Wikipedia

Master i rettsvitenskap

integrert femårig profesjonsutdanning som gir den beskyttede tittelen jurist

Master i rettsvitenskap, også omtalt som juridisk embetseksamen, er en akademisk grad (mastergrad) i rettsvitenskap i Norge som tildeles på grunnlag av det juridiske profesjonsstudiet, som har eksistert siden 1736. Personer med juridisk embetseksamen (cand.jur./master i rettsvitenskap) har enerett på den beskyttede tittelen jurist, og det er vanlig å bruke denne tittelen i dagligtale.[1][2] Graden «master i rettsvitenskap» er beskyttet og kan kun tildeles av Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Agder og Handelshøyskolen BI.[3] Profesjonsstudiet som fører frem til master i rettsvitenskap er normert til fem år. Dette kan være en integrert master, 5 år, eller bachelor og master, 3+2 år.[3]

Det juridiske embetsstudiet, senere kalt profesjonsstudiet, ble innført i Danmark-Norge i 1736 ved det som da var helstatens felles universitet, Københavns Universitet, og videreført i Norge fra 1811 på grunnlag av den danske studieordningen og graden. Som følge av de felles røttene og det i store trekk felles lovsystemet i Danmark-Norge deler det danske og norske juridiske profesjonsstudiet mange tradisjoner. Gradsbetegnelsen master i rettsvitenskap erstattet i Norge den eldre gradsbetegnelsen cand.jur. i perioden 2004–2007, mens gradsbetegnelsen fortsatt er cand.jur. for det tilsvarende femårige danske juridiske profesjonsstudiet. Cand.jur. og master i rettsvitenskap er likeverdige og studieløpene er omtrent like omfattende ettersom studieåret ble lengre da studietiden ble standardisert med Bolognaprosessen. På (amerikansk) engelsk kan graden oversettes med dobbeltbetegnelsen JD, LL.M. for å synliggjøre både profesjonsutdanning (JD) og forskningskvalifikasjon (LL.M.) (se nærmere nedenfor); på dansk og i andre nordiske sammenhenger vil graden gjerne oversettes som cand.jur., som er en bedre kjent tittel i det øvrige Norden. Det har vært foreslått at personer med mastergrad i rettsvitenskap fortsatt skal kunne benytte cand.jur. som sidetittel for å fremme nordisk standardisering, forståelse og mobilitet.

Både cand.jur. og master i rettsvitenskap omtales også som «juridisk embetseksamen», både i dagligtale i juristmiljøer og i enkelte formelle sammenhenger, f.eks. i advokatforskriften. Personer med juridisk embetseksamen, dvs. cand.jur. eller master i rettsvitenskap, utgjør den regulerte (lukkede) juristprofesjonen og har monopol på en rekke stillinger og verv knyttet til rettsvesenet, slik som dommer, advokat eller stillinger innen påtalemyndigheten. I tillegg til rettsvesenet utdanner det juridiske profesjonsstudiet tradisjonelt ledere til statsforvaltningen og diplomatiet, der jurister lenge hadde monopol på mange høyere stillinger.

Historie

rediger
 
Det juridiske embetsstudiet ble innført i 1736 ved Danmark-Norges eneste og felles universitet, Københavns Universitet
 
Det tidligere felles dansk-norske juridiske embetsstudiet ble fra 1811 videreført ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Norge; gradsbetegnelsen ble endret fra cand.jur. til master i rettsvitenskap i 2004–2007

Det juridiske embetsstudiet, senere kalt profesjonsstudiet, ble etablert i 1736 ved Danmark-Norges eneste og felles universitet, Københavns Universitet, og ledet opprinnelig til graden cand.jur., også kalt juridisk embetseksamen. Studiet og eksamenen ble videreført ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Norge fra 1811, på grunnlag av studieordningen og gradsforskriften ved Københavns Universitet. De danske og norske juridiske profesjonsstudiene hadde tradisjonelt i stor grad likt innhold, og deler mange tradisjoner helt frem til moderne tid. Bakgrunnen for dette er at lovverkene for Danmark og Norge var nesten identiske siden slutten av 1600-tallet, og nordisk lovsamarbeid i moderne tid har videreført de nære båndene mellom de nordiske statene på det rettslige området.

Profesjonsstudiet var lenge normert til seks år i begge land, men som ledd i Bologna-prosessen som standardiserte høyere utdanning i Europa ble profesjonsstudiet både i Danmark og Norge formelt normert til fem år, samtidig som studieåret ble lengre i Norge; gradsbetegnelsen ble i Norge i løpet av perioden 2004–2007 endret fra cand.jur. til master i rettsvitenskap (på engelsk betegnet Master of Laws), mens betegnelsen cand.jur. er videreført for det femårige profesjonsstudiet i Danmark (også oversatt til Master of Laws på engelsk). Selv om studiet er normert til fem år bruker mange studenter lengre tid på studiet, og studiet kan også bli noe lengre avhengig av om man skriver en mer omfattende oppgave på slutten av studiet. I praksis er det ingen betydelig forskjell på omfanget av cand.jur. og master i rettsvitenskap i Norge; i antall studiemåneder er studiet omtrent like langt som følge av at studieåret ble lengre. I lys av at både Danmark og Sverige har beholdt «kandidat»-betegnelsen (cand.jur. eller jur.kand.), og at betegnelsen også er beholdt i Norge for de to andre tradisjonelle embetsstudiene (teologi og medisin) samt i psykologi, har det også i Norge vært foreslått å beholde cand.jur.-graden eller eventuelt gi den som en sidetittel (tilsvarende bruken av siviløkonom som sidetittel for personer med ulike mastergrader) for å fremme nordisk standardisering og fordi gradsbetegnelsen har så lang tradisjon.

Betegnelsen «juridisk embetseksamen» ble tradisjonelt brukt i Danmark og Norge om eksamen fra det juridiske profesjonsstudiet; i Norge brukes betegnelsen etter Bologna-prosessen fortsatt i noen grad som en generell fellesbetegnelse på eksamen fra norsk juridisk profesjonsstudium, dvs. cand.jur. og master i rettsvitenskap, herunder i flere lover og forskrifter, f.eks. i advokatforskriften som stiller krav om «bestått juridisk embetseksamen» for å drive rettshjelpvirksomhet.

Mastergrad i rettsvitenskap kvalifiserer til å praktisere som jurist i en rekke ulike embeter og stillinger. For enkelte norske embeter, stillinger og verv stiller lovgivningen krav om at det kun kan utnevnes, ansettes eller velges personer med master i rettsvitenskap eller cand.jur. Dette gjelder blant annet for embete som dommer,[4] riksadvokat[5] og statsadvokat,[5] for stilling som dommerfullmektig,[4] og for verv som sivilombudsmann.[6] Videre er det som hovedregel kun personer med master i rettsvitenskap eller cand.jur. som kan få norsk advokatbevilling[7] eller autorisasjon som advokatfullmektig.[8] Det er imidlertid på visse vilkår mulig å få norsk advokatbevilling eller autorisasjon som advokatfullmektig på bakgrunn av juridisk profesjonsstudium fra en utdanningsinstitusjon i en annen EØS-stat enn Norge; f.eks. gir advokatbevilling i et annet EØS-land mulighet til praktisere som advokat i Norge på visse vilkår.[9]

Kandidatløftet

rediger

For å oppnå graden master i rettsvitenskap må man, i tillegg til å bestå de nødvendige eksamener, avlegge et løfte. Dette løftet kalles gjerne «kandidatløftet» eller «eksamensløftet». Løftet stammer fra en forordning for graden cand.jur. gitt av den dansk-norske kongen Christian VI i 1736.[10] Ved Universitetet i Oslo har kandidatløftet følgende ordlyd:

 Aldrig vidende at ville vige fra Ret og Retfærdighed, mindre raade nogen til ufornøden Trætte eller i anden Maade med Raad eller Daad befordre nogen uretvis Sag eller Idræt. 

Kandidatløftet ved Det juridiske fakultet, UiO.[2]

Universitetet i Bergen og Universitetet i Tromsø benytter en litt annen ordlyd:[11][12]

 Aldrig vidende at ville vige fra Ret og Retfærdighed, mindre raade nogen til ufornødne Processer eller i andre Maader med sine Raad befordre nogen uretvis Sag eller Intention. 

Kandidatløftet ved de juridiske fakultetene i Bergen og Tromsø.

Kandidatløftet er i nyere tid ment å fungere som en profesjonsetisk rettesnor for jurister.[2][13]

Engelsk terminologi

rediger

Både master i rettsvitenskap og dansk og norsk cand.jur. oversettes til engelsk som Master of Laws, forkortet LL.M., men vil i amerikansk kontekst tilsvare dobbeltgraden JD, LL.M. De første fire årene i graden master i rettsvitenskap tilsvarer den juridiske profesjonsutdannelsen (JD) i USA og andre engelskspråklige land, mens det femte fordypningsåret i Norge går utover det som forstås som en juridisk profesjonsutdannelse i mange land og tilsvarer en LL.M. ved engelskspråklige universiteter, som der er en avansert mastergrad som man tar etter grunnutdannelsen for å spesialisere seg videre innen et forskningsområde. En LL.M. alene gir imidlertid ikke tilgang til den regulerte juristprofesjonen (dvs. kvalifikasjon for advokatbevilling og stillinger innen rettsvesen og påtalemyndighet) og kan også tas av personer med annen fagbakgrunn, slik at det er vanlig å bruke betegnelsen JD, LL.M. for personer med juridisk profesjonsstudium. Personer med ph.d. bruker vanligvis ikke lenger LL.M.-tittelen siden ph.d. er en høyere forskningskvalifikasjon, men kalles gjerne JD, PhD dersom de har juridisk profesjonsstudium som grunnutdannelse. Denne bruken tilsvarer f.eks. den vanlige engelskspråklige dobbeltbetegnelsen MD, PhD for leger med doktorgrad som synliggjør både profesjonsidentitet og forskningskvalifikasjon. Både profesjonsgraden JD for jurister og MD for leger er i USA fireårige, men tas etter en mer allmenndannende collegeutdannelse; begge anses som såkalte «profesjonsdoktorgrader». De fleste jussprofessorer i USA har JD som høyeste grad, på samme måte som de fleste medisinere i USA ikke tar noen grad utover MD.

En jurist, dvs. en person med juridisk profesjonsutdanning som cand.jur. eller master i rettsvitenskap, betegnes på engelsk generelt som lawyer (som må skilles fra advokat, som i engelskspråklige land har andre titler, f.eks. barrister, advocate, solicitor eller attorney-at-law).

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ «Bokmålsordboka – Jurist». Universitetet i Bergen og Språkrådet. Besøkt 27. juli 2019. 
  2. ^ a b c «Hva lærer du?». Universitetet i Oslo. 5. juni 2015. Besøkt 27. juli 2019. 
  3. ^ a b «Forskrift 16. desember 2005 nr. 1574 om grader og yrkesutdanninger, beskyttet tittel og normert studietid ved universiteter og høyskoler». Lovdata. Besøkt 27. juli 2019.  Se særlig §§ 1 til 4.
  4. ^ a b «Lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) § 54». Lovdata. Besøkt 27. juli 2019. 
  5. ^ a b «Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven) §§ 56 og 57». Lovdata. Besøkt 27. juli 2019.  Se § 56 om riksadvokaten og § 57 om statsavdokatene.
  6. ^ «Lov 22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen (sivilombudsmannsloven) § 1». Lovdata. Besøkt 27. juli 2019.  Kravet fremgår indirekte av lovteksten «Ombudsmannen må fylle vilkårene for å være høyesterettsdommer.»
  7. ^ «Lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) § 220». Lovdata. Besøkt 27. juli 2019. 
  8. ^ «Lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) § 223». Lovdata. Besøkt 27. juli 2019. 
  9. ^ «Forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 til domstolloven kapittel 11 (Advokatforskriften) kapittel 9». Lovdata. Besøkt 27. juli 2019. 
  10. ^ Astrid Øvre Helland (16. januar 2016). «Truls nektet å uttale 29 ord – nå går han på NAV». Nordlys. Besøkt 27. juli 2019. 
  11. ^ «Vitnemål fra Det juridiske fakultet». Universitetet i Bergen. 20. mai 2019. Besøkt 27. juli 2019. 
  12. ^ «Eksamensreglement for graden master i rettsvitenskap». Universitetet i Tromsø. 23. mars 2018. Besøkt 27. juli 2019.  Se § 15.
  13. ^ «Kandidatløfte». Universitetet i Bergen. Besøkt 27. juli 2019. 
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Master_i_rettsvitenskap&oldid=24576386»