Stasi
Ministerium für Staatssicherheit (tysk for «ministeriet for statssikkerhet»), offisielt forkortet MfS, bedre kjent under forkortelsen Stasi, var etterretningstjenesten og det politiske politiet i det tidligere kommuniststyret i DDR («Øst-Tyskland») fra 1950 til 1990. Stasi var Øst-Tysklands største arbeidsgiver. Hovedkvarteret i Normannenstraße,[1] innviet i 1957, hadde kontorplass til 15 000 ansatte; Stasi som helhet hadde 97 000 ansatte i tillegg til 173 000 informanter. I Stalintidens Sovjetunionen var det 1 KGB-agent pr 5 830 innbyggere, mens DDR hadde 1 Stasi-agent eller tyster pr 63 personer, pluss ytterligere informanter som bare meldte seg iblant.[2] Stasis arkiver fylte 111 km hyller - 111 000 hyllemeter.[3]
Stasi var fremfor alt et undertrykkelses- og overvåkningsinstrument for det statsbærende kommunistpartiet, Sozialistische Einheitspartei Deutschlands («Tysklands sosialistiske enhetsparti», SED), som hadde som oppgave å overvåke alle sider ved innbyggernes liv og bekjempe motstandere av regimet. I kommunistpartiets språkbruk var Stasi «partiets skjold og sverd», og de fast ansatte var så å si uten unntak medlemmer av kommunistpartiet SED. Stasi, som hadde KGB som forbilde, hadde hovedkvarter i Øst-Berlin, med et omfattende bygningskompleks i Lichtenberg. Organisasjonen ble ansett for å være en av de mest effektive sikkerhets- og etterretningstjenester i verden, ikke minst på grunn av et omfattende nettverk av angivere.
«Partiets skjold og sverd» - fengsel, tortur og fangeutvekslinger
redigerOrganisasjonen ble grunnlagt i 1950 og overvåket alle sider av borgernes liv. Den var modellert etter det sovjetiske KGB. MfS sto under kontroll av lederen for Det Nasjonale Forsvarsrådet, som var identisk med generalsekretæren for det statbærende kommunistpartiet SED, og ble ledet av en minister som kommuniserte direkte med SEDs generalsekretær. Det tette forholdet mellom partiet og sikkerhetstjenesten var et resultat av organisasjonens tiltenkte plass i det politisk-ideologiske systemet i DDR.
I årene 1953 til 1957 var organisasjonens leder Ernst Wollweber, som i mellomkrigstiden hadde operert fra Sinsen i Oslo.[4] Fra november 1957 til 1989 ble Stasi ledet av Erich Mielke som Minister für Staatssicherheit. Per 31. oktober 1989 hadde MfS totalt 91 000 ansatte. I tillegg kom et stort antall informanter. Man regner med at det i DDR var én ansatt i sikkerhetsapparatet per 180 innbyggere.[5]
Religiøse opposisjonsgrupper ble sett på med mistro, spesielt ble Jehovas vitner forfulgt. Fanger ble hyppig utsatt for tortur; den fryktede fangecellene i kjelleren i Hohenschönhausen-fengselet var kjent som das U-Boot («ubåten»).[6] Tolv fanger ble presset inn i hver av de vindusløse cellene, der lyset aldri ble slått av. «de heldige hadde toalettbøtte.»[7] I Hohenschönhausen var det 68 celler så små at en voksen så vidt kunne stå oppreist, og konstruert så de kunne fylles med isvann opp til halsen. Gapestokker i noen celler var konstruert så fangen ble bøyd nesten dobbelt i fastlåst stilling. Foran fangens hode hang en vannbøtte, og om fangen skulle sovne eller besvime, falt ansiktet ned i vannet slik at hen våknet igjen.[8]
Fanger kunne løskjøpes av Vest-Tyskland ved Häftlingsfreikauf («fange-frikjøp»), et amnesti der store grupper av fanger ble satt fri i bytte mot vestlig valuta. I årene DDR fantes (1963-89), ble 33.755 politiske fanger i DDR frikjøpt av Vest-Tyskland for en pris av nesten 3,5 milliarder D-Mark. Trolig var det slike valuta-overføringer som holdt DDR gående økonomisk de siste årene landet fantes; DDR godtok også varebytte, i form av fanger byttet inn i varer vestfra, slik som olje, rådiamanter, kobber og sølv; men også levnedsmidler som kaffe, smør og sydfrukter.[9]
Etter den tyske gjenforeningen ble det avslørt at Stasi hadde støttet venstreekstremistiske terrorgrupper som RAF. Dette skjedde først ved at Stasi ga asyl og nye identiteter til RAF-medlemmer, senere også gjennom våpentrening.[10]
Informanter
redigerStasi hadde et omfattende nett av angivere. Informantene var delt i flere grupper. De fleste var såkalte Inoffizielle Mitarbeiter (IM, «uoffisielle medarbeidere»). Disse fungerte kun som angivere, og ble i liten grad informert om hva hensikten med deres virksomhet var, eller hva opplysningene de ga, ble brukt til. Etter MfS' egne tall utgjorde disse i desember 1988 til sammen 174 000 personer. I løpet av DDRs eksistens regnes det med at MfS hadde til sammen minst 600 000 «uoffisielle medarbeidere».[5]
Enkelte angivere gjemte seg i et kott overfor den lokale postkassen og fotograferte alle som postla et brev; andre noterte det de overhørte om naboens ekteskapsproblemer. Og mens DDRs innbyggere stod i lange køer bare for å få kjøpt basisvarer,[11] tilbød Stasis hovedkvarter i Normannenstraße sine ansatte en kantine som serverte sjelden luksus som sydfrukter, laks og haifinnesuppe.[12] Stasis rolle i overvåknings- og undertrykkelsessamfunnet i DDR er behandlet i både litteratur og film, blant annet i filmen De andres liv.
Utenlandsetterretning
redigerStasi drev også etterretning mot andre land. Organisasjonen for utenlandsetterretning het Hauptverwaltung Aufklärung («hovedforvaltning oppklaring») (HVA). Gjennom det meste av HVAs eksistens var denne virksomheten ledet av Markus Wolf, som rangerte som nummer to i Stasis hierarki. HVA hadde spioner i flere vestlige land, men opererte hovedsakelig i Vest-Tyskland. En av de mest kjente Stasi-agentene i utlandet er Günter Guillaume, den vesttyske forbundskansleren Willy Brandts rådgiver. Skandalen etter avsløringen av Guillaume som Stasi-spion, førte til at Brandt måtte gå av.
I de førti årene fra 1949 til 1989 var det anslagsvis 12 000 spioner i Stasis tjeneste bare i Vest-Tyskland.[13] Da DDR brøt sammen, var det rundt 2 000 aktive MfS-spioner der, slik det fremgikk av en analyse av de såkalte Rosenholz-Dateien i mars 2004.[14] MfS støttet de vesttyske politiske kreftene de fant tjenlige for sine formål. Det ble gitt nærkamp- og sprengstoffopplæring av folk som skulle kunne aktiveres i vest.[15]
I juni 1967 ble den vesttyske studenten Benno Ohnesorg skutt og drept av en vesttysk politimann i sivil, Karl-Heinz Kurras, under en demonstrasjon, noe som igjen bidro til radikalisering av deler av den vesttyske venstresiden og resulterte i grupperinger som Rote Armee Fraktion.[16] Mer enn 40 år senere ble det avdekket at Kurras var agent for Stasi.[17] Stasi-arkivene viser at Kurras ikke handlet etter ordre fra Stasi da han skjøt Ohnesorg.[18][19] Tvert om var Stasi nødt til å bryte forbindelsen til ham, og tapte ham dermed som informant.
Medisinske eksperimenter
redigerI 2013 avslørte det tyske tidsskriftet Der Spiegel at østtyske pasienter i stor grad ble utnyttet i kliniske utprøvninger, bestilt av vestlige medisinalprodusenter under den kalde krigen. Minst 50 000 personer var rene prøvekaniner i rundt 900 studier bestilt av firmaer i Sveits, USA og Vest-Tyskland. Femti sykehus deltok, også det ellers høyt respekterte Charité i Øst-Berlin. For DDR handlet dette om penger; landet hadde et desperat behov for vestlig valuta. De vestlige virksomhetene på sin side verdsatte den mye raskere rekruttering av testobjekter i DDR.[20]
I dag tester vestlige medisinalfabrikker ut medisiner i land som India, Kina og Russland. På 1970- og 1980-tallet var Øst-Tyskland det naturlige valget. Både Bayer, Hoechst, Pfizer, Sandoz og Roche deltok.[21] Noen studier ble utført på for tidlig fødte spedbarn, og en gruppe alkoholikere med akutt delirium som var ute av stand til å gi noe informert samtykke. Av Stasis arkiver fremgår at dette pågikk frem til Berlinmurens fall høsten 1989. Vestlige selskaper tilbød opp til 800 000 DM for hver studie, en merkbar hjelp til Øst-Tysklands helsesystem. To personer omkom i Øst-Berlin under utprøving av Trental, et stoff for å forbedre blodsirkulasjonen og utviklet av Hoechst, som senere fusjonerte med Sanofi. Enda to pasienter omkom i en lungeklinikk ved Magdeburg under utprøving av blodtrykksmedisin fra Sandoz, som senere er kjøpt opp av Novartis.[22]
Norsk-tyske krigsbarn og Stasi
redigerDe krigsbarna med norsk mor og tysk far som havnet på barnehjemmet Kohren-Sahlis i Sachsen,[23] ble i hemmelighet frastjålet sin identitet av Stasi. Barna ble bortadoptert i DDR, men norske myndigheter nektet å utstede adopsjonsbevilling fordi de på sin side ble nektet å inspisere hjemmene barna ble sendt til. Barna vokste derfor opp som norske borgere i en tid med fiendskap mellom Vesten og østblokklandene, noe som gjorde livet svært vanskelig for dem. De fikk heller ikke de norske passene de hadde krav på. I stedet utstyrte Stasi spioner med barnas navn og identitet, og sendte på 60-tallet disse «gjøkungene» til de norske familiene som hadde etterlyst dem, og derfor tok imot dem i den tro at dette var de bortkomne barna.[24]
Avvikling
redigerI DDRs siste dager ble Stasi omorganisert, for så å bli oppløst. I november 1989 skiftet organisasjonen navn til Kontoret for nasjonal sikkerhet (Amt für Nationale Sicherheit, AfNS). Dette kontoret skulle ha svært reduserte oppgaver og fullmakter, og en langt mindre stab enn Stasi hadde hatt. Kontoret var likevel bemannet med gamle Stasi-funksjonærer som fortsatt satt på Stasis omfattende arkiver og nettverk av informanter. På denne bakgrunn ble AfNS vedtatt oppløst i desember 1989, bare en måned etter navneskiftet. I januar 1990 ble denne beslutningen iverksatt.
Rekonstruksjon av makulerte arkiver
redigerEtter Murens fall i 1989 ble lastebiler med papirer ble kjørt til makulatorer av merket Reisswolf[25] («Sønderrive-ulv»), men de klarte ikke å ta unna slike mengder fort nok. Noen Stasi-offiserer brente arkiver i bakgården, men det ble lagt merke til. Bare én løsning var mulig - i månedsvis satt Stasis ansatte og rev dokumentene itu for hånd, døgnet rundt. Papirstrimlene ble samlet i sekker for å brennes; men 15. januar 1990 stormet en rasende folkemengde Stasi i Normannenstraße, der de for første gang oppdaget luksusvarene som var tilgjengelig for Stasis ansatte i kantinen; men først og fremst var de ute etter arkivene de fant. Høsten 1990 ble det vedtatt en lov om at alle Stasi-dokumenter skal sikres, men enkelte aktivister var imot dette, ut fra en tanke om at landet aldri ville falle til ro om folk støtt ble minnet om en fortid der så mange hadde spionert på og angitt selv sine nærmeste. Men denne holdningen endret seg da Wolfgang Schnur ble avslørt i mars 1990. Han hadde fremstilt seg som opposisjonens støttespiller, og forsvart dissidenter og aktivister. Nå ble avslørt at han i virkeligheten var Stasi-agent; han slapp likevel med betinget dom og tap av sin advokatbevilgning. Etter dette var det konsensus om at arkivene skal bevares. 45 millioner papirstrimler er ivaretatt og klistres møysommelig sammen igjen av et dusin ansatte i Zirndorf ved Nürnberg.[26]
Straffesaker
redigerOvergrepene begått av Stasi-folk ødela mange menneskeliv, men færre enn hundre er dømt for dette, de fleste bare med bøter eller betinget fengsel, fordi tysk lovverk svikter når det gjelder å staffe lovbrudd begått i et land med andre lover. Før 2024 ble ingen fra Stasi dømt for drap, enda mer enn 140 mennesker ble skutt for å forsøke å flykte vestover. Men i 2016 ble det puslet sammen makulerte Stasi-arkiver som fikk historikere og polske statsadvokater til å forlange utlevering av Stasi-offiseren «Manfred N.» som skjøt og drepte den polske trebarnsfaren og brannmannen Czesław Kukuczka (1935-74) i mars 1974.[27]
Kukucka hadde oppsøkt Polens ambassade i Øst-Berlin og bløffet om å ha en bombe i vesken sin. Slik fikk han tillatelse til å dra til Vesten via grenseovergangen på Friedrichstraße jernbanestasjon;[28] men like før han kom til perrongen for vestgående tog, fikk han flere skudd i ryggen foran øynene på en skoleklasse fra Vest-Berlin. Straks etterpå ble åstedet sperret med skjermer. Drapsmannen var beordret av minister Bruno Beater (1914-82, tjenestegjorde i den røde hær under krigen[29]) å sørge for å «uskadeliggjøre» Kukucka ved grensen, men nektet skyld og tidde i retten da han i oktober 2024 omsider, i en alder av 80 år, ble holdt ansvarlig. Etter 50 år var saken egentlig foreldet, men etterforskerne fikk den oppgradert til overlagt drap, og slike saker foreldes aldri. To av vitnene var skoleelever som så Kukucka bli skutt ned bakfra. I intern rapport fra Stasi-mannen Willi Damm (1930-2012)[30] som ledet aksjonen, står at «Manfred N.» fikk i oppdrag «å personlig avverge et terroristisk angrep på DDRs statsgrense», og at han «løste oppgaven diskret, modig og besluttsomt». Etterfølgende ble drapsmannen og 10 andre involverte tildelt en fortjenstorden for sin innsats «for folk og fedreland».[31]
Arkivene
redigerStasis arkiver forvaltes av en føderal institusjon, Die Bundesbeauftragte für die Unterlagen des Staatssicherheitsdienstes der ehemaligen DDR (BStU).[32] Arkivmaterialet er tilgjengelig for enkeltpersoner, institusjoner og offentligheten ved forskere og journalister etter bestemte regler og med hensyntagen til personvern. Enhver har rett til å få vite om det finnes arkivmateriale om seg selv og har rett til å få denne informasjonen frigitt. BStU har også fått i oppdrag å drive opplysningsarbeid om Stasis oppbygning, virkemåte og metoder. Institusjonen skal bidra til forskning om DDR, totalitære ideer og strukturer.
Hovedkvarteret for BStU ligger i Berlin, sammen med Stasis hovedarkiv. Institusjonen har 14 underavdelinger i ulike deler av det tidligere DDR. Kommisjonæren, som er leder for BStU, utpekes av Forbundsdagen.
Museer
redigerAnti-Stalinistisk Action Normannenstraße (ASTAK), en forening grunnlagt av tidligere DDR-borgeres borgerkomité, har forandret det tidligere hovedkvarteret til MfS til et museum. Det er delt i tre etasjer:
- Grunnetasjen
Grunnetasjen har blitt beholdt som den var. Dekoren er den opprinnelige med statuer og flagg.
- Mellom grunnetasje og første etasje:
- Overvåkningsteknologi og MfS-symboler: Noen av hjelpemidlene MfS brukte for å overvåke sine motstandere, slik som duftprøvene, der Stasis folk samlet inn svetteprøver fra mennesker som ble forhørt. Etter forhøret ble trekket på stolen personen hadde sittet på, plassert i en glassbeholder og merket med hans navn. En annen metode var å få tak i et plagg - helst undertøy - fra personen man ville sikre seg lukten av. Da ville sporhunder fra MfS kunne lete vedkommende opp. Andre hjelpemidler er et slips-kamera, sigarettetui-kamera og et AK-47-gevær gjemt i bagasje.
- Utstilling av Direktorat VII. Denne delen av museet forteller MfS' historie fra begynnelse til slutt.
- Første etasje
- Mielkes kontorer. Stilen er sekstitalls. Det er et mottagelsesrom med tv i kafeteriaen.
- Kontoret til oberst Heinz Volpert.
- Avdeling for sjåfører og livvakter.
- Kontoret til major-general Hans Carlsohn, direktør for sekretariatet.
- Sekretariat.
- Kafeteria.
- Kjøkken.
- Ministerens arbeidsrom.
- Konferansesalen med gigantisk kart over Tyskland på en av veggene er en av de mest imponerende rommene.
- Garderobe.
- Andre etasje
- Undertrykkelse-Opprør-Selvfrigjøring fra 1945 til 1989
To andre «Stasi-museer» finnes i Berlin, i tillegg til en tidligere Stasi-vaktbod som er omgjort til en utstilling.[33]
Fotogalleri
rediger-
Radiokrok i Mielkes kontor.
-
Kjøkken.
-
Overvåkning.
-
Sekretariat.
-
Fengsel.
-
Garderobe.
-
Ministerens private gemakker, i bakgrunnen badet.
-
Konferanserom.
Agenter
redigerReferanser
rediger- ^ Stasis hovedkvarter i Øst-Berlin.
- ^ Torgrim Eggen: Berlin (s. 349), Cappelen Damm, ISBN 978-82-02-43770-1
- ^ Ingrid Brekke: «Stasi-offiser dømt etter 50 år», Aftenposten 16. oktober 2024
- ^ «Sabotøren på Sinsen», NRK 29. mars 2013
- ^ a b Ministry for State Security (MfS) - Summary[død lenke], Die Bundesbeauftragte für die Unterlagen des Staatssicherheitsdienstes der ehemaligen DDR.
- ^ Bilde av Stasis fangekjeller, kjent som U-Boot
- ^ Omvisning i fangekjelleren, Hohenschönhausen
- ^ Torgrim Eggen: Berlin (s. 353-54)
- ^ Wie viel ist ein Mensch wert? Über den Geldfluss für Häftlinge aus der DDR «Hvor mye er et menneske verd? Om pengeflyten for fanger fra DDR», 24. november 2021
- ^ Anne Sørensen: Stasi og den vesttyske terrorisme, Aarhus: Aarhus universitetsforlag, 2006
- ^ DDR: Innkjøp ved køståing
- ^ Catrien Spijkerman: 45 million Stasi archive shreds; ironcurtainproject.eu
- ^ http://www.focus.de/politik/weitere-meldungen/ddr-tausende-ex-spione-der-stasi-offenbar-unentdeckt_aid_653068.html
- ^ Stasi-Agenten im Westen (Welt-Online 2. Juni 2009)
- ^ Geschichte der Spezialkampfführung (Abteilung IV des MfS) – Aufgaben, Struktur, Personal, Überlieferung, Bundesbeauftragter für die Stasi-Unterlagen
- ^ «Drapet på Benno Ohnesorg», Aftenposten innsikt juni 2012
- ^ «Intet unnslapp Stasis årvåkne blikk», Aftenposten 15. desember 2009
- ^ Spy Fired Shot That Changed West Germany
- ^ Bild.de med fotogalleri fra hendelsen, og av både Kurras og Ohnesorg
- ^ Jonathan D. Moreno og Ulf Schmidt: Testing in the East, 21. september 2016
- ^ Nicola Kuhrt og Peter Wensierski: New Details Emerge in East German Drug Test Scandal, der Spiegel
- ^ West tested drugs on 50,000 East Germans, 12. mai 2013
- ^ [1] Aldershjemmet Kohren-Sahlis ble i 1941 omgjort til Lebensborn-hjemmet Sonnenwiese (= Soleng)
- ^ Ebba D. Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 267), forlaget Oktober, Oslo 2009, ISBN 978-82-495-0592-0
- ^ Reisswolf makulator
- ^ Catrien Spijkerman: 45 million Stasi archive shreds; ironcurtainproject.eu
- ^ Ingrid Brekke: «Stasi-offiser dømt etter 50 år», Aftenposten 16. oktober 2024
- ^ Ido Vock: Ex-Stasi officer jailed for 1974 Berlin border killing, BBC 14. oktober 2024
- ^ East German aide is dead, New York Times 10. april 1982
- ^ «Willi Damm», Wer war wer in der DDR?
- ^ Ingrid Brekke: «Stasi-offiser dømt etter 50 år», Aftenposten 16. oktober 2024
- ^ Functions of the BStU Arkivert 24. januar 2010 hos Wayback Machine., Die Bundesbeauftragte für die Unterlagen des Staatssicherheitsdienstes der ehemaligen DDR.
- ^ «De grufulle hus i Berlin», Aftenposten 3. august 2012
Litteratur
rediger- Anna Funder: Stasiland, Oslo, Cappelen, 2005.
- Jens Gieseke: Mielke-Konzern. Die Geschichte der Stasi 1945–1990, Stuttgart, Deutsche Verlags-Anstalt, 2001.
- John C. Schmeidel: Stasi. Shield and sword of the party, London, Routledge, 2008.
Eksterne lenker
rediger- Mer om ofrene for Stasis terror
- Etaten som administrerer Stasis etterlatte arkiv
- Roald Helgheim: «DDR og den raude terroren», Dag og Tid, 26. 2. 2007, Nynorsksenteret.