Hopp til innhold

Jacques Gaillot

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jacques Gaillot
FødtJacques Jean Edmond Georges Gaillot
11. sep. 1935[1][2][3]Rediger på Wikidata
Saint-Dizier (Haute-Marne)[2]
Død12. apr. 2023[4][5][2]Rediger på Wikidata (87 år)
BeskjeftigelseMenneskerettsaktivist, skribent, katolsk prest (1961–), katolsk biskop (1982–), diakon (1961–), prest Rediger på Wikidata
Embete
NasjonalitetFrankrike
Medlem avDroits devant !!
Jacques Gaillot på Commons
]Frankrikes katolske kirkeprovinser og bispedømmer slik de var i 2002.

Jacques Jean Edmond Georges Gaillot (1935–2023) var en fransk prelat. Han var mellom 1982 og 1995 katolsk biskop av Évreux, men ble fjernet fra dette embede.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Allerede i tenårene hadde Gaillot en lengsel etter å bli prest. Etter gymnasiet påbegynte han sine prestestudier ved seminaret i Langres. Mellom 1957 og 1959 avtjente Gaillot sin obligatoriske verneplikt; han var postert i Algerie under dette lands selvstendighetskrig.[trenger referanse]

I 1960 dro han til Roma for å der fullbyrde sine studier.[trenger referanse]

Prest

[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet den 18. mars 1961. Han bedrev fordypende studier i liturgi i Paris, mens han foreleste ved seminaret i Châlons-en-Champagne. Fra 1965 virket han som professor i Reims, og han var ivrig med å gjennomføre Andre Vatikankonsils reformer.[trenger referanse]

Gaillot ble i 1977 til generalvikar for bispedømmet Langres.

Biskop av Évreux

[rediger | rediger kilde]

Den 5. mai 1982 ble han utnevnt til biskop av Évreux, og ble bispeviet den 20. juni samme år av biskop Léon Aimé Taverdet av Langres, assistert av biskop Jean-Félix-Albert-Marie Vilnet av Saint-Dié og erkebiskop Joseph Marie Louis Duval av Rouen.[trenger referanse]

Biskop Jacques Gaillot engasjerte seg offentlig for forskjellige personer og tematikker:[6]

  • I 1983 støttet han i Évreux i retten en ung mann som hadde nektet militærtjeneste av samvittighetsgrunner.
  • På de franske biskopenes årlige bispekonferanse i oktober 1983, var Gaillot én av to biskoper som stemte mot en tekst som handlet om atomvåpen og avskrekking.
  • I 1985 sympatiserte han mot det palestinske opprør i områder okkupert av Israel, og møtte den palestinske leder Yassir Arafat i Tunis.
  • Han deltok på et ekstraordinært møte i FN om temaet avrustning.
  • I juli 1987 besøkte han en ung antiapartheidaktivist fra Évreux som var blitt dømt der til fire års fengsel.
  • I november 1988 gikk han på den franske bispekonferanses møte i Lourdes inn for prestevielse av gifte menn.
  • I 1988 velsignet han også et homofilt partnerskap i en «velkomstgudstjeneste», etter ønske fra et homofilt par som var i terminalfasen av AIDS.
  • I 1989 vedtok den franske bispekonferansen å gi refs til Gaillot etter at han hadde latt seg intervjue av publikasjonen Lui, som var kjent for sitt eksplisitte seksuelle innhold. Han gav også intervjuer til ledende gay-magasiner, og kritiserte sine kolleger i bispekollegiet for ikke å besitte den innsikt som trengtes for å kunne vurdere homofiles og lesbiskes situasjon. Gaillot tilbød seg å tre tilbake, men Vatikanet svarte ikke.[7]
  • Henimot slutten av 1989 undertegnet han som en forsonende gest et løfte om «lydighet og «beredvillighet» overfor den pavelige myndighet. En uke etter fremstod Gaillot på fjernsyn og talte om «den interne debatts dårlige kår i Kirken» og uttrykte skuffelse over de uteblevne fremskritt i årene etter Andre Vatikankonsil.[7]
  • I oktober 1989 engasjerte han seg på en reise sammen med fredsbevegelsen i Fransk Polynesia for stans av atomvåpenforsøk.
  • I desember 1989 var han en av de geistlige som deltok i seremonien da Henri Grégoires levninger ble flyttet til det parisiske Panthéon[8]; Grégoire var konstitusjonell biskop av Blois, og en sentral person i flere faser av den franske revolusjonen.
  • I 1991 offentliggjorde han et åpent brev til dem som preker mot krig men lar andre føre dem, der han gikk ut mot Gulfkrigen og mot økonomisk blokade rettet mot Irak.
  • Han gjennomførte en treårig bispedømmesynode og skrev et dusin bøker. Boken Coup de gueule contre l’exclusion var en skarp protest mot innvandringslovgivningen som innenriksminister Charles Pasqua hadde tatt initiativet til. Dette ble senere angitt i Vatikanet som en hovedgrunn for at han måtte slutte som biskop av Evreux.

Den 13. januar 1995 ble biskop Gaillot, blant annet etter påtrykk fra den franske regjering, og især fra innenriksminister Charles Pasqua, løst av pave Johannes Paul II fra embedet som biskop av Évreux, og gitt titulærbispedømmet Partenia – dette er et nominelt bispedømme i Algérie som i praksis ikke eksisterer lenger. Til hans avskjedsgudstjeneste i Évreux kom om lag 50 000 katolikker fra hele Frankrike tilreisende med 300 busser og tre ekstratog.[9]

Etter avsettelsen

[rediger | rediger kilde]

Fra bisperesidensen i Évreux flyttet Gaillot til en bygning bebodd av husokkupanter i Paris' beryktede Rue du Dragon. Han engasjerte seg utrettelig for hjemløse og for samfunnets utstøtte. Han opprettet en nettside som han kalte Parenia etter sin nye, teoretiske bispestol, der han publiserte informasjon om sine aktiviteter og initiativer. Han kunne nå vie enda mer tid og energi til sitt antikrigsengasjement, og ble av mange betraktet som tilhørende venstrefløyen av den sosialistiske leir.

I 1995 var han en av hovedtalerne på en Call to Action-konferanse i Detroit. Blant andre kontroversielle katolske teologer som holdt taler og seminarer der, var professor Hans Küng og biskop Thomas Gumbleton.[10] Samme år deltok han også i protestene mot de franske atomvåpentestene i Mururoaatollen i Tuamotu-øygruppen i Fransk Polynesia. Gaillot var med en flåte med protestskip; han var selv ombord på Greenpeace-fartøyet Rainbow Warrior. Han ble snart fjernet fra skipet av kommandosoldater fra den franske marinen, fordi Rainbow Warrior hadde trengt inn i eksklusjonssonen, og ble eskortert tilbake til atollen.[11]

To ganger satte andre geistlige en stopper for at Gaillot fikk entre talerstolen i deres bispedømmer. I 2000 forbød pave Johannes Paul II ham fra å delta på en konferanse i Roma om religion og homofile.[12] Kardinal Joachim Meisner av Köln forbød Gaillot fra å stå på scenen under et arrangement på World Youth Day i 2004; han skulle ha holdt en tale i Bonn.[13]

I 2004 møtte biskop Gaillot Maryam Rajavi, en kontroversiell iransk politisk aktivist. Gaillot kritiserte enkelte ekstreme religiøse ledere i Iran, og Rajavi takket ham offentlig for at han støttet og ga mot til den iranske motstandsbevegelsen.[14]

Hjemme i Frankrike ble Gaillot en kjent skikkelse gjennom sitt engasjement i en rekke saker som stod på den politiske dagsordenen.

Den 1. september 2015 fikk Gaillot privataudiens hos pave Frans.[15]

Episkopalgenealogi

[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Gaillot fikk Herbert Haag-prisen i 1994.

Verker

[rediger | rediger kilde]
  • Ils m’ont donné tant de bonheur. Entretiens avec Gwendoline Jarczyk. Declée de Brouwer, 1986, ISBN 2-220-02607-8.
  • Eine Kirche, die nicht dient, dient zu nichts! Erfahrungen eines Bischofs. Unter Mitarbeit von Catherine Guigon. Herder, Freiburg i. Br. 1990, ISBN 3-451-21988-3.
    • Rezension dazu von Manfred Hermanns. I: Jahrbuch für Jugendsozialarbeit. 12. Bd. Köln: Die Heimstatt 1991, S. 342–344.
  • Offener Brief an diejenigen, die den Krieg predigen, diesen aber andere führen lassen. 1991.
  • Le monde crie, l’église murmure. Verlag Syros Alternatives, 1991, ISBN 2-86738-609-8.
  • Foi sans frontières. Desclée de Brouwer, 1991, ISBN 2-220-02688-4.
  • Folgt seiner Liebe. Kreuzweg und Auferstehung. Herder, Freiburg i.Br. 1992, ISBN 3-451-22383-X.
  • Paroles sans frontières. Desclée de Brouwer, 1993, ISBN 2-220-03369-4.
  • Monseigneur des autres. Verlag Seuil, 1993, ISBN 9782020107174.
  • L’année de tous les dangers : Étranger et droit d’asile. Ramsay, 1994, ISBN 2-84114-008-3.
  • Wat heb je met je broeder gedaan? Forlaget Averbode, 1994.
  • Was für mich zählt, ist der Mensch. 2. opplag. Herder, Freiburg i. B. 1995, ISBN 3-451-08831-2.
  • La rumeur d’un peuple, Verlag Austral, 1. februar 1995, ISBN 2-84112-023-6.
  • Coup de gueule contre l’exclusion. 1995.
  • mit Jean-Baptiste Eyraud: Monsieur le Président, expulsez la misère! Forlag Robert Laffont, 1995, ISBN 2-221-08087-4.
  • Lettera agli amici di Partenia. Queriniana, 1996, ISBN 88-399-0973-7.
  • Ihr seid das Volk. 2. Auflage. Herder, Freiburg i.Br. 1996, ISBN 3-451-23889-6.
  • Voice from the Desert, A Bishop’s Cry for a New Church, The Crossroad Publishing Company 1996, ISBN 0-8245-1584-6.
  • mit Eugen Drewermann (Koautor), Peter Eicher (utg.): Der Traum von Menschlichkeit. Gespräche. Forlag Kösel, 1997, ISBN 3-466-20418-6.
  • Knospe, du trägst die Kraft zur Blüte. Edition K. Haller, 1997, ISBN 3-905585-01-4.
  • La dernière tentation du diable. Verlag Edition 1, 1998, ISBN 2-86391-825-7.
  • Je prends la liberté : Entretiens avec Jean-Claude Raspiengeas. Flammarion, 1999, ISBN 2-08-067166-9.
  • EGLISE VIRTUELLE, EGLISE DE L’AN 2000. Un évêque au royaume d’Internet. Editions Albin Michel, 1999, ISBN 2-226-10673-1.
  • Machtlos, aber frei. Edition K. Haller, 2002, ISBN 3-905585-03-0.
  • mit Eugen Drewermann: Dialogue sur le parvis : Entre un évêque et un théologien. Desclée de Brouwer, 2002, ISBN 2-220-03767-3.
  • Carnets de vie. Verlag: Jean-Claude Gawsewitch, 2010, ISBN 978-2-35013-219-8.
  • Ein Katechismus, der Freiheit atmet. med Alice Gombault und Pierre de Locht. Edition K. Haller 2004, ISBN 3-905585-04-9.
  • Unterwegs in Partenia mit Bischof Jacques Gaillot. Edition Haller, Mai 2000, ISBN 3-905585-02-2.
  • mit Alice Gombault und Claude Bernad: La Bible à livre ouvert : Nouvelles lectures des écrits saints. Forlag: Jean-Claude Gawsewitch, 2011, ISBN 978-2-35013-261-7.
  • Quand on aime, il ne fait jamais nuit. Editions Mordicus, 2011, ISBN 978-2-918414-49-0.
  • Christophe Wargny: Die Welt schreit auf, die Kirche flüstert. Jacques Gaillot, ein Bischof fordert heraus. Herder, Freiburg 1993, ISBN 978-3451230752
  • Christophe Wargny: Jacques Gaillot : Biographie, Verlag Syros, 1. april 1995, ISBN 978-2841461899
  • Jean-Marie Muller: Guy Riobé, Jacques Gaillot : Portraits croisés. Desclée de Brouwer, 1. mai 1996, ISBN 978-2220038018
  • Pierre Pierrard: A nous la parole : Partenia, dix ans. Harmattan 17. oktober 2012, Kindle Edition, ASIN B00814BKFQ

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Autorités BnF, BNF-ID 12050718g, catalogue.bnf.fr, besøkt 31. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Fichier des personnes décédées mirror, Fichier des personnes décédées ID (matchID) L48w046cAHog, besøkt 18. august 2023[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID gaillotjacq[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.lefigaro.fr[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Who's Who in France, Who's Who in France biografi-ID 20661[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ http://www.partenia.org/deutsch/biographie_ger.htm
  7. ^ a b Englund, Steven (6. oktober 1995). «Provocateur or Prophet? the French Church & Bishop Gaillot». Commonweal. Questia Online Library. Besøkt 14. mai 2015. Mal:Subscription needed
  8. ^ «LE CARDINAL LUSTIGER BOUDERA L'ABBE GREGOIRE AU PANTHEON CHOIX DIFFICILE POUR L'EGLISE DE FRANCE LE REVOLUTIONNAIRE EN SOUTANE». Le Soir (på fransk). 12. desember 1989. Besøkt 18. mai 2024. 
  9. ^ Reimar Oltmanns: Beide Beine fest in den Wolken. I: taz, 5. august 1995, s. 23.
  10. ^ Call to Action. My Option for the Poor Arkivert 15. oktober 2006 hos Wayback Machine. Arkivert 2006-10-15 hos Wayback Machine 1996
  11. ^ The Militant. Protesters Say `No Nukes In Pacific!' 7. august 1995
  12. ^ Willey, David (2. juli 2000). «Bishop's Gay Conference Ban». BBC News. 
  13. ^ Lifesite News. World Youth Day Cardinal Forbids French Dissident Bishop from Speaking in Cologne Arkivert 13. januar 2006 hos Wayback Machine. 2. november 2004
  14. ^ Secretariat of the National Council of Resistance of Iran. «Archived copy». Arkivert fra originalen 28. september 2007. Besøkt 5. mai 2007.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. september 2007. Besøkt 7. april 2021.  17. august 2004
  15. ^ «Suspendierter Bischof Gaillot bei Papst Franziskus». www.archivioradiovaticana.va. Besøkt 18. mai 2024. 
  16. ^ catholic-hierarchy.org gaillot, lest 7. april 2021

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Christophe Wargny: Die Welt schreit auf, die Kirche flüstert. Jacques Gaillot, ein Bischof fordert heraus. Herder, Freiburg 1993, ISBN 3-451-23075-5.
  • Christophe Wargny: Jacques Gaillot : Biographie. Verlag Syros, 1995, ISBN 2-84146-189-0.
  • Jean-Marie Muller: Guy Riobé, Jacques Gaillot : Portraits croisés. Desclée de Brouwer, 1996, ISBN 2-220-03801-7.
  • Pierre Pierrard: A nous la parole : Partenia, dix ans. Harmattan 2012, Kindle Edition, ISBN 9782296409392.
  • Roland Breitenbach (utg.) Die Freiheit wird euch wahr machen. in Zusammenarbeit mit Katharina Haller und Christian Modehn, Reimund Maier Verlag 2010, ISBN 978-3-926300-64-5

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jacques_Gaillot&oldid=24646566»