Symfoni nr. 1 (Mahler)

Symfoni nr 1 i D-dur, komponert av Gustav Mahler mellom 1884 og 1888. Verket var i utgangspunktet et symfonisk dikt kalt Titanen (etter en roman av Jean Paul).

Tilblivelse

Symfonien oppstod (etter forarbeider som strekker seg tilbake til året 1884) i tiden fra januar til mars 1888. Urfremførelsen fant sted 20. november 1889 under ledelse av komponisten i Budapest, der Mahler på denne tiden var direktør for den Kongelige Ungarske Opera. Partiturets førsteutgave kom i 1899 på forlaget Weinberger, Wien. En revidert versjon av partituret kom i 1906 ut på forlaget Universal Edition, Wien.

Det er opplysende å sammenlikne programmet fra de første oppføringene mellom 1889 og 1899 med hverandre. Mahler var åpenbart innledningsvis i villrede, om han skulle betrakte verket som et symfonisk dikt eller som en symfoni. Den opprinnelig planlagte inndelingen av satsen i to deler forsvant med tiden, akkurat som ytterligere en sats som stod som nummer to (den blir leilighetsvis fortsatt fremført under navnet "Blumine"). Ved de første oppføringene forsøkte Mahler også å lette publikums tilgang til verket gjennom verk- og satstitler, som til dels inneholdt litterære trekk. Det tidvis brukte tilnavnet Titan henviser til Jean Pauls roman med samme navn. Forfatteren var Mahlers ungdomstid yndlingsfofatter. Sørgemarsjen bar kortvarig tilnavnet Ein Totenmarsch in Callots Manier, en hentydning til E. T. A. Hoffmanns Fantasiestücke in Callots Manier. Visstnok kjente Mahler ikke dette verket ennå i tiden da den første symfonien oppstod, og etter et forslag fra en Ferdinand Pfohl, en av Mahlers venner, ble tittelen trukket. Etter Mahlers eget sigende skal også satsen ha blitt inspirert av en tegning, som viser den skutte jegeren som begraves av skogens dyr. Til oppføringen i Hamburg i 1893 forfattet Mahler til og med et fullstendig utarbeidet program. Tilnavnet / tilskuddet til tittelen og de programmatiske satsoverskriftene ga Mahler senere avkall på, „weil ich es erlebt habe, auf welch falsche Wege hiedurch [sic!] das Publikum geriet“. Først da førsteutgaven ble trykket i 1899 mottok symfonien sin endelige form med fire satser og betegnelsen "Symfoni nr 1".

Oversikt: Tilblivelseshistorien til Mahlers 1. Symfoni – Fra fremføringer til trykket førsteutgave

Budapest 20. november 1889	Hamburg 27. oktober 1893	Weimar 3. juni 1894	Berlin 16. mars 1896	Førsteutgave, trykket 1899
Symphonische Dichtung in zwei Teilen	„Titan“, eine Tondichtung in Symphonieform	(ukjent)	Symphonie in D-Dur für großes Orchester	Symphonie Nr. 1 in D-Dur
1. del (ingen deltittel)	1. del: „Aus den Tagen der Jugend“, Blumen-, Frucht- und Dornstücke	1. del: „Aus den Tagen der Jugend“, Blumen-, Frucht- und Dornstücke	(ingen deling)	(ingen deling)
1. sats: Introduktion und Allegro comodo	1. sats: „Frühling und kein Ende“ (Einleitung und Allegro comodo). Die Einleitung stellt das Erwachen der Natur aus langem Winterschlafe dar	1. sats: „Frühling und kein Ende“ (Einleitung und Allegro comodo). Die Einleitung schildert das Erwachen der Natur am frühesten Morgen	1. sats: Einleitung und Allegro comodo	1. sats: Langsam. Schleppend. Wie ein Naturlaut. Später: Im Anfang sehr gemächlich
2. sats: Andante	2. sats: „Blumine“ (Andante)	2. sats: „Bluminenkapitel“	(mangler)	(mangler)
3. sats: Scherzo	3. sats: „Mit vollen Segeln“ (Scherzo)	3. sats: „Mit vollen Segeln“ (Scherzo)	2. sats: Scherzo	2. sats: Kräftig bewegt, doch nicht zu schnell
2. del (ingen deltittel)	2. del: „Commedia humana“	2. del: „Commedia humana“
4. sats: A la pompes funèbres; attaca	4. sats: „Gestrandet!“ (ein Todtenmarsch in „Callots Manier“)	4. sats: „Gestrandet!“ Des Jägers Leichenbegängnis	3. sats: „Alla Marcia funebre“	3. sats: Feierlich und gemessen, ohne zu schleppen
5. sats: Molto appassionato	5. sats: „Dall’ Inferno“ (Allegro furioso) folgt, als der plötzliche Ausbruch der Verzweiflung eines im Tiefsten verwundeten Herzens	5. sats: „Dall’ Inferno al Paradiso“ (Allegro furioso ...)	4. sats: Allegro furioso	4. sats: Stürmisch bewegt

"Bluminesatsen" ble i utgangspunktet skrevet for Mahlers bakgrunnsmusikk til Joseph Scheffels stykke Der Trompeter von Säckingen (1884), som forøvrig har vært tapt siden. Tillegget av denne satsen virker å ha vært en idé Mahler fikk i ettertid, og han kasserte den etter Weimarfremførelsen i [[1894)), og den ble ikke oppdaget igjen før 1966 da Donald Mitchell avdekket den. Det følgende året dirigerte Benjamin Britten den første fremførelsen av den siden Mahlers tid i Aldeburgh. Symfonien spilles nesten aldri med denne satsen i dag, men kan imidlertid høres leilighetsvis alene. I 1970-årene spilte Eugene Ormandy og Philadelphia Orchestra inn det første opptaket av symfonien som inkluderer satsen Blumine. Denne innspillingen har vært ute av produksjon i mange år, men RCA ga den nylig ut på nytt.

Verket inkluderer flere tema fra Mahlers sangsyklus Lieder eines fahrenden Gesellen (1883-1885), og tilgjengelig materiale ser også ut til å indikere at Mahler gjenbrukte musikk fra sitt oppgitte operaprosjekt Rübezahl.

Struktur og analyse

Den 1. symfonien bærer allerede flere av elementene i det Malerske musikkspråket i seg, slik som folkelige melodier (fremfor alt i første og andre sats), den ironiske fremmedgjøringen, den collagaktige lagdelingen av motiver, og den delvis bryske bearbeidelsen av temaene. Kompositorisk står symfonien Liedern eines fahrenden Gesellen nært, som Mahler komponerte 1883-85. En fremføring av symfonien tar typisk omlag 55 minutter.

Første sats: "Langsam. Schleppend. Wie ein Naturlaut – Im Anfang sehr gemächlich"

Den første satsen i d-dur er variert i formen, men hovedstrukturen likner hovedsatsen i en Sonate. Etter en utstrukket, langsom innledning kommer eksposisjonen, som mot normen i sonatesatsformen bare behandler ett tema, som Mahler har lånt fra Ging heut morgen übers Feld fra sin egen sangsyklus Lieder eines fahrenden Gesellen. Den tilsluttende gjennomføringsdelen går også mot formregelen, da den heller bearbeider motiver fra innledningen enn fra eksposisjonen. En forkortet reprise avslutter satsen.

Andre sats: "Kräftig bewegt, doch nicht zu schnell"

Den andre satsen i a-dur fremstår som en nokså rå Ländler, som ikke skyr å ta opp i seg elementer fra østerriksk folkemusikk.

Tredje sats: "Feierlich und gemessen, ohne zu schleppen"

Moritz von Schwind: "Wie die Tiere den Jäger begraben". Tresnittet ga trolig Mahler impulser til symfoniens tredje sats.

Tredje sats (d-moll) åpner med en sørgemarsj, som er en fremmedgjort bearbeidelse av folkesangen "Bruder Martin" (sic!, Mahler siterte tittelen i denne lite brukte formen i tysk språktradisjon), en molltranskripsjon av kanonen "Frère Jacques" (no "Broder Jakob"). Mot allminnelig oppfatning er imidlertid ikke mollutgaven Mahlers oppfinnelse; snarere ble kanonen i det 19. og tidlig 20. århundre sunget i moll i bestemte regioner i Østerrike. Det er grunn til å tro at Mahler kjente denne versjonen. Satsen inneholder imidlertid også klezmerliknende scener fra den jødiske musikkverden. Den lyriske mittdelen siterer nok en gang fra Mahlers sangsyklus Liedern eines fahrenden Gesellen, denne gangen er sitatet hentet fra sangen Die zwei blauen Augen von meinem Schatz.

Fjerde sats: "Stürmisch bewegt"

Mens Mahlers musikk i hovedsatsen er preget av en utgang mot naturen (naturalistiske motiver, fugleimitasjoner, trompetfanfarer bak scenen) og i videste betydning tematiserer tilblivelsen av musikken, beskriver fjerde og siste sats (f-moll/d-dur) snarere det motsatte. Motivene virker oppjagede og aggressive, mot slutten tårner musikken seg opp, for å ende i et regelrett sammenbrudd som foregriper slutten. Men enda en gang "skyver" Mahler så musikkmaskinen videre, for å lede oss over i en mektig Finale, som bærer alle trekkene til en voldsom fremkalt apoteose. I de fleste symfoniske fremførelser spiller samtidig hornistene sluttema stående, for fortsatt å kunne overdøve det senromantiske stororkesteret.

Orkestrering

Besetning: 4d2, 4d1, 4d2, 3d1 – 7, 5, 4, 1, timp, perc, hp, str

Treblåsere

4 Fløyter (2 veksler Piccolofløyter)

4 Oboer (1 veksler engelsk horn)

4 Klarinetter i B, D, Ess, A (1 veksler bassklarinett i siste sats)

3 Fagotter (1 veksler kontrafagott)

Messingblåsere

7 horn (med "ekstra mannskap" i siste sats)

4 trompeter (med ytterligere en trumpet i siste sats)

3 tromboner

tuba

Perkusjon

4 pauker (2 musikere)

cymbaler

triangel

gong

basstromme

Strykere og Strenger

1., 2. fioliner

bratsjer

celloer

kontrabasser

harpe

Transkripsjoner

I 1906 ble et arrangement av Bruno Walter for firehendig piano publisert.

Premieres

• World premiere: 1889 November 20, Budapest, conducted by the composer. The work was poorly received.
• German premieres:

1. 1893 October 27, Hamburg, conducted by the composer.
2. 1894 June 3, Weimar, conducted by the composer.
3. 1896 March 16, Berlin, conducted by the composer.
4. 1899 March, Frankfurt, conducted by the composer.

• Austrian premieres:

1. 1898 March, Prague, conducted by the composer. The first really successful performance.
2. 1900 November 18, Vienna, conducted by the composer.

• English premiere: 1903 October 21, London as part of a Proms concert, conducted by Henry Wood.
• American premiere: 1909 December 16, New York City, conducted by the composer.

Publication

• 1899 February, Vienna, Weinberger.
• 1906 May, Vienna, Universal Edition.
• 1967 Vienna, Universal Edition (critical edition).

External links

• A Century of New Music in Vienna