Hopp til innhold

Basilica di Santa Trinita

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Basilica di Santa Trinita
Beliggenhet
AdresseFirenze
LandItalia[1]
StrøkPiazza Santa Trinita
StedToscana
Historiske fakta
FormålReligiøst
Eier(e)Italia
ArkitektBl.a. Neri di Fioravanti, Nicola Pisano, Alfonso Parigi il Vecchio, Bernardo Buonitalenti
StilretningGotisk arkitektur
Etablert1250 (Julian)
Påbegynt1092,1250
Ferdigstilt1258
Restaurert1966
Kart
Basilica di Santa Trinita
43°46′13″N 11°15′03″Ø
Nettsted
Nettsted Offisielt nettsted

Basilica di Santa Trinita («Hellige Treenighet») er en gammel kirke i sentrum av Firenze, Italia, og en av de viktigste bygningene i den kunsthistoriske utviklingen av Firenzes og Italias arkitektur. Kirken ble opprinnelig grunnlagt i 1092 som en romansk middelalderkirke, men ble senere rekonstruert i perioden 1258-1280 og bygget om flere ganger etter dette. Den nåværende fasaden ble bygget i 1593-1594 av arkitekten Bernardo Buontalenti.

Kirkens meste berømte kapell er Sassettikapellet som ble bestilt av familien Sassetti og malt av den fiorentinske maleren Domenico Ghirlandaio, og Capella Bartolini Salimbeni med malerier fra Lorenzo Monaco.

Kirken er lett tilgjengelig og har daglige messer for turister og lokalbefolkningen i Firenze.

[rediger | rediger kilde]

Navnet Santa Trinita er direkte oversatt «Hellige Treenighet» fra italiensk, men språklig sett ligger den fiorentiske uttalen av "trinita" nærmere den latinske opprinnelsen der man legger trykket på første stavelse og «i», i motsetning til moderne italiensk uttale der trykket ligger på siste stavelse med «a» som i «trinità».

Omgivelser

[rediger | rediger kilde]

Kirken ligger i det gamle historiske sentrum av Firenze med front mot Piazza Santa Trinita og Palazzo Spini Feroni, og den ligger også rett ved broen Ponte Santa Trinita som krysser elva Arno og forbinder Firenze sentrum med bydelene Oltrarno og Santo Spirito.

La Basilica di Santa Trinita har en nesten tusen års lang historie med en rekke tilpasninger og restaureringer opp gjennom århundrene. Den originale kirken fra 1000-tallet ble fullstendig erstattet av en gotisk kirke på 1200-tallet, og deretter har det vært mindre trinnvise endringer for bygningen.

1000-tallet

[rediger | rediger kilde]
Den romanske "mot-fasaden"

På grunnen til dagens kirke fantes det på 1000-tallet et lite antikt kapell dedikert til Santa Maria dello Spasimo, som en kan finne dokumentasjon på tilbake fra 1077[2]. Dette var en sober bygning i romansk stil som reflekterte nøysomheten til datidens munkeorden.

I dag kan en også finne spor av dette antikke kapellet i mot-fasaden som vender innover i kirken, og en underjordisk krypt med søyler i grønn marmor.

1200-tallet

[rediger | rediger kilde]

I perioden fra 1250-1258 ble det så påbegynt en konstruksjon av en helt ny kirke i gotisk stil over det gamle kapellet, og dette prosjektet ble ledet av Nicola Pisano ifølge noen, men mer sannsynlig regnes det for å ha vært Neri di Fioravanti. Dette ble dermed også en av de aller første gotiske kirkene i Firenze, det var kun Santa Maria Novella som kom før og var påbegynt i 1242. Santa Trinita ble fortsatt som prosjekt mellom 1300 og 1330, deretter avbrutt av svartedauden i 1348, og fortsatte videre i perioden 1365-1405.

Gradvis ble kirken utvidet og utsmykket gjennom tiårene, og i første halvdel av 1300-tallet fikk den også utmerkelse og tittel som kloster. Byggets prestisje og tilknytning til munkeordenen Vallombrosana var tydelig reflektert i det store antallet kunstverk i kirken, blant andre den monumentale "Maestà" av Cimabue som i dag henger i Uffizi-galleriet. I denne perioden ble også det store antallet kapeller bygget ut, og hele kirken ble innvendig kledt av nye fresker, som i stor grad ble ødelagt av senere fornyingsprosjekter for bygget.

Sent på 1500-tallet

[rediger | rediger kilde]

I årene 1593-94 ble dagens fasade i mannerismestil bygget, etter tegninger fra Bernardo Buonitalenti.

1800-tallet

[rediger | rediger kilde]

På 1800-tallet ønsket en å bringe tilbake og fremheve den gotiske arkitekturen for kirken, noe som innebar store inngrep og ødeleggelser for kunsten og utsmykningene. Et eksempel på dette er fjerningen av alteret til Buonitalenti i barokk stil.

1900-tallet

[rediger | rediger kilde]

Under det store flommen i Firenze i 1966 ble kirken sterkt skadet, og etter dette ble det iverksatt en rekke restaurasjoner som skulle fjerne 1800-tallets overdrevne fokus på det gotiske uttrykket, og dette brakte på ny fram alle freskene i kapellene.

Arkitektur

[rediger | rediger kilde]

Fasaden til kirken er i typisk fiorentisk sen-mannerismestil karakterisert av en geometrisk oppbygning med tradisjonelle elementer, men arrangert på originale måter. Innvendig har kirken en T form som var typisk for datidens munkeordener, og med tre langsgående skip. Langs skipene på hver side er det en rekke kapeller.

La Capella Sassetti

Kirken har rundt tjue kapeller som inneholder en betydelig mengde vakre kunstverk. De viktigste er Capella Sassetti og Capella Bartolini Salimbeni, med fresker av henholdsvis Domenico Ghirlandaio og 1500-talls kunstneren Lorenzo Monaco.

Capella Sassetti var blitt finansiert og bestilt av Francesco Sassetti som var en fremtredende fiorentiner med en lederstilling i Medici-banken, en av Europas største banker. Freskene i kapellet viser religiøse scener fra livet til Frans av Assisi men blander dette med portretter av lokale fiorentinere, og de bruker datidens Firenze som bakgrunn for motivene. Dette delvis som et uttrykk for Firenzes raske fremvekst og selvbevissthet som en europisk stormakt som ønsket å understreke renessansen som et skritt videre framover i historien, og til dels for å overgå datidens Roma.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ (på de, en, fr, es, it) archINFORM, OCLC 45382278, archINFORM project ID 9981, Wikidata Q265049, https://www.archinform.net/index.htm 
  2. ^ Basilica di Santa Trinita. "Itinerare da Scoprire / Basilica Arkivert 1. februar 2014 hos Wayback Machine.". Si Toscana. På italiensk, hentet 21. januar 2014.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata