Frances Xavier Cabrini

Frances Xavier Cabrini
Født		15. juli 1850 Sant’Angelo Lodigiano
Død		22. des. 1917 (67 år) Chicago
Beskjeftigelse		Misjonær
Nasjonalitet		USA (1909–1917) Kongedømmet Italia (1861–1917)
Gravlagt		Ulster County (1918–1933) Manhattan (1933–)
Utmerkelser		National Women's Hall of Fame (1996) Colorado Women's Hall of Fame (2022)
Frances Xavier Cabrini på Commons

Byste i hennes fødested, Sant'Angelo Lodigiano sør for Milano i Nord-Italia.

Cabrini Medical Center, New York City

Cabrini Shrine på Manhattan.

Frances Xavier Cabrini, kalt Mother Cabrini (opprinnelig Francesca Cabrini, født 15. juli 1850 i Sant'Angelo Lodigiano ved Lodi i kongedømmet Lombardia-Venetia i Det østerrikske keiserrike, død 22. desember 1917 i Chicago i USA) var en italiensk nonne og ordensgrunnlegger av Institute of the Missionary Sisters of the Sacred Heart of Jesus (Jesu hellige hjertes misjonssøstre), og som virket fortrinnsvis i USA; kongregasjonen ble raskt en viktig støtte til italienske immigranter til landet.

Hun æres som helgen i den katolske kirke, med minnedag den 22. desember. Hun var den første amerikanske statsborger som ble helligkåret.

Liv og virke

Bakgrunn, tidlige år i Italia

Francesca Cabrini var den yngste av de tretten barna til bondefamilien Agostino Cabrini og Stella Oldini, som opprinnelig var fra Milano. Bare fire av barna nådde ungdomsårene. Francesca ble født for tidlig, og helsen hennes var alltid delikat. I barndommen besøkte hun en onkel, Don Luigi Oldini fra Livagra, en prest som bodde nær en kanal med sterk strøm. Der laget hun små papirbåter, slapp små fioler i dem, kalte blomstene «misjonærer», og sjøsatte dem for at de skulle seile avsted til India og Kina. Som trettenåring gikk hun på en skole drevet av Figlie del Sacro Cuore di Gesù (grunnlagt i Bergamo. Fem år etter ble hun uteksaminert cum laude, med lærerdiplom.

I en alder av 22 år ble hun lærerinne på skolen i Vidardo nær Sant'Angelo. Hun fikk tillatelse fra borgermesteren til å undervise i kristendom, noe som var forbudt av den verdslige skoleinspektøren. Da hun underviste der, merket presten Don Serrati seg henne. Han ble i 1874 utnevnt til prost i kollegiatskirken i Codogno nær Piacenza, og i sitt nye sogn fant han et lite barnehjem, Casa della Provvidenza ('Forsynets hus'), som ble vanstyrt av grunnleggersken, den eksentriske Antonia Tondini, og to andre kvinner. Biskop Domenico Maria Gelmini av Lodi og msgr Serrati ba Francesca hjelpe til i denne institusjonen og forsøke å gjøre den og staben om til en religiøs kommunitet. Motvillig gikk hun med på det. Etter å ha avlagt et privat kyskhetsløfte begynte hun arbeidet i barnehjemmet i en alder av 24 år. Fylt av dyp fromhet og uselviskhet viet Francesca seg i de følgende år til arbeidet, selv om grunnleggersken av barnehjemmet, som hadde gått med på at Francesca skulle komme, reagerte voldsomt på enhver innblanding og motarbeidet henne hele tiden. Hun gjorde tilværelsen nesten umulig for Francesca, hennes medarbeidere og elevene. Men Francesca holdt ut, rekrutterte flere hjelpere og sammen med syv av dem avla hun i 1877 sine første løfter. Samtidig gjorde biskopen henne til leder for barnehjemmet som superior. Men dette gjorde bare situasjonen verre. Søster Tondinis oppførsel var slik at det ble en åpen skandale – det synes som om hun må ha vært temmelig gal. Til slutt stengte biskopen av Todi barnehjemmet i 1880 og ekskommuniserte Antonia Tondini.

Etter dette ble Francesca Cabrini et av de syv grunnleggende medlemmer av Jesu hellige hjertes misjonssøstre (Missionarie del Sacro Cuore di Gesù). Som ordenssøster tilføyde hun Saverio til sitt navn, etter den store Asia-misjonæren Frans Xavier.

Moder Francesca hadde alltid ønsket å arbeide i Kina, men mange geistlige oppfordret henne til heller å arbeide for de italienske innvandrerne i USA. Én av dem var biskop Giovanni Battista Scalabrini av bispedømmet Piacenza, ikke langt fra Codogno. Han var også grunnlegger av Congregazione dei Missionari per gli emigrati italiani, «Misjonærkongregasjonen for emigrerte italienerne» (populært kalt Scalabriniani). Han var blitt dypt grepet av å se flokker av emigranter som ventet på å reise fra jernbanestasjonen i Milano. Italia gjennomgikk en dyp økonomisk depresjon i 1870- og 1880-årene, og desperate familier på sultegrensen dro til USA på jakt etter arbeid. Bølge etter bølge av innvandrere dro over havet, og «Little Italies» vokste frem i mange amerikanske byer, spesielt i New York og i Boston. Utbyttet av fabrikkeierne levde innvandrerne i fattigdom, ofte ukjent med språket og skikkene i et fremmed land. Mange av dem, spesielt fra landdistriktene i sør, visste lite om sin tro.

Virke i USA ... og andre land

Selv om drømmen hennes var å virke som misjonær i Det fjerne østen, sendte pave Leo XIII henne til New York. Den 23. mars 1889 forlot hun sammen med seks medsøstre Europa fra Le Havre og den 31. mars gikk de i land i New York. Der hadde hun tillatelse fra erkebiskop Michael Augustine Corrigan til å grunnlegge et barnehjem, det første av 67 institusjoner hun grunnla.

Det ble anslått at det i New York på denne tiden var 50.000 italienere, men bare 1200 kirkegjengere. Italienerne hadde som regel havnet i den tidlige kapitalismens umenneskelige fabrikker, og de som ikke fikk arbeid, måtte sulte i de skitne slumkvarterene. Mange av de italienske amerikanerne var i elendig forfatning, og svært upopulære. Mange av dem havnet også på skråplanet, og New York og Chicago ble herjet av forbryterligaer.

Erkebiskop Corrigan hadde til å begynne med ikke vært søstrene til særlig god hjelp, men han fikk dem huset inn hos Sisters of Charity. Hun klarte også å få erkebiskopens tillatelse til nevnte barnehjem, Sacred Heart Orphan Asylum et godt stykke nord for byen, i det landlige West Park (senere kalt Saint Cabrini Home). Mother Cabrini organiserte katekese- og skoleklasser for italienerne, og tok seg særlig av de foreldreløse. Hun etablerte skoler og barnehjem til tross for de enorme odds som hun stod overfor. Hun var like ressurssterk som hun var en sterk bønnens kvinne, og fant folk som ville donere det hun trengte av penger, tid, arbeid og støtte.

Hennes grunnleggelser var både mange og over store områder; blant annet i New York, Chicago, Seattle, New Orleans, Denver, Los Angeles og i andre land - i Sør-Amerika og Europa.

En av hennes mest berømte grunnleggelser skjedde i New York. Under en epidemi der ble hun bedt om å starte et sykehus. Først nektet hun og sa at hun var lærerinne, ikke sykepleierske. Men så hadde hun en drøm hvor hun så Jomfru Maria hjelpe de syke. Da hun spurte Maria hvorfor hun gjorde det, svarte hun at det var fordi Moder Cabrini hadde nektet å gjøre det. Columbus-hospitalet der fikk sitt navn fordi det ble grunnlagt i 1892, da Amerika feiret 400-årsjubileet for Columbus' oppdagelse av kontinentet. (Columbus Hospital ble langt senere ble sammenslått med Italian Hospital og ble Cabrini Medical Center).

Hun åpnet også en internatskole for jenter i Granada i Minnesota. Det ble en mote, et symbol på overlegenhet, for de lokale toneangivende familier, katolske som ikke-katolske, å sende sine døtre som nærmet seg ekteskapsalder, til den skolen som ble drevet av europeiske ordensvinner. Når det gjaldt religion, var Francesca Cabrini tolerant: hun var klar til å ta imot alle jentene Gud sendte henne, selv om de var av en annen tro. Men under straff for å ekskludere døtrene sine fra instituttet, gikk de ikke på akkord med det faktum at mektige mennesker ville renvaske seg for sine sidesprang med å sende døtrene etter deres løse forbindelser med slaver eller prostituerte. «Du blir ikke kvitt et menneske ved å overlate det til nonnene for å liksom renvaske din samvittighet!», tordnet hun.

I 1890 ble i New Orleans den lokale politisjefen myrdet av ukjente overfallsmenn. Skylden falt, uten bevis, på «degos», det vil si de fillete, underernærte og hjemløse italienerne. Cabrini besøkte byen to år senere, og kunngjorde: «Italienerne er blitt ærekrenket, til det punkt at folkemengden og -oppfordret av dem som ønsket dem utvist, - lynsjet dusinvis av dem.» Før han dro, opprettet han et barnehjem og deretter et sykehus fra ruinene. Hun skrev i et brev: «... vi må fra tid til annen dykke ned i Gud, i hans nådes og hans elskelige godhets helbredende vann av, og så fly, det vil si arbeide med stor besluttsomhet.» Og i reisenotatbøkene: «I dag er det på tide at kjærligheten ikke skjules, men blir aktiv, levende og sann.»

Etter et besøk i Italia, hvor hun fikk oppleve begynnelsen til et «sommerhus» nær Roma og et studentherberge i Genova, måtte hun reise til Costa Rica, Panama og Chile, så over Andesfjellene til Brasil, og deretter til Buenos Aires i Argentina, hvor hun startet en høyskole for jenter. Etter nok en reise til Italia, hvor hun måtte ta seg av en langvarig rettssak for de kirkelige domstoler og stå overfor opptøyer i Milano, dro hun til Frankrike og foretok den første europeiske grunnleggelsen utenfor Italia. Høsten 1898 reiste hun til England. Biskop Francis Alphonsus Bourne av Southwark i London hadde allerede møtt henne i Codogno og ba henne starte et kloster i hans bispedømme, men ingen grunnleggelse ble gjort denne gangen. Senere ble det grunnlagt en skole i Brockley i Kent.

Hun ble naturalisert amerikansk statsborger i 1909.

Fra 1911 begynte Moder Frances helse å svikte, hun var da 61 år og fysisk utslitt. Hun hadde alltid hatt en dårlig helse, men likevel en ustoppelig energi. Men først seks år senere, i 1917, ble helsen alarmerende dårligere. Likevel kom slutten svært plutselig.

Død

Utslitt, men fylt av fred og lykke, døde Frances Xavier Cabrini den 22. desember 1917 i klosteret ved Columbus Hospital i Chicago. Hun døde alene mens hun ventet på lunsj og drev og pakket inn søtsaker som gaver til en italiensk menighetsskole i Chicago.

Hun ble først gravlagt på det som skulle bli Saint Cabrini Home, det barnehjemmet hun hadde grunnlagt i West Park i Ulster County i New York. Hennes levninger ble senere overflyttet, og er gravlagt på Mother Cabrini School, på Manhattan i New York.

Ti år etter hennes død kunne søstrtkongregasjonens etterlengtede misjonsarbeid i Kina begynne i 1926. Frem til 1951 (da Folkerepublikken Kina i løpet av noen korte år fikk utvist utenlandske misjonærer), fom en rekke italienske søstre fra USA og var aktive i provinsene Henan og Zhejiang.

Helligkåring

Helligkåringsprosessen ble innledet elleve år etter hennes død, og hun ble saligkåret den 13. november 1938 av pave Pius XI. Den 7. juli 1946 ble hun helligkåret av pave Pius XII, og i USA ble hun kjent som «First Citizen Saint». Den 8. september 1950 utnevnte pave Pius henne til skytshelgen for alle innvandrere. Hennes minnedag er dødsdagen 22. desember; i USA feires hun den 13. november.

Hennes saligkåringsmirakel innebar angivelig å gjenopprette synet til en daggammel baby som var blitt blindet av en 50 % sølvnitratløsning i stedet for den vanlige 1 % løsningen i barnets øyne. Barnet, som fikk navnet Peter Smith (1921–2002), skulle senere være til stede ved hennes saligkåring og bli prest. Hennes kanoniseringsmirakel innebar den påståtte helbredelsen av et dødssykt medlem av hennes kongregasjon. Da Moder Cabrini ble kanonisert, fylte anslagsvis 120.000 mennesker Chicagos Soldier Field for en takksigelsesmesse.

Nokså uformelt oppfattes Mother Cabrini også som en effektiv forbederske for dem som leter etter en parkeringsplass. Som én prest forklarte det: «She lived in New York City. She understands traffic».

Korrespondanse

• Francesca Saverio Cabrini: Lettere, Ancora 1968.
• Francesca Saverio Cabrini: Tra un'onda e l'altra. Relazioni di viaggio, Centro cabriniano, Roma 1980.

Litteratur

• Viaggi della Madre Francesca Saverio Cabrini. Fondatrice Delle Missionarie del Sacro Cuore di Gesù, Milano, 1935.
• Nello Vian: Madre Cabrini, Morcelliana 1938.
• Emilia de Sanctis Rosmini: La Beata Francesca Savero Cabrini, Istituto Grafico Tiberino, Roma, 1938.
• Giuseppe Dall'Ongaro: Francesca Cabrini. La suora che conquistò l'America, Rusconi 1982.
• Achille Mascheroni: Quando Cecchina tornò dall'America, Sant'Angelo Lodigiano, 1996 con Banca Popolare di Lodi.
• Giuseppe De Luca: Madre Cabrini. La santa degli emigrati, Edizioni di Storia e Letteratura, Roma 2000.
• Achille Mascheroni: Madre Coraggio delle Americhe, Credito Cooperativo, Lodi 2000.
• Lucetta Scaraffia: Francesca Cabrini. Tra la terra e il cielo, Paoline, 2003.
• Carolyn Cianciotta: «Mother F.X. Cabrini». I Italian Americans of the Twentieth Century, ed. George Carpetto and Diane M. Evanac (Tampa, FL: Loggia Press, 1999), ss. 58–59.
• Mary Louise Sullivan: «Mother Frances Xavier Cabrini.» I The Italian American Experience: An Encyclopedia, ed. S.J. LaGumina, et al. (New York: Garland, 2000), 88-89.
• Maynard, Theodore: Too Small a World: The Life of Mother Frances Cabrini. Foreword by Timothy Cardinal Dolan. San Francisco: Ignatius Press, 2024 [original: 1945].
• De Donato, Pietro: Immigrant Saint: The Life of Mother Cabrini. New York: McGraw Hill, 1960.
• De Maria, Mother Saverio: Mother Frances Xavier Cabrini. Translated by Rose Basile Green. Chicago: Missionary Sisters of the Sacred Heart of Jesus, 1984.
• Travels of Mother Frances Xavier Cabrini: Foundress of the Missionary Sisters of the Sacred Heart of Jesus. Edited by Missionary Sisters of the Sacred Heart of Jesus. Chicago: Missionary Sisters of the Sacred Heart of Jesus, 1984.
• Farmer, David Hugh (1992): The Oxford Dictionary of Saints. Oxford Reference (3 ed.). Oxford: Oxford University Press. s. 76. ISBN 0-19-283069-4
• The Book of Saints: A Dictionary of Servants of God. 6th ed. London: Cassell 1994. ISBN 0-304-34357-9