John Comyn, jarl av Buchan

John Comyn, jarl av Buchan (død 1308) var en skotsk adelsmann og en betydelig motstander av kong Robert Bruce av Skottland i borgerkrigen som gikk parallelt med den skotske uavhengighetskrigen. Han må ikke blandes sammen med den mer kjente John III Comyn, herre av Badenoch, også kalt for «den røde Comyn», som var hans fetter og som ble drept av Robert Bruce i Dumfries i 1306.

Jarlen av Buchan var en representant for en familie som lenge hadde dominert skotsk politikk. Hans endelig nedlag for Robert Bruce markerte en betydelig og endelig skifte i maktbalansen i Skottland, spesielt i det nordlige Skottland som var Comyns kjerneområde.

Comynene av Buchan

Comynene, en familie av normannisk opprinnelse gjorde seg først gjeldende i Skottland i løpet av regimet til kong David I av Skottland.

I 1136 ble William Cumin, som tidligere hadde vært i tjeneste hos Henrik I av England, Kansler av Skottland. William Cumin representerte en ny klasse av utlendinger viss makt og status var helt og holdent avhengig av den føydale tjeneste de kunne yte kongen, og ble benyttet av kongen og hans etterfølgere for å utøve kongelig makt i sine maktområder hvor de fungerte som føydale småkonger. Comynene fikk tildelt landområder i sørlige Skottland, men i 1212 steg de i posisjon da William Comyn, justiciarius (øverste politiske og juridiske myndighet) av Scotia (Skottland) giftet seg med Marjorie, det eneste barnet og arvingen til Fergus, den gælisk jarlen eller mormaer av Buchan. Jarldømmet Buchan besto av betydelig landområder i det nordøstlige Skottland.

Da deres sønn Alexander Comyn etterfulgte ham var Comynene den første familie av normannisk opprinnelse som hadde oppnådd å overta en gælisk jarldømme og således fikk en fordel framfor en annen skotsk-normannisk familie som Bruce som ikke overtok jarldømmet Carrick før senere på 1200-tallet. For historikeren Alan Young var forbindelsen mellom Marjorie og William begynnelsen på «Comyns århundre» og dominans på skotsk historie.

William økte også familiens makt ved å skaffe sin sønn Walter Comyn de sørlige områdene av det gamle jarldømmet Moray, og herredømmet Badenoch som også inkluderte de vestlige områdene av Lochaber. Ved midten av 1200-tallet hadde familien Comyns makt økt til å strekke seg fra breddene av Aberdeenshire vestover og hele vegen til Loch Linnhe. Familien var en maktfaktor av voksende betydning i de påfølgende regimene til Alexander II og Alexander III, men de nådde sannsynligvis høyden av sin makt og innflytelse under regimet til kong Johan Balliol, som de var inngiftet med.

Konkurrenter og konger

I 1290 var Margrete, «jomfruen av Norge», datter av kong Eirik II Magnusson av Norge, og Margrete, datter av Alexander III av Skottland, den siste monark fra huset Dunkeld, og da hun døde var det ingen klar etterfølger til den skotske tronen. Til slutt var det tretten eller fjorten personer som kunne gjøre krav på tronen. De viktigste var Robert Bruce av Annandale, bestefar til den framtidige kong Robert Bruce, og Johan Balliol. Selv om John Comyn, herre av Badenoch, også referert til som «den Sorte Comyn» for å skille ham fra hans sønn John Comyn, også kalt for «den Røde Comyn», også hadde et visst krav på tronen, men mindre og stilte derfor sin makt bak Johan Balliol, sin svoger.

Som en følge av en bestemmelse ved kong Edvard I av England ble Balliol konge i 1292 i henhold til vilkårene i føydal lov, skjønt Bruce-familien var misfornøyd med avgjørelsen. Helt siden Alexander III døde i 1286 hadde herren av Annandale vist seg forberedt og om nødvendig sette militær makt bak kravet for å overta den skotske tronen. Den eneste måten å opprettholde kravet innebar samarbeid eller utryddelsen av huset Comyn. I 1292 var de to familiene Bruce og Comyn de to politiske posisjonene som skulle dominere Skottland i de neste femti årene.

John av Buchan

John Comyn ble den tredje jarl av Buchan da hans far Alexander døde i 1289. I en alder av rundt tretti år gammel var han rask til å komme seg i politisk posisjon. Han ble prominent plassert i Johan Balliols administrasjon og steg til Konstabel av Skottland i 1293. Han var en av de som ble innkalt av Edvard I av England i dennes egenskap som føydal overkonge av Skottland for å tjenestegjøre i krigen mot Frankrike.

For skottene var den ingen ønsket situasjon og da Johan Balliol underkastet seg den engelske kongens krav om skotsk deltagelse i den engelsk-franske krigen ble han plassert i forvaring av John av Buchan og andre stormenn. Den nye regjeringen gikk isteden inn i en politisk og militær allianse med Frankrike og således også i krig med England. I påvente av de første hendelsene av den kommende krigen besluttet Skottland å slå til først. John av Buchan, sammen med sin fetter John Comyn (den røde) og nevø av Johan Balliol, ledet et angrep mot Carlisle som faktisk var under kommando av Robert Bruce, jarl av Carrick, sønn av den Robert Bruce som hadde krevd den skotske tronen og tapt for Johan Balliol. Det kan sies at dette angrepet var begynnelsen på den skotske uavhengighetskrig og at den startet i et militært sammenstøt mellom familien Comyn og familien Bruce.

Angrepet på Carlisle ble en fiasko, tilsvarende ble også det skotske hærtoget i 1296. Kong Edvard I av Englands krigsvante hær knuste den skotske hæren ved slaget ved Dunbar, og deretter flyttet den engelske hæren seg raskt nordover i Skottland. John av Buchan og kong Johan Balliol overga seg ved Montrose i juli sammen med andre ledende skotske adelsmenn. Den tragiske kong Johan ble strippet for sine kongelige regalier og symboler på makt og deretter fraktet sørover og kastet i Tower of London. John av Buchans skjebne var ikke like ulykkelig, kun forvist for en tid og måtte oppholde seg i England sør for elven Trent. I juni 1297 lovte han å tjenestegjøre i krigen mot Frankrike, skjønt kong Edvard fant snart mer presserende oppgaver for hans tjenester.

Det samme året havnet Skottland i et utstrakt opprør ledet av William Wallace i sør og Andrew Murray (Muray) i nord. Murrays opprør var av betydelig bekymring for John av Buchan ettersom det var i utkanten av hans egne eiendommer. Det var med det formål å bringe unge Andrew Murray under kontroll eller drept som gjorde at kong Edvard sendte John av Buchan tilbake til Skottland i juli.

Krigen med familien Comyn

For John av Buchan krevde oppgaven som lå foran ham en stor grad av diplomati og som innebar både nasjonal politikk og familielojalitet. Andrew Murray var godt kjent med ham som sønn av hans nabo Andew Murray av Petty og Avoch som fortsatt satt i fengsel i England. De hadde lenge vært politiske allierte og det var også familiære forbindelser mellom familiene Morray og Comyn: Som sin andre hustru hadde Andrew Morray giftet seg med Euphemia Comyn, datter av den første herren av Badenoch.

Å gjøre ingenting eller å slå seg sammen med de skotske opprørerne innebar også betydelig risiko. Til slutt møttes de to partene på bredden av Spey hvor Murray trakk seg tilbake til «en mektig festning av tømmer og torv» hvor han ikke kunne bli tatt, som John av Buchan senere ga som forklaring og unnskyldning til kong Edvard. Hugh de Cressingham, lederen for den engelske okkupasjonen av Skottland, var oppmerksom på at det var tynt forkledt dobbeltspill og skrev den 5. august at «freden på begge sider av det skotske vannet (Firth of Forth) er fortsatt i sin uklarhet, som det er sagt, det er også handlingene til jarlene som er der». Guisborough-krønikien hadde liten tvil om Comyns skyld som «først lot som man slo ned opprøret, men til slutt byttet side og ble en torn i vår side».

Men så sent som i september, kort tid før slaget ved Stirling Bridge, var Buchan fortsatt sett på som lojal til det engelske styret. I virkeligheten mener en del skotske historikere at Wallace og Murray ikke kunne ha rekruttert nok soldater i nordlige Skottland uten det stilltiende samtykket til Buchan og hans assosierte.

Adelen og Skottlands Voktere

Noen skotske historikere vil hevde at John av Buchan indirekte bidro til seieren ved Stirling selv om han personlig ikke var til stede. I tiden etter seieren går karrieren hans inn i en periode som svært uklar og hvor få detaljer har overlevd. Det synes sikkert at da Andrew Murray døde fra sine sår fra slaget ved Stirling Bridge og da William Wallace ble formelt utnevnt til Vokter av Skottland hadde den generell holdningen til opprøret endret seg i adelen. Det er viktig å minne om at de viktigste historiske skikkelsene på denne tiden ikke var uselviske patrioter. Mange var knapt nok skotske, men av normannisk slekt og snakket fransk som førstespråk. Personlige fordeler og interesse for egne områder spilte en betydelig rolle. For John av Buchan og mange av de andre adelige var William Wallace ikke så mye av en nasjonal helt, men en oppkobling fra lavadelen som i en annen tid ville ha spilt en ubetydelig rolle i den føydale orden.

Det ville derfor ikke være i Buchans interesse å se det ledige bispedømmet i St. Andrews bli besatt av William Wallaces mann, William Lamberton, istedenfor den mann som han selv hadde sett ut, mester William Comyn, hans egen bror. Historien om at Comynene sviktet Wallace ved slaget ved Falkirk kan være en ren fabrikasjon i henhold til noen historikere, men den dukker først opp i kildene i skriftene til John Fordun og John Barbour i en tid hvor Comynene lenge hadde vært sett på som forrædere i skotsk historie. Tolkningen av hendelsene innebærer en del intellektuelle akrobatiske øvelser: Fordun fordømmer Comynene for å tape slaget for Wallace mens han rett etter berømmer Robert Bruce, den kommende konge, for å vinne det for de engelske. Selv om man setter denne antatte fabrikasjonen til side er det liten tvil om at familien Comyn hadde en betydelig fiendtlighet mot William Wallace, kanskje forstørret av Lamberton kjente forbindelse med familien Bruce.

Kort tid etter nederlaget ved Falkirk gikk Wallace av som Vokter. Han ble erstattet av Robert Bruce den yngre, som nå hadde slått seg sammen med patriotene, og John av Buchans fetter John Comyn (røde) av Badenoch som hadde kommet tilbake til Skottland. Denne vanskelige alliansen var opplagt satt sammen for å balansere to konkurrerende interessene i Skottland. Selv om Robert Bruce handlet sammen med John Comyn på vegne av og i navnet til «den strålende kong Johan» var hans egne politiske ambisjoner vel kjente. I 1299 ble den delikate strukturen truet med å falle sammen i et møte mellom adelsmennene i Peebles da en episode kunne ha endte med mord, slik det ble rapportert av en engelsk spion, da David Graham, en tilhenger av familien Comyn, gjorde en overraskende innblanding:

«I rådet krevde Sir David Graham land og eiendommene til Sir William Wallace ettersom han hadde forlatt kongedømmet uten tillatelse eller godkjennelse av Vokterne. Og Sir Malcolm Wallace, Sir Williams bror, svarte at det verken var hans land eller hans eiendommer å gi bort, for de var beskyttet av den fred som Wallace kunne forlate kongedømmet. Ved dette ga de to ridderne løgner til hverandre og trakk dolkene sine. Og siden Sir David var i Sir John Comyns følge og Sir Malcolm Wallace i jarlen av Carricks følge ble det rapportert til jarlen av Buchan og John Comyn at en slåsskamp hadde brutt ut uten at de kjente til det, og John Comyn sprang på jarlen av Carrick og grep han i strupen, og at jarlen av Buchan vendte seg mot biskopen av St. Andews og erklærte at forræderi og komplott hadde skjedd. Til slutt kom Stewart og andre i mellom og skilte dem.»

Lamberton ble valgt inn i panelet av Voktere med den hensikt å opprettholde freden, en merkelig avgjørelse med tanke på familien Comyns fiendskap til ham. Til slutt måtte også Lamberton trekke seg da John Comyn (røde) erklærte at han ikke lenger ønsket å tjenestegjøre sammen med biskopen. Robert Bruce trakk seg i 1300 på en tid da det så ut som en mulighet til at John Balliol kunne gjeninnsettes på den skotske tronen, noe som var det viktigste politiske målet for familien Comyn.

Familien Comyn ved makten

Fra omtrent 1300 til 1304 var Skottlands krig, på en måte, også familien Comyns krig. Med sin fetter som Vokter holdt John av Buchan posisjonen som justikiar av Skottland nord for Forth med hoff i Aberdeen tidlig i 1300. Han var også aktiv i grenseområdene mot England og deltok i hærtokt både i England som i Galloway hvor han som sheriff av Wigtown forsøkte å vinne den lokale befolkningen over til den nasjonale saken.

I 1301 slo han seg sammen med John de Soules for å slåss mot den engelske hæren i dalen hvor elven Clyde gikk. Det påfølgende året ble han valgt til å delta på diplomatisk reise til Paris for å forsøke inngå en fredsavtale mellom England og Frankrike. I hans fravær deltok hans fetter i å slå en engelsk hær i slaget ved Roslin, men denne oppmuntringen ble snart slukket. Kong Edvard I av England forberedte en mektig offensiv mot Skottland, og overtalte kong Filip IV av Frankrike til å ekskludere Skottland fra Paris-traktaten som ble signert i mai 1303. John av Buchan deltok sammen med de andre ambassadørene i et skriv hjem som en oppmuntring til sin fetter: «For Guds skyld, bli ikke fortvilet... det vil glede våre hjerter om du visste hvor mye din ære har økt i hver eneste del av verden som et resultat av ditt siste slag med de engelske. Om du har gjorde modige bedrifter, gjør en modigere nå. Den raskeste løperen som faller før målet er nådd har løpt forgjeves...»

Kong Edvards invasjon i 1303, den mektigste siden 1296, viste seg å være for sterk for skottene å stå imot. Etter hvert som den engelske hæren presset seg nordover mot Forth, for første gang siden 1296, ble Comyns eiendommer i Buchan og Badenoch truet, og Vokteren tok pregmatiske grep og gikk inn i fredsforhandlinger med den engelske kongen, og som kom til sin konklusjon ved Strathord i nærheten av Perth i februar 1304. Paradoksalt satte det ikke familien Comyn tilbake i prestisje og de hadde fortsatt posisjoner i styringen av Skottland selv etter erobringen.

Kong Edvard, til tross for hans beryktede omdømme og hans uforsonlige hat for menn som William Wallace, var samtidig også en politiker som inngikk kompress. Han kunne ikke bekoste de store utgiftene i menn, penger og materialer som ville ha vært nødvendig for sikre Skottland, akkurat som med sin tidligere erobring av Wales. Han var derfor tvunget gang på gang å inngå avtaler og allianser med sine tidligere fiender. John av Buchans land som ble konfiskert i den ene omgangen ble levert tilbake i den andre. Buchan ble gjort til et medlem av det regentskapet som styrte under den nye engelske guvernøren, John de Bretagne, jarl av Richmond, og i september 1305 var han en av kommisjonærene som deltok i unionsparlamentet i Westminster for å akseptere kong Edvards vedtekter for styringen av Skottland.

Mord og blodfeide

I 1306 var det klart for alle at Johan Balliol, som nå hadde trukket seg tilbake til sine franske eiendommer, aldri ville komme tilbake til Skottland. Hans kongedømme var dødt, men familien Balliols krav på tronen var fortsatt levende. Kravet ble holdt i hevd av Edward Balliol, sønn av den tidligere kongen, men han satt fortsatt i engelsk fangenskap og ville fortsatt gjøre det for en god tid. Den nest beste kandidaten var John Comyn (røde), kong Johan Balliols nevø.

Hans fremste motstander var selvsagt Robert Bruce som hadde underkastet seg engelskmennene siden 1302, men hadde aldri fullstendig gitt opp sine kongelige ambisjoner. Siden 1286 hadde en mulig borgerkrig truet mellom familiene Bruce og Balliol og satt sitt preg på skotsk politikk. Da Robert Bruce møtte John Comyn til et møte i en kirke i Dumfries og drepte ham den 10. februar 1306 ble trusselen en realitet.

Grunnen bak mordet på John Comyn har aldri blitt tilfredsstillende gitt og svever fortsatt i historiens mørke. For de skotske kildene var det en rettferdig skjebne for en forræder og en spion, og for de engelske kildene var det en blodig og overlagt kriminelt mord. Det eneste som er sammenfallende er at familien Comyn generelt og John Comyn (røde) spesielt var en betydelig hindring for Bruces ambisjoner. Mordet i 1306 ble derfor en omskrivning av dommen fra 1292. Ved å gripe fordelen klarte Bruce å bli kronet som Skottlands konge i Scone Abbey den 25. mars i en improvisert seremoni. Den såkalte «Skjebnesteinen», Scones stein, manglet, det var også jarlen av Fife som av tradisjon alltid plasserte skottenes nye konge på deres trone som den fremste av alle jarlene. I en overraskende vending dukket jarlen av Fifes søster opp, Isabella MacDuff, som også var hustru til John av Buchan, og krevde retten til å geleide kongen til hans trone. Således ble en ny seremoni holdt to dager etter den første.

Det finnes ingen overlevende kilder som gir klarsyn til hennes grunner som var totalt motstridende til hennes ektemanns ønsker, men det kan ha vært personlige foruten politisk familiemotsetninger. John av Buchan gjorde ingen anstrengelser så vidt historikerne kjenner til å for å redde Isabella MacDuff fra den skjebne som hennes beslutning og handling ved Scone påførte henne da hun senere ble arrestert. Som kong Edvards tilhenger ville Buchans ord hadde veid tungt i å få henne løslatt, men tilsynelatende gjorde han ingenting.

Da Robert Bruce satte seg opp mot Englands konge var det uunngåelig at Buchan og hans assosierte måtte gå den motsatte vegen. Den som hadde tidligere vist seg være langt mer patriotisk enn Robert Bruce sto nå fast og bestemt på engelsk side i kampen mot Robert Bruce, Skottlands nye konge. Om man ser til side for Bruces opplagte dyktighet som soldat og politisk strateg var dette vendepunktet som førte til familien Comyns utslettelse. Skotter som ikke hadde hatt noen deltagelse i mordet i Dumfries begynte nå å identifisere seg med den nye og suksessfulle kongen av Skottland mot et parti som sto i forbindelse med den forhatte fienden England.

Krig og terror

De krefter som sto imot Robert Bruces kongedømme var formidable, men spredt og han var nødt til håndtere dem en etter en. Det var en oppgave som ble gjort enklere da kong Edvard I av England døde i juli 1307 og som ble etterfulgt av den betydelig mindre handlekraftige Edvard II. Med den engelske hovedstyrken ute av landet kunne han hanske med sine skotske fiender med hensynsløs besluttsomhet. Etter suksessfulle hærtokt i Galloway og Argyllshire konsentrerte han alle sine anstrengelser og ressurser mot jarlen av Buchan, sin hovedfiende i Skottland.

Krigen mot Comyn skulle vare fra slutten av 1307 og helt til våren 1308, forlenget av at kongen ble satt tilbake av en alvorlig sykdom. Det var kanskje John Comyns beste anledning til å beseire sin fiende. Med Robert Bruce satt ut av virksomhet og den kongelige hæren kraftig redusert i antall besluttet han å angripe kongens leir ved Slioch i nærheten av Huntly, men angrepet ble gjennomført uten større besluttsomhet og han trakk seg tilbake etter å ha beskutt med ild for en tid. Beklageligvis er den eneste kilden som har overlevd fra krigen i nord ekstremt partisk mot Comyn slik at det er vanskelig å bedømme hendelsene klart. Det er to muligheter: enten var John Comyn av Buchans talenter og evner som soldat begrenset, eller han kunne ikke stole på de styrker som han rådde over. Bevisene tyder på en kombinasjon av begge deler. Krigen endte i mai 1308 da Buchans hær kollapset i slaget ved Inverurie. Jarlen av Buchan klarte med nød og neppe å flykte til England mens han jarldømme ble systematisk ødelagt.

Herjingen eller voldtekten av jarldømmet Buchan ble utført med det mål og hensikt å ødelegge for alltid Comyns makt i nordøstlige Skottland. For en gangs skyld ble terroren ikke utført av engelske styrker, men av skotske hærmenn mot deres skotske landsmenn. Ødeleggelsen var så total at den ble husket selv femti år etter hendelsene. En tilsvarende terrorisme i Galloway klarte dog ikke å knuse befolkningens lojalitet til Balliol-familien som kom tilbake på 1330-tallet, men jarldømmet Buchan ville aldri mer gjenoppstå for familien Comyn.

Comyn i England

I England ble den landsflyktige jarlen godt mottatt av kong Edvard II som utpekte ham som vokter (warden) av de nordligste engelske områdene mot Skottland i juni 1308, men han kunne ikke nyte sin nye ansvar særlig lenge og døde en gang før desember. Alice Comyn, hans niese og arving giftet seg med Henry Beaumont, en fransk adelsmann i engelsk tjeneste. Beaumont kom til å kreve jarldømmet Buchan i retten av sin hustru, et krav som han forfulgte hvileløst inntil det var en betydelig faktor som utløste den andre skotske uavhengighetskrigen på 1330-tallet, og således gjenopptok den gamle personlige krigen mellom familiene Comyn og Bruce.

John av Buchans nevø, John Comyn IV, deltok i den engelske invasjonen i 1314, bestemt på å hevne farens drap og familien Comyn, men ble drept i slaget ved Bannockburn. Med ham var det siste mannlige medlemmet av familien Comyn død.

Litteratur

Primære kilder

• Barbour, John, The Bruce, trans, A. A. H. Douglas, 1964.
• Bower, Walter, Scotichronicon, ed. D. E. R. Watt, 1987-1996.
• Calendar of Documents relating to Scotland, I-V, ed. J. Bain et all 1881-1986.
• Chronicle of Walter of Guisborough, ed. H. Rothwell, Camden Society vol 89, 1957
• Foedera, Conventiones, Litterae ed. T, Rymer, 1816.
• Fordun, John of, Chronicles, ed. W. F. Skene, 1871-2
• Gray, Sir Thomas, Scalicronica, ed. H. Maxwell, 1913.
• Lanercost Chronicle, ed. H. Maxwell, 1913.
• Palgrave, F. ed. Documents and Records Illustrating the History of Scotland, 1837.
• Pluscarden, the Book of, ed. F. J. H. Skene, 1877-80.
• Wynyoun, Andrew, Orygynale Cronykil of Scotland, ed. D. Laing, 1872-9.

Sekundøre kilder

• Barrow, G., Robert Bruce and the Commubity of the Realm of Scotland, 1976.
• Barron, E. M., The Scottish War of Independence, 1934.
• Young, A., Robert the Bruce's Rivals:the Comyns, 1212-1314, 1997.

Se også

• Jarl av Buchan
• Robert Comine – Comyn-familiens stamfar