Romersk Italia

Romersk Italia (latin: Italia) var navnet på den administrative inndelingen av Den italienske halvøya (Appenninerhalvøya) i romersk tid; fra elven Rubicon i nord til Calabria. Det var ikke en provins på linje med de andre territorier i Romerriket, men var byen Romas eget oppland og hadde således en særskilt status.^[1]

Sognene *Italia annonaria* og *Italia suburbicaria* (400-tallet).

Som følge av Forbundsfellekrigen (91–88 f.Kr.) ga Roma sine italienske allierte (socii) fulle rettigheter i det romerske samfunn og gitt romersk statsborgerskap til alle italiske folk.^[2] Etter å ha vært hjertet i Romerriket i århundrer, begynte regjeringen og det kulturelle senter på 200-tallet e.Kr. å bevege seg østover: Først utvidet Constitutio Antoniniana (Caracallas edikt) i 212 romersk statsborgerskap til alle frie menn innenfor keiserrikets grenser, deretter ble kristendommen den dominerende religion under keiser Konstantins styre (306–337), og til sist ble hovedstaden flyttet fra Roma og til Konstantinopel i 330. Som et resultat begynte Italia å få stadig mindre betydning henimot de andre provinsene, noe som til sist førte til riket ble delt i to adskilte enheter i 395: Vestromerriket med hovedstad i Mediolanum (Milano) og Østromerriket med hovedstad i Byzantium (Konstantinopel).

Historie

Navnet Italia dekket et område med grenser som endret seg over tid. I henhold til Strabons Geografika, før ekspansjonen av den romerske republikk, ble navnet benyttet av grekere for å indikere landet mellom Messinastredet og linjen som knyttet Salernobukta og Tarantobukta (tilsvarer løselig til den dagens region Calabria); senere ble begrepet utvidet av romerne selv til å innbefatte hele Den italienske halvøya helt opp til elven Rubicon som renner mellom nordlige og sentrale Italia. I 42 f.Kr. ga Julius Cæsar romersk statsborgerskap til folket i Gallia Cisalpina («Gallia på denne siden av Alpene»), således utvidet han Italia helt opp til Alpene; og på slutten av 200-tallet kom Italia også til å inkludere øyene og provinsene Corsica et Sardinia og Sicilia, foruten også Raetia og deler av Pannonia i nord.^[3]

Augustinsk organisering

I begynnelsen av keisertiden var Italia en samling av territorier med forskjellig politisk status. En del byer, kalt for municipii, hadde en del uavhengighet fra Roma, mens andre, som coloniæ, ble grunnlagt av romerne selv. Rundt 7 f.Kr. delte Augustus Italia inn i elleve regiones, slik som det er rapportert av Plinius den eldre i hans Naturalis Historia:

Regio I Latium et Campania
Regio II Apulia et Calabria
Regio III Lucania et Brutium
Regio IV Samnium
Regio V Picenum
Regio VI Umbria et Ager Gallicus
Regio VII Etruria
Regio VIII Aemilia
Regio IX Liguria
Regio X Venetia et Histria
Regio XI Transpadana

Italia fikk fordeler av Augustus og hans arvinger med byggeprosjekter, blant annet offentlige bygg, og med et omfattende nettverk av romerske veier. Den italienske økonomien blomstret: jordbruk, håndverk og industri hadde en merkbar vekst, og gjorde det mulig å eksportere varer til andre provinser. Den italienske befolkningen kan også vokst: tre folketellinger ble beordret av Augustus for å nedtegne antallet av romerske borgere over hele riket. Resultatene var 4 063 000 i 28 f.Kr., 4 233 000 i 8 f.Kr. og 4 937 000 i 14 e.Kr., men det er fortsatt diskutert om disse beregningene omfattet alle borgere, besto av alle voksne mannlige borgere, eller kun borgere sui iuris.^[4] Senere beregninger av befolkningen på det italienske fastlandet, inkludert Gallia Cisalpina, på begynnelsen av 100-tallet strekker seg fra rundt 6 000 000, i henhold til Karl Julius Beloch i 1886, og til 14 000 000 i henhold til Elio Lo Cascio i 2009.^[5]

Diokletians omorganisering

En del av Tabula Peutingeriana, et romersk kart fra 300-tallet, som viser den sørlige delen av Italia.

I 212 da Caracallas edikt ga romersk statsborgerskap til alle mennesker innenfor riket uansett deres etnisitet eller sosiale status, begynte Italias nedgang til fordel for andre provinser. Den påfølgende krise på 200-tallet var en periode hvor Romerriket nær kollapset under det kombinerte presset av invasjoner, borgerkriger, pest og økonomisk depresjon. I 284 begynte Diokletian en rekke reformer for å gjeninnføre sosial orden. Han delte riket inn i fire deler og flere sogn, det såkalte Tetrarkiet. Selv om han beholdt Roma som den offisielle hovedstaden, valgte han to andre bosteder for augusti: Maximianus, som var ansvarlig for den vestlige delen av riket, ble installert i Milano i nordlige Italia for å forhindre germanske invasjoner; Diocletian etablerte seg selv i Nicomedia i nordlige Anatolia og nær grensen til Perserriket for å kunne vokte Østen.

Under Konstantins styre var Diocesis Italiae til sist delt inn i to soner:

Italia suburbicaria («under styre av urbs», det vil si Roma)^[6]
- Tuscia et Umbria
- Picenum suburbicarium
- Campania et Samnium
- Apulia et Calabria
- Lucania et Brutii
- Valeria
- Sicilia
- Corsica et Sardinia
Italia annonaria («i ansvar for provisjoner (korn til Roma)»), med hovedstad Mediolanum (Milano)
- Venetia et Histria
- Aemilia et Liguria
- Flaminia et Picenum
- Raetia
- Alpes Cottiae

Vestromerriket

Det østromerske-langobardiske Italia på 500-tallet.

I 330 flyttet Konstantin hovedstaden av riket til Konstantinopel med det keiserlige hoff, den økonomiske administrasjon, foruten også de militære strukturer (som de romerske flåtene i Misenum og Ravenna). Etter at Theodosius døde i 395 og den påfølgende delingen av riket, ble Italia en del av det vestlige Romerriket, det vil si Vestromerriket. Deretter kom årene med barbariske invasjoner (se folkevandringstiden) og den vestlige hovedstaden ble flyttet fra Mediolanum til Ravenna i 402. Alarik I, vestgoternes konge, herjet selveste Roma i 410; noe som ikke hadde skjedd på åtte århundrer. Nordlige Italia ble angrepet av Attilas hunere, og Roma ble herjet på nytt av vandalene under ledelse av Geiserik i 455.

I henhold til Notitia Dignitatum, et av de meget få bevarte dokumenter fra de romerske myndighetene oppdatert til 420-tallet, var Italia styrt av en praetoriansk prefekt (latin: prefectus praetorio Italiae), som også styrte nordlige Afrika og Pannonia, en vicarius («visestedfortreder») og en comes rei militaris (militære utnevnelser). Regionene var styrt av åtte consulares (Venetiae et Histriae, Aemiliae, Liguriae, Flaminiae et Piceni annonarii, Tusciae et Umbriae, Piceni suburbicarii, Campaniae, og Siciliae), to correctores (Apuliae et Calabriae and Lucaniae et Bruttiorum) og sju praesides (Alpium Cottiarum, Rhaetia Prima and Secunda, Samnii, Valeriae, Sardiniae, og Corsicae).

På 400-tallet, da keiserne var kontrollert av deres barbariske generaler, var den keiserlige regjeringen og myndigheten svekket i Italia. Kystene var jevnlig under angrep. I 476, da Romulus Augustulus gikk av, hadde Vestromerriket formelt gått under. I 77 år forble Italia forent under germanske Odovakar, kjent som den første konge av Italia. Han ble først utnevnt som dux Italiae («hertug av Italia») av østromerske keiser Zenon, men senere lot han seg hylle som rex Italiae («konge av Italia»).^[7] Deretter var Italia underlagt det østgotiske kongedømme som ble etablert i 493 og varte til 553. I 554 gjenerobret den østromerske keiser Justinian I den store Italia og i det store og hele gjenopprettet han organiseringen til Diokletian, men under invasjonen til den germanske stammen langobarder i 568, tapte Østromerriket det meste av Italia, unntatt områdene til eksarkatet Ravenna.

Referanser

^ Mommsen, Theodor (1855): History of Rome, Book II: From the Abolition of the Monarchy in Rome to the Union of Italy. Leipzig: Reimer & Hirsel.
^ Keaveney, Arthur (1987): Rome and the Unification of Italy. London: Croom Helm. ISBN 9781904675372.
^ «Italy (ancient Roman territory)». Encyclopædia Britannica
^ Hin, Saskia (2007): Counting Romans (PDF). Leiden: Princeton/Stanford Working Papers.
^ Lo Cascio, Elio (2009): Urbanization as a Proxy of Demographic and Economic Growth. Oxford: Scholarship Online. ISBN 9780199562596.
^ «urbs», Wiktionary
^ Bury, J. B. (2011): History of the Later Roman Empire: From the Death of Theodosius I to the Death of Justinian, bind 1, Dover Publications, s. 406

Litteratur

Potter, Timothy W. (1990): Roman Italy. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-06975-7.
Salmon, Edward T. (1982): The Making of Roman Italy. Ithaca: Cornell University Press. ISBN 978-0801414381.
Whatmough, Joshua (1937): The Foundations of Roman Italy. London: Methuen & Company.
Lomas, Kathryn (1996): Roman Italy, 338 BC-AD 200. New York: St. Martin's Press. ISBN 978-0-312-16072-2.
Launaro, Alessandro (2011): Peasants and Slaves: The Rural Population of Roman Italy. Cambridge University Press. ISBN 978-1107004795.
Hin, Saskia (2013): The Demography of Roman Italy. Cambridge University Press. ISBN 978-1-107-00393-4.
Clarke, John R. (1991): The Houses of Roman Italy, 100 BC-AD 250. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-07267-7.
Laurence, Ray (2002): The Roads of Roman Italy: Mobility and Cultural Change. London: Routledge. ISBN 0-415-16616-0.

Se også

Eksterne lenker

L'oggetto del corso: il concetto di Italia romana, geografisk områder i romersk historie] (Italiensk)
De Reditu, dikt av Rutilius Namatianus, som beskriver dekadansen i Italia og Roma omkring 410 e. Kr.

Autoritetsdata

[1] Mommsen, Theodor (1855): History of Rome, Book II: From the Abolition of the Monarchy in Rome to the Union of Italy. Leipzig: Reimer & Hirsel.

[2] Keaveney, Arthur (1987): Rome and the Unification of Italy. London: Croom Helm. ISBN 9781904675372.

[3] «Italy (ancient Roman territory)». Encyclopædia Britannica

[4] Hin, Saskia (2007): Counting Romans (PDF). Leiden: Princeton/Stanford Working Papers.

[5] Lo Cascio, Elio (2009): Urbanization as a Proxy of Demographic and Economic Growth. Oxford: Scholarship Online. ISBN 9780199562596.

[6] «urbs», Wiktionary

[7] Bury, J. B. (2011): History of the Later Roman Empire: From the Death of Theodosius I to the Death of Justinian, bind 1, Dover Publications, s. 406

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]