Bjørnebærslekta
| Bjørnebærslekta | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Rubus L. | |||
| Populærnavn | |||
| bjørnebærslekta | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planteriket | ||
| Divisjon | Karplanter | ||
| Klasse | Blomsterplanter | ||
| Orden | Rosales | ||
| Familie | Rosefamilien | ||
| Underfamilie | Rosoideae | ||
| Økologi | |||
| Antall arter: | ca. 860[1] | ||
| Habitat: | terrestrisk | ||
| Utbredelse: | tempererte deler av den nordlige halvkule | ||
| Inndelt i | |||
|
Se eget avsnitt for en mer fullstendig oversikt | |||
Bjørnebærslekta (Rubus) tilhører rosefamilien og består av en rekke busker og noen urter. Slekta er taksonomisk utfordrende fordi mange taksa er apomiktiske, dvs. at de danner frø uten befruktning og det vil da oppstå raser som evolverer uavhengig av hverandre. Dette fører til at slekta er delt inn i hundrevis av såkalte småarter.
Blomstene er nesten alltid hvite. Fruktene er samlinger av små steinfrukter. Disse kalles i dagligtale «bær», men i botanisk forstand er de fleste samfrukter mens noen er hjelpefrukter. Fruktene har aromatisk smak og mange arter er ettertraktet som spisebær, til syltetøy og saft. Bringebær, bjørnebær og boysenbær dyrkes, mens molte og åkerbær er ettertraktede skogsbær som blant annet brukes i produksjon av likører.
Delgrupper
Bjørnebærslekta ble delt i 12 underslekter av Focke (1910–1914), og det er denne inndelingen som fortsatt legges til grunn i oversikter. Nyere fylogenetiske studier viser likevel at de fleste av Fockes grupper ikke er monofyletiske og derfor bør revideres. Huang (2023) foreslår i stedet 10 underslekter.[1]
Oversikten nedenfor viser alle grupper over artsnivå, men bare et lite utvalg av artene. Norske navn følger Artsdatabanken.[2][3]
- Subgenus Anoplobatus – 6 arter i Nord-Amerika
- Subgenus Chamaebatus – 5 arter i Asia
- Subgenus Chamaemorus – 1 eller 2 arter sirkumpolart utbredt i nordlige strøk
- molte (R. chamaemorus)
- Rubus pseudochamaemorus
- Subgenus Comaropsis – 1 art i sørlige Sør-Amerika
- Rubus geoides
- Subgenus Cylactis – 8 arter på den nordlige halvkule
- åkerbær (R. arcticus)
- sibirteiebær (R. humulifolius)
- Rubus pedatus
- teiebær (R. saxatilis)
- Subgenus Diemenicus – 1 art i Tasmania
- Rubus gunnianus
- Subgenus Dalibardastrum – 4 arter i Asia
- Subgenus Idaeobatus – 88 arter i Nord-Amerika, Europa, Afrika og Asia
- Rubus ellipticus
- bringebær (R. idaeus)
- vinbringebær (R. phoenicolasius)
- Rubus rosifolius
- prydbringebær (R. spectabilis)
- Subgenus Lampobatus – 30 arter i Mexico og Mellom-Amerika
- Subgenus Malachobatus – 92 arter i Asia
- Subgenus Micranthobatus – 7 arter i Australia og New Zealand
- Subgenus Orobatus – 1 art i Andes i Sør-Amerika
- Rubus loxensis
- Subgenus Rubus (tidligere kjent som subgenus Eubatus)
- Sect. Allegheniensis
- alleghenybjørnebær (R. allegheniensis)
- Rubus rosa
- Sect. Arguti
- Sect. Caesii – 1 art i Europa, Nord-Afrika, Vest- og Sentral-Asia
- blåbringebær (R. caesius)
- Sect. Canadenses
- Rubus canadensis
- Sect. Corylifolii
- Rubus aureolus
- kantbjørnebær (R. camptostachys)
- vrangbjørnebær (R. cyclomorphus)
- blankbjørnebær (R. dissimulans)
- Rubus dumetorum
- Rubus eluxatus
- sprikebjørnebær (R. fabrimontanus)
- Rubus fioniae
- svensk bjørnebær (R. gothicus) [R. acuminatus]
- Rubus lamprocaulos [R. aquiserrulatus, R. serrulatus]
- lindebjørnebær (R. mortensenii)
- lundbjørnebær (R. nemorosus)
- hasselbjørnebær (R. wahlbergii)
- Sect. Cuneifolii
- Rubus cuneifolius
- Sect. Hispidi
- Sect. Procumbentes (tidligere kjent som Sect. Flagellares)
- Sect. Rubus
- Rubus affinis [R. vigorosus]
- Rubus ammobius
- armeniabjørnebær (R. armeniacus)
- Rubus arrhenii
- toppbjørnebær (R. atrichantherus)
- skånebjørnebær (R. axillaris)
- Rubus bertramii
- barkbjørnebær (R. bifrons)
- Rubus bloxamii
- Rubus canescens
- Rubus cardiophyllus
- Rubus chlorothyrsos
- Rubus cimbricus
- raggbjørnebær (R. dasyphyllus)
- Rubus divaricatus
- Rubus drejeri
- mørebjørnebær (R. echinatus)
- praktbjørnebær (R. egregius)
- kvastbjørnebær (R. fasciculatus) [R. ambifarius]
- skotsk bjørnebær (R. fissus)
- Rubus fuscus
- Rubus gelertii
- kjertelbjørnebær (R. glandulosus)
- duskbjørnebær (R. grabowskii)
- storbjørnebær (R. gratus)
- kambjørnebær (R. hartmanii)
- klungerbjørnebær (R. infestus)
- Rubus insularis
- flikbjørnebær (R. laciniatus)
- Rubus mucronulatus
- skogbjørnebær (R. nessensis)
- rustbjørnebær (R. nigricans) [R. bellardii, R. pedemontanus)
- Rubus piceetorum
- søtbjørnebær (R. fruticosus) [R. plicatus]
- blomsterbjørnebær (R. polyanthemus)
- pyramidebjørnebær (R. pyramidalis]]
- raspbjørnebær (R. radula)
- rubjørnebær (R. rudis)
- lodnebjørnebær (R. septentrionalis)
- slesvikbjørnebær (R. slesvicensis)
- krypbjørnebær (R. sprengelii)
- surbjørnebær (R. sulcatus)
- Rubus ulmifolius
- fløyelsbjørnebær (R. vestitus)
- Rubus vulgaris
- Sect. Setosi – 1 art i nordøstlige Nord-Amerika
- Rubus setosus
- Sect. Ursini – 1 art i vestlige Nord-Amerika
- Rubus ursinus
- Sect. Verotriviales
- Sect. Allegheniensis
Referanser
- ^ a b Ti-Ran Huang m.fl. (2023). «Phylogeny of Rubus (Rosaceae): integrating molecular and morphological evidence into an infrageneric revision». Taxon. 72 (2): 278–306. ISSN 0040-0262. doi:10.1002/tax.12885.
- ^ Katherine A. Carter m.fl. (2019). «Target capture sequencing unravels Rubus evolution». Frontiers in Plant Science. 10: 1615. ISSN 1664-462X. PMC 6933950
. PMID 31921259. doi:10.3389/fpls.2019.01615.
- ^ «Bjørnebærslekta Rubus L.». Artsdatabanken. Besøkt 12. november 2024.
Eksterne lenker
- (en) bjørnebærslekta – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) bjørnebærslekta i Encyclopedia of Life
- (en) bjørnebærslekta i Global Biodiversity Information Facility
- (no) bjørnebærslekta hos Artsdatabanken
- (sv) bjørnebærslekta hos Dyntaxa
- (en) bjørnebærslekta hos Fossilworks
- (en) bjørnebærslekta hos ITIS
- (en) bjørnebærslekta hos NCBI
- (en) bjørnebærslekta hos Panarctic Flora
- (en) bjørnebærslekta hos The International Plant Names Index
- (en) bjørnebærslekta hos Tropicos
