Forfedrekult

En forfedrekult er en rituelt regulert kultus der levende enten ærer (venererer) eller tilber en eller flere døde forfedre. Det dreier seg som regel om direkte forfedre, men kan i noen tilfeller dreie seg om en gruppes fortidige sentrale lederskikkelse(r), også om de ikke alle sammen nedstammer fra vedkommende. Forfedrekulter er nesten alltid knyttet til offerriter, for eksempel drikke-, spise, brann- eller bekledningsoffer. Alt ettersom tidsepoke og kulturell kontekst varierer de mer eller mindre regelbundet gjennomførte kulthandlinger.

Målet for forfedrekulten er i regelen å sikre forfedrenes fortsatte velvære og deres velvilje overfor de levende, og noen ganger også om å be dem om særskilt gunst. I noen kulturer har man ment at forfedrene ikke bare kunne forutsi fremtiden, men også i vesentlig grad påvirke den.

Kinesisk forfedrekult

Den kinesiske forfedrekult (敬祖, pinyin: jìngzǔ, «forfedrevenerasjon», eller 拜祖, bàizǔ, «forfedretilbedelse») går tusener av år tilbake. Ved begynnelsen av den kinesiske sivilisasjon var de avdøde forfedre de levende svært nære, så nære at de ble ansett å gagnes av offergaver og ble rådspurt ved nekromansi. En mer avdempet forfedrekult finner et støttepunkt i tidlig konfucianisme, hvor barnlig pietet er et sentralt begrep. I Læren om den gyldne middelvei (中庸), en av konfucianismens fire bøker (四書), heter det:

Å behandle de døde som døde som om de ikke lenger eksisterte, å ikke bry seg om dem lenger og å glemme dem, det er umenneskelig. Å behandle dem som om de var levende ville være ufornuftig ... Vis er den mann som oppfyller alle sine plikter og ærer Forfedrene, og holder dem på respektfull avstand.

Et utslag av den kinesiske forfedrekulten som har holdt seg særlig godt inn i moderne tid, er Qingmingfesten. Den ble bekjempet fra tidlig etter at Folkerepublikken Kina ble proklamert i 1949 fordi den ble ansett som overtro av det kinesiske kommunistparti, men ble etterhvert tolerert og i 2008 til og med gjeninnført som offentlig fridag (som regel 4. april) i landet.

Litteratur

Eduard Erkes: Der schamanistische Ursprung des chinesischen Ahnenkults. Sinologica 2, 1950.