Hopp til innhold

Christian Gartner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Christian Gartner
Tittelblad på Gartners bok Horticultura (1694)
FødtChristian Hansen
ca. 1642Rediger på Wikidata
Død16. des. 1716Rediger på Wikidata
Trondheim
BeskjeftigelseGartner, handelsmann, gjestgiver Rediger på Wikidata
NasjonalitetDanmark-Norge
Signatur
Christian Gartners signatur

Christian Gartner (ca. 1642–1716) var en kjent gartner, hageplanlegger og hagebokforfatter fra Flensburg, som på hans tid var del av Danmark-Norge. Han oppnådde både berømmelse og respekt som fagmann på grunn av sin bok Horticultura, Norges første håndbok i hagebruk, som utkom første gang i 1694. Boken er også det første litterære bidraget til norsk plantegeografi. Horticultura var et standardverk gjennom hele 1700-tallet, og den er utgitt flere ganger senere. I Ringve botaniske hage er det anlagt en renessansehage etter Gartners angivelser i boken.

Han bodde fra 1670 til sin død i Trondheim og omtales som den første bygartneren i Norge.

Gartner var ikke et slektsnavn, men et tilnavn som viste til yrket hans, slik skikken var (andre eksempler: Johan Contrafeier og Johan Bilthugger). I tidlige kilder ble han kalt Christian Urtegaardsmand. Urtegaardsmand var det vanlige danske ordet for gartner på 1600- og  første halvdel av 1700-tallet. Hans far het Hans, så hans «borgerlige navn» var Christian Hansen.[1] I offentlige dokumenter, som Trondhjems Pantebog og det kongelige dokument som ga ham privilegium som frøhandler, er han omtalt med både patronymikon og tilnavn: Christian Hansen Gartner (i det kongelige dokument fra 1675 til og med «Christian Hanszen Gartner»[2]).

Christian Gartners barn og senere etterkommere brukte Gartner som slektsnavn.[3]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]
Ill. 1: Detalj av Mattäus Merians Paris-kart, som viser Tuileriene, der Gartner arbeidet en tid, i forgrunnen. Ca. 1650

I en kilde fra 1899 står det at det ikke er lyktes å finne noen opplysninger om Gartners herkomst, til tross for søk i alle aktuelle, tilgjengelige arkiver i Trondheim. Forfatteren antar, ut fra flere omstendigheter, at Gartner var tysk. Et eksempel var at Gartner i forordet til sin bok Horticultura skriver «Tilmed er jeg det Danske sprock ikke saa mægtig, som jeg gjerne vilde». Forfatteren fra 1899 slutter dermed at han ikke hadde dansk som morsmål.[4] Senere forskere og forfattere skriver at Gartner kom fra Flensburg. Slesvig-Holstein var på denne tiden en del av Danmark-Norge, men språket i området var tysk.[1]

Gartner var gift to ganger, begge ganger i Trondheim. Hans første kone var Ane Timotheusdatter Stoch. De giftet seg i 1677. Hun var datter av trondheimsborgeren Timotheus Stoch. Hun døde i 1685.[5] De fikk tre barn sammen.

Året etter at Ane døde, giftet han seg på nytt, med Anne Marie Mathiasdatter Krenchel, datter av kjøpmann, auksjonsmester og notarius publicus i Trondheim, Mathias Krenchel og hans kone Margrethe Mathiasdatter von Westen.[5] I anledning inngåelse av ekteskap nummer to ble det holdt en skifteforretning, som viser at Christian Gartner var en velhavende mann. Med sin andre kone fikk han seks barn.[6] Hun døde i 1705.[2] Gartner overlevde henne med 11 år.

Læretid og år i utlandet

[rediger | rediger kilde]
Ill. 2: Kart over Kalvskinnet, ca. 1775. Del av Peder Tønders hage med fire «kvarter» øst for G (Tukthuset)
Peder Christophersen Tønder som, 29 år gammel, reiste med Gartner fra Frankrike til Trondheim i 1670. Bildet er malt langt senere, etter at Tønder var blitt amtmann i Nordland i 1691

Etter eget utsagn var Christian Gartner lærling i hagebruk ved Minneparken for dronningen i København, antagelig fra 14–15-årsalderen. Han arbeidet også i parken ved Amalienborg, «hvor jeg min Konst først lærdt hafver».[7] I forordet til Horticultura skriver han at han deretter arbeidet i fire fyrstelige hager i Tyskland. Etter tiden i Tyskland reiste han til Frankrike. Der arbeidet han i Tuilerieparken; i Versailles-parkene og i en forstad til Paris, St. Victor. Han reiste mye og var også en tid i Leiden i Nederland. Han hadde, ifølge ham selv, reist «mer enn nogen af alle de Gardener i Danmark eller Norge, paa fremede Stæder».[8]

I Paris møtte han rikmannssønnen Peder Tønder (1641–1694) fra Trondheim, som hadde studert teologi ved Københavns Universitet og deretter oppholdt seg flere år i utlandet. Han overtalte Gartner til å reise sammen med ham til Trondheim. Tønder kom hjem til Norge i 1670, og det er derfor naturlig å tro at Christian Gartner kom til Trondheim dette året.[1]

Trondheimstiden

[rediger | rediger kilde]

Frøhandler og gartner

[rediger | rediger kilde]

Med hjelp fra Tønderfamilien, fikk Gartner privilegium som frøhandler. Han må ha skaffet seg dette kort tid etter at han ankom byen. Det eksisterer et kongelig dokument datert København Slott 26. april 1675, der det fremgår av teksten at Gartner allerede da hadde privilegium på enerett som frøhandler i byen. Slike privilegier måtte forsvares og fornyes flere ganger. Det kongelige dokumentet fra 1675 antas å være en slik fornyet tillatelse. Der står det blant annet at han skal «[…] urtefrøe frembdeles hereffter i Voris bye allene selge och forhandle […]».[1]

Lite er kjent om Gartners private gartnerivirksomhet, men det er kjent at han innførte og prøvde ut ulike planter som kunne passe i det trønderske klima. I et æresdikt skrevet til ham av apoteker von Westen, går det frem at han hadde grønnsaker, krydder-, medisin- og prydplanter i sin planteskole («Baume Schal», antagelig feilskrift for Baumschule, eller treskole, som planteskole het på den tiden).[2]

Hagearkitekt og -planlegger

[rediger | rediger kilde]

I Trondheim planla Gartner hager for «de kondisjonerte». Den første var antagelig Peder Tønders hage, som vises på et bykart fra 1713 over bydelen Kalvskinnet i Trondheim.[9] Gartner kjente godt til de barokke hageanleggene som fantes i Europa, men mente den enkle, symmetriske renessansehagen var mest hensiktsmessig her nord. Tønders hage er anlagt etter renessansens idealer, med «kvarter», regulære bed med stier mellom. På et kart fra 1775 over det samme området, er Tønders hage redusert, fordi Tukthuset skulle bygges i 1733. På kartet fra 1775 vises den gjenværende delen av Tønders hage tydelig, nå med bare fire kvarter og et sirkulært felt i midten.[10] (ill. 2)

Gartner hadde stor innflytelse på anlegg av hager og hagedyrking i Trondheim. Mot slutten av det 17. århundre var det vanlig at velhavende folk i byen hadde hager. I et innlegg i en grensetvist mellom Vår Frue og Domkirkesognet nevnes 38 hager. De fleste av disse lå antagelig på løkkene vest for Munkegaten. Flere av disse nevnes i Gartners bok Horticultura.[11] De hagene Gartner beskrev i Horticultura, og som han hadde arbeidet med i Trondheim og områdene rundt, er borte i dag. Unntaket er gården Mølmannsdalen ved Røros, der en fortsatt kan se restene etter et terrassert hageanlegg som ble anlagt for bergverksdirektør Henning Jürgens’ (Irgens) lystgård. Christian Gartner beskriver denne hagen i Horticultura som en «liden smuck Have i Absetz mod Soelen», og med nesten alle slags urter og stauder som kommer fra frø, løk og knoller.[12]

Gartners velgjører Peder Tønder ble utnevnt til amtmann i Nordlandene i 1691. Han hadde store planer for Dønnes gård på Dønnesgodset, og anla antagelig gårdens første hage (i østskråningen mot kirken).[13] Christian Gartner var trolig hagearkitekt for denne.[12][14]

Også i det 20. århundre fikk Gartner ros som fagmann. Professor Carl W. Schnitler berømmer ham i sitt verk Norske haver i gammel og ny tid fra 1916. Schnitler tar for seg grunntrekkene i den særegne «trondheimsgruppen» av norske hager, som han mener må ha hatt den samme utbredelse som den egenartede trønderske byggeskikken i embets- og andre storgårder. Han skriver om hagene at de ligger i et sikkert beregnet forhold til den firkantede husgruppen, rett bak hovedbygningen «i akse med de lange staselige, snorrette alléer, som er en pryd for Trondheims gater og omegn. Havenes korsgang er gjerne ogsaa centralt betonet ved lysthus ell. lign. Denne haveform tilhører det flate terræn, eller den hviler paa en enkelt, bred terrasse.» Han formoder at den særpregede trønderske hageform har vært den alminnelige gjennom hele det 18. århundre, siden Christian Gartners dager.[15]

«Planermester for byens gader»

[rediger | rediger kilde]

Balvoll og Weisæth skriver følgende: «Christian Gartner kan seiast å ha vore den førstes bygartnaren i Noreg.»[1] Etter den store bybrannen i 1681, ble generalmajon Johan Caspar von Cicignon beordret til å omregulerere byen. Etter hans reguleringsforslag ble sentrumsgatene stukket ut med stor bredde og i et regulært rutenett. Det ble ikke tatt hensyn til tidligere gater eller bebyggelse. Christian Gartner ble utnevnt («beskikket») til stillingen som «planermester for byens gader», med ansvar for opparbeidelsen av gatene før kong Christian den femtes besøk i 1685. Gartner hadde ansvar for rundt 50 soldater og senere dels soldater og dels menn fra borgerskapet, som var beordret til dette arbeidet av magistraten og generalløytnant Johan Vibe. Opparbeidelsen av gatene tok mange år. I 1711 skrev Gartner i et brev til magistraten at arbeidet ennå ikke var klart. Han skrev også at han ikke hadde fått noen betaling for arbeidet, unntatt for årene etter at kong Frederik den fjerde besøkte byen i 1704. Da ble han bevilget skattefrihet og en årlig betaling på 20 riksdaler. I brevet skriver han til sist: «… jeg håper dette fortsetter, ettersom arbeidet mere skjer til byens beste, enn således som en del vil mene, til min egen profitt.»[16] Han hadde stillingen til 1713.[1]

Vertshusholder

[rediger | rediger kilde]

Gartner-, hageplanlegging- og frøhandelvirksomheten var til en viss grad sesongbasert,[17] og Gartner startet tidlig med et bierverv, som etter hvert ble hans hovederverv: Han etablerte et vertshus. I vicestatholder Johan Vibes karakteristikk av Trondheims Bys Magistrat og Borgerskab fra 1708, finnes følgende om Christian Gartners vertshus: «Christian Gartner, der holder det fornemste Værtshuus med Logering og Spisning […]»[18] I et dokument fra 1701 står det at han hadde vertshus og krambu i bygården sin.[2] Skifteforretningen i hans dødsbo viser at han i sine «sidste levedage» var kjøpmann. Han hadde fortsatt privilegium på salget av urtefrø. Dette kan ha vært utgangspunkt for kjøpmannsbetegnelsen.[19] Skifteprotokollen omtaler en ubetalt regning for en halv tønne «hafue eller urtefrøe» fra Hamburg og viser at han drev frøhandel til det siste.[20]

En aktet og velstående mann

[rediger | rediger kilde]

Han nøt sine medborgeres fulle tillit og aktelse, noe som vises ved at han var blant de menn som ble oppnevnt til å avgjøre en grensetvist mellom Vår Frue og Domkirkens sogn. Dette var et ærefullt verv, som kun ble gitt til menn som «nyder Aktelse».[3]

Da Gartner døde i 1716 var han fortsatt en velstående mann. Han hadde eiendommer i sentrum av byen,[21] men formuen hadde skrumpet betraktelig. I skifteprotokollen i dødsboet angis årsaken til denne tilbakegangen: «Og som den salige Mand hafver tagen stor Ildskade ved hans Huus og Gaards Afbrændelse[22] den hand igjen af nye maatte opbygge og der over tilsadt sine største Midler, ja sedt sig i Gjeld hos andre, derfor uden de store Skatter hand nu i mange Aar haver maattet betale […]» [20]

Horticultura

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Horticultura

Hans Minde skal, saa længe Trondhiem staar, Vore Børn ham ære bør, og det fra aar til aar

apoteker Arnoldus von Westens æresdikt til Christian Gartner i første utgave av Horticultura[18]

Etter at Gartner hadde vært i Trondheim i rundt 20 år, skrev han det som skulle bli Norges første bok om hagebruk og hagekunst, med den omfattende tittelen Horticultura : det er: En kort Underviisning og Anledning, Hvorledis En liden Lyst- Urte- Frugt- eller Kiøcken-Have i disse Nordiske Lande, særligen her Nordenfields, best kand funderis, anleggis, indhægnis, afdeelis, Jorden dyrkis, plantis, saaes, vandis, formeeris og bevaris. Udi nogle faa Capitler afdeelet.[23] I boken står det at manuskriptet var ferdigskrevet i 1692, og i 1694 ble den trykt i København. I tillegg til plantelister på latin og norsk og gode råd, inneholder boken en omfattende dedikasjon til Peder Tønder, æresdikt fra flere fremstående trondheimsborgere, og et innledningskapittel med opplysninger om Gartners læretid.

Som nevnt, unnskylder Gartner i fortalen til Horticultura at han ikke er så dyktig i dansk språk som han gjerne ville, men, fortsetter han: Det er ikke min profesjon å gjøre bøker, men å gjøre hager.[18]

Horticultura ble sett på som et viktig skrift. Biskop Erik Pontoppidan omtaler boken i sitt verk fra 1752 Det første Forsøg paa Norges Naturlige Historie. Der skriver han blant annet om hvordan løk, hvitkål og «allehaande Rødder» tidligere måtte importeres fra Holland og England, men «i dette Seculo, særdeeles paa en snes Aars Tid, har man fundet sig mindre trængt hertil, siden Gartneriet er bleven bedre bekjent, maaske til dels i Anledning af en liden nyttig Tractat, kaldet den Norske Horticultura, udgiven af Christian Gartner i Trondhiem».[24]

Horticultura var et standardverk for hagebruk gjennom hele 1700-tallet, og etter Gartners død er det utkommet flere utgaver. Boken er også det første litterære bidraget til norsk plantegeografi, og er karakterisert som et klassisk verk på sitt område.[25] I 1746 ble den utgitt i Trondheim uten dedikasjonen til Peder Tønder, innledningskapitlet og æresdiktene som fantes i første utgave.[26] I 1898 utkom boken i Christiania, denne gang basert på et eksemplar av den første utgaven fra 1694. NTH utga 500 eksemplarer i 1959, trykt som faksimile av 1746-utgaven.[23][27]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]
Panorama som viser renessansehagen i Ringve botaniske hage.

Gudmund Balvold og Gunnar Weisæth har forsket på Christian Gartners bok Horticultura og utga en egen bok om den i 1994.

Det samme året, 300 år etter at Christian Gartners Horticultura ble utgitt første gang, åpnet NTNU Vitenskapsmuseets botaniske hage, Ringve, en renessansehage basert på Gartners prinsipper, med form og planter slik han anbefalte det i Horticultura. Hagen viser renessansetidens hagemote. Den består av én kvadratisk flate, oppdelt i bed med geometriske former. Denne strenge orden skulle reflektere menneskets kontroll over naturen. Bedene er innrammet av smale gresstorvkanter, adskilt med grusganger, og de inneholder mer enn 120 arter og sorter, blant annet medisinplanter, prydplanter og krydderplanter.[28]

Referanser og noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f Balvoll & Weisæth (1994), s. 5
  2. ^ a b c d Balvoll & Weisæth (1994), s. 6
  3. ^ a b N.N. (1899), s. 26
  4. ^ N.N. (1899), s. 23
  5. ^ a b Schmidt (1960), s. 133
  6. ^ Navn og yrke på alle Christian Gartners barn er gjengitt i Schmidt (1960)
  7. ^ Gartner (1692), s. 4: «Til den gunstige Læser»
  8. ^ Gartner (1694)
  9. ^ Kavli, Guthorm (1966). Trønderske trepaléer. Cappelen. s. 35. 
  10. ^ Balvold & Weisæth, s. 23 og 29
  11. ^ N.N. (1899), s. 25
  12. ^ a b Hage, Ingebjørg (22. desember 2009). ««Hvorledis En liden ... Have ... best kan funderis»». Kunst og Kultur (på norsk). doi:10.18261/issn1504-3029-2009-04-03. Besøkt 22. februar 2022. 
  13. ^ Coldevin, Axel (1989). Jordegods og storgårder i Nord-Norge. Lokalhistorisk forlag. s. 134. ISBN 8274040279. 
  14. ^ Schmidt (1960), s. 132
  15. ^ Schnitler, Carl W. (1916). Norske haver i gammel og ny tid. Kristiania: Alb. Cammermeyer. s. 253–254. 
  16. ^ Hele brevet fra Gartner til magistraten er gjengitt i boken «300 år med Cicignon», s. 175–176. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013091838094
  17. ^ Schmidt (1960), s. 154
  18. ^ a b c Wallem (1940)
  19. ^ Schmidt (1960), s. 134
  20. ^ a b Balvold & Weisæth (1994), s. 8
  21. ^ Oversikt over Gartners eiendommer i Trondheim finnes i boken Berg, Henry (1951). Trondheim før Cicignon. Trondheim: I kommisjon: A. Holbæk Eriksen. 
  22. ^ Bybrannen i 1708, den såkalte Lars With-brannen
  23. ^ a b Gartner, Christian (1959). Horticultura. Trondheim: NTH-trykk. 
  24. ^ Erik Pontoppidan (1752). Det første Forsøg paa Norges naturlige Historie. L.H. Lillie. s. 181. 
  25. ^ Schmidt (1960), s. 129
  26. ^ Horticultura. Trykt igjen paa nye 1746, efter eendeel Liebhaberes Begiæring, af Jens Christ. Winding. 1746. 
  27. ^ Nils Hallan (1964). «Gamal teknisk-naturvitskapleg litteratur i nye utgåver». Heimen. Trondheim: Landslaget for lokalhistorie. s. 154-156. 
  28. ^ «Vitenskapsmuseet: Renessansehagen - NTNU». www.ntnu.no. Besøkt 30. januar 2022.