Afrikas historie

Afrikanske riker mellom 500 f.Kr. og 1500 e.Kr.

Bronsehode fra 1100-tallet fra Jorubafolket i dagens vestlige Nigeria.

Portrett av en afrikaner, maleri av Rubens, tidlig 1600-tall

Afrikas historie begynner med kontinentets forhistorie og framveksten av det tidlig mennesket, homo sapiens, i østlige Afrika, fortsetter inn i nåtiden med et lappeteppe av et mangfoldig og politisk utviklende nasjonstater. En del tidlig bevis på landbruk i Afrika er datert fra 16 000 f.Kr., og metallarbeid fra rundt 4 000 f.Kr. Den dokumenterte historien til tidlig sivilisasjon oppsto i oldtidens Egypt og senere i Nubia, området Maghreb i nordvestlige Afrika, og Afrikas horn i østlige Afrika. I løpet av middelalderen spredte islam seg fra Arabia gjennom regionen, krysset Maghreb og Sahel. Et markant senter for muslimsk kultur var Timbuktu. En del betydelige førkoloniale stater og samfunn i Afrika var blant annet Nokkulturen, Maliriket, Ashantiriket, kongedømmet Mapungubwe, kongeriket Sine, kongeriket Saloum, Baolriket, kongeriket Zimbabwe, Kongoriket, oldtidens Kartago, Numidia, Mauretania, kongeriket Aksum, Ajuuraan-staten og Adal-sultanatet.

Fra slutten av 1400-tallet ble Afrika en kilde for slavehandel, og de fremste aktørene var europeere og arabere. Slaver ble tatt med vold eller kjøpt fra lokale herskere i vestlige, sentrale og sørøstlige Afrika. De europeiske slavene gikk oversjøisk i den atlantiske slavehandelen, mens slaver tatt av muslimer ble ført nord- og østover. Europeisk kolonisering av Afrika utviklet seg raskt i kappløpet om Afrika på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Som følge av kampene for uavhengighet i mange deler av kontinentet, foruten også et svekket Europa etter den andre verdenskrig, tok avkolonialiseringen fart. En del områder førte det til vekst og framgang, for andre deler førte det til borgerkriger og stridigheter.

Afrikas historie har vært en utfordring for historikere og forskere innenfor feltet av afrikanske studier ettersom det er en knapphet på skriftlige kilder for store deler av subsaharisk Afrika (Afrika sør for Sahara). Forskningteknikker som nedtegnelse av muntlig historie, historisk lingvistikk, arkeologi og genetikk er derfor viktige metoder.

Denne artikkelen omhandler et kontinents historie fra de eldste tider til i dag, og kan bare dekke hendelser, land og folk summarisk. Se de enkelte underartikler for utdyping.

Forhistorie

Paleolittisk tid

Kart over tidlig spredning av moderne mennesker i henhold til mitokondrielt DNA (befolkningsgenetikk).

Fase 1, eller oldowan, enkelt steinredskap fra vestlige Sahara.

De første hominider utviklet seg i Afrika. I henhold til paleontologi (læren om forhistorisk liv og evolusjon) var anatomien av de tidlige hominiders kranier ganske lik de til gorillaer og sjimpanser. Store aper utviklet seg også i Afrika, men hominidene hadde tilpasset seg en tobent gange og frigjort hendene. Det ga dem en avgjørende fordel, og de kunne leve både skogområder og på den åpne savannene på en tid da Afrika tørket opp og savannene trengte seg inn i skogsområdene. Dette skjedde for 10 til 5 millioner år siden.

For 3 millioner år siden hadde flere hominider av arten australopithecus utviklet seg over hele sørlige, østlige og sentrale Afrika. De kunne bruke redskaper, men ikke framstiltedem. De spiste kjøttrester fra andre dyr og var stort sett altetende.

For omtrentlig 2,3 millioner år siden ble de første primitive steinredskapene framstilt, benyttet til bearbeide kjøttet av dyr felt og drept av rovdyr, og for høste beinmarg fra kadaver. Disse hominider, de tidligste menneskene, homo habilis, drev antagelig ikke jakt selv da de ikke kunne konkurrere med de store rovdyrene og drev fortsatt mer plyndring av rovdyrenes felling enn selv å felle andre dyr. De stjal antagelig egg fra fuglereder og kan ha vært i stand til fange mindre dyr og svekkede større byttedyr (unger og eldre dyr). De primitive redskapene de benyttet kalles for oldowan.

En gang for 1,8 millioner år siden er en annen menneskerase, homo ergaster, i henhold til arkeologiske funn. Fra disse utviklet homo erectus seg, «det oppreiste menneske», en gang for 1,5 millioner år siden. En del tidlige representanter av denne arten hadde relativ liten hjerne og benyttet primitive steinredskaper, ganske likt homo habilis. Hjernen vokste etter hvert i størrelse, og homo erectus utviklet også mer komplekse steinteknologi for redskaper. Homo erectus var muligens de første jegere og de mestret kunsten å gjøre ild. De var også de første hominider som bevegde seg ut av Afrika, og spredte seg utover det meste av den gamle verden.

Funn av fossiler viser at neste utviklingstrinn av menneskearten, homo sapiens, bodde i sørlige og østlige Afrika for minst 100 000 og muligens for 150 000 år siden. For rundt 40 000 år siden begynte også denne menneskearten å spre seg ut av Afrika og koloniserte etter hvert de områder som de spredt seg over. Ved 10 000 f.Kr. hadde homo sapiens, dagens moderne mennesker, spredt seg til alle hjørner av de gamle verden. Deres spredning er sporet av lingvistiske, kulturelle og genetiske bevis.

Framveksten av jordbrukskultur

Afrikansk tobladet steinkniv datert fra sen steinalder.

Pygmemann fra Aruwimielven.

En gang rundt 16 000 f.Kr., fra fjellene ved Rødehavet til de nordlige høylandene i Etiopia, ble nøtter, gress og rotvekster samlet inn som mat. Ved 13 000 til 11 000 f.Kr. begynte folk å samle inn villkorn. Det spredte seg til vestlige Asia, som domestiserte villkorn, hvete og bygg. Mellom 10 000 og 8 000 f.Kr. ble det i nordøstlige Afrika kultivert hvete og bygg og drevet med sauer og krøtter fra sørvestlige Asia. En våt klimafase i Afrika gjorde de etiopiske høylandene om til fjellskog. Et folk som snakket omotiske språk domestiserte bananer en gang rundt 6500–5500 f.Kr. I tiden 7000 f.Kr. domestiserte bosettere i de etiopiske høylandene esler som hadde spredt seg til sørvestlige Asia. Folk som snakket kusjittiske språk, delvis sluttet med krøtterdrift, domestiserte teff og en form for hirse (eleusine coracana) en gang mellom 5500 og 3500 f.Kr.

Op steppene og savannene i Sahara og Sahel begynte folk som snakket nilosahariske språk å samle inn og domestisere villhirse og durra i tiden mellom 8000 og 6000 f.Kr. Senere ble også gresskar, vannmelon, oljeplante (ricinus communis) og bomull også innsamlet og domestisert. Folkene begynte også å fange ville krøtter og holde dem i runde innhegninger av tornehekker, noe som førte til domestisering. De begynte også å framstille enkle steingods og keramikk. Fisking ved å benytte harpuner av bein ble en betydelig aktivitet i mange elver og innsjøer som ble dannet ved økt nedfall.

I Vest-Afrika førte den våte fasen til en ekspanderende regnskog og bevokst savanne fra Senegal til Kamerun. Mellom 9000 og 5000 f.Kr., domestiserte et folk som snakket nigerkongo oljepalme og raffiapalme. To frøplanter, en form for erter og en afrikansk art av jordnøtt, ble også domestisert, fulgt av moskus og kolanøtter. Ettersom de fleste plantene vokste i skogen framstilte dette folket en form polerte steinøkser for å rydde vekk trærne.

Det meste av sørlige Afrika var befolket av pygmefolk og khoisanere som siden sen-paleolitikum var jegere og samlere. En del av den eldste helleristninger ble skapt av dem.

Rett før avskogingen av Sahara ble samfunnene sør for oldtidens Egypt i de områdene som i dag er Sudan deltagere i hva som ettertiden har kalt for den neolittiske revolusjonen. Begrepet henviser til den store omstruktureringen som skjedde i menneskehetens historie da jeger- og samlerkulturen gikk over til det levevis hvor menneskene hovedsakelig forsørget seg gjennom jordbruk og husdyrhold. Denne første jordbruksrevolusjonen var den gradvise overgangen fra nomadiske samfunn av jegere og samlere i steinalderen til et samfunn av jordbruk og fast bosetning. Folket i Sudan levde i en delvis nomadetilværelse med domestiserte planter og dyr. Det har vært foreslått at de megalittstrukturene som er blitt funnet ved Nabta Playa er eksempler på verdens første kjente arkeoastronomiske anordninger, og forutdaterer Stonehenge med mer enn tusen år. Den sosiokulturelle kompleksiteten observert ved Nabta Playa og uttrykt ved ulike nivåer av myndighet innenfor samfunnet der, har blitt forsøkt forstått som grunnleggende strukturer for både det neolittiske samfunnet ved Nabta og det gamle rike i Egypt. Den sørlige, egyptiske Naqadakulturen var kulturelt og etnisk tilsvarende med den subsahariske da de nordlige egyptiske kulturer hadde omfattende bånd og forbindelser til Levanten, og foreningen av disse kulturer kom senere til påbegynne den dynastiske periode i oldtidens Egypt.

Ved 5000 f.Kr. gikk Afrika inn i en tørr fase, og klimaet i Sahararegionen ble gradvis tørrere. Befolkningen begynte å trekke ut av Sahara i alle retninger, inkludert mot Nildalen sør for andre katarakt hvor de ble helt eller delvis fastboende. En betydelig klimatisk tilbakegang skjedde med klar nedgang i tungt og vedvarende regnfall i sentrale og østlige Afrika. Siden da har tørre forhold vedvart i østlige Afrika.

Metallurgi

De første metallene som ble smeltet i Afrika var bly, kobber, og bronse, en gang på 3000-tallet f.Kr.

Kobber ble smeltet i Egypt i løpet av den førdynastiske epoken, og bronse kom i bruk ikke lenge etter 3000 f.Kr. i Egypt og Nubia. Nubia var en betydelig kilde for kobber, men også gull. Bruken av gull og sølv i Egypt går også tilbake til førdynastisk periode.

I Aïrfjellene i dagens Niger ble kobber smeltet uavhengig av utviklingen i Nildalen. Det skjedde en gang mellom 3000 og 2500 f.Kr. Prosessen var ikke godt utviklet, indikert på at kunnskapen ikke kom utenfra regionen; det ble mer modent i tiden rundt 1500 f.Kr.

Ved 1000-tallet f.Kr. hadde jern blitt introdusert i nordvestlige Afrika, Egypt og Nubia. I 670 f.Kr. hadde nubierne blitt presset ut av Egypt av assyrere som brukte våpen gjort av jern. Etter denne tiden kom jern i Nilendalen til å bli langt mer utbredt.

Kunnskapen om at jernarbeid spredte seg til området sør for Sahara via den nubiske byen Meroë er ikke lenger gjennomgående akseptert av forskere. Metallarbeid i Vest-Afrika har blitt datert så tidlig som 2500 f.Kr. ved Egaro vest for Termitfjellene i Niger, og jernarbeid ble praktisert her ved 1500 f.Kr. I Sentral-Afrika er det bevis på at jernarbeid kan ha blitt praktisert så tidlig som 2000-tallet f.Kr. Jernsmelting ble utviklet i området mellom Tsjadsjøen og de store afrikanske innsjøene mellom 1000 og 600 f.Kr., lenge før kunnskapen nådde fram til oldtidens Egypt. Før 500 f.Kr. hadde Nokkulturen på Josplatået drevet på med å smelte jern.

Antikken

Oldtidens Egypt og dens nomer.

Nord-Afrikas antikke historie er uoppløselig knyttet til historien i antikkens Midtøsten. Dette er særlig riktig i henhold til oldtidens Egypt og Nubia. På Afrikas horn styrte kongeriket Aksum deler av hva som i dag er Eritrea, nordlige Etiopia og kystområdet av den vestlige delen av Den arabiske halvøya. Oldtidens egyptere hadde etablert bånd med landet Punt i 2350 f.Kr. Punt var en handelspartner med Egypt og det er antatt at de var lokalisert i hva som i dag er Somalia, Djibouti eller Eritrea. Fønikiske byer som Kartago var en del av Middelhavets jernalder den klassiske antikken. Afrika sør for Sahara utviklet seg mer eller mindre avhengig i samme tidsrom.

Oldtidens Egypt

• Se hovedartikkel, Oldtidens Egypt

Pyramidekomplekset ved Giza er symboler på sivilisasjonen i oldtidens Egypt.

Etter at Sahara var blitt avskoget ble bosetningen mer konsentrert i Nildalen hvor det etter hvert utviklet seg tallrike sakrale høvdingriker. Regionene med de største befolkningskonsentrasjonene var i deltaregionen i Nedre Egypt, Øvre Egypt og langs andre og tredje katarakter ved Dongola langs Nilen i Nubia. Denne befolkningspresset og veksten hadde sin årsak i kultiveringen av avlinger fra sørvestlige Asia, inkludert hvete og bygg, og avling av sauer, geiter og krøtter. Befolkningsveksten førte til konkurranse om landbruksområder og behov for regulert jordbruk. Regulering ble etablert av opprettelsen av byråkratier i høvdingrikene. Den første og mektigste av disse var Ta-Seti som ble opprettet i tiden rundt 3500 f.Kr. Ideen om sakrale høvdingriker spredte seg over både Øvre og Nedre Egypt.

Senere sammenslutninger av høvdingdømmene til bredere politiske enheter begynte i Øvre og Nedre Egypt, og kulminerte i forening av Egypt til ett politisk enhet ved Narmer (Menes) i 3100 f.Kr. Istedenfor å bli sett på som sakrale høvdinger, ble han en guddommelig konge eller farao. Henoteisme, eller dyrkelse av en enkelt gud innenfor et system av polyteisme, praktisert i de sakrale høvdingdømmene, ble forent i den polyteistiske religion i oldtidens Egypt. Byråkratiene ble mer sentralisert under faraoene, drevet av guvernører, skatteinnsamlere, generaler, kunstnere og ingeniører. De samlet inn skatter, organiserte betydelige offentlige arbeider, og bygde irrigasjonssystemer, pyramider, templer og kanaler. I løpet av fjerde dynasti (2620-2480 f.Kr.) ble langdistansehandel utviklet. Det ble handlet tømmer fra Midtøsten, gull og skinn fra Nubia, røkelse fra Punt, og dessuten handel med Libya. Under det gamle rike i Egypt utviklet og opprettholdt landet sin grunnleggende systemer, institusjoner og kultur, alltid gjennom det sentrale byråkratiet og ved faraos guddommelighet.

Statue av farao Ramses II (Museo Egizio i Torino)

På 2000-tallet f.Kr. begynte Egypt å utøve direkte militær og politisk kontroll over sine sørlige og vestlige naboer. Ved 220 f.Kr. hadde det gamle rikets stabilitet blitt underminert av rivalisering blant guvernørene i nomene som utfordret faraos makt, og samtidig av invasjoner fra asiater inn i deltaet. Første mellomepoke i Egypt begynte på en tid av politisk splid og usikkerhet.

Ved 2130 ble perioden med stagnasjon avsluttet ved Mentuhotep I, den første farao av det ellevte dynasti, og framveksten av mellomriket i Egypt. Pyramidebyggingen ble tatt opp igjen, langdistansehandelen kom i gang igjen, og maktens senter flyttet seg fra Memfis til Teben. Forbindelsene med de sørlige regioner i kongedømmet Kusj, Wawat og Irthet i andre katarakt ble forsterket. Deretter kom andre mellomepoke i Egypt hvor et folk som ble kalt Hyksos invaderte landet ved hjelp av stridsvogner trukket av hester og med våpen gjort av bronse, en teknologi ikke tidligere sett i Egypt. Stridsvogner spredte seg snart vestover til det ubebodde Sahara og nordlige Afrika. Hyksosfolket klarte ikke å holde på sine egyptiske erobringer, og ble antagelig absorbert i det egyptiske samfunnet. Det førte til en av Egypts mektigste faser, det nye rike i Egypt (1580-1080 f.Kr.) med det attende dynasti. Egypt ble en supermakt som kontrollerte Nubia i sør og Midtøsten i øst mens det utøvde politisk innflytelse på libyerne i vest og ut i Middelhavet.

Som tidligere endte det kongerike med en invasjon, denne gangen fra vest ved libyske høvdinger, noe som førte til den tredje mellomepoke i Egypt. Begynnende med Sjesjonk I ble det 21. egyptiske dynasti etablert. Det varte i to århundrer.

I sør ble nubisk uavhengighet og styrke sikret og da Nubia var sterke nok ble Egypt invadert og til sist erobret, begynnende med Kashta og fullført av Piye (751–730 f.Kr.) og Shabaka (716–695 f.Kr.). Deretter ble Egypt styrt av nubiske faraoer, begynnende med det 25. egyptiske dynasti. Nubierne reetablerte egyptiske tradisjoner og skikker og styrte landet i bortimot hundre år. Dette styret ble avsluttet av en assyrisk invasjon og hvor farao Taharqa fikk erfare hvor effektive våpen av jern var. Den nubiske farao Tantamani ble den siste i det 25. dynasti.

Da både assyrerne og nubierne forlot landet oppsto et nytt 21. dynasti fra Sais. Det varte fram til 525 f.Kr da Egypt ble invadert av en stor krigsmakt, Perserriket. I motsetningen til assyrerne opprettholdt perserne sitt grep på Egypt inntil 332 f.Kr. da landet ble erobret av gresk-makedonske Aleksander den store. Det var begynnelsen på det ptolemeiske kongedømme og med ny hovedstad i Alexandria som ble den store kulturelle og økonomiske byen i den østlige delen av Middelhavet. I 30 f.Kr. ble ptolemeerne ryddet av vegen ved romerne.

Nubia

• Se hovedartikler, Kongeriket Kerma og kongedømmet Kusj

Sudans Meroepyramider, i dag tilhørende UNESCOs verdensarv.

En gang rundt 3500 f.Kr. var Ta-Seti, et av de første sakrale høvdingdømmene som oppsto ved Nilen, lokalisert i nærheten av nordlige Nubia. Ta-Seti var et mektig rike i Nildalen ved første og andre katarakt som utøvde innflytelse på de nærliggende høvdingdømmene. Basert på dets billedrepresentasjoner er det hevdet at riket styrte over Øvre Egypt. Ta-Seti drev handel så langt unna som Syria og Midtøsten, foruten også med Egypt. Ta-Seti eksporterte gull, kobber, strutsefjær, elfenbein og ibenholt til det gamle rike. Ved 3100 f.Kr. var derimot Ta-Seti i nedgang. Etter foreningen med Egypt ved Narmer i samme tidsrom, den første farao som styrte et forent Egypt, ble Ta-Seti invadert av farao Hor-Aha (fra det første dynasti) som ødela de siste levningene av Ta-Seti. Den kulturen som arkeologene har identifisert som A-gruppe-kulturen har blitt tilsluttet Ta-Seti.

Det nubiske tempel i Apedemak, Naqa

Små sakrale høvdingdømmer fortsatte å være spredt utover den nubiske delen av Nildalen i århundrene etter 3000 f.Kr. Rundt den siste delen av 2000-tallet f.Kr. var det ytterligere en sammenslutning av disse smårikene. To kongedømmer i særdeleshet oppsto: kongeriket Sai, umiddelbart sør for Egypt, og kongeriket Kerma ved tredje katarakt. En gang rundt 1700-tallet f.Kr. erobret Kerma naboriket Sai, og summen av de to rikene ble en alvorlig rival til oldtidens Egypt. Kerma hadde et område fra første katarakt til der hvor elvene Den blå Nil, Den hvite Nil og elven Atbara løper sammen ved Khartoum i dagens Sudan. Rundt 1575 til 1550 f.Kr., i løpet av den siste delen av 17. egyptiske dynasti, invaderte kongeriket Kerma nordover og inn i Egypt. Kongeriket Kerma allierte seg eller dro fordel av Hyksosfolkets samtidige invasjon av Egypt.

Egypt fikk ny energi under det 18. dynasti og erobret kongeriket Kerma og/eller Kusj, og styrte det i nær 500 år. Kusj ble sterkt preget av egyptisk kultur i denne perioden. Ved 1100 f.Kr. trakk imidlertid egypterne seg ut av Kusj. Regionen fikk sin uavhengighet og fornyet sin kultur. Kusj bygde en ny religion rundt guden Amun, og gjorde byen Napata til sitt åndelige senter. I 730 f.Kr. var kongeriket sterkt nok til å invadere Egypt, overta Teben og opprette det nubiske rike. Dette riket strakte seg fra Palestina i øst, til samløpet av den blå og hvite Nilen i sør.

I 760 f.Kr. ble kusjittene forvist fra Egypt av assyrerne, som hadde overlegne våpen av jern. Senere ble den administrative hovedstaden flyttet fra Napata til Meroë, og en ny nubisk kultur utviklet seg. I begynnelsen var kulturen i Meroë preget av den egyptiske, men begynte etter hvert å utvikle egne adskilte trekk. Nubia ble et senter for produksjon av jern, og framstilling av tekstiler. Egyptisk hieroglyfisk skrift ble erstattet av meroittisk skrift som var egyptisk i opprinnelsen, men fungerte alfabetisk på et helt annet vis. Løveguden Apedemak ble lagt til den egyptiske gudeverden. Handelsforbindelser med Rødehavet økte, og knyttet Nubia til Middelhavets Hellas. Dets arkitektur og kunst ble også mer særegen med bilder av løver, strutser, sjiraffer og elefanter. Til sist ble Nubias handelsforbindelser brutt ved framveksten av kongeriket Aksum i nordlige Etiopia, og fikk også en miljømessig forvitring ved nedhogst av trær grunnet jernproduksjonen. I 350 e.Kr. sørget kong Ezana av Aksum at Meroë til sist gikk til grunne.

Kartago

• Se hovedartikler, Kartago og Karthagos historie

Kartagos rike (fiolett, mørk blått, blått og grønt)

Egypterne referert til folket vest for Nilen, nedstammet fra berbere, som libyere. Libyerne var jordbruksfolk, akkurat som mauriere i Marokko og numidere i sentrale og østlige Algerie og Tunis. De var også nomadiske, hadde hest som tamdyr og var spredt over de golde beiteområdene og ørkenen, tilsvarende som det berbiske folket som romerne kalte for gaetuliere. Berbiske ørkennomader var vanligvis i jevnlig konflikt med de berbiske jordbruksfolkene ved kysten.

Fønikerne var sjøfolk fra Middelhavet med opphav i Fønikia i Midtøsten. De var hele tiden på jakt etter verdifulle metaller som kobber, gull, tinn og bly. Snart begynte de å bosette seg på den nordafrikanske kysten, handlet og etter hvert blandet seg med den innfødte berbiske befolkningen. I 814 f.Kr. etablerte fønikere seg byen Tyr seg på det området som ble hetende Kartago. Ved 600 f.Kr. hadde Kartago vokst og blitt en betydelig handelsby og en politisk makt i Middelhavet. Mye av grunnen til byens vekst var handel med tropiske Afrika og dens vekst førte også til framveksten av berbiske kongeriker, Numidia og Mauretania. En gang rundt 500 f.Kr. skaffet Kartago seg en sterk drivkraft for handel med Afrika sør for Sahara. Berbiske mellommenn, som hadde opprettholdt kontakter med subsahariske Afrika siden ørkenen hadde uttørket, benyttet seg av pakkdyr for å frakte varer fra oase til oase. Trusler lurte fra garamantere i Fès som angrep og plyndret handelskaravanene. Salt og metaller ble handlet mot gull, slaver, perlehalsbånd og elfenbein.

Ruinene av Kartago.

Kartagerne var rivaler til grekerne og romerne. Kartago utkjempet tre store kriger med Roma: Første punerkrig (264 til 241 f.Kr.), over Sicilia; andre punerkrig (218 til 201 f.Kr.), hvor Hannibal invaderte Europa og Italia; og tredje punerkrig (149 til 146 f.Kr.), over Kartago selv. Byen tapte de to første krigene, og i den tredje ble byen ødelagt, og deretter ble området omgjort til den romerske provinsen Africa med støtte fra de det berbiske kongeriket Numidia. Provinsen Africa ble en betydelig leverandør av hvete, oliven, og olivenolje til det romerske keiserriket. To århundrer senere brakte Roma de berbiske kongerikene Numidia og Mauretania under sitt herredømme. På 420-tallet e.Kr. invaderte de germanske vandalene Nord-Afrika og Roma tapte sine provinser. De berbiske kongerikene gjenvant også sin uavhengighet.

Kristendommen fikk et fotfeste i afrikanske Alexandria allerede på 100-tallet e.Kr. og spredte seg til nordvestlige Afrika. Ved 313 med Milanoediktet var hele Nord-Afrika blitt kristnet. Egypterne tilpasset seg monofysittisk kristendom og dannet den uavhengige (i henhold til biskopen i Roma og den østromerske keiseren i Konstantinopel) koptiske kirke. Berberne tilpasset seg donatistisk kristendom. Begge grupper nektet å akseptere autoriteten til den romersk-katolske kirke.

Berbere

Masinissa, storkongen og den som samlet Numidia

Mens makten og innflytelsen til Kartago vokste, ble dens innvirkning på den innfødte befolkningen meget stor. Den berbiske sivilisasjon var allerede i et stadium hvor jordbruk, tilvirkning, handel, og politisk organisering støttet flere stater. Handelsforbindelsene mellom Kartago og berberne i det indre av Afrika vokste, men Kartagos ekspansjon førte også til at det ble tatt berbere til slaveri eller som rekrutter til den kartagiske hæren, og til utpressing av tributter fra andre. Ved tidlig på 300-tallet f.Kr. utgjorde berberne en av de største andelene, sammen med gallere, i den kartagiske hæren. I leiesoldatenes krig deltok berbiske soldater fra 241 til 238 f.Kr. etter ikke å ha blitt betalt som følge av Kartagos nederlag i den første punerkrigen.

Berberne lyktes i å få kontroll over mye av Kartagos nordafrikanske områder, og de preget mynter som bar navnet Libya, et navn som ble benyttet av grekerne for å beskrive de innfødte i Nord-Afrika. Den kartagiske statens tilbakegang grunnet de suksessive nederlagene overfor romerne i de puniske krigene førte til at byen Kartago ble ødelagt. Mens Kartagos makt minsket, vokste de berbiske rikene i innlandet. To av dem ble etablert i Numidia, bakenfor de kystområdene som Kartago kontrollerte. Vest for Numidia lå Mauretania som strakte seg over elven Moulouya i Marokko og til Atlanterhavet. Høydepunktet til den berbiske sivilisasjonen, uovertruffen fram til muslimene la den stedegne sivilisasjonen i grus og erstattet den med en arabisk, ble oppnådd under styret til Masinissa på 100-tallet f.Kr. Etter hans død i 148 f.Kr. ble de berbiske kongerikene oppdelt og gjenforent flere ganger. Masinissas slekt overlevde fram til år 24 e.Kr. da de gjenværende berbiske områdene ble underlagt Romerriket.

Somalia

Ruiner av Qa'ableh, et tidlig senter for somalisk sivilisasjon.

• Se hovedartikkel, Somalias historie

Forfedrene til det somaliske folket var en viktig forbindelse i Afrikas horn i å knytte regionens handel med resten av den antikke verden. Somaliske sjøfolk og handelsmenn var de viktigste leverandører av røkelse, myrra og krydder. Det var verdifulle luksusvarer for antikkens egyptere, fønikere, mykenske grekere og babylonere.

I klassisk tid blomstret flere somaliske byer som Opone, Mosyllon og Malao og de konkurrerte med Saba, Partia og Aksum for den rike handelen med den gresk-romerske verden.

Romersk Nord-Afrika

Afrikansk rødkanner og vaser, 100- og 300-tallet.

Monumentale romerske gravanlegg i Ghirza i Den libyske ørkenen.

Økning i urbanisering og bydannelser under romersk styre førte omfattende omlokalisering av det berbiske samfunn. Nomadestammer ble tvunget til bosette eller flytte fra tradisjonelle streifeområder. Fastboende stammer mistet sitt selvstyre. Berbisk motstand mot romersk overherredømme var bortimot vedvarende. Den romerske keiseren Trajan etablerte en grense i sør ved fjellene Aurès og Nemencha og bygde en rekke med festninger fra Vescera (dagens Biskra) til Ad Majores sørøst for Biskra. Forsvarslinjen strakte seg så langt som til Castellum Dimmidi (dagens Messaad, sørvest for Biskra), romersk Algeries festning som lå lengst sør. Romerne bosette og utviklet området rundt Sitifis (dagens Sétif) på 100-tallet, men lengre vest strakte ikke Romas innflytelse seg, bortsett fra langs kysten, og militære hovedveger ble ikke bygget før langt senere.

Romersk militær tilstedeværelse i Nord-Afrika var relativ liten, bestående av 28 000 tropper og hjelpetropper i Numidia og to provinser i Mauretania. Begynnende på 100-tallet e.Kr. ble disse garnisonene hovedsakelig bemannet av lokale soldater.

Med unntaket av Kartago skjedde urbaniseringen i Nord-Afrika delvis med etableringen av veteransoldater under de romerske keiserne Claudius, Nerva, og Trajan. I Algerie omfattet slike bosetninger Tipasa, Cuicul eller Curculum (dagens Djémila, nordøst for Sétif), Thamugadi (dagens Timgad, sørøst for Sétif), og Sitifis (dagens Sétif). Velstanden til de fleste byene var avhengig av jordbruk. Nord-Afrika ble kalt for «romerrikets kornmagasin» ved å være blant de største leverandørene av korn til riket (Egypt var en annen viktig leverandør), og som ble eksportert til provinsene som ikke selv produserte korn, særlig Italia og Hellas. Andre avlinger var frukt, fiken, druer og bønner. Ved 100-tallet var olivenolje også eksportert.

Begynnelsen på nedgangen var mindre alvorlig i Nord-Afrika enn andre steder. Det var opprør og i 238 gjorde landeierne et mislykket opprør mot keiserens skattepolitikk. Sporadiske stammeopprør i fjellene i Mauretania fulgte fra 253 til 288. Byene hadde økonomiske vanskeligheter og bortimot all byggeaktivitet opphørte.

Byene i romerske Nord-Afrika hadde en betydelig jødisk befolkning. En del jøder hadde blitt deportert fra Judea på 100- og 200-tallet grunnet opprør mot romersk styre. Andre hadde kommet tidligere med fønikiske bosettere. I tillegg hadde en rekke berbiske stammer konvertert til jødedommen. Kristendommen kom på slutten av 100-tallet og skaffet seg raskt tilhengere i byene. Mer enn åtti biskoper, en del fra de fjerne grenseregionene i Numidia, deltok i kirkemøtet i Kartago i 256. Ved slutten av 300-tallet hadde de bosatte områdene blitt kristnet, og en del av de berbiske stammene konverterte samlet.

En andel av kirken som ble kjent som donatister begynte i 313 blant de kristne i Nord-Afrika. Donatister (etter Donatus, biskop i 315) hevdet at presten som forvaltet sakramentene var avhengig av hans moralske tilstand. Spørsmålet hvilte på hva man skulle gjøre med de prester og biskoper som ikke hadde vist moralsk mot under kristendomsforfølgelsene, og donatistene ville ikke slippe dem inn i kirken. Biskopen i Roma (paven) hadde et annet syn og fordømte donatistene som kjettere. Donatistene motsatte seg også keiser Konstantins deltagelse i kirkens affærer, i motsetningen de fleste kristne som ønsket offisiell anerkjennelse fra keiseren. Den mest artikulerte nordafrikanske kritikeren av donatistene var Augustin av Hippo. Selv om striden med donatistene ble løst med en beslutning i Kartago i 411 fortsatte donatistiske samfunn å eksistere så sent som slutten av 500-tallet.

Nedgangen i handelen svekket romersk kontroll. Uavhengige kongedømmer oppsto i fjellrike og ørkenområder, byer ble overtatt og berberne, som hadde blitt presset ut rikets ytterkanter, kom tilbake.

Belisarius, general for den bysantinske keiser Justinian I den store i Konstantinopel, gikk i land i Nord-Afrika i 533 med 16 000 menn og i løpet av et år knuste det vandalske kongeriket. Lokal motstand forsinket fullstendig bysantinsk kontroll av region i tyve år, men den ble gjenopprettet, skjønt kun en skygge av hva den hadde vært under Roma. Til tross for en imponerende rekke befestninger ble bygget, ble bysantinsk styre kompromittert av korrupsjon, udyktighet, militær svakhet og mangle på større interesse i Konstantinopel for de afrikanske affærer, noe som gjorde det enkelt for araberne under de senere muslimske erobringene.

Aksum

• Se hovedartikkel, Kongeriket Aksum

Utstrekningen til kongeriket Aksum i nordlige Etiopia i tiden 100–940 e.Kr.

Amfora fra Asmara under Aksum

Den tidligste statsdannelsen i Eritrea og nordlige Etiopia var D'mt, datert til rundt 700- og 600-tallet f.Kr. D'mt drev handel via Rødehavet med Egypt og Middelhavet, særlig med røkelse. På 400-tallet f.Kr. hadde riket fått tilbakegang og flere etterfølger dukket opp. Senere kom det i gang større handel med sørlige Arabia, hovedsakelig via havnen i Saba. Adulis ble et viktig handelssenter på de etiopiske høylandene. Samhandlingene mellom folkene i de to regionene, sørarabiske Saba og nordlige etiopiere, resulterte i Ge'ezkulturen og språk, og til sist til utviklingen av en egen Ge'ez-skrift. Handelsforbindelsene økte og ekspanderte fra Rødehavet og til Middelhavet med Egypt, Hellas, og Roma, og til Svartehavet og til Persia, India og helt til Kina. Aksum ble kjent i disse landområdene. På 400-tallet f.Kr. var regionen meget framgangsrik, eksporterte elfenbein, skinn fra flodhester, gullstøv, krydder og levende elefanter. Landet importerte sølv, gull, olivenolje og vin. Aksum framstilte krystallglass, messing, og kobber for eksport. Et mektig Aksum sto fram, forente deler av Sudan, nordlige Etiopia (Tigray) og Eritrea. Dets konger bygde store palasslignende bygg av stein og ble gravlagt under store megalittiske monumenter. Ved 300 e.Kr. preget Aksum sine egne mynter i sølv og gull.

I 331 e.Kr. konverterte kong Ezana (320–350 e.Kr.) til monofysittiske kristendom, etter sigende ved greske Frumentius og Ædesius som hadde strandet på kysten av Rødehavet. En del forskerne mener at prosessen var langt mer kompleks og gradvis en kun et enkelt bytte av religion. I tiden rundt 350 da Ezana angrep og plyndret Meroë, hadde også klostertradisjonen slått røtter innenfor den etiopiske kirke.

På 500-tallet var Aksum mektig nok til å legge Saba på Den arabiske halvøya under sitt rike. Mot slutten av 500-tallet presset perserne Aksum ut av Arabia. Med spredningen av islam gjennom vestlige Asia og nordlige Afrika, ble Aksums handelsnettverk inn i Middelhavet stengt. Handelen ved Rødehavet minsket da den ble avledet til Persiabukten og dominert av arabere. Det førte til en tilbakegang for Aksum. Ved 800 ble hovedstaden flyttet sør til fjellene i innlandet, og Aksum var blitt en skygge av sin tidligere storhet.

Vest-Afrika

Kongshode støpt i bronse fra Ife, datert til rundt 1100-tallet, i dag i British Museum.

I vestlige Sahel var veksten av bosatte samfunn hovedsakelig resultatet av domestisering av avlinger som hirse og sorghum (durra). Arkeologi har påvist betydelige befolkninger i Vest-Afrika på begynnelsen av 1000-tallet f.Kr. Symbiotiske handelsforbindelser utviklet før den transsahariske handelen kom i gang som svar på de muligheter tilbudt ved nord-sør-mangfoldet i økosystemene på tvers av ørken, gressland og skog. Jordbruket mottok salt fra ørkennomadene og disse fikk kjøtt og andre matvarer fra jordbrukerne på gresslandet og fra fiskerne ved elven Niger. De som bodde skogsområdene skaffet skinn og kjøtt.

Tichitt (Dhar Tichitt) og Oualata i Mauritania var særlig framstående blant de tidlige byområdene, datert til 2000 f.Kr. Rundt 500 steinbosetninger er det funnet levninger av i den tidligere savannen i Sahara. Dets folk drev på med fiske og dyrket hirse. Det har blitt avdekket at soninkefolket innenfor mandéfolket var ansvarlig byggingen av slike bosetninger. En gang rundt 300 f.Kr. ble regionen mer uttørket og grunnlaget for bosetninger ble vanskeligere, og folketallet sank. Mange synes å ha flyttet til Koumbi Saleh lengre sør. Med henvisning til arkitektur og keramikk er det antatt at Tichitt var beslektet med det senere Ghanariket.

1 = 3000 - 1500 f.Kr. opprinnelse
2 = ca. 1500 f.Kr. første folkevandringer
2.a = østlige bantu,
2.b = Vestlige bantu
3 = 1000 - 500 f.Kr. Urewe-kjernen av østlige bantu
4 - 7 = sørlig spredning
9 = 500 f.Kr. - 0 Kongokjernen
10 = 0 - 1000 e.Kr. siste fase

Gamle Jenne (dagens Djenné) i dagens Mali begynte å bli bofast i tiden rundt 300 f.Kr. De produserte jern og hadde en betydelig befolkning, noe som er synbart ved tette gravlunder. Boliger ble framstilt av soltørket søle. Ved 250 f.Kr. var Jenne en stor, blomstrende markedsby.

Lengre sør i sentrale Nigeria i tiden rundt 1000 f.Kr. utviklet Nokkulturen seg på Josplatået. Det var et meget sentralisert samfunn. Nokfolket frambrakte små, naturtro terrakottafigurer, inkludert menneskehoder, elefanter og andre dyrefigurer. Ved 500 f.Kr. hadde de kunnskapen i jernsmelting. Ved 200 e.Kr. hadde derimot Nokkulturen forsvunnet. basert på stilistiske sammenligninger med Nokkulturens terrakottafigurer, kan det synes som om tradisjonen fortsatte i bronsefigurer i Ife og Benin.

Bantuekspansjonen

Bantuekspansjonen var en avgjørende folkevandring i afrikansk historie og bosetningen av kontinentet. Folk som snakket bantuspråk (en gren av Nigerkongo-språk) begynte på 1000-tallet f.Kr. å spre seg fra Kamerun og østover til regionen med de store afrikanske innsjøene, og derfra til sørlige og østlige delene av Afrika. En tidlig ekspansjon gikk sørover til øvre Zambezidalen på 100-tallet f.Kr. Deretter spredte bantufolk seg vestover mot savannene i dagens Angola og østover inni Malawi, Zambia, og Zimbabwe på 100-tallet e.Kr.

Den neste store folkevandringen fra de store innsjøene gikk østover for rundt 2000 år siden, og spredte seg langs kysten av Indiahavet i Kenya og Tanzania. Den østlige gruppen møtte til sist den sørlige folkevandringen fra de store innsjøene i Malawi, Zambia, og Zimbabwe. Begge gruppene fortsatte sørover mens de østlige gruppene fortsatte til Mosambik og nådde Maputo på 100-tallet e.Kr. og ekspanderte videre så langt som til Durban. Ved slutten av 900-tallet e.Kr. hadde ekspansjonen nådd ut til den store Keielven i Sør-Afrika. Sorghum, en betydelig avling som var viktig for bantufolkene, kunne dog ikke trives under vinterregnet i Namibia og vestlige Kapp-provinsen. De opprinnelige khoisanfolket bosatte seg i de gjenværende delene av sørlige Afrika.

Fra 500 til 1800

Nord-Afrika

Maghreb (vest)

• Se hovedartikler, Almoravidene, Almohadene, Saadidynastiet og Alavitdynastiet

Ved 711 e.Kr. hadde arabiske muslimer erobret hele Nord-Afrika. Ved 900-tallet var bortimot hele befolkningen i Nord-Afrika muslimsk.

Ved 800-tallet kom den enigheten som den islamske erobringen av Nord-Afrika og ekspansjonen av islamsk kultur til en avslutning. Det oppsto konflikt mellom hvem som skulle være etterfølgeren til profeten. Umajjadene hadde opprinnelig tatt kontroll over kalifatet med deres hovedstad i Damaskus. Senere hadde abbasidene tatt kontroll, flyttet hovedstaden til Bagdad. Berberfolket, som tradisjonelt var uavhengig til sinns og fiendtlig til ytre innblanding i deres affærer og til arabisk enerett til ortodoks islam, adopterte sjiaislam og kharijittisk islam, begge deler betraktet som uortodoks og fiendtlig innstilt til abbasidekalifatet. Tallrike kharijittiske kongedømmer kom og falt i løpet av 700- og 800-tallet, og som hevdet deres uavhengighet fra Bagdad. Tidlig på 900-tallet grunnla sjiaislamittiske grupper fra Syria, som hevdet å nedstamme fra Muhammeds datter Fatima, fatimidedynastiet i Maghreb. Ved 950 hadde de erobret hele Maghreb, og videre østover ble også hele Egypt erobret ved 969. De hadde umiddelbart brutt fri fra Bagdad.

Atlasfjellene skiller Sahara fra havet

Almohaddynastiets største utbredelse, ca. 1200

I et forsøk på påføre en renere form for islam på sanhajaberberne, grunnla Abdallah ben Jasin bevegelsen almoravidene i dagens Mauritania og vestlige Sahara. Sanhajaberberne, som soninkefolket, praktiserte en stedegen religion ved siden islam. Abdallah ben Jasin fant modne konvertitter i den berbiske stammen lamtunasanhajaene, som var dominert av soninkefolket i sør og zenataberberne i nord. Ved 1040-tallet var alle lamtunaene tilsynelatende konvertert til almoravidene. Ved hjelp av Yahya ibn Umar og hans bror Abu Bakr ibn Umar, sønner av en lamtunahøvding, skapte almoravidene et rike som strakte seg fra Sahel til Middelhavet. Etter at Abdallah ben Jasin og Yahya ibn Umar var døde, delte Abu Bakr riket i to halvdeler, den ene delen tok han selv og den andre ble gitt til Yusuf ibn Tashfin. Abu Bakr tok den sørlige delen for å fortsette å føre krig mot soninkefolket, og Yusuf ibn Tashfin tok den nordlige delen, og raskt ekspanderte inn i Europa via sørlige Spania. Da Abu Bakr døde i 1087 opphørte enigheten og det ført til økt militær uoverensstemmelse i sør. Soninkefolket fikk framgang og tok tilbake sine områder.

I løpet av 900 til 1200-tallet var det en storstilt utflytting av arabiske beduiner fra Den arabiske halvøya. I tiden rundt 1050 hadde en kvart million arabiske nomader fra Egypt bevegd seg inn i Maghreb. De som fulgte nordkysten ble referert til som Banu Hilal og de som gikk sør for Atlasfjellene ble kalt for Banu Sulaym. Denne folkevandringen spredte med seg arabisk språk og førte til stagnasjon og tilbakegang for berbisk språk, foruten at Nord-Afrika ble sterkt preget arabisk kultur og religion. En senere berbisk gruppe, Hawwara, som var blitt sterkt preget av arabisk kultur, dro sørover til Nubia via Egypt.

Almohademinareten i Safi

På 1140-tallet erklærte Abd al-Mu'min jihad (religiøs krig) mot almoravidene ved å anklage dem for dekadanse og korrupsjon. Han forente de nordlige berbere mot almoravidene, styrtet deres styre og opprettet deretter almohadenes rike. I løpet av denne perioden ble Maghreb fullstendig muslimsk, men også lese- og skrivekyndighet, utviklingen av algebra, bruken av tallet 0 og desimaler. Ved 1200-tallet hadde derimot almohadenes stat delt seg i tre rivaliserende stater. Muslimske stater i Spania ble forvist av de kristne kongedømmene Castilla, Aragón og Portugal. Rundt 1415 var Portugal engasjert i en reconquista av Nord-Afrika ved å erobre Ceuta og i senere århundrer skaffet Portugal og Spania seg andre havner på den nordafrikanske kysten. I 1492 beseiret Spania muslimene i Granada og avsluttet således muslimenes dominans av sørlige Iberia.

Portugal og Spania tok havnene i Tanger, Alger, Tripoli og Tunis. Det førte dem i direkte konflikt med Det osmanske rike som gjenerobret havnene ved å benytte tyrkiske pirater. De tyrkiske korsarene benyttet deretter havnene for å angripe særlig skip fra kristne nasjoner, en betydelig kilde for bytte for byene. Teknisk sett var Nord-Afrika underlagt Det osmanske rike, men i praksis styrte Istanbul kun kystbyene. Tripoli hadde utbytte av handelen med Bornostaten i hva som i dag er nordøstlige Nigeria. Tripoli handlet med hester, skytevåpen, og rustninger for slaver.

På 1500-tallet erobret en arabisk nomadestamme som hevdet å nedstamme fra Muhammads datter, saʿdiene, erobret og forente Marokko. De forhindret Det osmanske rike fra å nå fram til Atlanterhavet og forviste Portugal fra Marokkos vestkyst. Ahmad al-Mansur brakte staten til høyden av sin makt. Han invaderte Songhairiket ved Niger i dagens Mali i 1591 for å ta kontroll over gullhandelen. Denne hadde blitt avledet til vestkysten av Afrika for å kunne handle med europeiske skup, og østover til Tunis. Marokkos hold på Songhai minsket på 1600-tallet. I 1603, etter Ahmads død, ble kongedømmet delt i to sultanater, Fez og Marrakech. Senere ble det gjenforent ved Moulay al-Rashid, grunnlegger av alavitdynastiet (1672–1727). Hans bror og etterfølger Ismail ibn Sharif (1672–1727), forsterket landets enhet ved å importere slaver fra Sudan for å bygge opp militæret.

Egypt

Fatimidekalifatet.

Saladin avbildet på en dirhammynt, ca. 1190.

I 642 e.Kr. ble bysantinske Egypt angrepet og erobret av arabiske muslimer. Egypt under Fatimidkalifatet var framgangsrikt. Dammer og kanaler ble reparert, og produksjonen av hvete, bygg, lin og bomull økte. Egypt ble en betydelig produsent av tøy av lin og bomull, og dens handel i Middelhavet og Rødehavet økte. Egypt preget også en gullvaluta kalt for fatimiddinarer som ble benyttet for internasjonal handel. Det meste av inntektene kom likevel fra å skattelegge fellahin, ordinære bønder, og skattetrykket var høyt. Innsamlingen av skatt ble leid ut til berbiske overherrer som var soldater som hadde deltatt i fatimidske erobringer i 969. Disse overherrene betalte en andel av den innsamlede skatten til kalifene og beholdt resten. Til sist ble de landeiere og ble et jordbruksaristokrati som fortsatte å utbytte bøndene.

For å fylle opp militæret ble det benyttet mamelukk-tyrkiske slaver som kavalerister og sudanske slaver som infanteri. Berbiske frimenn ble også rekruttert. På 1150-tallet gikk skatteinntektene fra bøndene ned. Soldatene gjorde opprør og herjet rundt på bygdene, noe som minsket handelen, og minsket makten og autoriteten til kalifene.

I løpet av 1160-tallet ble fatimidske Egypt truet av europeiske korsfarere. Ut av denne trusselen sto en kurdisk general ved navn Saladin fram med en gruppe profesjonelle soldater som den mest framstående muslimske forsvareren. Saladin beseiret korsfarerne ved Egypts grenser og gjenerobret Jerusalem i 1187. Da fatimidekalifen døde i 1171, overtok Saladin selv makten i Egypt, og opprettet ajjubide-dynastiet. Under hans styre gikk Egypt tilbake til sunniislam. Kairo ble et viktig senter for arabisk-islamsk lærdom, og mamlukkslaver ble i økende grad rekruttert fra Tyrkia og sørlige Russland for militærtjeneste. Støtten for militæret var knyttet til iqta, en form for landskatt som soldatene ble gitt eierskap til i bytte for militærtjeneste.

Over tid ble også mamlukksoldatene et mektig aristokrati av landeiere og til en grad at de kvittet seg med ajjubide-dynastiet i 1250 og etablerte et mamlukkdynasti. De mektigere mamlukkene ble referert til som amirer. I 250 år kontrollerte mamlukkene alt i Egypt under et militærdiktatur. Egypt utvidet sine områder til Syria og Palestina, slo korsfarerne tilbake og forhindret en mongolsk invasjon i 1260 i slaget ved Ain Jalut. Mamlukkiske Egypt kom til å bli sett på som en beskytter av islam og av Medina og Mekka. Til sist gikk iqta-systemet tilbake og viste seg upålitelig for å understøtte militæret. Jordbruksproduksjonen gikk ned, og dammer og kanaler forfalt. Mamlukkenes tidligere militære dyktighet og teknologi kunne heller ikke holde følge med nye teknologier som geværer og kanoner.

Med veksten til Det osmanske rike ble Egypt med enkelhet beseiret. I 1517 ble Egypt en del av Det osmanske rike. Istanbul fornyet iqta-systemet. Handelen ble gjenetablert i Rødehavet, men kunne ikke fullstendig forbindes med handelen i Indiahavet på grunn av den voksende portugisiske tilstedeværelsen. I løpet av 1600- og 1700-tallet fikk arvelige aristokratiske mamlukker tilbake makten. De ledende mamlukker ble referert til som beyer. Pashaer (visekonger) representerte myndigheten i Istanbul kun i navnet og hersket stort sett uavhengig. I løpet av 1700-tallet ble dynastier av pashaer etablert. Myndighetene var svake og korrupte.

I 1798 invaderte Napoléon Bonaparte Egypt. De lokale styrkene hadde liten evne til å stå imot den franske erobringen. Imidlertid greide Storbritannia og Det osmanske rike i fellesskap å fjerne franskmennene i 1801. Disse hendelsene markerte begynnelsen på 1800-tallets britiske og franske strid over Egypt.

Afrikas horn

Somalia

Festningen i Gondershe i Somalia var viktig i middelalderen.

Islams fødsel på motsatt side av Somalias Rødehavskyst betydde at somaliske handelsmenn og sjøfolk som levde på Den arabiske halvøya gradvis kom inn under innflytelsen til den nye religionen via deres konverterte arabisk-muslimske handelspartnere. Med utvandringen av muslimske familier fra den islamske verden til Somalia i islams første århundrer og med aktiv konvertering ble de gamle somaliske bystatene, Mogadishu, Berbera, Zeila, Barawa og Merka, etter hvert også muslimske. Byen Mogadishu ble etter hvert kjent som «islams by» og kontrollerte den østafrikanske gullhandelen i flere århundrer.

I løpet av denne perioden blomstret sultanatene Merca, Mogadishu, Barawa, Hobyo og deres respektive havner og hadde en lukrativ utenlandshandel med skip som seilte til og fra Arabia, India, Venezia, Persia, Egypt, Portugal og så langt unna som Kina. Vasco da Gama, som passerte Mogadishu på 1400-tallet, merket seg at det var en stor by med fire til fem etasjer høye hus og store palasser i sentrum, foruten også mange moskeer.

På 1500-tallet merket portugiseren Duarte Barbosa at mange skip fra kongeriket Cambay i dagens India seilte til Mogadishu varer som tekstiler og krydder og handlet gull, voks, og elfenbein. Barbosa framhevet også tilgjengeligheten av kjøtt, hvete, bygg, hester, og frukt i markedene ved kysten og som skaffet store inntekter for handelsstanden. Mogadishu var et senter for vevindustrien kjent som toob benadir, spesialisert for markedene i Egypt og Syria, sammen med Merca og Barawa, fungerte som transittstopp for swahiliske handelsmenn fra Mombasa og Malindi og for gullhandelen fra Kilwa. Jødiske handelsmenn fra Hormuzstredet brakte deres indiske tekstiler og frukt til den somaliske kysten i bytte for korn og tømmer.

Handelsforbindelse ble etablert med Malakka i Malaysia på 1400-tallet, og tekstiler, ambra og porselen var de viktigste varene. Sjiraffer, sebraer og røkelse ble også eksportert til Ming-dynastiets Kina som etablerte somaliske handelsmenn som ledere i handelen mellom Asia og Afrika og påvirket kinesisk språk med lånord fra somalisk prosessen. Hinduistiske handelsmenn fra Surat og sørøstlige afrikanere fra øya Pate utenfor Kenya forsøkte å omgå den portugisiske blokaden og innblanding fra Oman ved å benytte havnene i Somalia som Merca og Barawa.

Etiopia

Kong Fasilides' festning i Gonder.

Zagwedynastiet hersket i mange deler av hva som er dagens Etiopia og Eritrea fra rundt 1137 til 1270. Navnet på dynastiet kommer fra det kusjittalende agawfolket i nordlige Etiopia. Fra 1270 og videre i mange århundrer styrte salomoske dynasti (som hevet å nedstamme fra kong Salomo i oldtidens Israel) det etiopiske keiserrike.

Tidlig på 1400-tallet søkte Etiopia opprette diplomatisk kontakt med europeiske kongeriker for første gang siden aksumisk tid. Et brev fra kong Henrik IV av England til keiseren av Abyssinia har blitt bevart. I 1428 sendte keiser Yeshaq I to sendebud til Alfonso V av Aragón, som sendte sendebud den motsatte vegen, men de greide ikke å fullføre reisen.

De første jevnlige forbindelsene med et europeisk land begynte i 1508 med Portugal under keiser Lebna Dengel som da akkurat hadde arvet den etiopiske tronen etter sin far. De viste seg å være en betydningsfull utvikling da Etiopia stadig var under angrep fra muslimske styrker fra sultanatet Adal, ledet av Ahmad ibn Ibrihim al-Ghazi. Portugal ga støtte til den etiopiske keiseren ved å sende våpen og en styrke på fire hundre menn som hjalp hans sønn Gelawdewos å beseire Ahmad og trygge det etiopiske styret. Dette var også den første krigen i regionen hvor Det osmanske rike og Portugal tok side i konflikten.

Da keiser Susenyos I konverterte til romersk katolisisme i 1624, fulgte det år med opprør og uro og med tusenvis av døde. Jesuittiske misjonærer hadde tilbudt den europeiske katolske tro til lokale etiopiere, og den 25. juni 1632 erklærte Susenyos' sønn, Fasilides at statsreligionen igjen skulle være den etiopisk-ortodokse kirke og utviste jesuittmisjonærene og andre europeere.

Øst-Afrika

Kristne og muslimske Nubia

Kristne Nubia og Nilens katarakter.

Etter at Ezana fra etiopiske Aksum angrep og herjet byen Meroë flyttet folket tilknyttet til Ballana videre inn i Nubia fra sørvest og opprettet etter hvert tre kongeriker: Makuria, Nobatia, og Alodia. De kom til å herske i rundt 200 år. Makuria lå over tredje katarakt og med hovedstad i Dongola. Nobadia lå i nord med hovedstad i Faras, og Alodia lå i sør med hovedstad i Soba. Makuria ble til sist oppslukt av Nobadia. Folket i regionen konverterte til den monofysittiske kristendom en gang mellom 500 og 600. Kirken begynte først å skrive på koptisk, deretter på gresk og til sist på gammelnubisk, et nilsaharisk språk. Kirken var sammenstilt med koptisk kristendom.

Ved 641 ble Egypt erobret av muslimske arabere. Det blokkerte effektivt kristne Nubia og Aksum fra den kristne verden ved Middelhavet. I 651-652 invaderte muslimene fra Egypt også kristne Nubia, men ble solid beseiret av nubiske bueskyttere. Bakt-avtalen ble inngått som anerkjente Nubia og regulerte handelen. Avtalen kontrollerte forholdene mellom kristne Nubia og muslimske Egypt for bortimot 600 år.

Ved 1200-tallet begynte kristne Nubia å få tilbakegang. Monarkiets autoritet ble underminert av kirken og adelen. Arabiske beduinstammer begynte å infiltrere landet og førte til ytterligere uro. Fakirer, såkalte hellige menn som praktiserte sufisme, innførte islam til Nubia. Ved 1366 hadde Nubia blitt oppdelt i små lenriker og ble da invadert av mamelukker fra Egypt. I løpet av 1400-tallet strømmet det inn arabere i landet som blandet seg med den lokale befolkningen. Omgivelsene ble etter hvert preget av arabisk kultur, språk og religiøs praksis. Ved 1500-tallet var Makuria og Nobadia underkastet islam. På 1500-tallet ledet Abdallah Jamma en arabisk sammenslutning som ødela Soba, hovedstaden i Alodia, den siste del av kristne Nubia. Senere falt Alodia for sultanatet Sannar.

I løpet av 1400-tallet utvandret funjfolket nord til Alodia og okkuperte landet. Mellom 1504 og 1505 ekspanderte kongeriket og nådde sitt høydepunkt ved etableringen av hovedstaden ved Sennar i dagens Sudan under Badi II Abu Daqn (ca. 1644–1680). Ved slutten av århundret hadde også funjene konvertert til islam. De presset sitt rike vestover mot Kordofan. De ekspanderte østover, men ble bremset opp av Etiopia. De kontrollerte Nubia ned til tredje katarakt. Økonomien var avhengig av beseirede fiender til fylle opp hæren og på handelsmenn som reiste gjennom Sennar. Under Badi IV (1724–1762) vendte hæren seg mot kongen, og reduserte ham til ingenting annet et gallionsfigur. I 1821 ble funjene erobret av Muhammad Ali (1805–1849), pasha av Egypt.

Swahilikysten

En tradisjonell swahilidør i Zanzibar.

Historisk sett har Swahilifolket vært utbredt så langt nord som nordlige Kenya og så langt sør som elven Rovuma i Mosambik. Arabiske geografer refererte til Swahilikysten som landet til zanj, «de svarte».

Selv om det tidligere har vært fremmet teorier om at de var etterkommere av persiske kolonister, er det enighet om at de tilhører bantufolket som hadde samhandling med muslimske handelsmenn fra slutten av 600-tallet og begynnelsen av 700-tallet.

Middelalderens swahiliske kongeriker er kjent for å ha hatt handelshavner på øyer, beskrevet av greske historikere som "metropoliser", og for å ha etablert regulære handelsruter med den islamske verden og med Asia. Havner som Mombasa, Zanzibar, og Kilwa var kjente for kinesiske sjøfolk under Zheng He og middelalderens islamske geografer som den berbiske reisende Abu Abdullah ibn Battuta. De fremste eksportvarer var elfenbein, slaver, og gull. De handlet med Arabia, India, Persia og Kina.

Portugiserne ankom i 1498. På et oppdrag for å skaffe seg økonomisk kontroll og drive kristning av Swahilikysten, angrep portugiserne Kilwa først i 1505 og andre byer senere. På grunn av motstanden ble det portugisiske forsøket på å etablere kommersiell kontroll aldri vellykket. Mot slutten av 1600-tallet begynte Portugals kontroll over kysten å svinne henne. Med hjelp av arabere fra Oman var den portugisiske tilstedeværelsen ved 1729 fjernet. Isteden ble Swahilikysten til sist en del av sultanatet Oman. Handelen tok seg opp igjen, men aldri opp til de tidligere nivåer.

Urewe

Urewekulturen utviklet seg og spredte seg i og rundt regionen Victoriasjøen under den afrikanske jernalderen. Kulturens tidligste daterte gjenstander er lokalisert i Kageraregionen i Tanzania, og kulturen strakte seg så langt vest som Kivuregionen i Kongo, så langt øst som til Nyanza og de vestlige provinsene i Kenya, og nord inn i Uganda, Rwanda og Burundi. Steder urewekulturen er datert fra tidlig jernalder, fra 400-tallet f.Kr. og fram til 500-tallet e.Kr.

Opprinnelsen til urewekulturen er til sist i bantuekspansjonen med opphav i Kamerun. Forskning på tidlig jernaldersivilisasjonene i subsahariske Afrika har blitt gjort samtidig med studier på afrikansk lingvistikk på bantuekspansjonen. Urewekulturen synes å ha blitt fullt ut utviklet sivilisasjon gjenkjennbar ved dens særskilte, stilistiske leirgods og meget tekniske og sofistikerte jernarbeidteknikker. Gitt dagens kunnskapsnivå, synes det som om den ikke har utviklet seg eller endre seg særlig på nær 2000 år. Imidlertid kan det bli observert mindre lokale variasjoner i keramikken.

Urewe er navnet på et sted i Kenya som ble kjent ved publikasjonen i 1948 av Mary Leakeys arkeologiske funn. Hun beskrev den tidlige jernalderperioden i regionen av de store innsjøene, særlig rundt Victoriasjøen.

Madagaskar og Merina

Madagaskars topografi: vegetasjonen (venstre) og høydeforskjellene (høyre).

Madagaskar ble åpenbart først bosatt av folk fra sørøstlige Asia fra før 500-tallet e.Kr. som snakket austronesiske språk. Deretter, en gang på 500- og 600-tallet, kom det en tilstrømning av bantutalende folk fra det østafrikanske fastlandet. Dette er fastslått ved arkeologiske og lingvistiske data. Austroneserne introduserte kultivering av bananer og ris, og bantufolket innførte krøtter og andre jordbrukspraksiser. Rundt 1000 ble det etablert arabiske indiske handelsbosetninger i den nordlige delen av Madagaskar. Ved 1300-tallet ble islam innført på øya ved arabiske handelsfolk. Madagaskar fungerte i den østafrikanske middelalderen som en kontaktsone for andre swahiliske havnebyer som blant annet Sofala, Kilwa, Mombasa, og Zanzibar.

Etter 1400-tallet oppsto det flere kongeriker: Sakalavariket (1500-tallet) på vestkysten, Tsitambalariket (1600-tallet) på østkysten, og Merinariket (1400-tallet) i den sentrale høylandene. Ved 1800-tallet kontrollerte Merina hele øya. I 1500 var portugiserne de første europeere på øya og de angrep handelsbosetningene.

Deretter ankom britene og senere franskmennene. I løpet av den siste halvdelen av 1600-tallet ble Madagaskar en populær base for pirater. Radama I (1810–1828) inviterte kristne misjonærer til på 1800-tallet, men dronning Ranavalona I «den onde» (1828–1861) forbød kristendommen i riket, og antatt 150 000 kristne ble omkom eller drept. Under Radama II (1861–1863) vendte landet seg i fransk retning. I 1895 under den andre franko-hova-krigen invaderte Frankrike øya, tok over Antsiranana (Diego Suarez) og erklærte at Madagaskar var et protektorat.

Kitara og Bunyoro

Statsdannelsene ved innsjåplatået.

Ved 1000 e.Kr. hadde flere statssamfunn oppstått på platået langs de store innsjøene i Øst-Afrika. De drev på krøtterdrift, dyrking av korn og kultivering av bananer. Jordverkene til ntusiene og bigoene er representative til en av de første statsdannelsene, Bunyororiket, som den muntlige tradisjonen betinger var en del av Kitarariket som dominerte hele innsjøregionen. En etnisk elite fra luofolket fra bitoklanen hersket over de bantutalende nyorofolket. Samfunnet var i all vesentlighet preget av nyoroene i dens kultur, basert på vitnemål fra keramikk, bosetningsmønster og økonomisk spesialisering.

Bitoklanen hevdet overherredømmet var nedarvet fra Bachweziklanen som det ble sagt hadde hersket over Kitarariket. Imidlertid er det svært liten kunnskap om Kitara, og en del forskere har også betvilt om de noen gang har eksistert. De fleste tidlige høvdinger i de ulike grupper i regionen synes å ha nedstammet fra Bachwezi.

Bugandariket

Bugandariket ble grunnlagt av gandafolket eller bagandafolket en gang på 1300-tallet e.Kr. Forfedrene til gandafolket kan migrert til nordvestlige delen av Victoriasjøen så tidlig som 1000 f.Kr. Buganda ble styrt av kabakaene (kongene) av batakaer (klanledere). Over tid ble kongenes autoritet utvannet av batakaene og sistnevnte ble den sentraliserte monarkiet. Ved 1500-tallet var kongeriket Buganda opptatt i ekspandere sine områder, men hadde en alvorlig rival i Bunyororiket. Ved 1870-tallet var Bugandariket blitt velstående. Kabakaen (kongen) hersket med sitt lukiko (ministerråd). Kongeriket hadde en flåte bestående av opptil hundre skip, hver av dem bemannet av tretti menn. Bugandariket fortrengte Bunyororiket som den mest betydningsfulle staten i regionen, men allerede tidlig på 1900-tallet var riket blitt underlagt som en provins av det britiske protektoratet Uganda.

Rwanda

Sørøst for Bunyororiket, nær Kivusjøen på bunnen av den vestlige riftdalen, ble Rwandariket opprettet, kanskje i løpet av 1600-tallet. Tutsier var gjeterfolk som dannet eliten og med en konge som ble kalt for mwami. Hutuer var jordbruksfolk. Begge grupper snakket samme bantuspråk, men det var strenge sosiale regler mot å gifte seg med hverandre og andre former for samhandling. I henhold til den muntlige tradisjon ble kongeriket Rwanda grunnlagt av Mwami Ruganzu II (Ruganzu Ndori) (ca. 1600–1624), med hans hovedstad i nærheten av Kigali. Det tok 200 år for å oppnå et virkelig sentralisert kongerike under mwami Kigeli IV (Kigeri Rwabugiri) (1840–1895). Underkastelsen av hutuene viste seg langt vanskeligere enn å underkaste tutsiene. Den siste tutsihøvdingen ga opp overfor mwami Mutara II (Mutara Rwogera) (1802–1853) i 1852, men den siste hutuhøvdingen som holdt ble erobret på 1920-tallet av mwami Yuhi V (Yuli Musinga) (1896–1931).

Burundi

Sør for kongeriket Rwanda var kongeriket Burundi. Det ble grunnlagt tutsihøvdingen Ntare Rushatsi (ca. 1657–1705). Som Rwanda var Burundi bygd på krøtter drevet av tutsier, avlinger fra hutuer, erobringer og politiske nyvinninger. Under Mwami Ntari Rugaamba (ca. 1795–1852) drev Burundiriket en aggressiv ekspansjonspolitikk, men basert mer på diplomati enn på makt.

Vest-Afrika

Ghana

Ghanariket på sitt største.

Ghanariket kan ha blitt etablert som en kongerike så tidlig som på 300-tallet e.Kr., opprettet blant soninkefolket ved Dinge Cisse. Ghana ble først gang nevnt i skriftlige kildene av den arabiske geografen Al-Farazi på slutten av 700-tallet. Ghana var bosatt av byfolk og rurale bønder. De som bodde urbane områder var de som administrerte riket. De var også muslimer og ghana, kongen, som praktiserte den tradisjonelle religionen. De var to byer, en hvor de muslimske administratorene og berber-arabere bodde, og som var knyttet med steinlagt veg til kongens residens. Bøndene bodde i landsbyer som var knyttet sammen i bredere politikk som sverget troskap til ghana, kongen. Ghana ble sett på som guddommelig og fysiske velvære reflekterte hele samfunnet. Ghanariket konverterte til islam en gang rundt 1050 etter at oasen Aoudaghost ble erobret.

Ghanariket vokste seg rikt ved å skattelegge den transsahariske handelen som knyttet Tiaret og Sijilmasa til Aoudaghost. Ghana kontrollerte tilgangen til gullfeltene i Bambouk, sørøst for Koumbi Saleh. En prosentandel av salt og gull som ble fraktet gjennom dets område ble tatt. Riket var ikke selv involvert i produksjon.

Ved 1000-tallet var Ghana i nedgang. Det var tidligere antatt at det var plyndringen av Koumbi Saleh av muslimske berbere under almoravidene i 1076 som var årsaken, men det anses ikke lenger som riktig. Flere alternative forklaringer er fremmet. En viktig årsak var at gullhandelen ble flyttet til Nigerelven og Taghazavegen, og Ghanas påfølgende økonomiske nedgang. En annen årsak som er blitt fremmet er den politiske ustabiliteten som hadde sin årsak i rivaliseringen blant de forskjellige arvelige posisjonene. Riket kom til en slutt i 1230 da Takrurriket i nordlige Senegal overtok hovedstaden.

Maliriket

Utdypende artikkel: Maliriket

Maliriket på sitt største.

Maliriket begynte på 1200-tallet e.Kr. da en mande (mandingo), leder, Sundiata («løveherre») fra Keitaklanen, beseiret Soumaoro Kanté fra susufolket eller sørlige Soninke i slaget ved Kirina en gang rundt 1235. Sundiata fortsatte sine erobringer fra de fruktbare skogene og Nigerdalen, øst til Nigerbøyen, nord inn Sahara og vest til Atlanterhavet, og underla seg restene av Ghanariket. Sundiata tok tittelen mansa og etablerte sin hovedstad ved Niani.

Selv om salt- og gullhandelen fortsatte å være viktige for Maliriket var også jordbruk og krøtterdrift avgjørende. Produksjonen av durra, hirse og ris var av stor betydning. Ved de nordlige grensene av Sahel gresset krøtter, sauer, geiter og kameler. Mandesamfunnet ble organisert rundt landområder og landsbyer. En klynge med landsbyer ble kalt for en kafu og styrt av en farma. Farmaen betalte tributt til mansaen. En dedikert hær av elitekavalerister og infanteri opprettholdt orden, kommandert av Det kongelige hoffet. Det var en betydelig hær som kunne bli økt fra skattepliktige regioner om det var nødvendig.

Konverteringen til islam skjedde gradvis da mansas makt var avhengig av å opprettholde tradisjonelle trosforestillinger. Sundiata holdt islam på avstand. Senere ble mansaene muslimer, men anerkjente fortsatte de tradisjonelle guddommene og deltok i tradisjonelle ritualer og fester. Islam ble en hoffreligion under Sundiatas sønn Uli I (1225–1270). Mansa Uli foretok en politisk pilegrimsreise til Mekka og ble således anerkjent i den muslimske verden. Hoffet hadde skivekyndige muslimer som sekretærer. Den muslimske reisende Ibn Battuta etterlot seg fargerike beskrivelser av Baliriket.

Mali oppnådde sin største tid og utstrekning på 1300-tallet da mansa Musa (1312–1337) gjorde sin kjente hajj til Mekka med 500 slaver som hver av dem skal etter sigende ha holdt en gullblokk verd 500 mitqals. Hans gull skal ha devaluert gullverdien i mamelukkenes Egypt i et tiår. Musa gjorde et dypt inntrykk på utenomverden og han inviterte lærde og arkitekter til Mali som blant annet Al Sahili.

Maliriket fikk en økt lærdom og skive- og lesekyndighet. I 1285 tok Sakura, en frigitt slave, tronen. Denne mansa fordrev tuaregfolket ut av Timbuktu og etablerte ørkenbyen som et senter for lærdom og handel. Bokhandelen økte og bokproduksjon ble en meget respektabel og inntektsgivende profesjon. Timbuktu og Djenné ble viktige sentre for lærdom innenfor den muslimske verden.

Etter at mansa Suleiman (1341–1360) hadde styrt økte Malirikets nedgang. Mossifolkets kavaleri angrep den utsatte sørgrensen mens tuaregfolket angrep de nordlige grensene for å gjenerobre Timbuktu. Fulanifolket undergravde Malis autoritet i vest ved å etablere det uavhengige teokratiske staten Futa Toro, etterfølgere av det tidligere riket Tekrur. Alliansen med sererfolket og joloffolket. I årene 1545 til 1546 erobret Songhairiket hovedstaden Niani. Etter 1599 mistet Maliriket gullfeltene i Bambouk, og gikk da i oppløsning til en rekke småriker styrt av høvdinger.

Songhairiket

Songhairiket, ca. 1500

Songhaifolket nedstammet fra fiskere fra midtre Nigerelven. De etablerte sin hovedstad ved Kukiya på 800-tallet e.Kr. og ved Gao på 1100-tallet. Deres språk var et nilosahariske språk.

Sonni Ali, en songhai, begynte sin erobring ved å ta Timbuktu i 1468 fra tuaregfolket. Han utvidet sitt rike mot nord, dypt inn i ørkenen, og presset mossifolket enda lenger sør før elven Niger, og utvidet også sørvest til Djenne. Hans hær besto av kavaleri og en flåte av kanoner. Sonni Ali var ikke muslim, og han ble framstilt svært negativt av berbisk-arabiske skriftlærde, særlig for å ha angrepet muslimske Timbuktu. Etter hans død i 1492 ble hans arvinger avsatt av hærføreren Muhammad Ture, en muslim med opprinnelse i soninkefolket.

Muhammad Ture (1493–1528) grunnla Askiyadynastiet, betegnelsen askiya var tittelen på kongen. Han konsoliderte de eksisterende erobringene til Sonni Ali. Islam ble benyttet for øke sin autoritet ved å erklære jihad mot mossifolket, økte transsahariske handelen, og ble en «skyggekalif» under abbasidene i Kairo ved å bli erklært som kalif av Sudan. Han etablerte Timbuktu som et stort senter av islamsk lærdom. Han økte riket ved å presse tuaregfolket nordover, erobret Aïr i øst, og erobret det saltproduserende Taghaza. Han kjøpte Hausarikene inn i handelsnetteverket til Songhairiket. Han sentraliserte administrasjonen ved å velge adminisrtatorer fra lojale tjenere og familiemedlemmer og plasserte dem ut i de erobrede områdene. De var ansvarlig for å samle lokale hæravdelinger. Sentraliseringen gjorde Songhai meget stabilt, selv under tider med dynastiske stridigheter. Leo Africanus, en maurisk lærd, etterlot fargerike beskrivelser av riket under Askiya Muhammad. Denne herskeren ble avsatt av sin sønn i 1528. Etter ytterligere rivalisering innenfor herskerfamilien ble det Muhammad Tures siste sønn, Askiya Daoud (1529–1582), som overtok tronen.

I 1591 invaderte Marokko Songhairiket under Ahmad al-Mansur fra Saadidynastiet for å sikre seg gullfeltene i Sahel. I slaget ved Tondibi ble hæren fra Songhairiket beseiret. Marokkanerne erobret Djenne, Gao, og Timbuktu, men de var ikke i stand til å dominere hele regionen. Askiya Nuhu og songhaihæren omgrupperte ved Dendi i hjertet av sitt rike, og drev geriljakrig mot marokkanerne, særlig deres ressurser da de var avhengig av forsyninger fra Marokko. Songhai ble fragmentert i flere stater i løpet av 1600-tallet.

Marokko fant til slutt ut at undertrykkelsen av Songhai ikke betalte seg. Gullhandelen var blitt ledet til kysten for å selge til europeere. Det meste av den transsahsriske handelen var blitt avledet øst til Bornu. Kostbart utstyr kjøpt for gull måtte bli sendt gjennom Sahara, noe som ikke var bærekraftig. Marokkanerne som forble inngiftet med befolkningen og ble referert til som aramfolket. De etablerte seg selv ved Timbuktu som en militærkaste med ulike len, uavhengig av Marokko. Midt i dette kaoset begynte andre grupper å oppstå, blant annet fulanifolket i Futa Tooro som trengte seg inn fra vest. Bambarariket, en av statene som hadde brutt ut fra Songhai, herjet Gao. I 1737 massakrerte tuaregene armafolket.

Kanem-Bornu (Kanembu)

Utstrekningen til middelalderens rike Kanem-Bornu.

En gang på 800-tallet e.Kr. ble det sentralsudanske rike Kanem med hovedstad i Njimi opprettet av det nomadiske kanurifolket. Kanem fikk vekst ved å delta i den transsahriske handelen. De byttet slaver som ble tatt ved å angripe i sør mot hester fra Nord-Afrika som igjen ble benyttet for å skaffe seg flere slaver. Ved slutten av 1000-tallet ble det islamske Saifawadynastiet opprettet av Humei ibn Salamna. Dette dynastiet hersket i 771 år, noe har gjort det til mest langvarige, kjente dynastiet i menneskehetens historie. I tillegg til handel, var skattlegging av lokale bønder rundt Kanem den fremst inntektskilden. Riket nådde sitt høyeste under mai (konge) Dunama Dibalemi ibn Salma (1210–1248). Det ble rapportert at riket skal ha kunne stille 40 000 kavalerister, noe som antagelig er overdrevet, og riket strakte seg fra Fezzan i nord til Saosivilisasjonen i sør. Islam ble fast befestet i riket. Reiser til Mekka ble vanlig, og i Kairo var det opprettet egne hospits for reisende fra Kanem.

Rundt 1400 flyttet Saifawadynastiet sin hovedstad til Bornu, en skattepliktig stat sørvest for Tsjadsjøen med en ny hovedstad i Birni Ngarzagamu. Overbeiting hadde fått beitelandene i Kanem til å trøke ut. I tillegg var den politiske rivaliseringen med bilalafolket blitt for omfattende. Å flytte til Bornu gjorde det samtidig lettere å utnytte den transahariske handelen og utvide handelsnettverket. Forbindelser til Hausastatene ble også etablert, noe som skaffet hester og salt fra Bilma i bytte for gull fra Akanfolket. Mai Ali Gazi ibn Dunama (ca. 1475–1503) beseiret Bilma og gjenetablerte fullstendig kontroll over Kanem.

Tidlig på 1500-tallet befestet Saifawadynastiet sitt grep på befolkningen i Bornu etter stadige opprør. Den siste halvdelen av 1500-tallet moderniserte mai' Idris Alooma sitt militære, i kontrast til Songhairiket. Tyrkiske leiesoldater ble benyttet for å trene opp hæren. Saifawadynastiet var de første monarker sør for Sahara som importerte skytevåpen. Riket kontrollerte hele Sahel fra grensene av Darfur i øst til Hausaland i øst. Vennskapelige forbindelser ble etablert med Det osmanske rike via Tripoli. Maiene utvekslet gaver med den osamsnek sultan.

I tiden 1600- og 1700-tallet er det ikke mye som er kjent om Bornu. I løpet av 1700-tallet ble det et senter for islamsk lesning. Bornus hær ble gradvis udatert ved at det ikke ble importert nye våpen, og Kamembu hadde også begynt å få tilbakegang. Makten til mai ble underminert av tørke og hunger som ble stadig mer tyngende, opprør i krøtterområdene i nord, voksende makt hos Hausastatene, og import av skytevåpen gjorde krigføring stadig mer blodig. Ved 1841 var den siste mai avsatt og det langvarige Saifawadynastiet kom til sin ende.

Sokotokalifatet

Fulanifolket var et vandrende folk. De bevegede seg fra Mauritania og bosatte seg i Futa Tooro ved Senegalelven og i Futa Djallon i høylandsregionen av Guinea, og til sist til resten av Vest-Afrika. På 1300-tallet hadde de konvertert til islam. På 1500-tallet var de etablert ved Macina i sørlige Mali. På 1670-tallet erklærte de jihad mot alle ikke-muslimer. Flere stater ble formet av disse krigene, ved Futa Toro, Futa Djallon, Macina, Oualia, og Bundu. Den fremste av disse statene var Sokotokalifatet, eller også kalt for Fulaniriket.

I byen Gobir anklaget Usman dan Fodio (1754–1817) Hausalederskapet for å praktisere en ikke ren nok utgave av islam og i 1804 satte han i gang Fulanikrigen som jihad blant en befolkning som var rastløse og urolig av høye skatter og misfornøyd med sine ledere. Jihadfeberen raste over nordlige Nigeria med sterk støtte blant både fulanifolket og hausaene. Usman skapte seg et rike som omfattet deler av nordlige Nigeria, Benin og Kamerun og med Sokoto som hovedstad. Han trakk seg deretter tilbake for å skrive og overlot riket til sin sønn Muhammed Bello. Sokotokalifatet varte fram til 1903 da britene erobret nordlige Nigeria.

Skogrikene

Akankongedømmene

Ashantienes fargerike tekstilmøsntre.

Akanfolkene snakket et kwa-språk og det er antatt at de kom fra østlige/sentrale Afrika før de bosatte seg i Sahel. Ved 1100-tallet ble akankongedømmet Bonoman (Bonostaten) etablert. I løpet av 1200-tallet, da gullgruvene i dagens Mali begynte å tørke ut, begynte Bonoman og senere andre Bonostater å vokse fram og ble betydelig aktører i gullhandelen. Det var Bonoman og andre akanriker som Denkyira, Akyem, Akwamu som ble forløpere til hva som ble det allmektige Ashantiriket. Når og hvordan Ashantiriket fikk deres nåværende lokalisering er diskutabelt. Hva som er kjent er at ved 1600-tallet var et akanfolk identifisert som boende i et samfunn kalt for Kwaaman. Denne staten lå nord for elven Bosomtwe. Inntektene kom hovedsakelig fra å handle gull og kolanøtter, og renske skogen for å kunne dyrke yam. De bygde byer mellom elvene Pra og Ofin i det området som i dag er Ghana. De dannet forsvarsallianser og betalte tributt til Denkyira som var en av de mektigere akanstatene sammen med Adansi og Akwamu. I løpet av 1500-tallet erfarte ashantesamfunnet brå endringer, inkludert befolkningsvekst grunnet kultivering av planter fra Den nye verden som maniok og mais, og en økning i gullhandelen mellom kysten og nord.

Ved 1600-tallet forente Osei Kofi Tutu I (ca. 1695–1717), med hjelp fra Okomfo Anokye, det som kom til å bli Ashantiriket til et forbund med Gullstolen som et symbol på deres forening og ånd. Osei Tutu startet en massiv territorial utvidelse. Han bygde opp en ashantehær basert på akanstaten Akwamu, innførte en ny organisering og forvandlet en disiplinert milits til en effektiv krigsmaskin. I 1701 erobret Ashanteriket Denkyira, noe som ga riket tilgang til kysthandelen med europeerne, særlig nederlenderne.

Opoku Ware I (1720–1745) var engasjert i ytterligere ekspansjon og la de andre sørlige akanstatene til det voksende riket. Han vendte seg nordover og la Techiman, Banda, Gyaaman, og Gonja, statene ved Mouhoun (tidligere kalt for Svarte Volta). Mellom 1744 og 1745 angrep Asantehene Opoku den mektige nordlige staten Dagomba og fikk da kontroll over den viktige handelsrutene ved midtre Niger. Kusi Obodom (1750–1764) etterfulgte Opoku. Han befestet de nyerobrede områdene. Osei Kwadwo (1777–1803) gjennomførte administrative reformer som gjorde det mulig å styre riket effektivt og fortsette den militære ekspansjonen. Osei Kwame Panyin (1777–1803), Osei Tutu Kwame (1804–1807), og Osei Bonsu (1807–1824) fortsatte denne politikken og la nye områder inn under riket. Ashanteriket omfattet hele dagens Ghana og store deler av Elfenbenskysten.

Ashantehene arvet sin posisjon fra sin mor. Han ble assistert i hovedstaden Kumasi av tjenestemenn med evner innenfor handel, diplomati og militæret og med et hovedhode kalt for Gyaasehene. Menn fra Arabia, Sudan, og Europa ble ansatt i den sivile tjenesten, alle utpekt av ashantehene. Ved hovedstaden og i andre byer var ankobia, et særskilt politi, benyttet som livvakter for ashantehene, og som etterretning og for å slå ned opprør. Kommunikasjonen gjennom riket ble opprettholdt av et nettverk av vedlikeholdte veier fra kysten og til midtre Niker og ble knyttet sammen med andre handelsbyer.

For det meste av 1800-tallet forble Ashanteriket mektig. Det ble likevel ødelagt i 1900 ved den overlegne britiske våpenmakten og organiseringen som fulgte fire påfølgende kriger i tidsrommet 1824-1901.

Dahomey

Amasoner fra Dahomey, en hæravdeling bestående av kun kvinner.

Dahomeyriket ble opprettet tidlig på 1600-tallet da ajafolket fra Alladariket flyttet nordover og bosatte seg blant fonfolket. De begynte forfekte sin makt noen få år senere og samtidig opprettet kongeriket Dahomey med hovedstad i Agbome. Kong Houegbadja (ca. 1645–1685) organisert Dahomeyriket i en mektig sentralisert stat. Han erklærte at alt land var eid av kongen og underlagt skattlegging. Førstefødselsrett for kongedømmet ble etablert, noe som nøytraliserte rivalisering om tronen fra ulike høvdinger fra landsbyene. En kongekult ble etablert. En rømt fange ble ofret årlig til ære for de kongelige forfedre. I løpet av 1720-tallet ble slavestatene Whydah og Allada erobret, noe som ga Dahomeyriket direkte tilgang til slavekysten og handelen med europeerne. Kong Agadja (1708–1740) forsøkte derimot å få slutt på slavehandelen ved å holde slaver på plantasjer som produserte palmeolje, men den europeiske profitten på slaver og Dahomeys avhengighet av skytevåpen var for stort. I 1730, under kong Agaja, ble Dahomeyriket erobret av Oyoriket, og landet ble underlagt betingelsen å betale tributt. Skatt på slaver ble hovedsakelig betalt med kauri, skallet av porselenssnegler. I løpet av 1800-tallet ble palmeolje den fremste handelsvaren. Frankrike erobret Dahomey i løpet av en brutal krig i årene 1892-1894 og etablerte en koloniregjering. De fleste av troppene som kjempet mot Dahomey var selv innfødte afrikanere.

Yoruba

Oyoriket og nabostater, ca. 1625.

Tradisjonelt har yorubafolket sett på seg selv som innbyggere av et forent rike, i kontrast til dagens situasjon, hvor «Yoruba» er kulturelt og lingvistisk begrep for de som snakker et språk innenfor nigerkongo-språkfamilie. Navnet kommer fra et hausaord som viser til Oyariket. Den første yorubastaten var Ile-Ife, som det ble sagt ble opprettet en gang rundt 1000 e.Kr. av et overnaturlig vesen, den første oni Oduduwa. Sønnene til Oduduwa ble grunnleggere av ulike bystater tilhørende Yorubafolket, og hans døtre ble mødre til ulike obaer, konger. Bystatene var vanligvis styrt av en oba eller en iwarefa, et råd av høvdinger som rådet obaen. Ved 1700-tallet hadde bystatene gått sammen i et løst forbund med oni i Ife som overhode og Ife som hovedstad. Etter hvert som tiden gikk ble de enkelte bystatene mer mektige og hvor deres obaer fikk en mer åndelig posisjon og tilknytningen til Ife ble svekket. Det oppsto gradvis økende rivalisering blant bysteatene.

Oyariket oppsto på 1500-tallet, men ble erobret i 1550 av kongeriket i Nupe som hadde kavaleri, en avgjørende strategisk fordel. Alafin (konge) i Oya ble sendt i landflyktighet. Etter å ha kommet tilbake, bygde alafin Orompoto (ca. 1560–1580) opp en hær basert på tungt armert kavaleri og tropper i langvarig tjeneste. Det gjorde dem nær uovervinnelig i kamp i de nordlige gressmarkene og de tynt bevokste skogsområdene. Ved slutten av 1500-tallet hadde Oyoriket lagt den vestlige regionen av Niger til høydene av Togo, yorubaene av Ketu (i Benin), Dahomey og Fon inn under seg.

Et styrende råd betjente riket med klare utøvende inndelinger. Hver region var tildelt en lokal administrator. Familier fungerte i kongelignede egenskaper. Oya, som et nordlig yorubakongedømme, fungerte som et mellomledd i nordsørhandelen og knyttet de østlige skogene av Guinea med vestlige og sentrale Sudan, Sahara og Nord-Afrika sammen. Yorubafolket produserte tekstiler, jernvarer, og keramikk som ble byttet for salt, lær, og viktigst av alt, hester fra Sudan for å opprettholde kavaleriet. Oyoriket forble sterke i rundt to hundre år. Det ble et protektorat for Storbritannia i 1888 og deretter fragmenterte det i stridende fraksjoner. Oyastaten opphørte å eksistere som noen form for makt i 1896.

Benin

Bronsehode fra Benin (Louvre).

Kwa-språket innenfor nigerkongo-språkfamilie ble snakket av edofolket. Ved midten av 1400-tallet var Beninriket preget av å konsolidere seg selv og utvide sine området. Under oba (konge) Ewuare (ca. 1450–1480 e.Kr.) ble staten organisert for erobringskrig. Han befestet en sentralisert autoritet og innledet en 30 år lang krig med naboene. Ved hans død strakte Beninriket seg til Dahomey i vest, til Nigerdeltaet i øst, langs den vestafrikanske kysten og til yorubabyene i nord.

Ewuares sønnesønn oba Esigie (1504–1550) brøt ned makten til uzama (statsforsamlingen) og økte kontakten og handelen med europeerne, særlig portugiserne som ble en ny kilde for kobber for hoffkunsten. Obaen styrte med råd fra uzama, et råd bestående av høvdinger fra de mektigste familiene og byhøvdinger fra ulike lauger. Senere ble makten minsket ved etableringen av utøvende posisjoner. Kvinner fikk eller skaffet seg økt makt. Dronningmoren som framskaffet den framtidige oba fikk meget stor innflytelse.

Beninriket var aldri en betydelig senter for eksport av slaver, slik Alan Ryders bok om Benin og europeerne har vist. Tidlig på 1600-tallet ble riket brutt ned i dynastiske stridigheter, men fikk tilbake mye av sin tidligere makt under styrene til oba Eresoyen og oba Akengbuda. Etter 1500-tallet eksporterte Benin hovedsakelig pepper, elfenbein, gummi, og tekstiler av bomull til portugisere og hollendere som solgte det videre til andre afrikanske samfunn langs kysten. I 1897 herjet britene byen.

Nigerdeltaet og Igbofolket

Nigerdeltaet, et elvedelta langs elven Niger i Nigeria, besto av tallrike bystater med ulike former for styreformer. Disse bystatene var beskyttet av vannveier og den tykke vegetasjonen i deltaet. Regionen ble omformet av handelen på 1600-tallet. Bystatene var sammenlignbare med de til swahilifolket i Øst-Afrika. En del, som Bonny, Kalabari, og Warri, hadde konger, mens andre som Brassriket, var republikker med små senater, og de langs elven Kross og gamle Kalabar ble styrt av handelsmenn fra ekpesamfunnet, som regulerte handelen og vedtok regler for medlemmene kjent som hussystemer. En del av disse husene, som i Bonny, var velkjente i Amerika og Europa.

Igbofolket levde øst for deltaet, men med aniomafolket vest for elven Niger. Kongeriket Nri sto fram på 800-tallet e.Kr. med eze Nri som dets høvding. Det var en politisk enhet bestående av landsbyer, og hver landsby var selvstyrte og uavhengige med sitt eget område og navn, hver av dem anerkjent av sine naboer. Landsbyene var demokratiske hvor alle menn og tidvis også kvinner som deltakere i beslutningsprosessene. Graver ved Igbo-Ukwu (rundt 800) inneholdt gjenstander av messing framstilt av lokale håndverkere og glassperler fra Egypt eller India, noe som indikerer å være knyttet en internasjonal handelsnettverk.

Sentral-Afrika

• Se hovedartikkel: Fristaten Kongo

De sentralafrikanske statene

Keramikk fra Lubariket

I tiden rundt 1000 f.Kr. hadde bantuspredningen nådd de store innsjøene i Øst-Afrika. Halvveis mot det første millennium f.Kr. hadde bantutalende folk også bosatt seg så langt sør som i hva som i dag er Angola.

Lubariket

En gang mellom 1300 til 1400 e.Kr. hadde Kongolo Mwamba (Nkongolo) fra Balopweklanen forent de ulike lubafolkene i nærheten av Kisalesjøen. Han grunnla Kongolodynastiet som senere ble forvist av Kalala Ilunga. Kalala utvidet kongeriket vest for Kisalesjøen. Et nytt sentralisert politisk system ble opprettet med åndelige konger (balopwe) med et hoffråd av ledende guvernører og underledere hele vegen ned til høvdingene for de enkelte landsbyer.

Balopwe var den direkte forbindelsen med forfedreåndene og valgt av dem. Erobrede stater ble underlagt systemet og med representanter ved hoffet. Autoriteten til balopwe hvilte på hans åndelige makt framfor hans militære autoritet. Hæren var relativ liten. Lubaene var i stand til å kontrollere den regionale handelen og samle inn tributter for videre fordeling. Tallrike nye mindre statsdannelser med utspring fra Lubariket ble opprettet med grunnleggere som hevdet nedstamme fra Luba. Lubarikets politiske system spredt seg over hele Sentral-Afrika, sørlige Uganda, Rwanda, Burundi, Malawi, Zambia, Zimbabwe, og vestlige Kongo. To betydelig riker som hevdet nedstamming fra Luba var Lundariket og Maraviriket. Bembafolket i nordlige Zambia var etterkommere fra utvandrere fra Luba som kom til Zambia på 1600-tallet.

Lundariket

På 1450-tallet giftet en luba fra den kongelige familien Ilunga Tshibinda seg med dronning Rweej og forente således alle lundafolk. Deres sønn mulopwe Luseeng utvidet kongeriket. Hans sønn Naweej utvidet riket ytterligere og er kjent som den første lundaherskeren med tittelen mwato yamvo (mwaant yaav, mwant yav), «slangenes herre». Lubaenes politiske system ble beholdt og erobrede folk ble lagt inn under systemet. Mwato yamvo opprettet en kilolo, kongelig rådgiver, og skatteinnsamler i hver av de erobrede statene.

Mange stater hevdet å nedstamme fra Lundariket. Imbangala av innlandet Angola hevdet å nedstamme fra en grunnlegger, Kinguri, bror av dronning Rweej, som ikke kunne tåle styret til mulopwe Tshibunda. Kinguri ble tittelen til kongene av de statene som ble opprettet av dronning Rweejs bror. Luena (Lwena) og Lozi (Luyani) i Zambia hevdet også å nedstamme fra Kinguri. I løpet av 1600-tallet satte en lundahøvding og kriger ved navn Mwata Kazembe opp et østlige Lundarike i dalførene til elven Luapula. Lundas vestlige ekspansjon førte også til krav om avstamning fra Yaka og Pende. Lundaene knyttet midtre Afrika sammen med handelen ved vestkysten. Kongeriket Lunda kom til sin slutt på 1800-tallet da det ble invadert av tsjokvefolket bevæpnet med skytevåpen.

Maravi (Malawi)

Maravirikets utbredelse

Maravifolket hevdet å nedstamme fra Karonga (kalonga), som tok betegnelsen som kongetittel. Maraviene knyttet midtre Afrika til handelen med østkysten ved swahilifolkets Kilwa. Ved 1600-tallet utgjorde Maraviriket hele området mellom Malawisjøen og munningen av elven Zambezi. Karonga var Mzura som gjorde mye for å ekspandere riket. Han inngikk en avtale med portugiserne for å etablere en hær på rundt 4000 menn for å angripe shonafolket. Til gjengjeld skulle Maraviriket få støtte til å beseire Lundi, en høvding av zimbafolket. I 1623 vendte Mzura seg imot portugiserne og ga støtte til shonafolket. I 1640 snudde han om og ønsket portugiserne tilbake for å drive handel. Maraviriket varte ikke lenge etter Mzuras død. Ved 1700-tallet hadde det fragmentert inn i de tidligere smårikene.

Kongoriket

Ved 1400-tallet hadde bakongofolket, et jordbruksfolk, blitt forent i Kongoriket under en hersker som ble kalt for manikongo, og bodde i det fruktbare området Malebo ved nedre Kongoelven. Deres hovedstad var M'banza-Kongo. Med en overlegen organisering var de i stand til å erobre sine naboer og kreve tributt. De var dyktige håndverkere i metallarbeid, keramikk og til å veve raffiatekstiler. De stimulerte til internasjonal handel via et tributtsystem kontrollert av manikongo. Senere ble mais og maniok innført i regionen via handel med portugiserne ved deres havner i Luanda og Benguela. Maisen og maniok førte til en befolkningsvekst i denne regionen og i andre deler av Afrika og kom til å erstatte hirse som hovedavling

Ved 1500-tallet hadde manikongo autoritet fra Atlanterhavet i vest til Kwangoelven i øst. Hvert område ble underlagt styringen til mani-mpembe, en form for provinsguvernør. I 1506 overtok den kristne Afonso I (1506–1542) tronen. Slavehandelen økte med Afonsos erobringskriger. I tiden 1568-1569 invaderte jagafolket Kongo, la store deler av riket i ruiner og tvang manikongo i landflyktighet. I 1574 ble Alvaro I innsatt som konge ved hjelp av portugisiske leiesoldater. I løpet av den siste delen av 1660-tallet forsøkte portugiserne å få kontroll over Kongo Manikongo António I (1661–1665), med en kongolesisk hær på rundt 5000 menn, ble beseiret av en afro-portugisisk hær i slaget ved Mbwila. Deretter gikk riket i oppløsning i mange småriker som drev krig mot hverandre for å skaffe seg krigsfanger som deretter kunne bli solgt på slavemarkedet.

Kongo skaffet seg fanger fra Ndongoriket i en erobringskrig. Ndongo ble styrt av ngola. Ndongo var også engasjert i slavehandelen med portugiserne og med São Tomé som transitthavn til Brasil. Kongeriket var ikke like ønsket som Kongo. Portugiserne så på landet med mistenksomhet og som en fiende. Portugal i den siste halvdel av 1500-tallet forsøkte å få kontroll over Ndongo, men ble beseiret av ambundufolket. Ndongo fikk en befolkningsnedgang grunnet folk som ble tatt og solgt som slaver. Lederne etablerte en annen stat ved Matamba, tilsluttet dronning Nzinga, som gjorde heftig motstand mot portugiserne inntil de fikk til en ordning med dem. Portugiserne bosatte seg langs kysten som handelsfolk, og var ikke opptatt av å erobre det indre av landet. Slaveriet svekket innlandet stort med stater som drev krig med hverandre for å skaffe seg fanger som kunne selges. Imbangala, krigere i Angola, dannet Kasanje, en stat som drev med å skaffe seg slaver, og var en betydelig kilde for slaver på 1600- og 1700-tallet.

Sørlige Afrika

Bosetning av bantutalende folk som drev jordbruk og benyttet jernteknologi var til stede sør for elven Limpopo ved 300- eller 400-tallet. De enten fordrev eller innlemmet de eksisterende khoisantalende folkene som bodde der før dem. Bantuene bevegde seg langsomt sørover og de tidligste produktene framstilt av jern i dagens provins KwaZulu-Natal er antatt å være datert til fra år 1050. De sørligste gruppen var xhosafolket. Deres språk hadde tatt til seg bestemte lingvistiske trekk fra tidligere khoisantalende folk, og de nådde fram til den store elven Fish River i dagens provins Eastern Cape i Sør-Afrika.

Store Zimbabwe og Mapungubwe

Store Zimbabwe og dets byggekonstruksjoner.

Kongeriket og byen Mapungubwe var den første statsdannelsen i Sør-Afrika. Den oppsto en gang på 1100-tallet. Dens rikdom kom fra å kontrollere handelen med elfenbein fra Limpopodalen, kobber fra fjellene i nordlige Transvaal, og gull fra Zimbabweplatået mellom elvene Limpopo og Zambezi. Det gjorde de med swahilihandelsmenn ved Chibuene. Ved midten av 1200-tallet ble Mapungubwe oppgitt og forlatt.

Etter Mapungubwes nedgang vokste Store Zimbabwe fram på Zimbabweplatået. Navnet Zimbabwe betyr "steinbygning" og disse steinbyggingen arvet den nye statsdannelsen fra Mapungubwe. Byggeteknikken ble forbedret og ble framragende i Store Zimbabwe, representert i muren ved Den store inngjerding. Teknikken med murarbeid med tørrstablet stein ble også benyttet for å bygge mindre konstruksjoner i området. Store Zimbabwe blomstret ved å drive handel med swahilifolkets Kilwa og Sofala. Framgangen til Store Zimbabwe hadde en parallell i framveksten av Kilwariket. Store Zimbabwe var en betydelig kilde for gull. Dets kongelige hoff levde i luksus, var kledd i indisk bomull, omga seg med smykker av kobber og gull, og spiste på tallerkener som kom så langt unna som Perserriket og Kina. En gang på 1420- og 1430-tallet fikk riket en tilbakegang. Byen ble forlatt ved 1450. En årsak til tilbakegangen var framveksten av handelsbyen Ingombe Ilede i dagens Zambia.

Et nytt kapittel av Shonas historie fulgte. Mutota, en nordlig shonakonge av Karangafolket, drev erobringskrig. Sammen med sin sønn Mutope ble Zimbabweplatået erobret, gikk gjennom Mosambik til østkysten, og knyttet riket til kysthandelen. De kalte sitt rike for Wilayatu 'l Mu'anamutapah eller mwanamutapa («Herre av plyndret land»), eller som ettertiden viser til det, Mutapariket. Monomotapa var en portugisisk omskrivning. De bygde ikke steinstrukturer; de nordlige shonafolkene hadde ingen slike tradisjoner. Etter at Matope døde i 1480 ble riket delt i to mindre riker: Torwadynastiet i sør og Mutapa i nord. Delingen skjedde grunnet rivaliseringen av to shonaherrer, Khanga og Togwa med slekten mwanamutapa. Khanga greide å ta landet i sør og opprettet Butuariket og med hovedstad i Khami.

Mutapariket fortsatte i nord under dynastiet mwanamutapa. I løpet av 1500-tallet var portugiserne i stand til å opprette faste markeder ved Zambezielven i et forsøk på å skaffe seg politisk og militær kontroll over Mutapa. De var delvis suksessfulle. I 1628 gjorde et avgjørende slag det mulig for dem å opprette en klientkonge, en mwanamutapa ved navn Mavura, som signerte avtaler som ga fordelaktige rettigheter til å eksportere mineraler til portugiserne. Portugal oppnådde også å ødelegge mwanamutapa-systemet regjeringsform og underminerte handelen. Ved 1667 var Mutapariket i tilbakegang. Høvdingene ville ikke tillate graving etter gull på grunn av frykt for at det ville bli stjålet av portugiserne, og befolkningsantallet gikk dessuten tilbake.

Butuariket ble styrt av en khangamire, en tittel avledet av grunnleggeren Khanga. Portugiserne forsøkte å skaffe seg et fotfeste, men ble kastet ut av regionen i 1693 av khangamire Dombo. 1600-tallet var en periode preget av fred og framgang. Rozwiriket falt sammen i ruiner på 1830-tallet ved å bli invadert av ngunifolket fra Natal.

Namibia

Kvinner ved Loopspruits kulturlandsby foran en tradisjonelt malt ndebelebolig.

Ved 1500 hadde det meste av sørlige Afrika etablert seg i stater. I nordvestlige Namibia var ovambofolket engasjert i jordbruk og hererofolket drev med gjetedrift. Etter hvert som antallet krøtter økte, flyttet hereofolket sørover til sentrale Namibia for å skaffe seg beiteområder. Namafolket, en khoisantalende folkegruppe, drev med sauer, og de flyttet nordover og kom i kontakt med hereroene. De var begynnelsen på store konflikter mellom de to folkegruppene. Det ekspanderende lozifolket presset seg mot Mbukushu, Subiya, og Yei to Botei, Okavango, og Chobe i nordlige Botswana.

Sotho-Tswana

Utviklingen av Sotho-Tswana-statene basert i Highveld, «høylandet» eller det sørafrikanske innlandet, sør før elven Limpopo, begynte en gang rundt år 1000. Høvdingen makt hvilte på krøtter og hans tilknytning til forfedrene. Det kan bli sett ved bosetterne i Toutswemogala med fundamenter og murer bygd av stein, nord for Highveld og sør for elven Vaal. Nordvest for den samme elven utviklet det seg tidlige Tswana-stater sentrert rundt byer med tusenvis av beboere. Da oppsto uenighet eller rivalisering, flyttet ulike grupper ut for å opprette egne samfunn.

Ngunifolket

Sørøst for Drakensbergfjellene levde ngunitalende folk, zulu-, xhosa-, swazi-, og ndebelefolk. Disse drev også på med statsbygging og hvor de nye statene ble utviklet fra rivalisering, uenigheter og ved at befolkningspress førte til utvandring til nye regioner. Denne prosessen på 1800-tallet (folkeflytting, krigføring og statsdannelser) ble senere kjent som Mfecane (på nguni) eller Difaqane (på sesotho). Det fremste som fremmet prosessen mest var samlingen av zuluenes stat. De bearbeidet metall, kultiverte hirse, og drev med kvegdrift.

Khoisanere og afrikaanere

Khoikhoifolket river sin hytter i forberedelse til å flytte til nye beitemarker, Akvatintetsning av Samuel Daniell (1805).

En boerfamilie i 1886.

Khoisanfolket levde i den sørvestlige Kapp-provinsen hvor det var mye nedbør om viteren. Tidligere befolkninger av khoisanere var blitt absorbert av bantufolk, slike som sesotho og naguni, men bantuekspansjonen stoppet opp ved regionen med stort vinternedbør. En del trekk fra bantuspråk har blitt opptatt i khoisanspråk. Khoisanene handlet med sin bantunaboer, skaffet seg kveg, sauer, og jaktbytte. Tilbake fikk de kobber, jern og tobakk.

Ved 1500-tallet hadde Det nederlandske ostindiske kompani etablert en etterfyllingsstasjon ved Table Bay, en naturlig bukt ved dagens Cape Town, for å etterfylle ferskvann og skaffe seg nye forsyninger i form av kjøtt fra khoikhoifolket. De fikk kobber, jern, tobakk og perlehalsbånd i bytte. For å kontrollere prisen på kjøtt og andre varer, og gjøre tjenesten mer konsistent, etablerte nederlenderne en fast bosetning ved Table Bay i 1652. De dyrket frukter og grønnsaker, og etablerte et sykehus for å behandle syke sjøfolk. For å øke produksjonen besluttet nederlenderne å øke antallet bondegårder ved å oppmuntre freeburgher (frie bønder), boere ved opprinnelig tidligere slaver fra Vest-Afrika, deretter europeiske innflyttere. Landet ble tatt fra khoikhoienes beitemarker, noe som utløste den første krig mellom khoikhoiene og nederlenderne i 1659. Ingen av partene var seierherrer, men nederlenderne tok en «rett til erobring» ved at de krevde alt land i Kapprovinsen. I en rekke med kriger ble khoikhoiene satt opp mot hverandre mens boerne tok deres landområder og krevde også deres kveg. Den andre krigen mellom de innfødte khoikhoiene og nederlenderne i 1673–1677 var hovedsakelig en krig for å skaffe seg kveg. Foruten omfattende dødsfall i krigføring, døde de også i tusenvis grunnet smitte fra europeiske sykdommer.

Kart som viser ekspansjonen av trekboere ut av Kappkolonien mellom 1700 og 1800.

På 1700-tallet hadde kappkolonien vokst med slaver fraktet inn fra Madagaskar, Mosambik, og Indonesia. Bosetningen hadde også begynt å ekspandere nordover, men motstand fra khoikhoiene, angrep og geriljakrigføring minsket ekspansjonen utover 1700-tallet. Europeiske boerne som begynte med vandrende eller delvis nomadisk krøtterdrift ble kalt for trekboere. En vanlig kilde for trekboerarbeid var foreldreløse barn som ble adoptert under angrep og fra foreldre som på annet vis var blitt drept.

1800-tallet

Sør-Afrika

Ved 1850-tallet hadde britiske og tyske misjonærer og handelsfolk trengt inn i dagens Namibia. Herero- og namafolkene konkurrerte for våpen og ammunisjon, skaffet kveg, elfenbein og strutsefjær. Tyskere var mer fast etablert enn britene i regionen. Ved 1884 hadde tyskerne erklært at kystregionen fra elven Oranje til elven Kunene var et tysk protektorat. De fulgte en aggressiv politikk for å skaffe landområder for europeiske bosettere. De utnyttet rivaliseringen mellom namaene og hereroene.

Hereroene gikk inn i en allianse med tyskerne i håp om at de ville gi dem overtaket over namaene. Tyskerne satte opp en garnison i hereroenes hovedstad og begynte å allokere hereoenes landområder for europeiske bosettere, inkluderte de beste beitemarkene på sentralplatået og krevde samtidig skatt og arbeidsinnsats fra de innfødte. Hereroene og mbanderuene gjorde opprør, men det ble knust og lederne henrettet. Mellom 1896 og 1897 forkrøplet en kvegpest økonomien til hereroene og namaene, og minsket samtidig den europeiske ekspansjonen. Tyskerne fortsatte sin politikk med å gjøre Namibia til en hvit bosetningen ved å ta landområder og kveg, og forsøkte også å eksportere hereroenes arbeidskraft til Sør-Afrika.

I 1904 gjorde hereroene opprør på nytt. Den tyske general Lothar von Trotha innførte en tilintetgjørelsekrig i slaget ved Waterberg som drev hereroene vest for Kalahariørkenen. Ved slutten av 1905 var det kun rundt 16 000 hereroere igjen av en tidligere befolkning på opp til 80 000. Namamotstanden var knutst i 1907. Alt kveg fra de innfødte og deres landområder ble konfiskert fra den sterkt reduserte innfødte befolkningen og hvor de gjenværende fikk en underordnet posisjon. Arbeidskraft måtte bli importert fra ovambofolket i nordlige Namibia og sørlige Angola.

Nguniland

Zulukongen Shaka kaSenzangakhona, bilde fra 1836.

Den store urotiden i sørlige Afrika var Mfecane, (isizulu for «knusingen» eller «spredningen»). Det begynte i de nordlige ngunikongedømmene Mthethwa, Ndwandwe, og Swaziland over knappe ressurser og hungersnød. Da Dingiswayo av Mthethwa døde, tok Shaka fra zulufolket over. Han opprettet Zuluriket, krevde autoritet over Ndwandwe og presset swaziene nordover. De spredte ndwandwefolket og swaziene førte til at Mfecane spredte seg. I løpet av 1820-tallet utvidet Shaka sitt rike over hele Drakensberg hvor det ble betalt tributter så langt sør som ved elvene Tugela og Umzimkulu. Han erstattet høvdingne av de erobrede områdene med indunaer, ansvarlig overfor ham. Han innførte en sentralisert, dedikert og disiplinert militær styrke som ikke hadde vært sett tidligere i regionen og de benyttet et effektivt våpen, et kort, stikkende spyd.

I 1828 ble Shaka myrdet av sin halvbror Dingane som viste seg å mangle den militære dyktigheten og lederskapet til Shaka. Voortrekkere forsøkte å okkupere Zululandet i 1838. I de første månedene ble de beseiret, men de overlevende grupperte på nytt ved elven Ncome, på afrikaans kalt for Bloedrivier, "Blodelven", og beseiret zuluene avgjørende. Imidlertid turte ikke voortrekkerne å bosette seg på Zululand. Dingane ble drept i 1840 av en borgerkrig og hans bror Mpande tok over og forsterket zuluområdene i nord. I 1879 ble Zuluriket invadert av britene i deres politikk på å dominere hele Sør-Afrika. Zuluriket var seierrike i slaget ved Isandlwana, men ble beseiret i slaget ved Ulundi.

En av de fremste statene som oppsto grunnet Mfecane var kongeriket Lesotho som ble grunnlagt på Thaba Bosiu, et sandsteinplatå, av Moshoeshoe I i tiden 1821-1822. Det var et forbund av ulike enheter som aksepterte Moshoeshoes absolutte autoritet. I løpet av 1830-tallet inviterte riket kristne misjonærer som en strategi for å skaffe seg våpen og hester fra Kappstaten. Oranjefristaten tærte på Lesotho, men klarte aldri å beseire det fullstendig. I 1868 anmodet Moshoeshoe om at Lesotho bli annektert av Storbritannia for å berge restene. Det ble da det britiske protektoratet Basutoland.

Voortrekkere

Voortrekkere.

På 1800-tallet var det meste av khoikhoifolkets område under boernes kontroll. Khoikhoiene hadde tapt økonomisk og politisk uavhengighet og hadde blitt absorbert inn boersamfunnet. Boerne snakket afrikaans, et språk eller dialekt avledet fra nederlandsk, og de kalte ikke lenger seg selv for boere, men afraikaner. En del khoikhoiere ble benyttet som kommandosoldater i angrep mot andre khoikhoiere og senere mot xhosafolket. En blandet befolkning, fra khoikhoiere, slaver og europeisk opprinnelse, ble kalt for «kappfargede», oppsto, men de var en foraktet underklasse i den koloniale samfunnet. Khoikhoiere som levde langt fra grensene var koraene, oorlamene og griquaene. I 1795 overtok britene Kappkolonien fra nederlenderne.

På 1830-tallet begynte boerne å ekspandere øst, og ferden gikk øst for Fish River og inn i Zuurveld. De ble referert til som voortrekkere (nederlandsk/afrikaans for foregangsmann, bokstavelig «de som trekker foran», «forantrekkere»). De opprettet republikkene Transvaal (eller Den sydafrikanske republikk) og Oranjefristaten, hovedsakelig i sparsommelig befolkede områder som hadde blitt forminsket av Mfecane. I motsetningen til khoisanfolkene, hadde bantustatene ikke blitt erobret av boere på grunn av befolkningstettheten og større enhet. I tillegg begynte de å bevæpne seg selv med skytevåpen som ble anskaffet via handel med Kappstaden. I en del tilfeller, som i xhosa-krigene, ble boerne forvist fra xhosaenes områder. Det krevde en dedikert militær hær for å underkaste de bantutalende statene. I 1901 ble boerrepublikkene beseiret av Storbritannia i den andre boerkrigen (1899-1902). Nederlaget fullendte mange ambisjoner til boerne: Sør-Afrika skulle bli under hvitt styre. Britene plasserte all makt — lovmessige, utøvende, administrative — i hendene på engelske og boernes hender.

Europeisk handel, utforskning og erobring

Maxim maskingevær

Karikatur i Punch fra 1892 av imperialisten Cecil Rhodes som strekker seg over det meste av Afrika.

David Livingstone

Mellom 1878 og 1898 inndelte og erobret europeiske stater det meste av Afrika. I 400 år hadde europeiske stater hovedsakelig begrenset deres engasjement til handelsstasjoner langs den afrikanske kysten. Få dristige ferder gikk fra kysten og til innlandet; de som gjorde det, som portugiserne møtte ofte nederlag og måtte trekke seg tilbake til kysten igjen. Flere teknologiske nyvinninger bidro til å overkomme dette mønsteret. En av dem var utviklingen av repetervåpen som var lettere å bære, raskere å ladde og dødeligere enn musketter. Artilleri ble benyttet i økende grad. I 1885 utviklet Hiram S. Maxim det som ble kalt for maxim maskingevær, modellen for dagens maskingevær. Europeerne beholdt disse våpnene hovedsakelig for seg selv og unngikk å selge dem til afrikanske høvdinger og herskere.

Afrikansk basiller og sykdommer tok tallrike europeiske liv og avskrekket fra faste bosetninger. Sykdommer som gulfeber, sovesyke, framboesi (en tropisk infeksjonssykdom) og spedalskhet gjorde Afrika til et lite velkomment sted for europeere. Den dødeligste sykdommen var malaria, endemisk over hele det tropiske Afrika. I 1854 ble kinin oppdaget og andre medisinske nyvinninger som gjorde det mulig å erobre og kolonisere Afrika.

Det var sterke motiver for å erobre Afrika. Råmaterialer som det var behov for til europeiske fabrikker. Europa var på begynnelsen av 1800-tallet i gang med sin industrielle revolusjon. Nasjonalistisk rivalisering og prestisje hadde også en motiverende faktor. Å skaffe seg afrikanske kolonier ville vise rivaliserende nasjoner hvem som var mektig og betydningsfull. Disse faktorene kulminerte i kappløpet om Afrika.

Kunnskapen om Afrika økte. Tallrike europeiske utforskere og oppdagelsesreisende begynte å undersøke kontinentet. Mungo Park krysset elven Niger. James Bruce reiste gjennom Etiopia og lokaliserte kilden til Den blå Nil. Richard Francis Burton var den første europeer ved innsjøen Tanganyika. Samuel White Baker utforsket Øvre Nilen. John Hanning Speke fant en kilde til Nilen ved Victoriasjøen (som betegnende nok ble oppkalt etter britiske dronning Victoria som aldri reiste til Afrika). Andre betydelige europeiske utforskere var Heinrich Barth, Henry Morton Stanley, Silva Porto, Alexandre de Serpa Pinto, Rene Caille, Gerhard Rolfs, Gustav Nachtigal, George Schweinfurth, og Joseph Thomson. Den mest berømte av dem alle var David Livingstone som utforsket sørlige Afrika og krysset kontinentet fra Atlanterhavet ved Luanda til Indiahavet ved Quelimane. Europeiske utforskere benyttet seg av afrikanske reiseledere og tjenere, og etablerte langdistanseruter som ble benyttet for handel.

Misjonærer som forsøkte å spre kristendommen økte også europeisk kunnskap om Afrika. Mellom 1884 og 1885 møttes europeiske nasjoner i Berlin for en konferanse om Vest-Afrika og for diskutere delingen av kontinentet. Det ble enighet om at europeernes krav på deler av Afrika kunne bare bli anerkjent om europeerne viste en effektiv okkupasjon. I en rekke avtaler i 1890–1891 ble kolonigrensene trukket helt opp. Alt av Afrika sør for Sahara ble krevd av de europeiske stormaktene, unntatt Etiopia og Liberia.

De europeiske stormaktene innførte ulike administrasjoner i Afrika som reflekterte ulike ambisjoner og grader av makt. I en del områder, slik som deler av Britisk Vest-Afrika, var kolonimakten spinkel og hadde til hensikt å tappe økonomiske ressurser, skaffe seg strategisk makt eller som del av en lengre utviklingsplan. I andre områder var europeerne oppmuntret til å bosette seg, opprette stater med en dominerende europeisk minoritet. Bosetter kom kun til noen få kolonier i et betydelig antall til å få en omfattende virkning. Britiske bosettere omfattet Britisk Øst-Afrika (i dag Kenya), nordlige og sørlige Rhodesia, oppkalt etter den britiske imperialisten Cecil Rhodes (i dag Zambia og Zimbabwe), og Sør-Afrika som allerede hadde en betydelig andel europeisk bosetning. Frankrike planla å bosette Algerie og til sist gjøre landet til en del av den franske stat på likt grunnlag med provinsene i Frankrike. Algerias umiddelbare nærheten på motsatt side av Middelhavet gjorde planer av denne skala mulige.

I de fleste områder hadde koloniadministrasjonene ikke nok folk eller ressurser til å kunne administrere området og måtte støtte seg på lokale maktstrukturer for sin styring. Ulike fraksjoner og grupper innenfor samfunnene utnyttet dette for deres egen fordel og forsøke å skaffe seg maktposisjoner for deres egne samfunn i samarbeid med europeerne. Et aspekt av dette er hva historikeren Terence Ranger har gitt betegnelsen «oppfinnelse av tradisjonen». For å legitimere deres egne krav på makt både i øyene på koloniadministratorene og deres eget folk, kunne de innfødte elitene om nødvendig framstille «tradisjonelle» krav på makt eller seremonier. Som et resultat ble mange samfunn trukket inn i forvirring av den nye orden.

De europeiske koloniene

Belgia

Områder kontrollert av europeiske kolonimakter på det afrikanske kontinentet i 1914

• Fristaten Kongo og Belgisk kongo (i dag Den demokratiske republikken Kongo)
• Ruanda-Urundi (utgjør dagens Rwanda og Burundi, mellom 1916 og 1960)

Frankrike

Fransk Vest-Afrika: Mauritania Senegal Fransk Sudan (i dag Mali) Fransk Guinea (i dag Guinea) Elfenbenskysten Niger Fransk Øvre Volta (i dag Burkina Faso) Fransk Dahomey (i dag Benin)

Fransk Ekvatorial-Afrika: Gabon Fransk Kongo (i dag Republikken Kongo) Ubangi-Shari (i dag Den sentralafrikanske republikk) Tsjad

Fransk Algerie (i dag Algerie) Tunis Fransk Marokko Fransk Somaliland (i dag Djibouti) Madagaskar Komorene

Italia Italiensk Nord-Afrika (i dag Libya)

• Eritrea
• Italiensk Somaliland (i dag deler av Somalia)

Portugal

Portugisisk Vest-Afrika (i dag Angola) Fastlandet Angola Portugisisk Congo (i dag provinsen Cabinda av Angola) Portugisisk Øst-Afrika (i dag Mosambik) Portugisisk Guinea (i dag Guinea-Bissau)

Kapp Verde São Tomé og Príncipe São Tomé (øy) Príncipe (øy) Festningen São João Baptista de Ajudá (i dag Ouidah, i Benin)

Spania

Spansk Sahara (i dag Vest-Sahara) Río de Oro Saguia el-Hamra

Spansk Marokko Tarfaya-stripen Ifni

Spansk Guinea (i dag Ekvatorial-Guinea) Fernando Po Río Muni Annobón

Storbritannia

Egypt Anglo-egyptisk Sudan (i dag Sudan) Britisk Somaliland (i dag deler av Somalia) Britisk Øst-Afrika: Kenya Protektoratet Uganda (i dag Uganda) Tanganyika (1919–1961, i dag del av Tanzania) Zanzibar (i dag del av Tanzania)

Protektoratet Bechuanaland (i dag Botswana) Sørlige Rhodesia (i dag Zimbabwe) Nordlige Rhodesia (i dag Zambia) Unionen Sør-Afrika (i dag Sør-Afrika) Transvaal (i dag del av Sør-Afrika) Britisk Kappkolonien (i dag del av Sør-Afrika) Natal (i dag del av Sør-Afrika) Oranjefristaten (i dag del av Sør-Afrika)

Gambia Sierra Leone Koloniale Nigeria Britisk Kamerun (i dag deler av Kamerun og Nigeria) Britisk Gullkysten (i dag Ghana) Nyasaland (i dag Malawi) Basutoland (i dag Lesotho) Swaziland

Tyskland

• Tysk Kamerun (i dag Kamerun og deler av Nigeria)
• Tysk Østafrika (i dag Rwanda, Burundi og det meste av Tanzania)
• Tysk Sydvest-Afrika (i dag Namibia)
• Togoland (i dag Togo og den østlige delen av Ghana)

Uavhengige stater

• Liberia, grunnlagt av Amerikanske samfunn for kolonisering i USA i 1821; erklært uavhengig i 1847
• Keiserriket Etiopia (Abyssinia) hadde sine grenser tegnet opp på nytt av Italiensk Eritrea og Fransk Somaliland (dagens Djibouti), kortvarig okkupert av Italia fra 1936 til 1941 under Abyssiniakrisen;
• Sudan, uavhengig under Mahdis styre mellom 1885 og 1899.

1900-tallet

I løpet av denne epoken har en følelse av lokal patriotisme eller nasjonalisme slått dypere røtter blant afrikanske intellektuelle og politikere. En del inspirasjon til denne bevegelsen kom fra den første verdenskrig da europeiske måtte støtte seg på kolonitropper for deres eget forsvar. Mange i Afrika innså at deres egen styrke overfor kolonimakten for første gang. På samme tid ble en del av mystikken av de «uovervinnelige» europeere forvitret ved krigens råskap. Imidlertid, i de fleste områder beholdt europeerne relativ sterk kontroll over koloniene i den samme perioden.

Etter den første verdenskrig ble de tidligere tysk koloniene i Afrika overtatt av Frankrike, Belgia, og Storbritannia. Italia, under diktatoren Benito Mussolini, invaderte Etiopia, den siste uavhengige afrikanske nasjonen, i 1935 og okkuperte landet fram til 1941.

Avkoloniseringen

Datoer for uavhengigheten til de afrikanske landene.

Avkolonisering av Afrika begynte med Libya i 1951 (skjønt Liberia, Sør-Afrika, Egypt og Etiopia var allerede uavhengige). Mange land fulgte på 1950- og 1960-tallet, og med en topp i 1960 da en stor del av Fransk Vest-Afrika ble uavhengig. De fleste av de gjenværende landene fikk uavhengighet i løpet av 1960-tallet, skjønt en del kolonistater med Portugal var særdeleshet motvillig til oppgi sitt overherredømme, noe som medførte bitre frigjøringskriger som varte i et tiår eller mer. De siste afrikanske landene som fikk formell uavhengighet var Guinea-Bissau (1974), Mosambik (1975) og Angola (1975) fra Portugal; Djibouti fra Frankrike i 1977; Zimbabwe fra Storbritannia i 1980; og Namibia fra Sør-Afrika i 1990. Eritrea skilte senere lag fra Etiopia i 1993.

Ettersom mange byer ble grunnlagt, utvidet og omdøpt av europeere er det mange stedsnavn som er blitt omdøpt etter frigjøringen og uavhengigheten.

Øst-Afrika

Mau Mau-opprøret skjedde i Kenya fra 1952 til 1956, men ble slått ned av britiske og lokale militære styrker. En unntakstilstand varte fram til 1960. Kenya ble uavhengig i 1963, og Jomo Kenyatta ble landets første president.

Tidlig på 1990-tallet oppsto det betydelige sammenstøt mellom hutuer og tutsier i Rwanda og Burundi. I 1994 kulminerte dette i folkemordet i Rwanda, en konflikt hvor mer enn 800 000 mennesker ble myrdet.

Nord-Afrika

Marokkansk nasjonalisme utviklet seg i løpet av 1930-tallet; Istiqlalpartiet ble opprettet og presset på for uavhengighet. I 1953 krevde sultan Muhammad V uavhengighet. Den 2. mars 1956 ble Marokko uavhengig av Frankrike og nevnte Muhammad V ble hersker av et uavhengig Marokko.

I 1954 ble det dannet en nasjonal frigjøringsfront (FLN) i Algerie da landet skilte seg fra Frankrike. Franskmennene reagerte med brutalitet, men ble tvunget til å forhandle uavhengighet i 1962. Muhammad Ahmed Ben Bella ble valgt til president. Alle franske borgere forlot landet, noe som forkrøplet landets økonomi.

I 1934 ble partiet Neo-Destour («Ny Konstitusjon») opprettet av Habib Bourguiba for å kreve uavhengighet for Tunis. Landet ble uavhengig i 1955 og dets bey ble avsatt og Habib Bourguiba valgt.

I 1954 avsatte Gamal Abdel Nasser og det egyptiske militæret monarkiet i Egypt, og tok selv makten. Muammar Gaddafi ledet et statskupp i Libya i 1969 og satt med makten fram til den arabiske våren som avsatte og drepte ham i 2011.

Egypt var involvert i flere kriger med Israel og var allierte med andre arabiske land. Den første krigen var rett etter at staten Israel ble opprettet i 1948. Egypt gikk til krig på nytt i 1967 og tapte da Sinaihalvøya til Israel. De gikk til krig på nytt i 1973. I 1979 signerte Anwar Sadat og Menachem Begin den historiske Camp David-avtalen som ga Sinai tilbake til Egypt i bytte for at Egypt anerkjente staten Israel, noe som bedret Egypts forhold til Israel, men som gjorde andre arabiske land rasende. Avtalen er fortsatt gjeldende, men Sadat ble i 1981 myrdet av en islamist for å ha godtatt avtalen.

Sør-Afrika

I 1948 ble apartheidlovene iverksatt i Sør-Afrika av det dominerende nasjonalistpartiet. Disse var hovedsakelig en konstitusjon av eksisterende politikk, forskjellen var politikken om «adskilt utvikling». Hvor tidligere politikk hadde kun hadde vært for økonomisk utnytte det afrikanske flertallet, innebar apartheidsystemet en hel rasistsk filosofi av adskilte mål som innebar at kun hvite hadde alle borgerlige rettigheter. Befolkningen delt inn i fire «rasekategorier», hvor alminnelig stemmerett var reservert for den hvite eller europeiske gruppen. De andre tre gruppene ble diskriminert også på andre måter, eksempelvis hvor de kunne bo, hvor de kunne handle og hvilke jobber de kunne ha. Systemet førte til massiv intern motstand, og førte også til massiv internasjonal motstand og boikott i mange år.

I 1994 avviklet regjeringen i Sør-Afrika apartheid og valgte Nelson Mandela fra ANC, det største politiske partiet i Sør-Afrika, som president i landets første valg hvor alle samfunnsgrupper hadde lov og rett til å stemme.

Vest-Afrika

Etter den andre verdenskrig oppsto det nasjonalistbevegelser over hele Vest-Afrika, det mest kjente i Ghana under Kwame Nkrumah. I 1957 ble Ghana det første kolonien sør for Sahara som oppnådde uavhengighet, fulgt det neste året av Frankrikes kolonier; ved 1974 hadde Vest-Afrikas land blitt helt selvstyrte.

Siden uavhengigheten har mange vestafrikanske nasjoner blitt plaget og holdt nede av korrupsjon og ustabilitet, og med borgerkriger i Nigeria, Sierra Leone, Liberia, og Elfenbenskysten (Côte d'Ivoire), og en rekke med militærkupp i Ghana og Burkina Faso. Mange av disse statene har ikke klart å utvikle sine økonomier til tross for sine store naturressurser, og politisk ustabilitet er ofte fulgt av udemokratiske og autoritære regjeringer som forhindrer landenes naturlige utvikling.

Litteratur

• Collins, Robert O. & Burns, James M. (2007): A History of Sub-Saharan Africa. New York City: Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-68708-9.
• Diamond, Jared (2011): Våpen, pest og stål – Menneskenes historie gjennom 13 000 år, Spartacus. ISBN 9788243005266
• Davidson, Basil (1991): Africa In History, Themes and Outlines. Revidert og utvidet utg. New York City: Simon & Schuster, ISBN 0-684-82667-4
• Ehret, Christopher (2002): The Civilizations of Africa. Charlottesville: University of Virginia, ISBN 0-8139-2085-X.
• Iliffe, John (2007): Africans: The History of a Continent. 2. utg. New York City: Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-68297-8.
• Lye, Keith (2002): Encyclopedia of African Nations and Civilization. New York City: The Diagram Group, ISBN 0-8160-4568-2.
• Martin, Phyllis M., & O'Meara, Patrick (1995): Africa. 3. utg. Bloomington: Indiana University Press, ISBN 0-253-20984-6.
• Page, Willie F. (2001): Encyclopedia of African History and Culture: From Conquest to Colonization (1500–1850). New York City: Learning Source Books, ISBN 0-8160-4472-4.
• Shillington, Kevin (2005): History of Africa. Revi. 2. utg. New York City: Palgrave Macmillan, ISBN 0-333-59957-8.
• Stearns, Peter, red. (2001): The Encyclopedia of World History: Ancient, Medieval, and Modern, Chronologically Arranged. Boston: Houghton Mifflin. OCLC 644651969

Eksterne lenker

• «Ancient African Civilizations to ca. 1500»
• Worldtimelines.org.uk «Africa», tidslinje fra British Museum. 2005
• «The Story of Africa», BBC
• «Wonders of the African World», PBS.
• «Civilization of Africa», ved Richard Hooker, Washington State University.
• «African Art», Metropolitan Museum of Art.
• «African Kingdoms», ved Khaleel Muhammad.
• «Mapungubwe Museum» ved Universitetet i Pretoria