Engelsk renessanseteater
Engelsk renessanseteater eller elisabethansk teater eller er den dramatikk som ble skrevet og framført i England mellom reformasjonen og lukkingen av teatrene i 1642. Det kan også bli kalt for tidlig moderne engelsk teater. Det inkluderer dramatikk av Christopher Marlowe, William Shakespeare, Ben Jonson og andre.
Begrepet «elisabethansk teater» dekker i snever forstand kun det teater som ble skrevet og framført i England i løpet av regimet til dronning Elizabeth I, det vil si i tidsrommet 1558–1603. Som sådan er elisabethansk teater atskilt fra jakobinsk teater, assosiert med regimet til kong Jakob I, 1603–1625, og det karolinske teater, assosiert med kong Karl I, 1625 og fram til lukkingen av teatrene i 1642. «Engelsk renessanseteater» inkluderer derimot til alle de nevnte underklassene.
Bakgrunn
Engelsk renessanseteater oppsto fra flere teatertradisjoner i middelalderen, som mysteriespill framført som en del av religiøse festivaler i England og andre deler av Europa. Mysteriespillene var komplekse gjenfortellinger av legender basert på bibelske tema, opprinnelig framført i selve kirkerommet, men ble senere forbundet til verdslige feiringer som vokste opp rundt religiøse festivaler. Andre kilder til engelsk renessanseteater var blant annet moralspill som vokste ut av mysteriespillene, og skoledramaet som forsøkte å gjenskape den greske tragedie. Den italienske tradisjonen med Commedia dell'arte foruten de omstendelige maskerader som ble holdt ved hoffene hadde sannsynligvis også en betydning for å forme det offentlige teater.
Selskaper med skuespillere forbundet til husholdningen til ledende adelsmann hadde sesongbetonte fremføringer av stykker på ulike steder før regimet til Elizabeth I. De ble grunnlaget for profesjonelle skuespillere som spilte på den elisabethanske scenen. Turneringene med disse skuespillerne erstattet gradvis fremføringen av mysteriespill og moralspill av lokale skuespillere, og i 1572 fjernet en lov de gjenstående teaterselskap som manglet en formell beskyttelse fra en adelsmann ved at disse ble erklært som løsgjengere. Ved hoffet ble maskerader framført av hoffmenn og andre amatører, tilsynelatende vanlig i de første årene av Elizabeth I, erstattet av profesjonelle selskaper med støtte fra adelige patroner. Disse vokste i antall og kvalitet i løpet av dronningens regime.
Myndighetene i London var stort sett fiendtlig innstilt til offentlige framføringer, men denne ble utjevnet av dronningens fryd for skuespill og støtten fradet kongelige råd. Det vokste fram flere teatre i Londons utkant, spesielt i Southwark, på sørsiden av elven Thames, overfor av City of London, hvor byborgerne lett kun bli rodd over og således var utenfor bymyndighetenes autoritet. Teaterselskapene opprettholdt påskuddet at deres offentlige framføringer var kun hyppige øvelser før forestillingen skulle fremføres for dronningen. Om opptreden for dronningen ga prestisje var det kun offentlige framføringer for folk flest som ga inntekter som profesjonelle skuespillere trengte for å leve.
Sammen med profesjonens økonomi endret også dramaets karakter i løpet av slutten av perioden. Under Elizabeth I var dramaet et felles uttrykk i henhold til sosial klassetilhørighet: hoffet så på de samme skuespill som vanlige folk så. Med utviklingen av private teatre ble dramaet mer orientert mot smaken og verdiene til den øverste klasse. I den siste del av regimet til kong Karl I ble svært få nye skuespill skrevet for offentlige teatre som dog fortsatte ved hjelp av bidrag fra verker fra tidligere tiår [1].
Teatrene
Etableringen av store og økonomisk drivverdige offentlige teatre var avgjørende faktor i gjennomføringen og suksessen for det engelske renessanseteater: etterhvert som det kom i gang ble dramatiseringer holdt på et sted framfor å være et forbigående fenomen. Den avgjørende innledning var byggingen av teaterbygget kalt rett og slett The Theatre av James Burbage i Shoreditch i 1576. The Theatre ble hurtig etterfulgt av de nærliggende The Curtain Theatre (1577), The Rose (1587), The Swan (1595), The Globe (1599), The Fortune (1600), og The Red Bull (1604) [2].
Arkeologiske utgravninger av fundamentet for The Rose og The Globe på slutten av 1900-tallet viste at alle teatrene i London hadde individuelle ulikheter, dog deres felles funksjon nødvendiggjorde en felles planløsning [3]. Offentlige teaterbygg var tre etasjer høye, og bygd rundt en åpen plass i midten. Vanligvis mangekantet i planen for å gi en generell rund effekt, skjønt både Red Bull og det første Fortune var kvadratiske, de tre nivåene med gallerier med utsikt innover så utover en åpen midtre hvor scenen stakk ut i, hovedsakelig en plattform omgitt på tre kanter av publikum, kun bakenden ble forbeholdt for ankomst og utgang for skuespillerne og sittestoler for musikerne. De øvre nivåene bak scenen kunne bli brukt som en balkong, slik det ble gjort i stykkene Romeo og Julie og Antonius og Kleopatra, eller som et sted hvor en skuespiller kunne holde en tale til mengde, slik som i Julius Cæsar.
Vanligvis bygd i tømmer, forskalingsbord og mørtel og med stråtak, var de tidligste teatre sårbare for brann, og ble erstattet, når det var nødvendig, med sterkere strukturer. Da Globe blant ned i juni 1613 ble det gjenoppbygd med tak av tegl. Da Fortune brant ned i desember 1621 ble gjenoppbygd i murstein (og da heller ikke lenger kvadratisk).
En annerledes modell ble utviklet ved The Blackfriars Theatre som kom regelmessig og i langvarig bruk fra 1599 [4]. Blackfriars var lite sammenlignet med tidligere teatre og hadde tak framfor åpen himmel som var vanlig, og lignet således på et moderne teater sammenlignet med de samtidige teatrene. Andre mindre, innendørsteater fulgte, som The Whitefriars (1608) og The Cockpit (1617). Med byggingen av Salisbury Court Theatre i 1629 i nærheten av stedet for det ikke fungerende Whitefriars hadde London-publikumet seks teatre å velge mellom: tre overlevende utendørs «offentlige» teatre, The Globe, The Fortune, og The Red Bull, og tre mindre innendørsteatre, såkalte «private» teaterhus, The Blackfriars, The Cockpit, og Salisbury Court Theatre [5]. Publikum på 1630-tallet hadde fordel av et halvt århundres heftig dramatisk utvikling med skuespill av Marlowe og Shakespeare og deres samtidige som fortsatt ble fremført på regulær basis, de fleste i offentlige teatre, mens de nyere verkene av de nyeste skuespillforfattere var det også rikelig av, som regel framført i private teatre.
En gang rundt 1580, da både The Theatre og The Curtain var stappfulle av publikum på sommeren, var den totale teaterkapasiteten i London på omtrent 5000 plasser. Med byggingen av nye teaterbygg og dannelsen av nye teaterselskap var hovedstadens totale teaterkapasitet overgått 10 000 etter år 1610 [6]. I 1580 kunne den fattigste borger kjøpe billett til The Curtain eller The Theatre for en penny; i 1640 kunne de skaffe seg adgang til The Globe, The Cockpit eller The Red Bull for omtrent denne samme prisen. Bilettprisene for de private teatrene var omtrent fem til seks ganger høyere.
Forestillinger
Skuespillerselskaper funksjonerte i et repertoarsystem; ulikt moderne oppsetninger som kan gå i månedsvis eller år med den samme forestillingen, spilte teatertroppene i denne tidsalderen sjelden det samme stykket to dager på rad. Thomas Middletons A Game at Chess (Et slag sjakk) gikk i ni forestillinger etter hverandre i august 1624 og det var et unikt, uovertruffet og ikke gjentatt fenomen. I betraktning til 1592-sesongen til teaterselskapet Lord Strange's Men ved Rose Theatre langt mer representativt: mellom 19. februar og 23. juni framførte de 23 forskjellige stykker, noen ganger kun en eneste forestilling, og deres mest populære stykke i løpet av sesongen var The First Part of Hieronimo (basert på Thomas Kyds Den spanske tragedie [7]) som ble spilt 15 ganger. De framførte aldri det samme stykket to dager på rad, og sjelden det samme stykket to ganger i løpet av samme uke [8]. Arbeidsmengden til skuespillerne, spesielt de med hovedroller som Edward Alleyn, må ha vært voldsom.
Et karakteristisk trekk ved teaterselskapene var at de besto av kun og utelukkende mannlige skuespillere. Inntil regimet til Karl II ble alle kvinnelige roller spilt av tenåringsgutter i kvinneklær. I motsetningen til i Spania hvor det tidvis var nedfelt i lovverket, var det ingen engelsk lov som uttrykkelig forbød kvinnelige skuespillere, det var bare «utenkelig». Det var først i 1629 at det for første gang var en kvinnelig skuespiller på en engelsk scene. Nyvinningen ble innført av et franske, gjestende skuespillertropp, men kvinnene ble buet og mobbet ned av scenen. Dette var et nytt teater som hadde akkurat åpnet i Salisbury Court. Tre uker senere ble det gjort et nytt forsøk, men heller ikke denne gangen ville publikum tolerere dem [9]
Forfattere
Den voksende befolkningen i London og disse generelt voksende rikdom innebar en tilsvarende voksende interesse i spektakulære dramatiske forestillinger av bemerkelsesverdig variasjon, kvalitet og omfang. Selv om de fleste skuespill som ble skrevet for den elisabethanske scenen har gått tapt er det likevel bevart over 600 stykker.
De menn som skrev skuespill, ingen kvinner var profesjonelle dramatikere i denne epoken [10], var stort sett fra beskjeden bakgrunn som hadde kjempet seg fram ved hjelp av egne midler. Noen av dem hadde utdannelse ved enten Oxford eller Cambridge, men det var ikke mange. Selv om William Shakespeare og Ben Jonson var skuespillere synes det som om de fleste ikke var skuespillere, og ingen betydelig forfatter som ble aktiv etter år 1600 er kjent for å fått økt inntekt ved også å arbeide som skuespiller.
Ikke samtlige dramatikere kan tilpasses det moderne bilder av en poet eller en intellektuell. Christopher Marlowe ble drept i det som tilsynelatende var et slagsmål på et vertshus, mens Ben Jonson drepte en skuespiller i en duell. Flere andre var sannsynligvis soldater.
Dramatikere ble vanligvis betalt en fast sum i løpet av skriveprosessen, og om deres skuespill ble akseptert kunne de også få betaling fra en forestilling fra en dag. De hadde derimot ikke noen eierskap til de skuespill de skrev. Straks et skuespill ble solgt til et teaterselskap eide selskapet det, og forfatteren hadde ingen kontroll over rollebesetning, framførelse, endringer og revisjoner av teksten, eller utgivelse av stykket.
Dramatikernes profesjon var utfordrende og langt fra lukrativt [11]. Oppføringer for Philip Henslowes Diary (Dagbok) viser at i årene rundt 1600 ble han betalt så lite som £6 eller £7 for hvert stykke. Det var sannsynligvis nederst på lønnskalaen, skjønt selv de beste forfatterne kunne kreve langt mer. En forfatter som arbeidet alene kunne vanligvis skrive to skuespill i løpet av et år. På 1630-tallet signerte Richard Brome en kontrakt med Salisbury Court Theatre om å produsere tre skuespill i året, men han klarte ikke arbeidsbyrden. Shakespeare produserte færre enn 40 stykker i en karriere som strakte seg over mer enn to tiår; han var finansielt suksessfull ettersom han også var skuespiller og enda viktigere det faktum at han også eide andeler i selskapet som han spilte for og i de teaterhus de brukte. Ben Jonson fikk suksess som leverandør av hoffmaskerader og var talentfull i å skaffe seg økonomisk beskyttelse fra adelen, noe som var en viktig del av det sosiale og økonomiske livet i denne epoken. De forfattere som kun skrev uten annen inntekt hadde det langt trangere. Biografiene om de tidligste forfatterne som George Peele og Robert Green, og senere for Philip Massinger, er preget av økonomisk usikkerhet, kamp for tilværelsen og fattigdom.
Dramatikere forholdt seg til de naturlige begrensninger i deres produktivitet ved å kombinere i gruppe på to, tre, fire og selv fem forfattere for å skrive teksten til et skuespill. Hovedmengden av de stykker som ble skrevet i denne epoken var et resultat av samarbeid mellom flere, og de som skrev alene unngikk samarbeid, som Jonson og Shakespeare, og var unntaket for denne regelen. Ved å dele på arbeidsmengden ble også inntekten delt, men arrangementet synes å ha fungert godt nok til at det verd å gjøre. Av de mer 70 skuespill som er tilskrevet Thomas Dekker er bortimot 50 av dem gjort i samarbeid med andre. I et enkelt år, 1598, skrev Dekker på 16 skuespill i samarbeid med andre for impresario Philip Henslowe, noe sa ga ham en inntekt på £30, eller litt mindre enn 12 shillings i uka, løst regnet det dobbelte som en gjennomsnittlig forfatter tjente [12].
Ved slutten av sin karriere hadde Thomas Heywood i et kjent sitat hevdet å ha hatt «en hel hånd, eller i det minste en langfinger» i forfatterskapet til rundt 220 skuespill. En forfatter som skrev alene ville vanligvis ha trengt måneder på å skrive ett skuespill, skjønt det ble sagt Jonson brukte fire uker på å skrive Volpone. Henslowes Diary tyder på at det var behov for en gruppe på fire eller fem forfattere for å skrive et stykke på under to uker. Riktignok viser Diary at forfattergruppen til Henslowe, Anthony Munday, Robert Wilson, Richard Hathwaye, Henry Chettle, og selv andre, også den unge John Webster, at selv om de begynte på et prosjekt, og aksepterte forskudd for det, klarte de likevel ikke å produsere et resultat. Moderne forståelse av samarbeid i denne epoken er tendensiøs av det faktum at fiaskoer har vanligvis forsvunnet uten et spor, men ett større unntak fra regelen, det uferdige teaterstykket Sir Thomas More [13].
Sjangre
Sjangre i denne perioden inkluderer historiske drama som fortolket engelsk eller europeisk historie. Shakespeares skuespill om livene til kongene, som Richard III og Henry V, tilhører denne kategorien, noe Christopher Marlowes Edward II og George Peeles Famous Chronicle of King Edward the First også gjør. Det var også et antall av historiske drama som behandlet nyere hendelser, blant annet det lite kjente A Larum for London som dramatiserte herjingen av Antwerpen i 1576.
Tragedier var en populær sjangre. Marlows tragedier var spesielt populære, som Doktor Faustus og Jøden fra Malta. Publikum likte sørlig hevndramaer som Thomas Kyds Den spanske tragedie. John Websters Hertuginne av Malfi framviste en parade av blodige grusomheter. Et tilsvarende drama var Shakespeares MacBeth.
Komedier var også vanlige. En undersjangre som ble utviklet på denne tiden var bykomedier som satirisk tok for seg livet i London etter inspirasjon fra den romerske nye komedie. Eksempler er Thomas Dekkers The Shoemaker's Holiday (Skomakerens ferie) og Thomas Middletons A Chaste Maid in Cheapside (En kysk pike i Billigby).
Om enn marginalisert kunne eldre sjangrer som pastoraler som The Faithful Shepherdess (Den trofaste hyrdinne, 1608) og selv moralspill som Four Plays in One (Fire skuespill i ett, ca 1608-1613) utøve innflytelse. En gang etter 1610 fikk en ny hybridsjanger, tragikomedien, nyte en viss blomstring, noe også maskeraden fikk via regimene til de to første Stuart-kongene, Jakob I og Karl I.
Trykte tekster
Kun en minoritet av skuespillene fra den engelske renessanseteateret ble noen gang trykket. Av Heywoods 220 skuespill som nevnt over ble kun rundt 20 utgitt i en bok [14]. Litt over 600 skuespill ble utgitt i perioden som helhet, mest vanlig i individuelle bøker i kvartformat. Store samleutgaver, som de med Shakespeares, Ben Jonsons, og Beaumont og Fletchers dramaer, var en sen og begrenset utvikling. I nyere tid har det vært tenkt at skuespillutgivelser var populær lesning for renessansepublikumet som ga frisk kapital for de som trykte og solgte dem, men nyere forskning har argumentert for utgivelser av skuespill var en risikabel og marginal forretning [15], skjønt dette emnet er fortsatt debattert blant forskere [16]. Noen av de mest suksessfulle utgivere i løpet av den engelske renessansen, som William Ponsonby eller Edward Blount, utga svært sjeldent skuespill.
Et svært lite antall skuespill fra denne epoken har blitt bevart, ikke som trykt tekst, men som manuskript [17].
Slutten
Framveksten av den protestantiske puritanistbevegelsen i England var fiendtlig innstilt til teatrene som disse betraktet som synde av flere grunner. Den oftest siterte grunnen var at unge menn kledde seg i kvinneklær for å spille kvinneroller. Teatrene lå i de samme strøkene av byene hvor også bordellene lå og andre former for kriminalitet florerte. Da den puritanske fraksjonen av parlamentet fikk kontroll over London på begynnelsen av den engelske borgerkrigen ble det gitt ordre den 2. september 1642 at alle teatre skulle stenges, men det var også av den grunn at teatrene ble benyttet for å fremme opposisjonelle, politiske syn.
Etter at monarkiet ble gjeninnført i 1660 ble teatrene på nytt åpnet. Den engelske kongen og mange av forfatterne hadde tilbrakt år i Frankrike og var da blitt påvirket av det blomstrende franske teateret under kong Ludvig XIV, spesielt tragedier. Imidlertid hadde gjenreisningspublikumet liten entusiasme for strukturert, likefram og velformete komedier tilsvarende de til Molière, men forlangte livlige, overlessete handlingsdrama med flerfoldig handlingsgang og hesblesende komisk fart, og den elisabethanske karakteren med tallrike scener og mangfoldige figurer. Således levde sjangreblanding videre i gjenreisningskomedien. Klassikerne fra renessansen ble stadig oppført under det nye monarkiet, men mange av tragediene ble tilpasset den nye smaken.
Forfattere og dramatikere
Skuespillere, teaterhus, og andre betydningsfulle navn
|
Liste over skuespillere: |
Liste over teaterhus: |
Andre betydningsfull navn:
|
Referanser
- ^ Gurr, Shakespearean Stage, sidene 12-18.
- ^ En komplett liste elisabethanerne kalte «offentlig teater» ville inkludere The Red Lion (1567), The Newington Butts theatre (ca. 1580?), det ombygde Boar's Head Inn (1598), og The Hope Theatre (1613), ingen av de store møtested for drama i epoken.
- ^ Gurr, sidene 123-31 og 142-6.
- ^ Stedet hvor Blackfriars lå ble benyttet som et teater allerede i tiden 1576-84, men ble siden et sted for kun drama.
- ^ Andre «private» teatre i løpet av denne tiden var teatre som lå nær St. Pauls katedral og benyttet av Sankt Pauls barn (Children of Paul's) (1575) og stundom benyttet, Cockpit-in-Court (1629).
- ^ Ann Jennalie Cook, The Privileged Playgoers of Shakespeare's London, 1576-1642, Princeton, New Jersey, Princeton University Press, 1981; sidene 176-7.
- ^ Stykket The First Part of Hieronimo ble skrevet etter Kyds død av en ukjent forfatter
- ^ Halliday, Shakespeare Companion, side 374; Chambers, Elizabethan Stage, Bind. 3, side 396, reflekterer tidligere fortolkninger av identiteten til Hieronimo-stykket.
- ^ Theater Database: The Closure of the Theaters by the Puritans
- ^ Noen få aristokratiske kvinner var engasjert i lesedramaer eller dramatiske oversettelser. Chambers, Vol. 3, lister Elizabeth, Lady Cary; Mary Herbert, hertuginne av Pembroke; Jane, Lady Lumley; og Elizabeth Tudor.
- ^ Halliday, sidene 374-375.
- ^ Gurr, Shakespearean Stage, side 72.
- ^ Halliday, sidene 108-109, 374-375, 456-457.
- ^ Halliday, side 375.
- ^ Peter W. M. Blayney, «The Publication of Playbooks», i: A New History of Early English Drama, John D. Cox and David Scott Kastan, red.; New York, Columbia University Press, 1997; sidene 383-422.
- ^ Alan B Framer and Zachary Lesser, «The Popularity of Playbooks Revisited», Shakespeare Quarterly 56:1 (Spring 2005), sidene 1-32.
- ^ For eksempler, se: Believe as You List, Sir John van Olden Barnavelt, og Sir Thomas More.
Litteratur
- Chambers, E. K.: The Elizabethan Stage. 4 Volumes, Oxford, Clarendon Press, 1923.
- Gurr, Andrew: The Shakespearean Stage 1574–1642. Third edition, Cambridge, Cambridge University Press, 1992.
- Halliday, F. E.: A Shakespeare Companion 1564–1964. Baltimore, Penguin, 1964.
Eksterne lenker
- Shakespeare and the Globe fra Encyclopaedia Britannica; en mer omfattende ressurs om teatrene for denne epoken enn tittelen antyder
- A Lecture on Elizabethan Theatre by Thomas Larque
- Richard Southern archive at the University of Bristol Theatre Collection, Universitet i Bristol