Elisabeth Selbert
| Elisabeth Selbert | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Martha Elisabeth Rohde 22. sep. 1896[1][2][3]  Kassel | ||
| Død | 9. juni 1986[1][2][3] (89 år) Kassel | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, advokat | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Philipps-Universität Marburg Georg-August-Universität Göttingen | ||
| Parti | Sozialdemokratische Partei Deutschlands | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Utmerkelser | Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1958) Wilhelm Leuschner-medaljen (1977) Æresborger av Kassel (1984) | ||
Martha Elisabeth Selbert, født Rohde, (1896–1986) var en tysk jurist og politiker (SPD). Hun var en av fire kvinner i Det parlamentariske råd, som i 1949 vedtok den nye grunnloven, Grundgesetz. Opprinnelig var forslaget å videreføre bestemmelsen i Weimarforfatningen om like statsborgerlige rettigheter for begge kjønn, som for eksempel retten til å velge. Selbert krevde imidlertid at likeverdet mellom kjønnene skulle gjelde i alle forhold, og mobiliserte den offentlige opinion til støtte for sitt krav. Den endelige grunnlovsbestemmelse, som uten begrensninger fastslår like rettigheter for begge kjønn, anses derfor for en stor del å være hennes fortjeneste.[4]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Hun ble født inn i et borgerlig, kristelig preget foreldrehjem i Kassel. I 1912 begynte hun på en håndverks- og handelsskole for kvinner i hjembyen. Det var ikke penger til å realisere drømmen om å bli lærer, så hun arbeidet først i Televerket. Her traff hun sin senere mann, «den røde funksjonær» Adam Selbert. Han vakte hennes politiske interesse og i 1918 gikk hun inn i SPD. Philipp Scheidemann (1865–1939), senere overborgermester i Kassel, oppfordret henne til å engasjere seg i arbeidet med å bevisstgjøre og utdanne kvinner i likestillingsarbeidet. Hun skrev artikler og holdt foredrag, og ble i 1919 ble hun innvalgt i kommunestyret i Niederzwehren. I 1920 deltok hun i den nasjonale kvinnekongressen i Kassel.[5]
Etter å ha født to sønner tok hun abitur i 1926, for deretter å studere jus i Marburg an der Lahn og i Göttingen. I 1930 tok hun juridisk doktorgrad i ekteskaps- og familierett. Fra 1934 arbeidet hun som advokat i Kassel. Ved nazistenes maktovertakelse i 1933 mistet hennes mann stillingen som viseborgermester, og ble satt i konsentrasjonsleir. Hun fikk sin mann fri, men ble likevel familiens hovedforsørger.[5]
Likestillingsbestemmelse i Tysklands grunnlov
[rediger | rediger kilde]Allerede i sin doktorgrad tok hun opp spørsmålet om overgang fra det såkalte skyldprinsippet (tysk: Schuldprinzip) til det objektive bruddprinsippet (tysk Zerrüttungsprinzip) som grunnlag for skilsmisse. Tidligere hadde skilsmisse foregått ved at en av partene hevdet skyld hos den andre, påstanden ble møtt med innrømmelse og saken var over på kort tid. Bruddprinsippet innebar at skilsmisse ble innvilget uten hensyn til skyld, men etter en separasjonsperiode på tre år. Dette ble innført i (vest-)tysk rett i 1970-årene.[6]
Fra 1946 deltok hun i den forfatningsgivende delstatsforsamlingen i Groß-Hessen og dessuten i Hessens landdag, fra 1946 til 1958, og bygget der opp demokratiske strukturer. Ved hjelp av Kurt Schumacher fikk Selbert plass i Det parlamentariske råd.[7] Der deltok hun som en av i alt fire kvinner, gjerne kalt «grunnlovens mødre».
I arbeidet med grunnloven ble det foreslått å innføre en setning fra Weimarrepublikkens forfatning, «menn og kvinner har grunnleggende de samme statsborgerliger rettigheter og plikter» («Männer und Frauen haben grundsätzlich dieselben staatsbürgerlichen Rechte und Pflichten»). Men begrensningen i ordlyden til å gjelde de statsborgerlige rettigheter, for eksempel stemmeretten, gjorde at Selbert fant den mangelfull. Hun ønsket like rettigheter på alle plan. Selberts forslag om dette ble imidlertid avslått to ganger i det parlamentariske råd. Selbert gikk da til det uvanlige skritt å organisere en stor utenomparlamentarisk protest. Denne protesten førte til en storm av støtteerklæringer fra kvinneforbund og enkeltpersoner over hele landet. Med hjelp av Friederike (Frieda) Nadig (1897–1970) fikk hun deretter igjennom formuleringen «kvinner og menn er likeberettiget» («Männer und Frauen sind gleichberechtigt»). Grunnlovsbestemmelsen pålegger derfor lovgiveren å tilpasse all lovgivning i Forbundsrepublikken Tyskland til prinsippet om likeberettigelse.[5][8]
Ettermæle
[rediger | rediger kilde]Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte regner henne blant de 100 viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[9]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000028746, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id selbert-elisabeth, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b FemBio-Datenbank, FemBio-ID 25024, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Elisabeth Selbert». demokratie-geschichte.de (på engelsk). Besøkt 10. november 2022.
- ^ a b c Biographie, Deutsche. «Selbert, Elisabeth - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (på tysk). Besøkt 10. november 2022.
- ^ «Neues Scheidungsrecht: Dreimal zahlen». Der Spiegel (på tysk). 26. juni 1977. ISSN 2195-1349. Besøkt 10. november 2022.
- ^ Lange, Prof Dr Erhard H. M. «Elisabeth Selbert (SPD)». bpb.de (på tysk). Besøkt 10. november 2022.
- ^ «Stiftung Archiv der deutschen Frauenbewegung: Elisabeth Selbert». addf-kassel.de. Arkivert fra originalen 16. april 2022. Besøkt 10. november 2022.
- ^ «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 18. oktober 2022.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Elisabeth Selbert – kategori av bilder, video eller lyd på Commons