Den andre borgerkrigen i Sudan

«Borgerkrigen i Sudan» har flere betydninger.

Den andre borgerkrigen i Sudan
Konflikt: Borgerkrigene i Sūdān
John Garang de Mabior, leder av SPLA og senere president av Sør-Sudan. Kartet viser Sūdān før delingen av landet.
Dato 1983–2005 Sted Det sørlige Sudan, Nubafjellene & An-Nil al-Azraq Resultat Naivasha-avtalen, folkeavstemningen om uavhengighet i Sør-Sudan i 2011, Republikken Sør-Sudan blir uavhengig.
Stridende parter
Sudan Ǧanğawīd Allierte militser Lord's Resistance Army	Sudan People's Liberation Army/Movement South Sudan Liberation Movement Eastern Front NDA
Kommandanter og ledere
Ǧa‘far an-Numayrī 'Abd ar-Rahman Swar ad-Dahab Aṣ-Ṣādiq al-Mahdī `Umar Ḥasan al-Bašīr Joseph Kony	Joseph Oduho John Garang Salva Kiir Mayardit Riek Machar Dominic Dim Deng Musa Mohamed Ahmed
Styrker
Hæren: Fra ~57.000 til ~117.000 Militser: ~110.000	SPLA: Fra ~500 til ~50-60.000 Allierte: ~3000
Tap
Totalt ~1.000.000-2.500.000 døde

Den andre borgerkrigen i Sudan (arabisk; الحرب الأهلية السودانية الثانية; al-Ḥarb al-ʾAhliyyah as-Sūdāniyyah aṯ-Ṯāniyyah; engelsk: The Second Sudanese Civil War), ble utkjempet fra 1983 til 2005 mellom den sudanske regjeringa, basert i den nordlige, islamske og arabisktalende delen av landet, og Sudan People's Liberation Army/Movement (SPLA/M), som kjempet for selvstyre i den sørlige, flerspråklige, kristne og animistiske delen av Sudan, kjent som Sør-Sudan. Under det britisk-egyptiske kolonistyret hadde Nord- og Sør-Sudan blitt administrert separat. Selv om krigen brøt ut i Sør-Sudan, spredte den seg på 1980-tallet også til Nubafjellene i Sør-Kordofan og An-Nil al-Azraq (Den blå nil-staten). Krigen var i stor grad en fortsettelse av den første borgerkrigen i Sudan fra 1955 til 1972, hvor det også var spenningene mellom de to landsdelene som hadde forårsaket krigen, som endte med Addis Abeba-avtalen og begrenset selvstyre i Sør-Sudan.

I tillegg til etniske spenninger, var ressurser også en viktig del av bakgrunnen for krigen. Olje utgjorde 70% av Sudans eksportinntekter, og mesteparten av oljen finnes i den sørlige delen av landet. På grunn av Nilens sideelver og større nedbørmengder har Sør-Sudan også en større tilgang på vann enn Nord-Sudan, som delvis ligger i Sahara, slik at Sør-Sudan også er mer fruktbart. Regjeringens marginaliseringspolitikk var også en del av bakgrunnen for at krigen spredte seg til andre deler av Sudan. Regjeringens politikk dreide seg om å konfiskere land fra bønder, både muslimer og ikkemuslimer, og gi overføre det til regjeringens utsendinger og handelsmenn.

Både Egypt og Libya og De forente nasjoner og Amerikas forente stater engasjerte seg for å finne en løsning på konflikten. En rekke land forsynte i ulike perioder Sudan med våpen, inkludert USSR og andre sosialiststater, Folkerepublikken Kina, Egypt og Amerikas forente stater og deres allierte. SPLA fikk våpen fra eller gjennom Etiopia, Eritrea, Uganda og Israel.

Den andre borgerkrigen ble utløst av at Sudans president Ǧa‘far an-Numayrī erklærte i 1983 at hele Sudan skulle bli en šarīʿah-stat. Dette gjaldt også den ikkeislamske sørlige delen av landet, som mistet sitt selvstyre, og slik opphørte Addis Abeba-avtalen. I 1989 brakte en statskupp `Umar Ḥasan al-Bašīr til makten i al-Ḫarṭūm. Siden 1993 har al-Bašīr styrt Sudan som president, og han har siden blitt beskyldt for forbrytelser mot menneskeheten.

En sudansk offensiv i 2001 forsøkte å gjenerobre områdene som var gått tapt til SPLA, men mislyktes i å påføre opprørerne store territorielle tap. I 2002 slo SPLA tilbake et sudansk angrep i Nuba-regionen og angrep den sudanske garnisonen i Tulushi, noe sudanerne svarte på med å bombe et matutdelingssenter styrt av FN. Sterke internasjonale reaksjoner gjorde at al-Ḫarṭūm valgte å trappe ned bombeangrepene mot det sørlige Sudan, og konflikten fikk en midlertidig pause i 2002. De siste årene skjedde det liten forandring på frontlinjene, og partene begynte å forhandle om en eventuell løsning på konflikten.

I januar 2005 ble det inngått en fredsavtale mellom de stridende partene, noe som ble den offisielle slutten på konflikten. Etter en folkeavstemning i begynnelsen av 2011 ble Sør-Sudan samme år et uavhengig land.

Omtrent to millioner mennesker mistet livet på grunn av krigen, hvorav de fleste døde av sult, tørke og sykdom. Fire millioner ble flyktninger i alle fall én gang (og ofte flere) i løpet av krigen. De sivile tapstallene er slik noen av de høyeste siden andre verdenskrig. I 2002 ble Sudan anklaget for folkemord på over to millioner sørsudanske sivile av den USA-amerikanske Sudan Peace Act. Begge sider brukte barnesoldater i sine arméer. SPLA brukte flere titusener barnesoldater under krigens siste fase, og disse ble demobilisert i årene etter fredsavtalen.

Våren 2012, mindre enn ett år etter uavhengigheten, begynte en ny væpnet konflikt mellom Sudan og Sør-Sudan, utkjempet over områder i Sør-Kordofan som er internasjonalt anerkjent som en del av Sudan.