Hopp til innhold

Islandsk

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Islandsk» kan også referere til Island.
Islandsk
ايسلاندى
Brukt iIsland,[1] Danmark[2]
Antall brukere321 040 (2015)[3]
Lingvistisk
klassifikasjon		Indoeuropeisk
Germansk
Nordgermansk
Vestskandinavisk
Islandsk
Skriftsystemdet latinske alfabetet, Det islandske alfabetet, Islandsk blindeskrift
Offisiell status
Offisielt iIslands flagg Island
Nordisk råds flagg Nordisk råd
EFTAs flagg EFTA
Normert avÁrni Magnússon-instituttet
Språkkoder
ISO 639-1is
ISO 639-2isl
ISO 639-3isl
Glottologicel1247
lenke=:: Wikipedia på islandsk
Islandsk på Wiktionary

Islandsk (íslenska) er et vestnordisk språk som snakkes av omtrent 300 000 personer, hovedsakelig på Island[4] hvor det har vært et offisielt språk siden 2011.[5] Islandsk har mye til felles med norrønt språk slik det ble snakket i Norge frem til cirka 1200-tallet. Moderne islandsk preges av en konservativ språkpolitikk, med vekt på språkrøkt og nyorddannelse.

Historikk

[rediger | rediger kilde]

Island ble befolket av utvandrede nordmenn i perioden 874–930, som tok med seg det norrøne språket.[6]:162 De fleste kom fra sydvestre Norge, fra Sogn og sørover til Agder, og dialektene derfra ble dominerende.[6]:162 Islendingene tok også opp enkelte ord fra irsk gælisk,[6] både fra irske treller som utgjorde en stor samfunnsgruppe,[7] og gjennom kontakt med irske klostre på Island.

I nordeuropeisk sammenheng var Island tidlig ute med en litterær kultur, og allerede på 1100-tallet ble språket skriftnormert. Flere håndskrifter fra denne perioden er bevart, disse er blant de viktigste kildene til både islandsk og norsk tidlig historie.

Fra 1200-tallet begynte norrønt i Skandinavia å endre seg, både fonetisk og grammatisk, mot det som skulle bli moderne norsk, svensk og dansk. På Island gikk den tilsvarende utviklingen betydelig saktere: På 1400-tallet fant en rekke lydoverganger sted, som skilte islandsk fonetikk markant fra det opprinnelige norrønt. Grammatikken forble i hovedsak uendret.

Fra midten av 1500-tallet kan man snakke om nyislandsk eller moderne islandsk (nútimaíslenska).[6] Rettskrivingsnormen ble modernisert i siste halvdel av 1800-tallet, og offisielt vedtatt i 1918.[6] Senere har det vært få reformer: Diftongen je ble skrevet é fra 1929, z erstattet med s i 1974.[8] Det er visse forskjeller mellom norrønt og moderne islandsk, spesielt når det gjelder ordforråd, men i grove trekk vil en islending kunne lese norrønt.

Språkrøkt

[rediger | rediger kilde]

Island er kjent for sin konservative språkpolitikk. Dette er en gammel tradisjon, i middelalderhåndskriftene er latinske begreper ofte oversatt med islandske nyord.[6] I løpet av 1600- og 1700-tallet tok islandsk opp mange elementer fra spesielt dansk, men som et ledd i 1800-tallets nasjonsbygging og uavhengighetskamp oppsto en folkelig bevegelse for språkrensing. I denne perioden ble de fleste danske lånordene renset ut. Men den islandske purismen var rettet mot alle fremmedord, og det norske ordet «slalåm» ble byttet ut med nyordet svig. Fagord ble også endret, slik at «psykiatri» ble hetende geðlæknisfræði.[9]

Bevegelsen hadde mye til felles med Ivar Aasens samtidige prosjekt, men i motsetning til i Norge var bevegelsen på Island lenge et folkelig initiativ uten en bestemt foregangsmann eller et vedtatt, politisk program. Først i 1919 ble nyorddannelsen formalisert, og da av praktisk nødvendighet gjennom Ingeniørforeningens nemnd for fagterminologi. Senere kom flere slike nemnder for forskjellige fagområder.[6]

I 1951 ble nyord første gang samlet og utgitt, av Islands Universitet med støtte fra Alltinget.[6] Det islandske språkrådet, Íslensk málnefnd, ble grunnlagt i 1964.[8] I dag er språkvernet offisiell politikk, og nyorddannelse regnes som en del av forskningsplikten ved universitetet. Siden 2006 er Íslensk málnefnd underlagt Árni Magnússon-instituttet for islandske studier.[10]

Selv om språkvernet i dag er offisiell politikk, oppstår fremdeles mange nyord spontant. Dette gjelder spesielt ord for nye fenomener som faller utenfor fagterminologien. Ett eksempel er hyrna (melkekartong), som ble foreslått av en publikummer på produktlanseringen i 1959. Ordet har vært brukt siden. Et annet eksempel er smellur (musikalsk hit), som ble foreslått av en innringer til et radioprogram på 1980-tallet.[11] Under arbeid med nyord legges det stor vekt på at ordene skal passe i det islandske bøyningsmønsteret, og i størst mulig grad være selvforklarende. Noen eksempler er:

Norsk Islandsk Direkte oversettelse
Kontor Skrifstofa «Skrivestue»
Teater Leikhús «Skuespill-hus»
Psykolog Sálfræðingur «Sjele-ekspert»
TV Sjónvarp «Syne-utkast»
Film Kvikmynd «Rask-bilde»

Samtidig er nyordene helt avhengige av aksept i folket, og det finnes flere eksempler på ord som ikke slår an. I en del tilfeller brukes nyordet på trykk, men lånordet i dagligtalen.[6] Denne todelte ordbruken er den største forskjellen mellom skriftlig og muntlig islandsk. Noen eksempler:

Norsk Skriftlig islandsk I dagligtale
Sigarett Vindlingur («Rullings») Sigarettur
Mikrofon Hjlóðnemi («Lydopptaker») Mikrofónn
Kiosk Söluturn («Salgstårn») Sjoppa (fra engelsk shop)
Traktor Dráttarvél («Dra-maskin») Traktor
Fotball Knattspyrna («Ballsparking») Fótbolti

En del lånord brukes også i skrift, for eksempel bió («kino»), hótel («hotell»), nælon («nylon»), jeppi («Jeep»), jógurt («yoghurt»), og så videre.[6] Flere av disse ordene kom inn i språket da Island var okkupert av USA 1941–1946.

Alfabet

[rediger | rediger kilde]

Det islandske alfabetet har tre diftonger: Á/á, É/é, Ó/ó; og fire særegne bokstaver: Ð/ð (edd), Þ/þ (thorn), Æ/æ og Ö/ö.

Grammatikk

[rediger | rediger kilde]

Islandsk har beholdt flere grammatiske trekk som nå er borte fra skreven norsk (bokmål og nynorsk) og borte fra de fleste dialekter, deriblant kasusbøyning, bøyning av tallord og omfattende konjunktiv- og samsvarsbøyning av verb. Enkelte norske dialekter har fortsatt bøyninger i tre eller fire kasus og tallordsbøyning.[trenger referanse]

Substantiver bøyes etter kjønn, tall og kasus. Kasusbøyningen følger det samme mønsteret som i tysk, med den forskjell at bøyningen påvirker endelsen av ordet. (Islandsk har ikke foranstående artikkel). Hvert kjønn har flere bøyningsklasser. Eksempelet viser regelmessig bøyning av hankjønnsordet hestur («hest»):

Ubestemt form Bestemt form
Entall Flertall Entall Flertall
Nominativ hestur hestar hesturinn hestarnir
Akkusativ hest hesta hestinn hestana
Dativ hesti hestum hestinum hestunum
Genitiv hests hesta hestsins hestanna

Verb bøyes i tid, person, tall, modus og form. Eksempel: Det regelmessige, svake verbet heyra («høre»):

Nåtid Fortid
Entall Flertall Entall Flertall
1. person Ég heyri Við heyrum Ég heyrði Við heyrðum
2. person Þú heyrir Þið heyrið Þú heyrðir Þið heyrðuð
3. person Hann heyrir Þær heyra Hann heyrði Þær heyrðu

Adjektiver kan ha både sterk og svak bøyning, det vil si at bøyningsmønsteret avhenger av hvordan adjektivet brukes i setningen. I predikativ stilling brukes bare sterk bøyning, i attributiv stilling brukes sterk bøyning om substantivet er ubestemt, ellers svak bøyning.

Sterk bøyning av stór («stor»):

Entall Flertall
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn
Nominativ stór stór stórt stórir stórar stór
Akkusativ stóran stóra stórt stóra' stórar stór
Dativ stórum stórri stóru stórum stórum stórum
Genitiv stórs stórrar stórs stórra stórra stórra

Svak bøyning av stor:

Entall Flertall
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Alle kjønn
Nominativ stóri stóra stóra stóru
Akkusativ stóra stóru stóra stóru
Dativ stóra stóru stóra stóru
Genitiv stóra stóru stóra stóru

Setningsbygning

[rediger | rediger kilde]

På grunn av de mangefasetterte bøyningsmønstrene har islandsk i teorien mulighet for en svært fri ordstilling. I dagligtalen brukes likevel subjekt-verbal-objekt, som i norsk. Unntaket er enkelte faste uttrykk, eller mer kompliserte eller kunstneriske tekster, for eksempel juss eller poesi.

Noen eksempler på hvordan bøyningene indikerer meningsinnholdet i en setning:

  • Ég heyri stóran hest. («Jeg hører en stor hest»)
  • Ég heyri stóra hestinn. («Jeg hører den store hesten»)
  • Við heyrum stóru hestana. («Vi hører de store hestene»)
  • Hesturinn heyrir í okkur. («Hesten hører oss»)
  • Hestarnir heyrðu í mér. («Hestene hørte meg»)

Dialekter

[rediger | rediger kilde]

Islandsk har svært små dialektvariasjoner, antagelig grunnet at skriftkulturen har stått så sterkt.[12] Enkelte lokale uttalevarianter finnes likevel.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «ScriptSource - Iceland». Besøkt 21. august 2023. 
  2. ^ «ScriptSource - Denmark». Besøkt 21. august 2023. 
  3. ^ https://www.ethnologue.com/language/isl.
  4. ^ https://rafhladan.is/handle/10802/7501
  5. ^ Lög um stöðu íslenskrar tungu og íslensks táknmáls. Lög nr. 61/2011.
  6. ^ a b c d e f g h i j Baldur Jónsson (1997). «Isländska språket». I Karker, Allan, Lindgren, Birgitta og Løland, Ståle. Nordens språk. Novus. s. 161–176. ISBN 8270992747. 
  7. ^ Iversen, Tore. Trelldommen : norsk slaveri i middelalderen. Historisk institutt, Universitetet i Bergen. Bergen, 1997. s. 94–96.
  8. ^ a b Vikør, Lars S. Språkplanlegging : prinsipp og praksis. Novus. Oslo, 1994.
  9. ^ Nordisk purisme
  10. ^ Íslensk málnefnd Arkivert 2. august 2014 hos Wayback Machine. (Offisiell nettside).
  11. ^ Kjartan G. Ottósson. Purisme i islandsk. I: "Norsk språkråds skrifter nr. 4: Purisme på norsk?". Norsk språkråd. Oslo, 1997.
  12. ^ Iben Stampe Sletten, red. (2004). «Nordens språk med røtter och føtter» (på dansk). =Køpenhavn: Nordiska ministerrådet. ISBN 92-893-1043-X. Arkivert fra originalen 11. oktober 2011.  |kapittel= ignorert (hjelp)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Islandsk&oldid=23898356»