Saltdal

Saltdal Sálatvuobme
Land		Norge
Fylke		Nordland
Status		kommune
Innbyggernavn		Saltdaling
Grunnlagt		1837
Adm. senter		Rognan
Areal  – Totalt  – Land  – Vann		2 216,19 km² 2 083,93 km² 132,26 km²
Befolkning		4 650 (2023)
Bef.tetthet		2,23 innb./km²
Antall husholdninger		2 096
Kommunenr.		1840
Målform		Bokmål
Høyeste topp		Nordre Saulo (1768,2 moh.)
Nettside		Nettside
Politikk
Ordfører		Rune Berg (Senterpartiet) (2015)
Befolkningsutvikling 1951–2010
Saltdal 66°55′N 15°34′Ø
Saltdal på Commons b^ Vertikale, røde streker markerer grenseendringer. Kilde: SSB

Saltdal kommune (pitesamisk: Sálatvuome suohkan) ligger i Salten i Nordland. Kommunen ble opprettet 1. januar 1838 som et resultat av formannskapslovene, og omfatter stort sett det som tidligere utgjorde Saltdal prestegjeld. Med unntak av en liten grenseregulering i 1949, da en liten del av Skjerstad ble innlemmet i Saltdal, har kommunens grenser vært uendret siden opprettelsen.

Saltdalsfjorden sett fra Europavei 6 ved Setsåhøgda. Saltdalen er en forlengelse av fjorden. Neset som kommer ut i fjorden til venstre er Langset og på andre siden av fjorden ligger bygda Vik.

Saltdal er også navnet på dalføret som hoveddelen av innbyggerne bor i. Dalen starter i nord fra bunnen av Skjerstadfjorden, som her inne heter Saltdalsfjorden, og strekker seg sørover mot Saltfjellet. Dalen er bred med svære moer med furu. Det er dyrket land med gårder i rekke og rad oppover hele dalen. Kommunesenteret ligger på Rognan, og befolkningen bor ellers sprett oppover langs dalbunnen, Det er også noen andre dalfører på tvers av hoveddalen, hvor Junkerdalen er den mest kjente, og noen fjellgårder med bosetning. Kommunen grenser mot Rana i sør, Fauske i nord, Bodø og Beiarn i vest, og den svenske kommunen Arjeplog i øst.

Skjerstadfjorden har i gammel tid het Saltpti. En mener at her som så mange andre steder at navnet på fjorden dannet av at navnet på hovedelven som renner ut i den, nemlig Saltelva som i tidligere tider het Salpt eller Solpt. I middelalderen gikk navnet på fjorden over til å bli brukt om områdene omkring den, og en mener at opprinnelig navn på Saltdalen var Salptardalr.

Rognan ligger nord i kommunen ved fjordbotnen, og er administrasjons- og handelssted i kommunen, de fleste av kommunens innbyggere bor på Rognan. Navnet kan komme av ordet raun som betyr naken fjellgrunn, og dette kan henspille på den store nakne fjellveggen, kalt Storfloget, over Rognan. Navnet kan også komme av ordet raun som betyr rognetre.

I Rognan var det i tidligere tider bare noen få beboelseshus, men en mengde små naust og boder som ble brukt av bygdefolket oppover langs dalen. Årsaken til dette var at havet var ferdselsvei og tilgang til båt var vesentlig for all kommunikasjon, dessuten deltok de fleste på Lofotfisket. Fra slutten av 1800-tallet var det poståpneri, dampskipskai, telegrafstasjon og rikstelefon, samt bank her. Handelsfolk, håndverkere, arbeidere, fiskere, og embetsfolk holdt til på Rognan.

Saltdal var i tidligere tider kjent som bygda der nesten alle bygde båter, enten på Rognan eller på gårdene langt fra fjorden. Det ble produsert nordlandsbåter som ble benyttet over hele Nord-Norge, og en mener at denne produksjonen har holdt på helt siden tidlig middelalder. På slutten av 1800-tallet gikk en gradvis over til å produsere andre typer båter som var større og som kunne brukes lengre ute til havs. Båtene ble på begynnelsen av 1900-tallet gradvis motorisert og båtbyggerne på Rognan fulgte med i denne utviklingen. Med nye båttyper som var større og tyngre ble båtbyggingen stadig mer konsentrert på Rognan. I dag er båtbyggingen ikke langer noen stor beskjeftigelse, imidlertid har nye næringer overtatt. Blant annet har Nexans en fabrikk på Rognan der det produseres fiberoptisk sjøkabel.

Geografi

Rognan ved Saltdalsfjorden er kommunesenter. Hoveddalen strekker seg oppover mot Saltfjellet der mange av kommunens innbyggere også bor. Saltelva slynger seg hele veien gjennom dalføret med kilder hovedsakelig på Saltfjellet og Junkerdalen.

Saltdal er et fjordlandskap og en vid dal, denne strekker seg i nord-sør retning fra Rognan, i den innerste delen av Skjerstadfjorden i nord, og oppover mot Saltfjellet i sør. Ved Storjord blir dalen trangere og brattere, men vier seg igjen ut på Saltfjellet. Ved Røkland og Storjord går det store sidedaler mot øst, disse er henholdsvis Evenesdalen og Junkerdalen, der Junkerdalen er den sørligste. Det er rolig fjellterreng stort sett på begge sider av dalen, med blant annet Solvågtinden i Junkerdalen og Ølfjellet på Saltfjellet, som noen av de mest markante fjelltoppene. Den høyeste er imidlertid Nordre Saulo helt inntil svenskegrensa. Det er store øde fjellområder i øst, inn mot Sverige og i sør på Saltfjellet. Gjennom hele dalen strekker Saltdalselva seg nesten uten stryk før en kommer til Røkland. Elva har bidratt med store løsmasseavsetninger i nedre deler av dalen. Bosetningen er konsentrert i dalbunnen.

Utover i Saltdalsfjorden er det flere bygder, der Botn, Saksenvik, Stamnes og Setså på østsiden er de største.

Saltdalen er kjent for sitt stabile tørre innlandsklima, med varme somre og kalde vintre. Dette var bakgrunnen for etableringen av Vensmoen tuberkulosesanatorium. Øvre Saltdal, stasjonen Borkamo er blant de stedene med minst nedbør i Norge i den internasjonale normalperioden 1961-90. I siste 30-års periode 1991-2020, så er årsnormalen imidlertid bare 211 mm på stedet, som gjør Borkamo i Saltdal til Norges tørreste sted.

Hengebjørk har en av sine nordligste vekststeder i Saltdal.

Utsikt mot nord fra Saltfjellet der Europaveg 6 går ned fra Saltfjellet og ned gjennom Lønsdalen. Det største fjellet i bakgrunnen er Solvågtinden.

Det er terrasser av sand den ene over den andre oppover i Saltdalen. Den laveste terrassen ligger helt nede ved Rognan og på denne står hovedkirken. Dalsidene er bratte og skogbevogste. Omtrent midt i dalen følger Europaveg 6 og Nordlandsbanen. Fylkesvei 812 går over fjellet til Misvær i vest, og riksvei 77 til Sverige går gjennom Junkerdalen i østlig retning. Før 2. verdenskrig var det ikke bilvei fra Rognan og videre nordover, men den tyske okkupasjonsmakten hadde store planer for vei- og jernbanebygging, og veien ble forlenget nordover langs fjorden mot Fauske i løpet av 2. verdenskrig.

Mot fjellsidene mot øst og vest er det flere steder bratte sider uten vegetasjon, det en kaller for flåg eller flog. Det største ligger over Rognan og kalles Storflåget eller Fiskvågflåget, som kan sees på lange avstander. Andre flåg er Littelflåget, Ravnflåget, Nessflåget, Fjellengflåget og Tørflåget.

Junkerdalen er som nevnt en sidedal til Saltdalen og starter ved Storjord og går helt inn mot fjellområdet Graddis på grensen mot Sverige. Dalen begynner med en trangt kløft, kalt Junkerdalsura som strekker seg fra Storjord til Solvågli. Junkerdalselva går i mange fosser og stryk gjennom denne kløften, og i tidligere tider gikk det en enkel kjørevei her, som ble bygget 1871-79. Denne veien var så smal at det ikke en gang var plass til stabesteiner. Dessuten går det mange ras langs med fjellsiden til Solvågtinden og Båtfjellet, slik at stabesteinene uansett ville blitt revet ned. Junkerdalen er kjent for sin spesielle flora som første gang ble beskrevet at sognepresten i Saltdal, Søren Christian Sommerfelt (1794-1838). Etter Junkerdalsura er dalen vid og Junkerdalselva går her rolig. Øverst i Junkerdalen ligger Graddis fjellstue og her var det i gammel tid en sti over til Merkenes fjellstue i Sverige.

Saltdal er kjent for sitt landskap og for til dels unik flora og fauna, her fra Graddis med utsikt mot Solvågtinden. Det er flere naturreservater og to nasjonalparker i kommunen.

Foto: Jim T. Kristensen, Statskog

I Saltdal er det flere unike områder hva gjelder geologi, vegetasjon og dyreliv. Flere av disse områdene er av internasjonal verdi, spesielt Junkerdal nasjonalpark med sine sjeldne planter. Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark er også et område med store kvaliteter. Det er også flere naturreservater i Saltdal, og disse er:

• Dypen naturreservat
• Fiskvågflåget naturreservat
• Fiskvågvatnet naturreservat
• Junkerdalsura naturreservat
• Kjeggen naturreservat
• Nystadneslia naturreservat
• Skansenøyra naturreservat
• Stor-Graddis naturreservat

Geologi

Det går en glimmerskifer-marmorformasjon fra Skjerstad og østover gjennom Saltdalen. Bergartene består videre av glimmerskifer og glinsende og sort skifer. Mange steder der elvene går ned i fjorden er det marmor og kalkstein. Øst for hoveddalen forekommer gneis og sandstenlignende glimmerskifer og kvartsskifer. Sør for Junkerdalen og på begge sider av Lønsdalen er det granitt. Et spesiell fenomen er alle de underjordiske elver, som har blitt dannet gjennom kalk og marmorformasjonene, mest kjente er Russågrotta der elva Russåga har sitt løp.

Tidlig historie

Saltdalen er rikt på kulturminner med stort mangfold som spenner over et langt tidsrom. Kulturminner viser ulike etniske gruppers utnytting av fjell, vann, elver og dalområder, og her er grenseområder mellom tradisjonell samisk og ekspanderende norsk kultur. På flere gårder i Saltdalen, Evenesdalen og Junkerdalen er det gamle kulturminner som bruer, sagbruk, kverner og møller. Det er også spor etter tjærebrenning og tømmerfløting.

Arkeologiske undersøkelser beskrevet på slutten av 1950-tallet oppsummerer at det er funnet boplasser i Saltdal fra yngre steinalder, nærmere bestemt på Vassboten og Storjord. På begge stedene har en funnet beinknusere og brynestein. På Storjord er det i tillegg funnet ildsted, fiskesøk, en pimpstein, en øks av grønn skifer, en kniv og en spydspiss av skifer. I Lønsdalen, sør for Heimervatnet, ble det i 1931 funnet del av en ski.

På Hjelbunes ved Skipmannvik ble det rundt 1950 er det funnet en del av en øks fra steinalderen. Øksen er datert til å være fra rundt 2500 år før Kristus og er en såkalt skafthulløks som har blitt delt i to ved skaftehullet. Den har ikke hatt noe praktisk betydning, men har vært et statussymbol for stormenn. Slike økser er et kjennetegn med spor etter stridsøkskulturen. En regner med at øksen er produsert i Sør-Skandinavia. En tolker funnet til at menneskene som levde i området hadde et sterkt ønske om å tilegne seg prestisjegjenstander.

I Finnvika utenfor Rognan ble det funnet en flintdolk i 1980-årene. Dolken er datert til omtrent 1800 år før Kristus. Også den har opprinnelse fra Sør-Skandinaviske jordbrukere tilhørende klokkebegerkulturen. Både denne dolken og skafthulløksen er imitasjoner av metall. Dolken er uskadet og holdes for å være en av de vakreste som er funnet i Nord-Norge. Selv om dolken og øksen har blitt fremstilt av tidlige jordbrukere antas det ikke at jordbruksøkonomien hadde spred seg opp til Saltfjorden i det tidsrommet øksen er fremstilt. En antar at det heller var snakk om folk som livnærte seg av jakt og fiske, hadde noen husdyr og dyrket korn småskala. Fra tiden dolken kommer fra mener en derimot at jordbruket hadde etablert seg i regionen. Gjenstandene vitner om kontakt mellom mennesker over store avstander og på tvers av etniske og kulturelle grenser.

På Langset, ute ved Saltdalsfjorden, er det to gravhauger fra jernalderen. Dessuten er det funnet flere langhauger på Saksenvik, også fra jernalderen.

Kvernsteinsbruddene i Saksenvik og Setså representerer rester etter stor aktivitet i tidlige tider, der en fremdeles kan se flere kvernberg. Det er tilsammen avdekket rundt 60 forskjellige kvernsteinsbrudd på Setså og i dalen opp fra Saksenvik. I terrenget utgjør disse markante formasjoner hvor en kan se sirkelformasjoner og huggmerker etter uttak av kvernsteinene. Kvernsteinsbruddet på Setså er nevnt i Aslak Bolts jordebok og en vet at kirken hadde eiendomsinteresser, noe som betyr at virksomheten hadde betydelig størrelse. En mener at driften sannsynligvis startet på 800-tallet og at gårdene der bruddene lå tilhørte høvdingegodsene som fantes i Hålogaland i jernalderen.

Kvernstein fra Saltdal i middelalderen er funnet mange steder rundt om i landet, blant annet i Oslo. Fra Oslo har en funnet flere kvernsteiner produsert i Saltdal enn fra kvernsteinsbruddene i Hyllestad. Med økt bruk av naturressurser i Sør-Salten, som Setså og Saksenvik tilhører, skjedde samtidig en norrøn bosetningsekspansjon innover i landet og kolonisering av tidligere samiske områder. Historikere antar at kvernsteinbruddene i Saltdal må ha vært organisert av norrøne stormenn, og at høvdingsetet på Boðin (senere Bodøgård) sannsynligvis var sterkt involvert.

De tre samiske offersteinene på Stødi på Saltfjellet.

På Saltnes, øst for Saltdalselvas utløp, ble den første kirke i Saltdalen bygget i 1651, denne ble revet i 1776 da en ny kirke ble reist. Kirken som ble oppført i 1776 ble i 1865 flyttet til Skånland i Trondenes.

På Skansen, som nå er et større boligfelt øst for selve Rognan sentrum, er det funnet rester etter et festningsanlegg, som skal være anlagt av Preben von Ahnen på midten av 1600-tallet.

Fra Samisk jernalder er det funnet fangstgraver for villrein ved Vensmoen. Videre er det på Trettnes et stykke ovenfor Kjemågas utløp i Saltdalselva funnet fallgraver for villreinsfangst, det samme har en funnet mellom Storjord og Stornes. Av samiske offersteiner er de tre steinene ved Stødi stasjon godt kjent. Det er også en samisk offerplass, formet som en ringmur med diameter 4-5 meter mellom Nordre Bjøllåvatnet og Søre Bjøllåvatnet.

Nyere historie

Setså beskrives av geolog og kulturgeograf Amund Helland (1846-1918) som en av de eldste gårdene i Saltdalen. I erkebiskop Aslak Bolts jordebok fra 1430 nevnes Setså som en gård tilhørende erkebispestolen i Trondheim, som også hadde eierandel i kvernsteinsbruddet der. Herfra ble det tatt ut kvernsteiner for hele Nordland. Sundby var den største og mest betydningsfulle gård i Saltdalen. Det ble holdt ting på gården, den fikk den første vanndrevne sag og poteter ble dyrket første gang i Saltdal på gården. Andre gårder som er nevne i Aslak Bolts jordebok er Drageid, Saksenvik, Os, Nesby, Medby, Fiskvåg og Langvåg. At de er nevnt i jordebok betyr at de tilhører kirken og at de er drevet av leilendinger eller bygslingsmenn. Etter reformasjonen ble gårdene lagt under kronen (kongen). I årene fra 1793 til rundt 1815 ble gårdene solgt til bygslingsmennene.

Lensregnskapen fra 1567 viser at det i Saltdalen var totalt 35 gårdbrukere fordelt på 18 gårder. Lokalhistoriker Liv Krane antattar at det kunne ha vært 6-7 personer på hver gård, og at hele Saltdales befolkning kunne ha vært 250 personer.

Gården Fiskevåg

Gården Fiskevåg ved Fiskvågvannet, rundt 1 kilometer fra fjordbotnen, kan ha vært en stor gård etter nord-norske forhold. Landskylden som gården betalte i 1386 var på 6 våger og 2 pund. (I tørrfisk vil dette si ca. 120 kg.) Gården utgjorde alt som i dag er Rognan-sentrum. Lensregnskapen fra 1612 nevner to brukere på gården, nemlig Skipper Oluff Johannesen og Morten Christensen. Morten Christensen er prest og kalles «herr Morten». Da presten dør rundt 1646, blir det tatt initativ til å få både prest og egen kirke i Saltdal. Dette blir innvilget og det blir bestemt at også den nye presten skal bo på Fiskevåg. For å spe på prestens inntekt forpliktet allmuen seg til å betale juleskjenk. Denne består av et kjøttlår og 8-12 lys annethvert år fra hver mann, samt 32 shilling hvert år.

På 1600-tallet var hele det som i dag er Rognan-sentrum en utmark for Fiskevåg gården. Det bodde sannsynligivs ikk noen mennesker ut mot fjordbotnen. Sannsynlig var kun en rekke buer og naust langs Rognan-fjæra, fordi fjorden var hovedferdselsvei. I buene og naustene arbeidet folk med båtene og overnattet ved bebov.

Den første sikre opplysning om en bygdefarordning i har en i Saltdal fra 1666. Jektefart var transport fra Nord-Norge til Bergen med tørrfisk, i retur fikk bygdene ettertraktede varer som var umulig å produsere i Nord-Norge, eller for eksempel korn som det ikke ble produsert tilstrekkelig av. Transporten var organisert slik at én jekt foretar transporten på vegne av en hel bygd.

Saltdal ble eget kirkesogn i 1770. Fiskevåg blir nå etablert som prestegård, og i 1829 blir en ny hovedbygning satt opp. I 1885 er denne bygningen for liten og en ny og større bygning blir ført opp.

Interiøret i en av stuene i Skippergården på Saltnes. Bygningen danner i dag sentrum for Saltdal museum.

Handelssted på Saltnes

I tillegg til gården Fiskevåg var Saltnes på østsiden av Saltdalselva ut mot fjorden den andre storgården i Saltdal. Opprinnelig navn på gården kan ha vært Saltptarnes, der det første ledde i ordet er et elvenavn. Ikke mye er kjent om gården, men i skattemanntallet for 1557 er den omtalt for første gang. I 1724 omtales for første gang Abel Abelsen Mørch på Saltnes, hans slekt residerte på Saltnes i mer enn 150 år. Han var født i Bremen i Tyskland rundt 1680 og han bodde noen år som kjøpmann i Bergen. I 1706 tar han borgerskap i Bergen, han blir gift to ganger, siste gang med Gjertrud Omsen. Hennes far i Bergen var blitt eier av Saltnes etter å ha tatt utlegg i gården i 1720. Abel Abelsen Mørch dør i 1730 og Gjertrud overtar gårdsdriften og handelsvirksomheten. Den yngste datteren, Margrethe Elisabeth Mørch, hun gifter seg med en av sønnene til Elling Kristoffersen fra gården Fiskevåg. Elling Kristoffersens mor kom fra Benkestokslekten fra Meløy, denne familien hadde mange forgreninger ut til handelsstedene i Nordland, og fikk stor betydning for økonomisk og kulturell utvikling i distriktet.

Nordlandsjekta “Brødrene” ble bygget på Rognan og sjøsatt den 22. august 1995. Her er den på besøk i anledning Rognandagan 2014. Slike jekter har vært bygget på Rognan og andre steder i Nord-Norge siden middelalderen. Jektene ble brukt til transport av tørrfisk til Bergen og typisk var det kun ett slikt skip i hver bygd, den som eide skipet kunne slå seg opp til å bli en mektig mann.

Ellingsene blir skippere på Saltnes i flere generasjoner. Med seg til Bergen har de fisk, tran og rogn, når de reiser tilbake har de med seg varer, gjerne importert fra utlandet. Skipperne ble velholdne og gårder som Saltnes og Fiskevåg fikk stor innflytelse økonomisk og kulturelt. Skipperne kunne legge seg til en egen livsstil med store hus med møbler og innbo som ellers bare var vanlig i byene. De var gjerne de første til å ta i bruk nye ting som kaffe og te, og de kunne kle seg etter skiftende moter. Slik kunne moter og samværsformer som var vanlige i Europa finne veien til små steder nordpå.

Saltnes var også kirkested og handelssted. Etter 1814 kom en ny tid, og formene for handel og omsetning endret seg. Skipperne gikk over til å kun være handelsmenn og redere. På 1830-tallet begynte mange handelsmenn å sende varene sine til Tromsø, istedenfor Bergen. Mange skippere hadde stor gjeld i Bergen, og fra midten av 1800-tallet begynte bergenskjøpmennene å ta store renter for denne. Handelsmannen på Saltnes tok initiativ til den første banken i Saltdal, og han var både formann og kasserer i denne. Økonomisk problemer og konkurs, samt mislighold i banken førte til at den siste handelsmannen på Saltnes måtte sone fem års straffearbeid i Trondheim. Hans kone og barn dro sørover, og de kom aldri mer tilbake. Gården er i dag del av Saltdal bygdetun.

Gårdene oppover i Saltdalen

Oppover i Saltdalen mot sør ligger de største gårdene Nestby, Medby og Sundby, der Nestby er den nordligst, og Sundby ligger lengst mot sør. «By» betegner en større gård med flere oppsittere. Lenger opp i dalen ligger gårdene Pothus og Evensgård der sidedalen Evenesdal begynner. Disse var tidligere de øverste gårdene i Saltdal. Enda lenger opp ligger Røkland, Lilleallmenningen og Storallmenningen, som senere ble de øverste gårdene. Sør for disse begynner allmenningsskogen som strekker seg kilometervis oppover dalen og videre oppover Lønsdalen og Junkerdalen.

De nyere gårdene lenger opp i dalen ble opprettet av rydningsmenn på midten av 1850-tallet, og disse har navn som ender på «nes». Disse gårdene er Bleiknes, Langnes, Trætnes, Berghulnes, Christen Dalnes, Nystadnes, Mastnes og Stornes. Ved Storjord renner Lønselva og Junkerdalselva sammen og danner Saltdalselva. Saltdalen deler seg også her, mot øst går Junkerdalen og mot sør Lønsdalen. I Junkerdalen har det vært samisk bosetning i lang tider og norsk bosetning først på 1800-tallet. I gamle dager før det ble anlagt vei over Saltfjellet var ikke Lønsdal noen mye brukt vei over til Rana. Istedenfor fulgte folk telefonledningen gjennom Bjølådalen lenger vest.

Kirkested

Saltdal kirke fra 1862.

I eldre tid var nærmeste kirkested Skjerstad hvor Saltdalens lille befolkning sognet. Enda før denne tid var nærmeste kirke i Bodø. Helland nevner at Preben von Ahnen lot Saltdalens allmue å få tillatelse til å bygge en kirke i 1648. Dette som en belønning for å ha vært velvillige stilt overfor festningsanlegget som han etablerte på Skansen, dessuten for å ha deltatt i felttoget gjennom Junkerdalen for å ødelegge Nasa sølvgruver. Det heter at Saltdalens menighet søkte Fredrik III om å få egen prest, da presten «Herr John» i Skjerstad døde. Den 21. desember 1650 ble søknaden innvilget «paa grund af veiens besværlighed og det onde føre til Skjerstad». Den første kirken ble bygget på Saltnes på en slette rett øst for Saltdalselvas utløp. En ny kirke ble bygget i 1864 på Rognan og denne er fortsatt hovedkirken i bygda.

Næst indenfor Skjærstad ophøyer sig smukt
Salt-Dalen, forinden hvis Cirkul og Bugt

Ved ott-ti Bønder ernæres.
Et Folk av Arbeide, som hjælper sig vel,
Har selvr opbyggd et lidet Capel,

Hvori der prædikes og læres.
Paa egen Bekostning de lønner den Mand,
Som dennem oplyser i salig Forstand

Og sætter GUDS Kundskap for Øie.
Det Brød er vel lidet, dog lever han der,
I lige stor` Parter GUD Brødet ei skjær,

Part maa sig med Smulerne nøye.

Petter Dass: Nordlands Trompet

Ifølge legenden ble tømmeret hugget langt oppe i allmenningskogen, og fløtet nedover Saltdalselva. Der stokkene fløt i land skulle kirken bygges. Tømmeret fløt i land ved Lien et stykke opp i dalen. Siden dette var et ubekvemt sted for en kirke ble tømmeret igjen skjøvet ut i elven, og denne gange fløt tømmeret opp på Saltnes hvor det ble bygget kirke eller kapell i 1651. Dette til tross for at en heller ville ha foretrukket at kirken ble reist på andre siden av Saltdalselva. I 1776 ble den opprinnelige kirken revet og en ny korskirke bygget der den gamle stod. Tømmeret fra den gamle kirken ble solgt og benyttet til oppføring av Skånland kapell på Trondenes. Noen år før dette, i 1770 ble Saltdal eget prestesogn.

Rognan og dets utvikling som bygdesenter

Såkalte kirkebuer fra Rognanfjæra. Disse brukte familiene oppe i dalen for overnatting ved besøk, reiser og kirkebesøk. Hesten stod i første etasje, mens folkene sov i etasjen over. I dag står disse tre kirkebuene ved Bodøsjøen friluftsmuseum, mens det står én på Saltdal bygdetun.

Rognan er administrasjonssenter i Saltdal kommune, bildet viser Rognan-fjæra der båtbygging har foregått siden før middelalderen.

På 1600-tallet var det som i dag er Rognan sentrum en del av utmarken til gården Fiskevåg. Innbyggertallet i Saltdal var lavt, og det var sannsynligvis ingen som bodde ut mot fjorden. Helt ut mot stranden lå det antageligvis naust og boder der folkene oppe i bygda hadde sine båter og utstyr. I buene og naustene arbeidet folk med båtene og overnattet når det falt seg slik. Sentrum i bygda er i lang tid sannsynligvis Fiskevåg og Saltnes der skipperne kommer med sine varer fra Bergen, som nevnt over i avsnittene om disse gårdene.

Presten og botanikeren Søren Christian Sommerfelt utga i 1827 Physisk-oeconomisk beskrivelse over Saltdalen og her er en utførlig beskrivelse av Rognan. Han skriver at stedet har utviklet seg til å være et sted der noen husmenn og gjestgivere bor fast. I tillegg har de fleste i Saltdal et naust eller en bod på Rognan. Hit reiser folk oppe fra bygda for å hente sine fiskevarer eller for selge trevarer til fremmede. Sommerfelt beskriver at folk ikke bare reiser ned til Rognan for å gjøre nødvendige ærender, men også for å svire. – Foruten fyll blir det også en del spetakkel, sier Sommerfelt, og ikke bare husbonden, men tjenestefolk og barn drar nedover. Han beklager seg over denne skikken, men sier at dette er noe folk helt fra ungdomstiden er blitt vant med, så dette er en vane som er vanskelig å endre. Brennevinet er billig og selges over alt, og som Sommerfelt sier: – mødrene synes det er for hardt å nekte smågutter en slik nektar. Sommerfelt håper at det skal være mulig å kunne innskrenke bruken om folk får smaken på noen annet og mindre skadelig, og han håper at kaffe kan fylle brennevinets plass.

Helland beskriver Rognan på begynnelsen av 1900-tallet, han nevner de mange små tømmerstuer som folkene lenger opp i dalen bruker til å sove over til kirkepreken på søndag, eller ofte over til mandag. Folk oppe i dalen hadde lang kirkevei, det var dessuten vanlig å gjøre innkjøp hos handelsmennene på lørdag. Lørdag er som en fridag i Saltdalen, og folk sier at de er «rognankledd», og mener da det samme som «søndagskledd» andre steder. I 1840-årene ble det etablert fast handel på Rognan. De som åpnet handelsboder forsøke på forskjellig vis å samle kunder, og det oppstod en skikk med å la det stå en dunk med tobakk på disken, fra denne kunne alle få tobakk i pipene sine gratis.

Fra slutten av 1800-tallet var det poståpneri, dampskipskai, telegrafstasjon og rikstelefon, samt bank på Rognan. Det bodde handelsfolk, håndverkere, arbeidere, fiskere, og embetsfolk på Rognan.

Tidligere var bebyggelsen i dalen samlet i landsbylignende klynger, men ved 1900-tallet var gårdene flyttet og spred ut. Den største bebyggelsen var på Rognan der det var 38 bebodde hus og 289 fastboende.

Kafeene

De afgjør forretninger og gaar ellers og driver og fortærer store mængder kaffe, naar de ikke kan faa øl eller brændevin.

Amund Helland: Beskrivelse over Nordlands amt.

På begynnelsen av 1900-tallet var det kommet opp to kafeer på Rognan. Både folk som hadde ærend med handel og de som ikke hadde slikt ærend tok inn der. Folk som kom kjørende nedover bygdeveien om vinteren, og de som bygde båter i Rognan-fjæra, kunne ta seg tid til en varm kopp kaffe. Noen av de som gikk mye på kaffe ble kjent for å være stordrikkere og kunne sette til livs 15-20 kopper på en dag. Vanlig mening var imidlertid at det beste var å ta den kaffen en ville ha tidlig på dagen. De som drev kaffene hadde det nemlig med å koke kaffe på gruten og dessuten tilsette sikori, og slik blir det ikke god kaffe av. Senere kom det til mange flere kafeer og utover i etterkrigstiden var Rognan et sted med mye folkeliv der kafebesøk var sentralt.

Næringsveier

Husdyrhold og jordbruk

Husdyrhold i Saltdalen
ved forrige århundreskifte.

Dyr	1890	1900
Hester	233	261
Storfe	1799	1788
Sau	3398	2665
Geit	855	448
Svin	84	43
Rein	530	146
Høns	530	2005
Ender	-	12

Helland beskriver i sin beretningen fra 1908 at de dyrebesetninger som er best behandlet er de som kommer fra gårdene høyere opp i dalførene. I de laver deler av dalen arbeider folk med båtbygging, og ser på landbruk kun som en binæring. Gårder lenger opp driver kun med gårdsdrift. Også Aksel Hagemanns reiseskildring fra Saltdalen i 1880-tallet nevner at jordbruket forsømmes. Han sier at for «mændene er jordbruget et uværdig arbeide, der helst bør overlates til kvinderne». På den annen side sier han at «dalværingen ikke læger sig på ladsiden», mennene drar på Lofotfisket, de hugger skog, lager «hundreder tønder tjære» og driver med båtbygging på nesten hver eneste gård.

En saa stor industri som baadbyggerie i Saltdalen optager meget af landmandens tid, saa landbruget ei kan ofres det arbeid som der, hvor hele familien har landbruget som eneste beskjæftigelse.

Amund Helland: Beskrivelse over Nordlands amt.

Amund Helland sier at i Junkerdalen er værforholdene skiftende, spesielt på sensommeren, og det hender at høyet etter slåtten må tas inn halvtørt. Her benyttes små utmarksløer med sterk gjennomtrekk, slik at høyet allikevel tørker. På alle gårdene er det sauehold, og på fjellgårdene er det også geiter. Det selges kjøtt til gruvene i Sulitjelma og til Bodø som stadig vokser. Smør og ost selges også i små kvanta. Videre har korndyrking vært viktig i hoveddalen, men utsatt for frost på høsten. Det dyrkes bygg 40 km opp i dalen fra fjordbunnen, og litt havre. På høyereliggende gårder dyrkes kun poteter, og i Junkerdalen dyrkes korn i sørhellinger i dalsidene. I beskrivelsen står det at sæterbruk har vært vanlig i tidligere tider, men disse er allerede nedlagt på begynnelsen av 1900-tallet. Bare i Boten noe lenger ut i Saltdalsfjorden har en dyr på utmarksbeite på noe som ligner sæterbruk, men her går folk opp hver morgen og kveld for å melke.

I beskrivelsen til Amund Helland er det også nevnt at tamrein ble hold i store antall tidligere, men på begynnelsen av 1900-tallet er det bare noen få oppsittere igjen som holder rein. Det er en enkelt svensk reinflokk på rundt 1000 rein på sommerbeite i fjellene, videre har norske og svenske samer hatt rein i fjellene i Saltdalen. På begynnelsen av 1900-tallet har de norske samene blitt fastboende.

Landmåler og kaptein Marius Widerøe er i Saltdalen i 1909 for å foreta landmålinger for Norges geografiske oppmåling. Han gir mange beskrivelser av forholdene i Saltdalen. Widerø bemerker at behandlingen av jorden skal ha forbedret seg mye de siste årene, men at den enda står langt tilbake. Redskapen betegnes som dårlige og gammeldagse, men at en del nytt utstyr blir tatt i bruk. Dessuten bemerker han at det brukes dårlig gjødsel. Han har heller ikke mye positivt å si om fedriften, selv om den er viktigere enn åkerbruket: – Kvegrasen er dårlig, det er små, dårlige og magre kyr, og oksene som brukes til avl er ikke mer enn kalver.

Skogbruk

Det er store sammenhengende skogstrekninger i Saltdalen, og mye av dette er furuskog. Helland skriver at allmenningene på begynnelsen av 1900-tallet er hardt uthugget. Det er staten som eier mesteparten av furuskogen, og tømmeret selges på auksjon eller etter anbud til bygdens folk. Lite tømmer selges ut av bygden, fordi det meste går med til båtbygging. Tidvis er det drift i sagbrukene ved Drage, Sundby, Børånes og Saltnes. Ellers er det mye bjørkeskog og om våren blir denne fløtet nedover elvene fra Dverset og Vik, denne blir solgt som ved i Bodø eller endog helt ut til Lofoten. Også bjørkenever blir eksportert fra Saltdal til kyststrøkene. Her har en bruk for never til taktekking, altså at den legges under torven. I Saltdalselva fløtes tømmer helt oppe fra Lønselva, fra 1. juni til 15. juli syselsetter dette hele 50 mann.

Fiske

Når det gjelder fiske på begynnelsen av 1900-tallet skriver Helland at fisket i Saltdalsfjorden kun er til hjemmebruk. Det er ikke mye fisk i fjorden, men noe torsk og hyse fås. Imidlertid sies det at fisket her var mye bedre i eldre tid, og at et stort og forskjelligartet fiskeri fant sted. Dette hadde sammenheng med sildestimer som kom inn fjorden. Tradisjonelt reiste menn fra Saltdalen på Lofotfisket, men rundt 1908 er det kun seks båter som drar ut på Lofotfisket. Det er mer vanlig at fersk fisk transporteres fra Lofoten og inn til Saltdal. Tidligere kan han fortelle at alle menn i alderen 16-60 år dro på Lofothavet. Ved århundreskiftet er det ikke uvanlig at bygdens unge menn søker arbeid i Sulitjelma gruber når alt annet slår feil.

Helland beskriver at om våren er det stimer av lodde som går opp i Saltdalselva under isen, i tillegg til flyndre og ål. Av og til fanges ål, men den kastes fordi folk anser den for å være skadelig. Det fiskes laks både i Saltdalselva, i Saltdalsfjorden og i ørret i vannene inne i fjellene, men dette har liten betydning annet enn som avveksling.

Befolkning skikk og bruk

Sommerfelts overslag (1730-1823) over innbyggertallet i Saltdal.

år	Innbyggere
1730	373
1805	962
1818	911
1823	1049
1900	3164

Sommerfelt nevne at blant de 1049 innbyggere er det 119 gårdsmenn, det vil si gårder med matrikkulert jord. Det er syv husmenn med tilgang til jord de kan dyrke, og syv som ikke har jordstykke. Det er fire husmenn som er både uten hus og jord, disse lever som såkalte inderser. Videre beskriver Sommerfelt befolkningen som alminnelige sunne og friske. Imidlertid mente folk at mennene var sterkere før, og allmenn oppfatning er at dette skyldes at guttene begynner med hardt arbeid i for tidlig alder, spesielt sendes de tidlig ut på Lofotfisket. Sommerfelt mener imidlertid at den naturlige forklaringen er: – brennevin og tobakk som fortærere menneskenes kraft både psykisk og moralsk. Videre skriver han at kvinnene har et fortrinn i Saltdalen ved at de er pene: – meget vakre piker er ikke sjeldent, spesielt mellom 16 og 18 år. Etter denne tid legger de seg dessverre ut på grunn av det tunge arbeidet. Kvinnene har derfor en ualminnelig styrke.

Sommerfelt beskriver også en skikk med å døpe barna svært tidlig, og det har skjedd at barn har blitt døpt samme dag som de er født: – Når slikt skjer om vinteren er det ikke til å underes over at barn begraves søndagen etter at de er døpt. Sommerfelt mener at skikken er så innarbeidet at dette neppe tar slutt før det kommer en lov som forbyr dette.

Sommerfelt beskriver saltdalingenes arbeidsinnsats: – De er svært kjent for sin arbeidsomhet, men etter mitt skjønn er det først og fremst det annet kjønn som skal ha denne rosen, for kvinnene blir pålagt nesten alt arbeid på gårdene. Han sier at saltdalingene på vinterfiske i Lofoten er kjent for sin ordentlig oppførsel. Derimot er de ikke godt likt av handelsstanden, grunnen er at de fører hjem den største delen av fiskefangsten og ikke selger alt for å bruke mesteparten på kjøp av brennevin. Folk leser godt, men det er sjeldent at noen kan skrive og regneferdighetene er dårlige. Dette kunne vært nyttige kunnskaper mener Sommerfelt siden folk driver mye med småhandel.

En spesiell skikk i Saltdalen som Sommerfelt beskriver er at det tidligere aldri ble slaktet storfe om sommeren. Dermed hadde ingen kjøttmatt selv i de største bryllup. Det ble ansett som synd å slakte dyr i «dets gledeligste tid» på året, men han skriver at andre overtroiske grunner kan ligge bak.

Oluf Blinds gamme i 1956. Gammen lå i nærheten av hotellet på Saltfjell.

I 1897 var det 107 individer i Junkerdalen, hvorav 82 bodde i selve dalen og resten bodde i Tjøris, Skaidi og Graddis. De fleste er fra distriktet, men det er noen innvandrere fra Solør og Valdres, en del innvandrede svensker, og noen med samisk herkomst. Språket er oppblandet med ikke-norske ord og uttrykk. Totalt i Saltdalen var det ved folketellingen i 1900 kun 33 samer og 6 kvener. I 1725 er det ifølge Thomas von Westen 17 samiske familier i Saltdalen: – 68 sjeler er omvendt fra hedenskapen til kristendommen. Sommerfeldt sier at ved begynnelsen av 1800-tallet er antallet samer neppe over 68. På denne tiden begynner «fjellfinnerne» (samer) å komme ned i bygden for å selge rein, ost, skinn og et spesielt skinn fra føttene til reinen som ble brukt til finsko. Tilbake fikk samene brennevin, vadmel og mel.

Ifølge Helland var Saltdalen i gammel tid bebygget av nordmenn i fjordbotnen, og samer holdt til lenger opp i dalen. Helland sier at: – På Sundby ble det drevet tuskhandel med finnerne, skindvarer byttes mot kramvarer og brennevin. Finnerne kom om sommeren med kløvrein og om vinteren med pulk. Han sier at folks oppfatning er at de fleste gårder lengst oppe i Saltdalen er etablert av samer. Ved begynnelsen av 1900-tallet sier han at det er sjeldent å se samer i dalen, men at det er noen fattige samiske familier lenger opp i sidedalene, samt sporadisk svenske flyttsamer som streifer i fjelltraktene.

Husflid og småindustri

På begynnelsen av 1900-tallet var det dampdrevne sagbruk på Drage, Sundby og Saltnes, samt en tønnefabrikk i Saksenvik. Fra Russånes sagbruk og snedkerfabrik ble det produsert møbler, vogner og flere andre ting. Denne lille fabrikken ble drevet med vannkraft fra Russåga. Fabrikken ekspanderte utover på 1900-tallet og pene møbler blir produsert og solgt langt utenfor Saltdals grenser. Bedriften fikk en stor kontrakt med Telegrafverket på midten av 1930-tallet om leveranser av telefonbokser for innendørs bruk. Dette var pene kabinnetter god isolert med sagflis og papp. Produksjonen av telefonbokser og møbler fortsatte i mange år, men med mange vansker. I 1972 avviklet bedriften sin virksomhet. I dag produseres det ferdighytter på Russånes, kjent som Saltdalshytta.

Båtbyggingen

To nordlandsbåter av den typen som har vært produsert i Saltdal. Fotografert utenfor Svolvær i Lofoten ca. 1890. Fembøringen bakerst ser ut til å være fullastet med tørrfisk.

Foto: The Library of Congress

.

Båtbyggingen i Saltdalen har meget lange tradisjoner, og det er gjort antagelser om at langskipet «Ormen» kjent fra Olav Trygvassons saga var bygget her. Etter alt å dømme var skipet bygget nordpå, selv om det ikke er noe sikkert belegg for at det kom fra Saltdal. Knut Moe fremlegger i Bodin bygdebok argumenter for at langskipet kom fra Saltdal, han sier at «eneste rimelige byggested for Ormen» er Saltdal. I så fall vitner dette om skipsbygging i Saltdal før år 1000. Snorre sier at Ormen var det fineste skipet i Norge, og at Olav røvet det fra Salten-høvdingen Raud den ramme. Ormen hadde 30 rom og hadde en stor drage med forgylt hode i fronten. Dette skipet var for øvrig modell for «Ormen lange» som var enda større.

Major Peter Schnitler omtaler båtbyggingen i Saltdalen i 1743 i forbindelse med sine grensekommisjonsprotokoller, dette er forøvrig de tidligste konkrete skriftlige kilder som finnes om denne virksomheten, og den første som også dokumenterte at de bygde jekter i Saltdal. Eiler Hagerup Rosenvinge forteller i 1790 at saltdalsbåtene er de beste og mest ettertraktede båtene i Nordlandene. Dersom folk i Nordlandene skulle klare seg uten båtene fra Saltdalen ville det se ille ut for fiskeriene og for trafikken til Bergen. Sommerfelt beskriver også at båtbyggingen i Saltdal er av vesentlig betydning for bosetning og livberging i Nord-Norge på 1800-tallet.

Ifølge Sommerfelt ble det i 1820-årene bygget en ny jekt på Rognan hvert år. Allerede så tidlig klagde bygdefolket over at det i allmenningskogen var vanskelig å finne stort nok tømmer til slike båter. For øvrig sier Helland at det skal ha være bygget en skonnert på Rognan. Sommerfelt sier også noe om egen jektefart, altså transport av tørrfisk til Bergen, ikke ble vanlig før i 1708.

At tilhugge Tømmeret til Planker til Baaders og Jægters bygning i hvilken Konst de exelerere.

Major Schnitler

Tømmer ble skaffet opptil 50 km opp i Saltdalen fra Rognan i Kongens allmenning. På denne tiden var øksen den viktigste redskapen, og major Schnitler mente at bøndene på denne måten ødela mye tømmer ved at kun én eller to planker kunne lages ut fra én stokk. Om de heller hadde fått satt opp et sagbruk kunne de fått fem til seks planker ut av hver tømmerstokk, mente han. På denne tiden kjente ikke bøndene til sagbruk. Året da major Schnitler besøkte Saltdal var det åtte eller ni båter av forskjellig størrelse under bygging. Disse ble solgt til folk ikke bare i Nordland, men enda lengre unna.

Helland beskriver at båtbyggingen skjedde som husflid på gårdene flere titals kilometer fra fjordbotnen. Hver mann var båtbygger, og om sommeren rodde man båtene nedover Saltdalselva og om vinteren dro de nedover på snølagt mark. Axel Hagemann sier i sin reiseskildring: «Den underlige, taktfaste klinkningsmusikk følger fra Rognan til Nordnes, hvad enten man saa reiser sommer eller vinter». Videre skriver han om transporten av nybygde båter nedover Saltdalen: «Det er ogsaa et stolt syn om lørdagene at se disse lette, nypudsede baade fyldet med festklædt almue, mænd og kvinder, stryge nedover elven, ført av kraftige aarer, snart enkeltvis, snart flere sammen dannede hele smaa flotiller.»

Det fortelles at det en gang ble transportert 16 dekksskøyter nedover Saltdalen, og at den største av disse var 55 fot. Transporten tok hele åtte dager og for den største båten måtte det være 100 mann for å dra. Slike transporter ble kalt for sættardugna.

På begynnelsen av 1900-tallet skjedde båtbyggingen i Nordland ellers i Bindal, Vefsn, Hemnes og Rana. De viktigste bygdene for båtbyggingen i Nord-Norge var Rana og Saltdalen. Alle båtene fra Rana ble lagd av gran, mens de fra Saltdal lages av furu. Båtene fra Saltdal var dermed sterkere, men tyngre enn de fra Helgeland. Helland sier at båtene fra Rana var kjent for å være lettere og vakrere. I 1887 bygges den første listerbåten i Saltdal. Denne båttypen har sitt opphav fra Lindesnes og er kravelbygd, og fikk til å begynne med ikke noe godt ry på seg i Nord-Norge. Noen mente at båttypen var farlig fordi kastevind kunne få båten til å skjære over og gå ned. En nordlandsbåt derimot ville ikke synke, men holde seg flytende med kjølen opp. De som berget seg opp på kjølhvelvet kunne dermed ha håp om redning. Fordelen med listerbåten var at den var bedre skikket for havfiske, den var lettere å manøvrere og mer ledig i sjøen under seiling. Etter en tid fikk fiskerne mer tillit til den nye båttypen, og i Saltdal ble nordlandsbåtene ikke lenger bygget.

I Saltdal kunne en svært iherdig båtbygger greie å bygge en båt på 12-14 fot i løpet av 5-6 dager, imidlertid hadde ikke slike båtbyggere godt ry på seg for å lage gode båter. Sommerfelt beskriver at båtbyggerne har et bemerkelsesverdig skarpt og øvet øye for sitt fag. De bruker ikke andre mål, vinkler, og så videre enn lengdemål når de bygger båtene. Båtbyggerne var ofte selv fiskere og fikk dermed anledning til å seile med sine egne båter før de ble solgt. Dette ga dem erfaring med hva som var viktig med en god båtkonstruksjon.

På begynnelsen av 1900-tallet ble det sjeldent bygd fembøringer, mens det før ble bygd kun slike båter og andre nordlandsbåter. De største båter som ble bygd var kravellbygde med dekk som koster opptil 5000 kroner. Dermed ble det lagd nye båttyper i Saltdalen, mens det i Rana, Beiarn og Folda ble bygd tradisjonelle båter. De mindre båtene som blebygd var imidlertid av den tradisjonelle typen. Bygging av store båter skjedde kun på Rognan. Den siste jekten bygges i Saltdalen i 1881.

Båtproduksjon i Saltdal i 1890.

Båttype	Antall	Samlet verdi i kr
Listerbåter	20	8000
Fembåringer	42	10500
Åtringer	43	3440
Fireroms båter	47	2115
Treroms båter	39	1170
Toroms båter	326	6520
Joller	9	162
Sum	526	31907

At omfanget av båtbyggingen er stort får en inntrykk av når Helland sier at i 1817 blir nesten alle de større og mindre båter som var i bruk i Bodø, Salten, Lofoten og Vesterålen kom fra Saltdal. Han nevner at i 1900 hadde 120 mann arbeidet med å bygge 413 båter, av dette var det skøyter, dorryer, spissbåter, listerbåter, nordlandsbåter, kjekser og joller. Hver mann hadde da bruk 20 arbeidsuker hver dette året. Det produseres både klinkede og kravellbygde båter.

Omkring 1900-tallet ble det vanlig med motor (dieselmotor) i fiskefartøyene istedenfor seil. Fartøyene utvikles til å bli større og tyngre, noe som fører til konsentrasjon av båtbyggingen på Rognan. I 1914 blir den første slippanlegget på Rognan bygget av Johan Drage og Ludvig K. Næsby, denne var kjent som «Drageslipen». I 1921 etableres det andre anlegget av Mons Høihilder og Harald Bakken, kjent som «Patentslipen». På 1930-tallet arbeider mellom 150 og 200 mann med båtbygging, og et tilsvarende antall arbeider med småbåtbygging på gårdene. Johan Drage får flere ganger medalje for sine gode båter, og leverer fiskebåter fra Grense Jakobselv til Stad, dessuten til Finland og Island. Fra 1914 til 1953 produserer Johan Drage 330 nybygg, det dreier seg om passasjerbåter, fiske-, fangst- og ishavsfartøyer og bilferger. Båtene bygges opp til 120 fot, og i tillegg utføres det flere tusen ombygginger og reparasjoner.

Det tekniske utstyret for båtbyggingen utviklet seg i takt med tiden, men driftsbygningene var dårlige, og de gamle naustene var falleferdige. Frem til 1940 var arbeidsforholdene slik de hadde vært 100 år tidligere. Båtbyggingen foregikk under åpen himmel, som verken ga tilfredsstillende forhold for materialer eller for arbeidsfolk. Moderniseringen kom utover etterkrigstiden. Et spesielt forhold med bedriftene var den svært begrensede administrasjonen, og typisk ble kontor- og regnskapsarbeid utført av bedriftseierne ved de to båtbyggeriene etter vanlig arbeidstid. Helt opp til nå har det vært bygget tradisjonelle båter på Rognan, en jekt ble bygget så sent som i 1996.

• 
  Boring av akselkasse(til en 50-foting), 1959.

  Foto: Lyder Kvantoland/Sørfold Lokalhistorielag
• 
  Smed Martin Jenssen hos Drage slipen, 1959.

  Foto: Lyder Kvantoland/Sørfold Lokalhistorielag
• 
  Spanter stables opp, 1959.

  Foto: Lyder Kvantoland/Sørfold Lokalhistorielag
• 
  Utendørs arbeid på Saltdal patentsli, 1959.

  Foto: Lyder Kvantoland/Sørfold Lokalhistorielag
• 
  Snurperen Ramfløy på Saltdal patentsli, 1959.

  Foto: Lyder Kvantoland/Sørfold Lokalhistorielag

Skansen ekserserplass

På Skansen rett øst for dagens sentrum på Rognan ble det på slutten av 1800-tallet etablert en ekserserplass, etter at det med lov av 28. juni 1897 ble gjeninnført tvungen verneplikt i Nord-Norge. Den første innrykningen var i juni 1898 for Salten kretskompani som omfattet de daværende kommunene Bodø, Bodin, Gildeskål, Beiarn, Skjerstad, Saltdal, Folda, Steigen og Hamarøy. Plassen ble også noen år benyttet for Lofotkompaniet. På Skansen ekserserplass var det kun telt for rekruttene. Rekruttperioden varte i 72 dager om sommeren med rund 800 soldater i leiren. Rekruttleiren ga det lille stedet ekstrainntekter og arbeidsplasser, på denne tiden var det bare 38 bebodde hus på Rognan og seks syv landhandlere.

Skansen ekserserplass hadde flere store ulemper: Det var ikke spesielt godt øvingsterreng i nærheten og veien til skytebanen var lang. I 1909 var siste sesong på Skansen og Saltenkompaniet ble etter dette forlagt på Elvegårdsmoen. Som nevnt over var for øvrig Skansen etablert som et festningsanlegg av Preben von Ahnen på 1600-tallet. Her hadde han sitt Saltens kompani 112 menige soldater som etter tradisjonen trente, og var forlagt i ett halvt år i forbindelse med felttoget til Nasa sølvgruver i Sverige. Under 2. verdenskrig ble det anlagt flyplass på Skansen som fremdeles er i bruk for småfly.

Vensmoen sanatorium

Furuboens butikk ble hentende «1000» etter at det kom opp et distanseskilt som fortalte pasientene ved Vensmoen Sanatorium om spaserturens lengde.

Den 28. juni 1912 beslutter stortinget at Statens Tuberkulosesenter for Hålogaland skulle bygges i Saltdal herred. Et område på Røkland med et areal på 367 mål ble stilt til rådighet. Stedet ble kjent som Vensmoen Sanatorium. Det tørre innlandsklimaet her var viktig ved valget for et behandlingssted for tuberkulose. Etter en byggeperiode på rundt tre år ble sanatoriet tatt i bruk 7. november 1916.

Bygningen for sanatoriet fikk en fasade som var 260 meter lang og var i sin tid Skandinavias største trebygning. Legen Albert Tillisch stod for planleggingen av institusjonen og Martin Schytte Berg var arkitekt. Bygningen som ble reist er monumental med innslag av barokk, nyklassisisme og jugend. Det ble anlagt en stor park rundt sanatoriet. Omgivelsene ellers er skogrike. Det ble senere også etablert ett barnesanatorium med plass for 35 tuberkulosesyke barn.

Vensmoen Sanatoriet var en viktig institusjon i bygda og var i drift til 1966. Totalt ble nesten 20 000 pasienter behandlet fra hele Nord-Norge. Institusjonen ble deretter omgjort til åndssvakehjem.

Elektrifisering

Det første vannkraftverket i Saltdalen ble satt i drift i 1909 i forbindelse med Russånes snekkerfabrikk. Neste kraftverk som ble etablert var i forbindelse med sanatoriet på Vensmoen. Dette elektrisitetsverket er på 28 kW og ble satt i drift i 1914. Ordfører Mons Høihilder arbeidet i årene 1917-18 for at Saltdal skulle få et større elektrisitetsverk. Kjemåga langt oppe i Saltdalen ble utpekt til å være et passende vassdrag. Planen var kommet så langt at kopperledninger ble innkjøpt, men de økonomisk dårlige tiden i mellomkrigstiden satte en stopper for planen. I 1921 ble det tatt initiativ til å stifte et aksjeselskap for å bygge et større kraftselskap, uten at dette fører frem. Johan Drage var initiativtager og 17. august 1928 er offisiell stiftelsedato for selskapet. Dragefossen i nedre del av Saltdal ble utbygd med et kraftverk som ble satt i drift i januar 1929. Kraftverket fikk en turbin på 200 kW og forsynete hele bygda fra Vensmoen og ned til Rognan. I andre mer avsidesliggende deler av Saltdal fikk folk bygd sine egne småkraftverk. Helt ut på 1950-tallet ble det bygd det vannkraftverk, men da begynte også den offentlige utbyggingen av elektrisitetsforsyningen og de fleste småkraftverkene ble avviklet.

Saltdal under andre verdenskrig

Kamphandlinger under den tyske okkupasjonen

Elitesoldater fra det 7. kompani av den østerrikske bergjegerbataljonen «Sorko» ved polarsirkelmonumentet på Saltfjellet den 23. mai 1940. Disse var blant de aller først som kom frem til dette symbolske målet. Omtrent 25 kilometer lenger nord ventet de engelske soldatene i sine stillinger.

Foto: Rudi Margreiter/Arkiv i Nordland

Under angrepet på Norge i 1940 ble folk i Saltdal allerede den 9. april 1940 direkte vitner til krigshandlingene ved at 14 tyske fly kom over dalen på vei nordover. Noen dager senere ble rutebåtene DS «Skjerstad» og DS «Salten» som normalt gikk i trafikk ute på kysten, sendt inn i Saltdalsfjorden for å komme unna bombeangrep ved Bodø. Disse skipene ble bombet sporadisk i flere dager etterpå.

Det tyske felttoget rykket stadig nordover og i Saltdal hadde Sør-Hålogaland regiment (IR 14) og britiske soldater gått i stillinger øverst i Saltdalen. Scots Guards hadde tatt stillinger ved Viskisbekken øverst i Lønsdalen. Som flankesikring lå på høyre side No. 2 Independent Company, og bak skottene på venstre flanke lå No. 3 Independent Company. Dette siste kompaniet lå på Storjord nederst i Lønsdalen. Nederst i Junkerdalen (ut mot Storjord) lå et mitraljøsekompani fra IR 14 under ledelse av løytnant Arne Pedersen. Oberstløytnant Thomas Byrnand Trappes-Lomax hadde kommandoen for orasjonen. Klokken 15 den 23. mai gikk tyskerne til angrep. Like etter angrepet fikk Trappes-Lomax ordre om melde seg for sine overordnede i de alliertes hovedkvarter i Harstad. Ordren gikk hardt ut over kampmoralen og Trappes-Lomax selv ble meget nedtrykt. Tyskerne satte seg fast på høyre flanke og beskjøt britene med bombekastere. Britene hadde bare en fungerende bombekaster og måtte foreta tilbaketrekking klokken 20 samme kveld. De tok ny stilling ved Storjord og i daglysningen neste dag fortsatte kampene, tyskerne hadde nå fått luftstøtte og britene fikk igjen store problemer med å holde stillingen. Scots Guards fikk ordre om å holde stillingen til klokken 18 slik at Irish Guards noen kilometer lenger nord kunne sette opp stilling ved Pothusbrua.

Gebirgsjäger Rudi Margreiter fra 7. kompani av det østerrikske bergjegerbataljonen «Sorko» i stilling på østsiden av Saltdalselva ikke langt fra Pothusbrua. Bergjegerne var i fronten av felttoget i Norge hele vegen fra Nord-Trøndelag til Narvik. Hans navn og bildene han tok er kjent fordi forfateren Dag Skogheim har fått hele hans billdedsamling, som nå er i eie av Nordland fylkeskommune.

Foto: Rudi Margreiter/Arkiv i Nordland

Pothusbrua ble sprengt av britiske soldater for å stanse den tyske framrykkingen. Legg merke til at bergjegerne har begynt å klatre over stålbjelkene til brua.

Foto: Rudi Margreiter/Arkiv i Nordland

Pothusbrua ble sett på som en viktig stilling (riksvei 50, i dag europavei 6, krysser Saltdalselva her) og ved fronten i Narvik var det bet om få overført forsterkninger ned hit. Imidlertid ble skipet med britiske soldater som skulle komme til unnsetning bombet i Vestfjorden. Hans Alm var ung mann i 1940 og han forteller i et intervju til «Saltdalsboka 1992» at lensmannen i Saltdal fikk i oppgave å organisere vakthold ved Pothusbrua, noe som ble utført av sivilpersoner. Da den tyske fremrykkingen begynne nedover dalen ble sivilistene tatt ut av tjeneste.

Pothusbrua var gjort klar til å sprenges og stillingen skulle holdes helt til Scots Guards hadde gjort retrett og hadde kommet over brua. Østerrikske soldater fra bergjegerbataljonen «Sorko» gjorde raske fremrykninger og Pothusbrua ble sprengt rundt klokken 17 den 24. mai, rett etter at hovedstyrken hadde passert. Til tross for dette kom de tyske soldatene seg raskt over Saltdalselva og kampene fortsatte utover kvelden og natten. Forsvarsjefen for Sør-Hålogaland, oberst Roscher-Nielsen, hadde gitt alle avdelingssjefer i området ordre om å møte opp på handelshuset til Alex Furebotten på Drageid. Her hadde også bataljonssjefen for IR14 tatt inn. Med en ansamling av biler utenfor handelshuset fant tyske fly grunn til mistanke og angrep først med mitraljøseild og senere med bomber.

Tyske soldater ved gravene til engelske og tyske kamerater ved Viskiskoia bru nord på Saltfjellet.

Foto: Karl Marth/Arkiv i Nordland

To tilfangetatte britiske soldater ved Pothus flankert av tre tyske soldater.

Foto: Arkiv i Nordland

Britene fikk ordre om å trekke seg tilbake den 26. mai klokken 11:30. I løpet av natten hadde tyske ingeniørtropper greid å bygge bru over Saltdalselva, dermed kunne tyske tropper i store antall ta opp kampene. Britene måtte innse at alle seriøse forsøk på motstand snart måtte oppgis, men for en kort stund økte motet da to britiske jagerfly av typen Gloster Gladiator kom til syne, disse forsvant imidlertid raskt. Britene gjorde raskt tilbaketrekning nedover dalen mot Rognan, tilbrakte en natt på en gård der, ble overraskende angrepet neste dag og gjorde resten av tilbaketrekningen langs strandlinjen på østsiden av Saltdalsfjorden. Senere fikk de sitte på to norske rutebusser, og enda lenger ut i fjorden ble de tatt opp av en båt og ført ut til Bodø. Fra Bodø gikk ferden videre med en destroyer til Harstad og herfra gikk turen videre til Scapa Flow på Orknøyene.

Nedover i Saltdal var det flere trefninger mellom tyske og allierte styrker. Det var også luftkamper over bygda og sivilbefolkningen flyktet til fjells flere steder. Noen hus ble også rammet av bomber. Klaus Engan var 19 år da krigen startet, han var lastebilsjåfør i Saltdal, og ble spurt av britene som var i Saltdalen om å bistå med å kjøre soldater og materiell. Engan fortelle i et intervju i Saltdaldalsboka 1991 om sine opplevelser. Han gjorde flere transportoppdrag med soldater og våpen før trefningene i Saltdalen tok til, blant annet kjørte han over til Mo i Rana, der de tyske fremrykningene allerede hadde avansert. Senere ble han utstyrt med våpen og var tilfeldig tilstede under noen av trefningene i Saltdalen, blant annet ble han spurt om å sprenge brua over Sørelva på Saltfjellet, men dette ble ikke utført på grunn av at bilen han skulle bruke var uten smøreolje. Da tyskerne hadde fått overtaket i hele Saltdal var han uten bil, han ble stoppet av en offiser på motorsykkel, denne var sikker på at Engan var soldat og han ble derfor kroppsvisitert. Heldigvis hadde Engan kastet pistolen sin rett før. Den tyske soldaten kommanderte Engan bak på motorsykkelen og han ble kjørt nedover til Rognan til en høyere offiser som snakket engelsk. Offiseren godtok at han ikke var vernepliktig, og Engan fikk i oppdrag å dra til fjells for å fortelle folk som hadde evakuert at krigen var slutt. Engan avslutter intervjuet med å fortelle at han ikke utførte denne oppgaven, fordi han uansett regnet med at folk ville forstå at krigshandlingene var over, dessuten måtte kuene melkes og våronna skulle også gjørs.

I mai 1940 falt 28 engelske soldater og offiserer i Saltdal. 27 av disse ble gravlagt på Saltdal kirkegård.

Blodveien

Utdypende artikkel: Blodveien

Oversiktsbilde for Botn krigsfangeleir. Krigsfangene i denne leiren bygget Blodveien.

Foto: Blodveimuseet

Under okkupasjonen hadde tyskerne et enormt transportbehov, ikke minst i Nord-Norge. Transport med skip langs norskekysten var risikofylt, veinettet var dårlig og jernbanen gikk ikke lenger enn til Mosjøen. Jernbaneutbygging ble sett på som eneste løsning for å få tilfredsstillende samferdsel. 30 000 krigsfanger satt inn for å gjennomføre jernbanebygging fra Mosjøen til Tysfjord.

Veiutbyggingen skulle foregå samtidig. Selv om veien over Saltfjellet, riksvei 50 (i dag Europaveg 6) hadde åpnet i 1937, var veien av lav standard og med flere fergestrekninger. Fra Rognan til Langseth var det ferge. Det ble enighet om at veianlegg i Korgen, Botn i Saltdal og i Ofoten skulle prioriteres. Ved byggingen av disse anleggene ble krigsfangene behandlet generelt dårlig, fikk lite og simpel mat, klærne var uegnet for vinterbruk og hygieneforholdene var elendige. Krigsfangene var fra Jugoslavia og Sovjet, samt noen fra Polen.

Frigjort russisk krigsfange fra Bjørnelva fangeleir i Saltdal.

Krigsminnesmerke over jugoslaviske krigsfanger ved byggingen av Nordlandsbanen over Saltfjellet.

I Saltdal var det opptil 18 fangeleirer under andre verdenskrig. Den største og mest beryktede leiren var Botn ved Saltdalsfjorden hvor krigsfangene ble behandlet spesielt grusomt. Forholdene var verst da SS hadde ansvaret for vaktholdet i Botn-leiren, da mishandling i form av slag, sparking og steinkasting var vanlig, samt at det ble utført massehenrettelser med nakkeskudd eller henging. Påstand om manglende innsats ble straffet med 25 stokkeslag, noen ganger helt opp mot 50. Forholdene forbedret seg da Wehrmacht overtok ansvaret i 1943.

Den 14. juli 1943 ble Milos Banjac skutt av en Wehrmacht-vaktpost. Hans bror tegnet et kors på fjellveggen rett ved med den dødes blod. Denne hendelsen har i ettertid gjort veistrekningen mellom Rognan og Botn på østsiden av Saltdalsfjorden kjent som Blodveien. Dette korset er fremdeles markert.

Lokalbefolkningen unngikk ikke å få kjennskap til forholdene i leirene. Selv om det i norske hjem under krigen ikke var noen overflod av mat, ble mye mat gitt til fangene. Spesielt de som bodde nært leirene ga så ofte de kunne. Hjelp til fangene kunne imidlertid være farlige på grunn av represalier. Julie Johansen bodde like ved Botn-leiren og ble kjent som «jugoslavenes mor», for sin innsats fikk hun en utmerkelse fra president Josip Broz Tito etter krigen.

I løpet av tre år greide rundt 30 krigsfanger å rømme fra leirene i Saltdal og over til Sverige. Lokalbefolkningen gjorde en betydningsfull innsats for rømte fanger med anvisning av vei, husly mat og utstyr. Flere virket som grenseloser. Peder Båtskar var sannsynligvis den som hjalp flest rømlinger over til Sverige. Han var en fattig mann som levde i en gamme på fjellet sør for Rognan. Boplassen han hold til på helt Båtskar, og han drev fiske og jakt på fjellet. Han ble sett på som en tulling og lite aktet i bygda, men han var godt kjent i fjellet. Båtskar var aktiv grenselos helt til han ble arrestert av tyskerne og sendt til Grini fangeleir.

I dag er det en jugoslavisk krigskirkegård i Botn med en massegrav for 1657 døde. Det er også en tysk krigskirkegård rett ved der soldater fra hele Nord-Norge er gravlagt. For øvrig er det flere krigsmonumenter i Saltdal.

Hakekorset i Storfloget

Det er en stor naken fjellside over Rognan som kan sees både utover i Saltdalsfjorden og oppover dalen. Øverst oppe i Storfloget, 400 meter over Rognan, hadde en tysk alpejeger malt et stort hakekors som målte 10 x 10 meter. Etter frigjøringen tok saltdalingen Ivar Knoph initiativ til å få hakekorset fjernet, og en norsk-russisk dugnadsgjeng klatret opp og malte det norske flagget over. Tau fikk de gratis hos butikkene og båtbyggeriene på Rognan.

Etterkrigstiden

Saltdal utviklet seg som flere andre steder i indre Nordland til et service- og tjenestested, med gode kommunikasjoner, småindustri, skole og offentlige tjenester. Båtbygging rund om på gårdene fortsatte helt opp til i dag, selv om båtbyggingen ved de to verftene er den viktigste aktiviteten i bygda utover 1950-, 60- og 70-tallet. Treforedling og sagbruk er også viktig, i tillegg til gårdsdrift.

Standard telefon- og kabelfabrikk beslutter å legge en kabelfabrikk på Rognan som ble offisielt åpnet 29. juni 1972. Fabrikken fikk en arbeidsstokk på 120 personer. Hovedproduktet er plastisolerte telefonkabler. I februar 1977 begynte produksjonen av fiberoptiske sjøkabler. I mai 1987 besluttet Televerket at STK skulle være hovedleverandør av fiberkabel til det fiberoptiske stamnettet i Norge og bestilte kabler for 70 millioner kroner. I 1990 ble det lagt en 40 km lang kabel av denne typen over Cook-stredet utenfor Australia. Dette ble sett på som et gjennombrudd på verdensmarkedet for fiberoptisk kabel fra Rognan.

Politikk

Kommunestyrevalget 2019

Parti	Prosent		Stemmer		Mandater		Medlemmer av formannskapet
	%	±	totalt	±	totalt	±
Senterpartiet	34,7	+19,4	880	+510	7	+4	3
Fremskrittspartiet	19,1	+1,0	485	+47	4		1
Arbeiderpartiet	18,3	-7,3	464	-153	4	-1	2
Saltdalslista	8,8	-8,6	224	-197	2	-2	1
Rødt	8,3	+8,3	210	+210	2	+2
Høyre	7,8	-11,9	198	-278	2	-2
Kristelig Folkeparti	3,0	-0,8	75	-15		-1
Valgdeltakelse/Total	68,8 %		2 553		21		7
Ordfører: Rune Berg (Sp)				Varaordfører: Sverre Breivik (SDL)
Merknader: Kilde: valgresultat.no og Saltdal kommune

Næringsliv

Saltdal er fra naturens side en god jordbruksbygd og gårdsbruk drives fremdeles langs den flate dalbunnen og til dels langs Saltdalsfjorden. Brukene er små, og mange har inntekter utenom gårdsdriften. Arealene brukes hovedsakelig til produksjon av fôr, samt noe potet og grønnsaker, men husdyrhold som storfe og sau er viktigst.

Saltdals næringsliv besto inntil slutten av 1970-tallet av treforedling og båtbygging ved Saltdalsverftet. I 1972 etablerte Standard telefon- og kabelfabrikk en fabrikk på Rognan, med produksjon av telekabel på vegne av Televerket. Fabrikken er fremdeles i drift og er nå eid av det franske konsernet Nexans og er fremdeles spesialisert på fiberoptiske kabler for offshorebruk. På 90-tallet ble bemanningen reduserte på kabelfabrikken.

Båtbyggeraktiviteten er ikke lenger en virksomhet som sysselsetter mange mennesker, men en tysk båtbygger har etablert seg og driver i dag Kai Lindes Trebåtbyggeri.

Hepro AS ble etablert i 1987 og er leverandør av elektriske rullestoler til Hjelpemiddelsentralen. Selskapet omsatte for 250 millioner kroner i 2021 og sysselsetter 90 personer.

På Russånes ligger en av Norges største hytteprodusenter, Rusånes Fabrikker AS som lager Saltdalshytta. Produksjonen av ferdighytter sysselsetter nærmere 100 personer. Bedriften omsatte for 425 millioner kroner i 2021.

Biobag international i Rognan produserer gjenvinnbare plastposer for et internasjonalt marked og omsatte for 82 millioner kroner i 2021 og har ti ansatte.

Saltdal har mye gjennomgangstrafikk, spesielt turister om sommeren som kjører på Europaveg 6. Det er en rekke overnattingsmuligheter, både i kommunesenteret og ellers i kommunen.

Offentlige institusjoner

På Rognan er det videregående skoler.

Saltdal svarer til Saltdal- og Øvre Saltdal sogn i Saltdal prestegjeld, Salten prosti i Sør-Hålogaland bispedømme.

Saltdal lensmannsdistrikt hører til under Salten politidistrikt. Saltdal hører til under Salten tingrett.

Kultur

Båtbyggerskolen på Rognan i 1963.

Saltdal kommune har kino og samfunnshus, idrettshall, fotballbane, svømmehall, flere ungdomsklubber og en rekke sosiale og kulturelle aktiviteter. Rognandagan er et marked og en sammenkomst for tradisjonelle kystfartøyer som avvikles hvert år.

I kommunen er det et omfattende bygdetun med lokale samlinger og bygninger, samt et museum som omhandler Blodveien.

Alt for Rognan var en realytyserie og et revykompani som gikk på TV 2 høsten 2006. Revykompaniet oppnådde suksess med flere oppsetninger på Chat Noir og reiste på norgesturné etterpå.

Saltdal har hatt en sterk kultur for alternativ musikk. Punkbandet Svartedauen fikk avisoverskrifter for den kontroversielle teksten til låten "Bærre på jævel" allerede i 1979. På 90-tallet/2000-tallet var det bandene Dubel Darr og Schtimm og miljøet rundt Clearpass Records som fikk oppmerksomhet.

Kjente saltdalinger

• Bernhoff Hansen (1877–1950), olympisk mester i bryting
• Johan Parelius Erichsen (1886–1974), fagforeningsmann, politiker
• Erling Engan (1910–1982), stortingsrepresentant (Sp) 1954–1973
• Trygve Hoff (1938–1987), visekunstner
• Flint Juventino Beppe (1973–), musiker, komponist
• Lena Kristin Ellingsen (1980–), skuespiller
• Siv Mossleth (1967-), stortingsrepresentant (Sp)

Vennskapsbyer

• Niš

Se også

• Kommunestyrevalg i Saltdal

Litteratur

• Amund Helland (1908). Norges land og folk topografisk-statistisk beskrevet XVIII. (på norsk). Topografisk-statistisk beskrivelse over Nordlands amt. Fjerde del. Kristiania: Aschehoug & Co. 

• P. Simonsen (1958). Funn og fortidsminner i Indre Salten (på norsk). Tromsø: Tromsø Museum. 

• Erling Svanberg (1990). Langs vei og lei i Nordland – Samferdsel i Nordland gjennom 3000 år (på norsk). Bodø: Nordland fylkeskommune. ISBN 82-7416-021-5. 

• Ragnvald Mo (1972). Gard og bygd (på norsk). Norsk Folkeminnelag/Universitetsforlaget. ISBN 82 000 271137. 

• Erling Svanberg (1976). «Samferdsel». I Leif B. Lillegaard. Bygd og by i Norge (på norsk). Nordland. Gyldendal. ISBN 82-05-08829-2. 

• Axel Hagemann (1886). Naturskildringer og naturhistoriske skisser fra Nordlands indre dale (på norsk). Kristiania: Alb. Cammermeyer. 

• Liv Krane (1996). «Gården Saltnes». Saltdalsboka 1996 (på norsk). Kristiania: Saltdal kommune. 

• Odd Storeng (1997). Liv Krane, red. Krigsfangens jistorie – Blodveien i Saltdal (på norsk). Bodø: Saltdal kommune. ISBN 82-91138-81-8. 

• Cveja Jovanović (1985). Flukt til friheten – Fra nazi-dødsleire i Norge (på norsk). Gyldendal. ISBN 82-05-16358-8. 

Eksterne lenker

• Offisielt nettsted
• (en) Saltdal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) «Saltdal» i Store norske leksikon
• (no) Kommunefakta Saltdal - Statistisk sentralbyrå
• (no) Nordlandsmuseet - Blodveien
• (no) Nordlandsmuseet - Blodveimuseet
• (mul) Film fra 1950-tallet fra Rognan og Saltdal ved Maria Nestby