Wikipedia

Olav V

konge av Norge
(Omdirigert fra «Kong Olav V»)

Olav V (født Alexander Edward Christian Frederik, prins av Danmark,1903–1991) var Norges konge fra 1957 til sin død i 1991. Han var medlem av Huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg og ble født i Storbritannia som sønn av prins Carl av Danmark og prinsesse Maud av Storbritannia. Ved sin død var han verdens eldste regjerende monark.[14]

Olav V
Alexander Edward Christian Frederik, prins av Danmark
FødtAlexander Edward Christian Frederik
2. juli 1903[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Appleton House (Norfolk, Storbritannia)
Død17. jan. 1991[5][1][2][3]Rediger på Wikidata (87 år)
Kongsseteren (Oslo, Norge)
BeskjeftigelseMonark
Utdannet vedBalliol College
Krigsskolen
EktefelleMärtha (1929–1954) (bryllupssted: Oslo domkirke, tema for: bryllupet mellom kronprins Olav og prinsesse Märtha, avslutningsårsak: ektefelles død)[6][7]
FarHaakon VII
MorMaud av Norge
BarnRagnhild
Astrid, fru Ferner
Harald V
NasjonalitetNorge (1905–)
Kongeriket Danmark (1903–1905)
GravlagtAkershus slott og festning
Utmerkelser
32 oppføringer
Storkors av Æreslegionen
Croix de guerre 1939–1945
Ridder av Det gyldne skinns orden
Æresridder av storkorset av Bath-ordenen (1946)[8]
Storkorsridder av Royal Victorian Order
Øverstkommandant av Legion of Merit
Krigsmedaljen
Holmenkollmedaljen (1968)
St. Olavs Orden
Nansenprisen (1961)
Stjerneordenen
Médaille militaire
Legionær av Legion of Merit
Roseordenen
Krigskorset
Det kongelige Victoriakjedet (1955)
Elefantordenen (1921)
Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Kjede av Krysantemumsordenen
Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden
Ærestegn i gull av Ærestegnet for fortjenester
Storkors av Avizordenen[9]
Storkjede av Santiago av sverdets orden[9]
Serafimerordenen (1926)
Jubileumsmedaljen for 2500-året for grunnleggelsen av det iranske sjahdømmet
Storkors med kjede av Frigjøreren San Martins orden[10]
Frelserens orden
Dannebrogordenen
Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1926)[11]
Hosebåndsridder[12]
Tistelordenen[12]
Finnish Olympic Cross of Merit, First Class[13]
ValgspråkAlt for Norge
Nettstedwww.kongehuset.no/c27311/seksjonstekst_person/vis.html?tid=28670 Rediger på Wikidata
Norges konge
21. september 1957–17. januar 1991
ForgjengerHaakon VII
EtterfølgerHarald V
Våpenskjold
Olav Vs våpenskjold
Olav V på Commons
Artikkelen inngår i serien om

Norges konge

Det kongelige våpen
Monarkiet i Norge

Norges statsråd • Hoffet • Garden • Kronregaliene • St. Olavs Orden • Fortjenstordenen • Kongens fortjenstmedalje • Nyttårstale • «Alt for Norge» • Kongesangen • Kongeflagget

Kongehuset

Harald V • Sonja • Haakon • Mette-Marit • Ingrid Alexandra

Kongerekken

Haakon VII • Maud • Olav V • Märtha • Arvefølgen • Valgspråk • Huset Glücksburg • Mausoleet

Kongens boliger

Slottet • Bygdøy • Oscarshall • Skaugum • Kongsseteren • Prinsehytten • Gamlehaugen • Stiftsgården • Ledaal • Kongeskipet

Andre familiemedlemmer

Märtha Louise • Sverre Magnus • Astrid

Han ble kronprins og tronarving til den norske tronen da hans far ble valgt til konge i 1905. Han var den første tronarving til den norske trone som vokste opp i Norge siden Olav IV Håkonsson, og hans foreldre passet på å gi han en så norsk oppvekst som mulig.[trenger referanse] Som forberedelse til sine framtidige kongelige plikter gikk han på både sivile og militære skoler. I 1929 giftet han seg med sin kusine[15] og tremenning[16] prinsesse Märtha av Sverige. Under den andre verdenskrig var hans lederskap høyt verdsatt og han ble utnevnt til Norges forsvarssjef i 1944. Ved sin død var han det siste gjenlevende barnebarnet til Edvard VII av Storbritannia og hans kone Alexandra av Danmark.

Kong Olav hadde en folkelig og jordnær væremåte som gjorde ham populær og gav ham tilnavnet «Folkekongen».[17] I en avstemning i NRK i 2005 ble Olav kåret til «Århundrets nordmann».[18]

Barndom og oppvekst

rediger
 
Kong Haakon VII (1872–1957) ankommer Norge med skip fra København 25. november 1905 med sønnen kronprins Olav (seinere kong Olav) på armen. Statsminister Christian Michelsen ønsker den nye kongen velkommen.
Foto: Frederik Hilfling-Rasmussen

Olav ble født 2. juli 1903 i Appleton House[14] ved Flitcham på Sandringham gods i Norfolk i England, og var sønn av prins Carl av Danmark, den senere Haakon VII av Norge, og prinsesse Maud, datter til Edward VII av Storbritannia. Han ble døpt Alexander Edward Christian Frederik og var prins av Danmark, men fikk navnet Olav da hans far ble norsk konge i 1905. Dåpen ble holdt i Sandringham kirke 11. august 1903 med dronning Alexandra (hans mormor) som gudmor. Blant fadderne var Edward 8., George 5., Christian 9., prinsesse Louise (av Sverige) og Fredrik 8..[14]

Gjennom moren Maud var Olav nær slekt med hele den britiske kongefamilien. Olav var enebarn. Etter oppløsningen av personalunionen med Sverige sommeren 1905 ble Norge kongedømme etter folkeavstemning der republikk var alternativet. Prins Carl (senere Haakon VII) ønsket selv folkeavstemning for å ta mot tilbudet om å bli Norges konge. Stortinget valgte deretter (november 1905) prins Carl til konge ved enstemmighet.[14]

Kronprins Olav var den første norske tronarvingen siden middelalderen som vokste opp i Norge. Hjemme snakket familien engelsk som var morens morsmål. Somrene tilbragte de ofte på Bygdøy kongsgård som regel etter 17. mai. På myndighetsdagen avla han eden overfor regjeringens medlemmer slik grunnlovens § 44 krevde, og han fungerte som regent første gang i 1926. Han var nært knyttet til moren som døde i 1938.[14]

Olav var sportsinteressert og ble i 1918 medlem av sportsklubben Lyn. Han deltok som tenåring i langrennsløp. Han var i guttedagene særlig interessert i skihopping.[14] Han hoppet på ski i Holmenkollen og falt begge gangene da han deltok i 1922 og 1923. Beste resultat var 4.-plass under landsrennet i Risør i 1923.[14] Han deltok i flere regattaer. Han var medlem av Kongelig norsk seilforening der han selv var formann på 1930-tallet. Under landsregattaen i Stavanger i 1925 vant Olav med klar margin under vanskelige vindforhold. Han vant kongepokalen seks ganger som seiler. Mens han studerte i Oxford vant han Cowes-regattaen i 6-meter-klassen.[14] Under de olympiske leker i 1928 i Amsterdam vant han gullmedaljen i 6-meter-klassen[14] med Johan Anker som rormann.

Ved olympiske leker i Helsinki i 1952 var han formann i dommerkollegiet.[14] Han seilte regatta til han var 80 år.[14]

Utdanning

rediger

Den første skolegangen fikk han hjemme av moren og kongens stab samt skolebestyrer Sigurd Halling som var kronprinsens privatlærer. Realskolen tok Olav sammen med jevnaldrende på Halling skole.[14] I 1921 tok han examen artium på reallinjen ved privatskolen Halling skole i Oslo.[14] Etter artium ble han tatt opp som aspirant på Krigsskolen og gikk der etter eget ønske i tre år som resten av kullet. Han ble løytnant i Hæren og tjenestegjorde blant annet på rekruttskolen på Elvegårdsmoen. Han tjenestegjorde også i marinen og ble i 1931 kaptein i hæren og marinen. I 1936 ble han oberst i Hæren og kommandør i Marinen, og i 1939 general i Hæren og admiral i Marinen.[14]

Kronprinsen fortsatte med studier i økonomi og juss ved Universitetet i Oxford (Balliol College) i 1924 og avsluttet studiene der i 1926.[14]

Ekteskap og familieliv

rediger
 
Brudeparet kronprinsesse Märtha og kronprins Olav med forlover prins George og brudepiker.

I Oslo (Vår Frelsers kirke, domkirken) 21. mars 1929 giftet Olav seg med sin kusine, prinsesse Märtha Sofia Lovisa Dagmar Thyra av Sverige, født 28. mars 1901, senere kronprinsesse Märtha av Norge. Forlovelsen ble avtalt under sommer-OL i 1928 og kunngjort i januar 1929. De hadde på forhånd rådført seg med professor Otto Lous Mohr om mulige genetiske farer ved så nært slektskap. Kronprinsfamilien flyttet inn på Skaugum, etter initiativ fra innehaveren Fritz Wedel Jarlsberg. Skaugum brant i 1930 og familien hadde midlertidig bolig mens ny bygning ble oppført. Under andre verdenskrig ble Skaugum brukt av okkupasjonsmakten og Josef Terboven personlig. Da kongefamilien returnerte fra eksil var boligen ramponert.[14] Kronprinsessen døde 5. april 1954 etter lang tids sykdom. Paret fikk tre barn, prinsesse Ragnhild, prinsesse Astrid og prins Harald. Da moren døde og Ragnhild hadde flyttet til Brasil, var Astrid den eneste kvinne igjen i kongefamilien og fikk flere representasjonsoppgaver.[14]

I 1939 var Märtha og Olav på en tre måneders reise i USA, mens barna midlertidig flyttet til Slottet i Oslo for å være i nærheten av bestefaren.[14] Norskamerikanerne i USA hadde lenge etterspurt besøk fra kronprinsen og senere kronprinsparet, men uten at det ble noe av. Olav takket nei til å besøke vinter-OL 1932 i Lake Placid med begrunnelsen personlige årsaker. Den økonomiske krisen var begrunnelsen for at han takket nei til å delta i sommer-OL 1932 i Los Angeles for å forsvare sitt OL-gull fra 1928.[19] Det ble heller ingen reise til USA i 1935 da det kom en offisiell invitasjon fra president Franklin D. Roosevelt. Norge fikk en ny invitasjon fra president Roosevelt i 1938 om å overvære verdensutstillingene i New York og San Fransisco, og da lot reisen seg gjennomføre. Kronprinsparet reiste gjennom det «norske Amerika», og de besøkte president Roosevelt på landstedet i Hyde Park nord for New York by. Olav holdt over 300 taler i løpet av reisen. Kronprinsparet reiste med MS «Oslofjord» fra Oslo til New York og med DS «Stavangerfjord» på tilbaketuren.[20] Programmet i USA var omfattende og de reiste over hele kontinentet.[14]

Den andre verdenskrig

rediger
 
Kong Haakon og kronprins Olav under «Kongebjørka» i Molde der de søkte tilflukt under et tysk angrep med bombefly den siste helgen i april 1940.
Foto: Per Bratland

Angrep og flukt

rediger

Utdypende artikler: Angrepet på Norge i 1940 og Flukten fra Oslo etter 9. april 1940

Som kronprins hadde Olav fått omfattende militær opplæring og trening, samt at han hadde deltatt i de fleste større norske militærøvelsene. På grunn av dette var han muligens en av de mest kyndige norske militære ledere og var respektert av andre allierte ledere for sin kunnskap og lederevne. Under besøk i USA før krigen etablerte han og hans kone et nært vennskap med president Roosevelt. Disse faktorene skulle vise seg å bli viktige for den norske motstanden etter Tysklands angrep på Norge.[trenger referanse] Straks etter det tyske angrepet 9. april forlot kongen, kronprinsfamilien og regjeringen Oslo i retning Hamar og Elverum der avgjørende beslutninger om styringen av landet ble tatt, blant annet ble det tyske ultimatum avslått. Märtha og barna reiste fra Trysil til Sverige. Via Gudbrandsdalen og Åndalsnes kom kongen og kronprinsen seg til Molde, og mens Molde brant ble de 29. mai evakuert med britisk marine til Tromsø. Olav, Haakon og mesteparten av regjeringen ble 7. juni 1940 evakuert til Storbritannia samtidig som norske styrker i Norge kapitulerte. I august 1940 ble Märtha og barna evakuert via Finland med amerikansk skip fra Petsamo til USA.[14]

Eksil

rediger
 
Olav tilbake i Oslo 13. mai etter 5 år i eksil.

Våren 1940 ledet Olav opplæringen av frivillige norske styrker.[14] Under andre verdenskrig stod han ved sin fars side i motstanden mot Tysklands okkupasjon av Norge. Under angrepet var han rådgiver både til sivile og militære ledere. Da den norske regjering bestemte seg for å dra i eksil, tilbød han seg å bli igjen i Norge, men dette ble ikke akseptert.[av hvem?] Han fulgte med sin far til Storbritannia der han fortsatte som rådgiver for eksilregjeringen og sin far. De bodde i London til september 1940 og flyttet da til Bowdown House i Berkshire på grunn av tiltagende bombing. I 1942 flyttet de til et hus ved Windsor Gate Park. Märtha og barna oppholdt seg stort sett i USA og bodde den første tiden i Franklin D. Roosevelts før de fikk egen bolig.[14]

Under krigen besøkte Olav norske og allierte styrker i Storbritannia, Canada og USA. Den 30. juni 1944 ble han i eksil utnevnt til Forsvarssjef et embete han hadde til 15. juli 1945. I 1943 medvirket Olav i et regjeringsoppnevnt utvalg som skulle forberede frigjøringen av landet. Trygve Lie ønsket Olav som øverstkommanderende for allierte styrker som skulle frigjøre Norge; dette ble avvist av de allierte og Olav ble i stedet forsvarssjef. Wilhelm Hansteen, den foregående forsvarssjefen, ble nestkommanderende med særlig fullmakter. Utnevnelsen av Olav skulle bidra til å forene ulike fraksjoner i Hjemmefronten og gi overkommandoen i eksil mer symbolsk tyngde.[14]

Olav talte 8. mai over radio til Norge om at Tyskland hadde kapitulert og at en alliert styrke i Norge skulle iverksette kapitulasjonsbestemmelsene. Hjemmefrontens ledelse skulle inntil videre stå for den sivile administrasjonen av landet på vegne av regjeringen. Olav kom tilbake til Oslo med HMS «Devonshire» 13. mai og kjørte under voldsom jubel i åpen bil fra kaia til slottet. Slottet var ramponert etter okkupasjonen.[14] Etter krigen ledet han den norske avvæpningen av den tyske okkupasjonsmakten.[omstridt – diskuter]

Han ble dekorert av en rekke nasjoner, inkludert Krigskorset fra Norge, Frankrike, Hellas og Nederland, den amerikanske Legion of Merit og den franske Médaille Militaire, som alle var en internasjonal bekreftelse på hans deltakelse i kampen mot Hitler.

Da krigen var over, var Olav det første medlem av kongehuset som vendte tilbake til Norge, da han ankom Oslo sammen med fem statsråder den 13. mai 1945. Han fungerte som kronprinsregent fram til kong Haakon returnerte til Norge 7. juni. Etter krigens slutt ble han en av de høyest dekorerte i Nord-Europa.

1954–1991

rediger
 
Kronprinsesse Märtha (1901–1954) og kronprins Olav i 1950.

I 1954 døde kronprinsesse Märtha. Året etter ble kong Haakon syk, og kronprinsen fungerte som kronprinsregent. Kong Haakon døde på Slottet i Oslo klokken 4 natt til 21. september 1957. Olav innkalte straks statsråd klokken 6 for å avlegge ed som konge. Kongelig resolusjon 14. mars 1958 bestemte at Olav skulle signes i Nidarosdomen, ikke krones som Haakon. Biskop Arne Fjellbu sto for signingen 22. juni 1958.[14] Den nye kongen var enkemann og måtte gjennomføre sine oppgaver uten en dronning ved sin side. I de første regjeringsårene fikk han god hjelp av sin yngste datter, prinsesse Astrid, og av kronprins Harald.[14] I 1969 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.[14]

Under eksil tok Haakon opp muligheten for å abdisere til fordel for Olav. Grunnloven ga ikke anledning til å abdisere og Haakon lot det ligge. Haakon var syk i 1955 og i desember 1955 foretok Olav som regent den formelle oppløsningen av Stortinget.[14]

Olav var gjennom sine 33 år som Norges konge en avholdt og respektert monark. Han fikk tilnavnet Folkekongen fordi han ikke var redd for å vise at han i tillegg til å være konge, også var av folket. Han kjørte gjerne sin egen bil, og til tross for at han kunne kjøre i kollektivfeltet, valgte han å kjøre i feltet for vanlig trafikk. Under oljekrisen i 1973, da biltrafikk ble forbudt i helgene, tok han Holmenkollbanen for å komme seg ut på ski.[21] Han forsøkte til og med å betale billetten sin, men ble fortalt av konduktøren at noen lenger bak allerede hadde betalt for ham.[22]

På sin 70-årsdag i 1973 ble han av den norske regjeringen tildelt landets høyeste sivile utmerkelse, Borgerdådsmedaljen.

I 1989 åpnet Olav det nye Sametinget.[14]

 
Det kongelige mausoleum på Akershus slott. Her hviler kong Haakon VII og dronning Maud. I den grønne sarkofagen hviler Olav V og kronprinsesse Märtha.

Siste leveår og død

rediger

31. mai 1990 ble han rammet av et hjerneslag, og kronprins Harald overtok som regent. Til forskjell fra kong Haakon, valgte kong Olav både å la seg avfotografere og vise seg offentlig i sitt sykefravær. Olav foretok det året ikke åpningen av Stortinget, og kronprinsen holdt nyttårstalen. Kong Olav ble aldri frisk nok til å gjenoppta sine offentlige funksjoner. Kong Olav døde 17. januar 1991 på Kongsseteren i Holmenkollen etter å ha blitt rammet av et hjerteinfarkt.[14][23]

I dagene etter hans død og fram til begravelsen 30. januar var det nasjonal sorg i Norge,[14] hvor folk la ned blomster og tente stearinlys utenfor Slottet. Mange plasserte avskjedshilsener i form av brev og kort blant lysene, og alle disse er tatt vare på i Riksarkivet.

Kong Olav er gravlagt i Det kongelige mausoleum på Akershus slott i Oslo. Han hviler i den grønne sarkofagen sammen med kronprinsesse Märtha.

Dekorasjoner

rediger

Kong Olav V var innehaver av følgende norske og utenlandske ordener, medaljer og dekorasjoner. Oversikten er basert på Kongehusets liste over dekorasjoner,[24] med tillegg av andre offisielle utmerkelser det er kjent at han var innehaver av.

Norske dekorasjoner

rediger

Utenlandske dekorasjoner

rediger

Etter hans død

rediger

Hans sønn, Harald V, uttalte i 1996 at hans død trolig skyldtes Gulfkrigen. I boka Kong Harald. Monarkiet i medvind og motvind, utgitt i 1996, skrevet av Per Øyvind Heradstveit, uttaler han følgende: «Jeg tror at Golfkrigen var en av årsakene til at min far døde denne dagen. Han var veldig oppskjørtet over det som skjedde i Midtøsten. Han så det jo på fjernsynet. Han trodde kanskje den tredje verdenskrig sto for døren. Kanskje ordla han seg ikke akkurat slik, men han syntes situasjonen hadde for mange likhetspunkter med en annen krig han husket meget godt.»[29] Kong Olav døde mindre enn et døgn etter at den FN-støttede koalisjonen med USA i spissen gikk til angrep på Irak like etter midnatt den 17. januar (norsk tid).

Olav V ble den 17. desember 2005 utropt til århundrets nordmann (1900-tallet) med 41 % av stemmene i en direktesendt kåring på NRK der seerne hadde avgitt over 400 000 stemmer. På annen plass fulgte Einar Gerhardsen, mens Erik Bye ble nummer tre.

Minnesmerket «Mann og bauta» over Kong Olav V, utført av billedhuggeren Olav Orud, ble avduket av Kong Harald og prinsesse Astrid, fru Ferner på Olav Vs plass i Oslo 7. juni 2015.

Stamtavle

rediger
16. Friedrich Wilhelm (=28.)
8. Christian IX (=14.)
17. Luise Caroline av Hessen-Kassel (=29.)
4. Frederik VIII av Danmark
18. Wilhelm av Hessen-Kassel (=30.)
9. Louise av Hessen (=15.)
19. Louise Charlotte av Danmark (=31.)
2. Haakon VII
20. Oscar I av Norge og Sverige
10. Karl IV av Norge og Sverige
21. Josefine av Leuchtenberg
5. Lovisa av Sverige
22. Prins Fredrik av Nederland
11. Louise av Nederland
23. Louise av Preussen
1. Olav V
24. Ernst I av Sachsen-Coburg-Gotha
12. Prins Albert
25. Louise av Sachsen-Gotha-Altenburg
6. Edvard VII av Storbritannia
26. Edward av Kent og Strathearn
13. Victoria av Storbritannia
27. Victoria av Sachsen-Coburg-Saalfeld
3. Maud av Norge
28. Friedrich Wilhelm (=16.)
14. Christian IX (=8.)
29. Luise Caroline av Hessen-Kassel (=17)
7. Alexandra av Storbritannia
30. Wilhelm av Hessen-Kassel (=18.)
15. Louise av Hessen (=9.)
31. Louise Charlotte av Danmark (=19)

Bildegalleri

rediger
  •  
    Tegning fra 1906 av Andreas Bloch viser kronprins Olav i hvit matrosdress slik han framstod på foreldrenes kroningsdag 22. juni og under signingsferden som fulgte.
  •  
    Kronprins Olav mellom foreldrene kong Haakon, opprinnelig prins Carl av Danmark, og dronning Maud (1869–1938), datter av den britiske kongen, på et populært postkort ca. 1910.
  •  
    Kronprins Olav i tidsriktig bowlerhatt og dobbeltspent frakk.
  •  
    Kronprins Olav i 1921.
  •  
    Kronprins Olav sammen med faren og Fridtjof Nansen (bak) under utdelinga av Nobels fredspris i 1922.
  •  
    Kongefamilien vinker fra HMS Norfolk til de jublende folkemassene i Oslo 7. juni 1945. Sammen med dem er kronprins Olav (i midten iført beret) som ankom landet allerede 13. mai. Kongefamilien flyktet fra Norge etter tyskernes okkupasjon i 1940.
  •  
    Statue av Kong Olav bak Stiftsgården i Trondheim.

Oppkalt etter ham

rediger

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Olav V., Munzinger IBA 00000005170, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 44989, oppført som Olav V.[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=olav;n=von+schleswig+holstein+sonderburg+glucksburg;oc=5, oppført som Olav V von Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Olaf V de Noruega, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0046993[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.royalcourt.no[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store norske leksikon, Jon Gunnar Arntzen, «Olav 5», Store norske leksikon-ID Olav_5, verkets språk bokmål, utgitt 14. februar 2009, besøkt 3. oktober 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ The Peerage person ID p10110.htm#i101097, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.kongehuset.no[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Suomen Valkoisen Ruusun ja Suomen Leijonan ritarikunnat, side(r) 497[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b api.parliament.uk, besøkt 18. oktober 2023[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ «1952 Helsingin olympialaiset», verkets språk finsk, besøkt 25. juli 2024[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å aa ab Fra et folk i takknemlighet. Scanbok. 1991. ISBN 8290554311. 
  15. ^ a b c kongehuset.no - Kong Olav V (1903–1991), kongehuset.no.
  16. ^ kongehuset.no - Slektstre, kongehuset.no.
  17. ^ Folkekongen Olav V, NRK Skole.
  18. ^ «Folkekongen ble århundrets nordmann». Aftenposten. 17. desember 2005. Besøkt 9. oktober 2011. 
  19. ^ Rem 2020, s. 266.
  20. ^ Rem 2020, s. 477–506.
  21. ^ «Tok banen med kongen – igjen». Aftenposten. Besøkt 10. april 2018. 
  22. ^ NRK. «NRK.no - Store norske». www.nrk.no. Besøkt 10. april 2018. 
  23. ^ «Gulfkrigen førte kongen i døden». Dagbladet.no (på norsk). 21. januar 2001. Besøkt 10. april 2018. 
  24. ^ Kong Olavs dekorasjoner, kongehuset.no.
  25. ^ Fra et folk i takknemlighet. Scanbok forlag. 1991. s. 59. 
  26. ^ Norges statskalender 1986. Universitetsforlaget AS. 1986. s. 537.  [Oppgitt som H. VII jub.med.]
  27. ^ «Hedersmannen», Aftenposten, 2. juli 1988.
  28. ^ Ordenen ble i 1989 tilbakelevert i forbindelse med at Nicolae Ceauşescu ble fratatt St. Olavs Orden: «Ceausescu er fratatt St. Olav», Aftenposten, 23. desember 1989, s. 8.
  29. ^ Dagbladet, 1. september 1996.

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Forrige mottaker:
Ole Ellefsæter og Toini Gustafsson 		Holmenkollmedaljen
Sammen med Gjermund Eggen,
Assar Rönnlund og Bjørn Wirkola
 Neste mottaker:
Odd Martinsen
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Olav_V&oldid=24657155»