Hopp til innhold

EC Comics

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
EC Comics
Offisielt navnEducation Comics
BransjeForlagsvirksomhet, tegneserieindustri
Etablert1944[1]
Eier(e)DC Comics
MorselskapDC Comics
Premier Industries (–1964)[2][3][4]
National Periodical Publications, Inc. (1964–)[5]
HovedkontorNew York
LandUSA
Produkt(er)tegneserie (–1956) (årsak: Comics Code Authority)[6]
tidsskrift (1955–) (årsak: Comics Code Authority)[7]
Grunnlegger(e)Max Gaines
NøkkelpersonerAl Feldstein,[8] Harvey Kurtzman[9]
Adm.dir.William Gaines (1947),[10] Max Gaines (1944)[10]
Nettsted Offisielt nettsted (en)
Figuren Alfred E. Neumann som gliste med en manglende tann ble varemerket til bladet MAD, men eksisterte før forlaget EC Comics, noe dette postkortet fra rundt 1910 viser.

EC Comics, forkortelse for Entertaining Comics («Underholdende tegneserier»), var en amerikansk utgiver av tegneserier som spesialiserte seg i skrekk-, krim-, satiriske, krigs- og science fiction-tegneserier fra 1940-tallet og til midten av 1950-tallet, mest kjent for tittelen Tales from the Crypt. I årene 1954–1955 førte press fra sensuren til forlaget nedla de fleste utgivelsene, unntatt humorbladet MAD som ble forlagets største suksess. EC Comics var privateid av Maxwell Gaines, og senere i forlagets viktigste periode, av dennes sønn William Gaines. Det ble til sist kjøpt opp og slukt av det samme selskapet som senere kjøpte DC Comics og Warner Brothers.

Educational Comics

[rediger | rediger kilde]

Forlaget, som først ble kalt for Educational Comics («Pedagogiske tegneserier»), ble grunnlagt av Maxwell «Max» Gaines (1894–1947), tidligere redaktør av tegneserieselskapet All-American Publications. Da dette selskapet ble slått sammen med DC Comics i 1944, beholdt Gaines rettighetene til tegneserien Picture Stories from the Bible, og startet sin nye selskap med en noe tvilsom plan om å markedsføre tegneserier om vitenskap, historie, og Bibelen til skoler og kirkesamfunn. Et tiår tidligere hadde Max Gaines vært en av pionerene av tegneserieheftet med Eastern Color Printings Funnies on Parade, og med Dell Publishings Famous Funnies: A Carnival of Comics,[11] av historikerne betraktet som den første amerikanske tegneserieheftet. Før den tid ble amerikanske tegneserier utelukkende publisert i aviser.

Entertaining Comics

[rediger | rediger kilde]

Da Max Gaines døde i 1947 i båtulykke arvet hans sønn William tegneserieforlaget. Etter fire år (1942–1946) i det amerikanske flyvåpenet kom han hjem for å fullføre utdannelsen ved New York University med den plan å jobbe som kjemilærer. Han ble aldri lærer, men overtok isteden familiens forretning. I 1949 og 1950 begynte Will Gaines å introdusere serier som fokuserte på skrekk, spenning, science fiction, krig og krim. Hans redaktører, Al Feldstein og Harvey Kurtzman, hyrte framstående frilanstegnere som Johnny Craig, Reed Crandall, Jack Davis, Will Elder, George Evans, Frank Frazetta, Graham Ingels, Jack Kamen, Bernard Krigstein, Joe Orlando, John Severin, Al Williamson, Basil Wolverton, og Wally Wood. Både Kurtzman og Feldstein tegnet også fortellinger som vanligvis var skrevet av dem selv og Craig, med støtte fra Gaines. Andre skribenter var Carl Wessler, Jack Oleck og Otto Binder som senere kom med.

EC Comics hadde suksess med sin friske tilnærming og var pionerer i å danne et slektskap med sine lesere ved dets brev til redaktøren og en fanklubb, National EC Fan-Addict Club. Mens fortellingene var gode var samtidig tegnernes håndverk av høy klasse.

EC utga en særskilt linje med titler under paraplyen Entertaining Comics, og hvor de mest kjente (eller beryktede) var skrekkserier, Tales from the Crypt, The Vault of Horror og The Haunt of Fear.[12] Disse titlene slo seg løs i makabre detaljer med en grim ironi. Selskapets krigstegneserier, Frontline Combat og Two-Fisted Tales, hadde ofte trette, uheroiske fortellinger som ikke var på linje med tidens sjåvinisme i USA. Shock SuspenStories bearbeidet tunge emner som rasisme, sex, narkotika og den amerikanske levemåte. EC hevdet alltid å være «mest stolt av våre science fiction-titler»,[13] Weird Science og Weird Fantasy som utga fortellinger som minnet lite om de romopera (nedsettende sjangrebetegnelse for spekulative science fiction iblandet romantikk) som var rådende. Crime SuspenStories hadde mange paralleller med film noir. Som bemerket av Max Allan Collins i hans kommentarer i Russ Cochrans samleutgave fra 1983 av Crime SuspenStories hadde Johnny Craig utviklet en «film noir-isk effektpakke» i sitt visuelle uttrykk mens figurene og temaene viste også en sterk påvirkning fra forfattere som også var assosiert med film noir, særlig James M. Cain.

EC Comics fremmet sine illustratører og tegnere, og tillot dem å signere sine verker og oppmuntret dem til å utvikle personlig stil. Selskapet utga tidvis biografier på en side om tegnerne i sine hefter. Dette var i klar kontrast til tegneserieindustriens vanlige praksis var kreditering av tegnerne var vanligvis manglende, skjønt noen få tegnere i andre selskap som ble også kreditert.

Tegninger i høy kvalitet til fortellinger med overraskende slutt ble kjennemerket på EC Comics. Gaines leste store mengder av litteratur til seint på kveld for å finne materiale som kunne utnyttes i seriene. Neste da kunne han presentere ulike konsepter inntil Feldstein fant en som han mente han kunne utvikle til en tegneserie.[14] På høydepunktet for EC redigerte Feldstein syv titler mens Kurtzman håndterte tre. Tegnere ble gitt oppdrag som passet deres individuelle stil. Davis og Ingels tegnet ofte makaber, overnaturlige teamfortellinger mens Kamen og Evans gjorde tammere materiale.[15]

Med flere hundre seriefortellinger var det en viss gjentagelse av noen historier. En del av ECs mer velkjente temaer var:

  • En ordinær situasjon får en ironisk og uhyggelig vending, ofte som en poetisk rettferdighet for figurens synder. I «Collection Completed» begynner en mann med utstopping av dyr for å irritere sin kone. Da han dreper og stopper ut hennes elskede katt dreper kona ektemannen, og stopper ham deretter ut. I «Revulsion» blir en astronaut plaget av insekter grunnet en tidligere opplevelse da han fant et insekt i maten. Ved slutten av fortellingen skriker en gigantisk ikkejordisk insekt i skrekk over å finne den døde astronauten i maten sin. Disseksjon, koking av hummer, meksikanske hoppende bønner, klær av dyreskinn, og fiske er noen få eksempler på situasjoner og objekter som er benyttet på dette viset.
  • Siamesiske tvillinger var et populært emne, særlig i ECs skrekktegneserier. Ikke mindre enn ni fortellinger om sammenvokste tvillinger opptrer i EC skrekk- og krimtegneserier mellom 1950–1954. I et intervju spekulerte Feldstein på hvorfor han og Gaines skrev så mange fortellinger om siamesiske tvillinger, og mente (antagelig spøkefullt) at det måtte ha noe med den gjensidige avhengighet som de hadde med hverandre.[17]
  • Omarbeidelser av Ray Bradburys science-fiction-fortellinger ble brukt i to dusin tegneserier fra 1952. Det begynte ugunstig med hvor Feldstein og Gaines plagierte to av Bradburys fortellinger og slo dem sammen til en. Da Bradbury fikk høre om dette sendte han et brev hvor han roste dem mens han bemerket at han «uoppmerksomt» ikke mottatt betaling for bruken. EC sendte en sjekk og forhandlet fram en produktiv bruk av Bradburys fortellinger.[18]
  • Fortellinger med et politisk budskap, noe som ble vanlig i ECs science fiction- og spenningsserier. Blant de mange emnene som ble tatt opp var lynsjing, antisemittisme, og korrupsjon i politiet.[19]

Skrekktegneseriene ble introdusert av skumle, og ironiske verter. «Kryptvokteren» introduserte Tales from the Crypt, «hvelvvokteren» ønsket leserne velkommen til The Vault of Horror, og «den gamle heksen» kaklet skummelt over The Haunt of Fear. Foruten lystig å more seg over ekle detaljer i fortellingene, ga fra seg et lager av vitser og faktisk fornærmet og ertet leserne: «Greetings, boils and ghouls...» («Vær hilset, byller og likrøvere») Denne uærbødige latterliggjøringen av det lesende publikum ble også et kjennetegn på holdningen i MAD, noe som også ble etterlignet av mange andre forlag, blant annet Stan Lee ved Marvel Comics.

ECs mest varige ettermæle ble MAD, som begynte som et biprodukt for Kurtzman før det ble en redningsbøye for forlaget og til sist USAs mest kjent og varige humormagasin. Da satire ble noe som alle andre forlag også måtte ha i 1954 dukket det opp etterligninger av MAD. EC introduserte også et søstermagasin kalt Panic som ble redigert av Al Feldstein, og benyttet de faste tegnerne i MAD, pluss Joe Orlando.

Tilbakegangen

[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1940-tallet hadde tegneseriene blitt målskive for økende offentlig kritikk for innholdet i tegneseriene og deres mulige skadelige effekt på barn. Problemet nådde overflaten med en utgivelse av Fredric Wertham i to artikler: «Horror in the Nursery» («Skrekk i barnerommet», i Collier's) og «The Psychopathology of Comic Books» («Tegneserienes psykopatologi», i American Journal of Psychotherapy). Et resultat var at tegneserieforlagenes interesseorganisasjon, Association of Comics Magazine Publishers (ACMP), ble dannet i 1948, men viste seg å være uten effekt. EC forlot organisasjonen i 1954 etter at Gaines hadde en krangel med dens direktør Henry Schultz. Senere i 1954 var det kun tre forlag igjen og Schulz innrømmet at det segl som ACMP satte på seriene var meningsløse.[20]

I 1954 sørget ytterligere en utgivelse fra Wertham, Seduction of the Innocent (Forførelsen av de uskyldige), som også ble oversatt til andre språk, inkludert de nordiske, og meget publisert høring i den amerikanske kongressen om de skader som tegneserier kunne foresake, fikk tegneserier generelt til å stå i et meget dårlig lys. På den samme tiden førte en føderal undersøkelse til en uro i distribusjonsapparatet og salget dalte kraftig og flere forlag gikk overende.

Gaines innkalte et møte med andre tegneserieforlag og foreslo at de burde heller bekjempe sensuren og bidra til reparere industrien ødelagte omdømme. De dannet Comics Magazine Association of America og en egen kode eller retningslinjer for tegneseriene, Comics Code Authority. CCA-koden utvidet restriksjonene til ACMP, og i motsetningen til sin forgjenger ble CCA strengt håndhevet hvor alle tegneserier måtte bli godkjent før de ble utgitt og hadde kodens emblem på forsiden som godkjennelsesmerke. Dette var ikke hva Gaines hadde sett for seg og nektet å bli med i foreningen.[21] En del av de selvpålagte retningslinjene var at intet tegneserieblad kunne ha ord som «horror», «terror» eller «weird» i tittelen på omslaget. Da distributørene nektet å forhandle mange av disse titlene la Gaines ned tre av sine skrekkbladet og to av sine spenningsserier den 14. september 1954. EC endret fokus til en linje med mer realistiske titler, og endret også tittelen på sitt science fiction-blad. Ettersom disse bladene innledningsvis ikke hadde kodens segl på forsiden nektet bladforhandlerne å selge dem. Etter å ha rådført seg med sine medarbeidere begynte Gaines motvillig å sende sine tegneserier til godkjennelse, og hva som kalles for titler under «New Direction» («Den nye påbudet») fikk da seglet på fra og med andre utgivelse. Dette forsøket feilet økonomisk da leserne mistet interessen for de "tamme" bladene, og etter fem utgaver ble alle titlene nedlagt.[22]

«Dommedag»

[rediger | rediger kilde]

Gaines hadde flere strider med Comics Code Authority i et forsøk på å forhindre at hans blader ble sensurert. I et særlig eksempel ble uthevet av tegneseriehistorikeren Digby Diehl, hvor Gaines truet dommer Charles Murphy, administrator av koden, med en rettssak om Murphy beordret EC til å endre science fiction-fortellingen «Judgment Day»[23] Fortellingen avbildet en astronaut som representant for den galaktiske republikk besøkte en planet bebodd av roboter. Han oppdaget at robotene er delt inn funksjonelle identiske oransje og blå raser, en som har færre rettigheter og privilegier enn de andre. Astronauten beslutter at på grunn av robotenes bigotteri (skinnhellighet) ville den galaktiske republikk ikke tillate at planeten ble akseptert. I den siste ruten tar astronauten av seg hjelmen og avslører seg som et menneske med sort hud. Murphy krevde, uten autoritet i kodens retningslinjer, at den sorte mannen måtte fjernes. Som Diehl redegjorde i Tales from the Crypt: The Official Archives:

«Dette fikk dem til å gå bananas i kodens tsarkontor. Dommer Murphy hadde en skure løs. Han var virkelige ute etter å ta oss,» minnes Feldstein. Jeg dro dit med denne fortellingen og Murphy sier, «Det kan ikke være en svart mann». «Men... men, det var jo hele poenget i fortellingen!» stammet Feldstein. Da Murphy fortsatte å insistere at den svarte mannen måtte ut, la Feldstein inn følgende. «Hør», sa han til Murphy, «du har drevet med oss og gjort det umulig å få noe ut i det hele tatt bare for at dere vil ha oss ut av business.» [Feldstein] rapporterte resultatet til sin audiens med tsaren til Gaines som ble rasende [og] økeblikkelig grep telefonene og ringte Murphy. «Dette er meningsløst!» skrek han. «Jeg kommer til å innkalle en pressekonferanse på dette. Du har ikke noe grunnlag, ikke noe basis, å gjøre dette. Jeg kommer til sakssøke deg!» Murphy gjorde hva han sikkert mente var en nedlatende konsesjon. «Javel. Men fjern svetteperlene.» Ved dette gikk både Gaines og Feldstein ballistisk. «Fuck you!» skrek de begge unisont i telefonen. Murphy la på røret, men fortellingen ble trykket i sin opprinnelige form.[24]

Da Feldstein ble intervjuet for boken Tales of Terror: The EC Companion, gjentok han sin erinding av at Murphy kom med et rasistisk krav:

«Så han sa at det kan ikke være en svart [person]. Så jeg sa, For Guds skyld, dommer Murphy, det er jo hele poenget med den fordømte fortellingen! Så ha sa, «Nei, det kan ikke være en svart». Bill [Gaines] bare ringte ham opp [senere] og løftet taket, og til sist sa de, «Vel, du må ta svetten av [den svarte mannen].» Jeg hadde stjerner som blinket i svetten på hans mørke hud. Bill sa «Fuck you» og la på røret.»[25]

Selv om fortellingen til sist ble trykket usensurert i Incredible Science Fiction #33, ble det også den siste tegneserieboken som ble utgitt av EC Comics.[26] Gaines endret sitt fokus til ECs såkalte Picto-Fiction (billedfortellinger), en linje med magasiner i svarthvitt, brødtekst, og med mange illustrasjoner. Fortellingene var formatert med skiftende blokker av tekst og illustrasjoner, og en del av innholdet var omskrivninger av tidligere fortellinger som hadde blitt utgitt som tegneserier. Eksperimentet med gjenfortalte tegneserier som illustrerte fortellinger feilet fra begynnelsen og det kom ut kun to numre av hver tittel. Da ECs distributør som solgte bladet over hele USA gikk konkurs, avsluttet Gaines alle sine titler unntatt MAD.[27]

MAD og senere år

[rediger | rediger kilde]

MAD solgte fortsatt godt i den tiden da forlaget var i vanskeligheter. Gaines fokuserte utelukkende på utgi MAD i magasinutgave. Det ble gjort for å blidgjøre bladets redaktør Harvey Kurtzman som hadde mottatt tilbud om bli ansatt i magasinet Pageant,[28] men fortrakk å bli for å lede sitt eget magasin. Mer avgjørende var det at dette trekket fjernet MAD fra å bli underlagt retningslinjene til tegneseriekoden.

Selv om Kurtzman likevel ikke ble lenge med MAD etter dette og forlot MAD da Gaines ikke ville gi ham 51 prosent kontroll over bladet. Gaines fikk Al Feldstein tilbake som hans etterfølger og MAD hadde stor suksess i tiårene etterpå.[29]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ EC Comics: Race, Shock, and Social Protest, side(r) 10[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Seeing Mad : essays on Mad magazine's humor and legacy, side(r) 512[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.tomrichmond.com, besøkt 16. februar 2022[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ ew.com, besøkt 16. februar 2022[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.nytimes.com, besøkt 16. februar 2022[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ EC Comics: Race, Shock, and Social Protest, side(r) 22-23[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Crawford's Encyclopeda of Comic Books, side(r) 310[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Qiana Whitted (2019) (på en), EC Comics: Race, Shock, and Social Protest, Rutgers University Press, Wikidata Q108837777 
  9. ^ Qiana Whitted (2019) (på en), EC Comics: Race, Shock, and Social Protest, Rutgers University Press, Wikidata Q108837777 
  10. ^ a b https://www.tcj.com/entertaining-comics/; besøksdato: 11. februar 2022.
  11. ^ Grand Comics Database: Famous Famous - Carnival of Comics
  12. ^ Tegneren og skribenten Sheldon Moldoff hevdet i et intervju i Alter Ego, vol. 3, #4 (våren 2000), å ha oppsøkt William M. Gaines med to overnaturlige titler, signert en kontrakt som innebar at han ville få utbetalt en prosent i rettigheter om de solgte bra. Flere måneder senere da ECs skrekktegneserier havnet i kioskene ville ikke forlaget oppfylle kontrakten, og i henhold til Moldoff truet med å svarteliste ham om han gikk juridisk veg. Moldoff solgte til sist tittelen, This Magazine is Haunted, til forlaget Fawcett Publications for $100 og «for alt det arbeid jeg ønsket».
  13. ^ Dette utsagnet ble hyppig uttalt i reklame for Weird Science og Weird Fantasy som ble trykket ECs skrekktegneserier.
  14. ^ Diehl, Digby: Tales from the Crypt: The Official Archives (St. Martin's Press, New York, NY 1996) ss. 30-32
  15. ^ Diehl, Ibid., s. 48-49
  16. ^ Diehl, Ibid., s. 51
  17. ^ Diehl, Ibid., s. 50
  18. ^ Cochran, Russ (1980): The Complete EC Library: Weird Fantasy Volume 3.
  19. ^ Diehl, Ibid., s. 37,40
  20. ^ Diehl, Ibid., s. 83
  21. ^ Von Bernewitz, Fred & Geissman, Grant (2000): Tales of Terror: The EC Companion (Gemstone Publishing and Fantagraphics Books, Timonium, MD & Seattle, WA) s. 94
  22. ^ Diehl, Ibid., ss. 94
  23. ^ Fortellingen, skrevet av Al Feldstein og tegnet av Joe Orlando, var et opptrykk fra Weird Fantasy #18 (Mars-april 1953) som hadde blitt satt inn da koden hadde avvist den opprinnelige fortellingen.
  24. ^ Diehl, Ibid., s. 95
  25. ^ Von Bernewitz and Geissman, Ibid., ss. 88
  26. ^ Diehl, Ibid., s. 95
  27. ^ Diehl, Ibid., ss. 148-149
  28. ^ Diehl, Ibid., s. 147
  29. ^ Diehl, Ibid., s. 150

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=EC_Comics&oldid=22865361»