Mike Hawthorn
John Michael Hawthorn (født 10. april 1929 i Mexborough, Yorkshire, død 22. januar 1959) var en engelsk racerfører. Han kjørte i Formel 1 fra 1952 til 1958. I 1958 vant han verdensmesterskapet for førere. I 1955 vant han 24-timersløpet på Le Mans.
| Mike Hawthorn | |||
|---|---|---|---|
 Mike Hawthorn under Argentinas Grand Prix i 1958. | |||
| Født | 10. apr. 1929[1][2] Mexborough | ||
| Død | 22. jan. 1959[1][2] (29 år) Guildford | ||
| Beskjeftigelse | Formel 1-fører | ||
| Utdannet ved | Ardingly College | ||
| Nasjonalitet |  Storbritannia | ||
| Formel 1-karriere | |||
| Sesonger | 1952 - 1958 | ||
| Konstruktører | LD Hawthorn, AHM Bryde, Ferrari, Vanwall, BRM | ||
| Verdensmester | 1 (1958) | ||
| Løp | 47 (45 starter) | ||
| Seiere | 3 | ||
| Pallplasseringer | 18 | ||
| Pole positions | 4 | ||
| Raskeste runder | 6 | ||
| Poeng | 112 9⁄14 (127 9⁄14) | ||
| Debut | Belgias Grand Prix 1952 | ||
| Første seier | Frankrikes Grand Prix 1953 | ||
| Siste seier | Frankrikes Grand Prix 1958 | ||
| Siste løp | Marokkos Grand Prix 1958 | ||
| Plassering 1958 | 1 | ||
Karriere
redigerMike Hawthorn debuterte som racerfører i 1950, da han deltok og vant en sportsbilklasse i Brighton Speed Trials.[3] I 1951 vant han med et poengs margin Motor Sport Brooklands Memorial Trophy, en konkurranse som strakte seg over en hel sesong på Goodwood.[4] Han vant også Ulster Trophy Handicap på Dundrod og Leinster Trophy på Wicklow samme år.[5]
Hawthorn første løp i Formel 1 var Belgias Grand Prix 1952, hvor han kom på fjerdeplass. Han tok sin første Grand Prix-seier under Frankrikes Grand Prix 1953 på Reims.
I 1955 vant Hawthorn 24-timersløpet på Le Mans sammen med Ivor Bueb i en Jaguar D-type, etter en fremragende kjøring hvor han satte banerekord på 196 km/t under en tre timer lang duell med Juan Manuel Fangio i den første delen av løpet. Løpet ble imidlertid preget av ulykken som drepte 83 tilskuere og føreren Pierre Levegh, som skjedde da Hawthorn måtte bremse hardt for å redusere farten før inngangen til pit. Dette medførte at Lance Macklins måtte svinge unna med sin Healey og han havnet dermed i veien for Leveghs Mercedes. Etter kollisjonen med Macklin traff Leveghs Mercedes en jordvoll ved siden av banen. Bilen gikk i oppløsning og motoren og andre deler av bilen ble slengt inn i folkemengden i stor hastighet. Franske aviser trykte fotografier av Hawthorn og Bueb som feiret seieren med den vanlige champagnen, men omtalte dem med forakt.[6]
I 1957 gikk Hawthorn til Ferraris fabrikksteam, og ble snart venn med landsmannen og teamkameraten Peter Collins. Under 1958-sesongen ble de to engelskmennene engasjert i en rivalisering med italieneren Luigi Musso, som også kjørte for Ferrari, og alle tre ble ansporet til intens konkurrering om prispenger. Musso omkom mens han lå på andreplass under Frankrikes Grand Prix 1958 på Reims, som Hawthorn vant.
Hawthorn vant verdensmesterskapet for førere i Formel 1 for 1958 selv om han bare hadde en seier mot fire for Stirling Moss. Han lå i en klar ledelse halvveis i Monaco GP da motoren på hans Ferrari 246 havarerte, mens på Monza lå han et minutt foran Tony Brooks da en feil med clutchen tvang han til å redusere farten slik at han endte på andreplass. Hawthorn fikk imidlertid en fordel ved at Stirling Moss var en gentleman, så som under Portugals Grand Prix i Porto, hvor Hawthorn først ble diskvalifisert fordi han etter at motoren hans hadde stanset fikk startet den igjen ved å rulle ned en bakke i motsatt retning, og fullførte løpet på andreplass. Etter diskvalifiseringen gikk Moss inn i saken på Hawthorns vegne og avgjørelsen ble til slutt omgjort. Etter et pitstopp midtveis i samme løp hadde Hawthorn akselerert tilbake gjennom feltet for å få et ekstra poeng for raskeste runde. Moss hadde ikke svart, muligens fordi han tvilte på at Hawthorn kunne kjøre så raskt med sviktende trommelbremser. Dette ekstra poenget pluss poengene for andreplassen bidro til at Hawthorn vant mesterskapet med bare et poengs margin til Moss. I det siste løpet i Marokko kjørte Hawthorn et taktisk konservativt løp hvor han tok sikte på å holde seg foran Moss' teamkamerater i Vanwall. Brooks' motor havarerte mens han lå like foran Hawthorn, og Stuart Lewis-Evans i den tredje Vanwall-bilen krasjet og omkom senere av brannskadene han pådro seg. Phil Hill, som lå på andreplass på de siste rundene, slakket opp og vinket Hawthorn forbi slik at han kunne ta de nødvendige poengene for å sikre seg mesterskapet.
Umiddelbart etter at han hadde vunnet tittelen kunngjorde Hawthorn at han ville legge opp som Formel 1-fører, etter å ha blitt sterkt påvirket av dødsfallet til sin nære venn og Ferrari-teamkamerat Peter Collins under Tysklands Grand Prix.
Dødsfall
rediger
Den 22. januar 1959, bare noen måneder etter at han hadde lagt opp, døde Hawthorn i en bilulykke på A3-veien ved Guildford, mens han kjørte i sin sterkt trimmede Jaguar Mark 1 sedan. Årsaken til ulykken er ukjent, og det har vært spekulert i førerfeil, mekanisk svikt eller en besvimelse. Hawthorn hadde nylig hatt besvimelser, kanskje på grunn av nyresvikt.[7] Hawthorn allerede i 1955 mistet en nyre i en infeksjon, og hadde begynt å få problemer med den andre. På den tid ble det forventet at han bare ville kunne leve i tre år til.[6]
Resultater
redigerFullstendige Formel 1-resultater
rediger(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)
| År | Team | Chassis | Motor | 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | Plass | Poeng |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 1952 | LD Hawthorn | Cooper T20 |
Bristol BS1 2,0 L6 |
SUI |
500 |
BEL 4 |
GBR 3 |
GER |
NED 4 |
ITA Ret |
5. | 10 | ||||
| AHM Bryde | Cooper T20 |
Bristol BS1 2,0 L6 |
FRA Ret |
|||||||||||||
| 1953 | Scuderia Ferrari | Ferrari 500 |
Ferrari 500 2,0 L4 |
ARG 4 |
500 |
NED 4 |
BEL 6 |
FRA 1 |
GBR 5 |
GER 3 |
SUI 3 |
ITA 4 |
4. | 19 (27) | ||
| 1954 | Scuderia Ferrari | Ferrari 625 |
Ferrari 625 2,5 L4 |
ARG DSQ |
500 |
BEL 41 |
GBR 2 |
GER 21 |
SUI Ret |
ITA 2 |
3. | 24 9⁄14 | ||||
| Ferrari 553 |
Ferrari 554 2,5L4 |
FRA Ret |
ESP 1 |
|||||||||||||
| 1955 | Vanwall | Vanwall VW 55 |
Vanwall 254 2,5 L4 |
ARG |
MON Ret |
500 |
BEL Ret |
NC | 0 | |||||||
| Scuderia Ferrari | Ferrari 555 |
Ferrari 555 2,5 L4 |
NED 7 |
ITA 10 |
||||||||||||
| Ferrari 625 |
Ferrari 555 2,5 L4 |
GBR 61 |
||||||||||||||
| 1956 | Owen Racing Organisation |
Maserati 250F |
Maserati 250F1 2,5 L6 |
ARG 3 |
BEL DNS |
12. | 4 | |||||||||
| BRM P25 |
BRM P25 2,5 L4 |
MON DNS |
500 |
GBR Ret |
GER |
ITA |
||||||||||
| Vanwall | Vanwall VW 2 |
Vanwall 254 2,5 L4 |
FRA 101 |
|||||||||||||
| 1957 | Scuderia Ferrari | Ferrari 801 |
Ferrari DS50 2,5 V8 |
ARG Ret |
MON Ret |
500 |
FRA 4 |
GBR 3 |
GER 2 |
PES |
ITA 6 |
4. | 13 | |||
| 1958 | Scuderia Ferrari | Ferrari Dino 246 |
Ferrari 143 2,4 V6 |
ARG 3 |
MON Ret |
NED 5 |
500 |
BEL 2 |
FRA 1 |
GBR 2 |
GER Ret |
POR 2 |
ITA 2 |
MOR 2 |
1. | 42 (49) |
Noter til tabellen:
- Note 1: - Delt kjøring
Referanser
rediger- ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 12930129, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6w81srd, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Motor Sport, oktober 1950, side 493; Motor Sport, august 1951, side 379.
- ^ Motor Sport, september 1951, side 432.
- ^ Motor Sport, januar 1952, side 11.
- ^ a b Deadliest Crash:the Le Mans 1955 Disaster BBC Four TV-dokumentar, sendt 16. mai 2010
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. juli 2013. Besøkt 15. september 2012.
Eksterne lenker
rediger- (de) Mike Hawthorn – Munzinger Sportsarchiv
- (en) Mike Hawthorn – racing-reference.info
- (en) Mike Hawthorn – Driver Database
- (en) Mike Hawthorn – Motorsport Stats
- Mike Hawthorn – a Tribute Arkivert 28. juli 2013 hos Wayback Machine.
- (en) Mike Hawthorn hos Find a Grave