Hopp til innhold

Guided by Voices

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «GBV»)
Guided by Voices
Guided by Voices på scenen i 2012
Musikalsk karriere
SjangerIndie rock, Lo-fi, Alternativ Rock
Aktive år1983–2004, 2010-
PlateselskapScat Records
Matador Records
TVT Records
Nettstedwww.gbv.com
IMDbIMDb
Siste medlemmer
Robert Pollard
Doug Gillard
Nate Farley
Chris Slusarenko
Kevin March
Tidligere medlemmer
Tobin Sprout
Mitch Mitchell
Tim Tobias
Jim MacPherson
Kevin Fennell
Greg Demos
Dan Toohey
Jim Greer
Don Thrasher
Guided by Voices på Commons

Guided by Voices (ofte forkortet GBV) er et amerikansk indieband fra Dayton, Ohio. Etter at bandet ble dannet i 1983 hadde det hyppige utskiftinger av medlemmer, men den viktigste komponisten i bandet, Robert Pollard, var alltid med. Guided by Voices ble oppløst i 2004, men mange av de tidligere medlemmene i bandet driver fremdeles med ulike soloprosjekter eller andre band.

I Guided by Voices musikk finner man påvirkning fra sjangere som British Invasion garage rock, psychedelic rock, progressive rock, punk rock og post-punk. Bandet fikk stor oppmerksomhet for sin store produksjon, med en tilsynelatende endeløs strøm av utgivelser. Mesteparten av sangene er på rundt to minutter, men mange er kortere. Ofte slutter de brått, eller blir avbrutt av lydeffekter.

Guided by Voices utviklet seg fra et lovende band som spilte i puber, via et obskurt kjellerband til et profesjonelt band mot slutten av 1990-tallet. Den konstante faktoren var Pollard med sin meloditeft, sine kryptiske tekster og musikalske påfunn.

Den tidlige historien

[rediger | rediger kilde]

Da bandet ble dannet i Dayton tidlig på 1980-tallet, begynte de karrieren som et pub-band som spilte på de lokale scenene. Medlemmene i bandet endret seg etter som hvilke dagjobber de hadde, og etterhvert tok Pollard bandet i en mer studio-orientert retning. Guided by Voices' platekarriere begynte med en strøm av selvfinansierte, uavhengige utgivelser som Devil Between My Toes, Sandbox, Self-Inflicted Aerial Nostaligia og Same Place The Fly Got Smashed. Platene ble bare trykket i noen få hundre eksemplarer, og ble stort sett ikke spredt ut over den nærmeste kretsen av familie og venner.

Lo-fi årene

[rediger | rediger kilde]

Med utgivelsen av det svært eksklusive albumet Propeller i 1992, fikk Guided by Voices for første gang oppmerksomhet utenfor hjembyen. Albumet ble kun trykket i 500 eksemplarer, og hvert eksemplar hadde et unikt, håndlagt omslag. Den økte oppmerksomheten kom av at de fikk innpass i den såkalte college-rock-scenen, sammen med band som Sonic Youth, R.E.M. og The Breeders. I 1993 begynte de igjen å spille konserter,og spilte sine første konserter utenfor Ohio, i New York og Philadelphia. På denne tiden var den alltid endrende kjernen i bandet sentrert rundt Pollard, gitaristene Tobin Sprout og Mitch Mitchell (som ikke må blandes med Jimi Hendrix' trommeslager med samme navn), bassist Dan Toohey og trommeslager Kevin Fennell.

Sprout hadde vært med i bandet også tidlig på 80-tallet, og ble med i bandet igjen rundt utgivelsen av Propeller. Han ble snart Pollards musikalske motstykke i bandet, og bidro også selv med egen musikk til bandet. I 1993 gav Guided by Voices også ut Vampire on Titus i tillegg til EP-ene Fast Japanese Spin Cycle og Static Airplane Jive. I løpet av det følgende året begynte de å få landsdekkende medieoppmerksomhet fra magasiner som Spin.

I 1994, etter å ha vært innom både produksjon av nye sanger og jobbet med sanger fra bandets arkiv, lagde Pollard indielandemerket Bee Thousand som ble utgitt på Scat Records og distribuert gjennom indieselskapet Matador Records. Ikke lenge etter ble bandet offisielt signert på Matador, og Pollard og de andre i bandet sluttet i dagjobbene sine for å jobbe med musikk på fulltid. Bandet overrasket mange som kom på konserter, da de forbandt bandet med den skranglete lyden på platene og ikke hadde forventet energien og showet på konsertene. Showet bestod blant annet av Pollards hjemmelagde rocketeatersport med karatespark, hopp og mikrofonsnurring, Mitchell som brukte gitaren som vindmølle men han kjederøyket, bassisten Greg Demo som møtte opp i stripete bukser og en rekke med sanger som alle varte under nitti sekunder kombinert med svært høyt alkoholforbruk.

Den virkelige debuten på Matador kom i 1995 med Alien Lanes, som til tross for stort budsjett ble innspilt under svært sparsommelige forhold. Tilhengerskaren fortsatte å vokse i undergrunnsmiljøer, og bandet fikk også noe oppmerksomhet fra store medier som MTV og Rolling Stone. Etter at de avbrøt arbeidet med et album som skulle fått tittelen The Power of Suck, samlet bandet sammen stoff til Under the Bushes, Under the Stars fra sin første 24-spors studiosesjon. Dette ble tatt opp sammen med blant andre Kim Deal og Steve Albini i 1996.

Påkjenningen fra utstrakt turnevirksomhet førte til at den «klassiske sammensetningen» av bandet gikk fra hverandre i 1996. Sprout trakk seg for å være hjemme med sitt første barn og satse på maling og en solokarriere. Sprout og Pollard markerte dette med å gi ut hvert sitt soloalbum den samme dagen i 1996. Sprout Carnival Boy og Pollard Not in My Airforce. Begge hadde en gjesteopptreden på den andres album. Pollard hadde en aktiv solokarriere resten av bandets levetid, men disse platene ble stort sett selvpublisert. Siden platene oftest ble spilt inn med gamle medlemmer av Guided by Voices, og sangene ofte ble spilt på Guided by Voices sine konserter, blir ofte disse utgivelsene regnet for en del av bandets utgivelser.

Den «profesjonelle tiden»

[rediger | rediger kilde]

Pollard skapte en ny inkarnasjon av Guided by Voices med glam rockerne fra bandet Cobra Verde i 1997. det neste albumet, Mag Earwhig kombinerte hard rock-elementer med lo-fi fragmenter, og på ett spor «Jane of the Waking Universe», spiller den «klassiske sammensetningen» av bandet sammen for siste gang. Etter et år med stor turnevirksomhet skilte også denne sammensetningen av bandet, Pollard og Cobra Verde, lag. Dette skjedde etter at Pollard sa i et intervju at han planla å jobbe med andre musikere på sitt neste Guided by Voices prosjekt.

Doug Gillard fra Cobra Verde ble med også i den neste versjonen av bandet i 1998, da sammen med bassisten fra den «klassiske perioden», Greg Demos, den tidligere trommeslageren i The Breeders Jim Macpherson og etterhvert den tidligere gitaristen i Breeders og The Amps Nate Farlet. Bandet skilte lag med Matador, og lagde sammen med produsenten Ric Ocasek det som var ment som Guided by Voices debut på et stort plateselskap, nemlig Capitol Records. Platen, Do the Collapse ble gjentatte ganger forsinket, og ble til slutt utgitt i 1999 på indieselskapet TVT Records. Platen hadde et gjennomprodusert lydbilde som var svært ulikt tidligere utgivelser fra Guided by Voices. Den slo aldri gjennom på radio, og ble møtt med blandede kritikker.

Gjennom utstrakt turnevirksomhet i 1999 og 2000 ble Guided by Voices kjent som et svært bra live-band som ofte hadde konserter som var over tre timer lange og inneholdt både nye og gamle sanger av Guided by Voices, soloinnslag av Pollard og improviserte coverversjoner av sanger av The Who, David Bowie og The Rolling Stones, alt sammen med tungt alkoholinntak. Bandet turnerte i USA og Europa og hadde også konserter i Australia og Japan. I 2000 gav de også ut boksen Suitcase: Failed Experiments and Trashed Aircraft, en boks med fire CD-er med 100 sanger som gikk gjennom tre tiår med Pollards arkiv av upublisert materiale. En oppfølgerboks, Suitcase 2: American Superdream Wow|, ble utgitt i 2005.

I 2001 kom Isolation Drills som ble tatt opp med Rob Scnapf. Han forsøkte å fange bandets liveuttrykk i større grad enn tidligere plater hadde gjort. Platen debuterte på Billboard top 200-listen og fikk gode kritikker, men slo aldri gjennom på radio.

Sluttårene

[rediger | rediger kilde]

Etter at de gikk fra TVT i 2002, returnerte Guided by Voices til Matador, og gav ut Universal Truths and Cycles. Dette var en ny vei i forhold til de to tidligere platene som var mer radiofrierier, og mer i retning av hvordan bandet var på midten av 1990-tallet. Produsenten av denne platen, Todd Tobias, skulle også produsere de to siste platene for bandet på Matador. I 2003 kom den progaktige Earthquake Glue, etterfulgt av samleboksen Hardcore UFOs: Revelations, Epiphanies and Fast Food in the Western Hemisphere og samleplaten Best of Guided by Voices: Human Amusements at Hourly Rates.

I 2004 annonserte Pollard at han oppløste Guided by Voices[1] etter utgivelsen av platen Half-Smiles of the Decomposed og en avskjedsturne. Pollard uttalte da:

Dette føles som det siste albumet fra Guided by Voices. Jeg har alltid sagt at når jeg lager en plate som jeg er trygg på at er et passende sistealbum er det slutt. Og dette er den platen.

9. november 2004 spilte Guided by Voices på Austin City Limits, sendt av PBS 22. januar 2005. deres siste opptreden på TV var på Late Night with Conan O'Brien 2. desember 2004. De spilte da sangen «Everybody Thinks I'm a Raincloud (When I'm Not Looking)». etter en runde med utvalgte konserter i USA, spilte de sin siste konsert på The Metro i Chicago 31. desember 2004.. Konserten var en fire timer og 63 sanger lang maraton, og ble utgitt på DVD under navnet The Electrifying Conclusion.

Etter Guided by Voices

[rediger | rediger kilde]

Pollard slapp sitt første post-Guided by Voices-album i 2006 på Merge Records. Albumet, From a Compound Eye, var en dobbelplate og ble produsert av Todd Tobias. Senere gav han ut flere album på Merge og sitt eget plateselskap Guided by Voices Inc.

Etter at Guided by Voices ble oppløst, har Pollard stadig fått spørsmål om gjenforeninger. I 2007 sa han tl magasinet MAGNET at om bandet skulle gjenforenes måtte det være for å spille inn nye plater, ikke for å spille konserter og leve på gammel suksess.

Pollard har også kommentert at Guided by Voices og hans soloprosjekter stort sett er det samme, da han sa til Harp Magazine i 2005 «Mange mennesker prøver å skille mellom hva som er Robert Pollard og hva som er Guided by Voices. Jeg sier til dem at det ikke er noen forskjell. Jeg er Robert Pollard og jeg er Guided by Voices.»[2]

I 2008 sa Pollard at han nesten fikk Guided by Voices tilbake for å spille inn sitt soloalbum Robert Pollard Is Off to Business, men ombestemte seg, og lagde istedenfor selskapet Guided by Voices Inc.[3]

Medlemmene fra 1998 til 1999 kom sammen og spilte noen sanger på Pollards 50-årsdag i 2007.

I oktober 2008 ble det offentliggjort at Guided by Voices' musikk skulle bli brukt i en 3D-filmmusikal basert på Kleopatras liv. Filmen skal bli regissert av Steven Soderbergh og er skrevet av det tidligere medlemmet i Guided by Voices, Jim Greer. [4] Soderbergh og Greer skal omskrive tekstene for å passe til historien. [5] Soderbergh hadde tidligere brukt en sang av Guided by Voices i filmen Full Frontal, og skrev en introduksjon til Greer sin bok om bandet.[6]

Pollard skrev filmmusikken til Soderberghs film Bubble, og den ble publisert som Music for Bubble.[6]

Gjenforening 2010-2014

[rediger | rediger kilde]

Guided By Voices gjorde comeback med den klassiske 93-96 besetningen (Pollard, Mitchell, Sprout, Demos, Fennell) i perioden oktober 2010 til september 2014. Kevin March erstattet Kevin Fennell helt på slutten av denne perioden på grunn av uoverensstemmelser mellom Pollard og Fennell.

De spilte blant annet på Øyafestivalen i 2011.

Det gjenforente GbV ga ut 6 album fra 2012 til 2014.

Diskografi

[rediger | rediger kilde]
  • 1987: Devil Between My Toes
  • 1987: Sandbox
  • 1989: Self-Inflicted Aerial Nostalgia
  • 1990: Same Place The Fly Got Smashed
  • 1992: Propeller
  • 1993: Vampire on Titus
  • 1994: Bee Thousand
  • 1995: Alien Lanes
  • 1996: Under the Bushes, Under the Stars
  • 1996: Tonics and Twisted Chasers
  • 1997: Mag Earwhig!
  • 1999: Do the Collapse
  • 2001: Isolation Drills
  • 2002: Universal Truths and Cycles
  • 2003: Earthquake Glue
  • 2004: Half Smiles of the Decomposed
  • 2012: Let's Go Eat the Factory
  • 2012: Class Clown Spots a UFO
  • 2012: The Bears for Lunch
  • 2013: English Little League
  • 2014: Motivational Jumpsuit
  • 2014: Cool Planet

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Special Announcement From Guided By Voices Arkivert 15. mars 2012 hos Wayback Machine.
  2. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. september 2008. Besøkt 15. august 2008. 
  3. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 25. september 2009. Besøkt 12. februar 2009. 
  4. ^ Fleming, Michael; Keslassy, Elsa (2008-10-23), «Soderbergh to make 3-D 'Cleopatra'», Variety, http://www.variety.com/article/VR1117994550.html?categoryid=13&cs=1 
  5. ^ Tobias, Scott (2009-01-06), «Steven Soderbergh», The Onion (A.V. Club), arkivert fra originalen on 2009-09-21, https://web.archive.org/web/20090921032611/http://www.avclub.com/articles/steven-soderbergh%2C16767/ 
  6. ^ a b Olsen, Mark (2006-01-29), «The Indie Boy in the Soundtrack Bubble», New York Times, http://www.nytimes.com/2006/01/29/movies/29olse.html 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Greer, James (2005). Guided by Voices: A Brief History: Twenty-One Years of Hunting Accidents in the Forests of Rock. (New York) Black Cat/Grove. ISBN 0-8021-7013-7.
  • Woodworth, Marc (2006). Bee Thousand 33⅓. (New York) Continuum International Publishing Group. ISBN 0-8264-1748-5.
  • Warren, Jeff. Guided By Voices Database. Guided by Voices Database. lest 12. februar, 2009.
  • Linehan, Graham. [1] «The IT Crowd» Season 3 Episode 3

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Guided_by_Voices&oldid=23881533»