Energi i Norge

Energi i Norge har i store trekk fulgt utviklingen av tilsvarende samfunnssektorer i andre land. De vesentligste energikilder i tidlige tider var ved, torv og vind, deretter kom lokal vannkraft, og importert kull fra 1800-tallet. Landet ble fra begynnelsen av 1900-tallet preget av vannkraftutbygging for kraftkrevende industri, mens olje- og gassproduksjonen ble etablert fra 1970-årene. Norge har en dobbeltrolle som en stor olje- og gassprodusent, samtidig som landet er en pådriver for klimavennlige energiløsninger globalt.

Ekofiskfeltet i Nordsjøen var det første drivverdige funnet av olje i Nordsjøen. Driften startet i 1971, og feltet er fortsatt i drift.

Snøhvit LNG (også kalt Hammerfest LNG) petroleumsanlegg på Melkøya utenfor Hammerfest i Finnmark. Anlegget tar imot naturgass fra Snøhvitfeltet i Barentshavet. Med dette har petroleumsaktiviteten på norsk sokkel tatt et stort steg mot nord.

Foto: Andreas Rümpel

Turbinhallen til Sima kraftverk i Eidfjord kommune i Hordaland. Dette vannkraftverket består av anleggene Sy-Sima og Lang-Sima med tilknytning til en rekke vanntunneler og dammer. Det er et av Norges største kraftverk med en total installert effekt på 1120 MW.

Foto: Thomas Andersen

Fra eldre tider har energibruk i form av blant annet vedfyring, fossekraft for kvernkaller og oppgangssager, samt vind for seilbåter hatt stor betydning. Utover på 1800-tallet ble dampdrevne tog og skip viktige for økonomisk utvikling i den tidlige industrialiseringen, samtidig så også de første mekaniserte industribedriftene dagens lys. Tidlig i 1890-årene skjedde det en spredt utvikling av små elektrisitetsverk for industri og allmenn bruk, mange av disse var vannkraftverk. Utover på 1900-tallet ble elektrokjemisk industri med vannkraft som energikilde drevet frem av norske entreprenører og utenlandsk kapital.

Etter andre verdenskrig startet en stor utbygging av vannkraft for industrireisning, produksjon av metaller som aluminium, ferrolegeringer, samt treforedling. Dette var også epoken for storstilt utbygging av elektrisitetsforsyningen i hele landet, slik at antallet husholdninger uten elektrisitet gikk drastisk ned. Elektrisitetsforbruket i husholdningene har steget svært mye i etterkrigstiden, men har de siste årene (2016) vist en fallende tendens, slik at det totale forbruk er i underkant av gjennomsnittlig 18 000 kWh per husholdning per år. Som et av få land i verden baserer de fleste norske husholdninger seg på elektrisk romoppvarming. Energibruken er høy i Norge, selv om det meste av energien eksporteres som råvarer. Imidlertid er det norske totale energiforbruket per innbygger, altså når en regner med husholdninger, industri, transport, et cetera, noe lavere enn for USA og Canada.

I 1969 ble Ekofiskfeltet, det første drivverdige oljefeltet på norsk kontinentalsokkel oppdaget. Etter dette ble Norge ført inn i oljealderen, med etterhvert omfattende konsekvenser for industri og arbeidsliv. Olje- og gassproduksjonens totale bidrag til Norges brutto nasjonalprodukt siden begynnelsen av 1970-årene til 2015 er over 12 000 milliarder kroner målt med dagens kroneverdi (2016). Produksjonen av olje har siden 2010 hatt en fallende tendens, men produksjonen av gass er økende og er etter 2010 større enn oljeproduksjonen. Det foregår kontinuerlig leting etter nye kilder, med Utsirahøyden som det største nye funnet på mange år.

Den norske energiproduksjonen skriver seg i hovedsak fra utvinning av petroleumsressurser og vannkraft. Mens den første har stor betydning for luftforurensning og er en faktor i global oppvarming, har den andre først og fremst problemer tilknyttet til klassisk miljøvern. Bilbruken representerer den største forurensningskilden fra energibruk på Norges fastland. På grunn av klimaendringer har det de siste årene vært diskusjoner om overgang til andre energikilder som ikke skaper CO₂-utslipp ved forbrenning. Norge har påtatt seg internasjonale forpliktelser, og det er innført internasjonal kvotehandel for drivhusgasser.

Historisk utvikling

Utdypende artikkel: Norsk energihistorie

Den monumentale Såheim kraftstasjon fra 1916, tegnet av Thorvald Astrup og Olaf Nordhagen. Med utbyggingen av Vemork og Såheim disponerte Norsk Hydro tilsammen nesten 300 000 hk, rundt 1/3 av daværende vannkraft i Norge.

Foto: Jac Brun

Energibruk i førmoderne tid

Gamle bekkekverner fotografert i 1880-årene et sted mellom Nedre Vassenden og Førde. Slike kverner var i bruk over store deler av Norge helt opp til andre verdenskrig.

Foto: Axel Lindahl

I Norge som i mange andre land har vedfyring for matlaging og oppvarming, samt for fremstilling av tretjære, vært vanlig i uminnelige tider. Ved har også vært viktig for produksjon av trekull som brukes videre for fremstilling av jern av myrmalm. Epoken da denne teknikken ble utviklet, kalles jernalder. Senere i middelalderen da jern ble utvunnet fra jernmalm fra gruver i berggrunnen, var også trekull en viktig del av prosessen. Ikke før nye prosesser ble utviklet på 1800-tallet, ble kull benyttet for fremstilling av jern og stål.

I tidlige tider har fisketran vært mye brukt til belysning med oljelamper. Disse lampene består av en beholder der en veke senkes ned og trekker til seg oljen som brenner i den andre enden. Også talglys fremstilt av talg fra dyr, har vært mye brukt.

En annen viktig energikilde har vært menneskelig arbeidskraft til alle mulige gjøremål. I Norge ble treller brukt til å gjøre hardt kroppsarbeid i vikingtiden. En tror at vanndrevne kverner ble tatt i bruk i Norge på 1200-tallet. Da var det også slutt på at en holdt treller. For fremdrift av større skip var seilskips utnyttelse av vindkraften dominerende frem til dampskip ble oppfunnet på begynnelsen av 1800-tallet.

Vannkraft ble ytterligere utnyttet rundt 1500-tallet, da oppgangssagene revolusjonerte trelasthandelen, noe som førte til at tømmer ble en viktig eksportnæring fra Norge. Flere byer vokste frem takket være denne eksporten.

Industriell fremvekst og bruk av elektrisitet

Tistedalen med elven Tista i Halden. Her hadde industrien vokst frem tidlig på 1800-tallet med Mads Wiels Bomuldsfabrique. Dette spinneriet blir regnet som en av de første industrivirksomhetene i Norge. På 1800-tallet ble sagbrukene her samlet til et stort bruk kjent som Saugbrugsforeningen.

Den industrielle revolusjon begynte i Storbritannia rundt 1760, mens den andre industrielle revolusjonen oppstod i land som Tyskland, USA, Frankrike og flere andre, blant annet Norge. Den tidlige industrielle utviklingen i Norge var i tillegg til dampmaskiner basert på vannkraft. Vannturbiner ble satt opp i forbindelse med fabrikker på første halvdel av 1800-tallet. Disse fabrikkene brukte vannkraften til å drive sag, veve- og spinnemaskiner, verktøymaskiner, samt flere andre innretninger som ble funnet opp på denne tiden. Overføringen av energien skjedde via akslinger og reimer. Eksempler på dette er virksomhetene som vokste opp langs Tista i Halden og Akerselva i Christiania, med fabrikker som Saugbrugsforeningen i Halden, og i Christiania Nydalens Compagnie, Lilleborg og Hjula Væverier.

Det første dampskipet, DS «Constitutionen», kom til Norge i 1826. I 1854 ble Hovedbanen, Norges første jernbane åpnet. Bruken av dampskip og damplokomotiver økte sterkt utover på 1800-tallet og revolusjonerte transport av både mennesker og varer.

A/S Lisleby Brugs lysanlegg fra 1877 regnes for å være Norges første elektriske anlegg. Dette bestod av en dampmaskin, en dynamo og to lysbuelamper. Norges første elektrisitetsverk, altså selskap som distribuerte elektrisitet til abonnenter, var Laugstols Brug i Skien som fra 1885 leverte strøm til 120 glødelamper. I 1891 fikk Hammerfest som Norges første by etablert et offentlig elektrisitetsverk. Den elektriske kraften kom fra et vannkraftverk med 75 hestekrefter. Kraftverket hadde to generatorer: En som leverte likestrøm for gatelysene, og en som leverte vekselstrøm for glødelamper til innendørs bruk.,

Det ble utover i 1890-årene etablert en rekke offentlige elektrisitetsverk. Mange av disse ble drevet med kullfyrte dampmaskiner, andre med vannkraft. I 1892 ble Christiania Elektricitetsværk satt i drift med en kraftstasjon med tre dampmaskiner. De tre generatorene hadde en ytelse på 900 kW og leverte likestrøm med en spenning på 240 V.

Andre energikilder på slutten av 1800-tallet

Samling under parafinlampe rundt begynnelsen av 1900-tallet. Denne typen lamper var vanlige i husholdningene over store deler av verden fra 1850-årene.

Foto: Narve Skarpmoen

I tillegg til elektrisitet for belysning var det allerede mange år tidligere etablert gassverker i de største byene. I 1848 fikk Christiania gasslamper i gatene som den første by i Norge. Dette betydde at et omfattende nettverk av stålrør måtte graves ned i gatene. I Oslo ble gasslampene fjernet i 1928, mens de var i bruk i Bergen helt frem til 1970. Gassverkene leverte også gass til bruk i husholdningene, blant annet for matlaging.

Bruk av petroleumsprodukter som en stor industri begynte i Nord-Amerika på midten av 1850-årene, da i form av destillasjonsproduktet parafin. Parafin ble brukt for belysning i store deler av verden i siste halvdel av 1800-tallet. Import av parafin til Norge var av et slikt omfang at dette ble den vanligste lyskilden i norske hjem på denne tiden. Etter oppfinnelsen av forbrenningsmotorer og biler ble petroleumsindustrien en svært viktig økonomi, med produksjon diesel og bensin.

Den første bilen i Norge ble brukt i rutetrafikk i Gudbrandsdalen og ble kjøpt i 1895.

Utvikling av storindustri

Norsk Hydros fabrikker for produksjon av kunstgjødsel på Rjukan i Tinn rundt 1912.

Foto: Magnus Himberg

Fra tidlig 1900-tall skjedde det flere store industrietableringer i Norge. Disse var i stor grad basert på elektrokjemi, men også annen industri der elektrisk kraft inngikk i produksjonen. Noen av de første var Borregaard, som ble etablert i Sarpsborg med produksjon av cellulose og papir. Her ble Borregaard kraftverk bygget for å forsyne fabrikken. I 1909 var dette landets største industriarbeidsplass.

Andre store industrietableringer var Odda Smelteverk, som i 1906 startet produksjon av kalsiumkarbid og derivatene kalsiumcyanamid, dicyandiamid og hydrogencyanamid. Like ved Odda, i Tyssedal, ble også Det Norske Zinkkompani A/S og Tinfos Titan & Iron etablert. Her ble store vannkraftstasjoner som Tysso I og Skjeggedal kraftverk bygget. I nabokommunen Sauda ble også store industrietableringer igangsatt på omtrent samme tid, der Sauda Smelteverk kom i drift i 1923.

Den klart største kraftkrevende industribedriften ble Norsk Hydro, med oppstart i 1905. Samuel Eyde (1866–1940) stod bak finansieringer av virksomheten, mens fysiskkprofessor Kristian Birkeland (1867–1917) utviklet en prosess for utvinning av nitrogen fra luften. Denne energikrevende prosessen ble kjent som Birkeland-Eyde-prosessen, der kalksalpeter som brukes som gjødsel, er sluttproduktet. For å skaffe elektrisk kraft ble først Svelgfoss kraftverk ved Notodden bygget ut og en fabrikk etablert like ved. Noen få år senere ble Vemork kraftstasjon bygget i 1911 i Rjukan, og lenger ned i dalen ble fabrikker etablert. Senere ble Haber-Bosch-prosessen utviklet av IG Farben i Tyskland. Denne metoden var mer effektiv enn den Hydro hadde utviklet, og dermed gikk Hydro i kompaniskap med IG Farben for å kunne benytte seg av deres prosess.

Norske myndigheter var på denne tiden skeptiske til at internasjonale storbedrifter ville etablere seg i Norge, og basere sin virksomhet på kjøp av vassdrag for elektrisitetsproduksjon. For at ikke utenlandske eiere skulle få kontroll over vannfallene, ble konsesjonslovene vedtatt av Stortinget. En viktig del av disse lovene er hjemfall, som ble vedtatt i 1909. Hjemfallsordningen innebærer at privat eierskap av fallrettigheter bare tillates i et begrenset antall år; etter utløp av konsesjonen skal deretter staten overta fallrettighetene. Selv om disse lovene var strenge og skulle favorisere norsk industri, skjedde det flere industrietableringer ved hjelp av utenlandsk kapital frem til 1920-årene. På grunn av landets mange fossefall var vannkraften billig å bygge ut og ga stor lønnsomhet.

Alminnelig elektrisitetsforsyning

I tillegg til etablering av storindustri ble det også dannet mange mindre vannkraftverker i første del av 1900-tallet. Mange småbyer og tettsteder fikk elektrisk forsyning, spesielt på Østlandet. Samtidig ble det i mange bygder satt opp små vannkraftverk på noen få titalls kW som forsynte de tilknyttede husstandene med strøm til lyspærer. Eksempler på noe større utbygginger for forsyning av hele byer er Istad kraftverk, som ble bygget i 1919 for å forsyne Molde; Tafjord kraftverk i 1923, som forsynte Ålesund; og Nygård kraftverk fra 1932, som forsynte Narvik.

I 1944 ble det registrert 1818 vannkraftverk i Norge med ytelse under 1 MW. Av disse var bare 250 i drift i 1979.

Andre elektriske apparater enn lyspærer som var vanlig i mellomkrigstiden, var strykejern, kokeplater og varmeovner. Først på slutten av 1930-årene kom de første vaskemaskinene. Dette var maskiner og apparater som forenklet husholdet.

De første virkelig store utbyggingene for å forsyne byer og industri ble foretatt på Østlandet utover i mellomkrigstiden. I motsetning til de kraftverkene som ble bygget ellers i landet, var dette kraftverk som var koblet sammen med lange kraftlinjer med høy spenning. En rekke store kraftstasjoner som Nore I, Nore II, Solbergfoss, Kykkelsrud, Rånåsfoss og Mår ble tilknyttet og gikk i samkjøring.

En landsomfattende undersøkelse i 1937 viste at 650 000 mennesker i Norge ikke hadde tilgang på elektrisitet, mens 50 000 personer bodde på steder med dårlig forsyning. Ut fra folketallet utgjorde dette 24 % som ikke hadde elektrisitet.

• Dagliglivets energibruk i mellomkrigstiden
• 
  Vannturbin i Christiania Seildugsfabrik i 1906, Fossveien 24, Oslo.
• 
  Kjøkkeninteriør fra Heje i Hallingdal rundt 1914 utstyrt med elektrisk kokeplate, varmtvannsbeholder og vedkomfyr.
• 
  Fra byggingen av rørgaten til Glomfjord kraftverk i Glomfjord rundt 1918.
• 
  Kullsekken kjøres hjem i 1919, Hammersborg, Oslo.
• 
  Stor kullkomfyr for matlaging i forbindelse med Trøndelagsutstillingen i 1930, Nidarø, Trondheim.
• 
  Saging og stabling av fyringsved på Hjemmet for Døve i begynnelsen av 1900-tallet, Nordstrand, Oslo.
• 
  Fra en demonstrasjon under et kurs arrangert av Selskapet for lyskultur i 1930-årene.

Energibruk under andre verdenskrig

Under andre verdenskrig fikk vedfyring i byene et oppsving på grunn av mangel på importerte energikilder. Her er store stabler med fyringsved plassert på Youngstorget i 1943.

Under andre verdenskrig hadde den tyske okkupasjonsmakten store planer for utbygging av vannkraft i Norge, samt produksjon av lettmetall, først og fremst aluminium. Dette var så viktig for tysk rustningsindustri at rikskommissær Josef Terboven (1898–1945) tok rollen som øverste leder for Arbeitsgemeinschaft, som skulle samordne planene. Flere kraftverker ble bygget eller utvidet, og kraftlinjer ble reist. Men store interessemotsetninger mellom norsk embetsverk og Reichskommissariatet, blant annet om konsesjonslovene, førte til treghet i arbeidet og konflikter. På grunn av dette, og en rekke andre problemer, gikk ikke aluminiumsproduksjonen opp, men sterkt ned under krigen.

Blant kraftverkene der byggingen startet under krigen, er Mår kraftverk, Safa-Samnanger kraftverk og Aura kraftverk. På Herøya, der Norsk Hydro allerede hadde bygget et stort industriområde flere år før krigen, ble byggingen av en stor aluminiums- og magnesiumfabrikk startet opp, men denne ble bombet av de allierte i 1943.

Generelt var det store problemer med å få importert kull og olje under krigen. Dette førte til problemer for blant annet samferdsel. Fordi jernbanen og skipstrafikk måtte prioriteres, ble det vanlig at busser og biler ble utstyrt med såkalte knottgeneratorer som gikk på ospeved. Et annet problem var oppvarming i boliger med oljefyr, der vedfyring nå måtte brukes i stedet.

Industrireisning etter andre verdenskrig

Oslo Lysverkers driftsentral i 1963 i Noreveien 26, Oslo.

Foto: Leif Ørnelund

Londonregjeringen opprettet i 1943 Industrikomiteen for at denne skulle planlegge industrialisering ved gjenoppbyggingen etter krigen. Industrikomiteen ble ledet av professor Fredrik Vogt (1892–1970), byråsjef i Forsyningsdepartementet Erik Brofoss (1908–1979) var også medlem. Komiteen anbefalte utbygging av vannkraftverk for produksjon av kraftkrevende produkter som aluminium eller andre industriprodukter.

Vogt ble generaldirektør i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, mens Brofoss ble finansminister rett etter krigen. Sammen med industriminister Lars Evensen (1896-1969) ble disse de ledende strateger for industrireisningen i etterkrigstiden. Det ble satt i gang flere store vannkraftutbygginger der Statkraftverkene stod for utbyggingen, og statsstyrt tungindustri sørget for aluminiumproduksjon gjennom Norsk Hydro. Hensikten var å få valutainntekter ved eksport. Nye fabrikker på Karmøy, i Årdal og på Sunndalsøra ble etablert for aluminiumsproduksjon. I Mo i Rana startet byggingen av Norsk Jernverk i 1946, med oppstart i 1955.

Ettertiden viste at eksport av aluminium skulle bli mer lønnsomt enn noen hadde trodd på forhånd. Uten altfor store investeringer fikk en sårt tiltrengte valutainntekter fra foredlingen og eksporten av dette metallet.

I etterkrigstiden ble det også satset mye på å skaffe elektrisk forsyning til alle innbyggere i landet. Elektrisitet ble sett på som et fellesgode som skulle gi økt velferd for alle.

Motstand mot vassdragsregulering, etablering av Miljøverndepartementet

Vassdragsreguleringer og tilknyttede naturinngrep utløste tidlig lokal motstand, for eksempel i 1940 ved Oslo Lysverkers utbygging av kraftgater fra Hol kraftverk i Hallingdal. Da Lysverkene i 1946 ville legge ledningsnettet sitt gjennom Oslomarka, møtte 30 000 mennesker i protest på Rådhusplassen. Utover i 1960-årene ble motstanden bredere og motstanderne bedre organisert. Utbyggingssakene var blitt større og mer omfattende. Samtidig hadde det vokst frem en internasjonal miljøbevegelse med vekt på ikke-materialistiske verdier. Mardøla-aksjonen mot utbyggingen av Grytten kraftverk i 1970-årene og Alta-konflikten vedrørende utbyggingen av Alta kraftverk som kulminerte ved Stilla-aksjonen i 1980, fikk stor oppmerksomhet i pressen og samfunnet forøvrig.

Samtidig var det en stor forbruksøkning av elektrisk kraft. Utbygging av kraftverker var nødvendig for å dekke behovet, men en ulempe med et vannkraftbasert kraftsystem var de store årlige svingningene i produksjonen. Myndighetene påla Norges vassdrags- og elektrisitetsverk (NVE) å utrede varmekraft; senere i begynnelsen av 1970-årene støttet Industrikomiteen opp om planene for bygging av det første kjernekraftverket. På denne tiden var det også aktuelt å bygge ut vassdrag i Jotunheimen og Saltfjellet, selv om disse var svært kontroversielle. Det kom ikke til enighet om hverken disse vassdragene eller planen om varme- eller kjernekraftverk. Imidlertid fortsatt utbyggingen av mindre kontroversielle elver, samt at det ble bygget kraftlinjer.

Kjernekraftverket som ble planlagt, skulle ligge i Oslofjord-området. Mot slutten av 1960-årene hadde både statlige organer og miljøvernorganisasjoner vært positive til kjernekraft. Årsaken til dette var at en betraktet kjernekraft og andre varmekraftverk som energikilder som ville spare vassdragsnaturen. Opinionen snudde i begynnelsen av 1970-årene da miljøbevegelsen endret standpunkt og ble sterkt negative til kjernekraft. I 1976 dabbet også interessen for å bygge gasskraftverk av da et planlagt gasskraftverk på Kårstø på Karmøy heller ikke ble realisert.

Miljøvernet fikk etterhvert sin plass i de politiske institusjoner og planer. Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972, og Stortinget vedtok verneplaner for utnyttelsen av vassdrag, og samlede planer for konsesjonsbehandlingen av vassdrag som ennå ikke var utbygget.

Oljeeventyret

Aker H3-platformer under bygging ved Akers mekaniske verksted mellom 1970 og 1975 i Pipervika i Oslo.

Foto: Henrik Ørsted

Selv om det ble funnet naturgass utenfor sørøstkysten av Storbritannia, var norske myndigheter i utgangspunktet lite interessert i oljeutvinning. Blant annet hadde Norges geologiske undersøkelse slått fast at hverken olje eller kull fantes i den norske delen av Nordsjøen. En annen ting var at statsorganene heller ikke hadde noe kompetanse innenfor dette feltet.

Phillips Petroleum Company henvendte seg til norske myndigheter om tillatelse til å gjøre seismiske undersøkelser i Nordsjøen. På grunn av interessen som ble vist, ble ekspedisjonssjef i utenriksdepartementet Jens Evensen (1917–2004) i november 1963 utnevnt av Einar Gerhardsen (1897–1987) til formann i det såkalte Kontinentalsokkelutvalget. Ved Kongelig resolusjon i 1963 proklamerte Norge overherredømme over kontinentalsokkelen, etterfulgt av en lov som fastslo at retten til undersjøiske forekomster tilhører staten.

Leteboringer startet i 1966 og fortsatte i flere år uten resultater. Oljeselskapene begynte etterhvert å miste håpet om at det kunne være drivverdige forekomster.

I desember 1969 ble det første drivverdige funn gjort av «Ocean Viking». Dette var den 38. leteboringen som ble foretatt, og feltet skulle senere bli kjent som Ekofiskfeltet. Feltet var så stort at flere oljeselskaper viste sterk interesse for utvinning. I 2023 er det fortsatt drift på Ekofiskfeltet.

Da oljealderen begynte, innså alle at dette ville gi store inntekter, men samtidig kreve omstilling av industrien. Politisk var det enighet om at landets økonomi ikke skulle bli for avhengig av oljeinntekter. En ønsket også at oljenæringen skulle gi langsiktige inntekter. Det ble derfor tidlig satt mål om et moderat tempo i utvinningen.

Det statlige oljeselskapet Statoil ble etablert i 1972, samme år ble også Oljedirektoratet etablert i Stavanger. En viktig oppgave for Oljedirektoratet var å fordele konsesjoner for oljefeltene. Både Statoil og andre private selskaper delte på konsesjonene. De norske oljeselskapene var, foruten Statoil, Norsk Hydro og Saga Petroleum.

De største oljefeltene i dag er Statfjordfeltet, Ekofiskfeltet, Osebergfeltet, Gullfaksfeltet, Snorrefeltet og Trollfeltet. Totalt er det rundt 50 store og små felt i produksjon eller under utbygging. Den norske oljeproduksjonen hadde sin topp i 2000 og har siden vist en nedadgående trend. Samtidig har gassproduksjonen vært økende.

Deregulering av kraftproduksjonen

Den nye energilov som ble vedtatt i 1991, innebar en vesentlig deregulering av kraftmarkedene sammenlignet med tidligere. Dermed ble kraftprisene bestemt ut fra tilbud og etterspørsel: Med varmt vær og stor tilgang på vann ville kraftprisene minske, mens kaldt vær og lite vann ville få prisene til å øke.

Statnett ble etablert i 1991 for å stå som eier og driftsansvarlig for sentralnettet. Kraftoverføring skulle være en tjeneste åpen for alle som hadde behov for overføring. Prisen for dette skulle skje ved tariffer som speiler overføringens virkning på kostnadene i nettet.

En felles nordisk kraftbørs ble etablert i 1996 der Norge, Sverige, Finland og Danmark ble medlemmer. Kraftbørsen har fått navnet Nord Pool. I dag er også Tyskland, Nederland, Polen, Russland og Estland tilknyttet. På grunn av forskjeller mellom det norske vannkraftbaserte kraftsystemet og de andre landenes mer varmekraftbaserte systemer kan en dra felles nytte av disse egenskapene. En forskjell er at i varmekraftverker er regulering av produksjonen opp og ned dyrere enn i vannkraftverker.

Norge som storprodusent av energi

Energibalansen for Norge

Den totale energibalansen for Norge i 2014. Netto innenlandsk sluttforbruk var 209 TWh. Det vil si energimengden som gikk til sluttforbrukere innenlands, justert for tap i omforming og overføring av energi.
Kilde: Statistisk sentralbyrå. www.ssb.no

Elektrisk energiproduksjon er stor, og mye av dette går til innenlands forbruk både til industriformål og alminnelig forbruk. Elektrisk oppvarming er vanlig i Norge, noe som er spesielt i verdenssammenheng. Internasjonalt har Norge satt seg mål om å redusere den delen av energibruken som bidrar til utslipp av drivhusgasser. For å nå disse målene er det en utfordring at mye av energibruken allerede er i form av fornybar vannkraft, men det er stort potensial for utslippsreduksjoner i olje- og gassindustrien, i annen industri og i transportsektoren.

Den totale årsproduksjonen av elektrisitet og petroleumsprodukter (oljeekvivalenter) i Norge, regnet i energimengde, var i 2020 fordelt slik:

• Elektrisitet: 154,2 TWh
• Petroleumsprodukter (Olje, gass, kondensat, NGL): 229 millioner Sm³ oljeekvivalenter (o.e.), eller 8 398PJ eller 2 359 TWh.

Dette ble produsert i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Produksjonen av olje har vært fallende siden 2001, mens produksjonen av gass har vært økende.

Når det gjelder gjenværende olje- og gassreserver, oppga Oljedirektoratet i 2020 at disse var 1 125 millioner Sm³ Olje, 1 440 millioner Sm³ o.e. gass, 143 millioner Sm³ o.e. NLG og 18 millioner Sm³ o.e. kondensat. Ved utgangen av 2020 var det total blitt produsert 7,8 milliarder Sm³ o.e. Dette er rundt 49 % av de forventede, utvinnbare ressursene. Reserver som er vedtatt å produsere i fremtiden er på 2,7 milliarder Sm³ o.e., der gass utgjør 53 %. Uoppdagede totale ressurser er 15,8 milliarder Sm³ o.e. Dette er olje og gass som sannsynligvis fins og kan produseres, men som enda ikke er påvist ved prøveboring.

Det er også påvist at det kan være store kullreserver i Nordsjøen, men utvinning av disse vil være utfordrende både teknisk og økonomisk. I 2005 ble det estimert at forekomstene kan være på 3 000 milliarder tonn kull.

Norge er verdens syvende største produsent av gass, og verdens trettende største produsent av olje. Den totale eksportverdien av petroleum i 2014 var for olje rundt 208 milliarder kroner og for gass 118 milliarder kroner, noe som totalt utgjør omtrent 42 % av Norges totale eksportinntekter. Olje- og gassproduksjonens totale bidrag til Norges brutto nasjonalprodukt siden begynnelsen av 1970-årene til 2020, er rundt 16 000 milliarder kroner målt med dagens kroneverdi. I tillegg kommer verdiskaping relatert til leverandørindustri.

Oversiktlige og detaljerte opplysninger om utvikling av produksjonen på norsk sokkel, elektrisk kraftproduksjon og forbruk av alle energikilder finnes på Statistisk sentralbyrås (SSB) nettsted. Detaljert informasjon om elektrisitetsproduksjon og forbruk finnes på Norges vassdrags- og energidirektorats (NVE) nettsted, mens Oljedirektoratet har detaljert informasjon om olje- og gassproduksjon.

Offentlig forvaltning og statlig eierskap i energisektoren

Inngangen til Olje- og energidepartementets lokaler, Einar Gerhardsens plass 1, før terrorangrepene i Norge sommeren 2011.

Olje- og energidepartementet (OED) står som den høyeste statlige myndighet innenfor energispørsmål. Departementets hovedoppgave er tilrettelegging for en samordnet og helhetlig energipolitikk. OED ledes av olje- og energiministeren, og et av de viktigste målene er å sikre høy verdiskapning gjennom effektiv og miljøvennlig forvaltning av energiressursene. OED skal være et sekretariat for den politiske ledelsen, slik at det utvikler seg med regjeringens energipolitiske målsettinger.

Det er tilknyttet to direktorater til Olje- og energidepartementet, Oljedirektoratet (OD) og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). OD har ansvar for å skape størst mulig verdier for samfunnet fra olje- og gassressursene. Dette skal skje gjennom en forsvarlig ressursforvaltning med fokus på sikkerhet, beredskap og ytre miljø. NVE har ansvar for å forvalte Norges vann- og energiressurser. Direktoratet bestod tidligere av avdelingen som eide og forvaltet statens kraftstasjoner (Statkraftverkene), men som etter oppdelingen i begynnelsen av 1990-årene ble til Statkraft, samt avdelingen som eide og driftet statens kraftlinjer, nå Statnett SF. I dag er rollen som direktorat rendyrket, uten operativt ansvar eller eierskap til infrastruktur. Statnett er eid av Olje- og energidepartementet, mens Statkraft er et AS eid av staten.

Andre etater og virksomheter tilknyttet OED er Petoro, hvis oppgave er å forvalte statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) i petroleumsvirksomheten; Gassco, som har operatøransvaret for transport av all gass fra den norske kontinentalsokkelen; Enova, som gir økonomisk støtte og rådgivning for omlegging til miljøvennlig energibruk; samt Gassnova, som er statens foretak for CO₂-håndtering. Videre har OED ansvaret for eieroppfølging av statens aksjer i Statoil.

Olje- og gassproduksjon

Se også: Olje- og gassfelt på norsk kontinentalsokkel

Samlet produksjon av olje og gass fra norsk sokkel. Utviklingen er at oljeproduksjonen går ned, mens gass øker. Kilde: Statistisk sentralbyrå www.ssb.no

Toppen av oljeproduksjon på norsk sokkel ble passert i 2004, med 264,4 millioner Sm³ (o.e.). Etter dette har produksjonen falt. I 2020 var det 90 felt i drift, og siden oppstarten i 1971 har det totalt vært 115 felt i produksjon på norsk sokkel. Av dagens felter befinner 67 seg i Nordsjøen, 21 i Norskehavet og 2 i Barentshavet. Ved årsskiftet til 2021 var ni felter under utbygging. Ekofiskfeltet er det største oljefeltet av de som startet produksjonen i 1971.

I 2010 var produksjonen av gass større enn oljeproduksjonen, og denne trenden har fortsatt. Når det gjelder gassfelt er de største Trollfeltet, Ormen Lange-feltet, Åsgardfeltet, Snøhvitfeltet og Ekofiskfeltet. Fra de norske feltene i Nordsjøen går det i dag rørledninger for transport av gass til Skottland, England, Tyskland, Nederland og Frankrike, men noe av gassen føres også i land på Kårstø. En del av produktene går med tankskip.

Gassproduksjonen startet først i 1977 og har stadig økt frem til 2020, selv om den har gått litt ned i noen år. I 2020 var gassproduksjonen på 110 milliarder Sm³ o.e. Troll er det feltet på norsk sokkel med størst gassproduksjon, og alene forsyner det Europa med rundt 8 % av det totale gassforbruket. Trollfeltet forventes å levere olje og gass frem til 2050. Det inneholder omtrent 40 % av gassreservene på kontinentalsokkelen, og er samtidig blant de største oljefeltene.

I 2010 gjorde Lundin Norway og Statoil et stort sammenhengende oljefunn på Utsirahøyden i Nordsjøen. Dette feltet er et av de største funnene siden midten av 1980-årene og var blant de største funnene i verden i 2010/2011. Det ble kalt Johan Sverdrup-feltet og var i 2011 anslått til å ha en størrelse på 900 til 1500 millioner fat, oppjustert i 2020 til 2,7 milliarder. Feltet begynte å produsere i oktober 2019, og investeringen ble nedbetalt i løpet av 15 måneder. Potensialet for å øke den totale norske oljeproduksjonen er anslått til 37 % i 2020.

Olje- og gassvirksomheten representerte en eksportverdi på 326 milliarder i 2020, noe som var en nedgang på nesten 28,5 % fra 2019. Denne eksporten stod for 42,3 % av Norges totale eksportinntekter. Et viktig prinsipp for norsk petroleumsforvaltning, er størst mulige verdiskapning for samfunnet, og at inntektene skal komme staten og hele landet til gode. Fellesskapet har eiendomsretten til disse ressursene, derfor tar staten en stor andel av verdiene ved skattlegging, samt via Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). I 2021 var skattene staten tok inn 51,6 milliarder kr, miljø- og arealavgift var 7,3 milliarder kr, netto kontantstrøm fra SDØE 116,5 milliarder kr og utbytte fra Equuinor var 8,7 milliarder kr. Dermed ble total netto kontantstrøm 184,1 milliarder. For 2022 forventes en økning av inntektene og at petroleumsvirksomheten vil utgjøre 20 % av statens inntekter.

I 2019 var det 68 300 personer direkte sysselsatt i oljebransjen, altså at de arbeider på installasjoner på sokkelen eller bygger slike. Videre var 158 400 var tilknyttet oljebransjen, altså i leverandørindustri som leverer varer og tjenester. av de direkte ansatte i sektoren var det rundt 4 % som pendlet fra utlandet. Mange virksomheter leverer varer og tjenester er ikke med i statistikken, for eksempel tjenester innenfor seismiske undersøkelser, matforsyning, transport og produksjon av forskjellig utstyr. Det er rundt 15 000 færre sysselsatte i utgangen av 2020 enn i toppåret 2014. Et kraftig fall i oljeprisen og reduksjon av investeringer førte de at mange forlot virksomheten i 2015 og 2016.

• Glimt fra petroleumsindustrien:
• 
  Borekrone for leteboring.
• 
  Statfjord A.
• 
  Stag til plattform under bygging i 1980-årene.
• 
  Arbeid på boredekket på «Polar Pioner».
• 
  Kranoperatør på oljeplattform.
• 
  Test av oljeoppsamlingsutstyr.
• 
  Nyhamna gassterminal i Møre og Romsdal.

Elektrisitetsproduksjon

Utdypende artikkel: Vannkraft i Norge

Blåsjø er Norges største flerårsmagasin med et energiinnhold på 7,8 TWh. Dammen ble dannet ved å demme opp de øvre delene av elvene Ulla, Førreåa og Brattelielvi slik at disse skapte en sammenhengende innsjø. Vannet overføres til Ulla-Førreverkene, som er det største vannkraftverket i Norge og Nord-Europa med en installert effekt på rundt 2100 MW. I tillegg finnes det 14 dammer rundt Blåsjø, flere av dem blant landets største. Til dette kraftverket inngår tilsammen 100 km med tunneler.

Norge er et land med gunstige naturgitte forhold for vannkraft, blant annet topografi der store høydeforskjeller gir stor fallhøyde når vannmassene beveger seg mot havet. I et vannkraftverk er energiproduksjonen kun bestemt av utnyttbar fallhøyde og vannmengde. Stor nedbør som følge av at landet ligger midt i banen for de Nord-Atlantiske lavtrykksystemer som beveger seg fra sørvest til nordøst på grensen mellom tempererte og arktiske luftmasser, er også gunstig. Disse luftmassene trekker med seg store mengder fuktighet fra sørlige breddegrader. Et tredje viktig forhold er de høye fjellkjedene som får luftmassene til å stige, noe som igjen forårsaker nedbør på vestsiden (Vestlandet, Midt-Norge og Nord-Norge). Et fjerde forhold er at lave gjennomsnittstemperaturer gir liten fordampning fra innsjøer og vegetasjon (såkalt evaporasjon og transpirasjon).

Vannkraftverkene har en normalårsproduksjon på 136,7 TWh (per 1. mai 2021). Tallet bygger på observert tilsig i perioden 1981–2010. I 2020 ble det satt ny produksjonsrekord med en samlet elektrisk kraft på 154,2 TWh, noe som er rundt 10 TWh over gjennomsnittet de siste 5 årene. Stort vanntilsig i magasinene og økt vindkraftkapasitet var blant årsakene til rekorden. Det er en normalårsproduksjon på 14,8 TWh for vindkraftverkene, og i 2020 ble det produsert 9,9 TWh fra vindkraft. Vindkraft utgjorde med dette 6,4 % av samlet kraftproduksjon i 2020. varmekraftverk utgjorde nesten 2 %. Per november 2021 var vannkraftens andel av den totale elektriske kraftproduksjonen 90,2 %. Produksjonstall for 2019 viser at det ble importert 12,4 TWh og eksportert 12,3 TWh.

Samlet elektrisk produksjonskapasitet
i det norske kraftsystemet i 2021.

	Totalt	Vannkraft	Vindkraftverk	Varmekraft
Produksjonskapasitet	153,2 TWh	136,7 TWh	14,8 TWh	3,4 TWh
Installert ytelse	37,7 GW	33,1 GW	4 325 MW	700 MW

Tabellen viser samlet ytelse og samlet produksjonskapasitet i det norske elektriske kraftsystemet i 2021. Det er tilsammen 1682 vannkraftverk i landet og disse står for 87 % av produksjonskapasiteten.

Produksjon, forbruk og eksport av elektrisk energi i Norge. Kilde: Statistisk sentralbyrå. www.ssb.no

Midlere årsproduksjon er forøvrig et uttrykk for elektrisitetsproduksjonen med normalt tilsig, og er væravhengig. Diagrammet til nedenfor til høyre viser hvordan energiproduksjonen i vannkraftverkene har endret seg år for år. I 2000 ble det produsert en rekordstor energimengde på 142 TWh, mens det i 2003 ble produsert bare 106 TWh. Fra 1990 til 2011 har variasjonen mellom laveste og høyeste produksjon vært på rundt 60 TWh.

I tillegg til at vannkraftproduksjonen er væravhengig, er det mange vannkraftverk som er uregulerbare, energiproduksjonen er avhengig av tilsiget, og ved mye vann må de produsere for full kapasitet. I denne kategorien kommer småkraftverk og elvekraftverk. Om vannføringen i en elv med et elvekraftverk er større enn kraftverkets kapasitet, må vann slippes forbi. Et annet forhold er at om vannføringen i elvene er store på grunn av flom, er det ikke sikkert at energibehovet er tilsvarende stort. Denne ulempen har en ikke i regulerbare vannkraftverk, såkalte magasinkraftverk, med ett eller flere reguleringsmagasin. Her kan vannet magasineres over måneder eller år i flerårsmagasiner. Med stort tilsig og liten etterspørsel kan vannet samles opp, typisk om sommeren og høsten. Motsatt kan det brukes når tilsiget er lite og forbruket stort, som om vinteren. Den samlede magasinkapasiteten i landet er 85 TWh. Eksempler på flerårsmagasiner er Storglomvatnet, Blåsjø og Røssvatn.

Maksimalbelastningen for det innenlandske forbruket inntraff 21. januar 2016, mellom klokken 08 og 09. Da ble det maksimale energiuttaket i Norge målt til 24,5 GWh. Det var en økning på 33 % i forhold til høyeste forbruk i 1990. Maksimalt forbruket opptrer normalt på en kald vinterdag, mellom klokken 08 og 10 på morgenen, når husholdninger og yrkesbygg bruker energi til oppvarming, samtidig som de fleste arbeidsplasser er aktive. Industrien bruker i tillegg mye energi. Mange varmtvannstanker i husholdningene er påslått for å varme opp vann etter morgendusjen.

På grunn av denne store naturgitte variasjonen kan Norge veksle mellom å være importør og eksportør av elektrisk kraft. Fra 1960 til 2019 var det nettoeksport i 48 av disse årene, mens det i de resterende 12 årene var nettoimport. Over disse årene ble det eksportert 507,1 TWh, mens importen var på 237,7 TWh. Ut fra dette har nettoeksporten vært på 269,4 TWh.

Norge har utvekslet elektrisk kraft med nabolandene siden 1960-årene. Utvekslingen er størst mellom de nordiske landene. Utveksling av energi mellom Norge og nabolandene bestemmes av forskjeller i produksjons- og forbruksforhold, priser i markedet og av kapasiteten i overføringslinjene. De landene som har kraftutveksling med Norge i 2021 var: Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland og Storbritannia. Det går dirkete sjøkabler fra Norge til blant annet Tyskland (NordLink) og Storbritannia (North Sea Link).

Varmekraftproduksjon for elektrisk kraft var mellom 2003 og 2008 1 TWh årlig, men i 2009 økte denne til 4,7 TWh. Dette har sammenheng med økt produksjon i gasskraftverket på Kårstø. Kraftproduksjonene i LNG-anlegget på Melkøya ble også tatt med i elektrisitetsstatistikken i 2009. I 2010 ble gasskraftverket på Mongstad med i statistikken. varmekraftverk utgjorde nesten 2 % av den totale produksjonskapasiteten i 2020. Disse kraftverkene tilhører ofte store industribedrifter med stort behov for elektrisk kraft. Energiproduksjonen skjer ved forbrenning av avfall, på basis av spillvarme, olje, naturgass eller kull. Totalt er det 30 slike varmekraftverk i Norge, med samlet ytelse på 700 MW og en årsproduksjon på rundt 3,4 TWh.

Vindkraft er uregulerbar kraft, og produksjonen her er høyest om høsten og vinteren. Vindmøller kan om nødvendig slås av i perioder med vind og lite kraftbehov, men ikke omvendt; de kan ikke produsere mer i perioder med stort kraftbehov og lite vind, og det kreves derfor andre kilder som kan ta over. Storheia vindpark er Norges største vindpark og er del av Fosen Vind. Dette er også Europas største vindkraftprosjekt på land. Anlegget har vært i drift siden 2019. Anlegget består av 80 turbiner med en tårnhøyde på 87 meter, det har en installert ytelse på 288 MW og årsproduksjon på 1 000 GWh.

Andre energikilder

Forbruk av fjernvarme for ulike forbruksgrupper i Norge. Kilde: Statistisk sentralbyrå. www.ssb.no

Fjernvarme er et energisystem der varmeenergi overføres fra varmesentraler med vann i et lukket rørsystem. I de største byene er det etterhvert blitt utbygget fjernvaresystem, og bygninger som bruker fjernvarme til oppvarming har radiatorer. Også industribedrifter med varmebehov er tilknyttet fjernvarmeanleggene. Fjernvarme produseres vanligvis ved avfallsforbrenning, biobrensel eller spillvarme fra industribedrifter.

I 2019 ble det produsert 5,9 TWh fjernvarme, noe som utgjør omtrent 3 % av Norges totale energiforbruk. Samlet effekt for fjernvarme er cirka 3600 MW. Fjernvarme dekker rundt en tiendedel av behovet for energi til romoppvarming og tappevann. Fjernvarme er mest utbredt i de største byene i landet. Produksjonen av fjernvarme tilsvarer om lag 20 % av oppvarmingsbehovet i Oslo.

Solenergi bidrar mest som såkalt passiv oppvarming i norske bygninger. En regner at 3–4 TWh årlig dekkes av solenergi. Elektrisk produksjon basert på solinnstråling er lite benyttet i Norge i dag. Solceller har sin største utbredelse på hytter og fritidsboliger uten nettilknytning.

På Svalbard driver Store Norske Spitsbergen Kulkompani utvinning av kull, en virksomhet som går tilbake til 1916. Det har inntil nylig vært to gruver i drift, Sveagruva og Gruve 7. Gruve 7 er den nyeste gruven, der det tas ut cirka 110 000 tonn kull i året. Kullet har god kvalitet og høy brennverdi, noe som gjør at det kan benyttes i stålindustrien. Store Norske Spitsbergen Kulkompani har økonomiske problemer, spesielt på grunn av lave kullpriser. Staten har store eierinteresser og vurderer fortløpende om drift skal fortsette.

Staten vurderer Store Norskes virksomhet i et større perspektiv enn det rent bedriftsøkonomiske. Selskapet er blant annet viktig for å opprettholde et stabilt samfunn på Svalbard.

Andre energikilder med et visst omfang i Norge i dag er bioenergi og geotermisk energi, det siste i form av grunnvarme til varmepumper. I flere norske byer drives busser med biogass fra blant annet gjenvunnet husholdningsavfall. Geotermisk energi utnyttes i varmepumper for oppvarming av bygninger. Bølgekraft har vært forsøkt utnyttet i forsøksanlegg som har havarert eller stanset.

Kjernekraft ble produsert i Halden og Kjeller, men disse anleggene var imidlertid kun for forskning. Det var Institutt for energiteknikk som stod bak denne virksomheten.

Utvikling av overføringsnettet

Utdypende artikkel: Sentralnettet

Kartet viser de ulike områdene for spotpris for elektrisk kraft i den nordiske regionen vinteren 2015. Norge har i dag fem budgivningsområder, Sverige er delt inn i fire (Malmö, Stockholm, Luleå og Sundsvall), Danmark er delt inn i Øst- og Vest-Danmark, mens Finland, Estland, Litauen og Latvia ikke har denne oppdelingen.

Overføringsnettet distribuerer den elektriske kraften fra kraftstasjonene til forbrukerne, og i Norge skjer dette over de tre nettnivåene sentralnettet, regionalnettet og fordelingsnettet. Disse nettnivåene kjennetegnes med spenningsnivå og overføringskapasitet. Jo større avstander og effektmengder for den elektriske energien, desto høyere spenning.

Sentralnettet danner selve hovedveien i overføringsnettet og har stort sett spenning på 300 og 420 kV. Fordelingsnettet distribuerer kraften til sluttbrukerne, som kan være husholdninger og industribedrifter. Dette nettet deles inn i høyspent og lavspent fordelingsnett, der det førstnevnte vanligvis har spenningsnivåene 22 og 11 kV, og det sistnevnte typisk 230 V. Lavspent fordelingsnett vil si ledningene fra nettransformatorer til husholdninger og bedrifter. Mellom sentralnettet og fordelingsnettet er regionalnettet, som vanligvis har en spenning på 132 kV.

Sentralnettet er den viktigste delen av nettet, da feil her kan bety strømbrudd for svært mange forbrukere. Sentralnettet ble for en stor del bygget fra 1950-årene og frem til 1980-årene. Først i 1994 ble det etablert forbindelse gjennom hele Norge. Siden 1980-årene har det skjedd en stor forbruksøkning. Dette har ført til at en har kraftunderskudd i visse regioner, og at elektrisk kraft må overføres over lange avstander. Det er flere flaskehalser i nettet, altså at sentralnettet har manglende overføringskapasitet.

EU har en ambisjon om et fremtidig «nullutslippssamfunn», noe som fordrer at det skjer endringer av kraftsystemet i Europa og Norge. Norge er gjennom EØS-avtalen medlem av det indre energimarkedet. Det norske kraftsystemet sammenkoblet med syv andre land. Kraftsystemet i Norge er avhengig nordisk og europeisk samarbeid, både for den fysiske infrastrukturen, markedsløsningene og den juridiske delen av samarbeidet.

Det grønne skiftet innebærer stor økning av forbruket av elektrisk energi. Mange nye kunder knytter seg til nettet. I årene 2010–2018 var den generelle forbruksveksten lavere enn 1 % per år. Siden 2019 forventes en årlig vekst på 5–10 % i enkelte regioner, med størst vekst ved kysten og rundt de største byene. Statnett, som utvikler sentralnettet, sier i sin utviklingsplan for 2021: «Energisystemet står overfor radikale omstillinger. Det høye tempoet i elektrifiseringen som vi har opplevd det siste halvannet år vil fortsette.» Den store forbruksveksten i årene fremover må møtes med økt produksjon, og Statnett forventer at havvind for en stor del vil kunne dekke opp etterspørselen. Statnett planlegger for en forbruksvekst opptil 220 TWh i 2050.

Siden 2010 har Statnett bygget og oppgradert kraftledninger med lenge over 2 000 km, det er etablert tre nye mellomlandsforbindelser og mange transformatorstasjoner. Tiltakene har bedret forsyningssikkerheten, sørget for økt forbruk og produksjon,samt økt verdiskapingen i norsk vannkraftverk. Imidlertid har økt belastning og eldre anlegg gitt økt risiko for avbrudd i kraftforsyningen i flere områder. Norge er delt inn i fem prisområder, noe som skyldes flaskehalser i overføringskapasiteten. Altså at sentralnettet har begrenset kapasitet for overføring av kraft fra et området til et annet. I 2030-årene forventes behov for fornyelse av kraftledninger. Det vil bli bygget nye 420 kV-ledninger i Finnmark opp til Adamselv og Varangerbotn. I Midt-Norge og på Vestlandet planlegges nye kraftlinjer ut mot kysten, mens for hele resten av landet er det oppgradering av 300 kV-linjer til 420 kV-nivå som har høy prioritet.

Med overføring av elektrisitet i kraftnettet oppstår tap ved at noe elektrisk energi går over til andre energiformer som ikke kan benyttes. Det er snakk om varmetap som oppstår i alle elektriske ledere, men også andre fenomener gjør seg gjeldende. Det totale tapet i kraftnettet i Norge ligger normalt på 10 TWh per år, eller 8 % av vanlig årsproduksjon. Da er tapene både i sentral- regional- og fordelingsnett også inkludert.

Eksisterende HVDC-kabler (rød) og foreslåtte eller under bygging (blå og grønn) i Europa.

I 1976 og 1977 ble det lagt en høyspent sjøkabel for likestrøm mellom Kristiansand og Jylland i Danmark (Skagerrak 1 og 2). Senere ble Skagerrak 3 satt i drift i 1993, og en fjerde kabel (Skagerrak 4), i 2014. I ettertid lagt sjøkabler til Nederland (2008 ble NorNed), Tyskland (2020 NordLink) og Storbritannia (North Sea Link 2021).

Norges vannkraftbaserte kraftsystem med sin store magasinkapasitet er spesielt interessant for kraftutveksling med naboland med termiske kraftsystemer. En grunn er at vannkraftverkene har evne til hurtig å endre produksjonen, mens kraftstasjoner med dampturbiner ikke kan endre sitt effektpådrag like hurtig. Dette er en ulempe når forbruket gjennom døgnet endrer seg, spesielt om forbruket har en kortvarig toppverdi. En tilknytting til det norske systemet vil derfor kunne bidra med effekt når behovet i disse landene øker og minker. En annen grunn er de store årvisse variasjonene som kan oppstå i det norske kraftsystemet: I år med mye nedbør vil en ha større innenlandsk produksjon enn forbruk av energi. Dette medfører eksport fra Norge. I år med lavt tilsig vil Norge derimot være avhengig av import fra nabolandene.

Prisen for elektrisk kraft i Norge er som følge av disse kabelforbindelsene ble i 2014 beregnet til å øke med cirka 4 øre/kWh. Statnett beregnet prisøkningen til å bli cirka 4 øre/kWh i 2020, og nesten 3 øre/kWh i 2030 sammenlignet med om kablene ikke var bygget. Det er imidlertid forskjellige oppfatninger om påvirkning av fremtidig kraftpriser i Norge, blant annet mener Senter for miljødesign av fornybar energi (CEDREN) at prisene på sikt vil bli lavere på grunn av utenlandsforbindelsene. Spørsmålet om de økonomiske konsekvensene av forbindelsene er omstridt, spesielt fordi usikre faktorer i fremtiden er bestemmende.

Forbruk av energi

Norske Skog Saugbrugs cellulose- og papirfabrikk ved elva Tista i Halden. Denne typen kraftkrevende industri har blitt redusert de siste årene.

Foto: Erlend Bjørtvedt

Total energibruk

Det totale sluttbruket av energi i 2020 var rundt 211 TWh, en reduksjon på 3 TWh fra 2019. Tallet gjelder netto innenlands forbruk der energi brukt som råstoff er utelatt.

I kraftkrevende industri og bergverk var nettoforbruket 69 TWh i 2020, og i tjenesteytende virksomhet var forbruket 33 TWh. Husholdninger hadde et netto forbruk på henholdsvis 46 TWh, jordbruk og fiske 7 TWh. En annen stor forbrukergruppe var transport, som stod for 52 TWh. Den minste gruppen var bygg og anlegg som stod for 5 TWh av forbruket. Elektrisitet er den klart dominerende energibæreren, innenfor industri, husholdninger og tjenesteytende næringer. Deretter er olje en stor energikilde for transport, industri, landbruk og fikse, samt innenfor bygg og anlegg. Industri og transportsektoren bruker dessuten noe gass. Fjernvarme har et vist bidrag til spesielt hustholdnigner og tjenesteytende næringer.

Totalt bruttoforbruk av elektrisk energi var 126 TWh i 2014. Bruttoforbruket inkluderer alt forbruk, også det som brukes til utvinning av råolje og naturgass, og tap i overføringsnettet. I kraftkrevende industri og bergverk var nettoforbruket 52 TWh i 2014, og til tjenesteytende virksomhet var forbruket 26 TWh samme år. Husholdninger og jordbruk hadde et netto forbruk på 38 TWh i 2014.

Det norske energiforbruket per innbygger er noe over gjennomsnittet i OECD-landene. Totalt elektrisitetsforbruk per innbygger er betydelig større enn i andre land, og en årsak til dette er det store forbruket i kraftkrevende industri. En annen faktor er at elektrisitet brukes til romoppvarming og til varmtvann i større grad enn i andre land.

Samlet energibruk i Norge er fordelt på tjenesteyting, husholdninger, kraftintensiv industri, annen industri, transport og energisektoren selv, og er vist i det første diagrammet i galleriet nedenfor. Siden 1976 har totalt forbruk økt med 40 %. De største sluttbrukerne er kraftintensiv industri, husholdningene og transportsektoren, og det er i den siste kategorien at forbruksutviklingen er størst. En ser også at det er en markert nedgang av forbruket i husholdningene i de siste årene.

Kraftintensiv industri

Ovnshall fra aluminiumsverket til Alcoa Norway i Mosjøen. En stor del av Norges elektriske kraftproduksjon brukes til fremstilling av aluminium.

Foto: Jarle Vines

Den delen av industrien som bruker store energimengder i produksjonen, kalles kraftintensiv industri. Av disse er det tre næringer som peker seg ut med et vesentlig større energiforbruk enn de øvrige: metallindustri (spesielt aluminiumsverkene utgjør en stor del), kjemisk industri og treforedling (papir, papp og cellulose). Andre industrier, som bruker den resterende delen, er bergverk, trelast, næringsmidler og mineralindustri.

Energibruken til industrien hadde en økning frem til 1990-årene, men etter 2000 har forbruket flatet ut. I 2009 gikk energibruken i industrien ned med hele 18 %. Dette skytes finanskrisen, der spesielt den delen av kraftintensiv industri som driver med metaller, kjemiske råvarer og papirmasse, er konjunkturavhengig. Denne industrien er eksportrettet, og etterspørselen gikk ned på grunn av lavere internasjonal etterspørsel, spesielt for stål og aluminium. Forbruket i industrien gikk opp igjen i 2010, men det har ikke vært noen ytterligere økning. Nedgangen skyldes nedleggelse av fabrikker spesielt innenfor treforedling og metallindustri. Industribedrifter som har avviklet de siste årene, er Union i Skien, Norsk Hydros aluminiumsverk på Karmøy med Søderbergelektroder, Follum Fabrikker utenfor Hønefoss og Peterson AS i Moss. En del ny industri har kommet til, for eksempel har Hydro erstattet aluminiumproduksjonen som ble lagt ned på Karmøy med et nytt prebakanlegg.

Industrien står for den største andelen av sluttbruket, rundt 32 % i 2020. Om lag 64 % av energien som brukes i industri og bergverk, er elektrisk kraft. Det er aluminiumsproduksjon som bidrar til den store andelen elektrisk energi. Innenfor annen metallproduksjon, kjemiske råvarer og fremstilling av sement, brukes også andre andre energikiler som gass, kull og koks. Innenfor treforedling bruks en del biomasse i tillegg til elektrisk kraft. Mange industribedrifter i kategorien kraftkrevende industri har blitt nedlagt. Andre industribedrifter har kommet til. Disse strukturelle endringene, samt innføring av mer energieffektiv produksjon har gitt mindre energibruk. Verdien av det som produseres har økt, slik at industrien produserer varer med større verdier per brukt energienhet i 2020 enn i 1990. I årene fra 1990 har andelen elektrisitet, fjernvarme og gass økt, mens bruken av kull, koks og olje er redusert.

Energiverk Mongstad under bygging høsten 2009. Total ytelse er 630 MW, fordelt på 280 MW til elektrisitetsproduksjon, samt 350 MJ/sek i form av varmeleveranse til raffineriet.

Foto: Dong Energy

Petroleumssektoren brukte en energimengde i 2009 på 13 TWh, og av dette er 5 TWh elektrisk energi. Det er et stadig voksende behov for elektrisk kraft til oljeindustrien, og det er politisk interesse for å elektrifisere oljeplattformene. I Nordsjøen er Trollfeltet og Ormen Lange-feltet elektrifisert, med strøm fra fastlandet. Andre forbrukere av elektrisk kraft er gassterminalene og prosessanleggene på Kårstø, Sture, Kollsnes og Mongstad, raffineriene på Slagentangen og Mongstad, samt LNG-anlegget Snøhvit. Statoil har i 2010 startet opp et gasskraftverk på Mongstad som drives av naturgass og gjenvunnet raffinerigass fra Mongstad. Dette kan produsere 2,3 TWh elektrisitet og 3 TWh varme. Elektrisiteten blir brukt både i raffineriet og overført til Kollsnes, Trollplattformen og Gjøaplattformen.

I den kraftintensive industrien benyttes elektrisitet på mange forskjellige måter. I kjemisk prosessindustri er det ofte snakk om elektrolytiske prosesser, der elektrisiteten blir likerettet og ført gjennom materialene som skal omdannes. Eksempler er aluminiumsproduksjon der aluminiumoksid i pulverform behandles elektrokjemisk. I stålindustrien brukes elektrisk energi i elektriske smelteovner ved at det skjer en intens oppvarming og smelting av jern eller stålskrap. Et eksempel er Norsk Jernverk i Mo i Rana, der produksjonen fra opprinnelsen var basert på norske jernforekomster. I treforedlingsindustrien blir trevirke til massevirke via kjemisk og mekanisk bearbeidelse, tremasse og cellulose bearbeides videre og i siste omgang produseres papp og papir. I disse prosessene brukes elektrisitet i store mengder til oppvarming (koking) og til å drive papirmøller som knuser trefibrene; senere går massen inn i en papirmaskin som lager papir i valser. Eksempel på norske papirfabrikker er Norske Skog Skogn og Norske Skog Saugbrugs i Halden. I mineralforedlingsindustrien er Hustadmarmor et eksempel på en relativt stor energibruker der marmor blir mikronisert. Dette skjer mekanisk, og oppblandet med vann blir dette til et flytende stoff kalt kalsiumkarbonat. Stoffet brukes i papirindustrien, både som fyllstoff og for å få blanke papirark.

En del av innsatsfaktorene som brukes i industrien, er det som i offisiell statistikk omtales som energivarer, men der energien ikke frigjøres. Eksempler er naturgass som brukes til å lage metanol, petroleumsprodukter brukt til å lage plastprodukter og trevirke til å lage papir og andre varer basert på tre. Energivarer som brukes som råstoff i industrien i Norge, tilsvarer en energimengde på 22 TWh, men blir holdt utenfor statistikkene for sluttbruk av energi. Energi som brukes i energiproduserende næringer, er heller ikke inkludert i statistikken. Her snakker en om energi som brukes i olje- og gassindustrien. Når også gass som fakles på feltene inkluderes i de såkalte energivarene.

Tjenesteytende næringer

I 2019 brukte de tjenesteytende næringene 17 % av den totale sluttbruken av energi. Det meste av forbruket i disse næringene går til romoppvarming og varmtvann, samt lys og elektriske maskiner. Til belysning og elektriske maskiner brukes kun elektrisk kraft, mens det til oppvarming og tappevann også brukes andre kilder som petroleumsprodukter og fjernvarme. I 2019 fikk bransjen dekket 71 % av energibehovet med elektrisitet.

Tjenesteytende næringer har hatt en økning av energiforbruket, samtidig som de har hatt en kraftig vekst i produksjonsverdi og antall ansatte. Imidlertid har det i disse bransjene skjedd en utvikling mot mer effektiv energibruk: Produksjonen er mer enn fordoblet fra 1990 til 2011 uten at energiforbruket har økt mer enn 22 %. Utetemperaturen har mye å si for disse bransjene, fordi mye av energibruken går med til romoppvarming. Andre forklaringer er høyere energipriser, mer energieffektive bygninger, bedre oppfølging av energibruken, bedre arealutnyttelse, bruk av varmepumper og forbedret drift av tekniske systemer i bygningene.

Yrkesbygg består av mange forskjellige kategorier med høyst forskjellig energibruk. Sykehus har døgnkontinuerlig drift og høyt forbruk, mens barnehager og skoler bruker energi til lys og varme i skoletiden. Kontorbygg bruker mest energi fra seks-syv tiden om morgenen til sekstiden om kvelden.

En SSB-undersøkelse fra 2009 påpeker at yrkesbygg har flere forskjellige oppvarmingssystemer, og at skifte mellom disse kan redusere driftskostnadene. For eksempel har 50 % av yrkesbyggene sentralvarmeanlegg med vannbåren varme, hvilket muliggjør veksling mellom energikilder som fjernvarme, varmepumpe, oljekjel og elektrisk kjele.

Husholdningene

Gjennomsnittlig spesifikt energibruk i forskjellige boligtyper i 2010. Tilført energi [kWh] per husholdning per m² boligareal

Hustype	Total energibruk	Elektrisitet	Olje og parafin	Ved, kull og koks
Våningshus	256	163	8	85
Enebolig	256	165	15	33
Rekkehus	194	167	3	22
Blokkleilighet	174	160	9	4

Fra midten av 1970-årene økte energibruken i husholdningene med cirka 2 % per år. Fra 1996 til 2009 har forbruket flatet ut og svinger mellom 44-46 TWh per år. Størst var forbruket i 2010 med 51 TWh, men dette var et uvanlig kaldt år. Siden 1980 og frem til rundt 2000 har totalt energiforbruk per husholdning vært relativt stabilt rundt 22 000 kWh (nyttiggjort) energi. Av energibruken i husholdningene utgjør elektrisitet 79 %, ved og bioenergi 16 % og olje og parafin 3 %.

Husholdningenes energibruk går med til romoppvarming, belysning og elektriske apparater. Elektrisk energi er den energiformen med størst andel, og i 2017 var andelen 83 %. Husholdningens økende andel med elektrisitetsbruk skyldes at fossile energikilder, er blitt kuttet ut, samt flere elektriske apparater. Husholdningene brukte fem gagner så mye fossile energikilder i 1990 som i 2017. Biobrensel benyttes også, da for det meste i form av ved. Bruken av biobrensel utgjorde i 2017 5,8 TWh av energibruken.

Husholdningenes energibruk har blitt mer effektiv. Fra 1990 til 2020 har energibruken per person i husholdningene blitt stadig mindre, og var per person lavere i 2020 enn i 1990. Denne utviklingen har skjedd til tross for at det bor stadig færre personer per husholdning og boarealet per person har økt. Dessuten har privat konsum per person mer enn doblet seg fra 1990 til 2020. Årsaker til reduksjonen er at byggforskriftene setter strengere krav, større bruk av elektrisitet, installasjon av varmepumper og mer energieffektive apparater. Andre bidrag eller forklaringer for redusert forbruk i husholdningene er:

• Det totale energiforbruket til boligformål har mer en fordoblet seg fra 1960 til 2011, men energiforbruket per husholdning har derimot ikke steget så mye. Dette skyldes overgang til elektrisitet fra olje, kull og ved, der de sistnevnte kildene har en virkningsgrad på 60–80 %, mens elektrisitet har 100 %. I praksis betyr det at med elektrisitet som oppvarming utnyttes all energien til formålet, mens 20-40 % av energipotensialet i de andre kildene går tapt.
• Endring i boligtyper: Det er en utvikling de siste årene mot at flere bor i blokkleiligheter og utvikling mot mindre boliger. Blokkleiligheter er hustypen med lavest energiforbruk.
• Økt urbanisering fra spredtbygd bebyggelse på landet fører til lavere forbruk, blant annet som en følge av større botetthet.
• Klimaendringer har ført til høyere temperaturer, der perioden 1990-2009 lå for det meste over normaltemperatur. Økt temperatur drar forbruket ned i Norge.
• Økte energipriser siden 1990 kan ha ført til økt bevissthet om og endringer i energibruk. Dette kan ha endret adferd eller stimulert investeringer i tiltak for energieffektivisering som har gitt utslag.
• Holdningskampanjer og påvirkning av konsumentens kunnskap og handlinger, der Enova er et av disse organene.

• Diagrammer som viser energiforbruk innenfor noen kategorier
• 
  Totalt energiforbruk etter forbruksgruppe i Norge.
• 
  Totalt sluttforbruk av energi i Norge.
• 
  Energibruk i Industri og bergverk energibruk etter næring i Norge.
• 
  Tjenesteytende næringer sitt prosentvise energiforbruk i Norge.
• 
  Energibruk etter bygningstype tjenesteytende næringer i Norge.
• 
  Gjennomsnittlig energibruk i husholdningene i Norge.

Sammenligning mellom husholdningens energibruk i Norge og andre land

Koks var et nokså vanlig brensel i Norge opptil 1970-årene, men har siden 1980 praktisk talt ikke vært i bruk. Her fra en leilighet på Bekkelaget i Oslo i 1956.

Foto: Rigmor Dahl Delphin

Når det gjelder totalt energiforbruk i husholdningene, er Norge blant de land i verden som bruker mest elektrisk energi. Den totale energibruken er derimot ikke så mye større enn i de andre nordiske landene. Island har et spesielt høyt energiforbruk fordi bruk av geotermisk energi er omfattende, og bruk av denne energiformen har lav virkningsgrad. Bruk av geotermisk energi på Island har en virkningsgrad på 50–70 %, men elektrisk energibruk som i Norge har en virkningsgrad nært opp til 100 %.

2010 var et år der energibruken var spesielt stor på grunn av en meget kald vinter. Da stod elektrisitet for 77 % av energien i boligene, med et totalt forbruk på cirka 10 000 kWh per person i Norge. I svenske husholdninger var forbruket dette året cirka 9 000 kWh per person, andelen av elektrisk energi 46 %; i finske husholdninger var forbruket cirka 13 000 kWh per person, elektrisk andel 35 %; danske husholdninger cirka 10 000 kWh per person, elektrisk andel 18 %; og islandske husholdninger brukte cirka 21 000 kWh per person med en elektrisk andel på 11 %. I de andre landene er for eksempel fjernvarme mer utbredt enn i Norge.

Sammenligning mellom totalt energiforbruk i Norge og andre land

Total primær energitilførsel per innbygger (TPES) beregnes ved å ta summen av total primær energiproduksjon og import og trekke fra eksport, utenriks sjø- og luftfart og lagerendringer. Dette blir en indikator som kan benyttes til sammenligne et helt lands energieffektivitet. Imidlertid tas det ikke hensyn til landets størrelse, befolkningstetthet, klima, økonomisk struktur og tilgang på innenlands energi. TEPS var i 2010 rund 200 000 kWh på Island, mens tilsvarende tall i Norge og Finland var rundt 80 000 kWh. Sverige hadde en TEPS på cirka 65 000 kWh, mens Danmark lå på cirka 40 000 kWh. For øvrig hadde hele OECD-området en TEPS på noe over 50 000 kWh.

Tabellen nedenfor viser total energibruk per innbygger i noen av verdens land. Canada og USA er verdens desidert største energikonsumenter, mens Norge har størst bruk av elektrisk energi. Kina og India har et meget lavt energiforbruk per innbygger, men veksten er stor.

Totalt energiforbruk per innbygger i noen land i 2013. (Legg merke til at tallene gjelder alle former for energibruk, inkludert industri.)

Land	Totalt energiforbruk [GJ]	Endring 2003-2013 [% p.a.]	Elektrisitets- forbruk [kWh]	Endring 2003-2013 [% p.a.]
Canada	301	-1,4	15 520	-1,0
USA	290	-1,2	12 987	-0,2
Norge	270	0,8	23 324	0,1
Finland	254	-1,5	15 510	-0,6
Sverige	215	-1,0	13 871	-1,0
Russland	214	1,4	6 562	1,8
Frankrike	162	-1,1	7 382	-0,2
Tyskland	162	-0,5	7 022	0,0
Danmark	130	-1,8	6 042	-0,9
Storbritannia	125	-2,2	5 409	-1,3
Kina	93	7,1	3 766	10,6
India	26	3,3	783	5,9

Energibruk til transport

Jernbanetransport krever lite energi per tonn/km eller person/km. Noe av årsaken er den lave friksjonen mellom togets stålhjul og jernbaneskinnen, dette i kontrast til den betydelig større friksjonen mellom en bils gummihjul og veibanen. Her CargoNets lokomotiv CD 312 mellom Lønsdal og Bolna på Nordlandsbanen.

Foto: David Gubler

Transportsektoren hadde i 2019 et energiforbruk på 51 TWh utgjorde 24 % av sluttbruk av energi. Av dette stod veitransport for 74 %, kystfart 16 %, luftfart 8 % og jernbane 1,5 %. 85 % av veitransportens energibruk ble dekket av petroleumsprodukter, noe som utgjør 60 % av all sluttbruk av petroleum. Fra 1990 har bensinforbruket blitt halvert, mens dieselforbruket har blitt doblet. Andelen av andre energikilder enn petroleumsprodukter, har økt på grunn av større bruk av biodrivstoff for langtransport og at gass i større grad brukes på skip. Skipsfarten har også tatt i bruk elektrisitet. Luftfarten bruker også en del biodrivstoff.

Elektrisitet utgjør fremdeles en liten del av energibruken innen transport, i 2019 kun 1 % totalt energiforbruk. Dette til tross for at antallet elektriske kjøretøyer har økt sterkt. I 2018 var det 140 000 elektriske biler i Norge. De aller fleste elektriske kjøretøyer er privatbiler, men det finnes også en del elektriske busser.

I 1970 var andelen av energibruken til transport 18 %, og andelen av energi til transportformål er fremdeles økende. Veitransport står for en stor del av energibruken til transport, og bruken av bensin tilsvarer en energimengde på 48,5 PJ. Tabellen nedenfor viser fordelingen av energi til transport.

Antallet kjøretøyer i Norge var i 2012 rundt 3,0 millioner, av disse var over 2,4 millioner personbiler og rundt 0,5 millioner lastebiler. Siden 1965 har bilbruken økt mye. Målt etter antall reisende, og etter personkilometer er bruken av personbil mer enn femdoblet fra 1965 til 2011. Godsmengden på vei har gått opp med 65 % siden 1970, mens godsmengden på jernbanen har vært relativt konstant. Trafikkens CO₂-utslipp er jevnt stigende: fra 8 millioner tonn i 1990-årene til 10 millioner tonn i 2015. For øvrig var 2,6 % av Norges totale personbilpark i 2015 elbiler.

Tabellen til høyre viser transportarbeidet for godstransport i Norge. Veitransporten har hatt en stor økning fra 1960 da den utgjorde bare 25 % av sjøtransporten, og stod i 2013 for nesten 17 milliarder tonnkilometer. Dermed utgjør veitransport over halvparten av det totale godstransportarbeidet. Jernbanen har fra 1960 til 2011 hatt en økning på 129 % og har en liten andel av det totale transportarbeidet.

Utvikling av godstransport i millioner tonnkilometer per år etter transportmåte, omtrentlige tall

År	I alt	Sjø	Jernbane	Vei
1946	4091	2679	687	481
1952	6662	4202	1186	807
1960	8741	5854	1056	1493
1970	14984	10253	1448	3194
1980	17109	9794	1657	5252
1990	26558	9073	1632	8231
2000	49194	13674	1775	13017
2010	62707	14343	2348	17176

Energiforbruket i fiskeflåten kommer ikke med i statistikken over transportformål, men i en egen statistikk for fiske og fangst. Energien brukt i båter og skip for fiske var i 2011 på 5,7 TWh.

Biltrafikk bidrar generelt med mye luftforurensning; både eksos og slitasje av veibane og hjul står for mye lokal forurensning. I tillegg bidrar biltrafikken til en stor del av utslippene av klimagasser, rundt regnet en tredjedel av Norges utslipp. Utslippene medfører miljøproblemer som utslipp av klimagasser, forurensning, dannelse av bakkenær ozon (som er en meget giftig gass) og lokale miljøproblemer. Det er en sammenheng mellom voksende økonomi og økende transportbehov, selv om dette ikke er entydig.

Selv om flyreiser ikke utgjør en stor del av det totale energiforbruket, påvirker klimagassutslippene like mye, eller mer, enn bilreiser. CO₂ er et av bidragene fra avgassene fra fly, men kondensstriper og andre tilleggseffekter gir et tilnærmet doblet klimaavtrykk.

En studie fra CICERO i 2016 viser at teknologiske tiltak er mest effektive for å redusere utslippene av klimagasser, ikke endrede reisevaner. Reduksjon av utslipp fra nye biler til 85 g CO₂ per kilometer, vil ha mye større effekt enn å doble andelen av reisende som går eller sykler.

Studien til CICERO viser også at klimagassutslipp i forbindelse med reiser har stor sammenheng med personinntekt. Den delen av befolkningen med 20 % høyest andel av inntektene har et klimaavtrykk som er 240 % større enn de 20 % av befolkningen med lavest inntekt.

Miljøaspekter i forbindelse med energiproduksjon og bruk

Redusert vannføring er en konsekvens av vannkraftutbygging, men det er ikke ofte at en elv har så lite vann som her.

Foto: Morten Kraabøl/Børre Kind Dervo

Sterk luftforurensning forårsaket av bilbruk og andre utslippskilder. Danmarks plass i Bergen og Bergensdalen mot sør. En værtype med kulde og flere dager med stille vær gir slike forhold i flere norske byer.

Foto: Prillen

Klimagassutslipp

Klimagassutslippene i tilknytning til økonomisk aktivitet (unntatt husholdningene) var i 2015 på 55,9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Til tross for en økning i samlet norsk produksjon har de totale klimagassutslippene vært nokså stabile siden 1990. Samtidig som den samlede produksjonen i norsk økonomi ble mer enn doblet fra 1990 til 2015, ble klimagassutslippene fra norsk økonomisk aktivitet redusert med 6,3 %. Dette innebærer at utslippsintensiteten er mer enn enn halvert. Nedgangen i utslippsintensitet skyldes både en overgang fra industri til tjenesteytende næringer, og at industrien samlet sett har redusert sin egen utslippsintensitet. Reduksjonen i industrien var størst fram til 2010, og har deretter avtatt. Innen olje- og gassutvinning, energiforsyning, land- og lufttransport har utslippene økt.

Vannkraftproduksjon og miljø

Vannkraft representerer en fornybar og forurensningsfri energikilde, men endrer og forringer naturmiljøet på flere måter. Stengsler i elven, endret vannføring i vassdraget og varierende vannstand i reguleringsmagasiner er tre vanlige effekter av vannkraft. Det at vannføringen endres, får konsekvenser for livet i elven, spesielt for fiskens gyteforhold og næringstilgang. En demning vil være som et stengsel i vassdraget, noe som igjen fører til problemer for fisk som svømmer opp i elven for gyte. I tillegg til dette vil andre dyr og planter i elven kunne bli påvirket ved at det opprinnelige naturmiljøet endres. Et annet forhold er at vassdragets landskapsverdi og kulturmiljø påvirkes. Dette kan være fosser som forsvinner, nesten tørrlagte elveleier eller kulturminner som settes under vann.

Petroleumsvirksomheten og miljø

Olje- og gassvirksomheten står for om lag en fjerdedel av Norges totale CO₂-utslipp. Dette skyldes virksomhetens eget behov for energiproduksjon. Det kreves elektrisitet og varme for utvinningen av olje- og gass, noe som produseres ved forbrenning av gass og diesel i plattformene.

Petroleumsproduksjon representerer utslipp av CO₂, SO₂ og NO_x ved produksjon på norsk sokkel, men de største utslippene skjer når produktene forbrukes. Det innenlandske forbruket av energi består for en liten del olje og gass, og elektrisitetsforbruket er uvanlig stort. Bruk av petroleumsprodukter på Fastlands-Norge er størst innenfor transport og utvinning av olje og gass, samt industri.

Transport og miljø

I henhold til rapporten Samferdsel og miljø 2013 utarbeidet av Statistisk sentralbyrå kan en regne følgende miljøbelastninger fra energibruk i transportsektoren: I 2011 kom 38 % av norske CO₂-utslipp fra transport – det vil si veitrafikk, jernbane, luftfart, skip og båt, samt motorredskaper. Samme året stod transport for 57 % av NOx-utslippene. Gift og svevestøv er andre utslipp fra transport som kan være helseskadelige og belastende for naturmiljøet. Veitrafikk utgjør den største kilden til utslipp av klimagasser. Alder på bilparken, køkjøring eller fri flyt, stigninger og svinger påvirker drivstofforbruket og dermed utslippene. Køkjøring har størst negativ betydning av disse faktorene. NO_x-utslippene øker med en faktor på tre fra fri flyt til køkjøring, mens drivstofforbruk og CO₂-utslipp fordobles. For tunge kjøretøyer er forskjellen på kjøring på rett vei og stigning spesielt stor; med stigning på 6 % øker drivstofforbruket med 140 %. I tillegg til dette har biltrafikken utslipp av andre helseskadelige gasser og svevestøv, men der flere av disse er redusert de siste årene.

• Diagrammer som viser utvikling og fordeling av klimagassutslipp i Norge
• 
  Totale klimagassutslipp i Norge
• 
  Utslipp av klimagasser per næring og år i Norge
• 
  Utslipp av klimagasser fordelt på transportmåter i Norge
• 
  Energibruk fordelt på transportformer i Norge

Fremtidig utvikling og miljøbelastning

Fornuftige transportløsninger og energibruk i bygninger er noen av tiltakene for å redusere miljøbelastningen i storbyene. Her Barcode ved Bjørvika i Oslo, der Oslo S og Oslo bussterminal som ligger rett ved, gir flere tusen arbeidstagere og beboere enkel tilgang til kollektivtransport.

Foto: Dark Arkitekter AS

Fremskrivning av energibruk og produksjon

På grunn av økonomisk vekst og befolkningsøkning forventes det en økning av energiforbruket i Norge. Imidlertid kan energieffektivisering og endring av byggforskriftene virke i motsatt retning. Når fremskrivning av energiforbruket gjøres, er det vanlig å ta utgangspunkt i historisk utvikling i ulike sektorer og forlenge tidsserien fremover basert på faktorer som er relevante for energiforbruket:

• Økonomisk utvikling
• Befolkningsutvikling
• Areal i boliger og yrkesbygg
• Andre faktorer virksomheter som flyttes ut av landet, eller bygningsforskrifter som endres.

Perspektivmeldingen til Finansdepartementet legges frem hvert fjerde år og er et sentralt dokument der utviklingstrekk flere tiår frem i tid blir presentert. Fremskrivning av Norges energiforbruk blir presentert i denne. Klimakur er en tverretatlig rapport som Miljøverndepartementet har fått utarbeidet, og som gir anbefalinger for hvordan norske klimamål skal nås innen 2020.

Stortingsmelding 12 fra 2013 til 2014 – Perspektivmeldingen

Utslipp av klimagasser etter sektor. Millioner tonn CO₂-ekvivalenter

År	1990	2000	2010	2020	2030
Utslipp av klimagasser	49,7	54,4	53,9	54,5	52,2
Petroleum og el-produksjon	8,2	14,2	15,4	16,2	13,8
Fastlandsnæringer uten el-produksjon	41,5	40,2	38,5	38,3	38,4
Industri og bergverk	19,4	17,4	12,7	12,4	12,6
Innenlandsk samferdselsnæringer	4,4	6,3	8,5	8,8	8,8
Husholdninger	6,1	5,2	5,3	5,4	5,7
Primærnæringer, tjenesteyting, bygg og anlegg	11,5	11,3	11,9	11,7	11,3
Opptak i skog	8,7	19,1	32,9	23,8	19,8
Utslipp av klimagasser medregnet opptakt i skog	41,1	35,4	21,0	30,7	32,4

I Stortingsmelding 12 i 2013 er det en fremskrivning av utslipp av klimagasser fra Norge. Det er en observert nedgang i utslippsintensiteten, som anslås å fortsette. Nedgangen kan tilskrives forbedret utnyttelse av ressurser. Prising av klimagassutslipp og økning i tjenesteytende næringers andel av økonomien bidrar også.

Utslippene fra veitransport har vokst med nesten 30 % siden 1990, men utviklingen har stoppet opp de siste årene. Tabellen til høyre viser perspektivmeldingens tall fra 1990 frem til i dag, og fremskrivning frem til 2030. Skog er antatt å binde rundt 2/5 av de totale utslippene av CO₂.

Forøvrig er det en del av norsk klimapolitikk at landet skal være karbonnøytralt innen 2050. Om derimot en ambisiøs global klimaavtale kommer på plass, skal Norge være klimanøytralt innen 2030. Dette innebærer at Norge skal finansiere utslippsreduksjoner utenlands som tilsvarer de resterende innenlandske utslippene. Videre er det et mål at Norge innen 2050 skal være et lavutslippssamfunn. Dette innebærer omstillinger der det skal produseres mer fornybar energi som skal brukes der det i dag brukes fossile energikilder, og at energi skal brukes mer effektivt. Virkemidlene som skal benyttes for å nå målene, er avgifter og deltagelse i det europeiske systemet for kjøp og salg av utslippskvoter. Andre virkemidler er direkte reguleringer, standarder, avtaler og subsidiering av utslippsreduserende tiltak.

Stortingsmelding 25 (2015–2016): Kraft til endring

Smøla vindpark på Nordmøre. Utbygging av kraftnettet i Norge er nødvendig for å overføre energi dersom det kommer mange slike vindparker i årene fremover.

I mai 2016 la regjeringen Solberg frem stortingsmelding 25: Kraft til endring – energipolitikken mot 2030. Den vil arbeide for styrket forsyningssikkerhet, større energiproduksjon fra fornybare energikilder, innovasjon for nye energi- og klimaløsninger og næringsutvikling basert på effektiv utnyttelse av energiressursene. Enova skal arbeide med å utvikle nye teknologier, samt bidra til reduserte klimagassutslipp fra transport.

Regjeringen vil arbeide for langsiktig utvikling av lønnsom vindkraft i Norge. Det skal utarbeides en nasjonal ramme for konsesjonsbehandling av vindkraft på land. Det tas også sikte på å klargjøre for hvilke havområder det kan være aktuelt å åpne for søknader om konsesjon for vindkraft til havs.

Regjeringen vil styrke forbindelsene til de europeiske energimarkedene. Nytten av å bygge enda flere kabelforbindelser til utlandet enn de som allerede er planlagt, vurderes til å være usikker. Regjeringen vil derfor at utviklingen skal skje kontrollert, og at det skal høstes erfaringer fra de forbindelsene som settes i drift de neste årene.

Fornybare energikilder – Norges forpliktelser internasjonalt

Direktiv 2001/77/EC av 27.9.2001 er en del av EØS-avtalen og innebærer at Norge har internasjonale forpliktelser til å fremme fornybare energikilder i elektrisitetsproduksjonen. Direktivet er hjemlet i EU-traktatens artikkel 175 og er kjent som fornybardirektivet. Senere har et nytt direktiv kommet som i tillegg til elektrisitetsproduksjon tar med oppvarming/avkjøling og transport.

Målet er at 20 % av den totale andelen av elektrisitetsproduksjon skal komme fra fornybar energi. I tillegg skal 10 % av energibruken til transport komme fra fornybare kilder. Målet er å få et langsiktig samarbeid i Europa for å produsere og forbruke fornybare energikilder – dette for å hindre klimaendringer. EUs 20-20-20-målsetting for 2020 er en del av dette. Det vil si at innen 2020 skal utslipp av klimagasser reduseres med 20 % i forhold til 1990-nivå, andelen fornybare energikilder økes til 20 % og en reduksjon på 20 % i EUs primære energiforbruk. Målet om 20 % reduksjon i primært energiforbruk er sammenlignet med en fremskrevet prognose for energiforbruket, og skal oppnås med energieffektivisering. For Norges del vil dette innebære at fornybarandelen skal være på 67,5 %. Tabellen under til høyre viser fornybarandelen i Norges samlede energibruk. Som en ser, har utviklingen gått mot en større fornybarandel enn det en trodde var realistisk i 2001.

Beregnet andel fornybar energi for Norge 2004-2010 og mål for 2020 i prosent

År	2004	2005	2006	2007	2008	2009	2010	2014	Mål 2020
Total andel fornybar energi	58,4	60,1	60,6	60,4	62,0	65,1	61,3	69,2	67,5
Andel fornybar energi i transport	1,2	1,2	1,5	1,9	3,3	3,6	3,9	-	10,0

I sin årlige rapport World Energy Outlook har EIA (2016) beregnet konsekvensen av målet fra Parisavtalen om en fremtidig global temperaturøkning godt under to grader. Blant annet må tre fjerdedeler av alle personbiler og lettere kjøretøy være elektriske, 80 % av all elektrisk kraft må komme fra lavutslippskilder og energibruken i boliger reduseres med en tredel innen 2040. Dette får svært stor betydning for etterspørselen etter olje, som vil bli redusert til 63 millioner fat per dag i 2040, en nedgang på 30 % fra dagens nivå. Dette vil kunne bety svært mye for lønnsomheten og reduserte inntekter fra norsk oljenæring.

Det internasjonale energibyråets forventninger til norsk energipolitikk

Det internasjonale energibyrået (IEA) skriver i sin rapport om Norge i 2011 at landet er en storeksportør av energi og dermed sikrer energiforsyningen i flere europeiske land. Olje og gass vil være en viktig energikilde mot år 2035. IEA har gjort scenarioer for dette, og oppfordrer Norge til en øke sin produksjon for å møte et stadig økende behov. Siden oljeproduksjonen er fallende og gassproduksjonen økende, oppfordrer IEA norske myndigheter til å fortsatt satse på gassrørledninger til kontinentet.

IEA oppfordrer norske myndigheter til å bygge gasskraftverk uten CO₂-rensing for å møte regionale behov på mellomlang sikt. Grunnen til dette er at i perioder med vannkraftunderskudd i de nordiske landene, blir kraftbehovet dekket opp av kullfyrte kraftverk. Dermed blir resultatet større CO₂-emisjoner enn om en hadde hatt gasskraftverk. En annen ting er at gasskraft kan dekke opp for kraftunderskudd ved svingninger i produksjonen fra vindmøller. IEA mener også at dette vil gjøre kraftverk med større CO₂-utslipp per produsert energimengde ulønnsom.

Generelt oppfordrer IEA til at det gjøres tiltak for å redusere det norske energiforbruket, noe som anslås kan være vanskelig i et land med billig elektrisk energi og stort forbruk per capita. Videre berømmer IEA norske myndigheter for å bruke store midler på energieffektivisering gjennom Enova, for satsing på forskning og utvikling av CO₂-fangst og for å ha mål om å gjøre passivhus som standard for bygninger i 2020. I tillegg satses det på fordeler for elektriske biler, og det satses på kollektivtransport. IEA advarer mot negative konsekvenser av økning av fornybar kraftproduksjon, når oppmuntring til energiøkonomisering kan være et bedre alternativ.

Ulike syn på fremtidig energibruk og -produksjon

Bølger slår mot plattformsøylene til Oseberg Feltsenter. Produksjonen på Osebergfeltet kom i gang i 1988. Dette er en såkalt Condeep-plattform som er en dypvannskonstruksjon av betong, en av flere norskutviklede teknologier for oljeutvinning.

Foto: Richard Child

Fagforeningen Industri Energi representerer arbeidstagere i olje- og gassindustrien, og hevder at det i fremtiden vil være et stort behov for olje- og gass i verdens samlede energibruk, dette selv om det kommer til stort bidrag fra andre kilder. I 2050 er det anslått at 90 % av dagens olje- og gassleveranser må opprettholdes for at verdens energibehov skal dekkes. På grunn av velstandsveksten i befolkningsrik land som India og Kina vil energibehovet øke. Samtidig er EU-landene opptatt av å bedre sin forsyningssikkerhet. Norge anses som en stabil og sikker leverandør, i tillegg til at produksjonen av gass i EU vil reduseres. Dermed er det behov for all olje- og gass som Norge overhodet kan produsere.

Andre viktige faktorer i henhold til Industri Energi er det store antallet arbeidsplasser som industrien direkte og indirekte gir. I tillegg kommer kompetansen og teknologiutviklingen som kan overføres til andre næringer, også til teknologier for fornybare energikilder.

Bransjeforbundet Norsk olje og gass påpeker at samtidig som klimautfordringene er en av de viktigste oppgavene verdenssamfunnet står overfor i dag, lever nesten to milliarder mennesker uten tilgang på elektrisitet. Oljeindustrien i Norge har siden 1991 vært underlagt sterke virkemidler ved at den både betaler avgifter for sine utslipp, samt at den i tillegg kjøper klimakvoter for sine utslipp. Et annet viktig aspekt for å reduserte totale klimagassutslipp er at gass som eksporteres fra Norge reduserer bruken av kull i varmekraftverkene i Europa.

Når det gjelder utviklingen for energisektorene, har de forskjellige miljøvernorganisasjonene forskjellige syn. Naturvernforbundet ønsker mer energiøkonomisering og redusert petroleumsvirksomhet. Når det gjelder kraftutveksling med andre land mener Naturvernforbundet at den fornybare energien må brukes i Norge. Elektrisk energi kan eksporteres indirekte gjennom eksport av energiintensive varer. Bellona er positive til vindkraft og mener at energisparing har stort potensial i Norge. De påpeker at klimaproblemet og tapet av naturmangfold er store miljøproblemer som må løses samtidig. Vindkraft påvirker naturmangfoldet negativt, men det er mulig å velge områder som har lav påvirkning av naturen. Zero mener at ​olje- og gassfeltene i Nordsjøen må elektrifiseres, mens Natur og ungdom er for vindkraft og vil ha petroleumsfrie områder.

Tiltak for å nå internasjonale målsettinger

Grønne sertifikater

Tua kraftverk er et småkraftverk i Nord-Trøndelag med installert effekt 1,8 MW og en årsproduksjon på 4,9 GWh. Grønne sertifikater muliggjør utbygging av mange slike små vannkraftverk.

Foto: PeltonMan

Den 1. januar 2012 ble det som en del av innføringen av fornybardirektivet i EØS-avtalen inngått en avtale mellom Sverige og Norge om et felles elsertifikatmarked. Avtalen innebærer at det innen 2020 skal bygges ut tilsammen 26,4 TWh med fornybar kraftproduksjon i de to landene. Dette sees på som et viktig tiltak for å nå målet om andelen av fornybare energikilder i Norge. Målet skal nås med såkalte grønne sertifikater som pålegger strømleverandører å kjøpe elsertifikater. Disse utstedes av NVE og blir gitt til selskaper som har konsesjon på å bygge ut fornybare energikilder. Slik skapes det etterspørsel for fornybar elektrisk kraft. Det er spesielt utbygging av småkraftverk som er aktuelt for disse sertifikatene.

For tiden (2016) er det mange prosjekter for vannkraft, vindkraft og omfattende utbygging av kraftnettet. Dette har ført til lokale konflikter, der den mest kjente er mobiliseringen mot de såkalte monstermastene i Hardanger. I 2014 var det over 800 søknader om småkraftverk til behandling hos NVE, og flere av disse ble av naturvernorganisasjoner påpekt å ligge i spesielt sårbare og verneverdige vassdrag.

Programmer for energieffektivisering

Enova SF er et foretak som skal drive frem miljøvennlig omlegging av energibruk, i tillegg til å bidra til utvikling av energi- og klimateknologi. Selskapet gir finansiell støtte til prosjekter som reduserer energibruken eller omlegging til fornybare energikilder, samt til ny produksjon av fornybar energi. Det er også et eget selskap for forskning og utvikling av løsninger for CO₂-håndtering som heter Gassnova. Et annet større initiativ er NVEs program for effektiv energibruk innenfor deler av kraftintensiv industri PFE. I tillegg har det gjennom mange år vært initiativer rettet mot den enkelte husholdning om effektiv energibruk.

Forskning på alternative energikilder

Vindkraft, bioenergi og vannkraft er eksempler på fornybare energikilder som er mer eller mindre etablerte teknologier. Derimot er bølgekraft, havstrømkraft, havvarmekraft, saltkraft og tidevannskraft energikilder der det er stort potensial, men der konsepter for utnyttelse er lite utviklet. Det foregår kontinuerlig forskning og utvikling på disse og andre fornybare energikilder rundt om i verden, også i Norge.

Smarte energimålere

Eksempel på kWh-meter av den såkalte smart meter-typen.

Foto: Gert Skriver. Kamstrup, Danmark

Smarte energimålere, også kalt avanserte Avanserte Måle- og Styringssystemer (AMS), er innført i Norge. Dette betyr at alle strømkunder, også husstander, får en enhet som registrerer forbruket på timebasis og automatisk sender målingen til nettselskapet. Dette gir raskere og riktigere innhenting av måleverdier, som igjen gir bedre grunnlag for fakturering. I tilknytning til strømmåleren gis informasjon om strømforbruk og kraftpriser i sanntid. På denne måten forventes det at sluttbrukerne vil få et bevisst forhold til energiforbruket ved at de selv kan styre energibruket til perioder med lavere kraftpriser. Dette kan blant annet åpne muligheten for automatisk utkobling i perioder med høy kraftpris, som varmtvannstanken i en husholdning midt på dagen når kraftprisen er høy, og det vanligvis ikke er noe bruk av varmtvann.

Elektrifisering av sokkelen

Oljeinstallasjonene på norsk sokkel har et stort elektrisitetsbehov for drift av blant annet pumper og kompressorer, og til dette brukes ofte små gassturbiner og dieselmotorer. Oljedirektoratet utførte i 2008 en studie om elektrifisering av sokkelen med sjøkabler fra land og ut til installasjonene. Med elektrifisering fra land vil vannkraft isteden brukes for å dekke energibehovet, og Norges samlede utslipp av klimagasser vil reduseres. I 2006 stod petroleumsvirksomheten for 25 % av de totale norske utslippene av klimagasser. Rapporten påpeker at teknisk gjennomførbarhet og kostnader er vanskelig å vurdere. Andre usikkerhetsfaktorer er utviklingen i kraftmarkedet når et stort kraftbehov som dette skal dekkes. Det er sett på scenarioer der kraftproduksjonen skjer i gassturbiner med CO₂-håndtering på land, og andre scenarioer der kraftproduksjonen skjer delvis i Norge og i utlandet. Det siste betyr import av elektrisk kraft der utslipp av klimagasser i andre land vil øke. Kraftproduksjonene på land er uansett forutsatt å skje i land som er inkludert i det internasjonale klimakvotesystemet. Skal kraftbehovet på sokkelen dekkes fra fastlandet, vil dette bety økt kapasitet i kraftnettet, noe som fordrer bygging av nye kraftlinjer.

En mastergrad ved UiO påpeker at innenfor det samme kvotesystemet for CO₂ vil ikke elektrifisering av sokkelen ha noen effekt på de globale utslippene. Isolert sett kan elektrifisering av sokkelen bidra til at Norge når sine nasjonale mål om reduksjon av klimagasser.

Utslipp og strømpriser

Etter at strømprisene har skutt i været i løpet av de siste månedene (2022) har også temaet om elektrifisering av sokkelen blitt stadig mer omdiskutert. Dette skyldes nettopp det at kostnadene er blitt mye høyere. Naturvernforbundet peker på at det nå er flere grunner til å la være å elektrifisere sokkelen fordi de sier at utslippene fra gass og olje som hentes opp fra norsk sokkel og som selges til andre steder i verden er høyere enn selve produksjonen. De hevder også at dette handler om prioritering og at det er viktigere å sørge for strøm til boliger, biler og til grønn industri. Naturvernforbundet skriver også at produksjonen krever mye strøm som igjen vil bety større utbygging og påvirkning på naturen.

Det er flere aktører som uttaler seg om elektrifisering av sokkelen og på hjemmesiden til Teknisk Ukeblad skrives det også at elektrifiseringen vil være strømkrevende og at det kan bidra til å øke strømprisene. Det pekes på at vindkraft kan være en vesentlig strømkilde og at det vil kreve utbygging av vindmøller for å få dette til. Artikkelen peker på at det er usikkerhet knyttet til hvorvidt elektrifisering av sokkelen vil påvirke klimaet globalt sett.

Hurdalsplattformen

I Hurdalsplattformen, regjeringsplattformen som ble etablert av regjeringen Støre (utgått fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet) fra oktober 2021, er elektrifisering av sokkelen nevnt som et tema hvor energi fra havvind og andre fornybar energi skal kunne benyttes for å realisere elektrifiseringen. Også Stortingsmelding nr 36 «Energi til arbeid – langsiktig verdiskaping fra norske energiressurser» fra 2020 til 2021 og som peker på at elektrifisering legger grunnlag for å fase ut fossil energi. Denne Stortingsmeldingen ble utgitt av regjeringen som ble ledet av Erna Solberg fra 2013 til 2021.

Elektrifisering av sokkelen uten kraftkabler

Ifølge artikkelen «Vi kan elektrifisere sokkelen uten strømkabler» på nettstedet Gemini.no av forskere på NTNU og Sintef, kan man elektrifisere sokkelen ved hjelp av brenselceller ute på plattformene. Brenselsceller forklares som minikraftverk som kan omdanne hydrogen og oksygen til elektrisk strøm. Teknologien er allerede i bruk innen bilindustrien, blant annet for trailere og hydrogenbiler. Kort fortalt gjør teknologien det mulig å omdanne hydrogen og oksygen fra luft til elektrisk strøm.

Se også

• Peak oil
• Foreningen Samkjøringen
• Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
• Liste over verdens største vannkraftverk
• Liste over vannkraftverk i Norge
• Liste over land med store petroleumsreserver

Noter

Type nummerering

Litteratur

• Bjørsvik, Elisabeth, Nynäs, Helena og Faugli, Per Einar (red) (2013). Kulturminner i norsk kraftproduksjon, revidert (PDF). Oslo: NVE. ISBN 978-82-410-0921-1. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 30. april 2016. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)

• Hveding, Vidkunn (1992). Vannkraft i Norge. Trondheim: Universitetet i Trondheim, Norges tekniske høgskole, Institutt for vassbygging. ISBN 82-7598-018-6. 

• Thue, Lars (2006). Statens Kraft 1890-1947 – Kraftutbygning og samfunnsutvikling. I (2 utg.). Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01054-0. 
• Skjold, Dag Ove (2006). Statens Kraft 1947-1965 – For velferd og industri. Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01084-7. 

• Nilsen, Yngve og Thue, Lars (2006). Statens kraft 1965-2006 – Miljø og marked. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01085-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)

• Stensby, Kjell Erik og Moe, Margrethe (2006). Kulturminner i norsk kraftproduksjon. Oslo: NVE. ISBN 82-410-0547-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)

• Vogt, Johan (1971). Elektrisitetslandet Norge – Fra norsk vassdrags- elektrisitetsvesens historie. Universitetsforlaget. 

Eksterne lenker

Eksterne bilder
	Produksjon og forbruk, 1975-2010
	Fyllingsgrad av magasiner
	Import og eksport av elektrisk kraft

Internasjonale organer

• International Energy Agency (IEA) – Om Norges energibruk og politikk (engelsk)
• The International Renewable Energy Agency (IRENA) – Om Norges energibruk (engelsk)

Offentlige myndigheter

• Olje- og energidepartementet (OED)
• Miljødirektoratet Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
• Oljedirektoratet
• Norges vassdrags-og energidirektorat

Bransjeforeninger

• Norsk Olje og gass Arkivert 24. juni 2016 hos Wayback Machine.
• Energi Norge

Offentlige informasjonssider

• Statistisk sentralbyrå (SSB); Energi og industri
• fornybar.no Arkivert 17. mai 2014 hos Wayback Machine.; nettside som Enova, NVE, Innovasjon Norge og Forskningsrådet står bak
• Miljøstatus.no; fra miljødirektoratene på oppdrag av Miljøverndepartementet.]

Autoritetsdata