Bombingen av Steinkjer
| Bombingen av Steinkjer | |||
|---|---|---|---|
 Ødeleggelsene etter bombeangrepet i april 1940 var store, og nærmere 80 % av Steinkjers bebyggelse ble lagt i ruiner. | |||
| Land | Norge | ||
| Sted | Steinkjer | ||
| Dato | april 1940 | ||
| Startdato | 21. april 1940 | ||
| Sluttdato | 22. april 1940 | ||
Bombingen av Steinkjer var et tysk bombeangrep mot den norske byen Steinkjer i Nord-Trøndelag søndag den 21. og mandag den 22. april 1940, under andre verdenskrig. I tiden før bombeangrepet hadde politiet på Steinkjer beordret evakuering av byen i tilfelle et angrep. De første bombeflyene kom inn over byen i 12.00–12.30-tiden 21. april, og i løpet av to dager ble det sluppet flere hundre spreng- og brannbomber. Nær 80 % av byen ble lagt fullstendig i ruiner, og rundt 2 000 mennesker ble husløse, men ingen liv gikk tapt. Angrepet fungerte svært effektivt militært, fordi det ble lett for de tyske styrkene å drive tilbake de britiske soldatene som befant seg i og rundt Steinkjer.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]
Norge, som opprinnelig erklærte seg nøytral under andre verdenskrig, ble dratt med i krigen etter angrepet på landet i 1940. Natten til 9. april ble det foretatt overraskelsesangrep mot en rekke steder langs norskekysten, deriblant Trondheim i Trøndelag. Allerede om kvelden den første krigsdagen prøvde tyske krigsskip fra Trondheim å ta seg inn gjennom Skarnsundet, sannsynligvis med hensikt å gå inn mot Steinkjer, men det lå fremdeles tykk is på Beitstadfjorden helt fra 3–4 km innenfor Follafoss og videre innover mot Steinkjer. Dette gjorde at skipene var nødt til å snu.[1]
Tysk aktivitet rundt Steinkjer
[rediger | rediger kilde]I dagene før angrepet på Steinkjer var det ingen trefninger i Nord-Trøndelag, bortsett fra krigsoperasjonene som foregikk i Stjørdal og Hegra. Det var derimot stor aktivitet av tyske fly over området hver dag etter at krigen startet. På den måten klarte tyskerne å skaffe informasjon om de norske og allierte troppers oppholdssted og bevegelser i områdene omkring Steinkjer og Namsos. Folk i området la ikke særlig merke til flyene og ble fort vant til dem. De aller fleste hadde ingen tro på at det skulle skje krigshandlinger på Innherred. Det ble antatt at de tyske styrkene som hadde inntatt Trondheim, var så fåtallige at de ikke ville rykke nordover gjennom Nord-Trøndelag. Dessuten var styrker fra Dragonregiment nr. 3 stasjonert på Rinnleiret og fra Infanteriregiment nr. 13 på Steinkjersannan, og senere ble også store allierte styrker landsatt i Namsos.[2]
Flytoktene over byen ble flere for hver dag som gikk, og den 17. april fløy et tysk speiderfly så lavt over Steinkjer at det gikk lavere enn kirkespiret og streifet takene på hus i byen. Samme kveld ga politiet på Steinkjer ordre om å evakuere alle som bodde i nærheten av bruene. En del av byens innbyggere, spesielt barn og eldre, valgte å flytte ut av byen. Beboerne på Steinkjer gamleheim ble flyttet til Skei i Ogndal, og syke ble flyttet til lasarett på Fagerheim skole. Flere steder var det mørklegging, og på Steinkjer ble strømmen avstengt om natten. Folk som reiste nordover fra byen, måtte ha passerseddel fra lensmann eller politi. Jernbanetrafikken opphørte, bilrutene i området ble innskrenket, og telefonen ble avstengt for private samtaler. Det var likevel svært folksomt på Steinkjer disse dagene, til tross for lammelsen av offentlig kommunikasjon. Lørdag den 20. april, dagen før angrepet, var det økt flytrafikk over Steinkjer. Det ble senere kjent at det da var planlagt et angrep, men at det ble utsatt på grunn av den store mengden sivile som oppholdt seg i byen den dagen.[3][4]
Bombeangrepet
[rediger | rediger kilde]
Opptakten til angrepet
[rediger | rediger kilde]Rundt 08.00-tiden søndag den 21. april ble det sett et fartøy utenfor iskanten i Beitstadfjorden, og man forsto straks at tyskerne aktet å gå i land i Kjerknesvågen på Inderøy. Flere på Steinkjer tenkte også at byen kanskje ville bli beskutt fra krigsskipet ute i fjorden. Staben for det britiske regimentet som skulle rykke fram gjennom Steinkjer hadde ved dette tidspunktet tatt kvarter på Steinkjer og i nærliggende områder. De fleste britiske styrkene som hadde kommet fra Namsos, hadde dratt videre sørover til Sparbu, Inderøy og Verdal. Den britiske staben fikk straks melding om tyskernes landgang på Inderøy og Skånes, og de fleste dro sørover fra Steinkjer med bil. Kun noen vakter og reserver var igjen i byen.[5]
Etter hvert ble tyskernes landgang på Inderøy kjent blant Steinkjers innbyggere, og den ble senere bekreftet av knitringen av mitraljøser som kunne høres fra Sandvollan ved 10.00-tiden og utover. Flere av de bosatte på Steinkjer kunne med god grunn frykte at krigshandlingene skulle fortsette innover mot byen, og flere av dem valgte å komme seg ut av byen raskt. Det var derimot mange som ikke visste om tyskernes nærvær, og som tok det med ro og ble igjen i byen. Litt senere på dagen ble det også tett snøkave. Folk tenkte dermed at det ikke var noe flyvær den dagen, og at de kunne slippe unna den stadige flyalarmen.[6] Det kom imidlertid beskjed fra de norske militære myndighetene i distriktet til bykontoret på Steinkjer om at Steinkjer måtte tvangsevakueres. Et meldekorps av gutter som evakueringsnemda hadde organisert, løp rundt fra hus til hus i byen og ga folk beskjed om evakueringsordren. Steinkjers innbyggere måtte pakke med seg de mest nødvendige eiendelene sine og komme seg ut av byen med en gang. Folk flest søkte tilflukt i bygdene og grendene rundt Steinkjer. Nesten alle gårdene i Ogndal ble tilholdssted for dem som hadde flyktet fra byen, men en del dro også til Sparbu, Egge, Beitstad og Kvam.[6][7]
Angrepet
[rediger | rediger kilde]Rundt klokken 12.00 hadde det blitt klarvær, og kirkeklokkene, som fungerte som flyalarm, begynte å varsle om fiendtlige fly over byen. Men det lot fremdeles til å være speiderfly, som Steinkjers innbyggere var vant med fra de tidligere krigsdagene. Senere, mellom 12.00 og 12.30-tiden den søndagen, kom de første bombeflyene inn over Steinkjer og begynte å slippe spreng- og brannbomber ned over byen. Flyene var av typen Heinkel 111 og kom fra Kampfgeschwader 4 stasjonert i Perleberg og Faßberg.[8] Det var fremdeles flere av de evakuerende som ikke hadde klart å komme seg ut av byen, bomber falt rundt dem og mange av byens bygninger tok fyr. Folk som ikke hadde kommet seg ut av byen, hadde klart å komme seg ned i kjellerne på hus og gårder i og rundt Steinkjer. Det ble stopp i bombingen klokken 14.30 på ettermiddagen før et nytt kraftig angrep ble innledet 15.00 og varte fram til rundt 17.30. Samtidig startet også kamper mellom de fremrykkende tyske styrkene og de britiske styrkene i og rundt byen.[9] I bydelen Nordsia, nord for Steinkjerelva, hadde brannbombene antent to gårder, og brannen spredte seg fort til resten av bebyggelsen, og i løpet av få timer sto hele det tettbebygde området i flammer. På Sørsia brant det ikke like fort, men etterhvert ble hus etter hus og kvartal etter kvartal antent, og om kvelden var hele tettbebyggelsen lagt i aske. Dagen ble kjent som «Bombesøndagen».[7][10]
Tyske bombefly kastet fra kl. 12.00 brand- og sprengbomber ned i Steinkjer og ved Figga-broene. Brand på minst 5 steder på Nordsiden, som ansees som håpløst ødelagt. På Sørsiden andtendtes kvartalet Bjerring bokhandel. Brandvesenet i aktivitet
Melding fra løytnant Sterten i Steinkjer, kl. 12.30, 21. april 1940.[9]
Om ettermiddagen dagen etter, mandag den 22. april, kom de tyske bombeflyene igjen inn over byen. De begynte med å bombe bebyggelsen på vestsiden av jernbanelinja på både Nordsia og Sørsia, og flere hus, brygger og en stor del trelast strøk med. Etter bombeangrepet hadde nærmere 80 % av Steinkjers bebyggelse brent ned, og den materielle virkningen av bombeangrepet var meget stor.[11] Av de 708 leilighetene i byen hadde 535 av dem blitt ødelagt, og omtrent 1 800–2 000 av byens rundt 2 700 innbyggere ble husløse. Dog hadde ingen liv gått tapt. Den militære virkningen av angrepet var dessuten svært effektiv. Etter angrepet ble det mye lettere for de tyske styrkene som kom sørfra langs riksveien å drive tilbake de britiske troppene som fremdeles befant seg på Steinkjer og omegnen. I løpet av tre dager etter angrepet klarte de tyske styrkene å besette Steinkjerområdet.[7][12]
- Ødeleggelser etter angrepet
-
Ruinene av en bygning. -
Et ødelagt område på Sørsia. I bakgrunnen er gamle Steinkjer kirke, lagt i ruiner. -
Bygninger lagt i ruiner etter angrepet. -
Et ødelagt område. Til høyre er Steinkjer jernbanebru. -
En provisorisk fiskeforretning, som har åpnet i en gjenværende bygning etter bombingen.
Gjenoppbygging av byen
[rediger | rediger kilde]
De aller fleste bygningene på Steinkjer som ble ødelagt var forretningsbygninger, men det tok ikke lang tid før de første forretningene var tilbake i provisoriske lokaler. Virksomhetene fant nye plasser i kjellere og hus, leiligheter og skur som slapp unna bombene og brannen som fulgte. Et virksomt forretningsliv ble sett på som en viktig forutsetning for at byen skulle fungere. Brakker for forretningsformål ble derfor prioritert fremfor boligbrakker til de mange som mistet sine privatboliger.[13] På de utbombede og nedbrente tomtene som sto igjen på Steinkjer, ble det på få måneder oppført brakke etter brakke med forretninger og boliger. Allerede innen 13. juli 1940 hadde 77 forretnings- og håndverksbrakker og ti boligbrakker blitt tatt i bruk. Gjennom alle krigsårene fram til 1945 hadde det blitt oppført 225 brakker med til sammen 120 leiligheter.[14]
Den permanente oppbyggingen av bebyggelsen på Steinkjer kom også i gang allerede i 1940. Byen mottok gjennom Nasjonalhjelpen 57 monteringsferdige hus med i alt 75 leiligheter i gave fra Svensk Røde Kors. Det ble også kjøpt inn 25 monteringsferdige tomannsboliger fra Sverige. Dessuten ble det under krigen bygget ferdig 95 leiligheter på privat initiativ. Gjenreisningsplanene for Steinkjer var klare allerede 10. september 1940, men disse krevde okkupasjonsmakten at ble trukket tilbake. Endringsforslag ble gjennomgått, og de nye planene ble endelig stadfestet av departementet 28. oktober 1942.[14][15]
Den nye reguleringsplanen hadde blant annet som mål å skape en mer oversiktlig hovedgate gjennom byen, og man ønsket også å skape pene fasader mot Steinkjerelva. Kongens gate ble anlagt som hovedgate, den var 24 meter bred med allébeplantede fortau og to- og treetasjes murgårder i enkel arkitektur. Ei ny bru, som var et viktig element både trafikk- og utseendemessig, var også nødvendig. På begge sider av den nye Steinkjerbrua ble det anlagt to plasser, og på Sørsia fikk man torget ved kirka på Steinkjer slik som det er i dag. Etterhvert vokste byen fram ble flere bolig- og forretningsstrøk, samt industriområder, etablert.[15]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Hougen (1978), s. 22
- ^ Hougen (1978), s. 11–12
- ^ Hougen (1978), s. 30–31
- ^ Pedersen (1957), s. 351
- ^ Hougen (1978), s. 33–34
- ^ a b Hougen (1978), s. 34
- ^ a b c Pedersen (1957), s. 352
- ^ Hafsten, Larsstuvold, Olsen, Stenersen, s. 37.
- ^ a b Getz, O.B. (1940). Fra krigen i Nord-Trøndelag 1940. Aschehoug.
- ^ Hougen (1978), s. 34–35
- ^ Hougen (1978), s. 36
- ^ Hougen (1978), s. 37
- ^ Koldaas (1955), s. 25
- ^ a b Pedersen (1957), s. 355
- ^ a b Pedersen, Sverre (1943). «Regulering av det brente sentrum i Steinkjer». Brente steders regulering.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Hougen, Olav (1978). Bombesøndagen i Steinkjer og krigen i Innherred i aprildagene 1940. Foreningen Gamle Steinkjer.
- Pedersen, Jac. Wicklem (1957). Steinkjer 100 år: 1857–1957. Steinkjer: Steinkjer Kommune.
- Koldaas, Erling (1995). Gjenreisning og vekst: Hovedtrekk i Steinkjers historie fra 1940–1995. Steinkjer: Steinkjer handelsstands forening. ISBN 8299347009.
- Asprem, Anders S. (1991). Felttoget gjennom Stod i 1940. Stod historielag. ISBN 8299230608.
- Bjørn Hafsten, Ulf Larsstuvold, Bjørn Olsen, Sten Stenersen (1991). Flyalarm : Luftkrigen over Norge 1939–1945. Oslo: Sem & Stenersen. ISBN 8270460583.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Steinkjer under den andre verdenskrig (1939–1945) Steinkjerleksikonet.
- Bombesøndagen. Steinkjerleksikonet.