Haldenstøver
| Haldenstøver | |||
|---|---|---|---|
| bisseberghund, ankerstøver | |||
 | |||
| Hundetype | støver, drivende hund | ||
| Opprinnelse |  Norge | ||
| Egenskaper | jakthund, familiehund | ||
| Livsløp | 10–12 | ||
| Størrelse | middels (ca. 17–23 kg) | ||
| Passer for | aktive, erfarne | ||
| Anerkjennelser | |||
| FCI | gr. 6 seksjon 1 (FCI #267) | ||
| AKC | Sjekk! | ||
| CKC | Sjekk! | ||
| KC | Sjekk! | ||
| UKC | Sjekk! | ||
| Andre hunderaser | |||
| Alfabetisk raseliste | |||
| Gruppevis raseliste | |||
Haldenstøver (FCI #267) kan være den eldste av de norske drivende jakthundrasene, men ingen vet akkurat når den oppsto. Den var tidligere også kjent som bisseberghund og ankerstøver.
Opprinnelse og alder
[rediger | rediger kilde]Rasen oppsto trolig i Østfold på første halvdel av 1800-tallet, men akkurat når vet man ikke sikkert. På 1860-tallet drev gårdbrukeren Hans Larsen Bisseberg i Østfold med oppdrett på rasen, derav fikk rasen navnet bisseberghund i en periode. Senere har den hatt flere navn, blant annet som ankerstøver. Først i 1938 fikk rasen sitt nåværende navn haldenstøver.
Opprinnelsen til rasen antas å være en lokal støver fra Østfoldtraktene, som i forrige århundre ble krysset med harrier, foxhound og sannsynligvis beagle. Haldenstøveren har mange fellestrekk med disse, både hva farger og kroppsbygning angår.
Rasen gjorde det bra fram mot 1930, men i 1931 kom det hundepest til Østfold, og rasen bukket nesten under. Oscar H. Nylænde fra Skjeberg må kunne sies å ha vært rasens redning, idet han jobbet målbevisst med å redde den gjennom mange år. Dette arbeidet ble i 1952 kronet med at rasen fikk full anerkjennelse som egen rase. Nylænde begynte med et meget spinkelt hundemateriale, nemlig restene av rasen etter hundepestens herjinger. Ett av avlsmålene var å avle bort de hvite og røde hundene, slik at en fikk en homogen rase av hvite og svarte hunder. Nylænde avlet fram en rekke gode jagere. En må nevnes, LISE, som i en periode tidlig på 50-tallet var en av Skandinavias høyest premierte jakthunder, både på utstilling og jaktprøver. Tispen var også en meget god avlstispe, og fødte i alt 72 levende valper. I perioden fra 1960 og til idag har populariteten variert ganske mye, og rasen er ikke særlig tallrik noen steder. Haldenstøverklubben ble stiftet i 1982, etter initiativ fra avlsrådet for rasen, og var således tidlig ute i denne typen miljø.
Utseende, anatomi og fysikk
[rediger | rediger kilde]Haldenstøveren er en rektangulær hund, stolt og kraftig, men ikke tung. Den har kraftig rygg og et bredt muskuløst lende med svakt hellende kryss. Dypt, eggformet bryst med godt hvelvede ribbein, de bakerste lange, og ubetydelig opptrukket buklinje. Pelsen er glatt med rette, tette dekkhår og tett underull. Fargen er hvit med sorte flekker, tanfargede (brune) tegninger på hodet, på beina og undersiden i overgangen mellom sort og hvitt. Sort farge får ikke dominere, og små sorte og brune spetter er uønsket. Hannene blir 52-60 cm i mankehøyde (ideelt 56 cm) og tispene 50-58 cm (ideelt 54 cm) høye. Haldenstøverens farge er spesiell blant de langbeinte støverne og det legges stor vekt på at fargen bevares ved avl.
Bruksområde
[rediger | rediger kilde]Haldenstøver er en drivende halsende jakthund som brukes til jakt på hare, rødrev og gaupe. Den regnes som energisk og utholdende og tåler godt kulde.
