Den kuriske landtunge

Den kuriske landtunge
UNESCOs verdensarv
	Den kuriske landtunga er kjent for sine fine sandstrender.
Land	Russland
Sted	Litauen; Kaliningrad oblast; Klaipėda fylke
Innskrevet	2000
Kriterium	V
Se også	Verdensarvsteder i Europa
Referanse	UNESCO nr. 994
	Den kuriske landtunge (Europa)

Den kuriske landtunge, eller Det kuriske neset (Kuršių nerija på Litauisk og Куршская коса på russisk), er en litauisk og russisk nasjonalpark i det sørøstre området av Østersjøen. Området er en 100 km lang og svært smal (mellom 500 meter og 4 km) landtunge av sand. Området er delt på midten mellom Neringa kommune i Litauen og den russiske enklaven Kaliningrad oblast. På den litauiske siden ligger landsbyen Nida som er et svært populært feriested. I 2000 ble landtungen tatt inn i UNESCOs verdensarvliste. Området er rikt på rav.

Geografi

Den kuriske landtungen strekker seg fra halvøya Samland i sør til nordspissen ved et smalt strede som skiller den fra havnebyen Klaipėda på fastlandet i Litauen. Den nordlige 52 km lange strekningen av landtungen tilhører Litauen, mens resten er en del av Kaliningrad oblast i Russland (se kart). Bredden på landtungen varierer fra et minimum på 400 meter nær landsbyen Lesnoje i Russland til et maksimum på 3 800 meter like nord for Nida i Litauen.

Historie

Ifølge baltisk mytologi ble den kuriske landtunga formet av en gigant-pike kalt Neringa, som lekte ved kysten. Dette pikebarnet opptrer også i andre myter (i noen som hun er vist som en ung sterk kvinne, som ligner på en kvinnelig versjon av den greske Herakles).

I virkeligheten har landtunga sin opprinnelse i transport av marin sand med bølger og vind fra sørvest til nordøst. Eksistensen av denne smale sandbanken avhenger av den dynamiske balansen mellom sandtransport og -deponering. Hvis kildeområdet i sørvest (hypotetisk) ble kuttet av, for eksempel gjennom en stor havnekonstruksjon med en molo, ville landtunga erodere og til slutt forsvinne. Den er derfor en geologisk sett flyktig kystelement. Den mest sannsynlige utviklingen er imidlertid at den grunne bukta på innsiden av landtunga til slutt vil fylles opp med sedimenter, og dermed skape nytt land.

Den kuriske landtunga ble dannet for ca. 5000 år siden. Fra ca. 800-1016 lå her et stort hedenske handelssenter kalt Kaup, som ikke har blitt utgravd ennå. Den tyske orden okkuperte området i det 13. århundre, og bygde sine slott vi Memel (1252), Neuhausen (1283), og Rossitten (1372).

I det 16. århundre begynte en ny periode med formasjon av sandbanker. Avskoging av neset på grunn av overbeiting, tømmerhogging, og bygging av båter til beleiringen av Königsberg i 1757 førte til sanddynene tok over neset og begravde hele landsbyer. Alarmert av disse problemene iverksatte den prøyssiske regjeringen fra 1825 en stor innsats innen revegetering og skogplanting. Som følge av dette arbeidet er store deler av landtunga nå dekket med skog. I det 19. århundre var den kuriske landtunga hovedsakelig befolket av kurlenderne (Kursenieki) med en betydelig tysk minoritet i sør og en litauisk minoritet i nord. Befolkningen av kurlenderne har stadig sunket og er i dag nær ikke-eksisterende, på grunn av assimilasjon og andre årsaker. Innen 1945 var landtunga blitt praktisk talt helt etnisk tysk. Frem til det 20. århundre levde de fleste i området av fiske. Fra 1901 til 1946 ble det banebrytende Rossitten fugleobservatorium, verdens første, grunnlagt av den tyske ornitologen Johannes Thienemann i landsbyen Rossitten (nå Rybatsjij), på grunn av landtungas betydning som fugletrekk-korridor. Den tyske befolkningen ble utvist etter andre verdenskrig.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd blomstret turismen, og mange tyskere, for det meste etterkommere av tidligere innbyggerne i området, velger den kuriske landtunga (særlig Nida, ettersom ingen visum er nødvendig for tyskere i Litauen) som sitt feriemål.

Fra 2002 til 2005 protesterte lokale miljøvernere i både Kaliningrad oblast^[1] og Litauen^[2] mot Lukoils planer om å utnytte oljefeltet D6, som ligger i Russlands sjøterritorium 22,5 km fra den kuriske landtunga, på grunn av mulige store skadevirkninger for miljøet og turismen (en viktig inntektskilde i området) i tilfelle oljeutslipp. Disse bekymringene førte imidlertid ikke fram overfor regjeringen i Russland. De ble imidlertid støttet av myndighetene i Litauen, ettersom oljefeltet er bare om lag fire km fra grensen til Litauens territorialfarvann og de rådende nordlige havstrømmene betyr at den litauiske kysten vil få en stor del av mulige skader i tilfelle lekkasje. Men opposisjonen mot utnyttelse av D6-oljefeltet fikk liten internasjonal støtte og oljeplattformen ble åpnet i 2005.

Fiskebåtene

Befolkningen levde før stort sett av fiske, de benyttet en båttype kalt Kurenkahn. Dette er en tradisjonell trebåt med flatbunnsbåt som ble brukt i lagunen, de var 11-12 m lange og hadde to seil.

26. juni 1844 ble ordningen med merking av fiskebåtene innført. I toppen av masten skulle alle båter ha en "vimpel" av tre, minimum 60 cm lang og 30 cm høy, som skulle ses på lang avstand og angi hvilke bosetning den kom fra. Farge og mønster var forskjellig fra bosetning til bosetning, men fiskerne la til egne utsmykninger så de ble mer som "våpenskjoldet". Det kunne være kirker fra hjemsteder eller andre kjennemerker derfra, eller fugler, dyr, skip, mennesker eller annen utsmykking.

Nåværende tilstand

På den kuriske landtunga ligger de høyeste bevegelige sanddynene i Europa. Den gjennomsnittlige høyden er 35 meter, men enkelte kan oppnå høyder på opp mot 60 meter.

Den største byen på neset er Nida i Litauen, et populært feriested, som for det meste besøkes av litauiske og tyske turister. Strendene for turister ligger på den nordlige kystlinjen på landtunga. Både den russiske og litauiske delen av landtunga er nasjonalparker.

Bosetningene på den kuriske landtunga (fra nord til sør) er:

De første seks er på litauisk side, mens de tre siste er på russisk side. Den russiske siden av den kuriske landtunga hører til Zelenogradsk distrikt av Kaliningrad oblast, mens den litauiske siden er delt mellom kommunene Klaipėda og Neringa.

En enkel vei som går gjennom hele lengden av den kuriske landtunga. På russisk side går den til Zelenogradsk, mens på den litauiske sida går til Smiltynė. Neset har ikke fast forbindelse til fastlandet i Litauen, og det går bilferge mellom Smiltynė, som ligger på neset, og havnebyen Klaipėda.

Siden 2000 har Den kuriske landtunga vært på UNESCOs Verdensarvliste under det kulturelle kriteriet «V» (et enestående eksempel på en tradisjonell bosetting, arealbruk, eller sjø-bruk som er representativ for en kultur [...], eller menneskelig interaksjon med miljøet, spesielt når den har blitt sårbar under konsekvensene av irreversible endringer).

Miljøhensyn

Det finnes ulike miljøhensyn knyttet til den kuriske landtunga, som ofte er fremmet som et tilfluktssted av ren natur.

På grunn av betydningen av turisme og fiske for den regionale økonomien, kan forurensning av sjø og kystlinjer ha katastrofale effekter for området ettersom både den unike naturen og økonomien ville bli ødelagt. Byggingen av oljeplattformen på D6-oljefeltet (i sjøterritoriet til Russland, 22,5 kilometer fra kysten av Den kuriske landtunge (nøyaktig plassering)) i 2005 har reist bekymringer over mulige oljesøl.

En annen bekymring er at økt turisme ødelegger selve naturen som tiltrekker den. Av denne grunn har ulike tiltak vært tatt, for eksempel utestenge turister fra vandring i visse områder av neset.

Naturkatastrofer er også mer farlig i kuriske landtunge enn ellers i Litauen eller Kaliningrad oblast. For eksempel har stormer en tendens til å være sterkere her. På grunn av viktigheten av trær i å forebygge jorderosjon er skogbranner som skjer om sommeren mer farlig for økologien.

Referanser

^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. oktober 2007. Besøkt 6. februar 2006.
^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. januar 2006. Besøkt 6. februar 2006.

Eksterne lenker

(en) Curonian Spit – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

[1] «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. oktober 2007. Besøkt 6. februar 2006.

[2] «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. januar 2006. Besøkt 6. februar 2006.

[1]

[2]

v d r Verdensarvsteder i Russland (liste)
	Kultur	Gamlebyen i St. Petersburg (1990) · Kizji Pogost (1990) · Kreml og Den røde plass i Moskva (1990) · Gamlebyen i Novgorod (1992) · Solovkiklosteret (1992) · De hvite monumentene i Vladimir og Suzdal (1992) · Det befestede klosteret i Sergijev Possad (1993) · Troitse-Sergijeva Lavra (1993) · Kristi himmelfartskirke i Kolomenskoje (1994) · Ferapontov-klosteret (2000) · Kreml i Kazan (2000) · Gamlebyen, citadellet og festningsverkene i Derbent (2003) · Novodevitsji-klosteret (2004) · Gamlebyen i Jaroslavl (2005) · Struves meridianbue¹ (2005)
	Natur	Komis urskoger (1995) · Bajkalsjøen (1996) · Kamtsjatkas vulkaner (1996) · De gylne fjellene i Altaj (1998) · Vest-Kaukasus (1999) · Den kuriske landtunge² (2000) · Sikhote-Alin (2001) · Ubsunurbassenget (2003) · Vrangeløya (2004) · Putoranfjellene (2010)
Årstallene angir når stedet ble tatt opp på verdensarvlisten. ¹ Delt mellom Estland, Finland, Hviterussland, Latvia, Litauen, Moldova, Norge, Russland, Sverige og Ukraina. ² Delt med Litauen.

v d r Verdensarvsteder i Litauen (liste)
	Kultur	Gamlebyen i Vilnius (1994) · Kernavé (2004) · Struves meridianbue¹ (2005)
	Natur	Den kuriske landtunge² (2000)
Årstallene angir når stedet ble tatt opp på verdensarvlisten. ¹ Delt mellom Estland, Finland, Hviterussland, Latvia, Moldova, Norge, Russland, Sverige og Ukraina. ² Delt med Russland.