Wikipedia

Karplanter

(Omdirigert fra «Karplante»)
Karplanter
Nomenklatur
Tracheophyta,
Tracheobionta
Populærnavn
karplanter
Klassifikasjon
RikePlanteriket
Økologi
Antall arter: 308 000[1]
Habitat: på land og i ferskvann
Utbredelse: hele verden
Inndelt i
Mikroskopisk nærbilde av stomata (åpninger) i bladet til en tomat-plante, hvor vann kan fordampe ved plantens transpirasjon.
Hassel (Corylus avellana) er en frøplante og blomstrer tidlig. Den er tokjønnet med hunn- og hannblomster på samme tre. Her ses gulbrune rakler (hannblomster), som bestøver de små, mørkerøde hunnblomstene som bryter ut gjennom spiren i forgrunnen.

Karplanter (Tracheophyta) er betegnelsen for alle planter som har ledningsvev, det vil si alle landplanter unntatt mosene. Karplantene er en svært suksessrik plantegruppe med anslagsvis 276 000 arter kjent i 2004[2] – nesten 90 % av alle landplanter. Et botanisk standardverk (flora) vil normalt omtale karplantene – lave urter, middelsstore busker, palmer og forvedete trær – men utelate slike grønne planter som moser og grønnalger.

Utfra formeringsmåten kan man dele karplantene inn i to grupper, karsporeplanter og frøplanter, men bare frøplantene er en naturlig gruppe. Karsporeplantene er svært forskjelligartede, f.eks er bregnene nærmere beslektet med blomsterplanter enn med karspore-gruppen kråkefotplanter.

Karplantene har utviklet seg over 350–500 millioner år, og er dermed langt eldre enn pattedyrene og like gamle som de eldste gjenlevende insektene. Den vitenskapelige gruppering av karplantene er vanskelig og omstridt, og endres stadig. De siste 200 årene har sett et titalls ulike måter å gruppere dem etter egenskaper og innbyrdes slektskap. I tillegg er fortsatt mange grupper og arter dårlig kartlagt og forstått, og det totale antallet arter er ukjent.

Karplantene er svært suksessrike, de har kolonisert hele jordkloden unntatt Antarktis. Størst suksess har de enfrøbladete gress-artene hatt, og de har enorm økonomisk verdi. Gressarter i gressfamiliaen Poaceae – som ris, hvete, bygg, mais og hirse – har mettet store deler av jordens befolkning de siste 10 000 årene.

Egenskaper

rediger

Hos karplantene er det vanligvis mulig å skille mellom rot, stengel og blad.[3] Som navnet antyder, har karplanter ledningsvev (kar), med et ytre silvev (floem) som frakter næringsstoffer, sukkerarter og sevje, og et indre vedvev (xylem) som frakter vann og mineraler. Karfunksjonen er imidlertid en egenskap som er eldre enn karplantenes siste felles stamart – også søstergruppen av bladmoser har sil- og vedvev.

Vann er uunnværlig for karplantene, de kan ha lite eller stort (sukkulent) vanninnhold i stamme og blader. Plantenes transpirasjon (fordamping) av vann fra bladene bidrar sammen med røttenes osmose (vannopptak) til å drive vann gjennom planten. Det kreves nesten ingen energi til å frakte vannet oppover stammen, siden hydrogenbinding mellom vannmolekylene sørger for at det sist fordampede molekylet straks trekker neste molekyl oppover via elektronbindingen. Men fordampingen representerer en fare for uttørking, og derfor har en mengde arter et fettlag på bladene som reduserer vanntapet.

I formeringen er karsporeplanter (bregner, kråkefotplanter og noen mindre grupper) spore-dannende med to synlige generasjoner av planten. Motsatt er frøplanter (bartrær, blomstrende tofrøbladinger og gressaktige enfrøbladinger) frø-dannende, hvor den ene generasjonen gjennomleves inne i frøet, og planten bare har én synlig generasjon. Noen planter er ettårige, hvor hvert individ dør om høsten og frøspredningen danner en ny populasjon hver vår, mens andre er flerårige «stauder» som overvintrer og spirer i årevis. Staudene vokser enten fram på ny av rotsystemet om våren, eller de står helårig som eviggrønne eller løvfellende planter.

I motsetning til hos moser og grønnalger er den sporeproduserende generasjon (sporofytten) hos karplanter blitt uavhengig av den kjønnede generasjonen (gametofytten). Denne egenskapen er enestående for karplantene. Sporofyttene er nesten alltid diploide, med to sett av identiske kromosomer i cellekjernen – ett fra hunncellene og ett fra hanncellene. I de fleste gruppene av karplanter er det sporofytten som er den dominerende, synlige generasjonen. Hos moser og mange alger, der det er den haploide, kjønnede gametofytten som er det mest fremtredende livsstadiet.

Utbredelse og arter

rediger

Karplantene er etablert på alle kontinenter og i alle slags klimasoner helt opp til 6–7 000 moh. Mens det er om lag 275 000 arter av karplanter i verden, kjenner man til ca. 12 000 arter i Europa og 2 880 arter i Norge. [4] Artsrikdommen avtar mot polene i sør og nord, og er størst i tropene. Eksempelvis har Montenegro i Sør-Europa med bare 13 800 km² areal, flere arter [5] enn Norge har på 30 ganger større areal, mens eksempelvis Estland i Nord-Europa bare har 1 440 arter på sine 45 200 km². [6] [7] Og kommer man helt opp i den arktiske floraen, har Island bare 485 arter av karplanter på 103 000 km². [8] Svalbard ligger enda lengre mot nord og har enda færre arter, kun 165-170 arter av karplanter på 61 022 km², og av disse er hele 50 arter truet.[9][10]

Artstallet for de ulike gruppene av grønne planter er slik:

Artsrikdom i noen hovedgrupper av grønne planter
Gruppe Undergruppe Norsk navn Antall arter Norge Arktisk:
Island
103 001 km³ 		Nordlig:
Estland
45 227 km³ 		Sørlig:
Montenegro
13 812 km³
Grønne planter Viridiplantae 305 000 4 082 > 1 105 > 2 070 > 4 000
Grønnalger Chlorophyta Grønnalger [11] 3 800 Totalt:
[12] 100 		Anslag:
25 		Anslag:
50 		Anslag:
150
Charophyta Kransalger [13] 4 000–6 000
Landplanter Embryophyta 296 000 3 982 > 1 088 > 2 020 > 3 840
Moser Marchantiophyta Levermoser [14] 6 000–8 000 [15] 277 Totalt: 603 Totalt: 525 Totalt: 589
Anthocerotophyta Nålkapselmoser [16] 100–200 [17] 2 .. .. ..
Bryophyta Bladmoser [18] 12 000 [19] 823 .. .. 483
Karplanter Tracheophyta 276 000 [20] 2 880 485 1 498 3 250
Karsporeplanter Lycopodiophyta Kråkefotplanter [21] 1 200 [22] 14 10 13 ..
Monilophyta Bregneplanter [23] 15 000 [24] 61 30 50 60
Frøplanter Cycadophyta Konglepalmer [25] 160 0 0 0 0
Ginkgophyta Tempeltre [26] 1 0 0 0 0
Pinophyta Bartrær [27] 630 [28] 25 1 4 15
Gnetophyta Gnetumplanter [29] 70 0 0 0 0
Magnoliophyta Blomsterplanter [30] 258 650 [31] 2 780 485 1 386 > 3 100

Karplantenes fylogeni

rediger

Karplantenes fylogeni, dvs deres evolusjonære slektskapsutvikling over 350–500 millioner år, fremstilles i hierarkiske skjema som viser de relative tidspunkt for når ulike, plantegrupper skilte lag og videreutviklet seg fra felles stamfar til nye, selvstendige grupper med innbyrdes slektsskap (klader). Nedenfor presenteres karplantenes fylogeni, etter Kenrick & Crane[32] med plassering av bregnene (Polypodiopsida) etter Smith et al.[33]:


Karplanter
Eutracheophyta
Euphyllophytina
Lignophytia
Spermatophyta

Pteridospermatophyta (frøbregner) †



Cycadophyta (konglepalmer)



Pinophyta (bartrær)



Ginkgophyta (tempeltre)



Gnetophyta (gnetumplanter)



Magnoliophyta (blomsterplanter)




Progymnospermophyta †



Pteridophyta (karsporeplanter)


Polypodiopsida (bregner)



Marattiopsida (marattia)



Equisetopsida (snelleplanter)



Psilotopsida (psilota)



Cladoxylopsida †





Lycophytina

Lycopodiophyta (kråkefotplanter)



Zosterophyllophyta †





Rhyniophyta †





Aglaophyton †



Horneophytopsida †



De viktigste delingene som førte til spore- og frøbærende karplanter skjedde i devon, for drøye 400 millioner år siden. Bregner og andre karsporeplanter var spesielt tallrike i karbontiden for drøye 300 millioner år siden, mens dagens utpregede blomsterplanter utviklet seg senere.

 
Den svenske naturviteren Carl von Linné var den første systematiske taksonomen innen biologien. Hans to-binds verk Species Plantarum utkom første gang i 1753, og ga navn og systematikk til tusenvis av planter. I 1754 delte han planteriket inn i 25 klasser.
 
Kråkefotplanter er den kanskje eldste nåværende gruppen av karplanter, her representert ved stri kråkefot fotografert i Norge.
 
Sneller er en primitiv gruppe av karsporeplanter, og trolig en søstergruppe av kråkefotplantene.
Foto: Eric Guinther
 
Bregner er en stor gruppe av karsporeplanter. Det finnes om lag 15 000 arter av bregner over hele verden, her representert ved ormetelg.
 
Karsporeplantene skiller seg fra frøplantene ed å ha en mellomgenerasjon (gametofytt) utenfor planten, som en selvstendig mellomorganisme, mens dette stadiet blant frøplanter gjennomgås inne i planten. Bildet viser et protallium (en enkel gametofytt) av bregnearten Dicksonia antarctica på Tasmania. Den er her omgitt av helt unge moseskudd.
 
Furu er en svært utbredt art i tempererte strøk innenfor bartrærne (Pinophyta), som er den største gruppen av de nakenfrøede planter.
Foto: Ramin Nakisa
 
Magnolia er en primitiv blomsterplante – en stor gruppe som i årtier har gått under navnet «Magnoliaplanter» (Magnoliophyta, Magnoliophytina) – et navn som nå er begrenset til den langt mindre, underliggende kladen som kalles Magnoliidae.
 
Laurbærfamilien er en av familiene i kladen magnoliaplanter.
 
Engsoleie er en representant for relativt basale eller primitive tofrøbladete planter, som sammen med de enfrøbladete planter utgjør den store gruppen av blomsterplanter, hvor de nakenfrøede bartrærne ikke inngår.
Foto: Kurt Stueber
 
Valmueslekten (Papaver) er en av de mange narkotiske plantene man kjenner, og nyttes blant annet til å utvinne opium.
Foto: Giovanni Dall'Orto
 
Blodberberis (Berberis thumbergii) er enkle, tofrøbladete planter i ranunkelordenen.
 
Lotus (Nelumbo nucifera) er hellig i buddhismen, og nasjonalblomst i både India og Vietnam.
 
Tofrøbladingen klinte tilhører nellikfamilien, som inngår i den store nellikordenen, (Caryophyllales).
 
Kannebærere (Nepenhtaceae) i Sørøst-Asia har store kanne-liknende tilvekster under bladene, hvor de fanger insekter.
Foto: PJ Ding
 
Jojoba (Simmondcia chinensis) er en av de mange artene som ikke har umiddelbare slektninger, og som utgjør sin egen familie. Slike familier med bare én art kalles «monotypiske».
Foto: Stan Shebs
 
Ordenen Santalales har mange arter som er parasittiske, og lever på andre planter. Misteltein (Viscum album) er den eneste som også vokser i Norge, i de varme blandingsskogene rundt Oslofjorden.
Foto: Andrew Dunn
 
Japantrollhassel (Hamamelis japonica) blomstrer svært tidlig, selv i nordlige strøk. Den kan spire gjennom én meter snø og blomstre i februar–mars på den nordlige halvkule.
Foto: Kurt Stueber
 
Blodstorkenebb (Geranium sanguineum) setter frisk farge på norske strandenger, og gir navn til både art, slekt, familie og orden: Geranium, Geraniaceae, Geraniales. Den tilhører den meget store klassen av Rosidae.
 
Guava (Psidium) er en av de utallige spiselige, og økonomisk viktige plantene i verden. Frukten brukes i produksjon av syltetøy og brennevin. Den tilhører myrtefamilien og er en av de mange titusener av i gruppa Rosidae.
 
Med sine 19 400 kjente arter er erteblomstfamilien den tredje største familien i planteriket. Mange av dem vokser i Norge, som tiriltunge (Lotus corniculatus).
Foto: Rüdiger Kratz
 
Alm (Ulmus glabra) er et tre som tilhører ordenen Rosales. Mange løvtrær befinner seg i samme gruppe som små urter, selv nede på slektsnivået. Det er morfologiske og genetiske slektskap som er avgjørende, selv om en gruppes arter kan ha dramatisk ulikt utseende og størrelse.
 
Blant roseplantene finner vi også løvtreet bjørk (Betula pubescens), som dominerer den nordlige, tempererte løvskogen og er Russlands nasjonaltre.
 
Nøtter er mye brukt som mat, her representert ved valnøtt (Juglans regia).
Foto: Horst Frank
 
Bomull (Gossypium hirsutum) tilhører den svært varierte og økonomisk viktige kattostfamilien, som omfatter så forskjellige arter som kakao, apebrødtre, bomullsplanten og linde-treet.
Foto: David Nance
 
Trær har stor økonomisk betydning som byngingsmateriale. Mahogni er et tropisk edelløvtre i slekten Swietenia, familien Meliaceae.
Foto: Philipp Zinger
 
Sitrusfrukt har stor næringsverdi og er rike på c-vitaminer. De kommer fra Kina og andre asiatiske land, og ble introdusert for dyrking i Europa i senmiddelalderen og renessansen. Sitron var et gjennombrudd ombord i europeiske koloniskip, som middel mot skjørbuk.
Foto: Scott Bauer, Agricultural Research Service, the United States Department of Agriculture
 
Kjempespringfrø (Impatiens glandulifera ) tilhører lyngordenen Ericales, i klassen Asteridae. Den er svært dekorativ, men samtidig en innført art som fortrenger andre arter i Norge. Oslo kommune har et program for utrydding av denne arten.
Foto: Rob Hille
 
Blåbær (Vaccinium myrtillus) tilhører lyngfamilien, og er utbredt i store deler av Norge. Den inneholder antioksidanter og har gunstige virkninger for helsen.
Foto: Thomas Mues
 
Dyrking av te (Camellia sinensis) har stor økonomisk betydning i det sørlige Asia. Tebusken er stamart for tebuskfamilien, som i likhet med blåbær tilhører lyngordenen Ericales.
Foto: Loke Seng Hon
 
Blomster med to fremskutte underlepper blant kronbladene tilhører den store og varierte leppeblomstfamilien. En art er krydderet rosmarin (Rosmarinus officinalis), men vi finner også salvie blant artene.
 
Vi finner stor variasjon i oljetrefamilien, med alt fra løvtrærne oliven (Olea europaea) og ask til de velduftende hagebuskene syrin og sjasmin.
 
Skjermplantefamilien inneholder mange av våre spiselige rotvekster, som gulrot (Dacuus). Andre arter i familien har giftig rotvekst, slik som selsnepe.
Foto: Stephen Ausmus, Agricultural Research Service, the United States Department of Agriculture
 
Den mest primitive, og kanskje tidligste gruppen av enfrøbladete planter er den nordlige gruppen kalmusrot (Acorus), en gruppe man egentlig ikke vet hvor man skal plassere. Den er derfor uplassert etter orden.
Foto: Robert H. Mohlenbrock @ USDA-NRCS PLANTS Database / USDA NRCS. 1995.
 
Den enfrøbladete orkidefamilien er verdens mest artsrike, med inntil 25 000 arter. her ser vi Orchis sancta.
 
Gruppen av liljeplanter har fristet en omflakkende tilværelse i den botaniske systematikken. Mange av artene vokser i Norge. Tulipaner (Floriade) er blant verdens mest populære hageplanter.
Foto: John O'Neill
 
Palmene (Acorales) tilhører den store og viktige kladen Commelinidae. Palmefamilien er av utseende helt særegen, men befinner seg likevel i samme klade som vannhyasinter, ris og hvete.
Foto: Free On Line Photos
 
Av verdens 461 plantefamilier er utvilsomt grasfamilien (Poaceae) verdens viktigste. Den inneholder matplantene hvete, havre, ris, mais, rug, bygg, hirse, durra og en mengde andre spiselige gressarter. Nesten alle innbyggere på kloden ernærer seg regelmessig på denne familiens arter.

Karplantenes taksonomi

rediger
For alfabetisk oversikt over grupper, se egne lister over plantefamilier og planteordener

Taksogrupperingen av karplantene har som mål å skape system i den store mengden grupper og arter, uavhengig av den tidsmessige utvikling av gruppene. Den botaniske systematikken er et kompromiss mellom mange hensyn, hvor gruppene som settes opp aldri blir perfekte utfra noen enkeltkriterier, f.eks slektskap. Noen grupper har helt klart separate egenskaper, som f.eks enfrøbladete planter kontra tofrøbladete. Videre kan en klade – en gruppe arter med felles stamfar – avgrenses innen fylogenien, men splittes ofte opp i ulike grupper for å gi håndterlige, mindre grupper i taksonomien. Det skjer raske endringer i taksonomien har, og selv om DNA-analyse bidrar til opprydding har taksonomien en blandet status i forskerkretser. Den fungerer likevel som et felles ståsted og er fortsatt det enerådende grunnlaget for skriftlgie floraer og felthåndbøker.

The Angiosperm Phylogeny Group opererer i APG II-systemet (2003) med 83 ordener og 461 familier av karplanter. Dette avløser det eldre APG-I (1998–2003) og Cronquist-systemet (1981–98). Prosjektet Plant Systematics ved University of Maryland og Cornell University har identifisert 6 550 tidligere og nåværende grupper av karplanter i bruk over slekts-nivået, i tillegg til tusenvis av slekter.[34] Bare om lag 10 % av de 6 550 historiske gruppenavnene er i bruk i dag, et tegn på omfattende flytting og redefinering av grupper gjennom de siste to århundrene.

Taksonomien opererer i stigende hierarki. Definisjonen av art (species), er allment akseptert, og slekt (genus) er en relativt håndterbar gruppe. Derimot skjer det oftere endringer i grupperingen av familie (family) og orden (order), for ikke å si underklasse (subclass) og klasse (class). På høyere nivå (underdivisjon, divisjon, fylum) blir sammenhengene langt mer usikre – som når man opererer med store grupper som «bregneplanter» eller Rosidae. Det faktiske slektskap mellom artene blir gradvis mer usikkert når gruppene gjøres mer omfattende.

De karsporeplantene som nedenfor er merket med «(usikker taksonomi)», har usikker gruppetilhørighet. Bregneplantenes taksonomi bygger her på Smith et. al. (2006).[35]

For de 5 klassene og 155 familiene som er vanlige i Norden, merkes utbredelsen med landkode i fet skrift med basis i det norske standardverket (2005)[36] og det nyeste nordiske standardverket (2007).[37]

Landkodene for nordisk utbredelse er: d Danmark. f Finland. i Island. n Norge. sv Svalbard. s Sverige.

Treliste

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Christenhusz, M.J.M. og J.W. Byng (2016). «The number of known plants species in the world and its annual increase». Phytotaxa. 261 (3): 201–217. ISSN 1179-3163. doi:10.11646/phytotaxa.261.3.1. 
  2. ^ Raven, Peter H., Ray F. Evert, & Susan E. Eichhorn, 2005. Biology of Plants, 7. utgave. W. H. Freeman and Company, New York. ISBN 0-7167-1007-2.
  3. ^ Stedje, Brita (1998). Forelesninger i høyere planters systematikk. Ås: Landbruksbokhandelen. 
  4. ^ Jonannes Lid og Dagny Tande Lid (red. Reidar Elven), Norsk Flora, 7.utgave, Samlaget 2005.
  5. ^ Nature protection and biodiversity (Montenegro) - European Environment Agency. 2011.
  6. ^ Estonia Arkivert 1. januar 2011 hos Wayback Machine. – European Information Platform for Plants. 2011.
  7. ^ A ja O Taskuteatmik Eesti, Eesti Entsüklopeediakirjastus, Tallinn 2007, side 174.
  8. ^ Iceland Arkivert 12. mars 2012 hos Wayback Machine. – European Information Platform for Plants. 2011.
  9. ^ Verneområdene på Svalbard, brosjyre fra Direktoratet for naturforvaltning, side 9. ISBN 978-82-7072-779-7
  10. ^ Miljøstatus Svalbard[død lenke] - Norsk Polarinstitutt og Sysselmannen på Svalbard.
  11. ^ Van den Hoek, C., D. G. Mann, & H. M. Jahns, 1995. Algae: An Introduction to Phycology, side 343, 350, 392, 413, 425, 439, & 448. Cambridge University Press. ISBN 0-521-30419-9
  12. ^ Havforskningsinstituttet Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine. – «Dyrking og utnyttelse av marine makroalger».
  13. ^ Van den Hoek, C., D. G. Mann, & H. M. Jahns, 1995. Algae: An Introduction to Phycology, side 457, 463, & 476. Cambridge University Press. ISBN 0-521-30419-9
  14. ^ Crandall-Stotler, Barbara. & Stotler, Raymond E., 2000. «Morphology and classification of the Marchantiophyta», side 21, i: A. Jonathan Shaw & Bernard Goffinet (red.), Bryophyte Biology. Cambridge University Press. ISBN 0-521-66097-1
  15. ^ Universitetet i Bergen Arkivert 23. november 2005 hos Wayback Machine. – Arboretum, «Moser i Mosehagen», besøkt 23.april 2009.
  16. ^ Schuster, Rudolf M., The Hepaticae and Anthocerotae of North America, Nr VI, side 712–713. (Field Museum of Natural History, Chicago 1992. ISBN 0-914-86821-7.
  17. ^ Universitetet i Bergen Arkivert 23. november 2005 hos Wayback Machine. – Arboretum, «Moser i Mosehagen», besøkt 23.april 2009.
  18. ^ William R. Buck (red.), «Systematics of the Bryophyta (Mosses): From molecules to a revised classification», i: Monographs in Systematic Botany, Nr. 98, 2004, side 205–239. Missouri Botanical Garden Press.
  19. ^ Universitetet i Bergen Arkivert 23. november 2005 hos Wayback Machine. – Arboretum, «Moser i Mosehagen», besøkt 23.april 2009.
  20. ^ Jonannes Lid og Dagny Tande Lid (red. Reidar Elven), Norsk Flora, 7.utgave, Samlaget 2005.
  21. ^ Raven, Peter H., Ray F. Evert, & Susan E. Eichhorn, 2005. Biology of Plants, 7. utgave. W. H. Freeman and Company, New York. ISBN 0-7167-1007-2.
  22. ^ Jonannes Lid og Dagny Tande Lid (red. Reidar Elven), Norsk Flora, 7.utgave, Samlaget 2005, side 103–109.
  23. ^ Smith, A. R., K. M. Pryer, et al. «A classification for extant ferns», i: Taxon, Nr. 55 (3), 2006, side 705-731.
  24. ^ Jonannes Lid og Dagny Tande Lid (red. Reidar Elven), Norsk Flora, 7.utgave, Samlaget 2005, side 109–139. Lid & Lid regner snelleplanter med 16 norske arter som egen klasse, men her regnes de med blant bregneplantene.
  25. ^ Gifford, Ernest M. & Adriance S. Foster, Morphology and Evolution of Vascular Plants, 3. utgave, 1988, side 358. W. H. Freeman and Company, New York. ISBN 0-7167-1946-0.
  26. ^ Taylor, Thomas N. & Edith L. Taylor, The Biology and Evolution of Fossil Plants, 1993, side 636. Prentice-Hall, New Jersey. ISBN 0-13-651589-4.
  27. ^ Raven, Peter H., Ray F. Evert, & Susan E. Eichhorn, 2005. Biology of Plants, 7. utgave. W. H. Freeman and Company, New York. ISBN 0-7167-1007-2.
  28. ^ Jonannes Lid og Dagny Tande Lid (red. Reidar Elven), Norsk Flora, 7.utgave, Samlaget 2005, side 140–149.
  29. ^ Raven, Peter H., Ray F. Evert, & Susan E. Eichhorn, 2005. Biology of Plants, 7. utgave. W. H. Freeman and Company, New York. ISBN 0-7167-1007-2.
  30. ^ International Union for Conservation of Nature and Natural Resources, 2006. IUCN Red List of Threatened Species:Summary Statistics
  31. ^ Jonannes Lid og Dagny Tande Lid (red. Reidar Elven), Norsk Flora, 7.utgave, Samlaget 2005, side 150–1120.
  32. ^ Kenrick, Paul & Peter R. Crane. 1997. The Origin and Early Diversification of Land Plants: A Cladistic Study. (Washington, D.C.: Smithsonian Institution Press). ISBN 1-56098-730-8.
  33. ^ Smith, Alan R., Kathleen M. Pryer, E. Schuettpelz, P. Korall, H. Schneider, & Paul G. Wolf. (2006). "A classification for extant ferns Arkivert 26. februar 2008 hos Wayback Machine.". Taxon 55(3): 705–731.
  34. ^ University of Maryland Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine. – Indices Nominum Supragenericorum Plantarum Vascularium fra Plant Systematics-prosjektet.
  35. ^ Smith, A. R., K. M. Pryer, E. Schuettpelz, P. Korall, H. Schneider & P. G. Wolf. 2006: «A classification for extant ferns». Tidsskriftet Taxon 55(3):705–731. online tilgjengelig versjon Arkivert 26. februar 2008 hos Wayback Machine.. Med unntak av familiene Ormetungefamilien og Psilotaceae, samt ordenen Pteridales.
  36. ^ Johannes Lid og Dagny Tande Lid, Reidar Evjen (red.), Norsk Flora, 7.utgåva, Det norske Samlaget, Oslo 2005. ISBN 978-82-521-6029-1.
  37. ^ Lennart Stenberg (red), Steinar Moen (norsk red): Gyldendals store nordiske flora, Gyldendal 2003 (Oslo 2007). ISBN 978-82-05-32563-0.
  38. ^ Sannsynligvis en orden som er en søstergruppe til hele den øvrige gruppen av Rosidae. R. K. Jansen, C. Kaittanis, S. B. Lee, C. Saski, J. Tomkins, A. J. Alverson og H. Daniell (2006): «Phylogenetic analyses of Vitis (Vitaceae) based on complete chloroplast genome sequences: effects of taxon sampling and phylogenetic methods on resolving relationships among rosids». BMC Evolutionary Biology Nr 6: 32, 2006.
  39. ^ Noen forskere plasserer disse fem familiene i Crossomatales: Matthews, M. L. og P. K. Endress (2005)[død lenke]: «Comparative floral structure and systematics in Crossosomatales (Crossosomataceae, Stachyuraceae, Staphyleaceae, Aphloiaceae, Geissolomataceae, Ixerbaceae, Strasburgeriaceae)», Botanical Journal of the Linnean Society Nr 147, 2005, side 1-46.
  40. ^ Sannsynlig, ikke-monotypisk underfamilie.
  41. ^ Sannsynlig, ikke-monotypisk underfamilie.
  42. ^ Lennart Stenberg (red), Steinar Moen (norsk red): Gyldendals store nordiske flora, Gyldendal 2003 (Oslo 2007), side 206.
  43. ^ Lennart Stenberg (red), Steinar Moen (norsk red): Gyldendals store nordiske flora, Gyldendal 2003 (Oslo 2007), side 740.
  44. ^ Lennart Stenberg (red), Steinar Moen (norsk red): Gyldendals store nordiske flora, Gyldendal 2003 (Oslo 2007), side 743.
  45. ^ Fem arter på Svalbard. I tillegg er heisiv (Juncus squarrosus) funnet ved en tidligere russisk gruveby i Colesbukta på Svalbard, men det antas at den kan ha vært innført. Lid & Lid, Norsk flora, 2005, side 927.

Litteratur

rediger
  • Cheifetz, Anna, Clare, Double, Loretta Barnard, Denise Imwold, Botanica's Pocket Annuals & Perennials, Könemann – Random House, Australia 2004. ISBN 3-8331-2162-9.
  • Johnson, Owen & David More: Collins Tree Guide, Collins, London 2004, versjon 2006. ISBN 978-0-00-720771-8.
  • Lid, Johannes & Dagny Tande Lid, Reidar Elven (red.), Norsk Flora, Det norske Samlaget, Oslo 2007. ISBN 978-82-521-6029-1.
  • Raven, Peter H., Ray F. Evert, & Eichhorn, Susan E., Biology of Plants, 7. utgave. W. H. Freeman and Company, New York 2005. ISBN 0-7167-1007-2.
  • Smith, A. R., K. M. Pryer, et al, «A classification for extant ferns», i Taxon, Nr. 55 (3), 2006, side 705–731.
  • Stenberg, Lennart & Bo Mossberg, Steinar Moen (norsk red.), Gyldendals store nordiske flora, Gyldendal, Oslo 2007. ISBN 978-82-05-32563-0.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Karplanter&oldid=24680418»