Abbas II (Persia)
| Abbas II | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 20. des. 1633[1] Qazvin | ||
| Død | 26. okt. 1666 (32 år) Damghan | ||
| Beskjeftigelse | Hersker | ||
| Embete |
| ||
| Far | Safi av Persia[2] | ||
| Mor | Anna Khanum | ||
| Barn | Suleiman I of Persia | ||
| Nasjonalitet | Safavidiske rike | ||
| Gravlagt | Qom | ||
| Signatur | |||
 | |||
Abbas II (persisk: عباس ; født 20. desember 1633 i Qazvin, død 25. september 1666 i Khusrauabad) var en sultan fra det safavidiske dynastiet, som var sjah i Persia fra 1642 til 1666.
Den 12. mai 1642 etterfulgte han sin far Safi på tronen, og ble safavidedynastiets syvende sjah.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Abbas II ble født i Qazvin med navnet Sultan Muhammad Mirza.[3][4] Han var sønn av sjah Safi I og en tsjerkessisk kvinne, Anna Khanum.[5] Han var den eldste av fem brødre. Ikke meget er kjent om Muhammad Mirzas ungdomsår, foruten at han tilbragte den i safavidenes harem og fikk privatundervisning av sin mentor Rajab Ali Tabrizi.[3] Han fikk også undervisning i statsskikk av to adelsmenn ved navn Muhammad-Ali Beg og Jani Khan Shamlu.
Som sjah
[rediger | rediger kilde]Ettersom han ble sjah før han var fylt ti år, var det hans mor Anna Khanum og storvisir Saru Taqi som styrte Persia i begynnelsen av hans regjeringstid, mens Abbas konsentrerte seg om sin skolegang i Qazvin. Anna Khanum og Saru Taqi samarbeidet tett, og under dem var riket i sikre hender. Den franske reisende Jean Chardin omtalte deres nære samarbeid:
- De persiske kongers mødres makt er stor når de [sjahene] er unge. Abbas IIs mor hadde stor innflytelse, som var absolutt. Hun [dronningmoren] samarbeidet tett med statsministeren og de hjalp hverandre. Saru Taqi var dronningmorens agent og betrodde; han samlet sammen enorme rikdommer for henne. Hun regjerte Persia etter sin vilje gjennom sin minister.
Etter ett år flyttet Abbas II til den safavidiske hovedstad Isfahan. Samme år nektet den mektige general Rustam Khan å adlyde safavidiske befalinger, og marsjerte mot Isfahan for å avsette Abbas II. Men Saru Taqi klarte å få ham drept i Mashhad.[6]
I 1644 gjorde noen bakhtiarske stammer opprør mot Abbas II. Men opprøret ble raskt slått ned av Saru Taqi.
Saru Taqi ledet en kampanje mot korrupsjon, og det gav ham mange fiender. Den 11. oktober 1645 ble han myrdet av noen hæroffiserer. Han ble etterfulgt av Khalifa Sultan, som var storvisir frem til sin død i 1653 eller 1654.
Abbas II klarte ved hjelp av reformer å konsolidere Persia, etter at sentralregjeringen under hans forgjengere hadde blitt gradvis svekket. Slik klarte han ved sine reformer å svekke de mektige kizilbashstammene. De hadde spilt en sterk rolle ved grunnleggelsen av safavideriket, og gjorde seg stadig sterkere gjeldende. Men nå ble de svekket, og mer land ble direkte underlagt tronen.
Landets grenser forble mer eller mindre stabile. Abbas II gjenerobret i 1648 Kandahar fra den indiske stormogulen, og senere slo han tilbake tre angrep som stormogulen gjorde mot byen. Han dyrket også tette handelsforbindelser med de europeiske sjømaktene England og Holland.
I Isfahan ble i hans regjeringstid i 1647/1648 Chehel Sotoun-palasset ferdigbygd, og moskeene Mesǰed-e Shah (kongemoskeen) og Mesǰed-e Jomʿa (fredagsmoskeen) restaurert. I 1654/55 bygde han en demning over elven Zayanderud.
Likesom sine forgjengere var han tolerant overfor andre religioner – med ett unntak: han utstedte et dekret der han påla alle landets jøder å konvertere til islam.
Abbas IIs styre var relativt fredelig. Det var forskånet fra angrep fra osmanene.
Sjahen døde i Khusrauabad nær Damghan natten mellom 25. og 26. oktober 1666, og han ble begravet ved siden av sin far i Qom.
Han ble etterfulgt av sin sønn Suleiman I. Han hadde også sønnene Hamza Mirza, Ismail Mirza og Mirza Ali Naqi, og dessuten to døtre.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Savory, R. M. (1985). «ʿAbbās (II)». I Yarshater, Ehsan. Encyclopaedia Iranica. I. Routledge & Kegan Paul. s. 76. ISBN 0-7100-9099-4. LCCN 84673402.
- Newman, Andrew J. (2008). Safavid Iran: Rebirth of a Persian Empire. London, UK: I. B. Tauris. s. 1–281. ISBN 1-8451-1830-8.
- Babaie, Sussan; Babayan, Kathryn; McCabe, Ina Baghdiantz; Farhad, Massumeh (2004). Slaves of the Shah: New Elites of Safavid Iran. London, UK: I. B. Tauris. s. 1–218. ISBN 1-8606-4721-9. LCCN 2005272298.
- Roemer, H. R. (1986). «The Safavid period». The Cambridge History of Iran. 6: The Timurid and Safavid periods. Cambridge, UK: Cambridge University Press. s. 189–351. ISBN 0-5212-0094-6.
- Burton, Audrey (1997). The Bukharans: A Dynastic, Diplomatic, and Commercial History, 1550–1702. New York, NY: St. Martin's Press. ISBN 0-3121-7387-3. LCCN 97012314.
- Chandra, Satish (2005). Medieval India: from Sultanat to the Mughals. II: Mughal Empire, 1526–1748. New Delhi, India: Har-Anand Publications. ISBN 8-1241-0605-3. LCCN 97901412.
- Kohn, George Childs, red. (2007). Dictionary of Wars. Infobase Publishing. ISBN 0-8160-6577-2. LCCN 2005058936.
- Matthee, Rudi; Mashita, Hiroyuki (1985). Yarshater, Ehsan, red. Kandahar IV: From The Mongol Invasion Through the Safavid Era. Routledge & Kegan Paul. Arkivert fra originalen 11. september 2014.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ oppført som Abbas II of Persia, pantheon.world, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ EL / Abbas I[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Savory 1985, s. 76
- ^ Roemer 1986, s. 288.
- ^ Newman 2008, s. 81.
- ^ Roemer 1986, s. 292.