Hopp til innhold

Alien – den 8. passasjeren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Alien»)
«Alien» omdirigeres hit. For annen bruk, se Alien (andre betydninger).
Alien – den 8. passasjeren
orig. Alien
Generell informasjon
SjangerScience fiction, grøsser, thriller
Utgivelsesår1979
Prod.landStorbritannia / USA
Lengde1 t. 57 min.
SpråkEngelsk
Aldersgrense15 (2003)
16 (1979) (Norge)
Bak kamera
RegiRidley Scott
ProdusentGordon Carroll
David Giler
Walter Hill
ManusforfatterDan O'Bannon
Ronald Shusett
MusikkJerry Goldsmith
SjeffotografDerek Vanlint
KlippTerry Rawlings
Peter Weatherley
Foran kamera
MedvirkendeTom Skerritt
Sigourney Weaver
Veronica Cartwright
Harry Dean Stanton
John Hurt
Ian Holm
Yaphet Kotto
Annen informasjon
Budsjett9–11 mill. dollar[1][2][3]
Totalomsetning105 eller 204 millioner dollar[1][2] (inkl. begge kinoutgivelser)
Premiere
  • 25. mai 1979 (1979-05-25) (USA)
  • 1. november 1979 (1979-11-01) (Storb.)
  • 13. november 1979 (1979-11-13) (Norge)
Eksterne lenker
Offisielt nettsted (en)
IMDb

Alien – den 8. passasjeren (originaltittel: Alien) er en britisk-amerikansk science fiction-grøsser fra 1979 regissert av Ridley Scott. Tom Skerritt, Sigourney Weaver, Veronica Cartwright, Harry Dean Stanton, John Hurt, Ian Holm og Yaphet Kotto har hovedrollene som mannskapet om bord på romskipet «Nostromo», et slepefartøy. Handlingen foregår i en fjern fremtid der mannskapet får inn et signal fra en ubebodd planet. Skipets hovedcomputer tolker det som et nødsignal, og mannskapet oppdager at det kommer fra et forlatt romskip. Inne i skipet finner de en merkelig koloni med egg, og når et av eggene forstyrres blir et av besetningsmedlemmene angrepet av en parasittisk organisme. Samtidig klarer de å dechiffrere SOS-signalet, som viser seg å ikke være et nødsignal, men en advarsel.

Dan O'Bannon skrev filmmanuskriptet basert på en fortelling han hadde skrevet sammen med Ronald Shusett. Han blandet sammen ulike trekk fra skrekk- og science fiction-sjangrene basert på tidligere arbeid. Filmen ble produsert av Gordon Carroll, David Giler og Walter Hill gjennom filmselskapet Brandywine Productions, og distribuert av 20th Century Fox. Giler og Hill gjorde begge bearbeidinger på manuset da det stod ferdig. Shusett var utøvende produsent. Romvesenet i filmen ble tegnet av den surrealistiske kunstneren H.R. Giger, mens konseptillustratørene Ron Cobb og Chris Foss utformet de menneskelige sidene ved filmen.

Filmen fikk blandet kritikk da den ble utgitt i 1979, men har i ettertid fått klassikerstatus. Alien fikk en Oscar-pris for beste visuelle effekter, Saturn Awards for beste science fiction-film, beste regi for Scott og beste kvinnelige birolle for Cartwright, en Hugo Award for beste dramapresentasjon, samt en rekke andre utmerkelser og prisnominasjoner. Siden filmen ble sluppet ut har den vært ansett som et monumentalt arbeid innen science fiction og film generelt. I 2002 ble filmen inkludert i Library of Congress sin filmliste National Film Registry for å være en «kulturelt, historisk og estetisk betydningsfull film». I 2008 fikk filmen en syvendeplass på det amerikanske filminstituttets liste over tidenes beste science fiction-filmer, samt en sjetteplass på listen deres over de beste thrillerfilmene.

Aliens suksess ledet til et mediafranchise med romaner, tegneserier, videospill, leker og lignende. Filmen la også grunnlaget for Sigourney Weavers karrière med hennes første hovedrolle i en spillefilm. Weaver spilte heltinnen Ellen Ripley også i de tre oppfølgerne: Aliens (1986), Alien 3 (1992) og Alien: Oppstandelsen (1997), og har i ettertid fått tilnavnet «dronningen av science fiction». Alien har vært inspirasjon for en rekke science fiction- og grøsserfilmer i ettertid. Flere filmer har også vært mer eller mindre direkte etterligninger av den, og blitt kritisert for nettopp dette. Filmen blir hyppig og stadig analysert, spesielt for sine seksuelle og feministiske toner.

Bakgrunn og inspirasjon

[rediger | rediger kilde]
Dan O'Bannon (avbildet) skrev manuset til Alien – den 8. passasjeren sammen med Ronald Shusett.
Foto: Jason V. Brock

Manusforfatteren Dan O'Bannon produserte science fiction-filmen Dark Star – Stjernereisen med regissøren John Carpenter og konseptartisten Ron Cobb mens han studerte film ved University of Southern California.[4] De spraymalte en badeball for å lage romvesenet i filmen, og O'Bannon fikk lyst til å lage et romvesen «som faktisk så ekte ut».[4][5] Noen år senere begynte han å jobbe på et lignende filmprosjekt som inneholdt flere skrekkfilmeffekter: «Jeg visste jeg ville lage en skrekkfilm på et romskip med et fåtall astronauter om bord,» har han sagt. «Dark Star som en skrekkfilm istedenfor en komedie.»

Filmprodusenten Ronald Shusett jobbet imidlertid på et prosjekt som skulle komme til å ende opp i Total Recall (1990).[4][5] Han ble imponert over O'Bannons arbeid med Dark Star, og kontaktet ham for å inngå et samarbeid. O'Bannon takket ja til tilbudet, og sammen ble de enige om å samarbeide om prosjektene sine. O'Bannons skrekkfilm skulle produseres først fordi den ville koste minst.[4][5] Han skrev et manus på 29 sider som han kalte Memory, basert på hva som skulle bli åpningsscenene: et mannskap med astronauter som våkner opp, og finner ut at reisen deres har blitt avbrutt etter at skipet fanget opp et ukjent signal fra en ukjent planet. De går ut for å finne kilden til signalet, og romskipet deres blir ødelagt under landingen.[5][6] Han hadde imidlertid ingen klare ideer om hvordan romvesenet skulle bli.[4]

O'Bannon ble borte i seks måneder for å arbeide med Alejandro Jodorowskys filmatisering av romanen Sand.[4][7] Til tross for at prosjektet ikke ble noe av, møtte O'Bannon en rekke kunstnere som var involvert, blant andre Chris Foss, H.R. Giger og Jean «Moebius» Giraud. Arbeidene deres ble en viktig inspirasjon for O'Bannons science fiction-historie.[6] Han lot seg imponere av Foss' science fiction-bokomslag, og sa om Gigers arbeid; «Maleriene hans satte dype spor i meg. Jeg hadde aldri sett noe så fryktelig og noe så nydelig på samme tid. Jeg endte opp med å skrive et manus om et Giger-monster.»[4]

O'Bannon vendte tilbake til Los Angeles etter at innspillingen av Sand ble avlyst. Han flyttet inn hos Shusett, og gikk tilbake til romvesenprosjektet sitt. Shusett foreslo at O'Bannon kunne bruke en av hans tidligere ideer om gremlin-monstre som infiltrerer en Boeing B-17 under andre verdenskrig, og sette monsteret på romskipet for den andre halvdelen av filmen.[6][7] Prosjektet het nå Star Beast, men O'Bannon var misfornøyd med tittelen og byttet det til Alien, basert på hvor mange ganger han hadde lest ordet i manuset. Han og Shusett valgte det også fordi det var enkelt, og på grunn av dobbelbetydningen som både et substantiv og et adjektiv.[4][6][8] Shusett foreslo at en av besetningsmedlemmene kunne være en «vert» for romvesenet, som senere kunne «poppe» ut av han eller henne. Han mente at det kunne medvirke som en interessant forklaring på hvordan romvesenet kom seg inn i skipet.[4][7][9][10]

O'Bannon hentet inspirasjon fra tidligere arbeid mens han skrev manuset. Han har sagt: «Jeg stjal ikke Alien fra noen. Jeg stjal den fra alle!»[11] Han hentet inspirasjon fra Tingen fra en annen verden (1951) om å la fagfolk bli forfulgt av et dødelig monster i et klaustrofobisk miljø.[11] Forbidden Planet (1956) ga ideene om at skipet skulle motta et varsel om å ikke lande, og at en av besetningsmedlemmene skulle bli drept av dette mystiske monsteret når de trosset meldingen.[11] I filmen Planet of the Vampires (1965) er det en scene hvor heltene oppdager skjelettet av et gigantisk romvesen. Dette ledet til at mannskapet oppdaget av et lignende romvesen i det forlatte romskipet.[11] Han har også sagt at oppdagelsen av romveseneggene var inspirert av Clifford D. Simaks novelle «Junkyard» fra 1953.[5] O'Bannon har også henvist til Philip José Farmers Strange Relations, som handler om vesenets reproduksjon, og en rekke av tegneseriene til EC Comics om hvordan romvesenet spiser seg selv ut av folk.[5]

Filmselskapet 20th Century Fox ble interessert i å finansiere Alien – den 8. passasjeren da science fiction-filmen Star Wars (1977) ble en suksess.

Da mesteparten av handlingen var ferdigskrevet, presenterte O'Bannon og Shusett manuset til flere filmselskaper, og la det frem under tilnavnet «Haisommer i verdensrommet».[4][12] En avtale med Roger Cormans filmstudio var nesten ferdigstilt da en venn av dem tilbød en bedre avtale med Gordon Carroll, David Giler og Walter Hill, som hadde grunnlagt et studio kalt Brandywine, tilknyttet 20th Century Fox.[4][13] O'Bannon og Shusett underskrev en avtale med Brandywine, men Hill og Giler var misfornøyd med manuset, og gjorde mange bearbeidelser på det.[4][14] O'Bannon og Shusett var bekymret for omskrivningene siden Hiler og Gill hadde lite erfaring med science fiction.[4] O'Bannon antok at de prøvde å ta æren for manuset ved å bytte ut navnene.[4] Hiler og Gill la til noen betydelige forandringer i manuset, for eksempel bihistorien med androiden Ash.[15] O'Bannon mente at denne bihistorien var unødvendig, mens Shusett har i ettertid beskrevet det som «en av de beste elementene ved filmen».[4] Gill og Hiler gikk gjennom til sammen åtte ulike utkast av manuset, og hadde fokusert mest på Ashs bihistorie, men også på å gjøre dialogen mer naturlig og scenene på småplaneten mindre kjedelig.[16]

Til tross for flere omskrivninger på manuset var ikke filmselskapet 20th Century Fox sikker på å finansiere en science fiction-film. Da Star Wars ble utgitt i 1977, vokste imidlertid selskapets interesse betraktelig. Produsenten Gordon Carroll har sagt følgende: «Da Star Wars ble utgitt og ble den kassasuksessen som den ble, ble science fiction plutselig den populære sjangeren.» O'Bannon har sagt at «de ville følge opp Star Wars, og de ville følge opp raskt, og det eneste romskipmanuset de hadde liggende var Alien».[4] Filmen ble gitt grønt lys av 20th Century Fox med et budsjett på 4, 2 millioner dollar.[4][16]

Handling

[rediger | rediger kilde]

Handlingen i Alien foregår om bord på romskipet «Nostromo», et slepefartøy som frakter et raffineri lastet med rafinert malm til jorda fra en fjern planet. Når filmen begynner ligger mannskapet på syv personer i hypersøvn i spesielle senger som kan holde mennesker i live en god stund uten nødvendige ressurser. Skipets hovedcomputer «MOTHER» («mor») vekker dem når den mottar et signal fra en ukjent småplanet. De bestemmer seg for å finne kilden til signalet, og hvor det kommer fra. De tar slepebåten ned til overflaten og kapteinen Dallas (Tom Skerritt), nestkommanderende Kane (John Hurt) og navigatøren Lambert (Veronica Cartwright) går ut for å finne ut hvor lyden kommer fra, mens underoffiseren Ripley (Sigourney Weaver), forskningsstyrmannen Ash (Ian Holm) og ingeniørene Brett (Harry Dean Stanton) og Parker (Yaphet Kotto) blir igjen for å følge med på monitorene og reparere «Nostromo» etter landingen.

Etter hvert finner Ripley ut at signalet er en advarsel i stedet for en melding som tidligere antatt. Hun forstår imidlertid ikke hva advarselen er mot. Dallas, Kane og Lambert finner omsider ut at signalet kommer fra et fremmed romskip. Kane blir senket ned i den nedre delen av skipet og oppdager et rom med hundrevis av store egg. Kane berører ett av eggene og det klekker foran øynene hans. Ut kommer en klebrig skapning som angriper Kane, etser seg gjennom visiret på romhjelmen og setter seg fast i ansiktet hans. Dallas og Lambert frakter den bevisstløse Kane tilbake til «Nostromo». Ripley nekter dem å bringe Kane tilbake om bord på grunn av karantenereglene, men Ash bryter protokollen og åpner døren med nødutløseren slik at Dallas og Lambert kan ta med Kane inn. På reisen hjem igjen forsøker mannskapet å fjerne vesenet fra Kanes ansikt, men finner ut at det nærmest er umulig med skapningens harde grep og dets blod med etsende syre. Omsider slipper vesenet taket på Kane, og gjemmer seg i sykestua. Da de finner skapningen, er den død.

Etter en stund våkner Kane, tilsynelatende uskadet. I det siste måltidet før de skal gå tilbake til hypersøvn, faller Kane om med kramper og brekninger og et lite vesen bryter seg ut igjennom brystkassen hans så han dør. Vesenet unnslipper i forvirringen og gjemmer seg i det uoversiktlige skipet, og mannskapet må lokalisere og fange skapningen. De vet imidlertid at konvensjonelle våpen kan skade skipets skrog på grunn av romvesenets etsende blod, og de bruker derfor søkemaskiner, netting, elektrosjokkvåpen og flammekastere istedenfor.

Til tross for at det var et lite monster da det kom ut av Kane, vokser monsteret raskt til å bli et to meter langt romvesen som både er raskt, sterkt og handlekraftig. Den dreper Brett, og tar med liket hans til ventilasjonssjakten. Dallas går inn i sjakten for å prøve å lure vesenet ut i en luftsluse, men skapningen dreper han i et bakholdsangrep. Når resten av mannskapet innser at kapteinen er død, forstår Lambert at romvesenet har som plan å drepe alle om bord. Hun foreslår å rømme i en nødfarkost. Ripley, som er nestkommanderende om bord, vet at farkosten ikke kan ta fire personer, og at de heller burde fortsette Dallas' plan om å lure vesenet ut i luftslusen. Forsøket blir imidlertid sabotert, og skipet mister mye av oksygenet. Da hun sjekker «MOTHER», oppdager Ripley at Ash har blitt sendt med skipet for å bringe romvesenet tilbake til mannskapets arbeidsgivere, uansett om det går på bekostning av menneskeliv. Ripley konfronterer Ash, og han forsøker å drepe henne. Lambert og Parker redder Ripley, og sammen dreper de Ash, som viser seg å være en androide. Gruppen får vite at Ash har blitt sendt med for å overbevise mannskapet om å lande på planeten, og bringe romvesenet tilbake til jorda for analyse.

Til slutt ser ikke de tre gjenlevende noen annen utvei enn å sprenge «Nostromo» i lufta med skapningen fortsatt om bord, for selv å unnslippe i en liten nødfarkost. Planen iverksettes, men underveis dreper romvesenet både Lambert og Parker mens de samler sammen oksygenreservene. Ripley, som nå er den eneste overlevende, setter skipet i selvdestrueringssmodus ved å overbelaste «Nostromos» motorer og forsøker å komme seg til nødfarkosten sammen med Jones, mannskapets katt, men romvesenet står i veien for dem. Hun går tilbake for å avbryte selvdestrueringen, men det er for sent, og hun må komme seg til nødfarkosten på den lille tiden hun har igjen. Ripley drar tilbake, og finner ut at romvesenet er borte. Med nød og neppe forlater hun «Nostromo» og raffineriet med nødfarkosten før det sprenges i lufta.

Rett før hun skal legge seg selv i hypersøvn, oppdager hun til sin skrekk at vesenet har kommet seg om bord i nødfarkosten og fortsatt er i live. Ripley tar på seg en romdrakt, og åpner nødfarkostens luftsluse, noe som forårsaker ukontrollert trykkfall som tvinger romvesenet ut gjennom slusen. Vesenet finner imidlertid en kabel og førsøker å ta seg inn via motoren. Ripley starter motorene og skyter skapningen ut i rommet én gang for alle. Etter å ha loggført de siste hendelsene legger hun seg og Jones i hypersøvn for reisen hjemover.

Medvirkende

[rediger | rediger kilde]
Rollen som Ripley var Sigourney Weavers første hovedrolle i spillefilm.
Foto: Alan Light
  • Sigourney Weaver spilte tredjestyrmannen Ripley, og Alien var Weavers første hovedrolle i en spillefilm. Weaver hadde teatererfaring, men var lite kjent med filmer på den tiden. Hun imponerte Scott, Giler og Hill på opptaksprøven, og ble den siste skuespilleren til å bli hyret inn til prosjektet. Hun gjennomførte mange prøveinnspillinger på settet mens det fortsatt ble bygd.[17][18] For rolleskildringen fikk Weaver nominasjoner til Saturn Award for beste kvinnelige hovedrolle og BAFTA-prisen for beste nykommer.[19] Birger Vestmo fra Filmpolitiet skrev at Ripley «er den som etter hvert fremstår som overleveren med bein i nesa. Hun er filmens store heltinne og ga en sterk oppvisning i ekte girl power mens Spice Girls brukte bleier.»[20] Borghild Maaland fra Verdens Gang anmeldte filmen i 2003, og skrev at Weaver «nesten [er] for kul og dempet» i starten av filmen, men at hun «utvikler seg til en smart actionhelt» mot slutten.[21]
  • Tom Skerritt spilte kapteinen Dallas. Skerritt ble med i filmprosjektet da det ikke hadde regissør og var på et lavt budsjett. Han følte ikke at budsjettet var stort nok til å lage en virkningsfull film, og forlot arbeidet. Da Scott etter hvert ble valgt som regissør, og budsjettet ble doblet, fikk Skerritt rollen som Dallas.[17][22] Vestmo kalte rollefiguren «autoritær og faderlig».[20]
  • Veronica Cartwright spilte Lambert, «Nostromo»s navigatør og rorkvinne. Cartwright hadde erfaring med grøssere og science fiction-filmer med mindre roller i filmer som Alfred Hitchcocks Fuglene fra 1963 og Philip Kaufmans Invasion of the Body Snatchers fra 1978.[23] Hun hadde egentlig lest for rollen som Ripley, og ble ikke informert om at hun fikk rollen som Lambert istedenfor før hun kom til kostymeprøving i London.[17][24] Cartwright var misfornøyd med rollefigurens følsomme svakhet,[18] men takket likevel ja til jobben: «De overbeviste meg om at jeg var publikumets frykt: jeg var refleksjonen til hva publikumet følte.»[17] Skuespilleren vant Saturn Award for beste kvinnelige birolle for rolletolkningen i filmen.[19][25] Filmpolitiet kalte Lambert en «nevrotisk feiging».[20]
  • John Hurt spilte styrmannen Kane. Hurt var Scotts førstevalg for rollen, men han var bundet til en sørafrikansk film mens innspillingen til Alien – den 8. passasjeren foregikk.[18] Jon Finch ble derfor valgt istedenfor, men på grunn av sykdom måtte han trekke seg.[26] Hurt fikk tilbake rollen når det andre filmprosjektet hans ble avlyst.[17][26] Han var den eneste skuespilleren som visste om den voldsomt blodige «chestburster»-scenen på forhånd. For innsatsen i filmen ble han nominert til en BAFTA-prisen for beste mannlige birolle.[19] Filmpolitiet beskrev Kane som «den tilbakelente» av de sju menneskerollefigurene.[20]
  • Ian Holm spilte Ash, «Nostromo»s vitenskapsmann som senere viser seg å være en androide. Da Holm fikk rollen hadde han allerede spilt i 20 filmer, og han var den mest erfarne blant de som spilte i Alien (han var 46 år under innspillingen).[15] Filmpolitiet beskrev han som «besynderlig og mystisk», og inkluderte han i topp 5-listen sin over filmhistoriens beste roboter.[20][27] Ash lå på fjerdeplass, og Rune Håkonsen mente at rollefiguren stilte et viktig spørsmål om bruken av droider i fremtiden. «Figuren Ash stiller en rekke etiske spørsmål rundt androider, hvordan vil vi mennesker reagere den dagen teknologien kommer så langt at vi ikke lenger kan skille levende mennesker fra våre egne kreasjoner?»[27] Montages inkluderte figuren i sin tilsvarende topp 10-liste, og skrev at figuren «på mange måter er karakteren du ville fått hvis du tok Anthony Hopkins’ plagede karakter fra Merchant/Ivorys The Remains of the Day (1993) og satte den inn i en sci-fi-setting».[28]
  • Yaphet Kotto og Harry Dean Stanton spilte Parker og Brett, teknikerne om bord. Kotto ble valgt for å skape mangfold i ensemblet og for å gi mannskapet en internasjonal tilværelse, ettersom han er afro-amerikaner.[17] Han ble sendt manuset på bakgrunn av suksessen hans med James Bond-filmen Å leve og la dø, men det tok tid og diskusjoner mellom Kotto og agenten før han ble tilbudt rollen.[29] Vestmo fra Filmpolitiet kalte Kotto og Stantons rollefigurer «gutta på gølvet».[20]
  • Designerstudenten Bolaji Badejo er mannen i romvesendrakten.[30] Scott ville ha en kvinne i drakten til romvesenet, men de klarte ikke å finne noen som var høy nok. De hadde også innhentet en akrobatfamilie til opptaksprøver, og vurderte å «feste» to av barna til en av de voksne.[30] Badejo ble oppdaget på en pub av castingansvarlige Peter Archer, som satt opp et møte mellom studenten og Scott.[18][31] Scott mente at Badejo, på 208 cm, kunne spille et romvesen som ikke så menneskelig ut.[6][18][31] Skuespilleren spilte ikke i flere filmer etter Alien, og døde i 1992.[30][32] Stuntmennene Eddie Powell og Roy Scammell spilte også romvesenet i noen scener av filmen.[6][33] Dagbladets Eirik W. Alver kalte figuren «et svært tilpasningsdyktig, svært interessant - og svært lite vennligsinnet vesen», mens Maaland fra VG beskrev det som «en levende, ond materie som evner å tilintetgjøre det meste».[21][34]

Produksjon

[rediger | rediger kilde]

Regi

[rediger | rediger kilde]
Ridley Scott regisserte filmen.
Foto: Bill Ingalls for NASA

Manusforfatteren Dan O'Bannon hadde planlagt å regissere Alien – den 8. passasjeren, men 20th Century Fox spurte Walter Hill istedenfor.[16][35] Hill avslo fordi han var involvert i flere filmprosjekter på den tiden, og han var ukomfortabel med mengden visuelle effekter som måtte til for å gjøre det mulig.[36] Peter Yates, Jack Clayton og Robert Aldrich ble vurdert til oppgaven, men O'Bannon, Shusett og Brandywine-teamet mente at ingen av disse regissørene ville ta filmen seriøst nok, og at de ville regissere den som en B-film.[35][37]

Giler, Hill og Carroll lot seg imponere av Ridley Scotts spillefilmdebut Duell fra 1977. De la inn et bud om gi han regissørjobben, noe han takket ja til.[6][37] Scott tegnet detaljerte storyboards til filmen, og viste de frem til filmselskapet. De ble imponert og økte filmbudsjettet fra 4, 2 til 8, 4 millioner dollar.[22][35] Storyboard-tegningene hans besto blant annet av designet til romfergen og romdraktene, som begge hadde fellestrekk fra filmer som 2001: En romodyssé (1968) og Star Wars (1977).[22] Regissøren la frem et ønske om å blande inn skrekksjangeren, og beskrev filmen som «Motorsagmassakren av science fiction».[35][37]

O'Bannon introduserte Scott til H.R. Gigers arbeid, og begge mente at maleriet Necronom IV representerte ønsket deres for filmens motstander. Etter hvert spurte de filmstudioet om å hyre han som designer.[35][37] 20th Century Fox på sin side, mente at Gigers arbeid ville bli for «uhyggelig» for publikum, men Brandywine-teamet stod på sitt og vant konflikten.[37] Produsenten Gordon Carroll har sagt: «I det første sekundet Scott så Gigers arbeid, visste han at det største designproblemet, kanskje det største problemet i hele filmen, nettopp ble løst.»[35] Scott fløy til Zürich i Sveits for å møte og ansette Giger, og ba han om å tegne alle romvesenelementene ved filmen. Dette gjaldt også miljøet rundt (blant annet småplaneten og romskipet «Nostromo»).[35][37]

Valg av skuespillere

[rediger | rediger kilde]

Opptaksprøver til Alien ble holdt i både New York City og London.[22] Ridley Scott ville hyre inn ekstra hardtarbeidende og flinke skuespillere til filmen så han kunne fokusere mesteparten av tiden sin på det visuelle innslaget.[22] Han hyrte inn Mary Selway, som hadde hjulpet han med spillefilmdebuten Duell, for hjelp med rollebesetningen i Storbritannia, mens Mary Goldberg hjalp til i USA.[17][38] O'Bannon fokuserte hovedsakelig på å skrive inn romvesenet først når han skrev førsteutkastet til filmen, og han ventet derfor med å skrive inn de andre rollefigurene.[35] Han og Shusett hadde derfor skrevet alle rollene som generiske menn, med en merknad på manuset hvor det sto: «Mannskapet er unisex og alle figurer er byttbar for menn eller kvinner.»[17][39] Slik fikk Scott, Selway og Goldberg mulighet til å tolke rollefigurene på sin egen måte, og velge skuespillere deretter. De ønsket at «Nostromo»s mannskap skulle være virkelige mennesker i virkelige omgivelser (et konsept de kalte truckers in space).[17][22] Ifølge Scott ble dette konseptet delvis inspirert av Star Wars, som fremstilte romfart med et dagligdags miljø, i motsetning til det rene, kliniske bildet som var vanlig i science fiction-filmer på den tiden.[40]

Den amerikanske forfatteren David McIntee, som skrev boken Beautiful Monsters: The Unofficial and Unauthorised Guide to the Alien and Predator Films, mener at noe av det som gjør filmen så skremmende er at «man kan kjenne seg igjen i rollefigurene ... Alle om bord «Nostromo» er normale, og jobber som alle oss andre. Det har seg bare slik at de lever og jobber i fremtiden.»[41] Filmkritikeren Roger Ebert har lagt merke til at de fleste skuespillerne i filmen er eldre enn det de fleste var i thrillerfilmer på den tiden, og at det gjorde rollene mye mer overbevisende: «Ingen av dem var spesielt unge. Tom Skerritt, kapteinen, var 46, Hurt var 39, men så eldre ut, Holm var 48, Harry Dean Stanton var 53, Yaphet Kotto var 42, og kun Veronica Cartwright på 30 og Weaver på 29 var i aldersgruppen til et vanlig thrillerensemble. Mange nye actionfilmer har usannsynlig unge skuespillere i nøkkelroller eller biroller, men ved å ha eldre, oppnår Alien en viss struktur uten å selv gjøre et poeng ut av det: Disse er ikke eventyrere, men arbeidere hyrt av et selskap for å bringe 20 millioner tonn malm tilbake til jorden.»[42]

Design

[rediger | rediger kilde]

Dan O'Bannon fikk hjelp av tegnerne Ron Cobb og Chris Foss (som også hadde hjulpet ham på Dark Star – Stjernereisen og Dune) til å arbeide med designet til de menneskelige sidene ved filmen, f.eks. romskipene og romdraktene.[35][43] Cobb tegnet hundrevis av skisser til både innsiden og utsiden av skipet, og farkosten hadde flere navn underveis, blant annet «Leviathan» og «Snark». Navnet «Nostromo» er hentet fra Joseph Conrads roman Nostromo fra 1904, mens navnet til nødfarkosten «Narcissus» er hentet fra Conrads kortroman Negeren på Narcissus.[44] Filmteamet roste Cobbs evne til å skildre innsiden av skipet på en realistisk og troverdig måte. Cobb tegnet også konseptillustrasjoner av romvesenet, men disse ble ikke tatt i bruk.[35][43] Jean «Moebius» Giraud var også involvert i prosjektet, og romdraktskissene hans la grunnlaget for den ferdige versjonen av John Mollo.[6][43] H.R. Giger utarbeidet alle romvesenelementene i filmen, og skisserte omgivelsene til å virke organiske og biomekaniske i motsetning til «Nostromo»s industrielle stil.[6][45] Flere analytikere har kalt Gigers arbeid i filmen «erotisk» ettersom flere av settene hans var formet som kjønnsorganer.[46][47]

H.R. Giger utarbeidet alle romvesenelementene i filmen, og tegnet dem til å virke organiske og biomekaniske i motsetning til «Nostromo»s industrielle stil.[6][45]
Foto: Kedar Misani

Det ble bygget tre filmscener for hver av dekkene til «Nostromo», og de ulike rommene var bundet sammen med korridorer. Skuespillerne måtte selv navigere seg gjennom disse gangene innimellom innspillingen for å leve seg inn i klaustrofobien rollefigurene deres føler.[6][48][49] Store transistorer og lav skjermoppløsning på datamaskinene ga skipet en «brukt» og industriell stil.[45] Selv om arbeidsgiveren til mannskapet aldri blir navngitt i filmen, står det «Weylan-Yutani» på flere av rekvisittene.[44] Ifølge Cobb antyder firmanavnet en businessallianse mellom Storbritannia og Japan («Weylan» fra industrikonsernet British Leyland Motor Corporation, og «Yutani» som var navnet på hans japanske nabo).[43][50] Firmaet spilte senere en viktig rolle i resten av filmserien.

Hensikten med det store romvesenskjelettet i det forlatte romskipet var å imponere kinogjengerne og bevise at Alien – den 8. passasjeren ikke var en B-film.[45][51] Opphavet til skjelettet ble aldri forklart i filmen, men Scott la frem en teori om at det var piloten som frakta romvesenegg til en planet for å bruke beboerne der som ofre.[15] I de første manusforslagene befant eggene seg i et atskilt pyramidebygg som ble oppdaget av mannskapet. Bygget inneholdt statuer og hieroglyfer som beskrev romvesenets reproduksjon.[7] Cobb, Foss og Giger tegnet hver for seg konseptillustrasjoner for denne scenen, men de måtte forkaste forslagene på grunn av budsjettet og filmens lengde.[6] I stedet ble egglageret plassert under romvesenskjelettet i det samme romskipet.[6]

Romskipene og planetene i filmen ble spilt inn med bruk av større og mindre skalamodeller. Skissene for «Nostromo» var basert på en kombinasjon av Scotts storyboard og Cobbs konseptillustrasjoner.[52] Det ble laget tre forskjellige modeller for romskipet til bruk under innspillingen.[53] Omrisset til disse modellene ble laget av tre og plast, mens detaljene ble laget ved såkalt kitbashing, der løsrevne deler fra hobbybyggesett av krigsskip, tanks og bombefly ble brukt som detaljer.[6][53] Det oppsto flere konflikter under innspillingen da Scott stadig krevde endringer på modellene. Flere av scenene måtte for eksempel spilles inn på nytt da Scott ville ha en ny farge på romskipet.[52][53]

Kun én scene ble spilt inn med bruk av bluescreen, resten ble spilt inn med svarte baktepper hvor stjerner ble lagt til med dobbeleksponering.[53] På grunn av budsjettet kunne de ikke ta i bruk de nye filmteknikkene som kom på den tiden. De brukte filmkameraer med vidvinkelobjektiver som var montert på en kjøremekanisme for å gi nesten samme effekt.[6] Scott la til røyk- og vindeffekter for å styrke denne illusjonen.[52] De brukte malte bilder for å fylle tomrommene i skipet og på planetens overflate.[52] Navnet på småplaneten ble aldri gitt i filmen, men førsteutkastene for manuset kalte den Acheron etter elva som i gresk mytologi het «sorgens strøm».[18] I oppfølgeren Aliens (1986) heter den «LV-426», og begge navn er brukt i spin-off-produkter som tegneserier og videospill.[54]

«Facehuggeren» var den første skapningen som Giger tegnet for filmen. De hadde gått gjennom flere design i ulike størrelser før de bestemte seg for å gå for et lite vesen med menneskelignende fingre og en lang hale.[31][49] O'Bannon fikk hjelp av Cobb til å tegne sin egen versjon basert på Gigers design. Denne versjonen ble brukt i filmen.[15][49] Cobb la frem ideen om at skapningen kunne ha etsende syre som blod, en egenskap som ville forhindre mannskapet i å bruke konvensjonelle våpen som pistoler og eksplosiver fordi syren ville etse seg i gjennom skipets skrog.[7][15]

Utseendet til «chestbursteren» var inspirert av Francis Bacons maleri Three Studies for Figures at the Base of a Crucifixion.[31] Originaltegningen til Giger så ut som en ribbet kylling, og den ble bearbeidet og videreutviklet til slik den så ut på filmen.[31] O'Bannon krediterte erfaringene sine med Crohns sykdom som en inspirasjon for scenen hvor chestbursteren brekker seg ut av Kanes brystkasse.[55] Under innspillingen av denne scenen ble skuespillerne informert om at skapningen ville brekke seg ut av Kane, men ikke at høytrykkspumper ble tatt i bruk for å sprute ut falsk blod.[26][56] Flere kritikere har kalt scenen «minneverdig» ettersom skuespillerne ikke visste hva som skulle skje på forhånd. I ettertid har scenen ofte blitt stemt frem som den mest minneverdige i filmhistorien, blant annet av filmmagasinet Empire.[57][58]

Giger tegnet flere konseptillustrasjoner for det voksne romvesenet, og ga den en lang og spiss hale, en dobbeltmunn med skarpe tenner, og en avlang, sylinderformet hodeskalle.[18][31] Han gjorde skapningen blind for å understreke at den ikke trenger øyne for å vite hvor ofrene sine er.[59] Scott viste lite av romvesenet i løpet av filmen, og brukte mye skyggeeffekter for å øke spenningen.[31] Han ønsket at seerne selv skulle lage seg et bilde over hvordan romvesenet så ut: «Det viktigste i en film av dette kaliberet er ikke det du ser, men utslaget av det du tror du så.»[6][31] Romvesenet i filmen ble et skrekkikon, og flere har kalt den «en av de mest ikoniske monstrene i filmhistorien».[60] Det amerikanske filminstituttet har kåret romvesenet i filmen til filmhistoriens 14. beste skurkeskikkelse.[61]

Innspilling

[rediger | rediger kilde]

Alien – den 8. passasjeren ble spilt inn på litt over 14 uker, fra 5. juli til 21. oktober 1978. Innspillingen fant hovedsakelig sted ved Shepperton Studios ved London, mens innspillingen av modeller og miniatyrfigurer var ved Bray Studios i Water Oakley, Berkshire.[38] Innspillingstiden var kort grunnet et lavt budsjett og press fra 20th Century Fox om å bli ferdig i tide.[48] De tre hovedsettene ble bygget av en besetning på over 200 mann: overflaten til småplaneten, «Nostromo»s interiør og det forlatte skipet hvor Kane finner romveseneggene.[6]

Deler av innspillingen foregikk på Shepperton Studios ved London. Resten foregikk i Berkshire.
Foto: Alexander Williams

Ørkenlandskapet på småplanetens overflate ble dannet av sand, gips, glassfiber, stein og grus.[6] Skuespillerne gikk rundt i romdraktkostymer som var tykke, klumpete og foret med nylon. De hadde dessuten ingen kjølesystemer eller ventilering.[62] For scener som viste «Nostromo» fra utsiden, ble det laget en 58 foot (18 m) langt landingslegg (del av landingsunderstellet) for å gi en følelse av romfartøyets størrelse. Ridley Scott følte imidlertid at det fortsatt ikke virket stort nok. Han fikk sine to sønner, samt en av sønnene til en kameramann, spille rollene til skuespillerne i enda mindre drakter, så romskipet skulle se enda større ut fra avstand.[45][62] Den samme teknikken ble brukt i scenen hvor mannskapet oppdager det døde romvesenet i det forlatte romskipet. Barna kollapset nesten av varmen i drakten, og innebygde oksygensystemer måtte til for å hjelpe skuespillerne med å puste.[48][62] Fire prikklike katter ble brukt til å spille Jones, mannskapets kjæledyr.[38]

Alien – den 8. passasjeren skulle egentlig ende med at Ripley sprengte «Nostromo» og kom seg unna i nødfarkosten. Ridley Scott ville imidlertid ha en «fjerde akt» hvor Ripley oppdager at romvesenet har kommet seg inn i nødfarkosten, og er nødt til å konfrontere den. Han la frem dette forslaget til 20th Century Fox, og forhandlet frem flere penger på budsjettet så de kunne spille inn scenen i løpet av noen ekstra dager.[15][63] Scott ville at romvesenet skulle bite av Ripleys hode og loggføre de siste hendelsene i stemmen hennes, men produsentene mente at skapningen måtte dø i slutten av filmen.[63]

Klipp og etterarbeid

[rediger | rediger kilde]

Filmklippingen og etterarbeidet av Alien varte i omtrent 20 uker.[64] Terry Rawlings arbeidet som filmklipper, og hadde jobbet med lydklipp på Ridley Scotts debutfilm Duell.[64] Scott og Rawlings redigering hadde som mål å gi filmen et rolig tempo; slik ville de bygge opp spenning til de mer skremmende scenene. Rawlings har sagt: «Jeg tror vi oppnådde det ved å holde handlingen saktegående – morsomt nok – siden det er helt annerledes fra de fleste filmene i dag. Og jeg tror tregheten skapte de øyeblikkene hvor man ble redd. Når det var gjort kunne man gå så fort frem som man ville, for da hadde du allerede sugd publikumet inn i et hjørne og angrepet dem, så å si.»[64] Førsteutkastet av filmen varte i over tre timer, men de klippet ned resultatet til litt under to timer.[64][65]

En scene som ble klippet vekk fra filmen var under Ripleys flukt fra «Nostromo» hvor hun møter på Dallas og Brett som delvis har blitt pakket inn i en kokong av romvesenet. Dan O'Bannon hadde tenkt at scenen skulle illustrere Brett som skulle bli til et romvesenegg, og Dallas som skulle bli holdt i nærheten for å bli vert for det nye romvesenet når egget klekket.[13] Scenografen Michael Seymour har sagt at Dallas hadde blitt «et slags romvesenfôr»,[45] mens medprodusenten Ivor Powell mente at «Dallas ble funnet i skipet som et egg, fortsatt i live».[64] Scott har sagt at «de gjennomgår en metamorfose, de forandrer seg til...blir fortært, antar jeg, av hva enn romvesenets organisme er...til et egg». Scenen ble klippet vekk delvis fordi det ikke så realistisk ut, men også fordi det bremset tempoet i Ripleys flukt.[13][63] Tom Skerritt, som spilte Dallas, har sagt at det ikke ville være hensiktsmessig for Ripley å snakke med Dallas, og at det ville ødelegge litt av tempoet.[64] En forkortet versjon av scenen ble inkludert på Laserdisc-utgivelsen av filmen, samt på nyutgivelsen i 2003.[13][66]

Musikk

[rediger | rediger kilde]

Lydsporet til Alien – den 8. passasjeren ble komponert av Jerry Goldsmith, dirigert av Lionel Newman, og fremført av National Philharmonic Orchestra. Ridley Scott ville ha japanske Isao Tomita som komponist for lydsporet, men 20th Century Fox ønsket en mer kjent komponist.[67] Goldsmith ønsket å skape en følelse av romantikk og lyrisk mystikk i filmens første scener, og la dette bygges opp gjennom filmen til en stemning av spenning og frykt.[64] Scott mislikte imidlertid Goldsmiths hovedmelodi for filmen, og komponisten måtte omskrive låten. En annen uenighet gjaldt filmklipperen Terry Rawlings valg om å bruke Goldsmiths komposisjoner fra tidligere filmer, blant annet en melodi fra Freud: The Secret Passion, samt å bruke et utdrag fra Howard Hansons Symphony No. 2 («Romantic») til rulleteksten.[64][67]

Scott og Rawlings likte de midlertidige lydsporene som de hadde brukt under redigeringen av filmen, og bearbeidet derfor selv mange av Goldsmiths bidrag. I noen scener lot de også de midlertidige lydsporene bli stående.[64] Goldsmith har senere sagt at «jeg gikk på en måte i motsatt retning av filmskaperne.»[64] Likevel roste regissøren Goldsmiths filmmusikk, og kalte den «full av mørk skjønnhet» og «svært truende, men nydelig».[64][67] Lydsporet ble nominert til en Golden Globe for beste originalmusikk, en Grammy Award for beste filmmusikk og en BAFTA-pris for beste originalmusikk.[19] Musikken ble utgitt som et musikkalbum i flere versjoner og med forskjellige spor.[68] Nettsiden Allmusic har beskrevet musikken som «lange, lyriske passasjer brutt opp av foruroligende klanglige effekter».[69]

Her er sporlisten til det opprinnelige musikkalbumet utgitt i 1979 av musikkselskapet 20th Century Records. Alle låtene er komponert av Goldsmith.

Disk 1
Nr. Tittel Varighet
1.  «Main Title»    3:30
2.  «The Face Hugger»    2:32
3.  «Breakway»    3:00
4.  «Acid Test»    4:35
5.  «The Landing»    4:29
6.  «The Droid»    4:40
7.  «The Recovery»    2:44
8.  «The Alien Planet»    2:28
9.  «The Shaft»    3:57
10.  «End Title»    3:02
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
Disk 2
Nr. Låt
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
Disk 3
Nr. Låt
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
Disk 4
Nr. Låt
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    

Utgivelse

[rediger | rediger kilde]

Filmens første forhåndsvisning for 20th Century Fox' representanter i St. Louis var plaget med lydproblemer og fikk liten respons fra publikum. En påfølgende forhåndsvisning i Dallas gikk betydelig bedre, og lokket frem frykten hos publikum.[70] Filmklipperen Terry Rawlings beskrev det som «den mest utrolige forhåndsvisningen» han hadde vært på, og påsto at folk skrek og løp ut av kinosalen.[70] To ulike filmtrailere ble lansert. Den ene bestod av skiftende stillbilder fra filmen med Jerry Goldsmiths lydspor fra Logan's Run, mens den andre brukte testopptak av et hønseegg med Goldsmiths Alien-musikk i bakgrunnen.[65] Filmen hadde visninger i en rekke amerikanske byer i våren 1979,[65] og ble markedsført med taglinen «I verdensrommet kan ingen høre deg skrike» (In space no one can hear you scream).[70][71]

Amerikanske kinogjengere stilte seg i rekker utenfor Grauman's Egyptian Theatre i Hollywood for å se filmen.
Foto: Andreas Praefcke

Filmen fikk aldersgrensen R i USA, som vil si at alle under 17 år måtte ha følge av en foresatt for å kunne se filmen.[38] I Storbritannia vurderte British Board of Film Classification å gi aldersgrensen AA, som vil si at alle som var fylt 14 år kunne se filmen, men flere mente det var for lavt. 20th Century Fox ville ha en høyere aldersgrense for å promotere Alien som en grøsserfilm.[72] BBFC ga etter, og ga aldersgrensen X, som betyr at alle som var fylt 18 år kunne se filmen.[72] Statens Filmkontroll i Norge ga filmen en 16 års-aldersgrense etter at de klippet vekk flere av scenene.[73][74][75][76] Ved nyutgivelsen i 2003 fikk den 15 års aldersgrense med begrunnelsen «Denne science fiction-klassikeren får 15-årsgrense på grunn av urovekkende stemning og sterke skrekkfilmeffekter.»[73]

Alien hadde première i USA 25. mai 1979, og i Norge 13. november.[71][74] Filmen hadde ingen formell premièrefest, men ved Grauman's Egyptian Theatre i Hollywood var det utstilt mange modeller og rekvisitter.[65][70] Religiøse aktivister satt fyr på modellen som fremstilte romvesenskjelettet i filmen, og mente det var djevelens verk.[65] I Storbritannia hadde filmen première på Edinburgh internasjonale filmfestival 1. september 1979,[77][78]; offisiell kinopremière i Storbritannia var ellers 13. januar 1980.[65]

Filmen ble en kassasuksess, og lå i overskudd på fire millioner i august 1980.[79] Kildene er uenige om filmens totale inntjening over tid; en kilde oppgir 104 mill. dollar, en annen 203 mill. dollar (til sammen for begge kinoutgivelsene).[1][2]

Markedsføring

[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med utgivelsen av Alien ble det utgitt en rekke produkter for å markedsføre filmen. Blant disse var Alan Dean Fosters romanutgave av filmen, som ble utgitt i både voksen- og barneversjoner.[67] Det amerikanske tegneseriemagasinet Heavy Metal publiserte en tegneserieversjon av filmen som het Alien: The Illustrated Story, i tillegg til en årskalender for 1980 som hadde Alien – den 8. passasjeren som tema.[67] To bak-scenen-bøker ble utgitt i 1979 for å reklamere for filmen: The Book of Alien inneholdt produksjonsbilder og detaljer om filmproduksjonen, mens Giger's Alien inneholdt mange av H.R. Gigers konseptillustrasjoner for filmen.[67] Et musikkalbum med lydsporet ble utgitt på LP med deler av Jerry Goldsmiths filmmusikk, mens hovedmelodien ble utgitt som en singel i 1980.[68] En 12-tommers høy skalamodell av romvesenet ble utgitt av Model Products Corporation i USA og av Airfix i Storbritannia.[80] Leketøysforretningen Kenner lagde også actionfigurer av romvesenet. De utga også et brettspill hvor spillerne skulle komme seg til nødfarkosten, mens romvesenene lusket rundt i «Nostromo»s korridorer og luftsjakter.[80] Offisielle romvesenkostymer ble utgitt i forbindelse med halloween i oktober 1979.[80] Senere har det også blitt laget flere videospill basert på filmen.[80]

Anmeldelser

[rediger | rediger kilde]

Da Alien – den 8. passasjeren ble utgitt, fikk den blandet mottakelse. Noen kritikere som vanligvis mislikte science fiction, som for eksempel Barry Norman fra BBC, var fornøyd over hva filmen klarte å oppnå.[65] Andre derimot, var ikke: Anmeldelsene til Variety, The New York Times og Verdens Gang var lunken eller negativ (VG ga imidlertid en positiv anmeldelse da den ble utgitt på nytt i 2003).[21][81] VG ga terningkast 2, og kalte filmen kjedelig. «Det er hevet over enhver tvil at «Alien» er en fremragende film – rent teknisk. Skuespillerne gjør en upåklagelig innsats og spenningsnivået er jevnt stigende. Men den er ufyselig.»[82] Både Variety og The New York Times kritiserte rollefigurene i filmen, med unntak av Sigourney Weavers rolletolkning.[83][84]

Filmkritikerne Gene Siskel og Roger Ebert kritiserte filmen i 1980 under en episode av TV-programmet Sneak Previews. Ebert kalte den «i bunn og grunn bare en intergalaktisk spøkelseshistorie på et romskip», og en av flere science fiction-filmer som var «en skuffelse» sammenlignet med Star Wars, Nærkontakt av tredje grad og 2001: En romodyssé. Han mente imidlertid at scenen hvor «Nostromo»s mannskap undersøker småplaneten var «virkelig nyskapende».[85] Til tross for den negative anmeldelsen, ble filmen senere anmeldt til fire av fire stjerner, samt inkludert i Eberts liste Great Movies.[42]

Priser og nominasjoner

[rediger | rediger kilde]

Alien – den 8. passasjeren vant Oscar for beste visuelle effekter under utdelingen i 1980, men ble også nominert til beste scenografi.[86][87] Filmen vant Saturn Awards for beste science fiction-film, beste regi (Ridley Scott) og beste kvinnelige birolle (Veronica Cartwright),[25] og ble ytterlige nominert til beste kvinnelige hovedrolle (Sigourney Weaver), beste sminke (Pat Hay), beste spesialeffekter (Brian Johnson og Nick Allder) og beste manus (Dan O'Bannon).[19] Filmen ble nominert til sju BAFTA-priser: Beste filmmusikk (Jerry Goldsmith), beste kostymedesign (John Mollo), beste filmklipp (Terry Rawlings), beste scenografi (Michael Seymour), beste mannlige birolle (John Hurt), beste lyd (Derrick Leather, Jim Shields og Bill Rowe) og beste nykommer (Weaver).[88] Kun Seymour, Leather, Shield og Rowe vant i sine respektive kategorier. Ellers vant filmen en Hugo Award for beste dramapresentasjon,[89] og ble nominert til Golden Globe og en Grammy for Goldsmiths lydspor.[19][90]

Pris Priskategori Mottakere Resultat
Academy Awards («Oscar»)[86][87] Beste scenografi Michael Seymour, Leslie Dilley, Roger Christian og Ian Whittaker Nominert
Beste visuelle effekter H.R. Giger, Carlo Rambaldi, Brian Johnson, Nick Allder og Denys Ayling Vant
British Academy Film Awards («BAFTA»)[88] Beste filmmusikk (Anthony Asquith Award) Jerry Goldsmith Nominert
Beste kostymedesign John Mollo Nominert
Beste filmklipp Terry Rawlings Nominert
Beste scenografi Michael Seymour Vant
Beste mannlige birolle John Hurt Nominert
Beste lyd Derrick Leather, Jim Shields og Bill Rowe Vant
Beste nykommer Sigourney Weaver Nominert
Golden Globe Awards[90] Beste originalmusikk Jerry Goldsmith Nominert
Grammy Awards[19] Beste originalmusikk skrevet for film eller TV Jerry Goldsmith Nominert
Hugo Awards[89] Beste dramapresentasjon Alien – den 8. passasjeren Vant
Saturn Awards[25] Beste science fiction-film Alien – den 8. passasjeren Vant
Beste kvinnelige hovedrolle Sigourney Weaver Nominert
Beste regi Ridley Scott Vant
Beste manus Dan O'Bannon Nominert
Beste kvinnelige birolle Veronica Cartwright Vant
Beste sminke Pat Hay Nominert
Beste spesialeffekter Brian Johnson og Nick Allder Nominert

Video

[rediger | rediger kilde]

Alien – den 8. passasjeren har blitt utgitt på en rekke ulike videoformater siden den først kom ut i 1979. Den første utgivelsen var en Super-8-versjon på 17 minutter som kun fungerte på projektorer.[80] Filmen ble også utgitt på både VHS og Betamax til utleie.[65] Flere VHS-utgivelser ble etter hvert solgt enkeltvis og som samlebokser. Den ble også utgitt på LaserDisc og Videodisc med bortklipte scener og kommentarspor som bonusmateriale.[80][91] Etter hvert som oppfølgerne til filmen ble utgitt, ble det stadig nye utgivelser av filmen.[91] Alien – den 8. passasjeren ble utgitt på DVD for første gang i 1999, både enkeltvis og i en samleboks med de tre oppfølgerne.[80][91][92] I forbindelse med nyutgivelsen i 2003 kom det ut nye versjoner av filmene, og disse ble utgitt på DVD. Utgivelsen ble nominert til blant annet en Saturn Award og en Satellite Award for beste DVD-samling.[19] I 2010 kom alle filmene ut på Blu-ray.[93] Ved 35 års-markeringen av filmen i 2014 kom nok en utgivelse, og bokversjonen av filmen ble sluppet ut på nytt.[94][95]

I ettertid

[rediger | rediger kilde]

Oppfølgere

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Alien (filmserie)

James Cameron regisserte oppfølgeren Aliens i 1986.

Kort tid etter at filmen var lansert sa produsenten David Giler at de ønsket å lage en oppfølger til filmen. Filmplanene ble imidlertid skrinlagt på grunn av et lederbytte hos filmselskapet 20th Century Fox. I 1983 begynte arbeidet med oppfølgeren, med James Cameron som regissør. Filmen Aliens hadde premiere i 1986. I denne filmen møter hovedpersonen Ellen Ripley lite sympati for det hun hadde opplevd i Alien. Til sin skrekk oppdager hun at det er etablert en forskningsbase på den lille planeten hvor de hadde funnet romvesenet 57 år tidligere.[54] Den tredje filmen, Alien 3, ble utgitt i 1992. Den gjennomgikk flere omskrivninger, og hadde flere regissører før David Fincher fikk jobben. I denne oppfølgeren krasjlander Ripleys romskip på en fengselsplanet, og med seg har hun en ubuden gjest.[41][96]

Ettersom Ripley døde i tredje film, var det få som forventet en Alien 4. Likevel satte filmselskapet i gang arbeidet på en ny oppfølger, med Joss Whedon som manusforfatter. Franske Jean-Pierre Jeunet regisserte filmen, og Alien: Oppstandelsen ble utgitt i 1997. Handlingen foregår om bord på romskipet USM «Auriga» hvor man forsker på romvesenene. Det viser seg at romvesnene er for sterke til å bli holdt fanget.[97] Rollefiguren Ripley ble en rød tråd i serien, og Sigourney Weaver var den eneste skuespilleren som gjentok rollen i alle de fire filmene.[42] Rollen ble et heltinneikon, og mange anser henne som filmhistoriens beste heltinne.[98][99]

Weaver, Scott og Cameron var alle interessert i en femte film, men andre filmprosjekter kom stadig i veien. I juli 2009 offentliggjorde 20th Century Fox at en forløper til Alien var på vei, med Scott som regissør.[100] Filmen Prometheus ble utgitt i 2012. Den handler om en gruppe arkeologer som reiser gjennom universet i romskipet «Prometheus» på jakt etter tegn til liv i verdensrommet. Alien: Covenant fra 2017 er en oppfølger til Prometheus, og den foregår ti år etter «Prometheus»-ekspedisjonen. Koloniskipet «Covenant» oppdager et ubebodd paradis, men det viser seg at medaljen har en bakside. I februar 2015 ble det offentliggjort at planene for en femte Alien-film var i gang, med Neill Blomkamp som regissør. Weaver takket også ja til å gjenta rollen som Ripley.[101] Filmplanene ble imidlertid skrinlagt i mai 2017.[102]

Filmserien førte til et mediafranchise med bøker, tegneserier, videospill, leker og andre varer. Mange av disse gjaldt også Alien vs. Predator, en crossover mellom romvesenene i Alien-serien og udyrene fra filmen Predator – den usynlige fiende (1987) og dens oppfølgere. Crossoveren omfatter de to filmene Alien vs. Predator (2004) og Aliens vs. Predator: Requiem (2007). Handlingen i disse filmene foregår på 2000-tallet til forskjell fra Alien – den 8. passasjeren, som finner sted i år 2087 ifølge førsteutkastet av manuset.[103][104][105]

Nyutgivelse i 2003

[rediger | rediger kilde]

I 2003 gav 20th Century Fox ut en samleboks for filmserien som også skulle inneholde nye versjoner av de fire filmene.[106] Fox tok kontakt med Ridley Scott for å restaurere Alien – den 8. passasjeren. De foreslo også å ta med flere av de bortklipte scenene. Fire minutter med bortklipt materiale ble brukt til nyversjonen, og Scott fjernet fem minutter fra andre scener for å fortgang i filmen. Versjonen ble omtrent ett minutt kortere enn kinoversjonen fra 1979.[65] De fleste endringene var små, som for eksempel forbedring av lydeffektene. Scenen hvor Ripley støter på Dallas og Brett under flukten hennes fra «Nostromo» ble også lagt til. Den nye versjonen fikk en kinoutgivelse i oktober 2003, og ble markedsført som Alien – The Director's Cut.[65][74] I forbindelse med de nye versjonene ble det i tillegg laget en rekke nye kommentarspor og dokumentarfilmer. I ettertid har Scott sagt at han fremdeles foretrekker kinoversjonen fra 1979.[106]

Imitasjoner

[rediger | rediger kilde]
«Chestburster»-scenen imiteres i en reklame for det britiske klesselskapet Firetrap.[107][108]
Foto: Steve Glashier

Alien har påvirket science fiction- og skrekkfilmsjangrene, både på kort og langt sikt. Filmkritikeren Roger Ebert har kommentert denne påvirkningen: «Alien – den 8. passasjeren (...) er en mye smartere film enn oppfølgerne. Rollefigurene (og publikumet) er genuint nysgjerrige på denne merkelige livsformen. Dessverre har imitatorene bare lært seg filmens spenningseffekter, ikke nysgjerrigheten.»[42]

I kjølvannet av filmens suksess begynte en rekke filmskapere å imitere elementer fra filmen. Flere kopierte også tittelen. En av de første eksemplene på dette var The Alien Dead (1979), som fikk fastsatt tittelen sin rett før premieren, for å flyte på Aliens suksess.[109] Skrekkfilmen Contamination (1980) het egentlig Alien 2, men filmselskapet 20th Century Fox tok kontakt med filmens regissør Luigi Cozzi og ba han endre tittelen. Denne filmen hadde en del åpenbare likheter med Alien – den 8. passasjeren: Lignende skapninger, som kommer fra egg og som klekkes ut gjennom menneskers brystkasser.[109] En uautorisert italiensk-britisk-amerikansk oppfølger, som het Alien Terror (også kjent som Alien 2), ble utgitt i 1980. Andre science fiction-filmer som lånte elementer fra Alien – den 8. passasjeren var blant annet Forbidden World (1982) og Xtro (1982).[109]

Analyser

[rediger | rediger kilde]

Kritikere har analysert Alien – den 8. passasjerens seksuelle overtoner. Barbara Creed analyserte filmen i 1990, og kalte romvesenet en «monstrøs-feminin fremstilling av en urmoder».[110] Ximena Gallardo C. og C. Jason Smith har sammenlignet skapningens angrep på Kane med en voldtekt. De sammenlignet også «chestburster»-scenen med «en slags voldelig fødsel», og mente at monsterets falliske hode og drapsteknikk bidrar til filmens seksuelle overtoner.[111][112] Thor Joachim Haga fra det norske filmnettstedet Montages kalte filmen «en oppvisning i freudiansk nytelsesestetikk».[46] Han skrev at den «presenteres så skjevt og så skremmende at det setter oss i kontakt med fortrengte traumer – monsteret fødes direkte fra magen og tar livet av sin mor/far i prosessen, monsteret angriper ved å skyte ut en fallos-lignende munn og ”voldtar” sine ofre til døde». Ifølge Haga var scenen hvor Dallas, Kane og Lambert undersøker det forlatte romskipet spesielt fremtredende:

Tre av besetningsmedlemmene oppdager et fremmed romskip på en øde og forblåst planet. Vel fremme oppdager de døråpninger formet som 10 meter høye vaginaer. De velger å ”penetrere” skipet og befinner seg plutselig i organiske korridorer som minner mistenkelig om en skjede. Lenger inne finner de sågar egg med aliens som bare venter på å bli befruktet. Hele denne sekvensen er som en fortettet symbolsk kjede av seksualitet og forplantning, i all hovedsak drevet frem av H.R. Gigers biomekaniske produksjonsdesign på den ene siden og lydbildet på den andre siden. Her er både noen fjerne, ukjente ulelyder og Goldsmiths musikk som returnerer til det pustende to-toners motivet fra åpningssekvensen og dermed oppretter en forbindelse mellom de to.[46]

Feministiske analytikere her pekt på Ripleys rolle som en gjennombrudd for feminisme i filmer. James H. Kavanagh skrev analysen «Feminism, Humanism, and Science in Alien», og mente at filmen opererer som «et feministisk statement på et symbolsk nivå som unngår både bagatellisering, erfaringsmessig fordømmelse av menn (...) og enkel fordømmelse av seksualitet og seksuell tiltrekning.» Kavanagh skrev at filmen kan anses som postfeministisk i bildet av forholdene mellom menn og kvinner i «Nostromo»s mannskap.[113] «Det er sterke og svake kvinner og menn på romskipet, men kvinnens rett til å påta seg autoritet er ikke engang et spørsmål, autoritet og makt er avstått til personer uavhengig av kjønn, utelukkende med hensyn til posisjon og funksjon.»[113] Feministkritikeren Judith Newton skrev i analysen «Feminism and Anxiety in Alien» at filmen tilbyr «en utopisk fantasi om kvinnefrigjøring, en fantasi om økonomisk og sosial likhet, vennskap og kollektivitet mellom middelklassens kvinner og menn.»[114]

Analytikere har også påpekt filmens røtter i eldre verk. Flere mener den har tematiske likheter med tidligere science fiction-filmer som Tingen fra en annen verden (1951) og It! The Terror from Beyond Space (1958),[11][60][115] og andre skrekkfilmer fra 1970-tallet, som for eksempel Haisommer (1975) og Halloween (1978).[42] Den britiske forfatteren David A. McIntee peker på likheter mellom filmen og en episode av Doctor Who; «The Ark in Space» (1975). I denne episoden forekommer et insektlignende romvesen som legger egg i menneskenes kropper, larvene spiser seg etter hvert ut av menneskene.[5] McIntee så også fellestrekk med oppbyggingen i H.P. Lovecrafts Vanviddets fjell.[5] Både O'Bannon og H.R. Giger har sagt at de lot seg inspirere av Lovecrafts arbeid.[116][117] Mange kritikere fant likheter med to av historiene i A.E. van Vogts science fiction-roman The Voyage of the Space Beagle (1950). Romanen består av fire deler; «The Black Destroyer» skildrer et kattelignende vesen som herjer med mannskapet i et romskip, mens «Discord in Scarlet» forteller om et romvesen som planter parasittiske egg i kroppen til besetningsmedlemmer for deretter å klekke dem og spise seg selv ut.[118] Van Vogt anla et søksmål mot 20th Century Fox angående likhetene, men saken ble avgjort ved et forlik utenfor rettssalen.[119]

Anerkjennelse i ettertid

[rediger | rediger kilde]

Alien – den 8. passasjeren har fått mye ros fra filmkritikere i ettertid, spesielt for å være realistisk og for sitt (den gang) enestående rustne og skitne miljø.[60] Den amerikanske nettsiden Rotten Tomatoes kalkulerer med at 97 % av totalt 89 anmeldelser var positive,[120] mens den tilsvarende nettsiden Metacritic kalkulerer med at 83 % av 22 anmeldelser var positive.[121] I 2003 økte interessen for filmen da den ble utgitt i den nye versjonen; «The Director's Cut». Til tross for å ha gitt den en dårlig anmeldelse i 1980, var Alien – den 8. passasjeren en del av Roger Eberts liste over historiens beste filmer i 2003. Han kalte filmen «den mest innflytelsesrike moderne actionfilmen noensinne», og roste tempoet, atmosfæren og omgivelsene:

En av de største styrkene til Alien – den 8. passasjeren er tempoet. Den tar seg tid. Den venter. Den tillater stillhet (de majestetiske åpningsscenene understrekes av Jerry Goldsmith med knapt hørbare metalliske klanglyder). Den antyder det enorme omfanget av mannskapets oppdagelse ved å bygge opp historien med små skritt: Oppfangingen av signalet (er det en advarsel eller et SOS?). Landingen på småplaneten. De konstante klagene til Parker og Brett, som kun vil få sin del av pengene. Den tåkefulle overflaten hvor hodelyktene knapt er til hjelp. Det skyggefulle omrisset av et fremmed skip. Synet av romvesenpiloten som sitter fryst fast i lederstolen sin. Det enorme omfanget av oppdagelsen på innsiden av skipet («Det er fullt av ... læraktige egg ...»).[42]

Alien – den 8. passasjeren ble i 2002 innlemmet i National Film Registry over betydningsfulle filmer.

Birger Vestmo fra Filmpolitiet var fornøyd: «Skuespillerne er supre, lyden tøff, musikken stemningsskapende, effektene sjokkerende, handlinga er tett og spennende og filmen fører deg til et fryktelig skummelt sted der du ikke nødvendigvis ønsker å være, men turen dit er en avhengighetsskapende skrekk-rus!»[20] Han roste også filmen for å holde seg «sprekere, skumlere og mer spennende enn mange av de nye grøsserne på kino».[20] Eirik W. Alver fra Dagbladet ga også filmen en positiv anmeldelse: «[Filmen] er et stjerneeksempel på god historiefortelling, rettlinjet og økonomisk, og praktisk talt kjemisk fri for unødig staffasje og utenomsnakk. Uhyggen ligger ikke i effektene, men i den klaustrofobiske stemningen.»[34] Forfatteren David McIntee har rost filmen for å være tilpasset flere folkegrupper: «Tilhengere av Hitchcockske thrillere liker den fordi den er humørsyk og mørk. Tilhengere av gørr liker den på grunn av «chestbursteren». Science fiction-fansen elsker den for de tekniske science fiction-elementene. Menn elsker den for overlevelseselementet, og kvinner elsker å ikke være det hjelpeløse offeret.»[122]

I 2002 ble Alien – den 8. passasjeren inkludert i National Film Registry, et utvalg av filmer til bevaring i det amerikanske nasjonalbiblioteket Library of Congress, filmer som regnes som «kulturelt, historisk og estetisk betydningsfulle».[123] Det amerikanske filminstituttet rangerte filmen som den syvende beste science fiction-filmen i historien i listen AFI's 10 Top 10, en fjernsynsspesial som rangerte ulike filmer i ti klassiske filmsjangere. Listen var basert på en undersøkelse med 1500 filmskapere, kritikere og historikere.[124] Samme år ble filmen rangert som den trettitredje beste filmen noensinne av Empire, basert på en undersøkelse med 10 200 lesere, kritikere og fagfolk fra filmbransjen.[125] Dagbladet har også kåret filmen til den nest beste skrekkfilmen gjennom tidene (etter Psycho), basert på brukeranmeldelser hos filmdatabasen Internet Movie Database.[126]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c «Alien - Box Office Data, DVD and Blu-ray Sales, Movie News, Cast and Crew Information». The Numbers. Besøkt 31. desember 2014. 
  2. ^ a b c «Alien (1979)». Box Office Mojo. Besøkt 31. desember 2014. 
  3. ^ Offisielle dokumenter for filmen sier at budsjettet lå på 11 millioner dollar, mens andre kilder har gitt andre tall. Sigourney Weaver sa at budsjettet var på 14 millioner, mens Ridley Scott, Ivor Powell og Tom Skerritt har sagt at det var på nærmere 8, 4 millioner. McIntee, 14–15
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q «Star Beast: Developing the Story», The Beast Within: The Making of Alien.
  5. ^ a b c d e f g h McIntee, 20.
  6. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r Scanlon, Paul (1979). The Book of Alien. London: Titan Books. ISBN 1-85286-483-4. 
  7. ^ a b c d e McIntee, 21.
  8. ^ McIntee, 21–22.
  9. ^ Alien Evolution (DVD). 20th Century Fox Home Entertainment, Inc. 2001. 
  10. ^ Alien Saga (DVD). Prometheus Entertainment. 2002. 
  11. ^ a b c d e McIntee, 19.
  12. ^ Hays, Matthew (23. oktober 2003). «A space odyssey». Montreal Mirror. Arkivert fra originalen 5. september 2008. Besøkt 6. september 2008.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 5. september 2008. Besøkt 17. januar 2015. 
  13. ^ a b c d McIntee, 24.
  14. ^ McIntee, 25.
  15. ^ a b c d e f Dan O'Bannon (manusforfatter), Ridley Scott (regissør), Sigourney Weaver (skuespiller) (2003). Alien (DVD (audio commentary track)). 20th Century Fox Home Entertainment, Inc. 
  16. ^ a b c McIntee, 26.
  17. ^ a b c d e f g h i «Truckers in Space: Casting», The Beast Within: The Making of Alien.
  18. ^ a b c d e f g McIntee, 30.
  19. ^ a b c d e f g h «Alien (1979) - Awards». Internet Movie Database. Besøkt 31. desember 2014. 
  20. ^ a b c d e f g h Birger Vestmo (1. juli 2002). «Alien – Director’s Cut». Filmpolitiet. Besøkt 31. desember 2014. 
  21. ^ a b c Borghild Maaland (29. oktober 2003). «Klassisk gørr». VG. Besøkt 1. januar 2015. 
  22. ^ a b c d e f McIntee, 29.
  23. ^ Mcintee, 17.
  24. ^ McIntee, 29–30.
  25. ^ a b c «Past Saturn Awards». The Academy of Science Fiction, Fantasy, & Horror Films. Arkivert fra originalen 14. september 2008. Besøkt 31. desember 2014.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. september 2014. Besøkt 31. desember 2014. 
  26. ^ a b c McIntee, 32.
  27. ^ a b Rune Håkonsen (3. juli 2011). «Topp 5: Roboter». Filmpolitiet. Besøkt 1. januar 2015. 
  28. ^ «Topp 10: roboter på film». Montages. Besøkt 6. oktober 2015. 
  29. ^ Steve, Head. «An Exclusive Interview with Yaphet Kotto. Parker talks Alien with IGNFF's Steve Head.». IGN Movies. Arkivert fra originalen 15. juli 2012. Besøkt 1. januar 2015. 
  30. ^ a b c Egeland, Jorunn. «DU GJETTER ALDRI HVEM HAN SPILTE». Side3. Besøkt 1. januar 2015. 
  31. ^ a b c d e f g h «The Eighth Passenger: Creature Design», The Beast Within: The Making of Alien
  32. ^ Bolaji Badejos biografi hos Internet Movie Database. Besøkt 1. januar 2015.
  33. ^ McIntee, 30–31.
  34. ^ a b Eirik W. Alver (29. oktober 2003). «Brysom passasjer». Dagbladet. Besøkt 1. januar 2015. 
  35. ^ a b c d e f g h i j «The Visualists: Direction and Design», The Beast Within: The Making of Alien.
  36. ^ McIntee, 26–27.
  37. ^ a b c d e f McIntee, 27.
  38. ^ a b c d McIntee, 14.
  39. ^ McIntee, 22.
  40. ^ Scott, Ridley (2004). The Force Is With Them: The Legacy of Star Wars. Los Angeles: Lucasfilm og 20th Century Fox Home Entertainment, Inc. «Within the context of that fantasy [George Lucas] said people still have to wash behind their ears at night. That was another wonderful touch. It influenced me when I did Alien. I thought I better push it a bit further and make them truck drivers.» 
  41. ^ a b McIntee, 41.
  42. ^ a b c d e f Ebert, Roger (26. oktober 2003). «Great Movies: Alien (1979)». Chicago Sun-Times. Arkivert fra originalen 3. mai 2008. Besøkt 31. desember 2014. 
  43. ^ a b c d McIntee, 28.
  44. ^ a b McIntee, 15.
  45. ^ a b c d e f "The Darkest Reaches: Nostromo and Alien Planet", The Beast Within: The Making of Alien.
  46. ^ a b c Haga, Thor Joachim (29. oktober 2009). «Alien (1979)». Montages. Besøkt 9. september 2015. 
  47. ^ Roger Luckhurst (2014). Alien (på engelsk). Palgrave Macmillan. s. 51. ISBN 9781844577903. «Kane is the one who drives the exploration of the uterine alien derelict spacecraft, venturing through the vaginal openings first (...)» 
  48. ^ a b c «Fear of the Unknown: Shepperton Studios, 1978», The Beast Within: The Making of Alien.
  49. ^ a b c McIntee, 31.
  50. ^ Mollo, John. The Authorized Portfolio of Crew Insignias from the United States Commercial Spaceship Nostromo, Designs and Realizations. «I wanted to imply that poor old England is back on its feet and has united with the Japanese, who have taken over the building of spaceships the same way they have now with cars and supertankers. In coming up with a strange company name I thought of British Leyland and Toyota, but we couldn't use "Leyland-Toyota" in the film. Changing one letter gave me "Weylan," and "Yutani" was a Japanese neighbor of mine.» 
  51. ^ McIntee, 34.
  52. ^ a b c d «Outward Bound: Visual Effects», The Beast Within: The Making of Alien.
  53. ^ a b c d McIntee, 36
  54. ^ a b Cameron, James (regissør) (2003). Aliens (DVD). Beverly Hills, California: 20th Century Fox. 
  55. ^ «The Horror! The Horror! Fright Flicks Finally Get Their Due». New York Observer. Besøkt 23. januar 2015. 
  56. ^ «The Making of Alien's Chestburster Scene». The Guardian. 13. oktober 2009. Arkivert fra originalen 30. april 2010. Besøkt 24. januar 2015. 
  57. ^ Green, Graeme (10. desember 2009). «John Hurt talks Harry Potter, Flamenco and Chestbursters». Metro. Besøkt 25. januar 2015. 
  58. ^ «Alien named as top 18-rated scene». BBC News. 26. april 2007. Besøkt 25. januar 2015. 
  59. ^ «The Designing of "Alien"» (PDF). Starlog. september 1979. Besøkt 19. september 2015. 
  60. ^ a b c Mackinder, Adrian (1. januar 2002). «Alien (1979) Movie Review». Future Movies. Besøkt 19. september 2015. 
  61. ^ «AFI'S 100 YEARS...100 HEROES & VILLAINS». Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 23. oktober 2007. Besøkt 1. juni 2018. 
  62. ^ a b c McIntee, 33.
  63. ^ a b c McIntee, 35.
  64. ^ a b c d e f g h i j k "Future Tense: Music and Editing", The Beast Within: The Making of Alien.
  65. ^ a b c d e f g h i j McIntee, 40.
  66. ^ Alien (Director's Cut). Los Angeles: 20th Century Fox Home Entertainment, Inc. 2. desember 2003. 
  67. ^ a b c d e f McIntee, 38.
  68. ^ a b McIntee, 38–39.
  69. ^ Bruce Eder. «AllMusic Review by Bruce Eder». Allmusic. Besøkt 11. januar 2015. 
  70. ^ a b c d «A Nightmare Fulfilled: Reaction to the Film», The Beast Within: The Making of Alien.
  71. ^ a b «Alien». Allrovi. Arkivert fra originalen 31. juli 2011. Besøkt 4. januar 2014.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 31. juli 2011. Besøkt 31. desember 2014. 
  72. ^ a b «Alien: BBFC classification report» (PDF). BBFC. Besøkt 18. januar 2015. [død lenke]
  73. ^ a b «Filmdatabasen, søk: Alien». Medietilsynet. Besøkt 27. mai 2015. 
  74. ^ a b c «Alien – den 8. passasjeren». Dagbladet. Besøkt 18. januar 2015. 
  75. ^ Bjørnskau, Knut «Skrekkfilm fra rommet» (14. nov. 1979) Aftenposten, side 48. «Grensen til det rent makabre overskrides et par ganger, men her har Filmkontrollen vært på plass med saksa.»
  76. ^ «Alien: Den 8. passasjer: Alternate Versions». Internet Movie Database. Besøkt 8. september 2015. 
  77. ^ Derek Malcolm (6. september 1979). «Something nasty lurking amid the good old Alien corn: Derek Malcolm reviews the new films in London and Edinburgh». The Guardian. Besøkt 18. januar 2015. 
  78. ^ «33rd Edinburgh International Film Festival». British Film Institute. BFI (Online Database). Arkivert fra originalen . Besøkt 18. januar 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. august 2012. Besøkt 18. januar 2015. 
  79. ^ MOVIES: 'ALIEN' FILM EARNS PROFIT OF $4 MILLION, FOX REPORTS. Los Angeles Times (1923-Current File) [Los Angeles, Calif] 10. august 1980: r29.
  80. ^ a b c d e f g McIntee, 39.
  81. ^ «Anti Reviews on Movie-Film-Review». Christopher Tookey. Besøkt 21. januar 2015. 
  82. ^ «Ny film - dette mener VG». VG. 14. november 1979. s. 40. Besøkt 31. desember 2014. 
  83. ^ «Review: ‘Alien’». Variety. Besøkt 5. september 2015. 
  84. ^ Vincent Canby (25. mai 1979). «Alien (1979)». The New York Times. The New York Times Company. Besøkt 5. september 2015. 
  85. ^ «Invasion of the Outer Space Movies». Sneak Previews. Siskel&Ebert.org. Arkivert fra originalen 5. juni 2012. Besøkt 22. januar 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. juni 2012. Besøkt 22. januar 2015. 
  86. ^ a b «Awards database». Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Arkivert fra originalen 21. september 2008. Besøkt 31. desember 2014. 
  87. ^ a b «Nominees & Winners for the 80's Academy Awards». Digital Hit. Besøkt 8. april 2015. 
  88. ^ a b «BAFTA Awards Search (1980)». BAFTA. Besøkt 8. april 2015. 
  89. ^ a b «1980 Hugo Awards». Hugo Awards. Arkivert fra originalen 11. februar 2012. Besøkt 8. april 2015. 
  90. ^ a b «Browse Results (Alien)». Hollywood Foreign Press Association. Besøkt 8. april 2015. 
  91. ^ a b c McIntee, 259.
  92. ^ Sauter, Michael (4. juni 1999). «More "Aliens" come to VHS and DVD». Entertainment Weekly. EW.com. Arkivert fra originalen 13. oktober 2012. Besøkt 9. april 2015. 
  93. ^ «Alien Series Has A Blu-ray Release Date». Besøkt 17. september 2015. 
  94. ^ «Alien: 35th Anniversary [Blu-ray]». Amazon.com. Besøkt 27. september 2015. 
  95. ^ Jeff Spry (30. mai 2014). «EXCLUSIVE: Sci-fi legend Alan Dean Foster on his Alien novel, giant parasitic wasps, and rescuing Jones the Cat». Blastr. Arkivert fra originalen 28. september 2015. Besøkt 27. september 2015. 
  96. ^ Fincher, David (regissør) (2003). Alien 3 (DVD). Beverly Hills, California: 20th Century Fox. 
  97. ^ Jeunet, Jean-Pierre (regissør) (2003). Alien: Oppstandelsen (DVD). Beverly Hills, California: 20th Century Fox. 
  98. ^ Maria Lindberg (20. juni 2010). «Filmheltinner med baller». Filmpolitiet. Besøkt 16. februar 2015. 
  99. ^ «The 100 Greatest Female Characters». TotalFilm. 
  100. ^ Fleming, Michael (30. juli 2009). «'Alien' Prequel Takes Off». Variety. Besøkt 27. januar 2014. 
  101. ^ Sigurd Vik, Rune Håkonsen (26. februar 2015). «Sigourney Weaver klar for ny «Alien»-film». Filmpolitiet. Besøkt 26. februar 2015. 
  102. ^ Jacob Stolworthy (2. mai 2017). «Alien 5 is not happening, according to Sir Ridley Scott». The Independent. Besøkt 24. mai 2017. 
  103. ^ Anderson, Paul W. S. (regissør) (2005). Alien vs. Predator (DVD). Beverly Hills, California: 20th Century Fox. 
  104. ^ Strause, Colin og Greg (regissører) (2008). Aliens vs. Predator: Requiem (DVD). Beverly Hills, California: 20th Century Fox. 
  105. ^ McIntee, 23
  106. ^ a b Ridley Scott (2. desember 2003). Alien Quadrilogy (DVD-hefte). Los Angeles: 20th Century Fox Home Entertainment, Inc. 
  107. ^ «Deadly gnome relaunched by Firetrap». Drapers. EMAP Publishing Limited. 31. juli 2010. Besøkt 13. september 2015. «Young fashion brand Firetrap has resurrected its gnome mascot, Deadly, after a 15-month absence and created a viral campaign to launch in September featuring the character in spoofs of classic films such as Aliens and Indiana Jones.» 
  108. ^ «Deadly The Gnome - Aliens». YouTube. 5. juli 2010. Besøkt 13. september 2015. 
  109. ^ a b c McIntee, 262.
  110. ^ Creed, Barbara. «Alien and The Monstrous-Feminine.» Alien Zone: Cultural Theory and Contemporary Science Fiction Cinema. Ed. Annette Kuhn. London: Verso, 1990. 128-141.
  111. ^ Gallardo C., Ximena og C. Jason Smith (2004). Alien Woman: The Making of Lt. Ellen Ripley. «Chapter 1: Men, Women, and an Alien Baby» 13-61. Continuum. ISBN 0-8264-1569-5.
  112. ^ Gallardo C., Ximena «'Who Are You?: Alien/Woman as Posthuman Subject in Alien Resurrection'». Reconstruction 4.3 (Sommeren 2004).
  113. ^ a b James H. Kavanagh (1990). «Feminism, Humanism, and Science in Alien». I Annette Kuhn. Alien Zone: Cultural Theory and Contemporary Science Fiction Cinema (på engelsk). Verso. s. 77. ISBN 9780860919933. 
  114. ^ Judith Newton (1990). «Feminism and Anxiety in Alien». I Annette Kuhn. Alien Zone: Cultural Theory and Contemporary Science Fiction Cinema (på engelsk). Verso. s. 84. ISBN 9780860919933. 
  115. ^ French, Philip (2. november 2003). «Alien (review)». The Guardian. Arkivert fra originalen 4. juni 2008. Besøkt 13. september 2015. 
  116. ^ «Dan O'Bannon H.P. Lovecraft Film Festival 2009 Howie Award, PART 1». YouTube. 29. oktober 2009. Besøkt 13. september 2015. 
  117. ^ Levy, Frederic Albert. «H. R. Giger - Alien Design» (PDF). Cinefantastique. littlegiger.com. Besøkt 13. september 2015. 
  118. ^ McIntee, 19–20.
  119. ^ «The Voyage of the Space Beagle». My Science Fiction Life. BBC. Besøkt 13. september 2015. 
  120. ^ «Alien (1979)». Rotten Tomatoes. Arkivert fra originalen 7. september 2008. Besøkt 26. mars 2015. 
  121. ^ «Alien». Metacritic. Besøkt 26. mars 2015. 
  122. ^ McIntee, 42.
  123. ^ «Films Selected to the National Film Registry, Library of Congress, 1989–2007». National Film Registry. Arkivert fra originalen 29. august 2008. Besøkt 6. april 2015. 
  124. ^ «AFI's 10 Top 10: Top 10 Sci-Fi». American Film Institute. Arkivert fra originalen 28. mars 2014. Besøkt 6. april 2015. 
  125. ^ «Empire's The 500 Greatest Movies of All Time». Empire magazine. 25. september 2008. Besøkt 31. desember 2014. 
  126. ^ «Klar for Halloween? Her er tidenes ti beste skrekkfilmer». Dagbladet. Besøkt 31. desember 2014. 

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til:


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alien_–_den_8._passasjeren&oldid=24767488»