Edmund Jernside

Edmund Jernside Konge av England
Edmund framstilt på 1300-tallet i en genealogisk rull om de engelske kongene
Født		ca. 989 Wessex
Død		30. november 1016 London eller Oxford
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Engelsk monark (1016–1016)
Ektefelle		Ældgyth
Far		Ethelred II av England
Mor		Ælfgifu of York
Søsken		7 oppføringer Goda av England Æthelstan Ætheling Edvard Bekjenneren Eadwig Ætheling Alfred Aetheling Eadred Ætheling Eadgyth
Barn		Edward Aetheling, Edmund
Gravlagt		Glastonbury Abbey
Annet navn		Edmund II
Regjeringstid		23. april 1016–30. november 1016
Edmund Jernside på Commons

Edmund Jernside (født ca. 989, død 30. november 1016) var konge av angelsaksiske England fra 23. april til 30. november 1016. Han var sønn av kong Æthelred den rådville og hans første hustru, Ælfgifu av York. Edmunds styre var preget av den krig han arvet fra sin far, hans tilnavn «Jernside» ble gitt til ham «grunnet hans tapperhet» i strid imot den danske invasjonen ledet av Knut den mektige.

Edmund var ikke forventet å bli konge av England, men imidlertid ved 1014 hadde to eldre brødre dødd, noe som gjorde ham til den eldste mannlige arvingen. Hans far Æthelred ble beseiret og jagd fra den angelsaksiske tronen av den danske kongen Svein Tjugeskjegg i 1014, men danskekongen døde selv kun kort tid etter, noe som gjorde det mulig for Æthelred komme tilbake fra landflyktigheten i Normandie og gjenoppta kontrollen over tronen. Det skjedde ikke uten opposisjon fra de angelsaksiske stormennene som krevde en bedring av kongens samarbeidsvilje, noe Æthelred lovte, men ikke holdt. I denne prosessen ble Sveins sønn og arving, Knut, tvunget tilbake til Danmark. Der samlet han en hær for en ny dansk invasjon av England, men denne prosessen tok et år.

Etter å ha gjenvunnet tronen forsøkte Æthelred og den kongelige familie å styrke sitt grep på landet med støtte fra den mektige og egenrådige Eadric Streona, svoger av Edmund. Folk i England som hadde stilt seg på danenes side i 1014 ble straffet og en del ble drept. I et tilfelle ble to brødre, Morcar og Sigeferth, drept og deres besittelser ble konfiskert. Samtidig ble sammen med Sigferths hustru Ældgyth (også skrevet Edith) fengslet av Eadric Streona. Imidlertid oppsøkte Edmund den fengslete Ældgyth, brøt henne ut av fengselet mot sin fars vilje, giftet seg med henne, og overtok hennes avdøde manns besittelser. Han ble dermed i praksis om enn uoffisielt jarl av Øst-Midlands.

Knut invaderte England i august 1015. Over de neste få månedene erobret danene det meste av England. Edmund kom Æthelred til hjelp i å forsvare London. Æthelred var da allerede syk og døde den 23. april 1016, og det gjorde Edmund til konge. Det var ikke før sommeren 1016 at det meste av krigen var over: Edmund utkjempet fem slag mot danene, det siste endte i hans nederlag den 18. oktober i slaget ved Assandun. Stormennene, særlig Eadric Streona, presset på for en fredsavtale hvor England ble delt mellom Edmund og Knut. Edmund fikk landet sør for Themsen, hovedsakelig Wessex, mens Knut fikk resten. Edmund døde brått kort tid etterpå den 30. november. Han etterlot seg to sønner, Edvard og Edmund, men stormennene aksepterte Knut som konge av hele England.

Liv og virke

Tidligste år

Edmund var den tredje av seks sønner av kong Æthelred og hans første hustru Ælfgifu. Moren var antagelig datter av jarl Thored av sørlige Northumbria. Edmunds eldre brødre var Æthelstan og Egbert (døde ca. 1005), og de yngre Ædred, Ædwig og Edgar. Han hadde fire søstre, Ædgyth (eller Edith), Ælfgifu, Wulfhilda, og abbedissen av nonneklosteret Wherwell Abbey. Hans mor døde i 1002, hvorpå hans far giftet seg på nytt, denne gangen med Emma av Normandie, som en dynastisk allianse med hertugen av Normandie. Han fikk to sønner med henne, Edvard og Alfred, og en datter, Godgifu (eller Goda).

Edmund sto som vitne på chartere fra 993. Æthelstan og Edmund sto hverandre nært, og de følte seg antagelig truet av dronning Emmas ambisjoner for sine sønner. I Vita Ædwardi Regis, helgenbiografien til deres halvbror Edvard Bekjenneren, skrevet rundt femti år senere, hevdet at da Emma var gravid med ham, lovte alle angelsaksere at om barnet ble en gutt, skulle han bli akseptert som konge, men det er retrospektiv propaganda for en senere helgenkonge.

Hærfører

Da Svein Tjugeskjegg erobret den angelsaksiske tronen i slutten av 1013 og Æthelred flyktet til Normandie, synes det som om brødrene ikke fulgte faren, men ble værende igjen i England. Æthelstan døde i juni 1014 og etterlot til Edmund et tradisjonstungt sverd som en gang hadde tilhørt kong Offa av Mercia. Brorens testamente reflekterte også den nære forbindelsen mellom brødrene og adelen i Øst-Midlands.

Svein døde uventet den 3. februar 1014, kun noen få måneder etter at England var erobret. Døden inntraff mens han var om bord i sitt skip som lå for anker med resten av den danske flåten i elven Trent i Gainsborough i østlige England. Hans død endret den politiske situasjonen. Æthelred fikk nyheten mens han var i Rouen. Englands jordeiere og stormenn kom sammen til witenagemot («de vises råd») for å velge ny konge. De valgte Æthelred, men ikke uten bestemte betingelser, og sendte ham bud om at «ingen herre var dem kjærere enn deres naturlige herre, så sant han ville styre dem mer rettferdig enn hva han hadde gjort tidligere.» Samtidig ble det understreket at enhver dansk konge ville fra nå av være fredløs i England. Æthelred erklærte at han ville være en nådig herre som ville råde bot for de ting de avskydde, og Den angelsaksiske krønike synes å oppfatte dette som en form for kontrakt mellom kongens undersåtter og kongen selv. Han ble mottatt med begeistring, men det la seg raskt da det viste seg at Æthelred ikke hadde endret seg. Den danske flåten i Gainsborough hadde valgt den unge Knut som Sveins etterfølger, og han fikk mennene i Lindsey med seg for et angrep mot Æthelred. I mellomtiden var det samlet en angelsaksisk hær som dro nordover, og i henhold til Den angelsaksiske krønike "hengte og brente og drepte alle de mennesker kunne få fatt på. Knut valgte ikke å gå til kamp, men flyktet med sine menn og sine skip til Danmark mens lot mennene i Lindsey bli til deres skjebne.

Edmunds ekteskap

Sommeren 1015 ble det samlet et stort witenagemot i Oxford. Blant deltakerne var brødrene Sigeferth og Morcar (eller Mokare), av anglo-norrøn opprinelse, sønn av Arngrim, og ledende thegner i nordlige Danelagen. Deres sårbare punkt var at de hadde underkastet seg Svein i Gainsborough i 1013. De to brødrene ble invitert til å bo hos Eadric Streona, Æthelreds svigersønn, og da de kom inn i hans stue ble de myrdet. Brødrenes menn ville ehvne dem, men måtte flykte for Eadrics menn. De søkte tilflukt i domkirkens tårn, og tårnet ble brent for å drepe dem, i henhold til William av Malmesbury. Dette skjedde tilsynelatende på ordre av Æthelred som lot deres eiendeler og besittelser beslaglegges og arresterte Sigeferths unge enke Ældgyth (navnet er også oversatt til Edith) og førte henne til Malmesbury Abbey i Wiltshire hvor han hadde residens. Motivet for forbrytelsen er ukjent, men bortsett fra politiske faktorer, som at Æthelred ryddet av veien forræderi, kan økonomiske som å ta kontroll over deres besittelser i Danelagen hadde vært en faktor.

Forbrytelsen lot seg ikke dysse ned, og kun en valgte å sette seg opp mot kongen, og det var kongens sønn. Noen uker senere kom Edmund til Malmesbury, en ung mann på rundt 24-25 år. Han forlangte å se Ældgyth, og må både fått medynk og personlig interesse for henne, såpass at han var villig til å trosse sin far og med store protester tok henne ut av fangehullet. Rett etter giftet han seg med henne og tok henne med seg til Sigeferth og Morcars områder, og besittelser overtok han dets besittelser fra faren. Som opprører mot den konge som hadde herjet dette området ble Edmund ønsket velkommen og før slutten av sommeren ble han akseptert som herre av fra folket i de fem burgher i Danelagen, antagelig også Torksey og York. Opprøret mot Æthelred sikret Edmund hans egen maktbase i Øst-Midlands. Med dette sørget Edmund også for å gjøre det klart at han aktet å være tronfølger til England. Æthelreds sønner med Emma av Normandie, Edvard og Alfred, var begge mindreårige, og Edmund var den eldste sønn fra første ekteskap. Edmunds handling forpurret også den ambisiøse Eadric Streonas planer. Formodentlig gjorde Edmund seg til hans fiende.

Samtidig gjorde Knut gjorde landgang i England med en stor hær.

Danenes invasjon

En framstilling av Edmund fra 1255.

Knut unngikk Danelagen som sannsynlig ikke var vennlig innstilt etter at han sviktet dem sist. Han var så vidt innom Sandwich, passerte kanalen og ankret opp i Poole i Dorset. Ved slutten av året, mens danene herjet områdene i Wessex, samlet Eadric Streona styrker i Mercia, men også Edmund samlet styrker i Danelagen. De to hærene kom sammen, og Edmund og Eadric kom sammen for å diskutere slagplan. Dette møtet var ikke vellykket, og de skiltes ad før de møtte fienden. Det ble på denne tiden antatt at Eadric hadde sammensverget mot Edmund, som antydet av Florence av Worcester, men uansett hva tilfelle, gikk Eadric umiddelbart etter over til Knut og ble hans undersått. Med seg hadde han de rundt førti skipene som tidligere hadde tilhørt Torkjell Høge. Innen fire måneder etter sin landgang hadde Knut fått Wessex underlagt seg, og fått de militære ressursene i Mercia under sin ledelse.

Edmund forsøkte på sin side å mobilisere nasjonal motstand da en hær fra et enkelt distrikt var for lite. Det ble krevd at militsen i London skulle mobiliseres og at Æthelred skulle lede den. Selv om kongen var syk av det som drepte ham noen uker senere, brakte han en kontingent av tropper sørfra, men ikke lenge etter mistenkte kongen forræderi og vendte tilbake til London, antagelig svekket i både sjel og legeme. Isteden slo Edmund seg sammen med sin svoger Uhtred, jarl av Northumrbia, og deres kombinerte hærer drev rundt og herjet Cheshire, Staffordshire og Shropshire. De fremste distriktene i Mercia lå i de distriktene de dro igjennom, og det var der fienden kunne fornye sine ressurser.

Som svar angrep Knut Danelagen, som Edmund hadde etterlatt ubeskyttet, og videre mot Northumbria langs den store veien nord. Uhtred ble åpenbart overrasket av dette, og skyndte seg å komme seg nordover. I nordlige England underkastet Uhtred seg den danske kongen, og da han ble innkalt til en sammenkomst ble han drept sammen 40 i sitt følge. I henhold til Den angelsaksiske krønike hevdet at Uhtred ble drept på råd fra Eadric Streona, men som forhatt overløpet fikk Eadric gjerne skylden for alle uforklarlige drap. Nordlige kilder slår fast at det var en mann ved navn Thurbrand som sto bak, og som siden ble drept av Uhtreds sønn Ealdred. Knut satte en sterk mann i hans sted for å styre Northumbria, nordmannen Eirik Håkonsson. Med nordlige England sikret var Knut fri til å erobre resten av landet. Han marsjerte sørover, unngikk kontakt med Edmunds hær i Midlands, og til sin base i Wessex og begynte forberedelsene for å flytte flåten fra Poole til Themsen og London. Edmund dro også sørover for bistå sin svekkede far med forsvaret av London. Den 23. april 1016, før den danske flåten hadde nådd Themsen, døde Æthelred, og mennene i London sammen med stormennene som hadde kommet fra landet, valgte straks Edmund som hans etterfølger.

Jernside: krigerkongen

Kun noen få dager etter Æthelreds død var det ytterligere en forsamling ved Southampton og sverget troskap til Knut, og Knut lovte på sin side å styre rettferdig. Foruten lekmenn var det også biskoper og abbeder tilstede, og antyder at de fleste menn av betydning i Wessex forventet at Knuts seier var forstående. Edmunds første oppgave som konge var å sikre seg deres allianse på nytt, og av en kampanje hvor ingen detaljer er kjent endret de seg, og i resten av krigen kunne han kommandere militsen i Wessex. Det synes som om Knut hadde sikret seg storfolket mens Edmund appellerte til folkelige begeistring. Derimot etterlot Edmunds fravær Themsen dårlig forsvart, og Knut benyttet muligheten til å la flåten seilte opp Themsen og ankom London i første halvdel av mai.

Knuts la byen under beleiring, blokkert både ovenfor og nedenfor Themsen, og deretter ble det gravd en dyp og bred beleiringsgrav rundt London. Alle angrep på byens forsvarsmurer ble derimot slått tilbake. Med ryktene om at Edmund nærmet seg med en hær oppga Knut beleiringen, etterlot en mindre styrke og marsjerte mot Edmunds hær i Wessex. De to hærene møttes ved Penselwood i Somerset i begynnelsen av juli. Til tross for stor mannefall på begge sider, ble slaget ikke avgjørende og ingen seier til noen av partene. Det kom til nytt slag senere på sommeren. De møttes ved Sherston i Wiltshire nord for Themsen og slaget varte i to dager. De kjempet fram til mørket kom den første dagen, hvilte på slagmarken og fortsatte neste dag. I henhold til John av Worcester holdt Edmund på å få overtaket da Eadric løftet et avhogde hode til fallen mann som lignet på Edmund. Han svingte hodet og ropte til angelsakserne:

Skynd dere, dere menn fra Dorset, Devon og Wiltshire, kom dere av sted; dere har mistet deres anfører! Her i mine hender holder jeg deres herre og konge, Edmund: flykt så raskt dere kan!

John av Worcester, Chronicon ex Chronicis

Angelsakserne trodde ham ikke. Kun de mest forsakt begynte å flykte, men da de oppdaget at kampen fortsatte og kongen levde, vendte de tilbake til krigen. Som dagen før fortsatte det intense slaget hele dagen til tussmørket kom. Om natten forlot danene slagmarken og dro til London. Slaget ved Sherston ble ikke en seier for Edmund, men en knepen seier for danene som holdt valen. Men det var stort mannfall på begge sider. Edmund kom snart etter og fordrev danene over Themsen ved Brentford, men fikk igjen store tap og trakk seg tilbake til Wessex for å skaffe nye forsterkninger. Knut gjenopptok beleiringen av London, men maktet ikke å få gjennombrudd. Danene trakk seg tilbake til Kent med skipene med forsyninger og husdyr. Edmund fikk tilsynelatende initiativet i begynnelsen av oktober 1016. Han trengte med hæren inn i Kent og det kom en mindre trefning ved Otford, og danene flyktet. Knut seilte nordover til Essex, dro opp elven Orwell og herjet Mercia. Utsiktene til en avgjørende seier hadde gått tapt for Knut ved å oppgi London. Kanskje av den grunn skiftet Eadric side igjen. Hans beveggrunner er uklare. Det er mulig han søkte en form for likevekt mellom Edmund og Knut som han selv kunne profitere på. Eadric møtte Edmund ved Aylesford, og til tross for motsetningene mellom dem aksepterte Edmund ham tilbake.

Om høsten kom danene tilbake igjen. De behersket havet, krysset utløpet av Themsen, og angrep Essex og utkanten av Mercia. Edmund som kommanderte en hær rekruttert fra hele sørlige England, fulgte danenes bevegelser, og møtte dem mot kysten av Ashington i det flate landskapet i sørøstlige Essex.

Slaget ved Assandun

En anakronistisk framstilling av møtet mellom Knut og Edmund ved fredsavtalen. Fra Cassell's illustrated history of England, 1865.

Edmund samlet en femte hær og trengte inn i Essex. De to hærene møttes den 18. eller 19. oktober 1016. Slaget ved Assandun, som det er blitt kjent som, ble utkjempet enten ved Ashingdon i sørøst eller Ashdon i Essex. Det endte med dansk seier, og årsaken for tapet ble tilskrevet feigheten til Eadric. Som Den angelsaksiske krønike uttrykte, han «forrådte sin naturlige herre og alle menneskene i England.» Florence av Worcester skildret det samme:

Det ble fra begge side kjempet med den største kraft, og mange falt på begge sider, men da ealdorman Eadric Steona så den danske slagorden bøyde inn, og at englenderne ville seire, tok han, slik som han hadde lovet kong Knut, flukten med mageseterne og den hærstyrke han sto i spissen for. Han brakte med sitt svik sin herre, kong Edmund, og den engelske hær i fare, og ga seieren til danene.

Danenes seire ved Sherston og Assandun ble dyrekjøpt. Mange av de angelsaksiske lederne ble drept, blant dem Ulfkell Snilling fra East Anglia. Edmund selv var på flukt igjen. Han hadde fått et omdømme av en konge som viste storhet i harde tider, og hans tilnavn Jernside viste at han ble beundret og respektert av folk flest. Knuts rådgivere innså at de måtte komme til en avtale. Angelsakserne var krigstrette og motløse. Det ble Eadric som ble valgt til megler mellom Knut og Edmund. Edmund ville kjempe videre, men hans folk var innstilt på et kompromiss. Forslaget var å dele England mellom dem. I henhold til Encomium Emmae organiserte Eadric et hærmøte på en øy i elven Severn nærheten av Deerhurst i Gloucestershire holdt Eadric selv hovedtalen. Han la ikke skjul på at han selv hadde flyktet fra slaget, men det skyldes slett ikke feighet eller frykt, men for at han var sikker på at motstand var forgjeves. «Det er bedre at vår konge sitter med halve riket i fred,» skal han sagt, «enn at han skal miste det hele på en gang.»

Eadric og allierte stormenn tvang Edmund til en fredsavtale. Det ble enighet om at England skulle deles mellom Knut og Edmund. Sistnevnte fikk den minste andelen ved landet sør for Themsen, hvilket var Wessex, og alt nord for Themsen til Knut. Florence av Worcester la London, Essex og East Anglia til hans andel, men det er kanskje ikke riktig. London ble Knuts undersåtter ved denne avtalen, men måtte kjøpe sin egen fred. Det var en avtale som hadde framtidige vanskeligheter med stormenn som eide landområder i både Mercia og Wessex.

Død

Fredsavtalen holdt en måneds tid, så ramlet den sammen med at Edmund døde den 30. november 1016. Dødsfallet skjedde brått og uventet. De samtidige kildene sier ingenting om dødsårsaken, men kun fastslår at han døde. Lokaliseringen av hans død er også usikker, skjønt det er generelt akseptert at de skjedde i London framfor i Oxford hvor Henry av Huntingdon hevdet at det i hans knuslete versjon av hendelsene, som omfattet at drapet på Edmund skjedde ved gjentatte stikksår mens hans satt på do. Geoffrey Gaimar på 1100-tallet har kommet med en tilsvarende versjon, men hvor drapsvåpenet var en armbrøst. En rekke andre middelalderkrøniker, inkludert Encomium Emmae Reginae, ikke nevner noe mord i det hele tatt. Det er dog mulig at Edmunds død hadde sin årsak fra de sår han muligens hadde fått fra slaget, og det kan forklare hvorfor han bøyde seg for en fredsavtale som ikke var fordelaktig for ham selv, men det er spekulasjoner. Muligheten for sykdom er også mulig, og det samme er drap. Dødsfallet var svært fordelaktig for Knut, såpass at det kunne virke som bestilt verkt. For en gangs skyld er det vanskelig å mistenke Eadric Steona som selv hadde medvirket for fredsavtalen og hadde således ikke motiv for å oppheve den.

Mennene i Wessex aksepterte Knut som deres konge.

Edmund ble gravlagt i nærheten av sin bestefar Edgar ved Glastonbury Abbey i Somerset, men klosteret ble ødelagt under oppløsningen av Englands klostre på 1500-tallet. Enhver levning av et monument eller en krypt har blitt plyndret og hva som har skjedd med hans levninger er ukjent.

I vurderingen av historikeren Michael Kenneth Lawson er iherdigheten til Edmunds kamp mot danene i 1016 kun overgått av Alfred den store i 871, og kontrastert av Æthelreds mislykkethet. Edmunds suksess i å samle den ene hæren etter den andre antyder at hans regjering var velfungerende under kompetent lederskap fra en konge som aldri fikk sjansen til å vise sin dyktighet i fredstid. Han var «antagelig meget besluttsom, dyktig og en inspirende leder av menn.» Knut besøkte hans grav ved årsdagen for hans død, og la en kappe dekorert med påfugler på den for å støtte hans frelse. Påfugler symboliserte i middelalderens ikonografi gjenoppstandelsen.

Etterkommere

Edmund rakk å få to barn med Ældgyth, Edvard og Edmund. I henhold til John av Worcester sendte Knut dem til Olof Skötkonung, kongen av Sverige, med håp eller ordre om at de ville bli drept. Den svenske kongen sendte dem videre sammen med sin datter til fyrstedømmet Kiev. Det har siden blitt hevdet at de to guttene ble sendt til Polen og derfra havnet i Ungarn. I uansett tilfelle havnet de til sist i Ungarn hvor Edmund døde, men hvor Edvard vokste opp, ble gift og fikk barn. Hva som skjedde med Ældgyth, om hun ble drept eller gikk i landsforvisning med sine barn etter Edmunds død i 1016, er ikke kjent.

Edvard den landflyktige, som han ble kalt, kom til sist tilbake til England i 1057, men kun for å dø kun noen få dager etter sin ankomst. Hans sønn Edgar Ætheling ble kort tid etter slaget ved Hastings i 1066 kortvarig erklært som konge, men det fikk ingen effekt da han senere måtte underkaste seg Vilhelm av Normandie. Edgar fikk et langt og begivenhetsrikt liv, slåss i opprør mot Vilhelm, slåss på samme side som Vilhelms sønn Robert Curthose på Sicilia, og fulgte ham på det første korstog, og døde til sist i England i 1126. Hans søster, Margaret, ble gift med Malcolm III av Skottland, og fikk åtte barn, flere av dem ble skotske konger.

I kulturen

Edmund Ironside, or War Hath Made All Friends, et elisabethansk skuespill om ham fra 1500-tallet, lenge vurdert som et meget tidlig drama av William Shakespeare.

Edmund ble framstilt av John Horn i den engelske TV-dramaet The Ceremony of Innocence (1970).

I forfatteren Justin Hills roman Shieldwall (2011), den første i en trilogi om erobringen, er Edmund av de fremste romanfigurene.

Litteratur

• Lawson, M. K. (2004): «Edmund II», Oxford Online DNB
• Skaaning, Poul (2010): Knud den store. Drømmen om nordsøimperiet 1014-1066, Hovedland, ISBN 978-87-7070-196-9
• Stenton, F. M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford: Clarendon Press. ISBN 0192801392.

Eksterne lenker

• «Edmund 24» Arkivert 14. september 2016 hos Wayback Machine. hos Prosopography of Anglo-Saxon England