen etter revolusjonen, og mot ulike ententemakter. Både sentralmaktene (ved tyskerne og osmanene) og britene var interessert i oljen i Baku i det som i dag er Aserbajdsjan. Lokale styrker støttet av britiske soldater kjempet i august og september 1918 mot osmanske styrker. De osmanske styrkene vant kontroll over byen, og i etterkant ble lokale armenere som hadde støttet britene massakrert.

Balkan: Bulgarias kapitulasjon og Serbias frigjørelse

Utdypende artikkel: Makedoniafronten

Film som viser senkingen av det østerriksk-ungarske slagskipet SMS «Szent István», det ble rammet av en torpedo fra en italiensk torpedobåt og sank 10. juni 1918

I midten av september 1918 startet ententemaktene en offensiv med den multinasjonale hæren, kalt Orienthæren, fra dens base i Thessaloniki i Nord-Hellas. Sentralmaktene hadde gode forsvarsstillinger, men spesielt de bulgarske styrkene var demoralisert grunnet mangel på forsyninger. De tyske styrkene behandlet Bulgaria mer som et okkupert land enn som en alliert. Denne offensiven, i ettertid kjent som Vardaroffensiven, drev så Bulgaria til å inngå våpenstillstand. Ententestyrkene frigjorde deretter Serbia, og var kommet helt til grensen til Kongedømmet Ungarn i november 1918, da krigen sluttet.

Midtøsten, Damaskus' fall, våpenhvile undertegnet

Under slaget om Megiddo mot slutten av september 1918 kjempet ententestyrker bestående av britiske, indiske, australske og newzealandske soldater mot en osmansk armé ledet av den tyske generalen Liman von Sanders. Ententemaktene seiret med relativt små tap, og det åpnet for erobringen av Damaskus kort etter. Kampene i Midtøsten ble avsluttet ved en våpenhvileavtale i Moudros 30. oktober 1918, noe som medførte at Konstantinopel ble okkupert av britiske og franske styrker, og Det osmanske rike ble delt. Mellom 2,5 og 5 millioner militære og sivile døde i løpet av krigen i de områdene som Det osmanske rike omfattet.

Våpenhvileavtalen ble avløst av en fredsavtale som ble undertegnet 10. august 1920, den såkalte freden i Sèvres. Denne fredsavtalen endret grensene i området i stor grad og Det osmanske riket ble oppløst. Denne fredsavtalen ble imidlertid aldri ratifisert på grunn av den etterfølgende tyrkiske frigjøringskrigen.

Italia, offensiv, våpenhvile tidlig i november

De østerriksk-ungarske styrkene hadde etter Russlands kapitulasjon overført styrker fra østfronten til fronten i Italia, og forsøkte en dobbelt offensiv i juni 1918. De ble raskt stoppet av italienske styrker, støttet av britiske og franske styrker. Igjen med støtte fra britiske og franske styrker, gikk Italia til en større motoffensiv i oktober 1918. Det avgjørende var slaget ved Vittorio Veneto. De østerriksk-ungarske styrkene holdt først stand. Etter noen dager brøt imidlertid ententestyrkene gjennom, da motstanderne deserterte og bega seg hjemover. Etter seieren ved Vittorio Veneto, tok Italia frem til våpenstillstanden 4. november, tilbake alle de områdene Østerrike-Ungarn hadde okkupert tidligere i krigen.

Tematisk oversikt over verdenskrigen

Krigens generelle forløp

Første verdenskrig kan deles inn i tre hovedfaser, som dekker hovedområdene vestfronten og østfronten.

Den første hovedfasen begynte ved krigens utbrudd og varte et par måneder, omtrent ut september. Krigføringen var preget av mobilitet, og tapene på begge sider var store. Ingen av partene nådde sine mål. I vest klarte ikke tyskerne å tvinge franskmennene til å overgi seg, det tyske nederlaget i slaget ved Marne stoppet det tyske håpet om en rask seier. Franskmennene på sin side klarte ikke å motstå angrepet før de tyske styrkene hadde avansert langt inn i landet. De franske styrkene klarte heller ikke ta tilbake tyskokkuperte områder. I øst maktet ikke russiske styrker å invadere Tyskland, og ble drevet tilbake i slaget ved Tannenberg. Russland tok deler av Østerrike-Ungarn, men ikke nok til å få dobbeltmonarkiet ut av krigen.

Skisse over de viktigste offensivene, areal erobret og tid brukt

Den andre hovedfasen begynte om lag i oktober 1914 og sluttet rundt mars 1917 med den russiske revolusjon. Krigføringen var stort sett statisk, og tapene var mindre (fordelt på antall måneder) enn i den første mobile fasen, men allikevel store. Med forsvarerne i skyttergraver var gjennombrudd, med noen få unntak, tilnærmet umulig. På vestfronten (bortsett fra den tyske retretten til Hindenburglinjen våren 1917) ble ikke frontlinjen flyttet mer enn om lag 8 km i hver retning før våren 1918. Kampene på østfronten var mer dynamiske, bakgrunnen var i hovedsak at området var større.

Den tredje hovedfasen begynte våren 1917 med Russlands kapitulasjon og USAs inntreden i krigen, og varte frem til krigens slutt. Ved større styrker og bedre samordning av artilleri og infanteri, ble slagene etterhvert mer mobile. Sentralmaktene fikk overtaket i starten, med offensiver i Italia høsten 1917, og fredsavtale med Russland i mars 1918. På vestfronten erobret de under våroffensiven store områder våren og forsommeren 1918. Ententens ressurser var imidlertid for store til at sentralmaktene klarte å slå dem ut, og i juli 1918 gikk ententemaktene på offensiven. Denne, som i ettertid ble kjent som hundredagersoffensiven, vedvarte inntil først Bulgaria, deretter Det osmanske riket, Østerrike-Ungarn, så Tyskland, ga opp i henholdsvis september, oktober og november 1918.

Krigføringens strategi

1914–1915, Schlieffen-Moltkeplanen mislykkes, sentralmaktene etablerer forbindelse til Konstantinopel, ny front ved Gallipoli

Krig i en industriell tidsalder krevde store mengder artillerigranater. Her er den britiske kong Georg V på fabrikkbesøk i 1917.

Foto: British Government / New York Times via Library of Congress (4. februar 1917)

Den tyske strategien ved krigens start var basert på Schlieffen-Moltkeplanen. Planen gikk ut på å drive oppholdende strid med små styrker i øst for at russiske styrker skulle bremses, mens hovedstyrken i vest skulle slå ut Frankrike, deretter skulle styrkene sendes til øst for å slå Russland. Da de tyske styrkene ble stoppet i slaget ved Marne, og Helmuth von Molktke gikk av som sjef for generalstaben, tok Erich von Falkenhayn over. Falkenhayn var hovedansvarlig for tysk strategi, i praksis også for de andre landene i sentralmaktene (Østerrike-Ungarn, Det osmanske rike, og Bulgaria). Falkenhayn trodde ikke at Tyskland kunne vinne en tofrontskrig, og satset på å splitte ententen ved å få Russland til å inngå en separat fredsavtale. Under den østerriksk-ungarske krisen på østfronten vinteren og våren 1914–1915, overførte han nok styrker til at russerne kunne presses tilbake i Gorlice-Tarnow-offensiven, men avviste Paul von Hindenburgs og Erich Ludendorffs forslag om en stor knipetangmanøver for å ikke påføre russerne et fullstendig nederlag.

En grunn til Falkenhayns relative forsiktighet med tysk fremrykking på østfronten var minnet om Napoleons felttog i Russland 1812, en annen var trusselen fra vestfronten. Seieren etter Gorlice-Tarnow-offensiven gjorde ikke russerne mer åpne for å diskutere fred. Tyskerne kunne derfor ikke konsentrere seg om vestfronten. Falkenhayns ønske om separat fred med Russland bidrar til å vise hvorfor han høsten 1915 åpnet for å angripe Serbia. Okkupasjon av Serbia ville, slik han så det, gi sentralmaktene jernbaneforbindelse til Konstantinopel, svekke russisk tro på at de kunne erobre byen, og dermed skape grunnlag for fredsforhandlinger.

Den britiske forsvarsministeren Herbert Kitchener var hovedansvarlig for britisk strategi. Etter slaget ved Marne i september 1914 var han tilbakeholden med å sende flere britiske tropper til kontinentet. Kitchener mente krigen ville vare til 1917, og ønsket å spare britiske soldater til avgjørende slag da. Gorlice-Tarnow-offensiven fikk Kitchener til å endre mening og de første kontingenter med nye rekrutter ble overført til Frankrike. I Frankrike var øverstkommanderende Joseph Joffre ansvarlig for strategi. Han beordret flere store angrep som fra desember 1914 til november 1915 ga franske tap på nesten en halv million soldater. Strategien bak var dels at han antok at den franske befolkningens moral ville gå ned med et passivt forsvar med tyske styrker på fransk jord; at en stor fransk innsats ville gi en tilsvarende dominerende plass ved fredsforhandlinger var også et viktig moment. Ved det andre slaget om Artois ble det også viktig å hjelpe russerne som da utkjempet Gorlice-Tarnow-offensiven. Et større angrep på vestfronten ville påvirke hvor store styrker tyskerne kunne sette inn på østfronten. De franske og britiske offensivene våren og sommeren 1915 frigjorde kun ubetydelige områder, og klarte ikke å dra styrker fra Tysklands felttog på østfronten. En plan om et felles russisk, rumensk, serbisk og italiensk angrep på Østerrike-Ungarn våren 1915 mislyktes også. Av ulike politiske grunner angrep ikke de fire landene samlet, men hver for seg og Østerrike-Ungarn sto i mot angrepene, med assistanse fra Tyskland.

Både franskmennene og britene så etter mulige angrepspunkter mot sentralmaktene utenfor vestfronten. Slaget om Gallipoli var et resultat av denne strategiske tankegangen, de fransk-britiske styrkene i Thessaloniki var et annet. Begge operasjonene feilet i å bryte gjennom, og var mer en byrde enn en hjelp for ententemaktene.

1915–1916, ententen med koordinerte offensiver, tyskerne angriper Verdun for å slite ut den franske hæren

1915 var et dårlig år for ententen, mens det var sentralmaktenes beste år. Under en konferanse ved Joffres hovedkvarter i Château de Chantilly ble det i desember bestemt at ententens strategi for 1916 skulle være koordinerte angrep både på vestfronten, østfronten og italiafronten. Om sentralmaktene angrep en av dem skulle alle deltakerne i ententen bistå. Fra desember 1915 tok William Robertson over som sjef for imperiets generalstab, og som ansvarlig for britisk strategi. Robertson var tilhenger av konsentrasjon av britiske styrker mot tyske i Frankrike, selv om det førte til store tap. I begynnelsen av 1916 var det tyskernes strategi i slaget ved Verdun som dominerte krigen. Falkenhayns plan var å presse Frankrike ut av krigen ved å angripe dem et sted de av politiske årsaker ikke kunne trekke seg tilbake, og derved lide for store tap. Noen historikere (som Hew Strachan) mener målet var å rykke frem så raskt og så langt som mulig, at Falkenhayns plan var et forsøk på rasjonalisering når planen ikke lyktes. Andre (som John Keegan og David Stevenson) hevder at den tyske strategien var å påføre de franske styrkene størst mulig tap.

Selv om de franske styrkene hadde store tap, så var de tyske nesten like store. De andre ententemaktene bidro til å avlaste franskmennene ved andre offensiver; slaget ved Somme, Brusilovoffensiven, det sjette slaget ved Isonzo, Monastiroffensiven, og Romanias angrep på Østerrike-Ungarn i Transilvania. Uten særlig koordinering med Tyskland forsøkte Østerrike-Ungarn et angrep inn i Italia, Trentino-offensiven, hvor de bygget opp styrker ved å overføre fra østfronten, noe som bidro til at de måtte trekke seg tilbake med store tap under Brusilovoffensiven.

Både den tyske og de fransk-britiske offensivene på vestfronten i 1916 ga svært store tap for begge sider (størst for franskmennene og britene), ga beskjedne resultater, og fikk konsekvenser for lederne. Slaget ved Somme bidro til å avslutte den tyske offensiven ved Verdun og trekke styrker vekk derfra, men stoppet ikke tyskerne fra å sende forsterkninger til østfronten. Falkenhayn måtte gå av som tysk generalstabssjef, det samme skjedde med Joffre i Frankrike. Utviklingen i 1916 ødela Falkenhayns strategi og undergravde ententens. Hindenburg og Ludendorff overtok ledelsen i Tyskland, mens Robert Nivelle ble generalstabssjef i Frankrike. Hindenburg og Ludendorff tok grep for å løse den umiddelbare krisen (Somme, Brusilovoffensiven og Romanias invasjon), ved tilbaketrekning til Hindenburglinjen og andre tiltak frigjorde de 1,3 millioner mann. Men bortsett fra å satse på uinnskrenket ubåtkrig for å tvinge Storbritannia i kne, hadde de ingen strategisk ide for hvordan sentralmaktene med Tyskland i ledelsen skulle vinne krigen.

1916–1917, ententens og sentralmaktenes strategi faller sammen, begge parter stadig mer presset

Ved en ny konferanse om ententens strategi i november 1916 ble det bestemt at man skulle fortsette med det samme i 1917 (hovedinnsats på vestfronten, støttet av Russland og Italia), samtidig som Nivelle lovet et gjennombrudd med nye metoder. Planen møtte stor motstand, både russerne og italienerne meldte ettervinteren 1917 at de måtte utsette angrepene grunnet for få og dårlige styrker. Kort etter brøt den russiske revolusjonen ut, tsaren ble avsatt og Russland var i praksis ute av krigen.

Omtrent samtidig med Russlands de facto kapitulasjon erklærte USA krig mot Tyskland. Selv om USA hadde overlegne økonomiske ressurser og mer enn 90 millioner innbyggere så hadde de en ubetydelig hær. Det ville ta lang tid å trene opp store styrker amerikanske soldater som kunne settes inn i Europa. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson var overbevist om at Tyskland måtte gis en lærepenge. Samtidig anså han at ententen hadde et overtak på sentralmaktene, og at en fred måtte baseres på liberale prinsipper. USAs innledende strategi var derfor kun økonomisk og materiell hjelp til Storbritannia og Frankrike. Under oppbygging og utplassering av sine hærstyrker la USA stor vekt på at den amerikanske ekspedisjonsstyrken American Expeditionary Force (AEF) skulle opptre samlet, som en selvstendig amerikansk styrke, og ikke inngå som deler av britiske og franske styrker.

Ententemaktenes generaler anså at de måtte fortsette med offensiver, en defensiv strategi ville la tyskerne konsentrere sine styrker i øst, vinne krigen der, for så å slå til på vestfronten. Den såkalte Nivelleoffensiven startet i april 1917, britene angrep ved Arras, mens det franske angrepet var ved Chemin des Dames. Begge mislyktes, med totale tap for ententen på over 300 tusen soldater. I den franske hæren førte det til passivitet, streiker og i noen tilfeller mytteri. I mai ble Nivelle erstattet med Philippe Pétain, han avsluttet offensiven og med dét var den allierte strategien om samordnede angrep på sentralmaktene også undergravd. Etter tre år var begge allianser preget av krigen, de hadde ingen strategi for å vinne, og spørsmålet var om å vinne i det hele hadde noen verdi.

Bortsett fra begrenset italiensk fremgang i det ellevte slaget ved Isonzo var britiske styrker de eneste av ententens som kunne angripe sentralmaktene sommeren og høsten 1917. Britene hadde flere og bedre trente soldater og kanoner. Haig fortsatte å planlegge for et mulig gjennombrudd. Et angrep ved Ypres, med videre fremrykking, kunne føre til at tyske baser for ubåter og bombefly ble erobret. Deler av den britiske regjering, særlig statsminister David Lloyd George, var skeptisk til planene, med tanke på de store tapene ved Somme, men av en rekke grunner fikk Haig til slutt godkjent sine planer. Slaget ved Passchendaele (også kjent som det tredje slaget om Ypres) varte fra begynnelsen av august til begynnelsen av november. Det ga store britiske og tyske tap, og målet om gjennombrudd ble ikke nådd.

1917–1918, Tyskland satser alt på våroffensiven

Utgave av den tyske sosialdemokratiske avisen Vorwärts, 9. november 1918, dagen for novemberrevolusjonen.

Etter revolusjonene i Russland var Tyskland og Østerrike-Ungarn først i hovedsak avventende, ved passivitet og fraternisering mellom soldatene håpet sentralmaktene at den russiske forsvarsevnen og -viljen skulle smuldre opp. Sentralmaktene stoppet og slo tilbake Kerenskijoffensiven sommeren 1917, og gikk deretter til offensiv nordover hvor de vant slaget om Riga, hensikten var å bidra til å øke presset på den russiske hovedstaden Petrograd. Caporetto-offensiven i oktober-november 1917 drev italienske styrker tilbake til elven Piave, var en stor seier for sentralmaktene, og stabiliserte fronten i Italia i om lag ett år. De tyske angrepene bidro til å tvinge russerne til å forhandle, og etter freden i Brest-Litovsk i mars 1918 iverksatte dels sentralmaktene sin plan om å dominere Øst-Europa under et dekke av selvstyre, dels overførte store styrker for en avgjørende offensiv og seier i krigen på vestfronten.

Den tyske strategien for vestfronten i 1918 var et angrep mot britiske styrker, som de antok var de svakeste. Britenes ekspedisjonsstyrke (BEF) skulle tvinges til å evakuere til Storbritannia, deretter skulle de tyske styrkene slå franskmennene før amerikanske soldater ankom i stort antall. Ententemaktene på sin side ble ikke enig om en strategi, noe som skulle komme til å koste dem dyrt da det tyske angrepet kom i mars 1918. Det underliggende spørsmålet var om en skulle gå til offensiv i Frankrike (noe franskmennene og BEFs sjef Haig støttet), eller i stedet angripe sentralmaktene der de var svakere, som i Midtøsten (noe britenes statsminister Lloyd George ønsket). Mest omstridt var forslaget om en felles strategisk reserve, og derved en øverstkommanderende, i tilfelle et større tysk angrep. Britenes strategi la til grunn at krigen kunne vare inn i 1919, og at de mannskaper man hadde tilgjengelig måtte disponeres for utholdenhet, inntil amerikanske tropper i stort omfang ankom. Det tyske innledende angrepet i våroffensiven hadde stor fremgang, men klarte ikke å erobre viktige kommunikasjonsknutepunkt som Amiens og Arras, splitte de franske og britiske styrkene, eller presse britene til å evakuere BEF tilbake til Storbritannia. Parallelt med at det tyske angrepet var i ferd med å bremses opp samlet ententemaktene seg om Ferdinand Foch som ansvarlig for strategisk ledelse av militære operasjoner.

Ententens militære ledelse med generalene Foch, Haig, Pétain og Pershing, ble i et møte den 24. juli 1918 enig om at vendepunktet var nådd. De hadde overtaket og skulle gå på offensiv inntil sentralmaktene var slått, noe Foch antok tidligst ville skje i 1919.

Mot slutten av oktober 1918 planla den tyske marinen et siste utfall med overflatefartøyer, selv om krigen i praksis var tapt. Hensikten med angrepet var det samme som noen generaler forfektet (blant de Ludendorff og Hindenburg), at man måtte forberede seg på neste krig. Om overflatefartøyene ble overgitt uten kamp, antok de tyske admiralene at de ville få begrensede midler ved opprustning før en fremtidig krig. Da dette lekket ut til titusenvis av gaster og fyrbøtere, at de skulle dø i et siste selvmordsangrep, tok de saken i egne hender, gjorde mytteri, og bidro til å avslutte krigen ved å utløse novemberrevolusjonen.

Landstyrkenes taktikk

Franske maskingeværskyttere under den tyske offensiven våren 1918, soldater med maskingevær kunne oppholde store fiendtlige styrker

Logistikk var svært viktig for krigføringen, og jernbaner var det viktigste logistiske elementet på landjorden. Her en britisk smalsporet jernbane (600 mm) som frakter granater til en kanon.

På vestfronten var første verdenskrig i hovedsak (bortsett fra de innledende og avsluttende månedene) en «stillestående» krig (også kjent som en skyttergravskrig). Med dette menes at den ikke hadde de bevegelige frontene som var vanlig i andre verdenskrig og i de fleste andre kriger. En om lag 760 km lang frontlinje som strakk seg fra den engelske kanal til Sveits beveget seg (bortsett fra tyskernes retrett i februar 1917 til Hindenburglinjen) ikke særlig mer enn 8 km i hver retning. Etter nederlaget i slaget ved Marne begynte de tyske styrkene å grave seg ned, kort etter gjorde ententestyrkene det samme, tett ved de tyske linjene. Krigen på østfronten var mer bevegelig fordi frontlinjen var dobbelt så lang, tynnere bemannet, og kommunikasjonslinjene (jernbane og veier) var dårligere, så forsterkninger brukte mer tid på å nå frem.

Årsaken til den statiske krigføringen og skyttergravene under mesteparten av konflikten var dels at den militære taktikken under offensiv ikke hadde tatt innover seg den nye teknologien. Dette medførte at den til en hver tid forsvarende part stort sett hadde en klar fordel. Et annet problem som hindret begge siders offensiver var kommunikasjon og kontroll av de store hærstyrkene. Mens hertugen av Wellington kunne se hele slagfeltet og gi ordre direkte under slaget ved Waterloo, var styrkene og avstandene så store under første verdenskrig at hovedkvarterene lå langt unna selve slaget. Uten radiokommunikasjon ble kontakten med troppene besørget ved felttelefon, hvor linjene ofte ble brutt ved artillerinedslag, eller gjennom bud som løp frem og tilbake, noe som tok mange timer.

Flere nye våpen ble utviklet for å forsøke å bryte gjennom linjene på vestfronten; flammekastere, stridsvogner og stridsgass. Flammekastere hadde svært begrenset betydning, stridsvogner ga særlig i 1918 en viss støtte for fremrykkende infanteri. Av de tre var stridsgass det mest effektive, men selv det hadde begrenset betydning, og av totale tap under krigen var kun 1,7 % forårsaket av stridsgass.

Det viktigste våpenet for både angripere og forsvarere var artilleri, om lag 58 % av alle soldater som ble drept ble truffet av artillerigranater. Et angrep under første verdenskrig ble gjennomført ved at angriperen først satte igang et bombardement med artilleri, ofte med begrenset effekt fordi den forsvarende part da var i tilfluktsrommene. Etter timer med artilleriild stoppet beskytningen opp, tanken var så at infanteri og kavaleri til hest skulle angripe. Artilleriilden hadde ikke klart å drepe fienden, men dannet utallige granatkratere i terreng mellom frontlinjene. Dette medførte at hester og infanteri hadde problemer med å rykke frem hurtig. Den forsvarende part hadde imidlertid hatt tid til å gå ut av tilfluktsrommene og å bemanne maskingeværene. Dette nye våpenet gjorde det enkelt å slå tilbake et angrep uten stridsvogner, som ikke ble tatt i bruk før mot slutten av krigen. Først ved bruk av nok artilleri og riktig bruk, altså at beskytningen fulgte infanteriets fremrykking, var det mulig for et angrep å trenge gjennom, slik sentralmaktene og ententemaktene gjorde med stadig bedre resultat i 1917 og 1918.

Den forsvarende parten hadde også en annen fordel. Hvis angriperne klarte å få et lite hull i frontlinjen, hadde ikke angriperne mulighet til å rykke frem på noen annen måte enn til fots. Dette medførte trege og langsomme fremrykninger. Angriperne måtte rykke frem over det sønderskutte ingenmannsland, noe som var vanskelig for kanoner og annet tyngre materiell. Den forsvarende part hadde et fungerende vei- og jernbanenett helt opp til fronten, slik at de hurtig kunne sette inn nye tropper og slå tilbake offensiven før hullet ble for stort.

Denne mangelen på en fungerende offensiv taktikk medførte at første verdenskrig ble en utmattelseskrig, det vil si at hver side prøvde å vinne ved å få motstanderen til å bruke opp alle sine nasjonale ressurser; jordbruk, industri, personell. Denne utmattelsesstrategien ga ententemaktene en fordel fordi den hadde mulighet til råvare- og matforsyninger fra det britiske imperiet, i tillegg kunne den britiske marinen blokkere tysk import fra USA og Sør-Amerika. Ententemaktene hadde også en stor fordel i lån fra USA, selv før landet kom med i krigen. Utmattelsesstrategien førte til en meningsløs tilværelse for soldatene; de ble beordret til fremrykkinger som innebar at store frontavsnitt sprang opp fra skyttergravene bare for å bli meiet ned av fiendtlig mitraljøseild.

Soldater, medisin og moral

Soldaten nede til venstre har tusenmetersblikk som tyder på posttraumatisk stresslidelse, eller granatsjokk som det ble omtalt som under første verdenskrig.

Utdypende artikkel: Genèvekonvensjonene

Menn

Det har blitt en etablert sannhet at de stridende forventet en kort krig. Dette var imidlertid langt fra tilfelle blant ledelsen av styrkene, mange av generalene i de krigførende landene anså at en stor konflikt i Europa kunne ta flere år. Av de som argumenterte for en kort krig ble problemet med å finansiere en stor konflikt gitt som hovedårsak, det ble antatt at det ikke var penger til å la krigen pågå over lengre tid. Blant de underordnede var forventningen om en kort krig reell nok, mange regnet med at den ville være over i løpet av én måned.

Tyskland mobiliserte rundt 13 millioner mann under krigen, Russland om lag 15 millioner, Frankrike 8,4 millioner, og Storbritannia (unntatt Samveldet) 5,4 millioner. De to stridende gruppenes styrker økte inntil 1917, deretter stagnerte de og slagkraft i form av mer og kraftigere artilleri kompenserte for manglende soldater. Styrkene som deltok i krigen var basert på verneplikt. Unntaket var Storbritannia, hvor verneplikt ble innført i 1916, Canada, hvor det ble innført i 1918, mens Australia deltok kun med frivillige. I årene 1914 til 1918 var rundt 75 millioner mann i uniform.

Medisin

Bortsett fra den russisk-japanske krig, var første verdenskrig den første større konflikt hvor flere soldater døde i kamp enn ved sykdom. Sanitetstjenesten var best på vestfronten, og på østfronten bedre hos tyske og østerriksk-ungarske styrker enn hos russiske styrker. I Det osmanske rike døde syv ganger så mange soldater av sykdom som av krigshandlinger, tapstallene for ententetroppene ved Thessaloniki, og for styrker i Afrika var høyest for sykdom. For hele krigen ga allikevel krigshandlinger fem ganger så store tap som sykdom. For de som ble skadet betydde den medisinske utviklingen at de fleste kunne vende tilbake til krigstjeneste etter pleie. Total dødelighet (i prosent av alle sårede) var om lag 8 %, tilsvarende tall for Krimkrigen og den amerikanske borgerkrig var 20 % og 13,3 %. Av alle sårede vendte rundt 54 % av franske, 82 % av britiske og 75 % av tyske tilbake til tjeneste. Posttraumatisk stresslidelse ble diagnostisert i 1915, med betegnelsen granatsjokk (engelsk: shellshock), behandlingen var mindre effektiv enn for fysiske skader. Statistikk for britiske militærsykehus oppgir at 2–4 % av innleggelsene var knyttet til granatsjokk. Av flere grunner er det rimelig å anta at det var en betydelig underrapportering, og at antall soldater med psykiske problemer grunnet krigen var minst ti ganger så mange. De medisinske avdelingene i de væpnede styrkene hadde en kraftig økning, Storbritannias Royal Army Medical Corps hadde 20 tusen leger og sykepleiere i 1914, det hadde økt til 160 tusen i 1918.

I 1918 brøt det ut en pandemi, senere kjent som spanskesyken, den påvirket alle de stridende partene. Av tyske soldater under våroffensiven hevdet general Ludendorff at mer enn 900 tusen soldater var syke og ute av stand til å delta. Tilsvarende registrerte den britiske overkommandoen rundt 1,2 millioner soldater midlertidig uskikket til tjeneste, av en styrke på rundt 2 millioner mann. I august 1918 døde rundt 43 tusen amerikanske soldater av sykdommen, og rundt 33 tusen franske soldater. Stort sett ble det ikke lagt noen begrensninger på reiser (som stenging av grenser), isolasjon av arbeidsplasser osv. og det ble begrunnet med de militæres behov for mobilitet. Rundt 90 % av de som omkom av sykdommen døde i månedene august til november 1918.

Moral

Hva menes med soldatenes moral?

Med moral menes her evnen som enkelte soldater eller grupper av soldater har til å utføre de ordrene som blir gitt av militære overordnede.

Før første verdenskrigs utbrudd ble høy moral, som enheters evne til å fortsette angrep, selv om de har hatt store tap, sett som avgjørende for at krig skulle kunne vinnes, på tross av nye våpen som rifler, maskingeværer og langtrekkende artilleri. Erfaringene fra den russisk-japanske krig (1904–1905) ble tatt som bevis for det.

Et vanlig tegn på dårlig moral blant soldater er utstrakt desertering, noe som skjedde blant annet under første verdenskrig i Russland i 1917.

For både sentralmaktene og ententen var krigens fortsettelse avhengig av at ordre ble fulgt, og at soldatene ikke deserterte eller overga seg til fienden uten kamp. Det var også viktig å motvirke at soldatene unnlot å kjempe ved uoffisielle våpenhviler, som i julevåpenhvilen på vestfronten i 1914. Allerede i den midtre perioden av krigen (oktober 1914 til april 1917) ble alle tre metoder brukt av involverte styrker. Omfanget av utfordringen ble eksempelvis vist ved at over 300 tusen osmanske soldater hadde desertert frem til november 1917. Den russiske hæren mistet rundt én million mann til krigsfangenskap i 1915, mange av dem overga seg raskt. Mens de to sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn hadde omtrent like store styrker på østfronten, overga rundt 2 millioner østerriksk-ungarske soldater seg, mot kun 167 tusen tyske soldater. På vestfronten var desertering og overgivelse begrenset. Gjennom hele krigen utgjorde tilfangetatte soldater 11,6 % av franske tap, 9 % av tyske og 6,7 % av britiske tap. Dette reflekterte delvis de fastlåste frontlinjene, der større forsøk på overgivelse løp høy risiko for å bli oppdaget av militærpolitiet. Mer vanlig var ukelange uformelle våpenhviler. I den britiske ekspedisjonsstyrken British Expeditionary Force (BEF) er det anslått at inntil en tredjedel av tjenestetiden ved frontlinjen var berørt av uformelle våpenhviler (engelsk: live and let live, norsk: leve og la leve). Styrkene til Det osmanske rike hadde en høy andel desertører, rundt 0,5 millioner mann, eller én av seks soldater.

Grunnet størrelsen på slagfelt og involverte styrker var første verdenskrig, mer enn i tidligere konflikter, avhengig av den enkelte soldats motivasjon for å kjempe. Fire forhold anses som vesentlige for soldatenes kampvilje; materielle forhold, tvangsmidler, gruppesamhold og ideologiske eller patriotiske forhold.

For å vedlikeholde kampviljen var det viktig at soldatene ikke var kontinuerlig i faresonen. Britiske soldater på vestfronten skiftet mellom tjeneste i skyttergravene og bak frontlinjene, tilsvarende rutiner hadde de fleste andre krigførende land. Mat var viktig, i tillegg til at det var nødvendig for at soldatene skulle kunne utføre tildels hardt fysisk arbeid, så hadde det en stor sosial funksjon. Kontakt med de hjemme var også svært viktig og store mengder post og pakker ble sendt til soldatene, BEF håndterte daglig 7 tusen sekker med brev. Den franske soldaten og forfatteren Henri Barbusse anså det å sende og motta brev som essensielt for å utholde prøvelsene ved fronten. I Tyskland ble 28,7 milliarder postkort, brev og pakker sendt til eller fra fronten under krigen. Besøk hjem hadde også stor betydning, og manglende permisjon for å reise hjem var blant de viktigste grunnene nevnt ved mytteriene blant franske soldater i 1917.

Vedrørende tvangsmidler ble soldatenes tilværelse i stor grad forsøkt kontrollert. I tillegg til offiserer og underoffiserer var det også militærpoliti for å pågripe dem som eventuelt forsøkte å flykte fra et angrep. Tyske tropper ble noen ganger tvunget til å angripe av offiserer med pistol. I BEF ble antall militærpoliti, prosentmessig i forhold til den totale styrken, økt med en faktor på ti fra 1914 til 1917. I den italienske hæren ble 750 soldater skutt etter krigsrett, tilsvarende ble 700 franske soldater skutt, 346 britiske og 48 tyske. Tallene synes å bekrefte ordtaket om at den beste disiplinen er selvdisiplin.

For gruppesamholdet var kameratskap mellom soldatene viktig, ønsket om ikke å miste ansikt ved å svikte dem man tjenestegjorde sammen med i laget, troppen og kompaniet. Underoffiserenes lederskap var også en sentral faktor, i det daglige var det sersjantene og fenrikene de fleste soldater hadde kontakt med.

Vedrørende ideologiske eller patriotiske forhold synes religion å ha betydd lite. Tro på nasjonen var mye viktigere, noe som klart ble vist når den var fraværende. Det store antall østerriksk-ungarske soldater som ble tatt til fange i løpet av krigen, kan knyttes til ineffektiv ledelse av hæren. Utover i 1916 og 1917 ble moralen merkbart dårligere i de fleste lands styrker, særlig gjaldt det den russiske, osmanske, østerriksk-ungarske og italienske, men også de franske og britiske styrkene var berørt. Kun de tyske styrkene synes å ha beholdt en eksepsjonell god disiplin.

Kvinners innsats og rolle

Utdypende artikkel: Kvinners innsats under første verdenskrig

En kvinnelig arbeider bruker en dreiebenk på et skipsverft i Storbritannia

Under første verdenskrig var tjeneste ved fronten så godt som utelukkende forbeholdt menn. Kvinner spilte imidlertid en avgjørende, om enn lite synlig, rolle for begge de krigførende blokkene. Landbruket var lite mekanisert, og mobilisering av mange mannlige jorbruksarbeidere som soldater, var negativt for matproduksjonen. Mange kvinner tok derfor arbeid i jordbruket, som tidligere var forbeholdt menn. Det var også stor mangel på industriarbeidere, og millioner av kvinner arbeidet ved maskiner på fabrikker. De arbeidet også i transportsektoren, blant annet som lokomotivførere. Forsyningssituasjonen på sentralmaktenes side var, grunnet ententens blokade, vanskelig, og det ga mange kvinner en ekstra byrde. Mye tid ble brukt i køståing, ofte med magert resultat. I Russland trakk mange soldathustruer (såkalte soldatki) og flyktninger inn til byene for å søke arbeid og mat. De bidro etterhvert til protester mot krigen, først fra et økonomisk, etterhvert også et politisk grunnlag. Kvinner hvis menn ble mobilisert fikk raskt et månedlig tilskudd fra staten, det gjaldt for tilnærmet alle de krigførende landene. I tillegg til å kompensere for fravær av mannen som lønnsmottaker, ga tillegget også en slags betaling for omsorgsarbeid som tidligere hadde vært ulønnet.

Kvinner var imidlertid ikke førstevalget for industrien, de forsøkte først å dekke behovet for arbeidere ved menn som enten var for unge eller for gamle til å gjøre militærtjeneste. Først da disse gruppene ikke var tilstrekkelig, ble det fra 1915 i stadig større grad rekruttert kvinner til fabrikkarbeid som før kun hadde blitt utført av menn. For det bestående samfunnet var kvinnenes innsats et tveegget sverd; nødvendig for krigsinnsatsen, men samtidig en potensielt farlig undergraving av tradisjonelle kjønnsroller i arbeidslivet. Kvinner som arbeidet i tidligere mannsdominerte stillinger i fabrikker, kunne tjene to til tre ganger mer enn i tradisjonelle kvinneyrker.

Arbeidsforholdene i den tyske krigsindustrien var ikke forenlige med kvinnenes tradisjonelle rolle som husmor og mor. Arbeidstidsbestemmelsene ble opphevet allerede ved krigens start, og arbeidsdagen kunne være fra 10 til 12 timer. Arbeidet med våpen og ammunisjon kunne medføre direkte kontakt med livsfarlige stoffer, ikke sjelden med døden til følge. Da den tyske hærledelsen i 1916 foreslo en alminnelig verneplikt for kvinner, ble dette avslått av regjeringen, da kvinnenes tradisjonelle oppgaver i samfunnet ellers sto i fare for å bli forsømt. Samtidig står Tyskland frem med en relativ sett lavere andel kvinner i krigsrelatert arbeid, lønn kunne ikke kompensere for tidsbruk, som bedre ble anvendt på køståing, søk etter mat på landsbygden, og egen produksjon av mat (kjøkkenhager, kaniner og geiter).

I Russland utgjorde kvinnene over 40 % av arbeidsstyrken i industrien i 1917. I Frankrike var en tredjedel av arbeidere i rustningsindustrien kvinner. I Storbritannia arbeidet over 5 millioner kvinner i ulike industrisektorer i 1918, men dette var kun én million flere kvinnelige sysselsatte enn ved utbruddet av krigen. Det var et skifte som var synlig i mange av de krigførende landene, at kvinnes yrkesdeltakelse ikke nødvendigvis økte voldsomt, men at de fikk innpass på arbeidsplasser de før krigen var utestengt fra. I Tyskland økte voksne kvinners relative deltakelse som arbeidskraft i industrien med 52 % fra 1913 til 1918. En konsekvens av kvinners overgang til industriarbeidsplasser i USA, hvor svarte kvinner gikk fra gårdsarbeid, var at de kom til å overta stillinger hvite kvinner hadde hatt før krigen.

Grunnet mange sårede soldater, var behovet for sykepleiere stort, og en rekke kvinner meldte seg til pleieoppgaver, både bak og ved frontlinjene. En del kvinner tjenestegjorde også som leger ved fronten. Selv om sanitetspersonellet ikke var stridende, var de ikke skånet for krigshandlinger.

I Tyskland endret krigen det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Da mennene reiste til fronten, overtok kvinnene nye posisjoner i samfunnet. Behovet ble varig, da mennene i et stort antall, vendte forkrøplet og hjelpeløse hjem. Likevel hevet sterke antifeministiske stemmer seg mot grunnleggende endringer. General Hindenburg skrev i oktober 1916 til rikskansler Bethmann Hollweg, og ba om at det ble satt en stopper for kvinnenes krav om likestilling i alle yrker. Det underliggende synspunkt var at når soldatene ved fronten risikerte sine liv, var det nettopp for å forsvare det tradisjonelle samfunnet. Feminismen ble tolket i lys av dolkestøtslegendens forklaring på krigens utfall. Påstanden var at soldatene ved fronten ble dolket i ryggen av noen der hjemme. De eneste som kunne bringe Tyskland videre etter krigen, ble det hevdet, var mennene ved fronten.

Verdenskrigens betydning for tyske kvinner, ble i en viss utstrekning bestemt av deres sosiale tilhørighet. Enkelte kvinner, særlig de fra borgerskapet og med utdannelse, fikk delta på nye samfunnsområder. Noen oppnådde til og med ledende stillinger. For arbeiderkvinnene medførte krigen først og fremst dobbeltarbeid og forverrede kår. Barna ble overlatt til seg selv mens kvinnene var i arbeid, og de fattige arbeiderkvinnene manglet penger til å handle på svartebørsen. Kvinnenes og ungdommens protest ble en del av antikrigsbevegelsen i 1917/1918, som til slutt førte til keiserrikets fall.

Fasiten for de tyske kvinnene etter første verdenskrig, var likevel at den hadde ført til en større og varig representasjon i arbeidslivet utenfor hjemmet. Holdningene til kvinner i arbeidslivet var også endret på en måte som ikke kunne gjøres om.

Under krigen ble det diskutert hvordan kvinners innsats burde anerkjennes. Kvinners stemmerett ble et sentralt politisk krav i flere land, og at de måtte få delta på lik linje med menn. Før krigen brøt ut, var det knapt noen kvinner som hadde stemmerett. Etter fredsslutningen fikk kvinner i en rekke land anledning til å stemme, mye av bakgrunnen for at kvinner derved fikk større politisk innflytelse var deres innsats i krigsårene. Demobilisering av soldatene førte til at kvinnene stort sett ble kastet ut av stillingene de hadde gått inn i under krigen. En del av kvinnene gikk tilbake til tradisjonelle kvinneyrker, mens mange ble stilt helt utenfor arbeidsmarkedet.

• 
  Amerikanske kvinner overtok som jernbanearbeidere da mennene dro til fronten, det samme skjedde i alle de krigførende statene.
• 
  Kvinner på vei til arbeid ved vestfronten i 1917

  Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-S29737 / CC-BY-SA 3.0
• 
  Britiske kvinner i en fabrikk under første verdenskrig
• 
  Kvinnelige snekkere i en fabrikk nær Calais i Frankrike
• 
  Kvinner arbeidet også i saniteten, her australske kvinner i Thessaloniki i Hellas i 1916
• 
  Eksempler på tradisjonelt mannsarbeid utført av kvinner under første verdenskrig, fra Popular Science Monthly
• 
  Kvinner med pressluftverktøy i en rustningsfabrikk i Nicetown, Pennsylvania, USA.
• 
  Kvinnelige ambulansesjåfører i London
• 
  Medieomtale av britiske kvinner i ammunisjonsproduksjon, fra tidsskriftet The War Budget, desember 1915
• 
  Kvinnelig politi, Gretna Green, Dumfriesshire, i Skottland
• 
  Unge italienske kvinner laster om ammunisjon for britiske styrker, august 1918 i Italia
• 
  Franske kvinner i arbeid på en ammunisjonsfabrikk
• 
  Siste oppstilling for en gruppe kvinnelige marinesoldater, USAs senere president Franklin Roosevelt i senter

Hjemmefrontenes politikk

Sentralt for å forstå hvordan første verdenskrig kunne utkjempes er støtten fra de ulike lands befolkning. De krigførende statene baserte støtten på patriotisme og ulike offentlige tiltak for å vedlikeholde den. Uten støtte fra de brede lag i befolkningen kunne ikke krigen vært utkjempet, noe revolusjonene i Russland i 1917 klart viste. Første verdenskrig var den første større konflikten hvor de som ikke var ved frontlinjen, ble regnet som en egen gruppe, omtalt som hjemmefronten (engelsk: home front), og innsatsen der avgjørende for at krigen kunne vinnes.

Krigsbegeistring, anti-krigs demonstrasjoner og pasifisme

Ved utbruddet av krigen viste de ulike lands befolkninger et stort spenn av reaksjoner, fra protest til fornektelse, sjokk, patriotisk begeistring og hysteri. Det var ingen generell entusiasme for krigen, men hverken arbeiderklassen eller bøndene var avvisende overfor krigen og konsekvent imot. Den motsatte påstanden, at det ikke fantes krigsentusiasme er heller ikke korrekt, særlig store deler av borgerskapet og akademikere var positive. I Tyskland reagerte det konservative borgerskapet på ultimatum og krigserklæring med patriotiske parader. Slik var det i bydelen Mitte i Berlin, hvor 30 tusen var samlet 25. juli 1914. I mindre byer, særlig i landlige områder, var stemningen mer trykket.

Det var demonstrasjonstog mot krigen i Tyskland, Storbritannia og Frankrike. Ifølge det tyske sosialdemokratiske partiet SPD, var det 288 samlinger og demonstrasjonstog i 160 byer, som i Mitte i Berlin den 28. juli 1914 med over 100 tusen mennesker. I Tyskland var vendepunktet til enighet om krigsinnsats nyheten om den russiske mobiliseringen 28. juli. Som arbeiderpartier i andre land sluttet de tyske sosialdemokratene opp om myndighetene. Felles for nesten alle de stridende land (Italia var et klart unntak) var at de så konflikten som en forsvarskrig, og som en kamp for ideer, noe befolkningene i stor grad sluttet opp om. Selv over ett år etter krigens utbrudd, var det ved utgangen av 1915 ingen vid opposisjon mot konflikten blant befolkningen i de land som var involvert. Pasifisme spilte en ubetydelig rolle. Storbritannia tillot at rekrutter kunne nekte militærtjeneste på et religiøst eller etisk grunnlag. Kun rundt 16 500 (om lag 0,33 % av de som ble rekruttert) nektet britisk militærtjeneste. I USA var det rundt 64 000 som krevde unntak fra militærtjeneste, rundt 58 000 ble godtatt (om lag 0,023 % av rekruttene).

Frankrike, nasjonal enhet, streik og mytterier

Forside av den belgiske avisen Le Soir, 4. august 1914, om krigsutbruddet og krenkelsen av Belgias nøytralitet

Av stormaktene var Frankrike det landet som hadde størst antall falne soldater. Før utbruddet av krigen var det kjent for store politiske splittelser og hyppig skifte av regjering. Til tross for dette ble det raskt etablert en nasjonal enhet (i Frankrike kjent som union sacrée). Grunnlaget for samholdet var at de fleste franskmenn anså det tyske angrepet og okkupasjon av fransk territorium som uholdbart. Regjeringen ble utvidet med representanter fra flere politiske partier. Etter å ha stoppet den tyske offensiven i slaget ved Marne hadde general Joseph Joffre stor støtte som øverstkommanderende. Pressen og andre publikasjoner ble sensurert, men ikke hardere enn at den krigskritiske og pasifistiske boken Le Feu (ilden) av Henri Barbusse ble utgitt, den ble en bestselger og vant Goncourtprisen. I 1916 førte økende politisk misnøye med Joffres ledelse av krigføringen til at han i desember ble erstattet av general Robert Nivelle.

Etter Nivelles mislykkede offensiver våren 1917 ble union sacrée utfordret av streiker og mytterier blant soldatene. Bare i Paris-området var rundt 100 tusen i streik i mai–juni, om lag tre-fjerdedeler av dem var kvinner. Et betent spørsmål ble franske sosialisters deltakelse i den såkalte Stockholmskonferansen, en konferanse om krigen, foreslått arrangert av krefter fra Den andre internasjonalen. Regjeringen var først åpen for å gi delegatene pass, men snudde og nektet dem utreise da øverstkommanderende Philippe Pétain erklærte at han ikke kunne garantere for hærens disiplin dersom sosialistene reiste til konferansen. I november falt Paul Painlevés regjering, og det antas at president Raymond Poincaré måtte velge mellom Joseph Caillaux som var kjent for å ønske en fredsslutning, og Georges Clemenceau som ønsket å fortsette krigen inntil sentralmaktene var slått. Til tross for personlige motsetninger valgte Poincaré å be Clemenceau danne regjering. Krisen for ententen og Frankrike under tyskernes våroffensiv våren og sommeren 1918 førte til en markant økning av støtten til krigføringen og oppslutning om at krigen måtte føres inntil Tyskland var slått.

Motstandsvilje hos britene

Britisk propagandaplakat etter tyske sjøstridskrefters bombardering av Scarborough 16. desember 1914

Store politiske splittelser preget også Storbritannia ved første verdenskrigs start. Fremst av problemene var Irish Home Rule movement, men omfattende streiker og Suffragettenes kamp for kvinnelig stemmerett var også utfordringer for styresmaktene. I motsetning til Frankrike var det ingen tyske soldater på britisk jord, men beretninger om tysk opptreden mot sivile i det nøytrale Belgia opprørte mange. De 250 tusen belgiske flyktningene i Storbritannia var også et bevis på hvorfor det var viktig å utkjempe krigen. Den tyske Hochseeflottes beskytning av tre engelske kystbyer i desember 1914 (Raidene på Scarborough, Hartlepool og Whitby) hvor hundrevis av sivile døde, uinnskrenket ubåtkrig, og bruken av stridsgass i slaget ved Ypres våren 1915 viste at Tyskland hverken ville respektere sivile- eller krigens lover.

Hvor tungt Storbritannia skulle engasjere seg på kontinentet ble imidlertid vidt diskutert og førte til krise for regjeringen i mai 1915 og desember 1916. I motsetning til i Frankrike førte ikke den nasjonale oppslutningen om krigen umiddelbart til en utvidelse av regjeringen. Som i Frankrike ble pressen sensurert, men av den selv. Sensuren ble praktisert mildere enn i for eksempel Tyskland, og en ganske realistisk propagandafilm om slaget ved Somme ble sett av titalls millioner. Parlamentet ga regjeringen vide fullmakter ved Defence of the Realm Act 1914 (forkortet DORA), men i praksis ble den lite brukt og innbyggerne støttet stort sett frivillig opp under nødvendige tiltak. Påskeopprøret i Irland i 1916 var et brudd på den felles fronten, og både selve opprøret og måten det ble slått ned på, bidro til at politiske skillelinjer som var glattet over ved krigsutbruddet, igjen markerte seg.

Mellom mars og mai 1917 streiket rundt 200 tusen britiske industriarbeidere, noe som i lys av utviklingen i Russland skremte regjeringen. Så godt som alle kravene ble imøtekommet, og streikene satte en grense for militariseringen av den britiske hjemmefronten. Også i Storbritannia ble spørsmålet om sosialistpartiet kunne og skulle sende delegater til Stockholmskonferansen en stor sak våren og sommeren 1917. Etter først å ha vurdert å la representanter for Labour reise for å beholde deres støtte, bestemte regjeringen seg etterhvert for å nekte utreise for delegatene. Det satte en stopper for hele konferansen. Krisen for ententen og Storbritannia under tyskernes våroffensiv våren og sommeren 1918, førte til en markant økning av støtten til krigføringen og oppslutning om at krigen måtte føres inntil Tyskland var slått.

Tysklands nasjonale enhet ved krigsutbruddet

Ved krigens begynnelse viste også Tyskland mye av den samme enhet som Frankrike og Storbritannia. Myndighetene hevdet overfor befolkningen at Tyskland hadde gått til krig i selvforsvar. Omstendighetene ved krigsutbruddet var såpass uklare at de fleste trodde det, særlig med bakgrunn i opprustningen og ententens omringing. Den øverste ledelsen med keiser Vilhelm II av Tyskland i spissen hadde også et klart flertall i Riksdagen, og det største opposisjonspartiet, Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD), støttet regjeringen. Ved krigsutbruddet eksisterte dermed en tilstand av borgfred (tysk: Burgfriedenspolitik) i landets politiske liv.

Den russiske invasjonen av Øst-Preussen i august og september, deretter i november 1914, vekket også sterke følelser, selv om de russiske styrkene relativt raskt ble drevet bort. I en kort periode var rundt to tredjedeler av provinsen besatt av russiske styrker. Nyheter om de russiske styrkenes harde fremferd og herjinger spredte seg over hele riket, gjorde et stort inntrykk på befolkningen, og levnet ingen tvil om hva som ville skje om Tyskland tapte krigen.

I motsetning til i Storbritannia ble pressesensuren detaljstyrt av myndighetene, og var mer omfattende. Tapstall ble dekket over og inntil høsten 1918 ble det ikke meldt om nederlag i noe slag. Tapet i slaget ved Marne i 1914 ble eksempelvis dekket over som reposisjonering. Etterhvert som påkjenningene fra krigen ble stadig større, ble Tyskland polarisert på et nivå dets vestlige fiender ikke ble. Økonomien krympet, arbeiderklassen ble rammet av inflasjon og matmangel, det siste var svært negativt for moralen. Det var ikke hungersnød i Tyskland, men sykdommer og dødsfall knyttet til underernæring forekom. At byrdene med matmangel ikke synes å ha blitt likt fordelt ble også oppfattet særdeles negativt.

Tyskland skilte seg også ut fra Frankrike og Storbritannia over diskusjon om krigsmål. Grunnlaget for de politiske konfliktene om dette lå ved krigsutbruddet. SPD støttet i 1914 opp om borgfreden med basis i at landet kjempet en forsvarskrig, uten territoriale krav. Partiet håpet at ytterligere demokratisering skulle bli resultatet av deres samarbeid med regjeringen. Andre partier var derimot fast bestemt på at store landområder dels skulle innlemmes i Tyskland, og dels kontrolleres av landet, og at landets autoritære styreform skulle fortsette.

Kø for å få brødrasjon i en tysk by, etterhvert som krigen varte gikk mange tyskere sultne

Foto: Bundesarchiv, Bild 183-R00012 / CC-BY-SA 3.0

Vinteren 1916/1917 var hard for den tyske befolkningen, med mangel på både mat og kull for fyring. I april 1917 demonstrerte rundt 200 tusen arbeidere, minst halvparten av dem kvinner, mot den dårlige gjennomføringen av matvareforsyninger. Det sosialdemokratiske partiet SPD kom i en vanskelig posisjon med sin støtte til regjeringen, da en del av partiet brøt ut og dannet USPD til venstre for det. Kansler Theobald von Bethmann Hollweg anså at det var nødvendig for styresmaktene å gi innrømmelser, og fikk keiseren til å love utvidet stemmerett i et påskebudskap. Dette utspillet provoserte Ludendorff, som deretter fikk gjennom en skjerpelse av de tyske krigskrav. I juli 1917 vedtok riksdagen en fredsresolusjon med 212 stemmer for og 126 mot. Som en reaksjon på det ble Deutsche Vaterlandspartei (et nasjonalistisk, konservativt, antisemittisk parti, en forløper for NSDAP), med støtte av generalstaben og forretningsfolk, opprettet i september.

Tyske arbeidere i Berlin gikk ut i streik vinteren 1918. I løpet av noen dager spredte streiken seg rundt i landet, og om lag 500 tusen arbeidere la ned arbeidet bare i Berlin. Det var en mer politisk streik enn den i Wien, og ble støttet først av USPD, så SPD. Arbeiderne hadde ikke lønnskrav, men krevde fred uten anneksjon av landområder eller krigserstatninger, utvidelse av stemmeretten, bedre mat, frigivelse av politiske fanger og en slutt på hærens utvidede fullmakter. I motsetning til i Wien gikk ikke de tyske myndighetene i forhandlinger med de streikende, men brøt opp streikemøter med makt, arresterte ledere, satte fabrikker under militær kontroll og tvang 50 tusen streikende soldater inn i arméen.

Mot slutten av oktober 1918 planla den tyske marinen et siste utfall med overflatefartøyer, selv om krigen i praksis var tapt. Da titusenvis av gaster og fyrbøtere fikk nyss om at de skulle dø i et siste selvmordsangrep tok de saken i egne hender, gjorde mytteri, og bidro til å avslutte krigen ved å utløse novemberrevolusjonen.

Østerrike-Ungarn, autoritært styre og mindre egenmobilisering, indre uro og matmangel

Østerriksk-ungarsk propagandaplakat for å få sivile til å tegne seg for krigslån

Dobbeltmonarkiet var mer autoritært enn Storbritannia, Frankrike og Tyskland, befolkningen hadde også mindre egenmobilisering rundt krigen (den enkelte innbyggers aksept for at landet var i krig). Forskjellene mellom Østerrike og Ungarn var også store, sistnevnte var mer liberalt og stort sett fortsatte sivile myndigheter sitt virke. Unntaket var serbiskdominerte deler av Ungarn hvor det ble erklært unntakstilstand, og mange ble internert. I landområdene kontrollert av Østerrike ble det innført unntakstilstand, unntatt for de tyske og tsjekkiske områdene. Sensur ble innført i hele Østerrike-Ungarn. Utviklingen av krigen ble raskt negativ for landet, med store tap av soldater og deler av det okkupert. Uten det samlende momentet en forsvarskrig ga, og med en rekke ulike etniske grupper ble store deler av befolkningen tidlig negative til både krigen og styresmaktene.

At matforsyninger etterhvert ble svært begrenset, spesielt i Østerrike og særlig i Wien, var en ytterligere negativ faktor som bidro til å undergrave samholdet og moralen. I Tsjekkia vokste det frem en nasjonal uavhengighetsbevegelse, og etterhvert var det kun undertrykking som holdt Østerrike-Ungarn sammen. Overkommandoens (AOK) hårdhendte fremferd og mistro mot de ulike folkegruppene var så utpreget at historikeren Alexander Watson karakteriserte det som «den habsburgske hærens krig mot sin egen befolkning og sivile administrasjon». Overkommandoens paranoide frykt for de ulike befolkningsgruppene bidro til å ødelegge keiserdømmets legitimitet og undergravde krigsinnsatsen.

Etter keiser Frans Josef Is død i november 1916 tok keiser Karl I over. Han forsøkte intern liberalisering for å demme opp mot misnøyen som krigstidens prøvelser hadde utløst. Fanger ble satt fri, sensuren ble mildere og riksrådet (tysk Reichsrat) ble innkalt. Disse velmente utspillene økte imidlertid bare problemene, nasjonale minoriteter som før krigsårenes undertrykking hadde større selvbestemmelse som mål, var nå tilhengere av full uavhengighet. Reallønningene sank til under halvparten av førkrigsnivå, matmangelen i byene var kritisk, og i mai 1917 gikk over 40 tusen metallarbeidere i området ved Wien ut i streik. Kravene var valg av formenn, komiteer for administrasjon av matrasjonene, og fred. Keiser Karl sendte ut fredsfølere gjennom en slektning, men de ble avvist av ententemaktene, det samme skjedde med hans utenriksminister Ottokar Czernins fredsutkast overfor tyskerne.

I januar 1918 kunngjorde myndighetene kutt i rasjonene av brød og mel, det utløste en generalstreik for fred hvor rundt 750 tusen arbeidere i Wien-området deltok. De streikendes krav var bedre rasjoner, en slutt på den militære disiplinen i fabrikkene og en rask fremforhandlet fredsavtale ved forhandlingene i Brest-Litovsk. Myndighetene ga etter for arbeidernes krav, og streiken bidro til at Ukrainas krav ved fredsforhandlingene ble akseptert, noe som igjen undergravde Østerrike-Ungarn.

Italia, førte angrepskrig, indre problemer og streiker

Demonstrasjonstog for italiensk deltakelse i krigen, Bologna 1914

Unikt for Italia blant de europeiske stormaktene var at landet kom senere med i krigen, og det valgte selv å gå til krig sommeren 1915 etter å ha fått tilbud fra både sentralmaktene og ententen. Overfor befolkningen hadde ikke styresmaktene forsvarskrig å vise til når tapene ble store og fremgangen minimal. Den italienske statsministeren Antonio Salandra utvidet ikke regjeringens plattform, men baserte seg på de politiske grupperingene som støttet landets erobringskrig. Til tross for pave Benedikt XVs åpne beklagelse av Italias erobringskrig var de fleste katolikker positive til krigen. Salandras regjering falt under krisen ved Trentino-offensiven i mai 1916, hvor styrker fra Østerrike-Ungarn gikk til motangrep inn på italiensk territorium. En samlingsregjering ble dannet under den konservative Paolo Boselli.

Det italienske sosialistpartiet stilte seg nøytralt til landets krigsinnsats under slagordet «Hverken støtte eller sabotasje». Etterhvert ble landet stadig mer preget av at det var ledet inn i krigen av landets aggressive elite, med begrenset støtte fra befolkningen. I tillegg var landet nylig samlet til en nasjon, slik at den nasjonale bevissthet var dårlig utviklet. Regjeringen styrte stort sett med dekret, og forsvaret hadde vide fullmakter, de sto blant annet for sensuren og drift av rustningsfabrikker. I 1916 utviklet det seg merkbar misnøye blant befolkningen, med streiker og demonstrasjoner, mange av dem ledet av kvinner.

Utover i 1917 ble situasjonen i Italia stadig mer tilspisset. Paven kom med en fredsuttalelse hvor han beklaget den meningsløse nedslaktingen, den autoritære øverstkommanderende Cadorna bidro til å polarisere stemningen og førte til økende krav om politisk kontroll med hæren. I hundrevis av italienske småbyer var det uroligheter. I august var det store protester i Torini, bakgrunnen var brødmangel. Da politiet mistet kontroll over situasjonen, ble det satt inn militære som skjøt på demonstrantene. Etter fem dager var 35 demonstranter drept. I oktober 1917 begynte Østerrike-Ungarn og Tyskland Caporetto-offensiven. Ved at italienske styrker ble drevet langt tilbake bidro offensiven til å samle landet mot inntrengerne.

Russland, oppslutning om «forsvarskrig», uro og revolusjon

Ved krigsutbruddet var det stor støtte for krigen blant den russiske befolkningen, det var bare ytre venstre (med blant andre bolsjevikene) som protesterte. Den russisk-ortodokse kirken og de fleste av de ledende intellektuelle støttet også styresmaktene. I 1914 ble det produsert mye propaganda i form av postkort, aviser, film og teateroppsetninger for å støtte opp om befolkningens patriotisme, det meste laget på eget initiativ av privatpersoner. Ved den store retretten i 1915 forsvant det meste av den spontane støtten til krigen, med inntil 6 millioner interne flyktninger. Opinionen ble etterhvert delt i de som var for og de som var mot krigen, og begge grupper var negative til tsar Nikolaj IIs ledelse av krigføringen. Tsaren ignorerte regjeringen og statsdumaens råd, blant annet ved å innsette seg selv som øverstkommanderende i september 1915, etter han hadde avsatt storfyrst Nikolaj. Med tsaren ved fronten var hans hustru, dronning Alexandra, fri til å blande seg inn i statsforvaltningen, med råd fra Grigorij Rasputin, noe som sterkt undergravde regimets legitimitet. Utover i 1916 var det plakater, film og opptredener om krigens prøvelser som emne, og streikene økte. Det ble arrangert en rekke demonstrasjonstog mot økende priser, mange av dem ledet av soldatki (soldathustruer). Vinteren 1916/1917 sto Russland overfor en mer akutt krise enn noen av de andre krigførende landene.

Demonstrasjon i Petrograd, kvinnedagen, 8. mars 1917

Opprøret i Russland begynte 8. mars 1917 (23. februar etter gammel russisk kalender, den julianske kalenderen). Tusener av kvinner demonstrerte i Petrograd (dagens St. Petersburg) mot matmangel i forbindelse med den internasjonale kvinnedagen. I stedet for å slå ned opprøret, sluttet garnisonen i Petrograd seg til opprørerne den 12. mars. Den 12.–13. mars ble det dannet to separate maktsenter, Petrograd Sovjet, ledet av revolusjonære, og den provisoriske regjeringen bestående av representanter fra statsdumaen. Etter press fra statsdumaen og hæren abdiserte tsar Nikolaj II den 15. mars og Russland ble en republikk. Dagen før, den 14. mars, utstedte Petrograd Sovjet den såkalte ordre nummer 1, som erklærte at i alle politiske spørsmål var arméen underlagt Petrograd Sovjet. Den provisoriske regjeringen mislikte ordre nummer 1, men anså det umulig å ikke akseptere den. Ordren hadde en negativ effekt på arméen, og deserteringer økte.

USAs isolasjonisme og krigsvegring

Deler av president Woodrow Wilsons valgkampanje høsten 1916 fokuserte på at han hadde holdt USA utenfor krigen. Før årsskiftet 1916/1917 var det lite som tydet på at USA skulle gå med på ententemaktenes side; det var ingen stemning for krig i opinionen, i kongressen eller hos presidenten. Den amerikanske opinionen endret sin holdning til deltakelse i verdenskrigen ved Tysklands erklæring av uinnskrenket ubåtkrig fra 1. februar 1917, og offentliggjøringen av det såkalte Zimmermann-telegrammet i slutten av februar.

Okkupasjon

Det var i praksis stort sett bare sentralmaktene (særlig Tyskland og Østerrike-Ungarn) som okkuperte områder under første verdenskrig, og det skjedde som et biprodukt av selve krigføringen. Etter fiendtlig territorium hadde blitt erobret, ble det tatt i bruk for krigføringen. I hovedsak skjedde det på tre måter. De var et oppmarsjområde for okkupasjonsmaktens hærstyrker, deres ressurser, inkludert arbeidere, ble brukt for krigføringen, og på et symbolsk plan ble erobringene brukt for å oppildne befolkningen i landet som hadde okkupert. Etterhvert ble fortsatt kontroll av de okkuperte områdene inkludert i sentralmaktenes krigsmål, mens ententemaktenes mål ble å frigjøre de. Befolkningen i de okkuperte landene var overlatt til okkupasjonsmakten, og ble utsatt for direkte vold, utstrakt kontroll og utnytting til fordel for okkupanten.

Det var store forskjeller mellom de okkuperte områdene. Mens den sivile administrasjonen i Belgia stort sett var intakt og ble styrt av tyskerne, hadde det meste av statsadministrasjonen i okkuperte områder i Øst-Europa flyktet. Mens områdene tett på fronten (på tysk omtalt som etappen) ble styrt direkte av styrkene i kamp, ble områdene lenger fra fronten kontrollert av egne militære administratorer. For okkupantmakten var det første målet å etablere orden, så et minimum av egne styrker ble brukt til å kontrollere området. Både Tyskland og Østerrike-Ungarn var ved krigens utbrudd opptatt av mulig sivil væpnet motstand (såkalte franktirører), men i praksis var det minimalt med det. Det var derimot en god del sivil motstand i form av illegale aviser, hjelp til å flykte for utskrevne til tvangsarbeid, mat og andre ressurser som ble skjult for okkupanten osv.

Store befolkningsgrupper levde okkupert av en annen stat under hele eller deler av første verdenskrig. Ved slutten av 1915 var det rundt 19 millioner mennesker som levde under okkupasjon av styrker fra Tyskland, Østerrike-Ungarn eller Bulgaria. Etter Italias nederlag i Caporetto-offensiven høsten 1917 ble nesten 40 tusen kvadratkilometer av landet, med om lag 2 millioner innbyggere, okkupert av Østerrike-Ungarn. Tysklands fremferd i okkuperte områder de to første krigsårene ble forsøkt gjort i samsvar med Haag-konvensjonene, men etterhvert som krigen ble radikalisert gikk okkupantmakten hardere frem mot befolkningen, blant annet med tvangsarbeid og deportasjon.

Flyktninger

Sivile begynte å flykte fra grenseområder allerede i dagene før krigen brøt ut, og totalt var det rundt 10 millioner flyktninger under første verdenskrig, eller som hadde forlatt områder overtatt av en tredje nasjon, som Bruno Cabanes formulerer det. Så godt som alle flyktninger ble innkvartert i vanlige boliger og andre tilgjengelige hus, kun Nederland bygde særskilte leirer for belgiske flyktninger. Mens mange flyktet på eget initiativ, var det også store folkegrupper i ulike land, særlig Øst-Europa, som ble brutalt omplassert. Det var en praksis som pekte frem mot tilsvarende hendelser i større skala, beordret av diktatorene Adolf Hitler og Josef Stalin under andre verdenskrig.

Flyktninger på østfronten

Allerede i dagene før Tyskland erklærte Russland krig 1. august 1914 begynte tyske innbyggere i Øst-Preussen å flykte vestover, og antall flyktninger tiltok med krigserklæringen. I august og september 1914 flyktet rundt 800 tusen sivile vestover, om lag en tredjedel av alle innbyggere i Øst-Preussen. Ved den russiske fremrykkingen i november flyktet om lag 350 tusen sivile. Stort sett ble flyktningene tatt godt i mot der de kom, og fikk mye sympati og hjelp. Rundt 13 tusen tyske sivile ble tvangsdeportert til Russland, de ble svært dårlig tatt hånd om og nesten en tredjedel, rundt 4 tusen deporterte, døde grunnet de harde forholdene. I forbindelse med den russiske tilbaketreningen under Gorlice-Tarnow-offensiven ble rundt 3 millioner russiske sivile deportert østover av de russiske styrkene.

Fra Galicja i den østlige delen av Østerrike-Ungarn var strømmen av flyktninger under den russiske invasjonen og okkupasjonen i 1914–1915 svært omfattende. Over én million mennesker flyktet, og ble plassert i ulike deler av keiserriket. I motsetning til Tyskland, hvor flyktningene bidro til å øke samholdet, bidro strømmen av relativt fattige mennesker fra keiserrikets østlige utkant til at de interne spenningene blant de mange folkegruppene økte. Under sentralmaktenes invasjon av Serbia vinteren 1915–1916 flyktet en halv million sivile sammen med de serbiske styrkene.

Flyktninger på vestfronten og Italia

Ved den tyske invasjonen av Belgia i august 1914 flyktet hundretusener av sivile. Mange kom seg til det nøytrale Nederland, mens mange andre flyktet til Frankrike, flere hundre tusen endte også opp i Storbritannia. Totalt flyktet rundt 1,5 millioner belgiere i løpet av krigen. I Frankrike var det flere bølger med flyktninger, den første ettersommeren 1914 med slaget om grensene. Etterhvert ble også rundt en halv million franske innbyggere fra de okkuperte områdene overført til Frankrike via det nøytrale Sveits. Samlet antall franske flyktninger var nær to millioner mennesker. Ved fronten mellom Italia og Østerrike-Ungarn ble det ved krigsutbruddet evakuert titusener fra begge siders grenseområder. Etter som krigen utviklet seg økte antall flyktninger, særlig ved store endringer av frontlinjen, som Caporetto-offensiven, hvor rundt 600 tusen sivile flyktet i november 1917. De krigførende landene hadde ikke forberedt seg på flyktninger, i Frankrike ble hærens offensive strategi sett som basis for at krigen ville bli ført på fiendens territorium. Mens flyktningene ble møtt med sympati høsten 1914 endret det seg etterhvert til et ofte nesten fiendtlig forhold mellom lokalbefolkning og flyktninger. Ulike kulturer og språkproblemer dannet noe av grunnlaget for motsetningene som utviklet seg.

Flyktninger i Det osmanske rike og Midt-Østen

Etter Det osmanske rike sluttet seg til sentralmaktene høsten 1914 stemplet regimet den armenske minoriteten som en trussel mot staten. Rundt 250 tusen osmanske armenere klarte å flykte til Russland i 1915. De tilhørte de heldige, mange av de som ble igjen ble myrdet i folkemordet på armenerne.

• 
  Russiske bønder på flukt fra krigen, 1915

  Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1987-028-03 / CC-BY-SA 3.0
• 
  Tyske flyktninger fra Posen i Øst-Preussen (dagens Poznań i Polen)

  Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 137-001164 / CC-BY-SA 3.0
• 
  Belgiske flyktninger på havnen i Oostende, oktober 1914
• 
  Armenske flyktninger i Syria, oktober 1916
• 
  Franske bønder på flukt i 1914

  Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-R05939 / CC-BY-SA 3.0
• 
  Jødiske flyktninger fra Polen, på vei mot Østerrike-Ungarn
• 
  Jødiske flyktninger fra Galicja, på vei mot Russland
• 
  Serbiske flyktninger, hjulpet av USAs Røde Kors
• 
  Serbiske barn på flukt

Ulike lands krigsmål

De ulike krigførende land hadde i større og mindre grad mål for krigen, men krigsmålene var ikke statiske. Etterhvert som krigshandlingene gikk dårligere eller bedre, ble målene endret. For begge stridende grupper medførte de stadig større tap på slagmarken at kravene til oppgjør etter krigens slutt ble skjerpet, noe annet anså opinionen ikke som akseptabelt. Målene ble utviklet først etter krigen hadde brutt ut, de forårsaket ikke krigen.

Skisse over Tyskland og avhengige områder, det økonomiske området som var hjørnesteinen i de tyske krigsmålene

For Tyskland var, ifølge det tyske krigsrådets møte av 8. desember 1912, krigsmålet å utkjempe den uunngåelige krigen mot ententemaktene på et passende tidspunkt. Den tyske militære ledelsen anså at maktbalansen i Europa var under endring i tysk disfavør. Etter krigsutbruddet i 1914 og erobringene i vest, ble anneksjon av landområder i Vest- og Øst-Europa lagt til. Dette var for å sikre Tyskland hegemoni i Europa, som antydet i septemberprogrammet i 1914. Erobringskravene, som etterhvert stod i motstrid til den militære situasjonen, ble et avgjørende hinder for fredsforhandlinger. Hjørnestenen i planen for å sikre tysk hegemoni var opprettelsen av en sentraleuropeisk økonomisk samling (Mitteleuropa), i form av en tollunion dominert av Tyskland. Den skulle omfatte Østerrike-Ungarn, Frankrike, Belgia, Nederland, Polen og muligens Italia, Sverige og Norge. Et slikt «europeisk USA» under tysk kontroll ville sikre konkurranse på like vilkår med de andre store maktene; Storbritannia, USA og Russland.

Østerrike-Ungarn hevdet å kjempe for sine interesser på Balkan, og for sin eksistens. I motsetning til datidens nasjonalistiske tendens, var Østerrike-Ungarn knyttet til en universell idé om keiserriket, og derved en multietnisk stat. Østerrike-Ungarns offisielle krigsmål var derfor basert på å opprettholde landet og styrke dets posisjon som en stormakt. Dette skulle skje også gjennom anneksjon av landområder. Østerrike-Ungarn ønsket å annektere Serbia, Montenegro og Romania, eller, i stedet for sistnevnte, den russiske delen av Polen.

Frankrikes viktigste krigsmål var å få tilbake Alsace-Lorraine, som de måtte avstå til Tyskland etter nederlaget i den fransk-prøyssiske krig i 1871. Høsten 1915 kom flere franske krigsmål frem. Det dreide seg både om undertrykking av Tyskland ved anneksjon eller nøytralisering av Rhinland, og om økonomisk og militær anneksjon av Belgia og Luxembourg. Ifølge regjeringen Briands program i november 1916, burde Frankrike minst få tilbake grensene fra 1790 og derved Alsace-Lorraine og Saarland. I stedet for en permanent okkupasjon av Rhinland ble etableringen av to nøytrale, uavhengige bufferstater under fransk beskyttelse foretrukket. I denne planen skulle Belgia få beholde sin uavhengighet, i motsetning til hva den franske generalstaben ønsket.

Russland så seg som den naturlige beskytteren av panslaviske drømmer på Balkan. Etter at Det osmanske rike kom med i krigen, håpet Russland å erobre Konstantinopel og stredet ut mot Middelhavet. De russiske krigsmålene inkluderte også Galicja og Øst-Preussen. I et program på 13 punkter fra 14. september 1914, så den russiske utenriksminister Sergej Sazonov for seg anneksjon av tyske områder. De ville annektere de nedre områdene av elven Nemunas (tysk: Memel), Memelland og den østre delen av Galicja. I tillegg ville de ta den østlige delen av provinsen Posen, Øvre Schlesien og den vestre delen av Galicja.

Ved krigsutbruddet forlangte Storbritannia gjenopprettelse av selvstendigheten til de mindre europeiske statene, i særlig grad Belgia som hadde blitt angrepet av sentralmaktene. Tysklands invasjon av Belgia hadde gitt Storbritannia grunn til å delta i krigen. Målet med frigjøringen av Belgia var ødeleggelsen av prøyssisk militarisme. Den 20. mars 1917 beskrev den britiske statsminister David Lloyd George elimineringen av reaksjonære militærregjeringer og etablering av demokratisk valgte regjeringer som mål for krigen. Dette skulle bidra til etablering av internasjonal fred. Etterhvert fremkom også britiske ønsker om overtakelse av tyske kolonier og arabiske deler av Det osmanske rike. Russlands kapitulasjon og (i mindre grad) Frankrikes anneksjonsplaner, forstyrret det britiske konseptet for europeisk maktbalanse, selv med seier for ententemaktene. I øst burde en buffersone bli etablert, med stater avhengige av Frankrike og Storbritannia, som en motvekt til Tyskland. Under den interallierte økonomiske konferansen i Paris i juni 1917, ble det forhandlet, ikke minst på britisk initiativ, om en økonomisk etterkrigsorden hvor den tyske posisjonen i verdenshandelen skulle undertrykkes. Storbritannia var også spesielt interessert i ødeleggelse av Det osmanske rike og deling av de arabiske områdene. Sykes-Picot-avtalen av 16. mai 1916 regulerte britiske og franske interesser i Midtøsten. Storbritannia skulle okkupere den sørlige delen av Mesopotamia, mens Palestina skulle administreres internasjonalt. Storbritannia insisterte videre på at den tyske flåten skulle overgi seg i britisk havn, noe som også skjedde.

Italias krigsmål var hovedsakelig anneksjon av italienskspråklige områder under Østerrike-Ungarn, dvs. såkalt irredentisme. Da Russland aksepterte Italias ønske om også å annektere slaviske områder, og derved etablere Adriaterhavet som et mare nostro, ble det inngått en hemmelig avtale mellom de allierte om dette i London, i april 1915.

USAs krigsmål ble formulert i Wilsons 14 punkter av 8. januar 1918. De inneholdt fullstendig gjenopprettelse av Belgias selvstendighet, tilbakelevering av Alsace-Lorraine og etablering av Italias grenser langs språkgrenser. Østerrike-Ungarn skulle fortsatt eksistere som stat, men landets nasjoner skulle få utvikle seg fritt. Den Tyrkiske delen av Det osmanske rike ble gitt selvstendighet, men uten inklusjon av andre nasjonaliteter, og stredet mellom Middelhavet og Svartehavet (Bosporos og Dardanellene) skulle holdes åpent. Det ble også krevd en uavhengig polsk stat. I oktober 1918 supplerte og utvidet amerikanerne Wilsons 14 punkter. Italia skulle få Syd-Tirol og et protektorat over Albania. Alle slaviske folk styrt av Tyskland og Østerrike-Ungarn skulle frigjøres, og delingen av Midtøsten mellom Storbritannia og Frankrike ble anerkjent. Bakgrunnen for Wilsons 14 punkter bygde på Monroedoktrinen.

• 
  Tyske reservister på vei til mobilisering i 1914
• 
  Julevåpenhvilen i 1914, tyske og britiske soldater feirer jul i ingenmannsland
• 
  Tyske krav om landområder i Vest-Europa i 1914–1918
• 
  Områder dominert av sentralmaktene etter fredsavtalen i Brest-Litovsk
• 
  Skisse av franske ekstremisters ideer om oppdeling av sentralmaktene
• 
  Kartutsnitt over Konstantinopel og områder Russland ønsket som krigsbytte

Staten, nasjonalforsamlinger og sivilsamfunnet

Utbruddet av krigen førte generelt til en sterk ekspansjon av staten for alle de krigførende landene. Spørsmålet om demokratier (som Frankrike, Storbritannia og USA) eller autokratier (som Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland) var best egnet til å føre denne typen totale krig var aktuelt, både for sam- og ettertiden. Konflikten førte til en stadig sterkere styring av interne forhold i de krigførende land, da krigen var over, var samtlige deltakende land i praksis planøkonomier, selv det liberale Storbritannia. Første verdenskrig var en total krig, der deltakende land tilnærmet innførte planøkonomi (kommandoøkonomi) hvor den siden med størst industriell kapasitet til sist vant.

Sivil-militære forhold

Mens tidligere kriger forenklet kan karakteriseres som ledet av fyrster som både var statsoverhoder og øverstkommanderende, var første verdenskrig et eksempel på en krig hvor sivile- og militære myndigheter måtte arbeide sammen. Krigen omfattet også større deler av samfunnet, og spørsmålet om hvem som skulle ha ledelsen tvang seg frem. De ekstreme motpolene i dette spørsmålet blant de krigførende nasjonenes ledere var den tyske generalen Erich Ludendorff og den franske statsministeren Georges Clemenceau. Ludendorff mistet all tillit til politikerne og anså at de kun sto i veien for Tysklands seier, mens Clemenceau alltid hadde vært skeptisk til de militære og var fast bestemt på å begrense deres innflytelse.

Frankrike

I 1914 var forholdet mellom de militære og de sivile i Frankrike fremdeles preget av Dreyfus-saken, landets største krise i årene mellom den fransk-tyske krigen (1870–1871) og første verdenskrig. Kort etter krigens utbrudd fikk øverstkommanderende, general Joseph Joffre gitt tilnærmet diktatoriske fullmakter av presidenten, mens parlamentet og regjeringen flyktet til Bordeaux. Etter at den tyske invasjonen ble stoppet i slaget ved Marne kom regjering og parlament tilbake til Paris, og hæren ble etterhvert utsatt for hard kritikk. Grunnet krisen våren og sommeren 1917 ble president Raymond Poincaré tvunget til å utnevne sin motstander Georges Clemenceau som statsminister. Han bidro til en økt nasjonal enhet, men også til at parlamentet og regjeringen fikk kontroll med de militære.

Storbritannia

Storbritannia hadde verdens største marine og en liten, men profesjonell hær ved krigsutbruddet. Med feltmarskalk Herbert Kitchener som forsvarsminister ble føringen av krigen i stor grad bestemt av de militære. Unntaket var slaget om Gallipoli, som flere av de sivile politikerne støttet, det endte med nederlag, marineminister Winston Churchill måtte gå og de militæres grep om krigføringen ble befestet. Grunnet samlingsregjeringen var det heller ingen utpreget kritikk av krigføringen i det britiske parlamentet. At statsminister David Lloyd George også tok posten som forsvarsminister etter Kitcheners død i 1916 førte ikke til større sivil kontroll. Av de større krigførende landene var Storbritannia det hvor de militære sto sterkest.

Italia

Formelt var Italia et konstitusjonelt monarki, men kong Viktor Emmanuel III hadde stor innflytelse, særlig når det gjaldt utenrikspolitikk. Sammen med statsminister Antonio Salandra og utenriksminister Sidney Sonnino arbeidet han for å få Italia inn i krigen på entenemaktenes side, for å høyne landets status ved fredsslutningen. Selv om det var stor motstand blant de folkevalgte endte det med at parlamentet ga etter og Italia erklærte Østerrike-Ungarn krig. De italienske styrkene ble ledet av general Luigi Cadorna og han motsatte seg sterkt enhver sivil innblanding. I en rekke offensiver - senere kjent som slagene ved Isonzo - hadde de italienske styrkene store tap og oppnådde minimalt. Ved det 12. slaget - også kjent som Caporetto-offensiven - gikk sentralmaktene Østerrike-Ungarn og Tyskland på offensiven, erobret store landområder og tok hundretusener av italienere som fanger. Nederlaget førte til at general Cadorna måtte gå av, og etterfølgeren Armando Diaz iverksatte i samråd med den nye statsministeren Vittorio Orlando en del reformer, Cadornas fall førte altså til en sterkere sivil kontroll med krigsinnsatsen.

Russland

Ved krigsutbruddet fikk den russiske generalstaben vide fullmakter, men med et tildels inkompetent offiserskorps fikk landet store tap, både av soldater, materiell og landområder. Etter det russiske nederlaget i Gorlice-Tarnow-offensiven tok tsar Nikolaj II over som øverstkommanderende, mot sin regjerings råd. Utover i 1916 ble situasjonen stadig mer uhåndterlig og den lovgivende forsamlingen statsdumaen gjorde forgjeves en rekke forsøk på å få gjennomført reformer og en slutt på de militæres despoti.

Japan

Japan var formelt et konstitusjonelt monarki, men reelt var keiseren i en meglerposisjon, om hans personlighet var i stand til å innta rollen. Som i flere andre stormakter på den tiden var det en intern kamp om ressurser mellom marinen og hæren. Japans reelle deltakelse i krigen var kort, men landets stadige press mot Kina skapte problemer både internt og eksternt. Ved de 21 krav i 19115 gikk sivile politikere støttet av de militære for langt, ble delvis presset til retrett av USA og selv om utfallet ble et skifte til en general som statsminister, så styrte han mer i samsvar med de ledende partiene i nasjonalforsamlingen.

USA

Da USA erklærte krig mot Tyskland i april 1917 hadde landet verdens nest største marine, men ubetydelige hærstyrker, og begge deler var under kontroll av den folkevalgte president Woodrow Wilson og nasjonalforsamlingen Kongressen. De amerikanske hærstyrkene i Frankrike var under kommando av general John J. Pershing, og de sivile myndigheter blandet seg ikke i hans daglige avgjørelser. Ansvaret for rekruttering og rustning i USA ble i stor grad lagt til sivile myndigheter, og målene for krigen ble bestemt av presidenten.

Det osmanske rike

Reformbevegelsen Ungtyrkerne tok makten i 1908, og under første verdenskrig lå makten i et triumvirat, med krigsminister og general İsmail Enver, general Ahmed Djemal og politikeren Mehmed Talat. Tyske rådgivere hadde også stor innflytelse over krigføringen.

Østerrike-Ungarn

Keiserriket var truet av indre oppløsning allerede før krigen, og dens påkjenninger førte til store interne problemer, som etterhvert særlig kom til syne ved lave matrasjoner og sult. Statsminister Karl Stürgkh støttet seg sterkt på hæren, og øverstkommanderende Franz Graf Conrad von Hötzendorf. Frem til den gamle keiseren Frans Josef I døde i 1916 var keiserriket nær ved å være et militærdiktatur med unntakstilstand og streng sensur av medier og brev. Den nye keiseren Karl I avsatte Franz Graf Conrad von Hötzendorf og sikret en sterkere sivil kontroll over styringen av keiserriket. I praksis var imidlertid Østerrike-Ungarn en lydrike under Tyskland fra 1916, og keiserrikets forsøk på separatfred ble stoppet av styresmaktene i Berlin.

Tyskland

Formelt hadde keiser Vilhelm II en viktig rolle. Reelt lå makten hos rikskansler Theobald von Bethmann Hollweg og sjefen for overkommandoen, general Helmuth Johannes Ludwig von Moltke, sistnevnte ble etter nederlaget i slaget ved Marne erstattet med Erich von Falkenhayn. Samtidig spilte Riksdagen en viktig rolle, selv om den støttet de militære og regjeringen så lenge det var en mulighet for tysk seier, og den tyske nasjonalforsamlingen var i virksomhet under hele krigen. Etterhvert som krigen utviklet seg ble spørsmålet om å satse på et gjennombrudd i vest eller øst et avgjørende stridspunkt, og generalene Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff støttet offensiv mot Russland. Etter store tap og manglende gjennombrudd i slaget ved Verdun måtte Falkenhayn trekke seg til fordel for Hindenburg og Ludendorff, de to forskjøv balansen til fordel for de militære. Ett resultat av det var gjentatt uinnskrenket ubåtkrig fra februar 1917, et nederlag for Theobald von Bethmann Hollweg, og han avgikk som rikskansler. Etter store tap i våroffensiven i 1918 og fremgang for ententen i hundredagersoffensiven i andre halvdel av 1918 ble Ludendorff tvunget til å avgå og maktbalansen internt i Tyskland svingte over til de sivile og Riksdagen.

Krigsøkonomien - krig på kreditt

Britiske kvinner i fabrikk for artillerigranater

Foto: Horace Nicholls

Tysk plakat for å få innbyggerne til å kjøpe krigsobligasjoner, teksten er «Hjelp oss å vinne - kjøp krigsobligasjoner»

Foto: Fritz Erler (1868–1940)

Reklame for krigslån, fra den franske banken Crédit Lyonnais

De sentrale problemene med krigsøkonomien for alle krigførende land var reguleringen av forholdet mellom staten og næringslivet; unngå streiker, utvidelse av rustningsproduksjonen, sikring av befolkningens konsumpsjon og finansiering av krigen. De økonomiske ressursene for sentralmaktene og ententemaktene var ulike allerede ved utbruddet av krigen. Sentralmaktenes befolkning var bare 46 % av ententemaktenes og deres produksjon 61 % av ententens. Mens mange europeiske ledere og bankmenn (som Jan Gotlib Bloch) før krigen anså at finansiering av en eventuell konflikt ville være den store utfordringen, viste det seg raskt at problemet lå i landenes ressurser (mat- og industriproduksjon osv). Ved krigsutbruddet stengte flere internasjonale børser, London Stock Exchange åpnet ikke før i januar 1915, mens New York Stock Exchange åpnet igjen 15. desember 1914.

Avvikling av gullstandarden, omlegging av produksjon til krig

Selv om mange forventet finansiell kollaps ved en europeisk storkrig, så var det ingen av de krigførende partene som ble hindret militært de første ukene av krigen på grunn av finansielle problemer. Ved utbruddet av krigen ble det i de krigførende landene handlet i samsvar med militær mobilisering og en kort krig. Eksport av viktige produkter ble forbudt, matvareimport ble forsøkt sikret, og det ble satt maksimumspriser på noen varer. De fleste av de krigførende lands økonomier var før krigsutbruddet basert på gullstandarden, men den ble vanskelig å videreføre. Unntaket var Storbritannia (USA beholdt også gullstandarden, men kom først med i 1917), økonomen John Maynard Keynes rådet finansdepartementet til å fortsette med å la det britiske pundet være konvertibelt, et råd som viste seg å være gunstig for landet. Den såkalte ammunisjonskrisen de krigførende landene opplevde vinteren 1914/1915, var et resultat av utfordringene ved omlegging til krigsøkonomi. Bakgrunnen for begrepet total krig som Ludendorff argumenterte for i 1935, og som senere ble tatt opp av nasjonalsosialistene, kan spores tilbake til krigsøkonomien under første verdenskrig. Etterhvert som krigen vedvarte ble alle de deltakende landenes økonomi lagt om til planøkonomi.

Den industrielle krigføringen krevde til da ukjente mengder med våpen og ammunisjon, særlig artillerigranater. Allerede i september 1914 hadde fransk industri krav om levering av 100 tusen granater til hærens 75 mm kanon. Mellom mars 1917 og 1918 var gjennomsnittlig daglig produksjon av artillerigranater for Storbritannia og Frankrike rundt 500 tusen. Overgangen til krigsøkonomi ble motvirket av krigsrelaterte begrensninger. Frankrike mistet en del av sine industrielle ressurser grunnet Tysklands okkupasjon av den nordøstlige delen av landet. Russlands industri var ikke fullt utviklet og stort sett avskåret fra de andre ententemaktene da innseilingene til Svartehavet og Østersjøen var stengt eller sterkt begrenset. Storbritannias utenrikshandel ble kun virkelig truet av tyske ubåter i første halvdel av 1917. USA på sin side måtte ikke mobilisere økonomien på samme måte som de krigførende landene i Europa. I de krigførende statene økte det offentliges andel av økonomien kraftig i løpet av krigsårene; fra om lag 10 % til 50 % i Frankrike og Tyskland, fra 8 % til 35 % i Storbritannia, og fra 2 % til 17 % i USA.

Bortsett fra rustningsindustrien gikk industriproduksjonen ned i mange av de krigførende landene. Den totale industrielle produksjonen i Tyskland falt til nesten halvparten av hva den var ved krigsutbruddet. I Storbritannia var nedgangen svakere, mens det knapt var noen nedgang i USA. Landbruksproduksjonen sank også i de fleste krigførende land, igjen unntatt Storbritannia og USA. En flaskehals i overgangen til krigsøkonomi var tilgang til råmaterialer, dels grunnet sjøblokade (sentralmaktene og Russland ble berørt), dels grunnet okkuperte områder, som i Østerrike-Ungarn, hvor oljefelt lå i det okkuperte Galicja. Et annet problem, spesielt for sentralmaktene og Frankrike, kom av konkurransen om arbeidskraft mellom forsvaret som trengte soldater, og industrien som behøvde fagarbeidere.

For å unngå streiker ble disiplin og samarbeid anvendt på ulike måter. I Østerrike-Ungarn ble arbeidere i rustningsfabrikker pålagt å holde seg til arbeidsplassen og var underlagt militær kontroll og lovgivning. I Tyskland var det ingen militarisering av arbeidsforholdet, men en lov av desember 1916 påla arbeidstjeneste, mens reguleringer av arbeidslivet var avhengig av fagforeningenes godkjennelse. I Frankrike ble arbeidere som var fritatt for militærtjeneste, underlagt styring av forsvaret, i henhold til en lov av august 1915. I Storbritannia ble streikeretten og rustningsarbeideres bevegelsesfrihet begrenset. Det var ingen tilsvarende begrensninger i USA, selv om en lov av mai 1917 for å bygge opp forsvaret også kunne brukes for å styre arbeidere til rustningsindustrien.

Til tross for de mange arbeidere som tjenestegjorde som soldater gikk antallet arbeidere i krigsøkonomien knapt ned, og i noen tilfelle økte det. Ved masseproduksjon og bruk av samlebånd ble det mulig å øke krigsproduksjonen betraktelig. I Tyskland økte antall ansatte i rustningsindustrien med 44 %, mens sivil industriproduksjon sank med 40 %. I varierende grad ble krigsfanger, arbeidere som ble beordret og fremmedarbeidere (mest fra koloniene) brukt. Samtidig ble kvinner og unge brukt, antallet yrkesarbeidende kvinner i Storbritannia økte med 23 % og i Tyskland med 17 %.

Behovet for samordning av hele landets økonomi førte til at flere land etablerte nye organisasjoner for det formålet; i Tyskland ble Kriegsrohstoffabteilung (K.R.A.) opprettet etter initiativ av Walther Rathenau allerede i august 1914. Jernmalm var den viktigste importvaren for tysk rustningsindustri, den kom i hovedsak fra Sverige og okkuperte områder av Frankrike. For en langvarig krig syntes Tysklands mangel på råstoff til produksjon av sprengstoff som den viktigste utfordringen, men den ble løst ved utviklingen av Haber–Bosch-prosessen for produksjon av ammoniakk. Østerrike-Ungarn var i krigsårene kritisk avhengig av handel med Tyskland. Landet lå etter i opprustning før krigen, og klarte aldri å ta igjen etterslepet, Østerrike-Ungarn hadde også markant lavere produksjon av granater enn andre av de krigførende landene. Frankrike løste sine problemer med produksjon dels ved import, dels ved etablering av ny industri i de deler av landet som ikke var okkupert. Storbritannias problem var ikke råvarer, men at rustningsindustrien var bygget opp for å forsyne Royal Navy med skip, etter krigens utbrudd måtte utstyr til over én million soldater produseres. Landets rustningsproblemer vedvarte, ble mye omtalt i pressen, var en politisk belastning som førte til omdanning av regjeringen, og var fremdeles ikke tilfredsstillende løst så sent som ved slaget ved Somme i juli 1916. Først i 1918 hadde de britiske styrkene mer enn nok granater. Russlands industri var mindre utviklet enn de andre krigførende landene, og jernbanen hadde begrenset kapasitet, i tillegg til mangel på kanoner og granater hadde de russiske styrkene også stor mangel på geværer.

Skatt, forbruk, krigslån og gjeld

Privat forbruk, som var viktig for moralen på hjemmefronten, ble underordnet krigsøkonomien i alle krigførende land. Systemene for å distribuere de knappe godene rimelig rettferdig, eller i det minste gi inntrykk av det, varierte fra land til land. USA hadde knapt noen restriksjoner, mens i Storbritannia gikk privatforbruket ned med om lag 20 % mellom 1913 og 1918. I Frankrike ble ernæringen av befolkningen relativt godt ivaretatt, i samarbeid med de andre ententemaktene. Sentralmaktene hadde imidlertid omfattende problemer, ikke bare grunnet sjøblokaden, men også på grunn av statskontrollen med næringslivet fra 1914. Forsyningsproblemene, og ikke minst manglende rettferdighet ved distribusjon av mat, undergravde myndighetenes autoritet, og førte til uro. Det samme var tilfellet i Russland. Forsøk på å favorisere forbrukerne i byene og industriarbeiderne virket dårlig, var inkonsistent, og manglet tvangsmidler. Tsarregimet delte landet i forsyningsregioner, etter at bøndenes forsyninger til byene ble redusert.

De krigførende landene finansierte krigen med skatter, obligasjoner og økt utstedelse av mynter og sedler. Offentlig sektor ble finansiert ved kortsiktig gjeld gjennom sentralbankene. Etter at pengene hadde sirkulert gjennom økonomien, ble deler av dem inndratt ved skatter og obligasjoner. Skatteøkninger ble av ulike grunner kun brukt i begrenset omfang. I Tyskland berodde dette på enighet (borgfred), og forøvrig var skattesystemene mindre effektive. Det var en generell tendens til at beskatningen ble endret til å beskatte fattigere hardere og rike lettere, det sistnevnte for å gjøre kapital tilgjengelig for utvidelse av krigsproduksjon, det førstnevnte for å redusere inflasjon. Mens skattlegging i Storbritannia og USA betalte under en fjerdedel av utgiftene med krigen, ble knapt noe av krigsutgiftene til Frankrike, Østerrike-Ungarn og Russland dekket av skatt.

De krigførende statene baserte seg primært på lån (krigsobligasjoner). Tanken var dels at motstanderen skulle betale for lånene i form av krigserstatninger etter at krigen var vunnet, men vel så mye at lån fordelte belastningen over et lengre tidsrom, fred ville også gi et økonomisk oppsving som ble antatt å lette tilbakebetaling av krigslån. Særlig ententemaktene sto i gjeld til andre stater, mest av alt USA. Total gjeld mellom ententelandene var rundt 16,4 milliarder. Russland og Italia lånte av Frankrike og særlig Storbritannia, som igjen lånte av USA. I slutten av november 1916 kom Federal Reserve (USAs sentralbank) med en advarsel mot videre kjøp av utenlandske obligasjoner. Advarselen førte til at lån til ententen ble sterkt begrenset, og var kritisk for deres fortsatte krigføring. Tysklands gjenopptakelse av uinnskrenket ubåtkrig førte til at advarselen om lån ble fjernet, Tysklands strategiske feil bidro sterkt til ententens fortsatte krigføring og seier. Frem til 1917 kunne også sentralmaktene i teorien ta opp lån i det nøytrale USA, i praksis var de utestengt. Tyskland lånte mest av omliggende nøytrale land, fremst Nederland, så Sveits, Danmark og Sverige. Tyskland var igjen långiver for Østerrike-Ungarn, Det osmanske rike og Bulgaria.

Krigen førte til en dramatisk økning av offentlige utgifter. I Storbritannia var det siste krigsbudsjettet 562 % høyere enn det første, i Tyskland var det 505 %, i Frankrike 448 % og i Russland (inntil 1916) var det 315 % høyere. Den totale kostnaden for krigen var rundt 209 milliarder US dollar (justert for inflasjon til prisnivå for 1913, var kostnaden 82 milliarder US dollar). Samtidig var det billigere å tape krigen, sammenliknet med utgiftene som var nødvendig for å vinne den. Ententemaktene bevilget i alt 147 milliarder dollar til krigføringen, mens sentralmaktene bevilget 62 milliarder dollar. Ententemaktenes tilgang til finansmarkedene er viktig for å forklare hvorfor krigen kostet så mye mer, de fikk lån, mens sentralmaktene stort sett ikke fikk det.

Etter at krigen var over, hadde Tyskland en gjeld på 156 milliarder tyske mark (i 1914 var den på 5,4 milliarder mark), Storbritannias gjeld var på 5,8 milliarder pund (i 1914 var den på 0,6 milliarder pund). Den franske offentlige gjelden økte med 130 milliarder franske franc, og USAs offentlige gjeld økte med 24 milliarder dollar. Pengemengden i Storbritannia hadde økt med 111 %, mens den i Tyskland hadde økt med 285 %, noe som la grunnlaget for den tyske inflasjonen (hyperinflasjonen i Weimarrepublikken) inntil 1923.

Arbeidere og fagforeninger

Arbeidere og deres organisering er en dårlig utforsket del av første verdenskrigs historie, til tross for at arbeidernes produksjon av varer og tjenester var avgjørende for begge de to sidenes innsats. Endringene for arbeiderne i de krigførende land omtales som et sosialt jordskjelv, i en tidsalder av økonomisk tyranni, karakterisert av triangelet økonomisk nasjonalisering, og økt makt for bedrifts- og fagforeninger. Ved utbruddet av krigen ble spørsmålet om disponering av tilgjengelige menn - ved fronten eller i fabrikkene - raskt kritisk. Grunnet mobilisering av fagarbeidere fikk produksjon av krigmateriell snart problemer, og kort etter utbruddet ble hundretusener av soldater sendt tilbake til fabrikkene.

I motsetning til de fleste andre krigførende landene hadde ikke Storbritannia verneplikt før krigsutbruddet, og hadde derfor ingen samlet oversikt over hvem som burde fritas for tjeneste ved fronten. Sammen med fagforeningenes sterke posisjon førte det til at den britiske regjeringen måtte gå frem forsiktig og pragmatisk. Da verneplikt ble innført i Storbritannia i 1916 fikk fagforeningene stor innflytelse på hvem som skulle fritas. Dette førte etterhvert til et stort antall fritak, og endte med en konflikt våren 1918 hvor rundt 200 tusen arbeidere streiket, uten at regjeringen ga etter, resultatet ble flere arbeidere mobilisert som soldater, men redusert produksjon.

Alle de krigførende land manglet arbeidere, og dette ble forsøkt løst ved en blanding av å ta inn flere kvinner, arbeidstakere under 18, arbeidere fra andre land og krigsfanger. Den viktigste gruppen for ekstra arbeidskraft var kvinnene. De økte deltakelsen i arbeidslivet (prosentandel av total arbeidsstyrke) fra 20,6 (1913) til 35,6 % (1918) for Tyskland, 32,0 (1914) til 40,5 (1918) for Frankrike, 23,6 % (1914) til 37,7 % (1918) for Storbritannia, 31,8 % (1914) til 41,2 % (1918) for Russland. Økning i bruk av kvinner i rustningsindustrien var vesentlig høyere enn tallene over viser, da mange som allerede var i arbeid ble flyttet fra mindre krigsrelatert arbeid. I Tyskland var det f.eks over 400 tusen flere kvinner i mekanisk industri i 1918 enn i 1913, mens antallet i tekstilindustrien i samme periode ble redusert med om lag 200 tusen.

Behovet for ekstrem økning i produksjon av krigsmateriell tvang frem effektivisering, hvor særlig Taylorisme ble tatt i bruk. Arbeidsoperasjonene ble så langt mulig delt opp så et minimum av opplæring var nødvendig, og de fleste arbeiderne gjorde et lite antall arbeidsoperasjoner. I Storbritannia sto fagforeningene sterkt og motsatte seg noe de oppfattet som undergraving av fagarbeidernes hardt fremkjempede privilegier. Samtidig ble arbeidstiden økt kraftig, i Wien opp mot 13 timer i døgnet, mens i noen britiske fabrikker var det 77 timers arbeidsuke. Mot slutten av krigen ble arbeidstiden redusert noe, da studier viste at produktiviteten gikk ned. De lange arbeidsdagene førte til dobling av antall ulykker i produksjonen.

By mot land

Franske kvinner som trekker en plog. Fotografiet viser to tidstypiske forhold, kvinner som arbeider i et yrke vanligvis forbeholdt menn og mangelen på hester, både menn og trekkdyr var mobilisert for krigsinnsats

I de fleste av de krigførende landene oppsto det raskt motsetninger mellom byene og landområdene, knyttet til produksjon og rasjonering av mat. Reduksjon i matproduksjonen rammet særlig Tyskland og Østerrike-Ungarn grunnet ententemaktenes blokade av mat og gjødsel, men også ententemaktene Russland og Frankrike ble rammet. Gjensidig misnøye mellom byer og landsbygd var ofte stor. Bøndene anså statens sterke kontroll og tidvis direkte rekvisisjon av mat som et overgrep, mens mange innbyggere i byene mente at bøndene unnlot å levere mat, enten for å selge det på svartebørs, eller å beholde en uforholdsmessig stor andel selv. Etterhvert som krigen fortsatte ble matmangelen mer akutt, innbyggere i byer måtte stå timevis i kø for å få kjøpt noe. Både bøndene og innbyggerne i byene kunne ofte enes om at det også var mellommenn som spekulerte i matmangelen, gjerne antatt å være jøder. Russland var det av ententelandene som var dårligst til å organisere produksjon og fordeling av mat, noe som bidro til å utløse februarrevolusjonen i 1917. Storbritannia og USA var unntak, førstnevnte organiserte rasjonering godt og bøndene i USA fikk et solid oppsving i produksjon av mat for ententemaktene. Selv om bøndenes arbeid under krigen ble preget av leveringsplikt, mangel på arbeidskraft, gjødsel og hester, så fikk deler av landsbygda i europeiske krigførende land et økonomisk løft. Det ble vakt en interesse for politikk som etter krigen førte til vesentlig økt organisering for å fremføre bøndenes synspunkter og krav.

Ektepar, barn, familier og kjønnsroller

Stort sett var nær halvparten av soldatene gift når de meldte seg til tjeneste. De fleste av gifte soldater holdt tett kontakt med ektefellen ved brevskriving, ofte med brev hver dag. Brev fra fronten ble kontrollert av militær brevsensur, noe soldater og offiserer var klar over, og sensuren bidro ofte til at brevskriveren la bånd på det man fortalte om. Det er anslått at rundt 2 milliarder brev ble utvekslet mellom familiene hjemme og soldatene ved fronten.

Må barna krysse noen trikkespor på veien til skolen? Jeg håper ikke det, da jeg er veldig redd for trikker.

Brev fra løytnant Lawrence Rogers til hans kone May Rogers, 5. oktober 1916, bakgrunnen var at familien hadde flyttet fra landet og inn til Montreal.

Over to millioner gifte soldater kom ikke tilbake til sine ektefeller. Rundt 600 tusen i Frankrike, nesten like mange i Tyskland, rundt 400 tusen i Østerrike-Ungarn, 239 tusen i Storbritannia og rundt 200 tusen i Italia. Over en tredjedel av krigsenkene i Tyskland og Frankrike giftet seg igjen. For de soldatene som vendte tilbake endte noen ekteskap med skilsmisse, men det store flertall fortsatte å holde sammen.

Vanlig definisjon på datidens barn var fra 6 år til 13–14 år, datidens minimumsalder for arbeid. Selv om kun et mindretall av de krigførende lands barn befant seg i eller ved frontlinjen, ble alle berørt. Fedre ble mobilisert som soldater og reiste fra hjemmet, undervisningen i skolen ble lagt om i patriotisk og fremmedfiendtlig retning, og i Sentral- og Øst-Europa ble tilværelsen etterhvert preget av matmangel og kulde om vinteren. Svært mange barn bidro også i ulike former for frivillig innsats for å støtte nasjonens krigsinnsats. Samtidig ble kjønnsroller vedlikeholdt, mens pikene skulle vokse opp til å passe hjem og barn, var guttenes fremtidige plass ved fronten. Selv om barna som vokste opp under krigsårene opplevde de svært ulikt, delte så godt som alle erfaringen med kulturell mobilisering. På tross av de mange ulikhetene kan man derfor snakke om en krigsgenerasjon, som ikke bare hadde opplevd krigen, men også følte de hadde deltatt i den. Rundt ti millioner barn av soldater, mistet sin far i løpet av krigen.

Rundt halvparten av familiene hvor mannen var soldat, opplevde enten at han ble drept, skadet, eller tatt som krigsfange.

Første verdenskrig førte til en destabilisering av kjønnsrollene mens den pågikk, men etter krigsavslutningen forble i hovedsak rollefordelingen i samfunnet slik den hadde vært før 1914. Samtidig var definisjonen av maskulinitet og feminitet mer ladet, omdiskutert og politisert enn før konfliktens utbrudd.

Nasjonale minoriteter

Første verdenskrig ga en stor endring mellom minoriteter og majoritetsbefolkningen i Europa og andre verdensdeler. Etniske grupper før første verdenskrig kan deles i tre hovedgrupper, ifølge historikeren Panikos Panayi, spredte befolkningsgrupper (diaspora), lokale minoriteter og nylig ankomne migranter. I den førstnevnte gruppen kan regnes jøder, roma (også kjent som sigøynere), tyskere (tyske minoritetsgrupper særlig i Øst-Europa), muslimer, grekere og armenere. Lokale minoriteter var typisk polakker i Russland, italienere i Østerrike-Ungarn osv. Selv om hovedstrømmen av migrasjon på 1800-tallet gikk til USA, var det også betydelig migrasjon innad i Europa, polakker arbeidet i Tyskland, mens spaniere og italienere innvandret til Frankrike. I USA hadde over 10 millioner mennesker familiebånd til en av sentralmaktene.

Minoriteter som majoritetsbefolkningen anså å ha en tilknytning til fienden, fikk de største problemene når krigen brøt ut, men andre minoriteter ble også rammet. Kort etter krigsutbruddet i august 1914 ble for eksempel mennesker med tysk bakgrunn pålagt store restriksjoner i Storbritannia, og året etter ble de fleste internert, ialt rundt 30 tusen sivile. Etter krigen var over ble nær 2/3-deler deportert til Tyskland (fra 57 tusen i 1914 til 22 tusen i 1919). I USA ble mange tysk-amerikanere utsatt for kraftig diskriminering, grunnet sin tyske bakgrunn. Det osmanske rike var den av de krigførende statene som hadde de mest ekstreme tiltak mot sine minoriteter, det førte til folkemordene på armenere og assyrere, med anslått over én million døde. Verdenskrigen førte også til økt antisemittisme, med beskyldninger fra majoritetsbefolkningen i blant annet Tyskland at jødene unnlot å gjøre militærtjeneste (undersøkelser etter krigen synes å vise at jødene som et minimum gjorde tjeneste på linje med resten av befolkningen). De mest ekstreme eksemplene på overgrep mot jødene skjedde i Russland. Minoriteter ble også utnyttet, ententemaktene brukte rundt 650 tusen soldater fra koloniene på slagmarkene i Europa. I Tyskland ble rundt 300 tusen polske sesongarbeidere holdt igjen da krigen brøt ut, og ble tvunget til å fortsette å arbeide.

Rasisme

Samfunnene i begge de to stridende gruppene var sterkt preget av rasistiske holdninger. Det britiske imperiet og dets militære styrker var basert på en klar rangordning. Storbritannia og briter var øverst, deretter kom hvite tropper fra Australia, New Zealand, Sør-Afrika og Canada, med indiske tropper under de, og helt nederst svarte afrikanere.

Vi vil tilby sivilisasjon til de svarte. De vil måtte betale for det... Selv om jeg har uendelig respekt for disse modige svarte, vil jeg mye heller ha ti svarte drept enn én enkelt franskmann, for jeg mener at nok franskmenn er drept uansett og at vi bør ofre så få som mulig.

Georges Clemenceau, fransk statsminister om bruk av soldater fra de franske koloniene.

Den amerikanske presidenten Woodrow Wilsons politikk har i ettertid blitt regnet som rasistisk, med tanke på at han fikk gjennomført segregering i USAs statsapparat. Da USA kom med i krigen ba US Army franskmennene om å behandle fargede amerikanske tropper de hadde under sin kommando som underlegne, da en likeverdig behandling av fargede tropper ville skape problemer for USA. Nye baser for US Army i sørstatene ble bevisst oppkalt etter generaler fra opprørshæren i borgerkrigen.

Krigspropaganda fra Tyskland forsøkte å fremstille ententemaktene som forrædere mot den hvite rasen fordi de brukte tropper fra koloniene, og fremhevet sentralmaktene som rasemessige homogene.

Her er en reservesoldat. For en enorm mann. Hva kan latinere, slavere, keltere, japser, negre, hinduer, ghurkaer, tyrkere og hva ellers de kalles, gjøre mot en slik stor og sterk gigant av ekte germansk slag? Hans trekk er gjennomført noble, og han synes fornøyd med dagens arbeid. Han angrer ikke at han har ofret sitt liv for Tysklands rettferdige sak.

Sven Hedin, beskriver besøk på et felthospital i With the German Armies in the West, 1915, s. 163

Allerede fra høsten 1914 var tysk presse opprørt over britenes og franskmennenes bruk av fargede soldater, det ble påstått at det var et angrep mot sivilisasjonen. Sosiologen Max Weber raste mot ententemaktenes bruk av kolonisoldater etter fredsslutningen: «at Tyskland fortsetter å kjempe for sin eksistens mot en armé av negre, ghurkaer og diverse andre barbarer fra alle kriker og kroker av verden, som venter på å endre vårt land til en ørken.»

Da krigen var over fortsatte rasismen i hvordan de døde ble minnet, flere hundre tusen ententesoldater med bakgrunn fra koloniene ble enten ikke minnet på linje med sine hvite våpenbrødre, eller overhodet ikke minnet. Ifølge en offisiell britisk undersøkelse fra Commonwealth War Graves Commission (CWGC) var de ofre for omfattende rasisme (engelsk: pervasive racism).

Internerte

Ved utbruddet av krigen ble ulike sivile og borgere tilhørende fienden i de fleste krigførende land samlet i konsentrasjonsleire. Russland internerte rundt 50 tusen i 1914, antallet sivile internert økte til 250 tusen i 1917. Land langt vekk fra Europa, som Australia og Canada, internerte også sivile man antok hadde tilknytning til sentralmaktene. En del protesterte, de anså seg ikke som tilhørende fienden, som ukrainske innvandrere fra områder i Galicja, del av Østerrike-Ungarn. I Frankrike var rundt 60 tusen sivile som ble knyttet til sentralmaktene internert, blant de Albert Schweitzer. Storbritannia internerte om lag 320 tusen utlendinger, blant de jøder som siden 1890-årene hadde innvandret fra Galicja. Mange av de armenske innbyggerne som det osmanske rike deporterte ble plassert i konsentrasjonsleire, under svært dårlige forhold, hvor de langsomt døde av sult og sykdom. Rundt ti prosent av den serbiske sivilbefolkningen ble deportert til konsentrasjonsleire i Ungarn, hvor tusener av de døde.

Tro og religion

Britisk frimerke, utgitt kort etter Edith Cavells død, for propaganda

Selv om en viss sekularisering (redusert gudstro) utviklet seg på 1800-tallet, sto religion fremdeles sterkt i alle de krigførende landene. Ved utbruddet av konflikten støttet så godt som samtlige trossamfunn deltakelse i krigen, på de ulike lands side. Mange trossamfunn så også krigen som en straff fra Gud, for materialisme og gudløshet. Selv om det var eksempler på trossamfunn og prester som demoniserte fienden, var det ikke entydig. Den britiske sykepleieren Edith Cavell som arbeidet i tyskokkupert Belgia var sterkt troende, og henrettelsen av henne for arbeid for fienden ble av ententemaktene brukt som et eksempel på tyskernes ugudelige fremferd. I november 1914 erklærte Essad Effendi, etter oppfordring fra osmanske myndigheter, en fatwa mot ententemaktene og påla alle muslimer å støtte Det osmanske rike i krigen. Den katolske kirkens overhode, pave Benedikt XV, var kritisk til krigen, foreslo allerede i 1914 en våpenhvile, og arbeidet for at Italia skulle forholde seg nøytralt.

Hvor viktig religion var generelt for soldatene er vanskelig å si noe bestemt om av flere grunner; manglende kunnskap om soldatenes tro før krigen, varierende forhold under krigen, og kildenes partiskhet. Når det gjelder soldater fra Britisk India synes det som både muslimer og hinduer fant styrke i troen, ikke minst i at alt var forutbestemt gjennom skjebne. Datidens venstreorienterte og nåtidens historikere har sett religion i krigsårene hovedsakelig som et ledd i elitenes sosiale kontroll av massene. Det er et argument som ikke kan avvises, men det synes like tenkelig at religionen var et middel elitene brukte for å utholde det presset de var utsatt for.

Skyttergravskrig

Utdypende artikkel: Skyttergravskrig

Skyttergravskrig og stillingskrig anses som typisk og bestemmende for første verdenskrig, krigføring langs permanente, befestede frontlinjer. Skyttergravskrigen var kun karakteristisk for den rundt 700 kilometer lange vestlige frontlinjen mellom november 1914 og mars 1918, men tidvis og for situasjonen på østfronten og ved fronten i Italia. Alle stormaktene hadde forberedt seg på en bevegelig krig i sine planer inntil 1914. Etter at Schlieffen-Moltkeplanen mislyktes og kappløpet mot havet endte uavgjort, gravde de stridende arméene seg ned. Grunnlaget for befestningen av frontlinjen var den militærtekniske utviklingen som favoriserte forsvareren. I tillegg kom tap av kontroll over store hærstyrker og den relative styrkebalansen.

I januar 1915 ga den tyske overkommandoen ordre om at frontlinjen på vestfronten skulle utvides i dybden så de kunne motstå angrep fra overlegne styrker. Stridserfaringene ledet til at hovedstyrken ble flyttet bakover til en andre linje, med tilfluktsrom. Fra 1916 introduserte de stridende partene tre linjer i mange områder. For å lykkes måtte angripende styrker planlegge nøye og ha lokal overlegenhet. I et angrep ble fiendens stillinger først kraftig beskutt med artilleri. I tillegg ble det brukt stridsgass, miner (underjordiske sprengladninger i tunneler), etterhvert også stridsvogner, granatkastere og maskinpistoler. Håndgranaten fikk en renessanse, mens bajonetten nesten mistet sin betydning, i de trange skyttergravene var feltspader ofte et bedre våpen. Mot slutten av krigen endret den tyske arméen sin taktikk og brukte i våroffensiven i 1918 såkalte stormtropper, godt utstyrte elitesoldater som rykket frem i front og forsøkte å ødelegge fiendens bakre infrastruktur med infiltrasjonstaktikk.

Hverdagslivet til soldatene i skyttergravene ble preget av lange faser med inaktivitet, og hard kamp for overlevelse. Resultatet var at skyttergravene ofte var svært forseggjort, samtidig var soldatene utsatt for alvorlige krigsnevroser, eller inntil da ukjente angstreaksjoner som søvnredsel, som innebar redsel for å sovne og bli angrepet.

• 
  Skyttergrav ved Somme, opprinnelig tysk, da bildet ble tatt var den erobret av britene.

  Foto: John Warwick Brooke (1886–1929)
• 
  Tyske soldater graver skyttergraver, Argonnerskogen 1916
• 
  Tysk skyttergrav, dekket av piggtråd, Marne 1916
• 
  Skyttergraver ved Loos-Hulluch i 1917, sett fra luften - tyske skyttergraver til høyre, britiske til venstre - området i midten er ingenmannsland
• 
  Tropp av soldater fra Irland, ved Somme, juli 1916
• 
  Tyske skyttergraver ved Vimy (kjent fra slaget om Vimyhøyden) bevart for ettertiden

Bruk av stridsgass

Utdypende artikler: Giftgass i første verdenskrig og Haag-konvensjonene av 1899 og 1907

Rekke med britiske soldater skadet ved angrep med giftgass på vestfronten i 1918

Foto: Thomas Keith Aitken (Second Lieutenant)

Gass ble først brukt av franske styrker på vestfronten i august 1914. Gassgranatene ble brukt i et åpent område, hadde minimal effekt, men ble oppdaget av tyske styrker. Den tyske overkommandoen anså derfor at den sto fritt til å selv benytte gass, siden fienden hadde brukt det først. Den 22. april 1915 ble inntil 5 tusen ententesoldater drept eller skadet av et tysk angrep med klorgass ved Ypres. Denne datoen regnes som starttidspunkt for moderne masseødeleggelsesvåpen. Det var første tilfelle hvor gass ble brukt i stor målestokk, og dette endret ideen om krig som en ridderlig kamp. Introduksjon av gass var mer omstridt enn bruk av andre våpen. De tyske offiserene ble overrasket over suksessen, men klarte ikke å utnytte den, grunnet manglende reserver. Angriperne selv ble dessuten også påvirket av gassen. Ententemaktene anså bruken av dødelig gass som et klart brudd på Haagkonvensjonen om landkrigføring, og som et ytterligere bevis for hvor barbarisk tysk krigføring var, noe de brukte i propaganda både under og etter krigen. Selv om kjemiske våpen ikke var ukjent hadde til da kun irriterende gasser (som tåregass) blitt brukt, men de var langt mindre effektive.

Problemet med å trenge gjennom forsvarslinjene ved offensiver, den fastlåste skyttergravskrigen, og ammunisjonskrisen grunnet mangel på salpeter, samtidig som tysk kjemisk industri hadde ubrukt kapasitet, ledet til å bruke gass som våpen. Selv om deler av det tyske offiserskorpset var skeptisk, ble bruken av gass ansett som et nødvendig onde. Den 31. mai 1915 angrep tyske styrker ved Bolimów på østfronten. Her ble fosgengass brukt for første gang. Den 25. september 1915 var første gang britiske styrker brukte stridsgass i større skala, i slaget om Loos.

De første gassmaskene ble tatt i bruk høsten 1915. De krigførende partene brukte etterhvert gassfylte granater, for å være mindre avhengige av gunstig vindretning. I juli 1917 ved Nieuwpoort ble det for første gang brukt gass som trengte gjennom filteret i gassmasken. Samtidig, eller kort etter, begynte bruken av irriterende gass sammen med giftgass. Den første gjorde at soldatene tok av seg maskene. Rett etter Nieuwpoort ble det ved Ypres brukt en ny gass, sennepsgass, som var etsende ved hudkontakt. I tillegg til å skade personell, bandt sennepsgassen opp store ressurser for å ta hånd om sårede.

Totalt ble det brukt rundt 112 tusen tonn med giftgass i første verdenskrig, av dette kom 52 tusen tonn fra Tyskland. Nøyaktig antall forgiftet og døde av stridsgass er vanskelig å angi. Mange av soldatene døde etter lengre sykeleie. For vestfronten anslås rundt 500 tusen sårede og om lag 20 tusen døde. For hele krigen anslås tap etter gassangrep til rundt 1,2 millioner soldater, av dem om lag 90 tusen døde.

Luftkrig: fra eksperimentelle fly til flyvåpen

Ved utbruddet av krigen hadde de stridende land knapt mer enn 200–300 enkle fly tilgjengelig, og datidens mindre robuste fly ble stort sett brukt for rekognosering. Da den britiske ekspedisjonsstyrken British Expeditionary Force (BEF) ankom Frankrike i august 1914, hadde de kun 48 fly for rekognosering. De overvåket fronten og rapporterte fiendens bevegelser til overkommandoen. Det var flygere fra Royal Flying Corps (RFC) som først observerte at det var en stor luke mellom de fremrykkende tyske arméene, noe som bidro til det suksessfulle slaget ved Marne.

Flyrekognosering ble stadig viktigere, også ved flyfotografi, og da stillingskrigen begynte, ble fly også brukt for koordinering av artilleri. Fra 1915 begynte bruken av radiosett i fly for direkte kommunikasjon med bakken. Den viktigste funksjonen for flyene var etterhvert å bistå artilleriet.

Den franske flypioneren Roland Garros var den første som utviklet et virkelig jagerfly. I 1915 monterte han et maskingevær i front av flyet. For å beskytte propellbladene forsterket han dem med stålplater. Noe senere konstruerte nederlenderen Anthony Fokker en synkroniseringsmekanisme for sitt Fokker E.III. Hvis propellen var i skuddlinjen ble skudd blokkert. De første suksessfulle pilotene med disse flyene var Max Immelmann og Oswald Boelcke. Inntil tidlig i 1916 var tyskerne dominerende i luften over vestfronten.

Bombetokt var sjeldne, men økte utover i krigen. De første bombene ble droppet over Liège i Belgia av et tysk luftskip 6. august 1914. Et nytt tysk bombetokt fant sted 24. august 1914 over Antwerpen. I desember 1914 angrep tyske luftskip for første gang Storbritannia. Frem til 1917 ble tunge tyske luftangrep fløyet mot London. Senere ble luftskip, med sine store overflater og begrensede manøvrerbarhet ved angrep, erstattet med Gotha G.IV bombefly. Frem til 1918 drepte tyske luftskip og bombefly 1400 britiske sivile og skadet nesten 5 000. Britenes Royal Flying Corps konsentrerte sine angrep på industri i den vestlige delen av Tyskland og på Zeppelinwerke ved Bodensjøen. Den første verdenskrig var den første konflikten hvor bombefly ble brukt i stor målestokk.

Utvikling av militære fly skjedde også til sjøs. Sjøfly, som kun hadde blitt benyttet for rekognosering, ble bevæpnet og benyttet mot havner og kystbefestninger. Første verdenskrig var også den første krigen hvor tidlige utgaver av hangarskip ble benyttet. Både britene og amerikanerne bygget om flere av sine krigsskip til hangarskip. Disse tidlige utgavene benyttet sjøfly som tok av fra dekket, landet nær hangarskipet og så ble heist om bord med kran.

Fra 1916 tapte tyskerne igjen sin overlegenhet i luften. Ententemaktene hadde reorganisert sine styrker og hadde noen svært solide fly, som Nieuport 11. Tyskerne reagerte ved å forsøke å ytterligere profesjonalisere sine flygere. Oswald Boelcke trente noen av de beste tyske flygerne i luftkamp. De tyske jagerskvadronene (forkortet til Jasta), særlig Jasta 11, ga ententens flystyrker store tap. Etter Boelckes død tidlig i 1917, ble Jasta 11 ledet av Manfred von Richthofen. Med sine flygere bidro han til blodige april, hvor 443 ententefly gikk tapt. Richthofen selv skjøt ned 20 fly i denne perioden, en annen pilot, Kurt Wolff, hadde 22 nedskytinger denne måneden.

Utover i 1918 ble ententen stadig mer dominerende i luften, grunnet sine større industrielle ressurser. Ved avslutningen av krigen i november 1918 hadde de krigførende lands flyvåpen økt til 2–3 tusen fly, på vestfronten alene var det rundt 8 tusen fly. Tapene var høye, britene tapte over 50 % av totalt 22 tusen britiske piloter, franskmennene tapte rundt 40 % av 18 tusen franske piloter, tyske piloter hadde sannsynligvis tilsvarende tap. Selv om fly ga et viktig bidrag, så var de ikke avgjørende, krigen ble tapt og vunnet på bakken.

• 
  Luftkrig, oljemaleri av Michael Zeno Diemer (1867–1939)
• Film med amerikanske piloter, blant de Eddie Rickenbacker, i luften under første verdenskrig
• 
  Det tunge tyske bombeflyet Gotha G.IV i luften, det ble blant annet brukt til å bombe London
• 
  Tysk luftskip nødlandet ved Stavanger i 1916
• 
  Amerikansk major i observasjonsballong over vestfronten i 1918
• 
  I maskinrommet på en tysk ubåt
• 
  Maskinromseksjon av en tysk ubåt under bygging
• 
  Besetningen fra et senket handelsfartøy taues mot land av tysk ubåt
• 
  Kartskisse over 13. patrulje for «U 35», den tyske ubåten som senket mest tonnasje og flest skip.
• 
  «U 35» i Pula, det kan ha vært denne ubåten som fraktet en kamel fra Tunis, gave til keiser Wilhelm II fra muslimske opprørere.
• 
  Maleri av senkingen av RMS «Lusitania», tap av amerikanske passasjerer hadde stor effekt for USAs holdning til Tyskland
• 
  Den tyske krysseren SMS «Blücher» i ferd med å synke under slaget ved Doggerbank
• 
  Streikende tyske matroser i Kiel, mytteriet blant mannskapene i den tyske flåten utløste novemberrevolusjonen og tvang frem tysk aksept av våpenhvile.

  Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-R72520 / CC-BY-SA 3.0

Sjøkrig og blokade – slagskip og ubåter

Før 1914 var det antatt at sjøkrig ville spille en stor, muligens avgjørende, rolle. Jyllandsslaget i mai-juni 1916 var det til da største sjøslag (og muligens det største noensinne), men det var ikke avgjørende for krigen. Ved fredsslutningen i 1918 viste det seg at sjøkrigen ikke hadde vært avgjørende, i motsetning til Napoleonskrigene og andre verdenskrig, men allikevel hadde hatt en viktig indirekte effekt.

Blokade - eller stengte butikker?

Mens mange historikere anser britiske Royal Navys blokade av særlig Tyskland som avgjørende for at ententemaktene vant første verdenskrig, mener den britiske historikeren Paul Kennedy at det er en fiksjon. Han hevder at selv om britene ikke hadde opprettholdt en blokade med marinefartøy, så hadde ikke sentralmaktene fått tak i noen varer, fordi de som hadde noe å selge formelt eller reelt var på ententemaktenes side. Og selv om de hadde hatt noe å selge, så hadde ikke sentralmaktene skip til å hente varene, mulighet for å få de forsikret, eller evne til å komme i kontakt med selgere, da sentralmaktenes telegrafkabler ble kuttet den 3. august 1914. Tilnærmet samme argumentasjon har historikeren Alan Kramer, som mener at det er umulig å unngå følgende konklusjon: «ikke blokaden, men å gå til krig mot sine hovedleverandører reduserte importen av mat drastisk.».

De ulike sjøområdene var dominert av forskjellige makter: Storbritannia dominerte Tyskland i Nordsjøen (Atlanterhavet hadde ikke sentralmaktene adgang til), Tyskland dominerte Russland i Østersjøen, Frankrike og Italia dominerte Østerrike-Ungarn i Middelhavet (bortsett fra Adriaterhavet), og Russland (fra slutten av 1915) dominerte Det osmanske rike i Svartehavet, mens det igjen kontrollerte Bosporosstredet. Ententemaktene brukte sjøen for transport av tropper og forsyninger, noe sentralmaktene stort sett var utestengt fra. Unntaket var Skandinavia og Nederland: Sverige eksporterte jernmalm, Norge nikkel og kobber, mens Danmark og Nederland leverte mat til Tyskland. Leveransene fra de nøytrale landene ble i mindre skala for sentralmaktene det USAs leveranser var for ententen. Følgelig prøvde ententen, ved Storbritannia, å presse de nøytrale landene til å stoppe eller begrense leveransene til Tyskland. Samtidig hadde ententen behov for varer fra disse landene, firmaet Norsk Hydro i Norge leverte i en periode 90 % av Frankrikes behov for nitrat til sprengstoffproduksjon.

Ententemaktenes blokade av sentralmaktene, særlig med avstenging av Nordsjøen, bidro til å utarme sentralmaktene (ved matmangel og etterhvert underernæring), og til å radikalisere konflikten. Britenes blokade ble av noen land, særlig USA, ansett å være i strid med internasjonal rett, og gjorde at tyskerne anså seg berettiget til tilsvarende radikale tiltak, som uinnskrenket ubåtkrig (senking av handelsskip uten varsel). Det var først ved USAs inntreden i krigen i april 1917 at ententens blokade ble effektiv. Tilsvarende bidro sentralmaktenes blokade av Russland ved sperring av Østersjøen og Bosporousstredet til den russiske arméens nederlag. Den tyske flåten i Middelhavet bidro til å få Det osmanske rike med i krigen på sentralmaktenes side. Tysklands forsøk på krysserkrig hadde kun en begrenset effekt ved utbruddet av krigen.

Overraskende for både ententen og sentralmaktene var det krigføring med ubåt som hadde størst effekt i sjøkrigen. Siden ubåten var undervurdert av begge sider, var krigføring både med og mot ubåt dårlig forberedt. Tyske ubåter ga uansett ententemaktene store problemer, spesielt i første halvdel av 1917. Samtidig bidro tysk uinnskrenket ubåtkrig til at USA ble med i krigen på ententemaktenes side, og førte derved til sentralmaktenes nederlag. Et tidlig eksempel på ubåtkrigens politiske dimensjoner var senkingen av RMS «Lusitania» i 1915, en liten taktisk suksess, men en gigantisk strategisk tysk feiltakelse. Tyske ubåtmannskaper var godt trenet, fikk god betaling og mye mat, men risikoen var stor. Rundt 5 tusen mann ble drept i tjeneste, om lag halvparten av alle som tjenestegjorde i ubåtvåpenet.

I Tyskland ble flåten med større overflateskip holdt i beredskap helt til slutten av krigen, da ble det bestemt at den skulle seile ut for å angripe overlegne britiske flåtestyrker. De tyske mannskapene nektet å utføre ordre, mytteriene i marinebasen i Kiel bidro til å utløse den tyske novemberrevolusjonen.

Underernæring og sult i Sentral-Europa

Kø foran matvarebutikk i Berlin, 1917

Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-N0703-343 / CC-BY-SA 3.0

En kombinasjon av blokade fra ententemaktene, dårlig administrasjon og mangel på landarbeidere - mange var utskrevet som soldater - førte kort etter krigens start til matmangel, rasjonering, etterhvert også underernæring og sult i Tyskland og Østerrike-Ungarn. Matmangelen ledet blant annet til voldsomme køer, for det meste kvinner som sto timevis i kø før butikker åpnet for å få tak i mat, selv med rasjoneringskort var man ikke garantert å få noe. I Wien, en av de hardest rammede byene, sto våren 1917 rundt en kvart million daglig i over 800 køer. Når det ble mangel på vanlige råvarer, ble maten laget med erstatningsstoff, som brød av poteter, i stedet for mel. Smaken av matvarer med erstatningsstoff var uvant, ofte lite appetittlig, matvaren inneholdt som regel mindre næring, og var noen ganger direkte helsefarlig. Befolkningen fikk følgelig både mindre, og dårligere mat.

Fra 1916 økte salget av matvarer utenfor myndighetenes kontroll, såkalt svartebørs, i 1918 ble mellom en tredjedel og en femtedel av alle jordbruksvarer i Tyskland omsatt på denne måten. Knapt noen sultet ihjel, men underernæring bidro til svekket motstandskraft mot sykdom. I Tyskland ble det anslått en dødelighet blant sivile, over normalt nivå, på 424 tusen, tilsvarende for Østerrike-Ungarn var 467 tusen (i disse tallene er døde som ble rammet av spanskesyken ikke regnet med).

Hverken store tap av soldater ved fronten, nye land som sluttet seg til ententemaktene eller diskusjonene om annektering av fiendeland, var så ødeleggende for Tyskland og Østerrike-Ungarns stabilitet som matmangelen. Den såkalte turnipsvinteren 1916–1917 var da tålmodigheten tok slutt for store deler av befolkningen i de to viktigste landene i sentralmaktene. Misnøyen med matmangelen førte til omfattende streiker, opptøyer og polarisering av politikk, som truet den såkalte borgfreden fra krigsutbruddet i 1914.

Selv om britene ved krigsutbruddet etablerte en blokade av sentralmaktene virket den gradvis, det største problemet var mangel på trekkdyr, over en tredjedel av landets hester (datidens traktorer) gjorde tjeneste ved frontlinjene. Enda viktigere var mangelen på gjødsel, både kunstgjødsel og naturlig gjødsel. Allerede i fredstid var Tyskland avhengig av matimport, mens mye av importen forsvant så ble samtidig innenlandsk produksjon sterkt redusert, helt ned i 40 % av førkrigsnivå i 1918. Ententens blokade fungerte dels ved at skip fra nøytrale land ble stoppet av den britiske marinen, dels ved at britene kjøpte opp mat, så sentralmaktene ikke kunne få tak i den. I motsetning til Tyskland var Østerrike-Ungarn selvforsynt med mat før krigen, samtidig ble særlig Østerrike hardere rammet av matmangel enn Tyskland. Dels var grunnlaget tapet av, og ødeleggelsene i det viktige jordbruksområdet i Galicja etter den russiske invasjonen, dels gjaldt de samme grunnene som i Tyskland, mange bønder og hester måtte gjøre tjeneste for hæren, i stedet for å dyrke mat. Men særegent for Østerrike-Ungarn var det manglende samholdet, hvor Ungarn som var bedre forsynt med mat, holdt mye tilbake, fra resten av keiserriket.

Mens anbefalt kaloribehov for en voksen mann er 2500 kalorier dagen, var den daglige rasjonen i Tyskland på 1985 kalorier, den ble raskt redusert til 1336, og sommeren 1917 til 1100 kalorier. I Ungarn fikk innbyggerne 1273 kalorier, mens i Østerrike begynte kalorianslaget på 1300 ved innføring av rasjonering, og var ved våpenhvilen nede i 830 kalorier. En ernæringsspesialist som forsøkte å leve kun på de tyske rasjonene mistet en fjerdedel av sin vekt på syv måneder.

Media, propaganda, litteratur og film

Kultur mot sivilisasjon

Både sentralmaktene og ententemaktene mobiliserte sine akademikere i kampen om å vinne frem med hvorfor krigen ble utkjempet. Sentralmaktene fremstilte konflikten som kultur mot britisk og fransk forfall, mens britene og franskmennene hevdet det dreide seg om sivilisasjon mot barbarisk lovløshet. En tidlig hendelse i krigen, som ble brukt som propaganda fra begge sider, var brannen i biblioteket i Louvain (flamsk Leuven) i Belgia i august 1914.

Verdenskjente tyske akademikere kom med et opprop i oktober 1914, «Manifestet fra de 93», som motsa det man mente var propaganda fra ententemaktene. Blant de som undertegnet var nobelprisvinnerne Max Planck, Fritz Haber og Wilhelm Röntgen. Oppropet var dels et tilsvar til et britisk opprop med 53 ledende forfattere, som argumenterte for å støtte ententemaktenes kamp med at det gjaldt sivilisasjon mot tysk militarisme. Blant de som undertegnet var Rudyard Kipling, Arthur Conan Doyle og H.G. Wells.

Første verdenskrig var første gang propaganda ble etablert som en systematisk statlig virksomhet. Den ble brukt både for å vedlikeholde motivasjonen for å tjenestegjøre i krigen, og for å underbygge krigsdeltakelse fra egen befolkning eller ønskede allierte, med bruk av fremmedfiendtlige fordommer og patriotiske symboler. Ententemaktene, særlig britene, var generelt dyktigere med propaganda enn sentralmaktene og tyskerne, et overtak som ga et viktig bidrag til ententens seier. Historikeren Niall Ferguson nevner som eksempel oppmerksomhet rundt amerikanske tap ved senkingen av RMS «Lusitania», mens britiske brudd på sjørett og utsulting ved blokade fikk liten oppmerksomhet. Bakgrunnen for at propaganda fikk slik gjennomslag, var at første verdenskrig var den første større konflikten hvor de fleste deltakerne kunne lese, et resultat av obligatorisk skolegang.

Det var mindre direkte skremselspropaganda fra sentralmaktene, fordi knapt noe tysk område var okkupert, og få tyske sivile var derfor direkte utsatt for krigen. Først og fremst ble Russland (hæren og befolkningen) stemplet. Ententemaktenes bruk av fargede tropper fra koloniene på europeiske slagmarker ble dels fordømt som et brudd på kultur eller som amoralsk. Propaganda fra sentralmaktene tenderte til å degradere fiendens kampevne og til å lovprise egne soldaters styrke. For dette ble ulike foto distribuert som postkort som viste falne ententesoldater og tilhørende massegraver.

Tyskland

I Tyskland ble sentralkontoret for utenlandstjeneste (tysk: Zentralstelle für Auslandsdienst ) opprettet 5. oktober 1914, etterfulgt av militærkontoret i utenriksdepartementet (tysk: Militärische Stelle des Auswärtigen Amtes [MAA]) 1. juli 1916 og til sist kontoret for bilder og film (tysk: Bild- und Filmamt [BUFA]). Østerrike-Ungarn hadde allerede den 28. juli 1914 etablert det keiserlige krigspressekontor (k.u.k. Kriegspressequartier [KPQ]). På ententemaktenes side ble kontoret for pressen (fransk: Maison de la Presse) opprettet i Frankrike i februar 1916. Storbritannia etablerte byrået for krigspropaganda (engelsk: War Propaganda Bureau) i september 1914. I USA ble komitéen for offentlig informasjon (engelsk: Committee on Public Information) opprettet i april 1917 ved landets inntreden i krigen på ententemaktenes side. Velkjente overgrep i Franrike og Belgia som ble brukt i propaganda var henrettelse av sivile, og voldtekt, men også den angivelige korsfestelsen av nonner, eller påstanden om at tyske soldater hugget av barnehender.

Den tyske seieren mot russiske invasjonsstyrker i Øst-Preussen var et eksempel på hvordan propaganda og media ble brukt for å fremme bestemte formål. For å vise at det var en oppreisning etter nederlaget i slaget ved Tannenberg i 1410, ble det etter forslag fra marskalk Paul von Hindenburg gitt samme navn. Endringen i holdning som det utløste i Tyskland skulle få omfattende følger. Mens det siden Carl von Clausewitz var anerkjent at Russland ikke kunne erobres i krig, anså man nå at en seier over Russland var mulig. Denne holdningsendringen førte til en drastisk utvidelse av offensiver, og pekte frem mot Tysklands invasjon av Sovjetunionen i 1941.

Ententelandene

Den britiske pressen var i økende grad positiv til Tyskland de siste årene før krigen og under julikrisen i 1914 ble først den russiske tsaren gitt skylden for opptrappingen. Dette endret seg med Tysklands ultimatum til Russland, og særlig med Tysklands invasjon av Belgia og Luxembourg. Videre utover i krigen ble Tyskland ikke bare stemplet som fiende og aggressor, men fremstilt som humanitetens fiende. Kun i begynnelsen av krigen ble det skilt mellom regjering og befolkning. Denne overdrevne fiendtlige propagandaen vanskeliggjorde fredsfølere og bidro til at forsoning var vanskelig etter krigen.

Etter krigen var over og en rekke overdrivelser fra propaganda ble avdekket, ble befolkningens tillit til medier, særlig i ententelandene (Frankrike, Storbritannia og USA) svekket. Den anerkjente amerikanske forfatteren og journalisten Walter Lippmann oppsummerte erfaringene med propaganda og fremholdt at de viste at demokratiet måtte begrenses, da vanlige mennesker stort sett kun var opptatt med seg og sitt, en liten gruppe innsiktsfulle personer burde styre på vegne av de mange.

Solidaritet med imperiet ble et sentralt motiv i krigstidens propaganda og begge de to store imperiemaktene forventet at krigen for å gjøre verden sikker for demokratiet ville, paradoksalt, samtidig sikre overlevelsen av det udemokratiske imperiet.

Historikeren Richard Overy, i boken Blood and ruins : The Last Imperial War, 1931–1945

Utbruddet av krigen førte til en veritabel flom av krigsrelaterte dikt og annen skjønnlitteratur, for det meste skrevet av sivile, mange av de kvinner. Det var så godt som uten unntak soldater tilhørende øvre middelklasse som skrev dikt og romaner basert på erfaring fra fronten, i engelsktalende land kjent som krigsdiktere (engelsk: war poets). Felles for mange krigsdiktere var et krav om å fortelle den virkelige historien om krigen, i motsetning til offisielle krigsreportere og pressen i hjemlandet, Wilfred Owens «Dulce Et Decorum Est» var typisk et svar på et dikt av den svært patriotiske Jessie Pope.

Ved utbruddet av første verdenskrig blomstret filmindustrien både i Europa og USA, både almenheten og eliten benyttet kinoer som adspredelse. Filmaviser (engelsk: newsreel) med nyheter ble brukt av alle de krigførende maktene for å nå ut med informasjon og propaganda. Etterhvert fikk filmfotografer adgang til slagfeltene, men av flere grunner fikk de aldri dekke pågående kamper. I tillegg til produksjon av sensurert film for publikum ble det også tatt opp mye usensurert film for arkivformål, som dokumentasjon for ettertiden. Film produsert for publikum skulle oppmuntre befolkningen, og ved eksport også gi et fordelaktig inntrykk av landets forsvarskamp mot angriperne. Kinoforestillingene var svært populære, i Storbritannia var det f.eks rundt 20 millioner besøkende i uken i 1918. I en rekke filmer medvirket tidens mest kjente skuespillere, som Asta Nielsen og Henny Porten i tyske filmer, mens blant ententemaktene var amerikanske Mary Pickford og Charles Chaplin populære. Begge stridende parter etablerte etterhvert hundrevis av kinoer nær frontlinjen for soldatenes adspredelse. Slaget om Somme markerte et skille i bruk av film, britene la mye ressurser ned i produksjon av en film, The Battle of the Somme, da de regnet med et større gjennombrudd, tilsvarende kom tyskerne etterhvert ut med et tilsvar, Bei unseren Helden an der Somme.

• 
  Ekstrautgave av avis leses med stor interesse av Berlinere

  Foto: Deutsche Bundesarchiv, Bild 183-S32538 / CC-BY-SA 3.0
• 
  Fransk tidsskrift med bilde av soldater fra Britisk India i Frankrike, oktober 1914
• 
  Rekrutteringsplakat for US Army som spiller på fordommer mot tyskere
• 
  Kvinner ble brukt for å overbevise menn om å melde seg til tjeneste
• 
  Barn foran en anti-tysk plakat i en park i Chicago
• 
  Lokalt tilpasset propaganda, australsk plakat som sammenligner trusselen fra tyskerne med gressbrann
• 
  Tysk soldat forgriper seg på en belgisk kvinne, spilt av Mae Marsh, i en amerikansk film for krigslån
• 
  Tysk filmteam under opptak ved frontlinjen på vestfronten i 1917

  Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-1983-0323-501 / CC-BY-SA 3.0
• 
  Anti-tysk propagandaplakat fra første verdenskrig, tysk soldat marsjerer med barn på bajonetten
• 
  Italiensk plakat fra 1917, advarer mot Østerrike-Ungarns fredsforslag
• 
  Massegrav, brukt i tysk krigspropaganda
• 
  Massegrav, retusjert, offiserer til venstre for graven er fjernet
• Ingen av skuespillerne var mer kjent enn Charles Chaplin, her i filmen Shoulder Arms fra 1918

Våpenteknisk utvikling

Utdypende artikkel: Våpenteknologi under første verdenskrig

Britisk Mark IV stridsvogn ble produsert i over ett tusen eksemplarer

Første verdenskrig endret våpenteknologi på mange måter. For infanterister ga krigen det endelige gjennombrudd for kamuflasje og stålhjelmer. Soldatenes rifler var stort sett likeverdige, kun den britiske Lee-Enfield hadde et overtak med stor skuddhastighet, og førte særlig i Flandern til store tyske tap. Skyttergravskrigen førte til en renessanse for håndgranaten, som kun sentralmaktene hadde nok av ved krigens utbrudd. Maskingeværet ble ytterligere utviklet, fra tyngre (MG08, 30–40 kg), til lette transportable modeller (MG 08/15, ca. 14 kg), og den første virkelige maskinpistol, MP18, ble tatt i bruk sammen med ny infanteritaktikk (stormtropper).

Maskingeværer, og etterhvert stridsvogner, bidro til å gjøre det opprinnelige kavaleriet avleggs (soldater på hest). Det mistet sin status og ble kun brukt for perifere oppdrag og spesielle områder, som deler av østfronten og Midtøsten. Fra den første, moderat suksessfulle stridsvognen Mark I, utviklet ententemaktene den forbedrede Mark IV og Renault FT-17, forløperen for dagens stridsvogner. Tyskland utviklet og produserte knapt noen stridsvogner. 20 tyske A7V mot 1 220 Mark IV, 2 700 Renault FT og om lag 2 000 andre pansrede kjøretøy viser også ententemaktenes materielle overlegenhet det siste krigsåret.

Stumfilm av amerikanske styrker med 75 mm fransk kanon, bemerk kanonens skuddtakt

Artilleriets begrensning ledet til utviklingen av bombefly. Tungt tysk artilleri som Tjukke Bertha, som hadde suksess mot festninger ved innledningen av krigen, hadde en rekke svakheter (begrenset bevegelighet, høy slitasje, moderat nøyaktighet). Den teknisk avanserte Pariskanonen (tysk: Paris-Geschütz) hadde ingen militær verdi, grunnet liten nøyaktighet, og var kun et terrorvåpen mot sivile mål. Den lette og portable franske Canon de 75 revolusjonerte artilleriet før krigen. Den viste i begynnelsen av første verdenskrig sin kapasitet mot tyske angrep, men ble etterhvert for lett for stillings- og skyttergravskrig. Forholdstallet mellom lette og tunge kanoner skiftet i løpet av stillingskrigen fra 11:2 i begynnelsen til 9:7 mot slutten av krigen.

Ved improvisasjon ble det første standardiserte jagerflyet utviklet (Fokker E.I). Det ble også utviklet bombefly, som det britiske Handley Page Type O og det tyske Gotha G.I, som etterhvert erstattet tyske luftskip. Første verdenskrig var også begynnelsen for flyradio, noe som ga flyrekognosering nye muligheter.

Undervannsbåten ble i beste fall ansett som et støttevåpen før krigen, men ble det viktigste offensive våpenet i sjøkrigen. Storbritannias overlegne etterretning ved Room 40 var et stort hinder for bruken av den tyske slagskipsflåten, og etter Jyllandsslaget oppga tyskerne helt offensive operasjoner. Tilsvarende var Royal Navy forsiktig i bruk av sin slagskipsflåte, grunnet trusselen fra tyske undervannsbåter.

Bortsett fra mobilisering av alle reserver i krigsøkonomien, ble den industrielle krigen preget av avstandsvåpens dominans: artilleri forårsaket om lag 75 % av alle skader, infanterivåpen rundt 16 %, håndgranater 1–2 % og giftgass nesten 1,7 %. Tradisjonelle våpen som sabel og bajonett forårsaket kun 0,1 % av skadene. I motsetning til tidligere kriger, døde mindre enn en tiendel av tyske, en sjettedel av østerriksk-ungarske og en femtedel av franske soldater på grunn av sykdom. Rundt 850 millioner artillerigranater ble avfyrt av de stridende partene.

Industriell krigføring og logistikk

Stormaktene som deltok i første verdenskrig kan for logistikk deles i to grupper, kontinentale og ekstra-kontinentale. De førstnevnte kunne utplassere og etterforsyne sine styrker med jernbane eller veier og omfattet Frankrike, Tyskland, Østerrike-Ungarn, Italia og Russland, mens de sistnevnte måtte bruke skip, og omfattet Storbritannia, Japan og USA. For ententemaktene betød det et stort behov for sjøveis transport, noe Storbritannia med 45 % av verdens større dampskip (total tonnasje rundt 20 millioner tonn) kunne besørge. Med andre allierte skip kontrollerte ententemaktene rundt 80 % av verdens tonnasje av handelsskip.

Helt fra åpningen av krigshandlingene spilte jernbaner en svært viktig rolle for utplassering av tropper, den største seksjonen i den tyske generalstaben var typisk jernbaneseksjonen. Under det tyske angrepet på vestfronten i august-september 1914 var jernbanetransport avgjørende for seieren i slaget ved Marne. På seks dager ble fire korps flyttet, hvert korps trengte 118 tog, noe som viste Frankrikes fordel med interne linjer for effektiv logistikk. Ved siden av transport med jernbane og dampskip var vogner trukket av hester fremdeles slik det meste av gods på vei ble fraktet. Totalt hadde den britiske hæren over 800 tusen hester, av de 450 tusen i Frankrike og britene skipet i løpet av krigen over 3 millioner tonn havre og rundt 2,7 millioner tonn høy som fôr til hestene. Mot slutten av krigen tok særlig ententemaktene Frankrike, Storbritannia og USA i bruk stadig flere motoriserte kjøretøy. I 1918 hadde det amerikanske ekspedisjonskorpset AEF rundt 270 tusen kjøretøy, mens britene hadde noe under 60 tusen kjøretøy i Frankrike (av de 27 tusen lastebiler), og 24 tusen kjøretøy (av de 6 tusen lastebiler) i andre krigsområder.

• 
  Tysk forsyningskolonne (tren), på østfronten, der jernbanelinjene sluttet var militær logistikk avhengig av hester

  Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-S34205 / CC-BY-SA 3.0
• 
  Lager av mat for de britiske troppene på vestfronten, i Rouen, 15. januar 1917
• 
  Transport av ammunisjon for britiske styrker på vestfronten med smalsporet jernbane
• 
  Transport av vann for britiske styrker på vestfronten med smalsporet jernbane
• 
  Lossing av kjøtt i London, mye av lossearbeidet var manuelt og krevde mange mann

Fronterfaringer

Tyske stormtropper angriper under første verdenskrig, med stålhjelmer, ekstra utrustning og trening er det den nye soldaten

Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1974-132-26A / Ukjent / CC-BY-SA 3.0

Med store slag og omfattende bruk av tungt materiell brakte første verdenskrig en markert endring i synet på soldater og deres selvforståelse. Før første verdenskrig var den generelle ideen om krig fremdeles preget av slag hvor soldaten modig og ridderlig skulle beseire fienden. De fleste tyskeres forståelse av krig hang igjen fra den fransk-prøyssiske krig som ble avsluttet i 1871. Tilsvarende ble krigen sett som en åpen, ærlig kamp hvor deltakerne fikk utløp for sin eventyrlyst og sitt heltemot. Erfaringene og kravene fra stillingskrigen ødela disse forestillingene. Krigen ga soldatene den ødeleggende erfaringen av fullstendig degradering av individet til et forsvarsløst objekt utsatt for en upersonlig industriell krigsmaskin.

Sentralt var den nesten uopphørlige artilleribeskytning, som førte til over halvparten av ofrene for krigen. Soldatens eneste mulige reaksjon overfor dette våpenet, var å vente nesten hjelpeløs på nedslaget, som kom med tilsynelatende ukontrollerbar styrke: «Krigsmaskinen synes å ha blitt allmektig og påførte sine avgjørelser på de som deltok i dens fordekte bevegelser». Tilsvarende oppsto bildet av en ny soldat. Den stemningsfylte, spontane og lojale ungdom forsvant og ble erstattet av soldaten fra Verdun, en veltrent, kald, aggressiv, isolert og godt teknisk utstyrt lederfigur. Stålhjelmen var symbolet på soldaten, den representerte det moderne, tekniske og funksjonelle ved krigen.

Paradoksalt bidro skyttergravkrigens statiske natur til at krigshandlinger ble redusert, så lenge soldatene på begge sider vedlikeholdt status quo. Det var vanligvis tilfellet, bortsett fra ved store offensiver. For å bryte opp denne statiske situasjonen, benyttet kommandantene spesialister, på den britiske siden særlig skarpskyttere, på tysk og østerriksk-ungarsk side stormtropper. Disse elitestyrkene hadde høy individuell motivasjon for å kjempe, noe som for vanlige tropper var upopulært. Disse spesielle enhetene oppfattet seg selv som voldsutøvere: «Det er derfor ingen tilfeldighet at de tyske stormtroppene og de italienske eliteenhetene (Arditi) har en direkte linje til fascistenes estetisering av voldsbruk i mellomkrigstiden», noe som kan underbygges av psykologiske og kulturelle studier.

Diplomati

De to stridende gruppene, ententen og sentralmaktene, brukte diplomati og propaganda for å støtte opp under egen side, eller undergrave motparten. Stort sett fokuserte krigstidens diplomati på fire saker: propagandakampanjer; definering eller omdefinering av krigsmålene, som ble hardere jo lenger krigen pågikk; lokke nøytrale land inn i striden (Det osmanske rike, Italia, Bulgaria og Romania) ved å tilby landområder; og støtte til nasjonale minoriteter innenfor fiendens område. Nøytrale land la frem flere fredsforslag, men ingen av dem fikk noe særlig støtte. Etter det russiske nederlaget i 1915 (som førte til den store retretten), la Tyskland frem forslag om en gunstig fredsløsning for Russland, men det tyske utspillet ble avvist av tsarregimet. Det viktigste fredsforslaget under krigsårene kom fra USAs president Woodrow Wilson i desember 1916, men det ble avvist av begge de stridende alliansene. Begge sider var lenge forsiktig med å åpent spille på selvbestemmelsesrett for nasjonale minoriteter, av en rekke grunner. Sentralmaktene ved Tyskland ønsket primært en separatfred med Russland, og frem til 1916 ble det sett som lite tjenlig å oppmuntre til separatisme. Ententemaktene inkluderte Russland til 1917, en oppfordring til oppløsning av f.eks Østerrike-Ungarn, ville slå tilbake på alliansen. Først mot slutten av 1916 støttet sentralmaktene etableringen av nye stater, av Russland, og ententemaktene støttet ikke selvbestemmelsesrett før i 1918.

Våren 1917 forsøkte Østerrike-Ungarns nye keiser Karl I å sende ut fredsfølere gjennom en slektning, prins Sixtus av Bourbon-Parma, men de ble avvist av ententemaktene. Hans utenriksminister Ottokar Czernin prøvde å få tyskerne til å redusere sine krigsmål. Han argumenterte med at Østerrike-Ungarn var så nedkjørt at en revolusjon, tilsvarende den som nylig hadde funnet sted i Russland, også kunne skje i Wien, men dette ble avvist av tyskerne. Etter å ha overtatt som tysk utenriksminister i august 1917, forsøkte Richard von Kühlmann å se om det var mulig å oppnå separatfred med en av ententemaktene, og slik splitte dem. Da det mislyktes, erklærte han i oktober i riksdagen at Tyskland aldri ville oppgi Alsace-Lorraine. Etter at den britiske statsministeren David Lloyd George erklærte at Storbritannia ikke ville gi opp før Frankrike hadde fått tilbake sine tapte områder, var døren lukket for en forhandlingsfred i vest.

I november 1917 sendte den britiske utenriksministeren Arthur Balfour et åpent brev til den britiske bankieren Walter Rothschild, senere kjent som Balfourerklæringen. I brevet ga den britiske regjeringen sin støtte til et «nasjonalt hjem for den jødiske befolkningen». Erklæringen ble vedtatt etter uker med debatt i regjeringen. Bakgrunnen for at brevet ble sendt, var blant annet at Storbritannia var i posisjon til å gi et løfte, siden de var i ferd med å erobre Jerusalem. Viktigere var effekten det var påtenkt overfor USA. I tillegg ble det antatt at jødiske innvandrere ville være pro-britiske og derved støtte Storbritannias imperialistiske ambisjoner i Midtøsten.

Kartskisse over områder dominert av sentralmaktene etter fredsavtalen i Brest-Litovsk, den røde linjen angir frontlinjen ved sentralmaktenes offensiv etter forhandlingsbruddet i februar

Den 3. desember 1917 begynte forhandlinger om våpenhvile mellom sentralmaktene og representantene for Russlands bolsjevikstyre i Brest-Litovsk (dagens Brest i Belarus). De russiske forhandlernes situasjon var at de ikke kunne forsvare landet, mens sentralmaktenes forhandlere ønsket å avslutte krigen i øst så de kunne konsentrere seg om vestfronten. Russerne krevde en tre måneders våpenhvile, sentralmaktene gikk med på én måned, automatisk forlenget, den kunne sies opp med én ukes frist. Fredsforhandlinger begynte 22. desember, Tyskland ble representert av utenriksminister Richard von Kühlmann, Østerrike-Ungarn av utenriksminister Ottokar Czernin mens Adolf Ioffe ledet den russiske delegasjonen. Ved forhandlingsstart sto partene langt fra hverandre. Den russiske delegasjonen krevde en fred uten anneksjoner, og respekt for nasjoners selvbestemmelsesrett, de håpet snarlige revolusjoner skulle støtte dem i forhandlingene. Sentralmaktene fremsto relativt velvillige ved forhandlingenes start, men avviste tilbaketrekning fra russiske områder de hadde okkupert. I begynnelsen av januar 1918 tok Lev Trotskij over som russisk forhandlingsleder, han ønsket å dra ut forhandlingene så lenge som mulig, så revolusjonær propaganda fikk tid til å virke utenfor Russland. I januar sluttet representanter for Ukraina seg til forhandlingene.

Forhandlingene i Brest-Litovsk påvirket befolkningene i begge alliansene mens de pågikk. Den 8. januar 1918 kunngjorde USAs president sine 14 punkter. Utspillet var ment å gi både innenriks- og utenrikspolitisk virkning, og det tok særlig sikte på å møte utfordringen fra det nye sovjetstyret i Russland. Punktene var derfor også rettet mot opposisjonen i sentralmaktene, og venstresiden i ententemaktene. Flere av punktene var i motstrid til krav fra britiske, franske og italienske styresmakter, og mottakelsen ble deretter. Den største umiddelbare effekten fikk punktene overfor sentralmaktene. Den tyske rikskansleren Georg von Hertling godtok motstrebende punktene, men ga ingen konkrete forslag vedrørende tysk tilbaketrening. Den østerriksk-ungarske utenriksministeren Czernin var mer positiv og oppfordret Wilson til å ta initiativ til fredsforhandlinger.

Etter en pause i forhandlingene fra den 18. januar, diskuterte bolsjevikene som ledet Russland sentralmaktenes forslag. Vladimir Lenin gikk inn for å godta sentralmaktenes krav, da han anså Russlands posisjon som svært svak. Trotskijs forslag om hverken fred eller krig som en avvisning av sentralmaktenes krav, var imidlertid det som ble vedtatt. Målet var å fryse situasjonen, mens revolusjonær propaganda fortsatte mot sentralmaktenes soldater for å vinne deres støtte. Den 9. februar sluttet sentralmaktene fred med representanter for Ukraina. Blant betingelsene var store kornforsyninger til sentralmaktene, mens den nye staten fikk overdratt et område rundt det som i dag er Chełm i Polen (Guvernementet Kholm). Østerrike-Ungarn anså avtalen som svært viktig, da landet var på kanten av opprør grunnet matmangel, men avståelsen av områdene ved Chełm viste seg raskt å være en stor diplomatisk feil. Ved å underbygge polsk nasjonalisme bidro den til å bryte opp keiserdømmet. Dagen etter, den 10. februar, avbrøt Trotskij forhandlingene.

Sentralmaktenes styrker gikk til offensiv den 17. februar, og uten noen fungerende russisk hær erobret sentralmaktenes styrker raskt enorme områder. Bolsjevikene gav etter og aksepterte de harde tyske kravene. I praksis førte det til tysk dominans fra Arktis til Svartehavet, og Russland mistet om lag en tredjedel av sin befolkning. Formelt utvidet hverken Østerrike-Ungarn eller Tyskland sitt territorium, mens reelt ble en rekke tyskdominerte bufferstater etablert langs Russlands vestlige grense. Avtalen ble undertegnet den 3. mars. Fredsavtalen i Brest-Litovsk styrket begge de krigførende alliansenes vilje til fortsatt krigføring; sentralmaktene fordi de ikke lenger utkjempet en tofrontskrig, ententemaktene fordi avtalen viste hva de hadde i vente fra sentralmaktene, dersom de ga opp.

Nøytralitet og nøytrale land

Krigførende og nøytrale - 1914

Krigførende og nøytrale - 1918

Ententemaktene i grønt/lys grønt, sentralmaktene i gult/lys gult, nøytrale i grått

Mens første verdenskrig begynte med at flertallet av verdens land var nøytrale, sluttet de fleste land seg etterhvert til de krigførende, og størstedelen valgte ententemaktene. Tre hovedårsaker kan gis for at nøytrale land etterhvert ble med i krigen. Den første gruppen omfattet land hvor en fryktet at nøytralitet ville begrense landets muligheter, særlig med tanke på erobring av landområder, og omfattet Italia, Romania, Bulgaria og Hellas. For den andre gruppen var erkjennelsen av at nøytralitet ville avskjære landet fra å ha innflytelse over utviklingen etter krigen, blant de regnes Det osmanske riket, USA og Kina. Den tredje gruppen så en umiddelbar økonomisk trussel mot landet om det ikke sluttet seg til en av de krigførende partene, av de var Portugal og Brasil.

En tilsvarende tredeling knyttet til eksterne forhold, som styrte hvilke muligheter land hadde for å holde seg nøytrale, peker på geografi, konfliktens natur og det internasjonale systemet. Land som Belgia og Luxembourg var med sin geografiske posisjon utsatt, da Tyskland bestemte seg for å angripe Frankrike, og ble angrepet av Tyskland. Samtidig var Nederland, på tross av felles grenser med Tyskland, viktigere som nøytralt enn krigførende, særlig for Tyskland, men også for Storbritannia. Samme gjaldt for Danmark og Sverige, mens Norge etterhvert ble utsatt for et sterkt britisk press og i praksis ble alliert med ententemaktene. USAs geografiske plassering ga landet stort handlerom til å selv bestemme sin politikk, og det forholdt seg nøytralt inntil våren 1917.

Konfliktens natur som bestemmende for nøytralitet kan knyttes til en påtatt likegyldighet, for å skjule hvor utsatt et land var for press eller invasjon, særlig Sveits, Nederland og Danmark spilte på dette for å bevare nøytraliteten. Det tredje forholdet var ulike lands samhold om nøytralitetspolitikken, hvis politiske fraksjoner forsøkte å alliere seg med en av de krigførende partene ble det vanskeligere for en stat å holde seg nøytral. Mens slike indre forhold bidro til å trekke Albania og Hellas inn i krigen, førte de for Mexicos del til at både USA, Storbritannia og Tyskland støttet ulike politiske fraksjoner.

Europas tapte anseelse

Indisk deltakelse i ententen

Indiske soldater ankommer Marseille i september 1914 for å kjempe mot tyskerne på vestfronten

Ved utbruddet av krigen forsøkte Tyskland å bruke indisk nasjonalisme og pan-islamisme til sin fordel. De prøvde å få til opprør mot britisk styre i Britisk India, og sendte en delegasjon til Afghanistan som oppfordret landet til å delta på sentralmaktenes side. Til tross for britenes bekymring for et opprør i India, førte krigsutbruddet til enestående utbrudd av lojalitet og støtte til Storbritannia, nesten alle de ledende indiske politikerne støttet britenes rekruttering, blant de også Mahatma Gandhi.

Om vi lider nederlag denne gangen, vil vi muligens ha bedre hell neste gang. For meg er den nåværende krigen utvilsomt bare begynnelsen på en lang historisk utvikling, ved hvis ende Storbritannia lider nederlag som dominerende i verden. Kjennetegnet på det tyvende århundre må bli opprøret til de fargede rasene mot Europas koloniale imperialisme.

Colmar von der Goltz, tysk feltmarskalk, øverstkommanderende i Mesopotamia 1915–1916.

Indiske politiske ledere fra Kongresspartiet, og andre grupper, var ivrige etter å støtte Storbritannias krigsinnsats, da de trodde at det ville fremme selvstyre etter krigen, slik de «hvite» koloniene (Canada, Australia, New Zealand og Sør-Afrika) allerede hadde fått.

Ved utbruddet av krigen var den indiske hæren tallmessig større enn den britiske. Rundt 1,3 millioner indiske soldater og arbeidere tjenestegjorde i Europa, Afrika og Midtøsten, mens den sentrale indiske regjeringen og fyrstestatene sendte store forsyninger med mat, penger og ammunisjon. Totalt 140 000 mann tjenestegjorde på vestfronten og nesten 700 000 i Midtøsten. Tapstallene for indiske soldater under første verdenskrig var totalt 47 746 drept og 65 126 sårede. Tropper fra Britisk India var særlig viktig høsten 1914 og våren 1915, da franske og britiske styrker på vestfronten var sterkt presset. Samtidig var det en bekymring i deler av den britiske hæren over hvilke konsekvenser det ville ha at indiske soldater kjempet sammen med britiske på europeisk jord, det kunne undergrave britenes krav på rasemessig overlegenhet og herredømmet over India.

Prøvelsene under krigen, så vel som den britiske regjeringens manglende oppfølging av hva mange indere oppfattet som et løfte om selvstyre, brakte misnøye og bidro til at kampen for full uavhengighet fikk støtte etter krigen.

Soldater og sivile fra koloniene i fransk tjeneste

I den franske hæren medvirket fra koloniene: 200 000 fra Algerie, 100 000 fra Tunis, 40 000 fra Marokko, 100 000 fra Vest-Afrika. Totalt tjenestegjorde om lag 600 tusen soldater fra koloniene for Frankrike under første verdenskrig, mens titusener rømte for å unngå å bli rekruttert. Lokale rekrutterere gikk svært hardt frem mot lokalbefolkningen, noe som førte til stor motstand, etterhvert også opprør. Bruk av fargede soldater fra koloniene ble dels ansett som å oppveie for Tysklands større befolkning, men forkjempere for slike soldater, som Charles Mangin, hevdet også at de grunnet sin primitive kultur var bedre soldater enn de rasemessig overlegne europeerne. På tysk side var det voldsom motstand overfor bruk av soldater fra andre kontinent, i Europa, det ble brukt massivt i tysk propaganda og tyske diplomater protesterte overfor ententemaktene og hevdet at slik bruk av soldater fra koloniene var en krigsforbrytelse. Blant tyske intellektuelle som sterkt motsatte seg bruk av tropper fra koloniene var Max Weber.

Til tross for at asiatiske og afrikanske soldater og arbeidere kom til Europa for å bidra i krigen, ble de utsatt for rasisme mens de tjenestegjorde i Frankrike.

Japans ekspansjon i Kina

Japan brukte første verdenskrig for å utvide sin kontroll over kinesiske områder. I 1915 fremmet Japan en note til den kinesiske regjering, i ettertid kjent som de 21 krav. De mest ekstreme delene av noten ville gjort Kina til et lydrike under Japan. Ved blant annet britisk og amerikansk press ble de mest vidtgående delene av noten trukket tilbake. Den japaske noten førte til omfattende diskusjoner i Kina og ledet til at landet sluttet seg til ententen i 1917, for å få en plass ved forhandlingene ved fredsslutningen.

Latin-Amerika

En gjennomgående strømning i Latin-Amerika var at Europa hadde sviktet ved å starte krigen, en oppfatning som en rekke intellektuelle sto for, som argentineren José Ingenieros, mexicaneren Manuel Gamio og brasilianeren José Bento Monteiro Mombato.

Delegitimering av imperiene

Fra at imperialisme var en ubestridt og sentral del av noen få europeiske land før krigens utbrudd, førte krigen til at imperiene ble delegitimert, og prosessen med kolonienes selvstendighet begynte for alvor. Utbruddet av første verdenskrig avsluttet en århundrelang europeisk dominans av resten av verden.

Bruken av fargede tropper fra koloniene mot hvite soldater i Europa, bidro til å undergrave imperiemaktenes legitimitet. Ved fredsslutningen ga ententemaktene kun selvstyre til land styrt av hvite, som Canada, Australia, New Zealand og Sør-Afrika, mens Wilsons 14 punkter hadde vekket håpet om selvstyre i mange andre land. India hadde bidratt med om lag 1,5 millioner mann i militærtjeneste, men i stedet for selvstyre ble undertrykkingen skjerpet, som ved Amritsar-massakren i 1919. Selv om første verdenskrig på kort sikt bidro til å befeste kolonimaktenes herredømme, bidro konflikten til å svekke deres legitimitet, og begynnelsen på imperienes avvikling kan settes til 1919.

• 
  Soldater fra Britisk India, på vei mot fronten ved Givenchy, desember 1914
• 
  Soldater fra Britisk India, i Frankrike, juli 1915
• 
  Stabsofffiser fra Britisk India, løytnant Joshi
• 
  Tysk postkort fra den såkalte halvmåneleiren (tysk: halbmondlager) ved Berlin
• 
  Innfødte soldater fra Algerie i Frankrike i 1914
• 
  Fargede soldater fra de franske koloniene, tilhørende Tirailleurs sénégalais, i 1918
• 
  Soldater fra de franske koloniene som krigsfanger i Tyskland, originalbildet har en rasistisk kommentar
• 
  Krigskirkegård for falne muslimske tropper fra de franske koloniene

Krigens rett

Utdypende artikler: Genèvekonvensjonene, Haag-konvensjonene av 1899 og 1907 og Krigens regler

I årene før utbruddet av første verdenskrig ble en rekke internasjonale traktater vedtatt, som dels anga hvordan uenigheter mellom stater kunne løses, og dels ga regler for hvordan krig skulle føres - og ikke føres - om den allikevel brøt ut. Det var ikke mangel på lovverk som gjorde at krigen brøt ut. Ideelt sett var det tenkt at væpnet konflikt mellom stater skulle avverges ved megling, og Den faste voldgiftsdomstolen ble opprettet for det formålet i 1899. Etter krigen var over ble det forsøkt gjennomført et rettsoppgjør. Knapt noen ble dømt, men det var første gang etter en krig at noen ble forsøkt dømt for å ha overtrådt internasjonalt anerkjente regler for krigføring.

Krigsforbrytelser

En rekke hendelser under første verdenskrig kan betegnes som krigsforbrytelser, det vil si brudd på internasjonalt anerkjente lover på det tidspunktet hendelsen fant sted. Både sentralmaktene og entententemaktene utførte handlinger som anses som krigsforbrytelser, men knapt noen ble dømt for det. Etterhvert som konflikten utviklet seg økte ofte antallet av brudd mot krigens rett, egne brudd ble forsvart med at fienden hadde gjort det først. Tilsvarende ble ytterligere eskalering, for eksempel i dårlig behandling av krigsfanger, begrenset av frykt for hva fienden kunne gjøre. En særlig sak var den asymmetriske situasjonen ved bruk av tropper fra andre kontinenter, som Afrika og Sentral-Asia, Tyskland anså det som barbarisk og brudd på krigens rett. På tross av krigsforbrytelser på begge sider ble krigens folkerett stort sett fulgt under første verdenskrig. Mye av bakgrunn for hard fremferd mot sivile fra tyske, østerriksk-ungarske og russiske styrker var en overdreven frykt for motstand fra sivile.

Tyske styrker i Belgia

De tyske invasjonsstyrkene anså all motstand, som sabotasje av jernbanelinjer, som illegal og umoralsk. De skjøt belgiere som utførte slike handlinger og brente bygninger som hevn. I tillegg antok de at de fleste sivile var potensielle franktirører, og tok derfor gisler fra befolkningen som noen ganger ble drept. Den tyske armeen henrettet over 6 500 belgiske og franske sivile mellom august og november 1914. Ofte skjedde det i tilfeldige henrettelser av grupper av sivile, beordret av tyske offiserer på lavere nivå. Den tyske hæren ødela 15–20 000 bygninger, mest kjent var universitetsbiblioteket i Leuven (fransk: Louvain), og skapte en bølge av flyktninger på rundt én million mennesker. Over halvparten av tyske regimenter i Belgia var involvert i større hendelser. Tusener av belgiske arbeidere ble sendt til Tyskland for å arbeide i fabrikker. Britisk propaganda dramatiserte «voldtekten av Belgia», og det fikk mye oppmerksomhet i USA, mens tyskerne hevdet at det både var i henhold til krigens lover og grunnet franktirører, som under den fransk-tyske krigen i 1870.

Østerriksk-ungarske styrker i Serbia og Galicja

De østerriksk-ungarske styrkene i Serbia gikk hardt frem mot den serbiske sivilbefolkningen under invasjonen i 1914, i løpet av et par uker ble mellom 3 500 og 4 000 sivile massakrert. De østerriksk-ungarske styrkene behandlet sivilbefolkningen i Galicja som fiender, spesielt rutenere (den ukrainskspråklig minoriteten i det østre Galicja) ble hardt rammet, begrunnet med antatt sympati for Russland. Mellom 25–30 tusen ble myrdet i forbindelse med krigføringen høsten 1914.

Russiske styrker i Øst-Preussen

De russiske styrkene som invaderte Øst-Preussen i august 1914 fòr hardt frem. Sett i forhold til områdets mindre befolkning var ødeleggelsene og sivile tap på linje med de tyske styrkenes fremferd i Belgia, som både i datiden og for ettertiden er kjent i et helt annet omfang. Rundt 100 000 bygninger ble skadet eller ødelagt, over halvparten av mindre byer ble rammet og mer enn en fjerdedel av landsbyer og bondegårder ble skadet eller ødelagt. Om lag 1 500 sivile ble drept, mange ved kollektiv avstraffelse, og hundrevis av kvinner ble voldtatt.

Russiske styrker i Galicja

De russiske erobrerne i Galicja var spesielt ute etter den jødiske delen av befolkningen. Den ble plyndret, mange kvinner voldtatt og mange ble myrdet. Under Gorlice-Tarnow-offensiven i 1915, hvor tyske og østerriksk-ungarske styrker stort sett drev russiske styrker ut av Galicja og de polske delene av Russland, ble 3,3 millioner sivile deportert østover av russiske styrker under retretten.

Italienske styrker i Libya

Under italiensk offensiv i Libya i 1917 ble sivilbefolkningen bombet, angrepet med stridsgass, og sultet ut ved blokade. De sivile tapene ved massakrene var svært store.

Osmanske styrker i Mesopotamia

Etter det britiske nederlaget ved beleiringen av Kut i 1916 ble de fleste overlevende soldatene (rundt 10 000 mann) sendt ut på en marsj i ørkenen som få av de overlevde.

Baralonghendelsen

Den 19. august 1915 ble den tyske ubåten «U-27» senket av det britiske Q-skipet HMS «Baralong», og alle tyske overlevende ble skutt av «Baralong»s besetning etter ordre fra skipssjefen Godfrey Herbert. Mordene ble rapporter til media av amerikanske borgere som var om bord på «Nicosia», et britisk lastefartøy med krigsforsyninger, som ble stoppet av «U-27» kun minutter før hendelsen.

Det canadiske hospitalskipet «Llandovery Castle», ententemaktene anså senkingen som en krigsforbrytelse

Torpederingen av HMHS «Llandovery Castle»

Det kanadiske hospitalskipet HMHS «Llandovery Castle» ble torpedert av den tyske ubåten SM «U-86» til tross for at det var beskyttet av Genèvekonvensjonene. Kun 24 av totalt 258 av medisinsk stab, pasienter og besetning, overlevde. Overlevende rapporterte at ubåten gikk til overflaten, seilte på livbåter, og brukte maskingeværer på overlevende i sjøen. Ubåtens skipssjef, Helmut Patzig, ble anklaget for krigsforbrytelser etter krigen, men unngikk rettsforfølgelse ved å flykte til fristaden Danzig, hvor tysk lov ikke var gjeldende.

Bruk av kjemiske våpen

Utdypende artikkel: Giftgass i første verdenskrig

Den første vellykkede bruken av giftgass fant sted ved det andre slaget ved Ypres 22. april til 25. mai 1915. Gass ble deretter brukt av alle de krigførende nasjonene under første verdenskrig. Det er anslått at kjemiske våpen forårsaket totalt 1,2 millioner tap (døde og sårede). Britenes tap omfattet rundt 180 tusen grunnet kjemiske våpen og de forårsaket om lag en tredjedel av amerikanske tap. Den russiske armeen anslås å ha tapt rundt 500 000 mann ved kjemiske våpen under første verdenskrig. Bruken av kjemiske våpen var et klart brudd med Haag-konvensjonene av 1899 og 1907, som forbød bruk av slike våpen.

Virkningen av giftgass var ikke begrenset til de stridende. Sivile var utsatt for gass, da vinden blåste gassen til bebodde områder, og de fikk sjelden noe forhåndsvarsel. Sivile hadde som regel heller ikke tilgang til gassmasker. Mellom 100 000 og 260 000 sivile ble utsatt for giftgass under krigen, og titusener av dem døde, enten under eller etter krigen, av skadene giftgassen hadde forårsaket. Hærførere på begge sider visste at giftgass ville skade sivile, men fortsatte allikevel å bruke det. Den britiske feltmarskalken Douglas Haig skrev i sin dagbok: «Mine offiserer og jeg var klar over at slike våpen ville skade kvinner og barn i nærliggende byer, da sterke vinder var vanlig ved fronten. Men siden våpenet skulle brukes mot fienden, var ingen av oss særlig bekymret».

Russland

Etter den russiske revolusjon og under den russiske borgerkrigen ble mellom 60 000 og 200 000 sivile jøder myrdet, de fleste i det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland, stort sett dagens Ukraina.

Folkemord og etnisk rensing

Utdypende artikkel: Folkemordet på armenerne

Den etniske rensningen av Det osmanske rikes armenske innbyggere, inkludert massedeportasjon og massakrer under første verdenskrig, anses som folkemord. De osmanske styrkene utførte organiserte og systematiske massakrer på den armenske befolkningen, og brukte eksempler på armensk motstand for å rettferdiggjøre ytterlige utryddelser. Tidlig i 1915 meldte en del armenere seg som frivillige til tjeneste i russiske styrker, og den osmanske regjeringen brukte dette som et påskudd for å utstede en lov om deportasjon. Den åpnet for å deportere armenere fra de østlige provinsene av Det osmanske rike til Syria. Armenerne ble med hensikt marsjert til de døde, og en del ble angrepet av osmanske bander.

Det nøyaktige antallet døde er ukjent, men The International Association of Genocide Scholars (IAGS) anslår at 1,5 millioner armenere døde. Tyrkiske styresmakter har benektet at det fant sted et folkemord, og hevder at de som døde var offer for rivalisering mellom folkegrupper, hungersnød eller sykdom. Disse påstandene blir avvist av de fleste historikere. Tilsvarende ble andre etniske grupper angrepet av Det osmanske rike i denne perioden, blant dem assyrere og grekere, og noen eksperter anser disse hendelsene for å tilhøre samme politikk for utryddelser.

I deler av de franske områdene i Vest-Afrika (det som i dag er Burkina Faso) ble det opprør mot hardhendt rekruttering av soldater, det ble slått ned av franskmennene, og senere kjent som Volta-Bani krigen. Antall døde av lokalbefolkningen var minst 30 tusen og kan ved hvordan det rammet kvinner og barn sies å være i grenseland for folkemord.

Russiske områder i Sentral-Asia var også i opprør i 1916 (i ettertid lokalt kjent som Urkun) grunnet rekruttering, muslimer i det som i dag er Kirgisistan aksepterte ikke å bli mobilisert. De russiske styrkene gikk, selv etter deres målestokk, svært hardhendt frem, og over 100 tusen av lokalbefolkningen døde som et resultat.

• 
  Soldater fra Østerrike-Ungarn henretter serbiske sivile
• 
  Serbiske kvinner henrettet av østerriksk-ungarske soldater
• 
  Russisk bonde blir hengt av østerriksk-ungarske soldater
• 
  Døde armenere i 1915

  Foto: Den amerikanske ambassadøren Henry Morgenthau sr.
• 
  Ødelagte bygninger i byen Kalisz i Russland (dagens Polen), til tross for at den var oppgitt av russiske styrker, ble den beskutt og mange innbyggere drept.
• 
  Tyske soldater henretter sivile i det okkuperte Belgia

  Malt av: Évariste Carpentier (1845–1922)
• 
  Britisk handelsfartøy torpederes av tysk ubåt, ifølge internasjonale konvensjoner skulle besetningen varsles og få tid til å evakuere, illustrasjonsfoto.

Krigsfanger

Tyske krigsfanger i en fransk fangeleir mot slutten av første verdenskrig

Østerrikske krigsfanger i Russland under første verdenskrig

Foto: Sergej Prokudin-Gorskij (1863–1944)

Om lag 8-9 millioner soldater overga seg og ble holdt som krigsfanger, mange av de i krigsfangeleirer under første verdenskrig. Alle de krigførende landene (bortsett fra Serbia og Montenegro hadde undertegnet Haag-konvensjonene av 1899 og 1907 vedrørende behandling av krigsfanger, og overlevelsesraten var generelt mye høyere enn for soldater ved fronten. At enkeltsoldater overgav seg var uvanlig, det vanlige var at større avdelinger sammen la ned våpnene. Etter slaget ved Tannenberg i månedsskiftet august-september 1914 kapitulerte om lag 90 tusen russiske soldater. Ved beleiringen av Maubeuge i september 1914 var det rundt 40 tusen franske soldater som overgav seg, og ved Brusilovoffensiven sommeren 1916 overgav mellom 325 og 415 tusen tyske og østerriksk-ungarske soldater seg.

Mellom 25 og 31 % av tap Russland hadde under første verdenskrig (prosentandel av dem tatt til fange, såret eller drept) var krigsfanger. Tilsvarende for Østerrike-Ungarn var 32 %, for Italia var det 26 %, for Frankrike 12 %, for Tyskland 9 %, og for Storbritannia 7 %. Totalt var rundt 1,4 millioner mann fra ententemaktene krigsfanger (ikke inkludert Russland, som tapte 2,5–3,5 millioner mann til krigsfangenskap). Av sentralmaktenes soldater ble rundt 3,3 millioner menn krigsfanger, flesteparten overgav seg til russiske styrker. Tyskland holdt om lag 2,5 millioner krigsfanger, Russland holdt 2,2–2,9 millioner, mens Frankrike og Storbritannia holdt rundt 720 tusen. USA holdt 48 tusen krigsfanger.

For soldatene var overgivelsen det farligste, noen ganger ble de skutt etter å ha lagt ned våpnene. Så snart fangene nådde en fangeleir, var forholdene i Vest- og Sentral-Europa relativt akseptable, dels takket være Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) og inspeksjon fra nøytrale nasjoner. Forholdene i Russland var elendige, det var vanlig at krigsfangene sultet, mellom 15 og 20 % av fangene i Russland døde. I Tyskland var tilgangen til mat også begrenset, men kun rundt 5 % av fangene døde. Historikeren Alexander Watson anslo at 140 tusen krigsfanger døde i Tyskland, mens om lag 230 tusen døde i Østerrike-Ungarn. Ententemaktenes blokade ble brukt som begrunnelse av tyske styresmakter for å gi krigsfanger mindre mat enn de hadde krav på, i henhold til Haag-konvensjonene av 1899 og 1907.

Det osmanske rike behandlet også krigsfanger dårlig. Etter det britiske nederlaget ved beleiringen av Kut i 1916, ble rundt 12 tusen britiske soldater krigsfanger, av dem døde 4 250 i fangenskap. Selv om mange var i dårlig forfatning da de ble tatt til fange, ble de tvunget til å marsjere 1100 kilometer til Anatolia. De overlevende ble deretter tvunget til å bygge en jernbane gjennom Taurusfjellene.

Mens offiserer stort sett var unntatt arbeid, måtte vanlige soldater arbeide for landet som hadde tatt de til fange. Krigsfangene ble brukt som arbeidskraft i landbruket, industrien, og en del ble også brukt nær fronten. I tillegg til mat fra landet de var fanget av fikk krigsfangene stort sett motta pakker fra hjemlandet. Særlig for ententesoldater i fangenskap hos sentralmaktene var det til stor hjelp, da rasjonene de fikk var tilsvarende hva sivile ble tildelt, og svært beskjedne, grunnet blokaden.

Mens soldatene til den seirende ententen raskt ble sendt hjem fra sentralmaktene, var dette ikke tilfellet for soldater fra de tapende sentralmaktene. Mange ble holdt som tvangsarbeidere i Frankrike frem til 1920, og ble kun frigitt etter mange henvendelser til det allierte krigsrådet (engelsk: Supreme War Council) fra Røde Kors. Tyske fanger ble fremdeles holdt i Russland så sent som i 1924.

Tysk behov for våpenhvile

Forsiden av New York Times den 11. november 1918

Så sent som i september 1918 forventet både ententemaktene og Tyskland, som på dette tidspunktet i praksis dominerte sentralmaktene, at kampene ville fortsette. Den tyske regjeringen og generalstaben (ved Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff), anså at en ny seier i vest var nødvendig for å få en bedre forhandlingsposisjon, og at hæren kunne holde ut ved seig defensiv kamp.

Situasjonen ble brått endret den 28. september, ved nyheten om Bulgarias bønn til ententemaktene om våpenhvile. Ludendorff fikk et sammenbrudd og krevde at Tyskland umiddelbart måtte be om våpenhvile med basis i president Wilsons 14 punkter. Ludendorff anså de 14 punktene som såpass vage at Tyskland kunne endre dem til sin fordel, og om ententens krav var urimelige kunne de tyske styrkene fortsette å kjempe etter å ha styrket seg under våpenhvilen. Ententens press langs vestfronten var det underliggende problemet, som tvang Ludendorff og Hindenburg til å innse at Tyskland var i ferd med å bli slått. Andre forhold var at antall soldater gikk drastisk ned, mye grunnet tap, sykdom, tilfangetatte og deserteringer, samt sviktende kampvilje. Ludendorff la skylden for sammenbruddet på de tyske politikerne, særlig venstresiden, og anså at ved våpenhvileforhandlinger kunne de selv overta det problemet han mente de hadde ansvaret for. Utenriksminister Paul von Hintze var enig med Ludendorff og Hindenburg om at våpenhvile måtte inngås. Etter en omdannelse av regjeringen ble det sendt et telegram til USAs president Woodrow Wilson den 4. oktober, hvor den tyske regjering erklærte at den ønsket umiddelbar våpenhvile og fredsforhandlinger, basert på hans 14 punkter.

Det tyske ønsket om våpenhvile var ett av mange forsøk på å splitte ententemaktene, ved å rette det til USA håpet de å unngå antatt strengere krav fra Storbritannia og Frankrike. Fra 4. til 23. oktober utvekslet Tyskland og USA en rekke forslag i offentlighet, mens kampene fortsatte, og de andre deltakerne i ententen var på sidelinjen. Ved utvekslingen av krav til våpenhvilen tok USAs president Wilson rollen som både krigførende og forhandler, da han etter å ha forhandlet en avtale med tyskerne vendte seg til Storbritannia, Frankrike og Italia for å få deres aksept. Av flere grunner (ikke minst økt krigsvilje i USA) skjerpet Wilson etterhvert kravene til våpenhvile. Det førte til at den tyske generalstaben endret standpunkt og ønsket å fortsette krigen. Det ble en åpen konflikt mellom regjeringen, som holdt fast ved at våpenhvile var nødvendig, og generalstaben. Resultatet ble at Ludendorff ble tvunget til å gå av 26. oktober, og generalstaben mistet sitt veto over tysk politikk.

Paradoksalt nok hadde USA, landet som kom sist inn i krigen, blitt en dialogpartner med tyskerne, mens Storbritannia, Frankrike og Italia som hadde kjempet lengst og tapt mest, sto på sidelinjen. Diskusjon mellom USA og de tre partnerne foregikk ved to konferanser i Paris (den siste og avgjørende fra 29. oktober til 4. november). Selv om både regjeringene i Storbritannia og Frankrike var fortørnet over USAs alenegang, var de åpne for våpenhvile, om betingelsene var gode nok. I tillegg til evakuering av alt okkupert område ønsket Frankrike å få tilbake Alsace-Lorraine. De ville også at tyske styrker skulle trekke seg tilbake til øst for elven Rhinen og ha en okkupasjonsstyrke i Rhinland.

Britene stilte mindre harde krav enn franskmennene, de var imponert over tysk motstand og så for seg at en for streng våpenhvile kunne bidra til fortsatt tysk kamp. Grunnet reduksjon i egne styrker anså de også at franskmennene og amerikanerne var i ferd med å få en sterkere posisjon i krigføringen, som igjen ville gi dem en bedre posisjon under selve fredsforhandlingene. For britene var en rask våpenhvile derfor en fordel. Ententens konferanse i månedsskiftet oktober-november førte til at Storbritannia, Frankrike og Italia godtok Wilsons 14 punkter som grunnlag for våpenhvile og de kommende fredsforhandlingene. Godkjennelsen var med viktige forbehold, som førte til at kravene ble vesentlig skjerpet. Av kravene som ble stilt var i tillegg til tysk retrett til øst for Rhinen, også overlevering av store mengder våpen (artilleri, maskingevær, internering av krigsskip) og tysk tilbaketrekning i øst til grensen av 1914. Mens det opprinnelige tyske utspillet delvis gikk ut fra at de 14 punktene kunne endres i deres favør, ble det motsatte resultatet av ententemaktenes forhandlinger i Paris.

Mens dialogen og diskusjonene om våpenhvile pågikk ble over en halv million soldater drept eller såret, storparten på vestfronten, og ententemaktenes offensiv fortsatte. Etter Bulgarias og Det osmanske rikes kapitulasjon, og med den akselererende oppløsningen av Østerrike-Ungarn utover i oktober, samt novemberrevolusjonen fra 3. november, så den tyske regjeringen ingen annen mulighet enn å akseptere ententens krav til våpenhvile. Keiser Vilhelm II nektet først å akseptere regjeringens beslutning, men den 9. november ble han overbevist av generalstaben at videre kamp var umulig og at han måtte abdisere. Dagen etter dro Vilhelm over grensen til Nederland og søkte politisk asyl, mens kampene på vestfronten sluttet den 11. november, klokken 11.

Etterspill

Utdypende artikkel: Ettervirkningene av første verdenskrig

Døde, sårede og materielle tap

Utdypende artikkel: Tap under første verdenskrig (døde og sårede)

Over 9 millioner soldater ble drept i første verdenskrig, og det antas at minst 6 millioner sivile døde som en følge av krigen. Særlig blant soldatene var mange av dem som døde unge. I tillegg til familie og venners sorg, betydde det tapt arbeidskraft for de berørte landene. Samlet reduksjon i Europas befolkning som følge av krigen, og den påfølgende influensaepidemien spanskesyken (som antas å ha slått ekstra hardt ut på grunn av svekkede befolkninger) kan ha vært opp mot 60 millioner mennesker.

• 
  Britiske og australske soldater i en massegrav i Frankrike, 1916
• 
  Nordfranske områder påvirket av krigen, rød for store ødeleggelser.
• 
  Tegning som illustrerer fransk økonomi ved krigens start i 1914
• 
  -og ved krigens slutt i 1918
• 
  Fransk soldat, før og etter, blind etter å ha blitt såret ved vestfronten i 1915
• 
  Flyfoto av den franske landsbyen Vaux
• 
  Armenere massakrert av tyrkiske styrker

  Foto: Henry Morgenthau sr.
• 
  Utsultet mann og barn i det som i dag er Libanon
• 
  Blinde franske soldater lærer å knytte kurver
• 
  Industriområde i Frankrike ødelagt av krigen
• 
  Provisorisk amerikansk militærhospital for soldater som var rammet av spanskesyken
• 
  Tiggende tysk krigsinvalid i Berlin

  Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1972-062-01 / CC-BY-SA 3.0
• 
  Amerikanske krigsinvalide studerer engelsk
• 
  Belgiske krigsinvalide i et verksted

Militære døde (i millioner mennesker)

Land	Døde	Totalt antall soldater	Prosent
Tyskland	2,00	13,25	15 %
Østerrike-Ungarn	1,50	07,80	19 %
Det osmanske rike	0,60	03,00	20 %
Bulgaria	0,10	01,20	08 %
Russland	1,85	12,00	15 %
Frankrike	1,30	08,10	16 %
Det britiske imperiet	0,85	07,00	12 %
Italia	0,68	05,00	14 %
Romania	0,34	01,20	28 %
Serbia	0,13	00,70	19 %
USA	0,21	04,74	04 %
Totalt	9,56	63,99	15 %

Rundt 7 millioner soldater ble skadet for livet, og om lag 15 millioner ble alvorlig skadet. Tyskland mistet 15 % av sin mannlige befolkning, Østerrike-Ungarn mistet 17 % og Frankrike 10,5 %. I Tyskland var det rundt 474 tusen flere sivile døde enn i fredstid. Dette er antatt å skyldes matmangel og feil ernæring, noe som igjen ledet til dårligere motstandsdyktighet mot sykdom. Ved krigens slutt hadde hungersnød ført til om lag 500 tusen døde i østlige deler av Det osmanske rike, av dem mellom 100 og 200 tusen dødsfall i det som i dag er Libanon. Rundt 5 millioner døde i hungersnøden i Russland 1921–1922. I 1922 var det mellom 4,5 og 7 millioner hjemløse barn i Sovjetunionen (Russland), etter årene med krig, revolusjon, borgerkrig og hungersnød.

Under og etter krigen etablerte de ulike krigførende statene medisinsk hjelp i form av blant annet proteser, for å bistå soldater som hadde mistet armer eller ben. Sentralt for kriginvalide var at grunnet innsatsen for staten skulle de ikke være avhengig av veldedighet, de hadde krav på en pensjon de kunne overleve på.

Materielle tap etter krigshandlingene på vestfronten var enorme. I Belgia var minst 100 000 bygninger ødelagt, store deler av jernbanenettet ubrukelig og 100 000 hektar landbruksjord var ødelagt. I Frankrike var 20 000 kvadratkilometer landbruksjord ødelagt. Frem til 1931 var det fra franske slagmarker fjernet 21 millioner tonn granater, og 305 millioner kubikkmeter skyttergraver var blitt fylt igjen. Det var tilsvarende ødeleggelser i krigsområder i Øst-Europa, Sentral-Europa, Tyrkia og det nordlige Italia, mens Tyskland, Ungarn, Østerrike, Bulgaria og Storbritannia hadde sluppet materielle ødeleggelser.

Tap og sorg

Det er svært sannsynlig at de fleste husstander i krigførende land i Europa hadde mistet en slektning eller en venn i løpet av krigsårene. Mens sorg etter dødsfall i fred hadde faste rutiner i ulike samfunn, så endret krigen det drastisk. Grunnet de enorme tapstallene ble de fleste begravd nær der de falt, om det var mulig å identifisere de, så sørgende familie og venner hadde som regel ingen mulighet for å delta. En transnasjonal gruppe av sørgende preget tiårene etter krigens slutt. Hvor de døde skulle begraves ble raskt omstridt; mens Storbritannia bestemte at alle døde skulle begraves nær der de falt, var det opp til familien i andre land, som Frankrike og USA.

Etter fredsslutningen ble det reist monumenter for de dødes minne, i tusenvis av byer og mindre steder, til støtte for de sørgende og for å vise at tapet ikke hadde vært forgjeves. Hundretusener av etterlatte besøkte også slagmarkene hvor familie eller venner lå begravet, for å se områdene de kjempet og døde i, som et ledd i å forsone seg med tapet.

Europas reduserte makt

Før krigens utbrudd i 1914 var Europa senter for verdens økonomiske makt og utvikling, verdensdelen var også ledende i forskning og vitenskap. Selv om det var kritiske røster overfor europeiske lands koloniherredømme var det lite som tilsa at dette ville endres innen overskuelig tid. Ved fredsslutningen i 1918 hadde de krigførende europeiske landene store økonomiske problemer, mens Japan styrket sin stilling og USA sto frem som verdensøkonomiens ledende nasjon. Selv om krigen ikke førte til stor avkolonisering (det britiske imperiet økte noe i utstrekning) så viste krigen og dens ettervirkninger, særlig den russiske revolusjon, hvor utsatt den europeiske imperialismen var. Mens Europa, og særlig Tyskland var ledende innenfor vitenskap frem til 1914, tok USA over i mellomkrigstiden.

Fredskonferansen i Paris

Utdypende artikkel: Fredskonferansen i Paris (1919)

Etter at sentralmaktene aksepterte våpenhvilebetingelsene og kamphandlingene opphørte i november 1918 innkalte de seirende ententemaktene til fredsforhandlinger i Paris i januar 1919. Alle seiersmaktene stilte til konferansen, mens selve forhandlingene foregikk mellom Frankrike, Storbritannia, USA, Italia og Japan. De tapende sentralmaktene var ikke invitert, ei heller Russland som hadde trukket seg fra krigen etter fredsavtalen i Brest-Litovsk i mars 1918. Etter store menneskelige og økonomiske tap anså seierherrene at de hadde både rett og plikt til å etablere en ny rettsorden og kreve krigsskadeserstatninger.

Europeiske stater inntil 1914

Europeiske stater i 1929

Samholdet mellom ententemaktene som hadde bidratt til seieren ble redusert ved krigens opphør, de ulike landene hadde tildels motstridende interesser. USA hadde Wilsons 14 punkter som grunnlag, og opprettelsen av Folkeforbundet var høyt prioritert, mens landet hadde begrensede økonomiske og ingen territoriale krav. Japan søkte større innflytelse i Kina og overtakelse av tidligere tyske kolonier i Asia. I tillegg krevde Japan likeverdig behandling med vestlige borgere, et krav som ble støttet av Kina.

Italia krevde landområder i Tirol for å sikre grensen mot Østerrike, i tillegg til landområder langs kysten av Dalmatia og byen Fiume (dagens Rijeka i Kroatia). Storbritannia krevde både økonomisk erstatning og landområder i form av tyske kolonier, mens Frankrike i tillegg også krevde deler av Tyskland. Både Storbritannia og Frankrike krevde landområder i Midt-Østen som før krigen hadde vært en del av Det osmanske rike. En viktig side ved ententemaktenes støtte til nye stater i Øst-Europa var å danne et beskyttende område, et Cordon sanitaire, mot revolusjonær påvirkning fra de revolusjonære strømningene i Russland.

Japans krav om rasemessig likestilling ble avvist av vestmaktene, men etter mye diskusjon fikk Japan i praksis overta de tyske områdene i Kina. Japans overtakelse av den tyske kolonien Tsingtao (dagens Qingdao) førte til omfattende opptøyer i Kina (det såkalte Shandongproblemet) og etableringen av 4. mai-bevegelsen, som det kinesiske kommunistpartiet anser som en sentral hendelse i Kinas frigjøring fra vestlig innflytelse. Kina var også den eneste deltakende nasjon på fredskonferansen som nektet å undertegne avtalen. Amerikansk presse var også negativ til avgjørelsen, og bidro til at USAs senat nektet å godkjenne fredstraktatene fra Paris.

Skisse over ententens okkupasjonsstyrker i Rhinland etter første verdenskrig

Fredsavtalen med Tyskland (Versaillestraktaten) ble forhandlet frem av USA, Storbritannia og Frankrike. Blokaden av Tyskland ble opprettholdt mens forhandlingene pågikk, og kan ha ført til ytterligere rundt en kvart million sivile døde. Mens Frankrike hevdet at Tyskland fremdeles utgjorde en trussel, var Storbritannia mer bekymret for oppløsing og mulig kommunistisk revolusjon i landet. Begge de to var imidlertid for å pålegge Tyskland store erstatningskrav, noe de amerikanske forhandlerne var skeptisk til. Med tanke på europeisk gjenoppbygging basert på privat amerikansk kapital mente amerikanerne at store krav mot Tyskland ville gi en usikkerhet som ville hemme gjenreisningen.

Andre sentrale deler av Versaillestraktaten var begrensning av Tysklands militære styrker, demilitarisering av Rhinland, og midlertidig okkupasjon av vestbredden av Rhinen og de viktigste brohodene ved elven. Videre skulle Frankrike drive kullfeltene i Saarland. Mindre tyske områder ble overført til Belgia. Alsace-Lorraine som Frankrike måtte avgi i 1871 ble tilbakeført. Det skjedde uten avstemning, selv om flertallet av innbyggerne var tysktalende, et brudd på Wilsons prinsipp om selvbestemmelsesrett. Tilsvarende ble Østerrike og Tyskland nektet å slå seg sammen. De tysktalende områdene i Sudetenland, tidligere en del av Østerrike-Ungarn, ble en del av den nye staten Tsjekkoslovakia. Tyskland måtte også avgi områder til Polen, Litauen og Danmark og mistet 13 % av landområder og 10 % av befolkningen i Europa ved fredsavtalen. Mesteparten av befolkningen Tyskland mistet var ikke etniske tyskere. Tyskland mistet også sine kolonier, men de ble ikke fullstendig underlagt andre kolonimakter, i stedet insisterte amerikanerne på at de skulle være såkalte mandatområder underlagt Folkeforbundet.

Versaillestraktaten med Tyskland var den første av ialt fem traktater som ble forhandlet frem, og den la malen for traktatene med de andre sentralmaktene. I det forhenværende Østerrike-Ungarn forble grensene stort sett slik de var ved splittelsen i 1918. Ved Saint-Germain-traktaten måtte Østerrike betale krigsskadeserstatning, hæren ble begrenset til 30 tusen mann og landet fikk ikke slå seg sammen med Tyskland. Bulgaria ble pålagt sterke begrensninger i hærens størrelse, måtte avgi land både til Jugoslavia og Hellas, som resultat av det siste mistet Bulgaria tilgang til Egeerhavet. Under Trianon-traktaten mistet Ungarn 2/3-deler av området kontrollert av Kongedømmet Ungarn før 1918.

I Midt-Østen hadde Storbritannia og Frankrike til dels motstridende interesser, begge ønsket å kontrollere Syria. USA sendte en delegasjon for å undersøke hva innbyggerne i området ønsket. King-Crane-kommisjonen fant at innbyggerne i Syria ønsket selvstyre og at motstanden mot innvandring av jøder var stor i Palestina. Storbritannia ga etter, overlot Syria til Frankrike, og fikk kontroll over det nyopprettede Irak og Palestina. Ententemaktene ønsket også å ytterlig dele opp og kontrollere Det osmanske rike, blant annet skulle de tyrkiske stredene (Bosporos, Marmarahavet og Dardanellene) og landet på hver side stå under kontroll av Folkeforbundet. Freden i Sèvres ble møtt med opprør og den tyrkiske frigjøringskrigen, resultatet ble en ny fredsavtale for Tyrkia ved Lausannetraktaten i 1923.

Dette er ikke en fred. Det er en våpenhvile for tyve år.

General Ferdinand Foch ved undertegnelsen av fredsavtalen. Foch anså avtalen for mild, i ettertid har utsagnet blitt misforstått til at han mente avtalen var for streng mot tyskerne.

For hard eller for mild?

Både tyskere og andre av sentralmaktene reagerte på hva de oppfattet som en for hard fredsavtale, for Tysklands del med et krav på 132 milliarder gullmark. Etter å, i rykk og napp, betalt ned på den summen, sluttet Tyskland helt å betale etter den økonomiske krisen i begynnelsen av 1930-årene, og total betaling fra Tyskland var 22 milliarder mark, om lag en sjettedel av pålagt totalbeløp, det var også kun om lag en femtedel av hva Tyskland hadde tilbudt seg å maksimum betale i 1919, 100 milliarder mark.

Fredskonferansen i Paris ble sterkt kritisert i ettertid, den kjente britiske økonomen John Maynard Keynes skrev boken The Economic Consequences of the Peace for å vise hva han anså som de negative sidene ved fredsavtalene. Historikeren Eric Hobsbawm anså at en ny krig nærmest var garantert.

I Tyskland var misnøyen stor, særlig reagerte mange over at landet gjennom artikkel 231 ble pålagt skylden for krigen. Landet anså Versaillestraktaten som et diktat, og at den amerikanske president Wilsons 14 punkter ble praktisert ulikt. Mens den tyske kritikken fikk en del støtte både i Storbritannia og USA, var det mange i Frankrike som mente Tyskland hadde kommet for lett fra krigen. Uansett uenighet la Versaillestraktaten et solid grunnlag for å hindre en ny krig utløst av Tyskland, om den hadde blitt fulgt opp. Selv om Tyskland forsøkte å omgå begrensningene i avtalen, så var de tyske militære bevilgningene under én prosent av landets nasjonalinntekt da Adolf Hitler kom til makten i 1933.

Konferansen sådde også håp om selvbestemmelse fra innbyggere i de mange europeiske koloniene, en av de som forgjeves forsøkte å få et møte med president Wilson var en ung sous-chef ved hotellet Ritz, vietnameseren Hồ Chí Minh. Ved å ignorere krav om selvbestemmelse og likebehandling ble mange som hadde store forhåpninger til Wilsons punkter skuffet, og bidro til å bygge opp under nasjonalisme og kommunisme i Asia. De europeiske maktene var enig om at menneskerettigheter kun gjaldt for hvite mennesker, og at selvbestemmelsesrett kun gjaldt for europeere og deres oversjøiske etterkommere.

Fredsavtaler og nye stater

Okkupasjon av Rhinland var en del av vilkårene de seirende ententemaktene påla Tyskland. Her er franske soldater ved Deutsches Eck i 1929

Foto: Bundesarchiv, Bild 102-08810 / CC-BY-SA 3.0

Noen av de franske okkupasjonstroppene var fra koloniene og noen av soldatene fikk barn med lokale kvinner. Barna ble omtalt som Rhinlandsbastarder og ble etterhvert tvangssterilisert. Den originale rasistiske billedbeskrivelsen er som følger: «En etterlatenskap etter okkupasjonen av Rhinland av fargede franskmenn. Over 600 av disse ulykkelige bastardene lever i Rhinland. Et levende symbol på det tristeste forræderi mot den hvite rase»

Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 102-15664 / CC-BY-SA 3.0

Krigen ble avsluttet på alle fronter i løpet av 1918. Sentralmaktene vant på østfronten, noe som gikk tydelig frem ved freden i Brest-Litovsk (Russland trakk seg ut) og freden i București (Romania trakk seg ut) fra første halvdel av 1918, mens de allierte vant på alle de andre frontene og vant krigen totalt sett. Traktatene fra Brest-Litovsk og București ble opphevet, men de nye statene som Brest-Litovsk-traktaten ga liv til, ble ikke fjernet av den grunn. Det oppstod dermed mange nye stater i Sentral- og Øst-Europa, alle fra de fire tidligere keiserdømmene, inkludert fra områder som tidligere tilhørte Det russiske keiserdømmet. I kronologisk rekkefølge ble det da:

• Freden i Brest-Litovsk (3. mars 1918) bekreftet uavhengighet til Finland, Estland, Latvia, Litauen, Belarus og Ukraina, områder som alle lå under Russland før krigen. Formelt sett førte ikke fredsavtalen til at sentralmaktene utvidet sine landområder, reelt sett ble de nye uavhengige landene satellittstater under Tyskland.
• Ententemaktene vant så krigen, og Wilsons 14 punkter fikk mye gjennomslag i de påfølgende fredsavtalene med sentralmaktene med tanke på nye land:
  • Versaillestraktaten (18. januar 1919): Polen gjenoppsto fra områder under tysk kontroll i det den andre polske republikk ble opprettet. Før krigen var dette områder som lå under Keiserriket Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn. Tyskland mistet om lag 13 % av sitt areal og 10 % av sin befolkning i Europa. Mesteparten av befolkningen Tyskland mistet var ikke etniske tyskere. Landet mistet også sine kolonier.
  • Saint-Germain-traktaten (2. september 1919): Østerrike-Ungarn ble delt i de tre statene Østerrike, Ungarn og Tsjekkoslovakia. I tillegg ble det overført land til Polen, Romania, Italia, og det nye Kongeriket av serbere, kroater og slovenere (senere omdøpt til Jugoslavia) som tilhørte Østerrike-Ungarn før krigen.
  • Trianon-traktaten (4. juni 1920): Fredsavtale mellom ententemaktene og Kongedømmet Ungarn. Det reduserte landet til 28 % av størrelsen og 36 % av befolkningen før krigen.
  • Freden i Sèvres (10. august 1920) delte opp Det osmanske rike. Selv om man ved Lausannetraktaten – en revidering 3 år senere – fikk tilbake Anatolia-delen, og dermed fikk det moderne Tyrkias grenser, mistet Tyrkia nesten alt øvrig land i Midtøsten. Dette var områder som senere ble til Irak, Syria, Libanon, Saudi-Arabia og Israel/Palestina.

Av land og regimer som forsvant som følge av disse fredsavtalene går de fire keiserdømmene igjen på nytt: Samtlige av dem ble oppløst, og endte opp som republikker, noe de har vært for ettertiden. Det ble også noen navneskifter:

• Tyskland het fremdeles «Det tyske riket» (frem til 1945), men ble ikke lenger omtalt som «Keiserriket Tyskland», men som Weimarrepublikken.
• Østerrike var en skygge av det gamle imperiet og kalte seg «Republikken Østerrike».
• Russland ble styrt av bolsjevikene fra oktober 1917. Det het offisielt Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk, ofte bare omtalt som «Sovjet-Russland», og ble i 1922 den viktigste delrepublikken i det Sovjetunionen ble opprettet. Hovedstaden ble også flyttet fra Petrograd til Moskva.
• Osmanrikets etterfølger i dets kjerneområde Anatolia kalte seg fra 1923 for Tyrkia, og var en republikk fremfor et sultanat, som dets forgjenger var. Ved våpenstillstanden i Mudros 30. oktober 1918 måtte Det osmanske riket trekke seg tilbake fra alle sine besittelser utenfor Anatolia. Det måtte godta alliert okkupasjon av hovedstaden Konstantinopel, og byen İzmir (Smyrna). Som vilkår for fred måtte osmanene godta en oppdeling av riket ved freden i Sèvres av 10. august 1920. Ifølge denne skulle Italia og Hellas få overta store deler av Anatolias kyst, Armenias selvstendighet skulle anerkjennes, og hele Midtøsten skulle deles mellom Storbritannia og Frankrike.

Det eneste landet (ikke medregnet kolonier) som forsvant etter krigen var Montenegro som gikk inn i Kongeriket av serbere, kroater og slovenere.

Kolonibytter

I henhold til Versaillestraktaten artikkel 22 skulle Tyskland miste alle sine kolonier. Disse var beliggende i Afrika, Stillehavet og Kina. Formelt var det Folkeforbundet som delte ut områdene som mandatområder, men alle områdene gikk til seiersmaktene. Det britiske imperiet og Frankrike fikk mye i Afrika, mens de tidligere tyske koloniene i Stillehavet og Kina gikk til Japan nord for ekvator, og til det britiske imperiet sør for ekvator. Selv om mandatområdene skulle hjelpes frem mot større selvstendighet, var de i praksis kolonier.

Krigene etter krigen

Syv år gammel jente, utsultet under hungersnøden i Russland

Foto: Fridtjof Nansen

Første verdenskrig anses avsluttet i 1918, men stridighetene den hadde utløst var ikke over, i årene etter døde over 4 millioner i et titalls konflikter knyttet til den. Mens kampene i Vest-Europa stort sett ble avsluttet ved våpenhvilen 11. november, fortsatte stridighetene i øst, fra Estland og Sovjet i nord, til Latvia, Litauen, Polen, Ukraina, Tyskland, Østerrike, Ungarn, landene på Balkan, Tyrkia og Midtøsten. Der selve første verdenskrig ble utkjempet med regulære hærer, ble konfliktene som fulgte ofte utkjempet av militser og mange var borgerkriger eller opprør. Den dominerende konflikten var den russiske borgerkrigen, den var usedvanlig hensynsløs og rammet i stor grad sivile. I tillegg ble jødene av mange sett som ansvarlige for revolusjonen, dermed ble over 100 tusen jøder myrdet i pogromer i Russland og Ukraina. Krigen og den påfølgende borgerkrigen la også grunnlaget for hungersnøden i Russland 1921–1922, hvor rundt 5 millioner døde. Blant de viktigste årsakene til konfliktene, var revolusjonære stemninger, både i Sovjet og andre land, reaksjoner mot revolusjon, og nye staters problemer med å bli enige om grenser.

Av europeiske land som kjempet for å definere sine grenser, var Polen særlig utsatt. Etter at landet fikk selvstendighet ved det polske opprøret (desember 1918 – juni 1919), utkjempet landet i årene 1918–1921 fire kriger: den polsk-sovjetiske krig (februar 1919 til mars 1921), den polsk-tsjekkoslovakiske krigen i januar 1919, den polsk-litauiske krig (1919–1920), og den polsk-ukrainske krigen (november 1918 – juli 1919). Sørøst i Europa var den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922 den dominerende konflikten. Et nasjonalistisk dominert Hellas forsøkte ved en invasjon av Tyrkia å utvide sitt territorium. Det endte med totalt gresk nederlag og en av de største utvekslingene av befolkninger før andre verdenskrig. Rundt 2 millioner mennesker (om lag 0,9 millioner grekere i Tyrkia og 0,4 millioner muslimer i Hellas) ble tvangsforflyttet til henholdsvis Hellas og Tyrkia.

At Vest-Europa, bortsett fra Irland, ikke opplevde væpnede konflikter utkjempet av paramilitære i årene etter 1918 skyldes ifølge historikeren Robert Gerwarth tre forhold. For det første revolusjonen i Russland, og tilliggende lands reaksjon på forsøkene på å utvide revolusjonen. For det andre ønske om revansj fra de som mente de hadde tapt krigen. For det tredje, utfordringen med å etablere etnisk homogene stater etter språkgrenser.

Flyktninger og deporterte

Europa og deler av Midt-Østen hadde store utfordringer med flyktninger og deportere da krigen var over. Mange av flyktningene klarte å ta seg tilbake til sine hjem på egen hånd, men særlig i Øst-Europa var det store utfordringer med nye statsdannelser og fortsatte krigshandlinger.

Tyrkia og Hellas

De to landene Tyrkia og Hellas gjennomførte hva som den gang ble omtalt som utskifting av befolkningsgrupper, etter den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922, over én million ble overført til Hellas, mens over 300 tusen ble overført til Tyrkia. I dag brukes betegnelsen etnisk rensing, og de fleste av de som ble flyttet fra Hellas til Tyrkia, eller omvendt, hadde aldri vært der før, og mange snakket heller ikke språket.

Mellomkrigstiden

Østerriksk postkort fra 1919 som viser en karikert jøde, i det en tysk soldat stikkes bakfra, den såkalte dolkestøtlegenden

Oppløsningen av Østerrike-Ungarn etter første verdenskrig

Kartskisse over Europeiske land i 1923, grensene frem til 1914 vist med farger

Utdypende artikler: Mellomkrigstiden og Washingtonkonferansen

Europeisk politikk og diplomati var i tiårene etter første verdenskrig dominert av det økonomiske og diplomatiske oppgjøret etter konflikten. Tyskland forsøkte å uthule Versaillestraktaten, seierherrene ble splittet, og kravene til Tyskland ble stadig redusert. USAs manglende signering av fredsavtalen gjorde at Frankrike og Storbritannia sto igjen som garantister. Årene 1919–1923 ble preget av den tysk-franske konflikten som kulminerte med okkupasjonen av Ruhrområdet. Fra 1924 og frem til 1929 ble spenningen lavere, og okkupasjonen av Ruhr ble avsluttet ved inngåelsen av Dawesplanen, i den inngikk at Tyskland ved hjelp av amerikanske lån skulle betale reduserte krigsskadeserstatninger. I 1929 ble Youngplanen lagt frem, den endelige tyske gjelden ble fastsatt, og ententemaktene skulle trekke seg ut av Rhinland, fem år før fastsatt i Versaillestraktaten. Tilbaketrekningen førte til at fred i Europa ble avhengig av tysk velvilje. Briand-Kellogg-pakten i 1929 var, sammen med Briandplanen om et tettere europeisk samarbeid, både høydepunktet for fredsskapende diplomati i mellomkrigstiden og tegn på hvor mye europeisk politikk hadde endret seg siden 1914.

Solidaritet med imperiet ble et sentralt motiv i krigstidens propaganda og begge de to store imperiemaktene forventet at krigen for å gjøre verden sikker for demokratiet ville, paradoksalt, samtidig sikre overlevelsen av det udemokratiske imperiet. Dette paradokset er sentralt for å forstå dilemmaet alle imperiemakter møtte etter 1918; det bidrar også til å forklare imperialismens rolle i å generere en ny stor krig tyve år etter.

Historikeren Richard Overy, i boken Blood and ruins : The Last Imperial War, 1931–1945

Første verdenskrig bidro til at perioden frem til utbruddet av andre verdenskrig (den såkalte mellomkrigstiden, 1918–1939) var preget av en oppvekst av ekstreme politiske bevegelser i flere europeiske land. Kommunistene i Sovjetunionen, nazistene i Tyskland og fascistene i Italia og Spania var de med størst påvirkning. Det førte til etnisk konflikt med ekstrem voldsanvendelse, med holocaust (utryddelsen av jødene) under andre verdenskrig som det mest ekstreme resultatet. Historikeren Niall Ferguson har foreslått økonomisk volatilitet som del av en forklaring på hvorfor dette ble så ekstremt akkurat i denne perioden. En del historikere, som Eric Hobsbawm, ser perioden på 30 år fra 1914 til 1945 som én sammenhengende epoke med krig, mens andre, som Norman Davies, antyder at 1914 til avslutningen av den kalde krigen i 1989 kan anses som én sammenhengende 75 år lang europeisk krigsperiode.

I begynnelsen av 1920-årene førte utstrakt inflasjon i flere mellomeuropeiske land, spesielt Tyskland (hyperinflasjonen i Weimarrepublikken), til at middelklassen mistet oppsparte verdier. Det bidro til å legge grunnlaget for fascismen. Etter noen år med økonomisk vekst kom så den store depresjonen fra 1929, en kraftig økonomisk nedgangsperiode over hele verden, i et omfang ingen før hadde opplevd. Som for hyperinflasjonen lå mye av årsakene til den store depresjonen i de økonomiske ubalansene krigen og fredsoppgjøret hadde skapt.

Bortsett fra krig har arbeidsledighet vært det mest omfattende, undergravende og ødeleggende problem i vår generasjon, det er den viktigste sosiale sykdom i vestlig sivilisasjon i vår tid.

The Times, 23. januar 1943, fra Hobsbawm 1994, s. 85

Traumet med økonomisk nedgang og arbeidsløshet ble stilt i perspektiv ved at ett stort land unnslapp. Sovjetunionens brudd med kapitalismen og landets bruk av planøkonomi vakte oppsikt, og gjorde at selv unge konservative, som den fremtidige britiske statsminister Harold Macmillan, ble talsmenn for tilsvarende styring av økonomien. Adolf Hitlers maktovertakelse i Tyskland i 1933 var nært knyttet til ettervirkningene av første verdenskrig og den økonomiske nedgangen, men særlig til utstrakte nasjonalistiske bevegelser (blant de Stahlhelm) som brukte erfaringene fra fronten i sin agitasjon. Den tyske, italienske og japanske ekspansjonistiske strategien - erobring av landområder for å sikre råstoffer og egen økonomi - var som før første verdenskrig inspirert særlig av Storbritannias globale imperium.

Den tyske innmarsj av militære styrker og remilitarisering av Rhinland i 1936 regnes av flere historikere som den siste mulighet Frankrike og Storbritannia hadde for å stoppe Tyskland, før en ny europeisk storkrig brøt ut. At de to landene ikke grep inn var mye basert på erfaringene fra, og ettervirkningene etter første verdenskrig.

Selv etter utbruddet av andre verdenskrig hadde den foregående krigen en stor innvirkning, spesielt på høyere offiserer, hvorav de fleste hadde deltatt i den. Etter krigsutbruddet i 1939 foretok ikke de allierte noen offensiv under Phony War (liksomkrigen, 1939–1940), i klar motsetning til den innledende franske offensiven i 1914. Etter de alliertes raske og uventede nederlag i slaget om Frankrike i 1940 var noe av kritikken at de franske styrkenes reaksjon hang igjen i tankegangen fra første verdenskrig. Da USA kom med i krigen var det viktig for Roosevelt å unngå at tyskerne kunne inngå fred uten å bli endelig slått, som i 1918. Under Casablancakonferansen i 1943 satte de allierte derfor som krav at aksemaktene skulle kapitulere betingelsesløst. På tysk side var første verdenskrig en viktig inspirasjon, både på taktisk og strategisk nivå, det ble for eksempel sørget for bedre matforsyninger til befolkningen så den ikke skulle gjøre opprør. Samme kunne observeres i den sovjetiske ledelsen. Det er og en forbindelse mellom første verdenskrigs Ober Ost (den tyske overkommandoen på østfronten og områdene den kontrollerte) og andre verdenskrigs Generalplan Ost (Hitlers plan for Øst-Europa, som blant annet inkluderte omfattende etnisk rensning).

Krigsminner

Krigens generelle betydning

Den første verdenskrig omtales som en epokegjørende terskel, en banebrytende katastrofe og et politisk-kulturelt endringsrom, som ble ledsaget av en delegitimering av gamle og muliggjøring av nye samfunnsformer. Krigen førte til en endring i internasjonale relasjoner, fremveksten av Sovjetunionens og USAs dominans, og reduksjonen av Europa som en dominerende verdensdel. Det er en utbredt enighet i forskningen om at første verdenskrig – som den amerikanske diplomaten og historikeren George F. Kennan sa – politisk var den «opprinnelige katastrofen i det 20. århundre». Det var en hendelse som påvirket Europas videre historie: oktoberrevolusjonen, stalinisme, fascisme, nazisme, og til slutt den andre verdenskrig. Alt dette er utenkelig uten sjokket fra første verdenskrig, samtidig som første verdenskrig ikke uomgjengelig førte til andre verdenskrig. Noen historikere oppsummerer årene fra 1914 til 1945 som den andre tredveårskrigen og beskriver tiden med verdenskrig som katastrofeperioden i tysk historie. Den tsjekkiske filosofen Jan Patočka mente første verdenskrig var det 20. århundres avgjørende begivenhet, grunnet utkjempingen av konflikten som en total krig.

Krigen er også sett på som en politisk, økonomisk og strukturell kollaps av det tidligere Europa: «Med dette mener vi svikt i funksjonaliteten til stormaktenes system, svikt i deres utenrikspolitiske samspill, som var basis for deres internasjonale betydning. Noen ser denne feilen allerede ved krigsutbruddet, andre ser feilen som Europas manglende evne til å avslutte krigen innen rimelig tid og uten ekstern hjelp». I 1913 sto Europa for 43 % av verdens produksjon, ti år senere, i 1923, var andelen redusert til 34 %. Videre nevnes de alvorlige innenlandske, sosiale og (ytterligere) økonomiske konsekvenser, samt «åndelige» og sosialkulturelle endringer. Krigen ødela eller endret eksisterende sosiale normer og regler, endog politiske konsepter. Historikere er imidlertid uenige om hvorvidt krigen åpnet for helt nye utviklinger eller bare intensiverte allerede eksisterende.

Med første verdenskrig ble, ifølge mange forskere, en æra avsluttet. Det lange 1800-tallet, som det ofte kalles, som begynte med den franske revolusjonen (1789), og ofte omtales som den «borgerlige tidsalder». Andre forskere betviler dette, og hevder krigen bare var en innadvendt pause i en epoke den drev, i stedet for at den forstyrret forandringsprosessene som oppsto i det nittende århundre. Krigen i denne konteksten tilskrives funksjonen til en katalysator, som forsterket allerede igangsatt utvikling, eller at den bidro til gjennombrudd. For eksempel var viktige ideer, kunststrømmer og momenter av det moderne massesamfunnet til stede allerede før 1914. En vanlig oppdeling og betegnelse på perioden som begynte med utbruddet av første verdenskrig er det korte tyvende århundre, hvor det ble avsluttet med Sovjetunionens sammenbrudd i 1991.

Diskusjonen om skyld

Som følge av forutsetningen i Versaillestraktaten (artikkel 231), om at Det tyske keiserrike alene var skyld i at krigen brøt ut, oppsto det under Weimarrepublikken en omfattende publisering av unnskyldende (apologetiske) skrifter, som forsvar mot «løgnen om krigens skyld» (tysk: Kriegsschuldlüge). Det parlamentariske undersøkelsesutvalget (parlamentarischen Untersuchungsausschusses) ble opprettet av Riksdagen i august 1919 for å utpeke de ansvarlige for krigens utbrudd. Videre skulle dens varighet, nederlaget og at den slo feil undersøkes. Historikere i de seirende statene i mellomkrigstiden var splittet i synet på skyld. Mens en ledende fransk historiker mente krigen skyldtes Det tyske keiserrike og dets allierte Østerrike-Ungarn, var oppfatningen i Tyskland og engelsktalende land i mellomkrigstiden at krigsutbruddet i 1914 var alle de ledende landenes ansvar. Den britiske statsminister David Lloyd Georges syn at Europa hadde «glidd inn i krigen» var alminnelig akseptert.

Perioden etter nazistenes maktovertakelse i Tyskland fra 1933 ga et avbrudd i seriøs historisk forskning i Tyskland og en isolasjon av historieforskning i de seirende statene. I 1960-årene ble stormaktenes felles skyld for krigsutbruddet utfordret av den tyske historikeren Fritz Fischer. Han startet en årelang diskusjon med en artikkel i det tyske fagtidsskriftet Historische Zeitschrift i 1959 og forsatte i 1962 med utgivelse av boken Griff nach der Weltmacht, hvor ifølge ham, «ledelsen av det tyske keiserriket hadde en betydelig del av ansvaret for utbruddet av krigen». I den påfølgende opphetede diskusjonen, omtalt som Fischer-kontroversen (tysk: Fischer-Kontroverse), som etterhvert også ble en del av tysk historie, skjerpet han sin teori om det tyske keiserrikets skyld for krigen.

Senere vurderinger går ut på at tysk politikk i julikrisen, var en strategi med stor risiko, som «bevisst aksepterte muligheten for en storkrig, uten nødvendigvis et ønske om å utløse den». De nødvendige forbedringer av egne posisjoner skulle forfølges med «hjelp av en politikk for begrenset offensiv med aksept av en kalkulert risiko». Begrepene begrenset offensiv og kalkulert risiko er imidlertid ikke nok, ifølge historikeren Jürgen Angelow, for å gi en full beskrivelse av «det uansvarlige og bunnløse» ved den tyske posisjonen. På den andre siden beskriver yngre historikere risikovillighet som «en dristig politikk med ukalkulert risiko, hvor man beveger seg på kanten av avgrunnen.». Den norske historikeren Rolf Hobson hevder det i dag er liten tvil om at Tyskland og Østerrike-Ungarn, spesielt deres generalstaber, har et hovedansvar for utbruddet av første verdenskrig.

Den australske historikeren Christopher Clark står på sin side for en retning innen forskningen om utbruddet av første verdenskrig hvor den sees som et «resultat av en felles politisk kultur» i Europa, med basis i en felles frykt. Clark ønsker ikke å imøtegå Fritz Fishers resultater. Den britiske historikeren Ian Kershaw nevner Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland som de hovedansvarlige for krigen, med «Tyskland i den avgjørende rollen». Ifølge den tyske historikeren Annika Mombauer var Russland og Frankrike, etter innledende forsøk på megling, positive til en kommende krig, etter at den ble sett på som uunngåelig. «Til sist var det regjeringene i Berlin og Wien som åpnet for krigen, fordi de avgjørende steg ble tatt umiddelbart etter attentatet.». Den britiske historikeren Niall Ferguson hevder at «Fra et moderne ståsted var Tyskland den eneste europeiske makten som støttet ofrene for terrorister, mot terroristene.».

I dag er det enighet blant forskere om at utbruddet av krigen i 1914 var «en av de mest komplekse hendelsene i moderne historie», og følgelig fortsetter diskusjonen om årsaken til utbruddet av første verdenskrig.

Minnesteder og krigskirkegårder

Minnesteder over falne er et relativt nytt fenomen, så sent som 1800-tallet var monumenter etter krig stort sett tilegnet seier i krig og seierrike generaler, ikke store tap av menneskeliv. Utforming av minnesteder etter første verdenskrig ble preget av hvilke land, styresett og kultur de falne kom fra. Mens britiske minnesteder skulle markere et fellesskap ved det britiske imperiet og samtidig gi pårørende rom for sorg, ble de sentrale italienske minnestedene etablert mens landet var under fascismen, uten plass for privat sorg. Det å omdanne en slagmark - åsted for unevnelige lidelser - til et minnested, kan diskuteres, og har blitt kritisert av blant annet historikeren George Mosse. Hvordan de døde ble minnet, eller om de ble det, var avhengig av hudfarge. Flere hundre tusen ententesoldater (minst 116 tusen, muligens så mange som 350 tusen) med bakgrunn fra koloniene fikk ikke noe minnesmerke, eller ble ikke minnet på linje med sine hvite våpenbrødre (mellom 45- og 54 tusen). Ifølge en offisiell britisk undersøkelse fra Commonwealth War Graves Commission (CWGC) var de ofre for omfattende rasisme (engelsk: pervasive racism).

Titusener av krigskirkegårder og minnesmerker ble anlagt i land som hadde deltatt. Det sentrale motivet var å møte befolkningens behov for å minnes falne familiemedlemmer og venner, men styresmaktene anså også at dette kunne få vekk fokus fra sosiale konflikter og understreke nødvendigheten av nasjonal enhet. Falne som hadde blitt begravet provisorisk, ble etterhvert flyttet til permanente gravsteder av organisasjoner som Storbritannias Commonwealth War Graves Commission, USAs the American Battle Monuments Commission, Tysklands Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge, og Frankrikes Le Souvenir français. Et av de mest kjente minnestedene for krigen er ved Verdun. Fort de Douaumont, Fort Vaux, Douaumont Ossuaire og andre minnesmerker etter slaget ved Verdun danner et omfattende kompleks. Den 22. september 1984 dannet minnesmerket bakgrunnen for den tyske forbundskansleren Helmut Kohl og den franske presidenten François Mitterrand, da de hånd i hånd markerte minnet om ofrene for krigene mellom Frankrike og Tyskland. Rundt 20 år før hadde Konrad Adenauer og Charles de Gaulle tilsvarende møttes ved Chemin des Dames før de i 1963 undertegnet den fransk-tyske Élysée-avtalen.

Det franske minnestedet Anneau de la Mémoire ble åpnet 11. november 2014 ved den store franske militære kirkegården Nécropole nationale de Notre-Dame-de-Lorette, i Ablain-Saint-Nazaire. Sammen med Douaumont og Notre Dame de Lorette er Mémorial des batailles de la Marne ved Dormans og minnesmerket ved Hartmannswillerkopf de fire franske nasjonale monumentene til minne om første verdenskrig.

• 
  Kirkegård for falne i slaget ved Verdun, ved Douamont i Frankrike

  Foto: Ketounette
• 
  Minnesmerke over falne i en mindre fransk by, med navn

  Foto: Grondin
• 
  Menin Gate, monument over savnede fra det britiske imperiet

  Foto: Johan Bakker
• 
  Den militære kirkegården ved Redipuglia, Italia, anlagt under fascismen
• 
  Minnesmerke over Tannenberg i Øst-Preussen

  Foto: Bundesarchiv, Bild 183-2006-0429-502 / CC-BY-SA 3.0
• 
  Skulpturen «Mor med død sønn» av Käthe Kollwitz, inne i Neue Wache

  Foto: Harabanar

Gravlunden Deutscher Soldatenfriedhof Vladslo i Belgia er hovedsakelig kjent for de to skulpturene «Sørgende foreldre» av Käthe Kollwitz. Deutscher Soldatenfriedhof Langemark er knyttet til myten om Langemarck (tysk: Mythos von Langemarck, en myte om tapene ved slaget, skapt av den tyske generalstaben i 1914). Ved Ieper (fransk og engelsk: Ypres, tysk: Ypern) er det flere minnesteder, særlig for soldater fra Storbritannia. Ved Menin Gate blir hver kveld klokken 20 hornsignalet «The Last Post» spilt. I området ved Beaumont-Hamel Newfoundland Memorial (fransk: Mémorial terre-neuvien de Beaumont-Hamel) og Canadian National Vimy Memorial (fransk: Le Mémorial national du Canada à Vimy) er slagfeltet bevart slik det var, og skyttergravene og krater etter artillerinedslag er fremdeles synlige. Minnestedet Clairière de l'Armistice i Compiègne, hvor våpenhvilen ble undertegnet 11. november 1918, peker mot forbindelsen mellom de to tyske angrepskrigene i det tyvende århundre.

Italias sentrale militære kirkegård og minnesmerke for første verdenskrig, Sacrario militare di Redipuglia, ligger ved områdene der slagene ved Isonzo ble utkjempet. Det er også en større kirkegård og et minnesmerke ved fjellet Monte Grappa, Sacrario militare del monte Grappa.

Æreshallen ved Luitpoldhain i Nürnberg under nazistenes partidag i 1933

Foto: Bundesarchiv, Bild 183-1987-0410-501 / CC-BY-SA 3.0

Under Weimarrepublikken (1918–1933) var det ikke mulig å komme til enighet om et sentralt minnested for de falne under første verdenskrig. I 1935 erklærte Adolf Hitler at Tannenbergminnesmerket (tysk: Tannenberg-Denkmal) skulle ha denne funksjonen.

Æreshallen som ble innviet i Luitpoldhain i Nürnberg i 1930, ble et samlingspunkt for nazistene og brukt under de såkalte rikspartidagene, en sentral del av partiets ideologi. Fra 1931 til 1945 var Neue Wache i Berlin Kenotaf (minnested) for de falne i krigen. Etter 1993 er dette Forbundsrepublikken Tysklands sentrale minnested for ofrene for krig og tyranni. Den tyske hærens minnested (tysk: Ehrenmal des Deutschen Heeres) er siden 1972 plassert ved festningen Ehrenbreitstein i Koblenz, marinen har Marineminnesmerket i Laboe (tysk: Marine-Ehrenmal Laboe), og minnested for alle døde etter ubåtkrigføring (tysk: U-Boot-Ehrenmal Möltenort) er ved Heikendorf i Kiel.

I Frankrike og Storbritannia ble nasjonale minnesteder ofte anlagt med stor omtanke, som den ukjente soldats grav under Triumfbuen i Paris. Denne nye typen monumenter var også beregnet på å minne de mange uidentifiserte og tapte soldatene, enten alt for ødelagt til å kunne identifiseres, eller aldri funnet. I en rekke land ble slike minnesmerker etablert, men ikke i mellomkrigstidens Tyskland, hvor konservative- og nasjonalistgrupper anså slike som for pasifistiske. Minnesmerker som ikke idealiserte soldatens liv og død ble ofte angrepet i Tyskland og fjernet i nazi-tiden (1933–1945), som arbeidene til Ernst Barlach. Ofrene etter første verdenskrig var årsaken til at en minnedag (tysk: Volkstrauertag) ble innført i Tyskland i 1926. I Tyskland og Frankrike ble en rekke minnesmerker reist, særlig i mindre byer, hvor alle ofrene ble navngitt. I større byer som ved krigsminnet i München og Heilbronn, var det mindre vanlig at navnene ble oppgitt.

I de tidligere britiske Dominions, som Canada, Australia og New Zealand har de sentrale minnesmerkene nasjonal betydning, da de ser deltakelsen i første verdenskrig som et viktig steg i etableringen av nasjonen: Australias Avenue of Honour, Shrine of Remembrance og Australian War Memorial; Canadas National War Memorial; New Zealands World War One Memorial i Wellington, og Bridge of Remembrance i Christchurch. I Storbritannia, særlig i London, er det også et antall mindre og større minnesteder. Symbolsk viktig er graven til en ukjent soldat i Westminster Abbey, «i kongers midte, siden han tjente sin Gud og sitt fedreland vel», er inskripsjonen. I Samveldet av nasjoner og i Frankrike markeres fremdeles 11. november, og i Australia, New Zealand og Tonga ANZAC-dagen den 25. april, til minne om slaget om Gallipoli.

I Sovjetunionen var det fokus på de som døde for revolusjonen, ikke soldater man anså var ofre for en krig mellom imperialistiske stater. Typisk var overskriften i avisen Pravda i 1934, altså 20 år etter krigsutbruddet: «Millioner av døde - milliarder i profitt»

Muséer

Bare i Europa er det mer enn 750 muséer med første verdenskrig som tema. Det militærhistoriske museum i Wien (tysk: Heeresgeschichtliches Museum) viser i tillegg til mange andre gjenstander, bilen som den østerriksk-ungarske tronfølgeren satt i da han ble myrdet. En stor samling knyttet til første verdenskrig kan sees i Imperial War Museums i London. Viktige samlinger eller enkeltgjenstander vises også i Musée de l'Armée i Paris, i det nasjonale militærmuseum (rumensk: Muzeul Militar Național) i București, og ved Bundeswehrs militærhistoriske museum (tysk: Militärhistorisches Museum der Bundeswehr) i Dresden. Bayerns armémuseum (tysk: Bayerisches Armeemuseum) i Ingolstadt har den største permanente utstillingen om første verdenskrig i Tyskland.

Muséer som kun har utstillinger om første verdenskrig finnes hovedsakelig i den nordlige delen av Frankrike, spesielt Historial de la Grande Guerre (fransk: muséet om den store krigen), Péronne i departementet Somme. Et annet viktig museum tilegnet første verdenskrig er Musée de la Grande Guerre du Pays de Meaux, nær elven Marne og knyttet til slaget om Marne. Den 10. november 2017 åpnet den franske presidenten Emmanuel Macron og den tyske presidenten Frank-Walter Steinmeier det første felles tysk-franske muséet om første verdenskrig ved Hartmannswillerkopf.

Verdun-minnesmerket (fransk: Mémorial de Verdun) og In Flanders Fields Museum ved Ieper tilbyr også fremragende presentasjoner. I Heuvelland nær Ieper har man restaurert et tysk skyttergravsystem etter arkeologiske utgravinger og gjort det tilgjengelig for besøkende. Krigsmuseet i Rovereto (italiensk: Museo storico italiano della guerra), er en del av et nettverk av muséer om første verdenskrig i Italia (italiensk: Rete Trentino Grande Guerra). og Kobarid-muséet (slovensk: Kobariški Muzej) i dagens Slovenia, knyttet til kampene ved Isonzo.

Litteratur og filosofi

Minnesmerke over Karl Kraus, en nådeløs kritiker av første verdenskrig

Den første verdenskrig hadde en stor innflytelse på litteraturen. I Tyskland var en av de mest markante dikterne August Stramm, han var reserveoffiser, tjenestegjorde ved invasjonen av Frankrike og ble drept på østfronten i 1915. I den engelsktalende verden var diktet «In Flanders Fields» av den canadiske legen og oberstløytnanten John McCrae vel kjent. Av de britiske krigspoetene bør Wilfred Owen med «Dulce et Decorum est», og Laurence Binyon «For the Fallen» også nevnes. Stefan Zweigs kjente verk Verden av i går : en europeers erindringer dekker perioden før, under og etter første verdenskrig. Samtidig er den litterære historien om første verdenskrig i stor grad skrevet av og for hvite mennesker i middelklassen, de om lag 4 millioner fra koloniene som kjempet for ententemaktene er ikke inkludert.

Romanen, neglisjert av de tyske ekspresjonistene, ble igjen en foretrukket litteraturgenre under første verdenskrig, da årsakene og konsekvensene av denne epokegjørende hendelsen krevde en episk dimensjon. Fremveksten av Dadaismen kan sees i sammenheng med krigen. Av kjente tyske utgivelser er Ernst Jüngers In Stahlgewittern, og Walter Flex' Der Wanderer zwischen beiden Welten (en av de mest solgte tyske bøker noensinne), begge med en nasjonalistisk og krigsforherligende undertone. Erich Maria Remarques Intet nytt fra Vestfronten (tysk: Im Westen nichts Neues) anses derimot som en anti-krigs roman. I tillegg til at den ble utgitt på en rekke språk i store opplag, har den også flere ganger blitt filmatisert, og den første versjonen produsert i USA i 1930 vant to Oscar. Blant tyskspråklige dramatiske verk knyttet til krigen er Karl Kraus' Menneskehetens siste dager (tysk: Die letzten Tage der Menschheit), og Bertolt Brechts Trommer om natten (tysk: Trommeln in der Nacht).

Den tyske litteraturkritikeren Walter Benjamin var skeptisk til erfaringen soldatene hadde tilegnet seg ved fronten, for litteratur, han anså at de ikke kom tilbake beriket, men fordummet av krigen.

Den jødiske filosofen Martin Bubers hovedverk, Jeg og Du (tysk: Ich und Du), er både et produkt av første verdenskrig, og et forsvar av mennesket, mot krigens umenneskeliggjøring.

Billedkunst og skulpturer

Inntil første verdenskrig var billedkunstnere og skulptører generelt lite interesserte vitner til krig. I første verdenskrig tjenestegjorde en rekke kunstnere som soldater. Mange av verkene fikk liten oppmerksomhet etter krigens slutt, og med unntak av Otto Dix, distanserte mange seg fra sine krigsarbeider. Kunstnere som Max Beckmann og Fernand Léger prøvde ikke engang å stille dem ut, men gikk videre til andre tema etter de ble demobilisert. Av kjente verk er «Sturmtruppe geht unter Gas», (Otto Dix, 1924), «Gassed» (John Singer Sargent, 1918), og «Die Namenlosen» (Albin Egger-Lienz 1916), og «Selbstbildnis als Soldat» (Ernst Ludwig Kirchner 1915).

I denne krigen brøt europeiske avant-gardekunstnere med normene som hadde styrt malerier av slag. De søkte nye veier for å hanskes med den grusomme virkeligheten: kubisme, futurisme, ekspresjonisme, og abstrakt kunst: «Tiden for heroisk realisme og patriotiske allegorier var endelig over. Detonasjonen av prosjektiler, artilleriets allmektighet, den totale krigen kunne ikke lenger imiteres, men måtte oversettes. Brutte linjer og klare farger var nødvendig, ikke for å vise detaljer i slagene, men for å beskrive deres inhumane kraft».

I Tyskland satte første verdenskrig en brå slutt for historisme og jugendstil i arkitekturen, ornamenter ble ikke lenger ansett som nødvendig, passende eller lønnsomt. Slik brakte krigen også et gjennombrudd for moderniteten og utsagnet «Form følger funksjon», så vel som synet fremmet av Adolf Loos i pamfletten Ornament und Verbrechen (1908) at bruk av ornamenter og dekorasjon var overflødig. For skulpturer til minnesteder over krigen ble en rekke nyskapende verk skapt. Fra dagens perspektiv bør særlig «Sørgende foreldre» (tysk: «Trauerndes Elternpaar») av Käthe Kollwitz nevnes.

• 
  «La Mitrailleuse», maleri av Christopher R. W. Nevinson (1889–1946)
• 
  «Die Namenlosen», maleri av Albin Egger-Lienz (1868–1926)
• 
  Soldater fra Senegal i en leir i Mailly i Frankrike, maleri av Félix Vallotton (1865–1925)
• 
  Et regiment med marokkanske soldater angriper, tegning av Paul Renouard (1845–1924)
• 
  «Gassed», maleri av John Singer Sargent (1856–1925)

Musikk

Første verdenskrig anses ikke som et avgjørende skille for musikken, siden vendepunktet med atonal musikk kom i 1908–1909. Musikk spiller nesten ingen rolle i samtidige skildringer av krigen. I komposisjonshistorie har imidlertid første verdenskrig en betydning, kunstmusikk tok stilling, og i enda større grad militærmusikk og populærmusikk i form av soldatsanger. Blant de mest spilte var «Argonnerwaldlied» og «Wildgänse rauschen durch die Nacht» i Tyskland, «It's a Long Way to Tipperary», og «Colonel Bogey March» i Storbritannia, mens i Russland og andre land i Øst-Europa var marsjen «Farvel til en slavisk kvinne» svært populær.

Blant populære patriotiske tyske sanger var «Die Wacht am Rhein». Hver tysk soldat hadde med seg en feltsangbok som inneholdt blant annet sangen «Vi samles for å be» (tysk: «Wir treten zum Beten»). Salmer i krig var noen ganger et paradoks, som «Nå takker alle Gud» (tysk: «Nun danket alle Gott») og «Vår Gud han er så fast en borg» (tysk: «Ein feste Burg ist unser Gott»), som kampsanger for det prøyssisk-protestantiske Tyskland.

Bruken av musikk for krigsformål var ikke nytt for første verdenskrig, og i de krigførende land var komponister, tekstforfattere og utgivere raske med å produsere krigsforherligende, nasjonal musikk. Stykker av komponister som tilhørte fiendtlige nasjoner ble ofte fjernet fra konsertprogram, særlig i begynnelsen av krigen. Musikken ga avveksling ved fronten, hvor krigens daglige rutine kunne fortrenges. Under julevåpenhvilen i 1914 var musikk en brobygger mellom skyttergravene. Felles synging av sanger med samme melodi som «Glade jul» (tysk: «Stille Nacht, heilige Nacht»), og «Gud sign vår konge god» (engelsk: «God Save the King»), (tysk: «Heil dir im Siegerkranz») åpnet for den spontane våpenhvilen.

Kjente komposisjoner som er knyttet til første verdenskrig er Edward Elgars «Carillon», Claude Debussys «Berceuse héroïque», Igor Stravinskys «Souvenir d'une marche boche», og Vincent d'Indys La légende de Saint Christophe. Sanger om den første verdenskrigs tragedier ble blant annet skrevet av: Franz Schreker, Franz Léhar, Charles Ives, Erich Wolfgang Korngold, Richard Strauss, Lili Boulanger, Giacomo Puccini, Hanns Eisler og Paul Hindemith.

Film og fjernsyn

Annonse for filmen The Battle of the Somme

The Battle of the Somme, britisk film fra 1916 om slaget ved Somme, total lengde 1:13

Første verdenskrig ga materiale til et stort antall filmer. Den britiske semi-dokumentaren The Battle of the Somme, som ble produsert som en propagandafilm, ble sett av 20 millioner i Storbritannia i løpet av seks uker, en rekord som kun ble slått av Star Wars 60 år etter. I 2005 ble filmen tatt inn i UNESCOs Verdens dokumentarv. Blant de best kjente filmene er Intet nytt fra Vestfronten, utgitt i 1930, basert på romanen med samme navn av Erich Maria Remarque, antikrigsfilmen Paths of Glory av Stanley Kubrick fra 1957 og Lawrence of Arabia fra 1962. Krigen var også populær i filmer som ble produsert som nazi-propaganda i mellomkrigstiden.

Blant filmer med anti-krigstema kan nevnes Johnny Got His Gun, en amerikansk film om en krigsinvalid. Den amerikanske filmen Afrikadronningen hvor Humphrey Bogart og Katharine Hepburn har hovedrollene, utspilte seg i Øst-Afrika under første verdenskrig. Filmen ble innlemmet i USAs National Film Registry i 1994. Charlie Chaplins kjente satire Diktatoren fra 1940 har også første verdenskrig som utgangspunkt.

I den britiske komedieserien Blackadder Goes Forth hadde komikeren Rowan Atkinson hovedrollen som den fiktive kaptein Edmund Blackadder, som tjenestegjorde i den britiske hæren i Frankrike under første verdenskrig. Serien var sterkt kritisk til britiske generalers ledelse, på linje med «løver ledet av esler», og har vunnet en rekke priser, den er blant annet inkludert i 100 beste BBC TV-programmer. Andre sesong av den anerkjente TV-serien Downton Abbey har handling knyttet til blant annet slaget ved Somme og spanskesyken.

Historien om historien

Historien om første verdenskrig er ikke statisk. Så langt (per 2020) synes det å ha vært fire perioder – knyttet til generasjoner av historikere – vedrørende historisk beskrivelse av første verdenskrig. Den første perioden omfattet de som enten deltok i krigen eller levde da, og kan angis fra utbruddet i 1914 til 1939. Blant historikere i denne gruppen kan nevnes italieneren Luigi Albertini (1871–1941) og franskmannen Pierre Renouvin (1893–1974). I hovedsak hadde de et militært og politisk perspektiv på konflikten.

Den andre gruppen vokste frem i 1960-årene og hadde fokus på samfunnshistorie. Tysk historiografi hadde frem til 1960-årene ikke benyttet seg av samfunnsfagene i historieforståelsen, men i stedet benyttet en strengt realhistorisk tolkning. Dette forandret seg med en yngre generasjon historikere som ikke var bundet av tidligere tradisjoner. Mens det i Frankrike var vanligere med Annales-skolen som vektla førmoderne og ofte apolitisk historie, var tysk historie i 1960-årene opptatt av å forstå hvordan de to verdenskrigene kunne ha startet.

Den første som brøt med tradisjonell historieskriving på dette feltet, var Fritz Fischer (1908–1999). Fischer konkluderte med at den tyske regjeringen hadde tatt en kalkulert risiko med en krig for å komme fienden i forkjøpet. For Fischer var det klart at press fra fagforeninger, næringsliv og andre maktfaktorer var med på å presse frem denne reaksjonen. Flere tyske historikere fulgte etter i en forståeleshorisont der industrialisering og flåtekappløp – og etter hvert krig – var gjort også for å forhindre demokratisering og modernitet. De tyske historikerne som støttet opp om dette synet befant seg mellom forgjengerne på den mer konservative historieforståelsen og samtidig, marxistisk historieforståelse, og plasserte seg like langt fra begge leire. For dem var sammfunnsfaglige hensyn viktige uansett hvilken retning den tok dem.

Denne andre gruppen besto også av Marc Ferro (1924–2021), selv om han også klassifiseres mer som en annales-historiker som ser på de lange linjer. Ferros analyse av første verdenskrig var bare delvis på linje med den tyske retningen. For Ferro var en samfunnsfaglig vinkling vesentlig for å forstå krigen, men han valgte å ikke fordele ansvar mer til den ene siden enn til den andre. Britiske John Terraine (1921–2003) var en militærhistoriker som fokuserte mindre på Tysklands skyld og mer på at Storbritannias generaler hadde fått et ufortjent dårlig rykte. Den andre perioden kan derfor fremstå som tyskfiendtlig, og særlig tysk historieskriving fra denne perioden blir kritisert for å være for enkel i og med at mye av det de kritiserte den tyske regjeringen for, også kunne brukes til å kritisere alle stormaktenes regjeringer.

Den tredje perioden begynner fra slutten av 1970-årene og la vekt på kulturhistorie og ofrene for krigen. Av sentrale historikere der er amerikanske Paul Fussell (1924–2012), Eric Leed (1942–) og britiske John Keegan (1934–2012). Den fjerde og så langt siste perioden er transnasjonal og undersøker krigen fra et globalt perspektiv.

Se også

• Norge under første verdenskrig

Kilder

På norsk

• Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
• Høiback, Harald (redaktør), (2014), Første verdenskrig: operasjoner, myter og innflytelse, Abstrakt forlag, ISBN 9788279353607
• Stone, Norman (2007), Første verdenskrig, Gyldendal, ISBN 978-82-05-46723-1
• Sørensen, Nils Arne (2010), Den store krigen, Dreyer, ISBN 978-82-8265-001-4

På engelsk

• Clark, Christopher (2012), The Sleepwalkers : How Europe Went to War in 1914, Penguin, ISBN 978-0-141-02782-1
• Evans, Richard J. (2016, The Pursuit of Power : Europe 1815–1914, London, Penguin, ISBN 978-0-141-98114-7
• Ferguson, Niall (1998), The Pity of War, London, Penguin, ISBN 978-0-1402-7523-0
• «The Great War: Its End and Effects», foredrag av professor Hew Strachan
• «The First World War», foredrag av John Keegan, om hans bok ved samme navn, fra 06:30

Eksterne lenker

• {{