August von Mackensen

August von Mackensen
August von Mackensen
Født		6. des. 1849 Leipnitz
Død		8. nov. 1945 (95 år) Habighorst
Beskjeftigelse		Offiser
Barn		Eberhard von Mackensen Hans Georg von Mackensen
Nasjonalitet		Tyskland
Gravlagt		Stadtfriedhof
Medlem av		Corps Agronomia Hallensis zu Göttingen
Utmerkelser		Jernkorsets storkors Pour le Mérite Den sorte ørns orden
Troskap		Det tyske keiserrike
Våpenart		Den tyske keiserlige hær
Tjenestetid		1869–1919
Militær grad		General, adjutant
Enhet		Den keiserlige hær
Deltok i		Den fransk-prøyssiske krig Første verdenskrig
IMDb		IMDb
August von Mackensen på Commons

Anton Ludwig Friedrich August von Mackensen (født som August Mackensen 6. desember 1849 i provinsen Sachsen, død 8. november 1945 i Niedersachsen), var en tysk offiser og generalfeltmarskalk. Han var far til Eberhard von Mackensen og Hans Georg von Mackensen.

August von Mackensen var en nasjonalist heller enn noen nasjonalsosialist, men deltok ofte i nasjonalsosialistiske markeringer iført sin keiserlige kavalerist-uniform, som et symbol på det falne keiserrikets forening («det annet rike») med Nazi-Tyskland («det tredje rike»).

Liv og virke

Bakgrunn

Mackensen fikk sin skolegang i hjembyen, Torgau og Halle og studerte så agronomi ved universitetet i Halle.

Karriere

Han tjenestegjorde under den fransk-prøyssiske krig og første verdenskrig, og regnes som en av det tyske keiserrikets betydeligste generaler, med kallenavnet «den siste husar», ikke minst for sin tjeneste under første verdenskrig da han var en mann i 60-årene.

Under den fransk-prøyssiske krig tjenestegjorde han som løytnant og ble dekorert med Jernkorset. I 1890-årene tjenestegjorde han blant annet i generalstaben sammen med Alfred Graf von Schlieffen. Da Schlieffen ble pensjonert i 1906, var von Mackensen på tale som etterfølger, men i stedet ble von Moltke utnevnt.

von Mackensen ble adlet 27. januar 1899 og tildelt adelspredikatet von som en del av navnet.

Den 91-årige generalfeltmarskalken August von Mackensen (med husarlue, sørgebind og marskalkstav i midten) og tyske militære ledere under bisettelsen av tidligere keiser Wilhelm II i slottsparken i Doorn i Nederland i juni 1941.

Foto: Deutsches Bundesarchiv

Etter å ha deltatt ved slaget ved Tannenberg i august 1914, ledet han den niende armé i Polen og inntok Łódź i desember. For sin innsats ved Łódź og Warszawa ble han tildelt Pour le Mérite, den høyeste prøyssiske militære utmerkelsen.

I mai 1915 var han sjef for 11. armé og sto i spissen for den vellykkede offensiven ved Gorlice og Tarnow i Galicia. Han ble da utnevnt til generalfeltmarskalk og tildelt Den sorte ørns orden, den høyeste ridderorden i Preussen. Mackensen viste gjennom sommeren sin dyktighet i å bryte gjennom en motstanders forsvarslinjer.

I oktober 1915 overtok han kommandoen over sentralmaktenes styrker i Serbia og besatte landet. Senere ledet han kampene i Romania og ble tildelt Jernkorsets storkors, som den ene av fem mottakere av denne under første verdenskrig. Deretter tjenestegjorde han som militærguvernør i Romania. Etter freden i București i mai 1918 fortsatte han til krigens slutt som militærguvernør, men ble internert av den ungarske regjering da han etter våpenstillstanden 11. november 1918 skulle bringe hjem styrkene. Han ble holdt tilbake til november 1919.

Etter første verdenskrig gikk han av med pensjon. Selv om han var en innbitt monarkist, avstod han først fra politisk virksomhet. Han endret mening i 1924 og engasjerte seg blant annet i Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten.

Etter keiser Wilhelms død ble han gradvis mer betraktet som en forræder enn en krigshelt. Han støttet general Hindenburg mot Hitler, men etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen ble han en passiv støttespiller.

Sammen med den tyske hærs tidligere øverstkommanderende, general von Hammerstein, protesterte han likevel etter de lange knivers natt da kollegene Ferdinand von Bredow og Kurt von Schleicher ble myrdet i sine hjem; von Schleicher sammen med sin kone. Det er en skamplett på tysk militær at det var de to gamlingene som måtte ta på seg å få renvasket sine kolleger, inntil Hitler ble så lei maset deres at han gikk med på et hemmelig møte mellom partiledere og høyere offiserer i Berlin 3. januar 1935. Her innrømmet han at mordene på von Bredow og von Schleicher skyldtes «en feiltagelse», og lovet at navnene deres skulle gjeninnføres i æresrullene. Men dette ble aldri offentlig kunngjort i Tyskland; også dette godtok det tyske offiserskorps, trolig fordi de lange knivers natt i det minste hadde befridd dem for det plagsomme SA. Men også dette var en feiltagelse, for i stedet fikk de en langt verre rival om makten, SS, utskilt fra SA og opprettet 26. juli 1935 som belønning for sin hensynsløse opptreden under de lange knivers natt året før.

En måned før sin 95-årsdag i 1944 oppfordret den fromme protestanten von Mackensen tysk ungdom til å utvise Opferbereitschaft und Fanatismus («offervilje og fanatisme»). På selve fødselsdagen denne siste, forferdelige krigsvinteren 1944/45 fikk han besøk av en delegasjon som overbrakte Hitlers «varmeste gratulasjoner» på vegne av den samlede tyske befolkning, noe som gledet ham synlig.

Eksterne lenker

• (en) August von Mackensen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons