Harald Hen
| Harald Hen Konge av Danmark | |||
|---|---|---|---|
 Minnetavle i Dalby kirke | |||
| Født | ca. 1041 | ||
| Død | 17. april 1080 | ||
| Beskjeftigelse | Monark  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Margrete Asbjørnsdatter | ||
| Far | Svein Estridsson[1] | ||
| Søsken | |||
| Barn | ingen | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
| Gravlagt | Holy Cross Priory | ||
| Annet navn | Harald III av Danmark | ||
| Regjeringstid | 1076–1080 | ||
Harald Hen (født 1041, død 17. april 1080, på norsk vanligvis kalt Harald Hein) var sønn utenfor ekteskap av Svein Estridsson, konge av Danmark fra 1076 til 1080. Harald Hen ble valgt til konge i nordlige Sjælland i 1076, og synes i det hele å ha vært en fredfull og dyktig konge.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]I 1069 deltok Harald Hen i det siste danske hærtoktet til England, hvor de forsøkte å utnytte engelskmennenes misnøye med hardstyret til Vilhelm Erobreren. Rett nok hadde Vilhelm slått den engelske kongen i 1066, men fremdeles flere år senere var det engelske stormenn som gjorde væpnet motstand, og som sammen med andre kunne tenkes å samarbeide med de danske hærstyrkene. Når det kom til stykket, viste danskene seg lite besluttsomme og hadde ingen dyktig hærfører som kunne lede dem effektivt mot det tunge, normanniske kavaleriet. Det hele endte med at de seilte hjem med uforrettet sak.
Da gamlekongen Svein Estridsson døde, var det to kandidater til tronen – sønnene Harald Hen og Knut Sveinsson. De danske stormennene kom sammen ved Isøre for velge ny konge, og Harald Hen ble oppfattet den mest fredsommelige mens Knut så ut til å ville føre Danmark i en fortsatt krig med England. Lite lystne på ny ufred etter tiår med krig, valgte de Harald Hen som konge.
Harald Hens regjeringstid ble forholdsvis fredelig, bortsett fra mindre konflikter med brødrene Erik Ejegod og Knut Sveinsson. Harald opprettholdt det gode forholdet til kirken og paven som hans far hadde innledet. Eksempelvis skrev paven flere brev hvor han støttet Harald i hans kamp med sine brødre. Harald viste seg også som «bondens mann», i det han ofte dømte til bøndenes fordel når de var i konflikt med stormennene. De store skogene, som var krongods, ble gjort tilgjengelige for alle (allmenninger). Han avskaffet blant annet jernbyrd som bevismiddel i straffesaker, hvor den anklagede kunne tvinges til å gå med glødende jern eller kull i hendene for at skyldspørsmålet skulle kunne avgjøres.
Harald Hen døde den 17. april 1080 og ble gravlagt i Dalby kirke i Skåne. Han etterlot seg ingen barn, og ble etterfulgt av broren Knut.
Tilnavnet «Hen» betyr slipestein (hein), det vil si «den bløte», og stammer muligens fra broren Knuts tilhengere. «Hen» kan også henvise til en sverdformet slipestein, og kan da hentyde på at Harald var ufarlig lik en slipstein er i forhold til et sverd. Andre har dog tolket det som et rosende tilnavn med henvisning til at en «hén» var et verktøy man hadde med seg for å holde kniv og sverd skarpe, altså til den finere poleringen av eggen.
I Roskildekrøniken fikk Harald Hen et godt ettermæle som «en meget rettferdig hersker». Noen middelalderskribenter, spesielt Saxo Grammaticus, har forsøkt å fremstille Harald Hen som en svak og lite effektiv konge som folk flest bestemte over. Senere historikere har fremstilt ham som en demokratisk konge, en som var konge for folket og ikke av folket. På mange måter minner han om sin samtidige kong Olav Kyrre av Norge, som også var en konge som styrte fredsommelig i flere tiår etter en periode hvor landet hadde vært i krig med en oversjøisk nasjon.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]